Bøkene som ble liggende, del 7/10

Her kan dere se hvor jeg sluttet å lese for seks år siden. Den ene flappen har til nå beskyttet halvparten av boka fra vær og vind (eller hva det nå er som gjør sidene mørkere når den nesten bare har ligget i en kasse eller i en bokhylle?).

Våren 2019 var jeg på Cambridge Literary Festival. Foruten blant annet Ali Smith og Helen Oyeyemi, overvar jeg også en litterær samtale med forfatteren Daisy Johnson. Hun hadde nettopp gitt ut sin debutroman Everything Under, som jeg begynte å lese på omtrent samme tidspunkt. Jeg husker Johnson sa at boka var en slags omvendt Demeter og Persefone-fortelling, men det til tross syntes jeg den var så kjedelig at jeg sluttet å lese i den omtrent halvveis. Siden har den vært med på flere flyttelass, til den nå ble med i kofferten til Berlin. Litt fordi jeg tenkte "Hvilke bøker kan jeg ta med som det er greit at jeg leser ut og bare lar ligge igjen i tilfelle jeg skaffer meg nye bøker og det blir for tungt å ta med alt hjem?" Nå har jeg lest Everything Under ferdig og jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg synes den er så kjedelig: Det er flinkis-litteratur på engelsk. Jeg kjenner flinkis-litteratur best fra norske forhold, men her er et eksempel på engelskspråklig flinkis-litteratur. Det er tydeligvis godt nok til å havne på kortlista til Man Booker-prisen, men ikke for at jeg skal like den. Jeg kan også konkludere med at det ikke var noen spesielt elegant "omvendt Demeter og Persefone"-fortelling. Hva var det omvendte, egentlig? Jeg sier som Ariana Grande: thank u, next. 

Bokfrokost cxxi

Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. 

kaffe. 

granola med jordbæryoghurt og bjørnebær. 

Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

I går var jeg på det jødiske museet og ble bokstavelig talt svimmel av arkitekturen og kunstverkene. Var først litt usikker på om jeg skulle ta turen, men nå er jeg glad for at jeg dro. Etterpå satt jeg i parken og leste Arendt. Fortsatte å lese Arendt i dag morges før jeg syklet av gårde til min aller første parkrun, i Volkspark Hasenheide. Det var gøy og varmt, jeg løp min nest raskeste 5 km noensinne (!), noe som var overraskende, for jeg følte ikke at jeg pushet meg selv så veldig, men jeg løper tydeligvis mye fortere i løp når jeg kan henge meg på andre. Skal definitvt løpe flere parkrun-løp! 

Mer Mann i monitor 2.7

Jeg har selvfølgelig fått med meg at det er Thomas Mann-år i år, så da jeg skulle pakke kofferten til  Berlin, grep jeg anledningen til å ta med meg Døden i Venedig. Det angrer jeg absolutt ikke på. Jeg leste i en anmeldelse at det er årets sommerbok*, og det kan jeg gå med på. En sommerbok full av uhygge!

*Riktignok en anmeldelse av en ny, nynorsk oversettelse av boka, men jeg mener det gjelder også denne gamle oversettelsen utgitt i 1992. 

Bokfrokost cxx

kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 

Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

Bøkene som ble liggende, del 6/10

Det er en stund siden jeg begynte å lese i Hannah Arendts Makt og vold, og det vet jeg med sikkerhet fordi jeg siterte henne i De jordbunde, hvis utgivelse det allerede er gått halvannet år siden. Jeg tror jeg trengte tid for å klare å konsentrere meg om den, hvilket jeg tydeligvis ikke har hatt så mye av, men altså hadde i dag, her i forfatterforeningens leilighet i Berlin. Jeg leste hennes teori om at makt og vold er motsatte av hverandre med stor interesse og begeistring her jeg satt med vinduene åpne og hørte (og luktet) på bylivet, det var til og med en brannbil som stoppet med blinkende lys i krysset like ved  en stund. Jeg vet ikke hva som skjedde, men nå har den kjørt, og jeg har lest ferdig Arendt. Hør her: "Makt og vold er motsetninger; der den ene hersker absolutt, er den andre fraværende. [...] Dette innebærer at det ikke er riktig å tenke om det motsatte av vold som ikkevold; å snakke om ikkevoldelig makt er faktisk overflødig. Vold kan ødelegge makt; den er fullstendig ute av stand til å skape den." 

Og i morgen sykler jeg til Topographie des Terrors, hvor jeg til tross for flere Berlin-besøk, aldri før har vært. 

Bøker lest i mai: Østerrike, Thomas Bernhard og en poesivegg i Slovenia

En fornøyelig bok. 

SAKPROSA

1. AN ABBREVIATED LIFE av Ariel Leve

2. MINE PRISER av Thomas Bernhard

PROSA
3. BLOMSTERDALEN av Niviaq Koreliussen 

4. IS THERE STILL SEX IN THE CITY? av Candace Bushnell

POESI 

5. HJERTET ER EI RABIAT BIKKJE av Mira Hussain 

Siste halvdel av mai ble tilbragt på Europa-tur: Vi reiste gjennom Tyskland og Østerrike til et bryllup i Ungarn ved hjelp av ferje, tog og leiebil. Vi dro innom både Slovenia og Kroatia. I Østerrike besøkte vi både Wien og Salzburg, og vi kjørte blant annet forbi sjøgrønne Wolfgang See, som broren til Franz-Josef i Thomas Bernhards Utslettelse seiler på. Jeg hadde romanen med meg på reisen, men fikk ikke lest hele. Ikke en gang da vi på vei hjemover landet noen dager i leiligheten til et vennepar i München, og det stort sett regnte. 

Jeg fullførte imidlertid en annen bok av Thomas Bernhard i løpet av måneden: Mine priser, som rett og slett er en bok hvor Bernhard skriver (eller skal vi si: klager) om priser han har vunnet. Hvert kapittel omhandler en ny pris, omstendighetene rundt prisen, hva han brukte prispengene til; jeg tror mitt favorittkapittel var kapittelet om Julius Campe-prisen, da han gikk inn i en bilbutikk og kjøpte seg en hvit Triump Herald for prispengene, for så, kort tid etterpå, å krasje med en jugoslav. Herregud, tenk å skrive en sånn bok. Jeg digger det! 

Ellers i mai svarte jeg på noen spørsmål om skriving i anledning opptaket i Forfatterforeningen. Apropos det at litteraturarrangementer er blitt så fokusert på forfattere fremfor boka, i følge Victor Malm. Vi kom hjem i juni, og jeg fikk se Elizabeth Strout i samtale med Kjersti Annesdatter Skomsvold på Litteraturhuset. Jeg må medgi at Malm har et poeng, de snakket mer å om skrive enn om bøkene i seg selv. Jeg vet forresten ikke hvor lenge jeg har hatt Olive Kitteridge liggende på kommoden uten å ha kommet meg noe videre etter første kapittel. Siden i fjor sensommer, kanskje? Jeg tror jeg ble litt mett på Lucy Barton, og så orket jeg ikke å lese Strout mer. Jeg kan ikke si at det har endret seg etter samtalen. 

Neste uke er det slippfest for det nyeste nummeret av tidsskriftet Mellom, som har som tema karibisk litteratur. Jeg har skrevet en anmeldelse av Jean Rhys God morgon, midnatt der, og gleder meg til å se hvordan resten av magasinet blir. 

En av tingene jeg gjorde i stedet for å lese: Hev
en mynt i en fontene i Schönbrunn, Wien. 

Svingte innom Ptuj, Slovenias eldste by.
Et fint og veldig hyggelig sted! 10/10

Ptuj hadde sin egen vin- og poesifestival. 

Sankthansaften

Skal du ut i felt nå igjen? sier T på felleskjøkkenet lørdag morgen. Ja, sier jeg, dette er den femte dagen ut denne uka. Plantene blomstrer når de blomstrer, det er ikke noe å gjøre med det. Nå har vi merket over halvparten, og det er bare fem plot igjen. Vi trenger ikke å gå så langt denne gangen, vi parkerer bilen ved Gruve 6 som er falleferdig, man skal ikke nærme seg gruven, den kan dette ned over hodene våre. Det er satt opp varselskilt og sperringer. Men vi sitter i skråningen et stykke unna, det er en slags elv mellom oss og gruven. Vi sitter og merker planter, samler inn DNA og jordprøver. Jeg hører på Lykke Lis nyeste album, so sad so sexy, tre ganger før vi blir ferdige. Etterpå er det jonsokbål nede på stranden. Jeg kjøper to pølser i brød med en gang, fordi jeg er så sulten. Man blir så sulten av å være ute. Vi hjelper til med å bære paller over på bålet. Vi drikker øl og drar på puben for å se Tyskland mot Sverige. Det er flere bord med svensker inne på puben, men jeg sitter med fire tyskere og en østerriker. Vi snakker norsk og engelsk, men etterhvert slår de over til tysk. Jeg skjønner litt, og hva er det uansett å skjønne, vi ser jo på fotball, så det går bra. Tyskland vinner! Etterpå går vi ned til jonsokbålet igjen, det er helt lyst. Natta er helt lys. På vei hjem hører jeg på so sad so sexy igjen og det føles ikke som midnatt, men som om klokken er seks eller noe, det er så lyst. Det slutter liksom ikke å fascinere.

Hjemme spiser jeg opp resten av brødet, vel vitende om at det ikke er noe brød å kjøpe på søndag, og at jeg dermed ikke får laget noen skikkelig matpakke på mandag. Man må tenke så langt frem her. Jeg er ikke vant til å dra et sted hver dag med matpakke i sekken. Hjemme gjør det ikke noe å ikke ha med matpakke, det finnes kantiner. På universitetssenteret i Longyearbyen er det ingen som driver kantinen for øyeblikket. Det går altså ikke an å glemme å lage kaffe, å glemme å kjøpe inn filterkaffe, eller brød. I blant, etter en dag på universitetssenteret, kunne jeg tenke meg å sette meg på en kafé og lese litt på vei hjem, men alle kaféene stenger så tidlig at jeg ikke rekker det. Rett hjem! Nordpolet stenger også tidlig, i blant rekker jeg ikke det heller. Det er ikke noe annet sted som selger øl. Da er det lurt å ha et lite lager, men det er slitsomt å gå i oppoverbakke i en halvtime med tung sekk. Det er slitsomt fra før av. Jeg burde heller sette meg på puben og lese, ja, det er mye bedre, men jeg har likevel ikke gjort det. Kanskje vil jeg noen ganger bare hjem likevel, å være et sted uten fremmede.

Tyskland - Argentina

Onsdag kveld, min bror og jeg sitter på hytta og leser i bøker, spiller spill; mamma ringer ens ærend for å fortelle at Tyskland leder over Brasil 5-0 i semifinalen, og det er bare første omgang!, sier hun, stakkars Brasil, og han Müller altså, som jeg leser om i Dagbladet noen dager senere; leser om Thomas Müller og at han og kona, som er profesjonell dressurrytter, har førti hester, og jeg tenker på store, massive, men meget elegante, holsteinerhester fordi jeg leste Wendy da jeg var barn og Wendy bodde i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland, på et stutteri hvor de avlet holsteinerhester, og faren hennes var dressurrytter og hadde en svart hest som het Onyx, og at jeg, hver gang vi dro på biltur Europa rundt, når vi hadde passert Danmark etter å ha tatt ferja fra Kristiansand og entret nettopp Schleswig-Holstein, alltid så etter holsteinere. Og jeg ser for meg en stall med holsteinere og hannoveranere og oldenburgere, førti stykk, og at jeg en gang red en oldenburger-/hannoveraner-blanding i Horsens i Danmark, og noen dager senere, i Middelfart: en fuks pensjonert politihest som kastet meg av, noe som jeg var vant til, bare å børste av seg støvet og komme seg opp på hesten igjen, men ikke denne gangen, denne gangen brakk jeg armen og måtte ligge over noen dager på sykehuset i Odense, og også det var sommer, som nå, varmt, jeg har et bilde av meg selv med fatle og skjørt og bare ben. Og vi bor i feriehus og klapper geiter i en besøksinnhengning, som vi en dag også gjør denne sommeren, ihvertfall jeg, på vei til hytta; på Gjerstad stopper vi og besøker aper, iguaner, surikater og sommerfugler i en liten miniaturdyrehage, og geiter, afrikanske dverggeiter, utbredt over hele verden, og geiter er et av yndlingsdyrene mine, jeg skal ha noen når jeg kjøper meg småbruk, om en lang stund til ennå, men en gang. Jeg ser for meg en rødmalt stall med hvite lister, et jorde, og hester, geiter, hunder og en katt; et lite dyrkeområde med gulrøtter og andre grønnsaker og nytteplanter. Jeg skal stå opp klokken seks hver dag og gå ut og fore hestene i stallen. Jeg skal høre humringen deres og at noen av dem kanskje går utålmodig rundt i boksen sin, sultne, og gi dem høy og pellets før jeg går inn på mitt eget kjøkken og lager kaffe, spise frokost selv før dagen virkelig begynner, før hestene skal ut, før jobb, før alt det andre.

Jeg tenker på det mens jeg løper på veiene et sted i Østfold, langs jorder med spirende korn, jorder med kyr, kulturlandskapet. Gule og grønne hav av korn blant skogene og innsjøen, gårdene. Traktorer, forlatte bensinstasjoner, av og til hester, jeg løper forbi en liten flokk, den ene av dem ser nysgjerrig bort på meg, det ser ut som en unghest, i det jeg løper forbi på en av langturene mine, med drikkebelte og musikk i ørene, hjemover til hytta. Ettermiddag, har lest en hel roman tidligere på dagen oppe på taket av hytta i sola. Leaving the Atocha Station av Ben Lerner. Jeg liker romanen veldig godt, det er som en moderne versjon av Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser, satt i Madrid istedenfor Paris. Og jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk det for meg at jeg skulle lese den, det var noe med The Paris Review; men hvordan? Leste jeg om boka på bloggen deres, eller leste jeg en novelle av Ben Lerner i et av numrene deres og undersøkte forfatteren videre? Hadde jeg hatt internett hadde jeg sjekket det, søkt på boka på bloggen deres, men det har jeg ikke. I skogen har vi ikke engang 3G. Vi har bøker og vi har NRK. Kampen mellom Tyskland og Brasil, som går på TV2, kommer ikke inn i stua vår. På det trege E-nettet ser jeg på Twitter at kampen ender 7-1 for Tyskland, og jeg skulle ønske jeg hadde sett kampen, for det hørtes gøy ut, grunnen til at fotball er så kjedelig er jo at det aldri skjer noe.

Lørdag leser jeg utdrag fra den kommende VM-boka til Knausgård og en forfatter til som jeg ikke husker navnet på fordi jeg ikke visste om ham fra før av. Utdraget står i Dagbladet, og helt ærlig leser jeg det ikke helt, jeg skummer gjennom. Det er den gjenkjennelige stilen til Knausgård i de delene av utdraget som er hans; jeg tenker at jeg heller får lese boka når den kommer. I avisen står det også om Marguerite Duras. Det står om Marguerite Duras overalt. Det står om Marguerite Duras i Vinduet, jeg leser essayet Hanne Ørstavik har skrevet om Marguerite Duras og får lyst til å lese henne selv. Jeg leser om Marguerite Duras i Bokvennen, men gir meg etter noen stykker, det er grenser for hvor mye jeg kan lese om Marguerite Duras uten å ha lest Marguerite Duras. Men jeg hadde tenkt. Jeg befinner meg i Oslo under slippfesten til den norske oversettelsen av Å skrive, det er på Månefisken og jeg vurderer å gå, planlegger å gå, forteller om det til både H og E, spør om de vil bli med, og de sier ja begge to, men når vi sitter der på gresset i Sofienbergparken og det er varmt og vi drikker øl og spiser salte kjeks og det bare er en halvtime igjen til arrangementet begynner, har jeg liksom ikke like lyst lenger. Jeg kjenner at litteraturarrangementer ikke frister meg så mye, det er så mye styr, så mye styr som ikke er å lese. Alle disse menneskene, alle som skal si noe om det som er skrevet. Kan vi ikke heller bare lese. Jeg sier til meg selv at jeg heller skal kjøpe boka på Tronsmo dagen etter, lese den på toget på vei hjem, men på Tronsmo kjøper jeg den ikke, jeg blir satt ut av hvor liten boka er. At den ligger der på kassebenken og er så liten, som om det var en dukkerekvisitt, ikke en ekte bok. Jeg holder på å kjøpe en annen bok når jeg ser den der, tenker flere ganger, mens jeg fikler med lommeboka og betaler for den andre boka, på om jeg skal si: Forresten, jeg tar denne også, men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det ikke. Jeg legger den andre boka i ryggsekken og sier til han jeg er sammen med, nå har jeg kjøpt den, vi kan gå nå, og så går vi.

Etter semifinalen mellom Tyskland og Brasil bestemmer jeg meg for at jeg vil se finalekampen. Tyskland vs. Argentina. Faktisk våkner jeg søndag morgen og gleder meg til den. Jeg har veddet om VM-resultatet, at Tyskland skal vinne, og nå ser det ut til at de faktisk kan vinne. Jeg synes ikke det er så verst. Jeg må se. Dessuten heier jeg på Tyskland. Tyskland er jo et av favorittlandene mine. Tyskland: holsteinere, hannoveranere, oldenburgere, Goethe, Kant, Nietzsche, Schopenhauer, Thomas Mann, Rilke, Brecht, Kirsebærblomster, Goodbye Lenin!, Daniel Brühl, Berlin, Hamburg, Essen, Dresden, tysk (som jeg synes er mye finere enn både fransk, spansk, engelsk og italiensk), Sylt, autobahn, presisheten, Einstein, folkevogn. Men først sykler jeg i regnet og det er ikke det minste kaldt, bare vått; lager fiskeboller til middag og leser i The Goldfinch av Donna Tartt, som jeg blir helt absorbert av. Theo, gutten som boka handler om, og livet hans. New York og Las Vegas, huset til familien Barbour, jenta med fløyta og onkelen hennes med alle de antikke møblene i kjelleren. Den er vanskelig å legge vekk før kampen, men jeg får det til. 0-0 mellom Tyskland og Argentina etter første omgang. Det er jevnt og spennende. Jeg leser noen avsnitt i pausen. 0-0 mellom Tyskland og Agentina etter andre omgang og tilleggstid. To lag som er nesten like gode. Vi spiser lakris og knekkebrød med brunost. 0-0 etter første ekstraomgang, jeg leser litt til. Faren til Theo og den nye dama hans Xandra som hater NYC kommer og henter Theo for å ta ham med til Las Vegas. Ut til det åpne blå. Andre ekstraomgang, Tyskland, Mario Götze, scorer et mål og det er bare noen minutter igjen av andre ekstraomgang, argentinerne scorer ikke, og Tyskland vinner hele greia. Tyskland vinner verdensmesterskapet i fotball 2014, første gang som et samlet Tyskland, og det er stas, det er kjempestas og fotball er blitt gøy og jeg sier synd jeg skulle finne ut nå at fotball er gøy, nå som VM er over, men fortvil ikke, om to år er det EM og det er nesten like gøy, sier pappa.

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

SOMMERHUS, SENERE av Judith Hermann

Av de ni novellene i Sommerhus, senere er det to jeg klart liker best: "Sonja" og  tittelnovellen. Etterpå ser jeg at de ligner på hverandre, de to ligner mer på hverandre enn på noen av de andre novellene, selv om noen av de andre novellene også ligner på hverandre. Hvorfor ligner de? Begge to handler om mennesker som treffer noen og har krav til dem, altfor høye krav, fordi de er ubegrunnede, bygd opp rundt luft. Karakterene bygger luftslott. I "Sonja" har jeg-personen som bor i Berlin et avstandsforhold til Verona som bor i Hamburg. Det virker som jeg-personen er den mest forelskede, han skriver brev til henne, men får aldri svar. Av og til ringer hun for å fortelle ting, småting; noe hun har gjort i det siste kanskje, får jeg inntrykk av, ikke noe viktig noe, bare ting fra hverdagen, om venninnene og slikt. En gang han tar toget fra Hamburg hjem til Berlin etter å ha besøkt Verona treffer han Sonja på toget. Mens han venter på Verona, tenker på Verona, begynner å tenke på at han mener alvor, Verona er kvinnen han skal ha, treffer han Sonja. De gjør ting sammen, men ligger aldri med hverandre; hun er ikke vakker, nesten ikke en gang kvinne, virker for ham mer som et barn, han ser på fryden hennes over en orgelkonsert av Bach, fryden over tyrkisk kaffe etter maten og T-baneturer i sektiden om morgenen. Jeg forstår ikke hva han vil med henne, han vil jo klart ikke ha henne, det er Verona han vil ha, men likevel bruker han tid på Sonja, er mystisk tiltrukket av henne likevel. Sånn går det, Verona kommer på besøk, han glemmer Sonja, hun forsvinner ut av livet hans før hun kommer tilbake igjen når Verona drar, sånn går det fram og tilbake. Og ikke tro at jeg skjønner mer av hva Sonja vil, selv om det kommer hint om det underveis og jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje. Nå, tenker jeg. Det kommer til å skje - før alt faller sammen, det skjer ikke likevel, men uten noen form for dramatikk. Bare... så skjedde det ikke likevel. Et slags antiklimaks.

Den andre novellen jeg, "Sommerhus, senere" er også bygd opp slik. En jeg-person treffer noen, tilfeldig, tenker jeg, men kommer så på: Treffer vi ikke veldig mange i livene våre tilfeldig? Er det ikke tilfeldig hvem vi blir venner med, gode venner med, hvem som kommer til å følge med oss videre i livet? Eller planlegger vi det? Tenker vi, hun der, hun der skal bli min venn. Noen av karakterene i Sommerhus, senere ser ut til å tenke det, men hva kan man forvente ut av slikt? Man har ikke kontrollen over andre mennesker. Hvorfor skuffelsen når det likevel ikke går som man vil, hadde man ikke det i bakhodet hele tiden, muligheten for at planene ikke kom til å gå? De reagerer på dette på ulike måter, karakterene i Sommerhus, senere; hvordan noen av dem reagerer får vi ikke en gang vite, de bare forsvinner ut av fortellingene. Vi kan bare lure på det, kanskje vil menneskene møtes igjen, men det er utenfor det vi leser.

Når jeg nå har nevnt to noveller, er det ikke for å sette de andre i skyggen. Det var flere noveller som satte seg. Etter å ha lest samlingen ferdig kan jeg kaste et blikk over innholdsfortegnelsen og skille mellom alle novellene, jeg husker hva hver og en av dem handlet om. Og det skal sies at jeg har lest mange novellesamlinger hvor jeg ikke klarer det. Å, hva var nå den om, jeg husker ikke. F.eks. er både "Røde koraller" og "Slutten på noe" verdt å lese. "Røde koraller" åpner hele samlingen, og når jeg leser den tror jeg at det er en roman jeg holder på å lese; når jeg har lest novellen ferdig forventer jeg at fortellingen skal fortsette i neste kapittel, men det gjør det ikke. Det er slutt. Jeg blir litt skuffet, men synes også den slutter bra der den slutter. Heldigvis kommer det flere noveller.

Generelt er stemningen i novellene nihilistisk, det er som om ikke så mye betyr noe. Jeg assosierer litt til Camus, denne likegyldigheten over tilværelsen, noe som gir meg en slags uggen følelse, men ikke som absolutt, og ikke hele tiden gjennom romanen, mer som om den ugne følelsen er i bakhodet hele tiden og blir mer framtredende på enkelte steder, fra novelle til novelle. Det er noe som ikke er helt som det skal være. Følelsen av maktesløshet kommer også, det er ikke lykkelige liv det fortelles om, men det aksepteres at livene ikke kan være det heller, de er som det er. Det er som om følelseslivet til karakterene befinner seg i en post-apokalyptisk tilstand, uten at vi vet hva som skjedde før. Det har skjedd noe og det er ikke noe å gjøre med det, nå må vi bare leve livene våre videre, melankolien i det.

La Granada

I dag fikk jeg La Granada #3 i posten. Litteraturmagasinet som jeg nevnte i sist uke at jeg er med i. Jeg er litt, nei, veldig stolt over selskapet jeg befinner meg i. Når jeg endelig har kommet meg på bakken over fornøydheten skal jeg lese resten av magasinet som ikke er de fire sidene som er mine.

Forøvrig kan jeg si at magasinet er dedikert til Stig Sæterbakken, at det går an å kjøpe det på Tronsmo, og at Geir Gulliksen er med i det, og jeg elsker diktene til Geir Gulliksen. Mathias R. Samuelsen også. Leste hans Utredning om trengsel i april, og der var et dikt om hvordan jeg møtte kjæresten min. Tenk det. Hva man kan komme over når man leser.

kje

 

stige

"Datalagringsdirektivet" heter diktet mitt. I januar totusenogelleve skrev jeg det.

bio

A GATE AT THE STAIRS av Lorrie Moore

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter, mens en katt strøk meg langs bena og søsknene mine kjøpte yoghurtis med nøtter & bær på et gatehjørne (når jeg sier vinter mener jeg selvsagt vinter i norsk forstand, det er ikke vinter i sørstatene). Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det kan ikke bare være dét som er grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her:
"Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's  Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy)

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

Pingvinlakris og kontantkort

Noe du har lyst på:
En bil. Ok, der sa jeg det. Ønsker meg ikke en bil fordi det skal være komfortabelt å handle på butikken og fordi jeg vil kjøre kids til skolen, eller fordi jeg noensinne kommer til å bo på landet (in my dreams), men fordi jeg vil kjøre ut i evigheten, vel, over landegrenser, mens jeg hører på musikk og stopper langs veikanten hvor jeg kjøper en kurv med oliven fra femten år gamle jenter i røde kjoler som ikke kan engelsk, og baguett fra den gamle kona bak disken et eller annet sted i ingensteds, før jeg igjen kjører videre, kanskje tar jeg ferja og havner i Istanbul eller Marokko.

Favorittsteder:

I senga sammen med kjæresten min, Kristiansand når det er sommer og på toget på vei et sted.

Hva du liker best med rommet mitt:

At det ikke bare er mitt, men vårt.

Siste film du så:

Gainsbourg (Vie héroïque).
we

Den ekte Serge Gainsbourg.

Eric Elmosnino som Serge og Laetitia Casta som Brigitte.

Plan for i morgen:

Spise fruktsalat til frokost og skrive ferdig en oppgave om Hamlet.

Hvilke land du har vært i:

USA, Mexico, Wales, England, Irland, Nord-Irland, Skottland, Orknøyene, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Indonesia, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia, Vatikantstaten, San Marino, Liechtenstein, Luxembourg, Sveits, Østerrike, Tyskland, Slovenia, Tjekkia, Polen og Russland.

Favorittplanet:

Saturn.

Favorittnavn som ikke er ditt eget?
Sparer dem fra offentligheten til jeg treffer barna mine.

Hvilken by er den fineste du vet?

Å, det er Kristiansand, det. Ingen steder er like vakre som Kristiansand klokken fire på natta midt i juli, til lyden av måkeskrik og musikk med en øl i hånda og utsikt over havet og sola som streifer opp fra horisonten fordi den aldri egentlig går ned. Og Oslo på andreplass, i en park om sommeren, til lyden av trikken, eller å vandre gatelangs en solfylt høstdag. Trodde dere jeg skulle si Paris? (Jeg liker Paris også da; griner hver gang jeg forlater den.)

Hva var det siste du spiste?
Pingvinlakris.

Hva liker du best med deg selv?
At jeg er rastløs, interessert i ting og at jeg aldri kjeder meg.

Det siste du kjøpte?
Et kontantkort til kjæresten min som var blakk og på vei til Trondheim. Han er femten år. Neida.

Ute

Januar er: litt blå himmel en kort stund på dagen, men ikke noe snø, ikke noe snø i denne delen av landet. Muligens noe is på bakken, men ikke noe snø andre steder enn på de høyeste fjellene som omringer oss, og vi går opp, oppover og oppover, for liksom der oppe å unnslippe mørket her nede i dalen. Jeg tenker på at jeg for ikke så lenge siden befant meg i en ørken hvor jeg kunne se at jorden var rund uten å være i nærheten av havet. Horisonten var fjell langt borte, en vei som forsvant ut i det uendelige, eller bare enda mer ørken, og jeg tenkte på hvor knøttliten denne verdensdelen er, hvor vi kjører forbi dyrket mark, drueranker, oliventrær og kyr. Hvor byer vokser inn i hverandre og det er en ny kirke hver halvtime.

Berlin i bilder II

Andre del av min lille bildeserie fra Berlin. Den første er her.

Her trasker vi i Neukölln på vei til en U-bahnstasjon og høsten er fin i Berlin.

På Alexanderplatz spiser vi pretzl. Jeg har vært i Tyskland hundre ganger, men hadde aldri spist pretzl før. Det smaker som myke og varme saltstenger.

Her henger jeg med Karl Marx og Friedrich Engels.

En av dagene var vi på DDR-museet.

DDR-leker.

Jeg måtte sjekke ut alt.

Her leker jeg at jeg er en STASI-agent og hører på at folk prater i stuene sine.

Her skulle man koble DDR-slengord med vanlige tyske ord og Ea mente jeg hang her fordi jeg ville se at lampen lyste blått, men det er tull, jeg kan nok tysk til å prøve meg på slike ordleker.

Her skjører jeg rundt i en Volvo. Det gjorde det øverste skiktet i DDR også, mens resten kjørte i Trabant. Nå for tiden synes vi jo alle at Trabanten er mye finere. Jeg synes i hvertfall det. Volvo er boring.

Eksempler på varer som vesttyskere tok med seg inn i DDR fordi varene i DDR var så kjipe.