Litteraturåret 2024 + årets nyttårsforsetter

En av tingene man kan gjøre i livet som ikke er
å lese: Gi vann til hestene. 

Enda en ting man kan gjøre når man
ikke leser. 

Ja, da har vi kommet til årskavalkaden. Hvilke bøker skilte seg ut i 2024? Hvilke bøker var de beste, hvilke var de dårligste? Og hvordan gikk det egentlig med lesemålene jeg satte meg for et år siden? 

For de som trenger et raskt sammendrag: Jeg satte meg som mål at cirka halvparten av bøkene jeg leste skulle være skrevet av menn. Siden jeg året før leste 88 bøker i løpet av året, ble tallet satt til 44. I tillegg skulle jeg blogge om det minst tolv ganger. 

Allerede i går røpte jeg at jeg gav opp målet. Det skjedde da jeg gjorde en opptelling av bøkene rundt månedsskiftet november/desember og så at jeg manglet i underkant av tjue bøker for å nå målet. Aldri i verden om jeg ville klare å lese så mange bøker skrevet av menn på bare én måned. Og så var det jo juleferie, da vil jeg jo helst hygge meg og lese akkurat det jeg vil? Og det var nettopp det jeg gjorde, og da ble det visst til at jeg bare leste damer (riktignok fikk jeg et skudd for baugen etter å ha lest Egne steder). 

Kort oppsummering: Jeg leste 69 bøker i løpet av 2024. Det er et ganske lavt tall til meg å være, men likevel bedre enn i 2021, hvor jeg bare leste 49 bøker. Til gjengjeld var 2021 det året hvor jeg ble hekta på Sigrid Undset og leste både Kristin Lavransdatter og bøkene om Paul Selmer, så der ser dere at tall ikke er alt som betyr noe. 

27 av de 69 bøkene jeg leste hadde mannlige forfattere. Selv om det var langt fra målet om 44, var det en ganske god andel på 39 %. Tidligere har andelen vært mye lavere, så jeg nærmer meg. Jeg har derfor tenkt å sette meg det samme målet på nytt: Å lese 44 bøker skrevet av menn i løpet av 2025. Det er kjipt å ha forsøkt å nå et mål uten å ha klart det, så jeg gir det et forsøk til. Også i år skal jeg blogge om det minst tolv ganger. Selv om jeg bare klarte å blogge om det ti ganger i fjor, følte jeg at det hjalp litt på motivasjonen. 

I tillegg skal jeg lese minst ti ufullførte bøker i løpet av året. I fjor måtte jeg rydde bort alle bøkene mine siden vi skulle male stua, og deretter bokhyllene, og da så jeg alle bøkene jeg har begynt på, men aldri lest ferdig. Noen av dem har ligget halvleste i årevis, av ymse grunner. Så nå skal jeg ta i et tak og fullføre noen av dem. Tenke litt på hvorfor jeg begynte på dem, hvorfor jeg leste så langt eller så kort før jeg bare lot boka ligge, tenke litt på hvorfor jeg ikke fortsatte den gang, tenke litt på hvorfor de ikke fenget, eller om de faktisk gjorde det, men på hvorfor jeg ble distrahert. Hva var det som skjedde? Dette tenkte jeg også at jeg skulle blogge om, ett innlegg for hver bok jeg leser ferdig. Da bokhyllene tørket ferdig, sortere jeg de halvleste bøkene inn i en egen hylle, så det skal bli lett å finne dem igjen. 

Her kommer årets bøker!

Årets norske roman
Nattskolen  av Karl Ove Knausgård.
Boblere: Femten år av Vigdis Hjorth, Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. 


Årets beste oversatte bok
Trist tiger av Neige Sinno.
Bobler: Den polske bokseren av Eduardo Halfon. 


Årets debutant 
Dyr i byen av Marte Wulff. 


Årets skuffelse 
I Am Homeless If This Is Not My Home av Lorrie Moore. Fordi: Når smarte, smarte og finurlige Lorrie Moore etter mange år endelig har skrevet en ny bok, så er det en bok om ei manic pixie dream girl?! Ei manic pixie dream girl som begår selvmord, i tillegg. Veldig beklagelig at en av heltene faller så dypt. Hvorfor? For å tjene penger? I håp om å få romanen sin filmatisert? Veldig skuffende var det. Det eneste jeg likte med boka var det nydelige omslaget av en appelsin og en måne. 
Boblere: Iggy av Edy Poppy, En annen barndom av Hilde Hagerup. 


Årets novellesamling 
Pass, jeg leste visst ikke en eneste novellesamling i 2024. 


Årets barnebok 
Carls billeksikon av Carl Johanson. 


Årets dårligste bok
Herregud, her er det mye å ta av: Cleopatra and Frankenstein av Coco Mellors, Storkenes flukt av Walid Nabhan, Egne steder av Kristin Valla, Evenings and Weekends av Oisín McKenna, Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries av Heather Fawcett, Dark Matter av Michelle Paver. Noen av bøkene blir jeg sint bare av å tenke på, men jeg tror Cleopatra and Frankenstein med sine flate, dødsirriterende, klisjéfylte upper class New York-hipster-karakterer stikker av med seieren. Og siden jeg nevnte selvmord da jeg skrev om Lorrie Moores bok, kan jeg jo si at også Cleopatra and Frankenstein inneholdt et selvmord. Årgh, jeg hater når selvmord brukes i fiksjon for å gjøre noen mer interessante. I Cleopatra and Frankenstein forekom selvmordet som hovedpersonens mors endelikt da hovedpersonen ennå bare var et barn, og det var helt klart bare der for å gjøre hovedpersonen til en skjør, delikat blomst alle måtte ta vare på, også leseren. Ja, kanskje var også hun, som kvinnen i Lorrie Moores roman, nettopp en manic pixie dream girl.   


Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård.
Boblere: Fyrstene av Finntjern av Lars Elling, Den polske bokseren av Eduardo Halfon. 


Årets sakprosa
Trist tiger av Neige Sinno.
Boblere: Mine priser av Thomas Bernhard, Arctic Dreams av Barry Lopez. 

Årets klassiker 
Trollvinter av Tove Jansson. 
Boblere: Arctic Dreams av Barry Lopez.


Årets pageturner 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård. 


Årets poesibok
Hjertet er ei rabiat bikkje av Mira Hussain. 


Årets oppdagelse
Mikhail Bulgakov. Elsket En ung leges opptegnelser. 
Boblere: Eduardo Halfon, Thomas Bernhard. 


Årets engelskspråklige 
Arctic Dreams av Barry Lopez. 

Årets biografi 
Hanna Resvoll-Holmsen av Anka Ryall. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Trollvinter av Tove Jansson. 
Boblere: Bröd och mjölk av Karolina Ramqvist. 

Årets roman 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård. 

Bøker lest i februar + San Francisco

Gjennomvåt "Autumn" av Ali Smith. 

PROSA
1. NYMPH av Francesca Lia Block
2. KVELANDE KJÆRLEIK av Elena Ferrante
3. AFTONLAND av Therese Bohman
4. NORTONS FILOSOFISKE MEMOARER av Håkan Nesser
5. EN SEPARASJON av Katie Kitamura
6. LIKE LIFE av Lorrie Moore
7. AUTUMN av Ali Smith
8. OUTLINE av Rachel Cusk

SAKPROSA
8. JEG HAR LEVD I DETTE LANDET I TUSEN ÅR av Kristin Brandtsegg Johansen
9. EN HYLLEST TIL SAUEN av Anna Blix
10. BIG MAGIC av Elizabeth Gilbert


Som vanlig dårlig på å lese menn, ser jeg, men til mitt forsvar holder jeg for tiden på med novellesamlingen Fresh Complaint av Jeffrey Eugenides (novella "Find the Bad Guy" er den beste til nå, mens "Baster" synes jeg var direkte teit, og fullstendig urealistisk). I tillegg var det altså en Nortons filosofiske memoarer som fikk meg til å gråte i måneden som gikk. Jeg har tydeligvis blitt et ekte hundemenneske.

Kvelande kjærleik og En hyllest til sauen anmeldte jeg for Fædrelandsvennen. Førstnevnte en ålreit debut (visste dere at den ble oversatt til bokmål allerede i 1994?). Forresten kan det jo hende at det er en mann som står bak pseudonymet Ferrante.

Nymph gjenleste jeg. Jeg synes ikke jeg leste noe dårlig denne måneden. Den beste boka må ha vært Like life av Lorrie Moore, det var fint. Det var så lenge siden jeg hadde lest henne sist, og gleden var stor over at hun rørte meg som før. Jeg var også veldig begeistret for både En separasjon og Outline, begge om kvinner på reise til Hellas. Jeg klarte å legge Autumn på baderomsgulvet, slik at den ble klissvåt da kjæresten min skulle vaske, men jeg klarte ikke å vente til boka ble tørr igjen før jeg måtte lese videre, og nå skal jeg snart begynne på Winter. Om jeg bare får summet meg til å kjøpe den. (Omslaget er så fint at jeg gjerne vil ha den i fysisk eksemplar, ikke som e-bok. Ja, sånn er det faktisk blitt nå.)

Jeg hadde planer om å lese Undset, men fikk bare lest om Undset, i Jeg har levd i dette landet i tusen år. Det var fint det, da. Dere visste at Undset ikke bare var forfatter, men også botaniker?

Aftonland likte jeg også, men kanskje ikke like mye som Den andra kvinnan. 

I slutten av mars reiser kjæresten min og jeg til mitt litterære favorittland. Det var faktisk forrige gang jeg var i USA at jeg leste Lorrie Moore for første gang. Gikk inn på et antikvariat i New Orleans og kjøpte Birds of America. Leste den på toget gjennom sørvest-statene og følte at reisen ble større. Denne gangen skal vi stort sett være i California. California, en av verdens hotspots for biologisk mangfold. Ingen amerikansk stat har flere trær enn California, med unntak av Alaska. Vi skal i nasjonalparker, ta Coast Starlight til Santa Barbara, kjøre bil gjennom ørkenen (jeg elsker å kjøre bil) og ende opp i San Francisco. Tar gjerne mot tips til San Francisco, for der skal jeg henge en del for meg selv mens kjæresten er på konferanse. Å, gleder meg!

Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 2)

5
For mye lykke av Alice Munro er ikke min. Det er en god venn som har lånt den til meg. Jeg har lest noen av novellene i den, men ikke alle. Det er nok fordi jeg tenkte at jeg heller burde lese Munro på engelsk. Jeg er veldig glad i Alice Munro, hun rører meg dypt. Det er altså ikke av manglende interesse at jeg har lagt fra meg en av bøkene hennes halvferdig. Jeg burde levere den tilbake, men det blir slik at når man har hatt noe veldig lenge og glemt å levere det tilbake veldig mange ganger, så blir den tingen nesten en del av inventaret.

Det er nemlig ikke lenge siden jeg traff eieren. Jeg treffer henne stadig vekk. For noen dager siden var vi på restaurant og spiste en fire-retters. Over rødvin og små kokospannekaker fylt med biff, agurksalat, benmarg og karamelliserte reddiker, diskuterte vi virkelighetslitteratur. Hun mente at det aldeles ikke var irrelevant om litteraturen var basert på virkelige hendelser eller ikke, hun mente at Arv og miljø alene ikke var noen særlig bra roman, det var alt rundt den som gjorde den interessant. Jeg var uenig, og hvor skulle uansett grensen gå, man vil jo alltid skrive fra sitt ståsted. Ved å påberope at det man har skrevet har skjedd, setter man andre mennesker i en ubehagelig situasjon, fordi ens egen fremstilling av det som har skjedd er subjektiv, for den andre kan det ha foregått på en annen måte - hvorfor ikke bare si at det er litteratur og at spørsmålet om det har skjedd eller ikke er irrelevant? Det viktigste er om teksten kan si noe sant. 

Det var en betent diskusjon, følte jeg, jeg ville heller snakke om noe annet.

Restauranten vi befant oss i har navn etter en av karakterene til Knut Hamsun. Utenfor var St. Olavs plass. På vei dit hadde jeg gått gjennom en bokhandel. Jeg kikket gjennom Mammut-salget, men fant ikke noe jeg virkelig ville ha. Jeg kjøpte i stedet noen bøker som ikke var på salg. En av dem var Autumn av Ali Smith. Jeg begynte på den noen dager senere. Nå ligger den oppå en stabel klær på badet, oppå vaskemaskinen. Der ligger det til enhver tid en stabel med klær, for i det Hagenske/Beaumonske hjem er det aldri særlig ryddig. I hvert fall ikke noe særlig lenge om gangen.


6
Andre halvferdige bøker i vinduskarmen inkluderer: 2084 av Boualem Sansal, I skyggen av piker i blomst av Marcel Proust og The Origin of Species av Charles Darwin. Førstnevnte er halvferdig, den var helt ålreit, men jeg må ha blitt distrahert da jeg leste den, av noe annet, og så glemt denne romanen. Ålreit, men altså ikke like fengende som 1984, lest i et strekk på en dag. Marcel Proust ble jeg bare lei av. Jeg orket ikke å lese mer om dette høyborgerlige livet. The Origin of Species er faktisk nydelig, Darwin er ikke bare en mann av naturvitenskapen, han kan også skrive. Så, hvorfor har jeg ikke lest den ferdig? Kanskje fordi jeg begynte på den samtidig som jeg traff han jeg nå bor sammen med, å være veldig forelska tar så mye tid og oppmerksomhet. Jeg husker at hunden til han jeg ble så forelska i fikk tak i boka, bokmerket falt ut og nå husker jeg ikke hvor jeg sluttet å lese og hvor jeg burde begynne igjen. Boka har et bitemerke, kjeven fra en hund pynter passende opp omslaget.

Helt øverst i stabelen ligger Hunden av Kerstin Ekman. Den er ikke halvferdig, jeg kjøpte den nylig, har ikke en gang begynt. Jeg var egentlig ute etter en annen bok av Ekman, men bokhandleren hadde den ikke, jeg tenkte at jeg kan vel lese om hunder i stedet for trær, sånn med det første. Ekman har nemlig skrevet en stor bok om trær, som jeg siden fikk tak i, den ligger i stuebordet, på den hylla som er under selve bordet, der man legger bøker man leser for tiden, og magasiner.

Tilfeldighetene skulle ha det til at mens jeg satt og skrev om alle de halvferdig leste bøkene i leiligheten, begynte kjæresten min å vaske leiligheten. Han ryddet ut av alle hyllene på kjøkkenet og spurte om jeg kunne hjelpe å sortere. Det kunne jeg ikke si nei til, siden det er sjeldent han begynner å vaske av seg selv, og attpåtil skulle rydde i hyllene, noe jeg selv aldri gjør, i hvert fall kan jeg ikke huske sist jeg gjorde det.

Det var tilfredsstillende å gå gjennom alle matvarene i hyllene, noen ting var det to av - bokser med valnøtter, rosiner, vaniljesukker. Man kjøper ting man har, fordi man ikke vet hva man allerede har. Nå vet vi det. Kjæresten foreslår vi skal skaffe oss middelklasseglass til pastaen. Nei og nei, sier jeg, men kanskje det er praktisk. Kaffen ligger jo i metallbokser. Det er mye lettere å porsjonere ut kaffe etterpå, når kaffen ligger i en boks og ikke i posen som man kjøper på butikken.

Etter å ha ryddet i kjøkkenskapene går han til stuebordet, tar ut alle de uleste bøkene og magasinene som ligger der. Der er til og med tidsskrifter med plast rund, som jeg ikke har pakket opp ennå. Jeg har ikke hatt tid til å lese dem. De har ligget der siden i forfjor, uåpnede. Det er altfor mange ord i verden, man rekker ikke å lese alt. Jeg åpner den ene, nummeret har jo mye interessant, jeg lar den bli liggende under stuebordet, det kan jeg lese ganske snart. Andre blader legger jeg i bokhylla. Uleste bøker havner også i bokhylla, mens de halvferdige får bli. Nå som jeg har blitt påminnet om dem, kommer jeg kanskje til å fortsette å lese dem. Hvetekornet av Ngugi wa Thiong'o. Den begynte jeg på, men la vekk ganske fort. Den gikk tregt, og den var ikke slik jeg hadde håpet at den skulle være, jeg la altfor stor vekt på tittelen. Jeg ville lese om hvetekornet, ikke sinte menn. Andre halvleste bøker i stua inkluderer: Økologi, samfunn og livsstil av Arne Næss, Life everlasting av Bernd Heinrich (igjen! der ser dere!), Beckomberga av Sara Stridsberg og To the Lighthouse av Virginia Woolf.


7
Altså, jeg elsker Sara Stridsberg. Jeg har lest nesten alt av henne, men Beckomberga ble jeg altså ikke ferdig med. Kanskje fordi jeg var litt lei, litt lei av å lese om alle disse plagede, hjelpeløse menneskene til Stridsberg. Da jeg var kommet halvveis, ville jeg bare ut av dette mørket. Noen ganger lurer jeg på hvordan det er å være Stridsberg. Det er så utrolig mørkt det hun skriver om, og likevel skriver hun om det igjen og igjen. Det passer ikke for meg å lese Beckomberga akkurat nå, derfor ligger den halvlest under stuebordet og samler støv. Jeg kommer kanskje tilbake til den senere.

Det er slik at jeg tenker jeg vil lese en bok. Derfor kjøper jeg den, men når den ankommer, har jeg ikke så lyst til det likevel. Sånn var det med Beckomberga. Jeg så at Stridsberg hadde skrevet en bok jeg ikke hadde lest, tenkte at jeg den måtte jeg selvsagt lese. Men tiden var altså ikke inne. Da den kom til meg ble den liggende lenge i vinduskarmen før jeg begynte på den, og da jeg omsider begynte, tok det ikke lang tid før jeg la den vekk.


8
Et sidespor: jeg leste nettopp Like life av Lorrie Moore. Det tok en dag, jeg leste med stor glede. Det var en glede som lignet den jeg hadde da jeg første gang leste Lorrie Moore, den gang Birds of America. Det er ganske mange år siden nå. Forrige gang jeg leste henne er også lenge siden, men da var jeg ikke så begeistret. Da var jeg nesten skuffet, lurte på om Lorrie Moore hadde forfalt, eller om jeg hadde forandret meg på en slik måte at jeg ikke lenger satte pris på det jeg hadde elsket i novellene til Lorrie Moore tidligere. Så gikk det enda noen år og jeg leste Like life, og både Lorrie Moore og jeg var den samme, selv om en viss tid hadde gått. Det var nesten så jeg følte meg mer hjemme i novellene hennes nå, som om det var noe der jeg hadde ant noe om tidligere, men som jeg nå hadde bedre kjennskap til. Ja, sånn er det. Eller var det kanskje slik at jeg mistet meg selv litt på veien, vendte meg vekk fra dette jeg alltid hadde visst?

Hva leser du nå? spør kjæresten min. Jeg svarer at jeg leser Lorrie Moore, som jeg ikke har lest på lenge. Han er en leser, men beveger seg kanskje i en litt annen sfære enn min. Fullstendig adskilte er de ikke, det hender de overlapper. The Sympathizer av Viet Than Nguyen ligger oppå verktøykassa. Jeg hadde den med til Vietnam, og da vi kom hjem hadde kjæresten min lest den, mens jeg ikke ble ferdig. Da vi kom hjem, glemte jeg den. Den ble liggende et sted ute av syne. Den er bare noen kapitler fra å være ferdiglest, men når skjer det? Jeg vet ikke.

Stalkende forfattere og uempatiske bokbloggere

Jeg er sistnevnte. Og på Flamme-bloggen sier jeg litt om hva jeg synes om førstnevnte: http://www.flammeforlag.no/bryr-meg-ikke-om-hva-en-forfatter-matte-fole/

Om det skulle være interessant, er artikkelen til Kathleen Hale å finne her.

Illustrasjonsbilde: Dette er en bok jeg har skrevet bare gode ting om. Lorrie Moore
er generelt en forfatter jeg bare skriver gode ting om. 

Skjønnlitterære sjangere og skriving for skrivingens skyld

Jeg har hele mitt lesende og skrivende liv (de to starter på likt) tenkt at jeg en dag skulle gi ut en bok og at denne ville være en roman; en lang, sammenhengde fortelling, historie, at det var romanen som var min greie; en bok som skulle leses fra begynnelse til slutt på en tradisjonell måte. Noen i den skulle liksom utvikle seg fra begynnelsen til slutten, et menneske, en kvinne, selvsagt, jeg vet ikke om jeg ville klart å skrive om en mann, ikke ennå i hvertfall (men jeg håper at jeg utvikler fantasien min etterhvert, at jeg en dag vil komme til å klare det på troverdig måte); hun skulle mangle kjennskap, kunnskap, innsikt om noe i starten, så skulle hun finne alt dette i løpet av romanen, klassisk sant, det er jo ikke noe nytt. Jeg har prøvd meg flere ganger. Den første gangen hadde kvinnen innsikt over livet, men hadde valgt feil måte å takle det på; ordnet det på en måte som de andre ikke kunne akseptere til slutt, hennes bror arrangerte en slags intervention, hei, hør her, dette kan ikke fortsette, og så skjedde det så brått at ting liksom skulle forandre seg, det var som om jeg ikke ville være med videre nå som hun skulle lære å ordne livet på en bedre måte, utviklingen var kjedsommelig. Jeg ville bare skrive om livet slik hun hadde det, hennes vei ut av det interesserte meg ikke, men jeg måtte jo skrive en avslutning, kunne jo ikke bare la henne være det menneske som hun var da teksten begynte, som jeg tror var at hun gikk gående rundt i regnet, uten at det var så veldig trist, det bare regnet, som det titt gjør på høsten, og så gikk hun rundt, hadde akkurat ankommet byen etter å ha vært bortreist. Hun gikk inn på 7-11 og kjøpte en kopp kaffe, hadde ikke mye bagasje med, hun hadde ikke vært borte lenge. I løpet av teksten fikk hun kjøpt kaffe mange ganger, i det hele tatt var det svært mye av det samme hun gjorde. Hun kjøpte kaffe, hun var ofte på dagligvarebutikken og kjøpte epler og smågodt, hun gikk mye rundt, hun satt ofte på kjøkken og snakket med folk i hjemmene deres, hun røykte mange sigaretter og tittet mye ut av vinduet hjemme hos seg selv. Hun gjorde svært lite annet. Jeg fikk en følelse av at hun burde gjøre noe mer, hva var dette, en stemningsrapport fra en ung kvinnes liv. Jeg kunne ha fortsatt å skrive om henne, det var nok av morgener, formiddager, ettermiddager, kvelder, netter; hver dag kom en ny dag som kunne fylles av kaffe og sigaretter og turer på butikken, hvor hun kanskje av og til møtte noen kjente, hun bodde jo i en stor by, og det var disse korte møtene som var interessante, det kunne få henne til å tenke på ting som hadde skjedd i livet før, eller utløse noe der og da; jeg ville ikke, var ikke interessert, i at det skulle skje så mye mer, disse møtene på butikken var nok for meg. Men som min venninne som går på filmhøyskolen ofte sier: det MÅ skje noe, uansett hvor lite det er, det må skje noe, man kan ikke ha en fortelling hvor det ikke skjer noe. Dramaturgi, dramaturgi. Kanskje er det derfor jeg er så glad i poesi, det er mer stemningsrapport enn at noe skjer. Fra a til b.

Jeg sendte denne teksten til et forlag som sa nettopp det: Jeg hadde fanget en stemning, det var helt klart, men akk, det lignet mer tilfeldige notater enn en gjennomgående fortelling. Hulter til bulter. Jeg som jo hadde presset inn brorens intervention på slutten av teksten for å få til fra a til b. Det var tydeligvis ikke nok. Selv hadde kvinnen ikke innsett noe. Hun hadde bare gått med på det broren hadde bedt henne om for å slippe videre mas. Å gjøre motstand for å fortsette å leve livet slik hun gjorde var ikke noe hun ville, hun ønsket ikke å kjempe for det, fordi det ikke betydde så mye. Verken det ene eller det andre betydde så mye. Det var jo det som var litt av problemet, hun var likegyldig. Hun hadde ikke fått noen nye innsikt da jeg avsluttet teksten. Hun hadde bare gått med på noe. Så egentlig var det ingen reise fra a til b. Hun var den samme fra romanens (romanforsøkets!) begynnelse til slutt.

Dette er ikke den første gangen jeg prøver meg på å skrive en roman. En annen gang jeg gjorde det hadde jeg et mye større persongalleri. En av dem lignet kvinnen jeg nettopp fortalte om, bare at hun ikke hadde noen bror som ville hjelpe henne. Hun hadde ingen. Hun endte derfor med å bli plukket opp av en ambulanse etter at hushjelpen hadde vært innom for å vaske. Hun var nemlig svært rik og velstående. Det er mulig jeg overdrev hvor rik og velstående hun var, kanskje fordi jeg hadde sett for mye Californication. Det er mulig jeg også hørtes svært lite troverdig ut da jeg beskrev hennes narkotikabruk, men bare så det er sagt: det var ikke det som var hovedproblemet hennes, og det var heller ikke derfor hun kollapset i sitt eget hjem.

En annen av karakterene sydde klær, også i det er det mulig at jeg hørtes svært lite troverdig ut. Jeg kan ikke sy selv, håndarbeid og jeg er en katastrofe. Vi er som ild og hydrogen.

En tredje jobbet som servitør, bodde i et kollektiv og var mye ute på byen, men jeg klarte aldri å bli noe særlig engasjert i henne. Hun kjedet meg.

En fjerde person syntes jeg var morsom å skrive om, men jeg gjorde for mye narr av henne uten å vise noen empati og medfølelse. Hun ble derfor bare et slags skall og sa kanskje noe mer om forfatterens fordommer enn noe om livet og verden.

Den femte personen var av en sort jeg er veldig glad i. Når jeg skriver skjønnlitteratur (eller prøver meg), er det noen slags skikkelser som går igjen. Den ene variasjonen er av hun som drikker mye kaffe og kollapser. Hun som har en bror og hun som blir funnet av hushjelpen er egentlig den samme slags personen, og jeg elsker henne tydeligvis, for jeg skriver ofte om henne. Hun dukker opp igjen og igjen i mitt univers. På samme måte har jeg en skikkelse til som ofte dukker opp over ulike variasjoner. Hun utgjør den femte personen. Hun er yngre, tidlig videregående vil jeg estimere hennes alder til, og hun har ingen mor. Faren hennes er også alltid den samme; han er også ganske ung og har en lavtlønnet jobb, tok aldri noe mer utdannelse enn videregående, men han gjør så godt han kan. Disse to er jeg også veldig glad i. De dukker opp igjen og igjen. I romanforsøk nummer to treffer hun en gutt hun forelsker seg i, de spiser samosaer sammen, skater og treffer vennene hans.

Jeg legger merke til at de menneskene jeg finner opp som jeg blir glad i, er de menneskene jeg skriver best om. Tekstene om dem jeg ikke bryr meg om, blir aldri noe bra. Jeg gir rett og slett faen i dem. Som om jeg bryr meg, liksom.

Men det jeg egentlig prøvde å si er at jeg kanskje ikke bør skrive noen roman. Kanskje det ikke er det jeg bør. Jeg vil helst bare skrive om liv hvor det ikke skjer noe. En som hadde lest en av de lengre tekstene mine spurte meg om hva jeg selv leste. Jeg svarte Kjell Askildsen, han var den første jeg kom på. Kanskje fordi jeg nettopp hadde lest hans samlede noveller, alle sammen på en gang. Jeg syntes de var helt fantastiske. Det er ikke alltid det skjer noe særlig der heller, det er jammen meg mange kaffekopper som blir drukket, og folk som ser ut av vinduet. Han som hadde spurt meg spørsmålet spurte meg så om jeg ikke heller kunne tenke meg å skrive noveller, men som den ungjenta jeg var den gangen, mye yngre enn nå, svarte jeg: Njaaa. Jeg hadde nettopp lest Kjell Askildsens samlede verker, men hadde ikke tenkt at noveller var en mulighet. Det var ROMANEN som stod i hode på meg. Igjen: Det falt meg ikke inn at jeg nettopp hadde lest Kjell Askildsens samlede noveller og elsket det mer enn noen annen litteratur jeg hadde lest på kjempelenge, jeg leste jo alle sammen på en gang. Jeg hadde tilogmed gått rundt med alle novellene hans (som til sammen utgjør en ganske tykk bok, faktisk) i veska. Jeg hadde tilogmed lest enkelte av novellene om igjen rett etter at jeg hadde lest de den første gangen. Men noveller, tenkte jeg, det er noe andre gjør. Selv skal jeg skrive en roman!

Lenge gikk jeg og trodde at noveller ikke var min greie, at jeg ikke var helt komfortabel med å lese dem, for de gled liksom over i hverandre når jeg først leste i en novellesamling, noe som de kanskje gjør i en novellesamling som er dårlig, men ikke i de som er bra. Noveller, njaa, sa jeg. Jeg var skeptisk. Så leste jeg Annie Proulx og digget henne, men jeg var fortsatt skeptisk til novellesjangeren. Så gav jeg meg selv et abonnement på The Paris Review og leste nye, amerikanske noveller fire ganger i året, men trodde fortsatt novellesjangeren ikke var min greie. Deretter leste jeg Lorrie Moore helt til det ikke var noen flere noveller av Lorrie Moore jeg ikke hadde lest og tenkte at dette er noe av det beste jeg har lest i hele mitt liv, men fortsatt tenkte jeg at noveller var helt utelukket for min egen del.

Ikke før nylig har jeg begynt å tenke på at det å skrive noveller er en mulighet. Det har selvsagt slått meg før, men jeg har vært redd og tenkt at «alle» sier jo at det er mye vanskeligere å skrive bra kort enn bra langt, at det å skrive noveller virkelig er en kunst, og du ser det jo selv, halvparten av favorittforfatterne dine er jo novelleskrivere. Jeg er også redd fordi jeg en gang tvang meg selv til å skrive en novelle innenfor et gitt tema til en skrivekonkurranse. Jeg likte ikke temaet i det hele tatt, prøvde å vri det så godt jeg kunne slik at jeg kunne skrive om det jeg ville skrive om, det jeg alltid vil skrive om, og kanskje nettopp ble det så dårlig. Jeg sendte den inn likevel, fordi jeg der og da syntes den var ok, men når jeg tenker tilbake på den nå, tenker jeg at det ikke gjorde godt å skrive den. Jeg satt ikke med den post-jeg-har-skrevet-noe-jeg-er-fornøyd-med-følelsen etterpå, den som er grunnen til alt, ja, den jeg må min jevnlige dose av. Det manglet den novellen. Den var kanskje ok, men den var helt død. En død fisk, det er det den novellen er, tenker jeg. Der er den, jeg har skrevet den, men den er helt ubrukelig og jeg får nesten vondt i hjertet av å tenke på hvordan det var å skrive den. Forferdelig. Jeg skal aldri lese den på nytt, aldri.

Så mye har den ene novellen gitt grobunn for en redsel om at jeg, nei, jeg kan ikke skrive noveller. Jeg gjør ikke det. Det er noe andre gjør. Jeg synes ikke lenger det er vanskelig å lese novellesamlinger, at tiden man tilbringer med én historie er mye kortere, at man kanskje blir ferdig med den i løpet av en setting er vanskeligere enn å lese en roman, hvor man hele tiden vender tilbake til en lengre, sammenhengende historie, noe man leser stykkevis. Jeg leser gjerne noveller, senest leste jeg Lydia Davis' noveller og det er noe av det beste jeg har lest i år.

Men ikke jeg. Før det slo meg en morgen, hvorfor ikke? Hvor er det jeg har fått det insisterende må-et om at jeg må skrive en roman? Det går an å skrive andre ting, f.eks. noveller. Det passer jo veldig godt med måten jeg skriver på. Sånn skriver jeg: Jeg skriver og skriver i timesvis helt til jeg kommer til et punkt hvor jeg føler at teksten bør avsluttes, men ikke vet riktig hvordan. Derfor forlater jeg den, kanskje en hel dag, kanskje en natt, kanskje sover jeg på det, og så kommer avslutningen til meg. Da er teksten ferdig første gang. Så pirker jeg, pirk, pirk pirk, kanskje tilføyer jeg noe (eller tar vekk noe), men den er i utgangspunktet ferdig før det. Teksten er egentlig avsluttet i det jeg skjønner at den må avsluttes, altså er teksten ferdig i løpet av en setting. Når jeg sier det slik er det nesten så jeg føler at jeg er doomed til å alltid skrive kort, for det finnes jo menneskelige grenser for hvor lang en setting kan være før man må sove, eller spise. (Ikke at jeg har testet det så veldig langt, ikke mer enn kanskje seks timer om gangen, maks åtte.) Kanskje er det noe jeg må øve opp, dette med å skrive, stoppe, fortsette, skrive, stoppe, fortsette osv. Kanskje kommer det etterhvert. Kanskje kommer det en tid hvor jeg kan klare å få til det, why not, man utvikler seg jo hele tiden; Tove Nilsen sa i et intervju etter at hun hadde fylt femti at det ikke var før nå at hun følte at hun skrev akkurat sånn som hun ville det. Det er sikkert mange andre som har sagt noe liknende også, man vil jo gjerne at det seneste man har gjort er det beste, for det tyder jo på at man bare blir bedre og bedre med årene i stedet for dårligere, man vil jo ikke være dårligere enn noe man har gjort tidligere, da blir det jo en nedatigende kurve gud forby. Likevel velger jeg å se på det som en trøst; jeg trenger ikke å klare det jeg vil nå med en gang, så lenge det går den veien, jeg har ikke hastverk. Eller, hvorfor vil jeg noe, er det kanskje ikke noe annet jeg mye heller vil? Noe som kanskje er bedre? Noe jeg bare ikke visste at jeg ville, fordi jeg ikke har tenkt på det, fordi det ikke har falt meg inn, men som kanskje kunne vært bedre? I går så jeg en episode av Orange is the New Black hvor hovedpersonen analyserte et dikt av Robert Frost til irritasjon fra sine medfanger, det handlet om at diktet handler om at man tror at de valgene man tar er så viktige, at de betyr noe, at den ene veien i veiskillet betyr mer enn den andre, som om man valgte sitt liv, men at det egentlig ikke har noe å si, for om man valgte den andre veien ville man ha tenkt det samme da også. Man kan selvsagt angre, men for hva, man lever bare en gang, anger er totalt meningsløst.

Man kan ta en avstikker. Kanskje en omvei, men gjør det noe da, jeg liker jo å gå bare for å gå.

Min venn V sa til meg her en dag, mens vi gikk i skogen, at hun elsket å gå, men at det kan være veldig kjedelig å gå når man skal noe. Når man har en destinasjon, når man går fra a til b og skal rekke noe. Jeg tenkte på meg selv og sa at jeg var litt enig, det er ikke alltid så gøy å gå når man går til noe man skal rekke. F.eks. er det ofte slik at en gåtur hvor man skal rekke noe krever at man må gå gjennom asfaltere strøk, byen, boligfelt etc., og det kan være kjedelig. Naturen er jo alltid å foretrekke. Dessuten må man ofte gå de samme stedene når man går for å rekke noe. Man går til jobben, man går til universitetet, man går på et stamutested, man går for å besøke vennene sine. Man setter ofte øreproppene i fordi det er kjedsommelig. Men da må jeg nevne at bare de øreproppene er i, så blir min gåtur fra a til b fin, uansett hvor mange ganger jeg har gått veien før og det er slik at jeg må rekke noe. Jeg hører på noe nytt, i det siste har jeg hørt masse på radio. Nyheter, sanger jeg finner ut at jeg liker, men som jeg ikke ville ha tenkt på å finne fram til på egenhånd (det er jammen meg forskjell på hvor lidenskapelig jeg leter etter nye ting når man ser fra litteratur til musikk), faktaprogrammer. Men i utgangspunktet altså, er det kjedelig.

Men komme fram, det gjør man jo. Og det er bedre for helsen enn noe annet transportmiddel.

Spasertur fra Kensington Gardens til Notting Hill

Vi sitter på en fortauskafé i Notting Hill og drikker spansk øl fra runde flasker da en mann i militærgrønn jakke og ryggsekk kommer bort og fisker opp en pakke sigaretter fra jakkelommen, vil vi kjøpe noen? No, thank you, sier P, vi har sigaretter, men han er like glad som da han kom. I det han går inn i kaféen ser jeg at han har en gjennomsiktig plastmappe hengende fra en snor på brystet, med bøker oppi, han går rundt og selger litt av hvert, sigaretter, hva han enn måtte ha i ryggsekken, også bøker. Jeg spotter Leo Tolstoj. Han skulle vært der da jeg lå på gresset i Kensington Gardens og leste i en biografi om min favorittdikter, den eneste grunnen til at jeg gikk derfra var jo at jeg ble ferdig med boka og trengte en ny en, jeg kunne ha sittet der en god stund til. Han skulle ha kommet forbi og tilbudt meg en fillete bok. Jeg kunne kjøpt den, lest den. I stedet bestemte jeg meg for å gå til Notting Hill i nærheten (relativt), jeg visste at vennene mine var der og kikket på markedet, lørdag, jeg har vært der før en gang, gikk rundt og fyrte opp sigaretter litt for ofte fordi jeg blir rastløs av alle de trege, spaserende menneskene som kikker på ting, juggel, tang, duppeditter, plastsmykker etc etc etc, markeder er en tålmodighetsprøve uten like, jeg prøver å unngå dem så best jeg kan. Men nå var det blitt ettermiddag og jeg hadde ingen ulest bok i sekken. Jeg tenkte: Jeg kommer til å passere mange bokhandlere. Men først passerte jeg ambassadestrøket, noe som fikk meg til å tenke på at jeg ikke vet hvordan flagget til Nord-Korea ser ut. (Ikke at jeg trodde jeg skulle få øye på det om jeg hadde visst det.) Jeg passerte også en demonstrasjon som handlet om Syria og noens blod på hendene, utenfor et hus, jeg lurte på hvem sitt hus dette var, men gikk ikke bort for å spørre, kunne kanskje gjort det, men her er jeg en turist og var skamfull nok fra før av. (Å reise med fly til en by, kjøpe et skjørt på American Apparel, drikke øl, kjøpe kaffe fra pappkrus på Pret A Manger og spise på restauranter gir meg utrolig mye skamfølelse.) Jeg gikk derfor videre.

Jeg passerte en bokhandel ved Notting Hill Gate-stasjonen. Den var full av tilbudsbøker, suvenirer og franskmenn. Den eneste boken som interesserte meg var en bok om Nord-Korea som jeg allerede hadde kjøpt noen dager før, da jeg valset rundt inne på Waterstones i Oxford Street (eller i nærheten av den), også da i flukt fra venninner med sterkere kjøpekraft og kjøpelyst. (Som om jeg er noe bedre, jeg kjøpte jo faktisk tre bøker selv.) Jeg gikk derfor ut igjen tomhendt. Hadde jeg blitt lenger hadde jeg sikkert funnet noe av interesse, men det var trangt der og fransken som ble snakket i surround-lyd rundt meg lød ikke behagelig. (Noen dager senere satt jeg i en annen park og leste da jeg plutselig hørte en familie prate tysk, og da tenkte jeg på hva i all verden har jeg prøvd å lære fransk for, tysk er jo også fint, flott, jeg burde gjenoppta den, absolutt.)

Deretter fant jeg en velassortert tidsskriftkiosk hvor jeg endelig fant The London Review of Books, men ingenting i det interesserte meg nok til å punge opp £3 (eller hva det nå enn kostet). Heller ikke The New York Review of Books interesserte meg noe særlig. Jeg tenkte: Her skulle det heller vært numre av britiske Granta, eller noe av en engelsk versjon av Bokmagasinet eller Bokvennen. Men nei. Etter å ha kikket lenge og vel gikk jeg ut igjen. Jeg gikk inn på en annen kiosk og kjøpte en jordbæris blant det stusselige iskremutvalget som finnes i byens kiosker, småis er visst ikke greia her, de går vel heller for is-kiosker. Velg og vrak, miks isen som man ønsker den, ti tusen ulike toppings, spice it up, raspberry sauce, kiwibiter, peanøttsmør, jam, mandler, sjokoladesaus diabetes i flytende form. Jaja, så gikk jeg videre. Ikke lenge etter gikk jeg inn i den berømte book shop-en fra Notting Hill. Halve butikken var reiselitteratur, den andre hadde litt av hvert, men jeg var helt uinspirert, kanskje var det varmen, visste ikke hva jeg ville lese, eller dvs. det visste jeg, men de bøkene lå i kofferten min et helt annet sted i byen, jeg kunne jo ikke gå dit igjen, for langt, nå var jeg her.

I butikken jobbet det unge menn med hipsterbriller, de løp fram og tilbake og snakket med kunder (amerikanske og asiatiske turister) og ryddet bøker i hyllene; det var også en dame som hadde en mini-konsert rett utenfor, det var også noe de holdt på med. Jeg kom bare på å sjekke under M for Moore, Lorrie. De hadde bøker av Lorrie Moore der, men ingen jeg ikke allerede hadde lest; så gikk jeg igjen fordi jeg ikke kunne komme på noen flere forfattere jeg kunne tenke meg å lese på stående fot, og nesten rett over gata lå en bokbutikk som bare solgte kokebøker, hvor eieren satt på en grønn campingstol utenfor. Det var en en fin butikk, innerst et kjøkken med flere bord og stoler som sikkert var i bruk av og til, under arrangementer, men ikke i dag, i dag var en rolig dag, eller kanskje hadde det vært noen og spist og drukket der tidligere på dagen, nå led det jo mot kveld, tidlig, men dog. Jeg fant en bok om bagels, men følte at jeg hadde spist nok bagels, og hvor interessant er det egentlig med historien om et bakverk? (Kanskje det faktisk er veldig interessant og jeg går glipp av noe.)

Jeg gikk ut igjen. Så fant jeg vennnene mine nesten rett rundt hjørnet, i Portobello Road (et veinavn som alltid får meg til å tenke på vegetarburgere).

Jeg kjøper en øl fra en rund flaske, og en til etter det igjen.

Så kommer mannen med Krig og fred på brystet.

Closure

2012

Gjorde du noe som du aldri har gjort før?
Ja. For første gang i mitt liv bodde jeg alene og hadde mitt eget rom. I en alder av tjuetre skjedde det for første gang. Før det har jeg delt rom med søsken, romkamerater og kjæreste. Jeg fikk også mine første A-er, dro til Hellas hvor jeg aldri har vært før og dro på Litteraturfestivalen i Lillehammer hvor jeg heller aldri har vært før. 


Ble noen av dine nære venner foreldre i år?
Nei. 


Døde noen som stod deg nær?
Nei. 


Hvilke land besøkte du?
Året begynte i USA. Og så har jeg vært i Sverige, Nederland og Hellas. 


Er det noe du savnet i 2012 som du vil ha i 2013?
Ro og tilfredshet, men tror det er større sannsynlighet for at jeg vinner millioner i lotto. 


Hvilken dato vil du alltid huske fra 2012?
Eh. 


Hva er din største fremgang i 2012?
Jeg kan nå smykke meg med at jeg ikke lenger er B-student, men A-student. 


Største feilen?
Jeg bor på feil sted. 


Det beste kjøpet?
Definitivt iPhonen. (Eller, for å være helt ærlig, så kjøpte jeg to iPhoner i 2012...)

Gjorde noenting deg veldig glad?
Sikkert, men jeg kan ikke peke på noe veldig spesielt og utenom.


Hvilke låter kommer til å minne deg på 2012?
Alt av Lana del Rey. 


Var du gladere eller tristere sammenlignet med tidligere år?
Mer kynisk, mer nihilistisk og mer fandenivoldsk. Totusenogtolv var året jeg mistet troen på mening.


Hva ønsker du at du har gjort mer?
Skulle ønske jeg hadde vært mer sammen med hester.


Hva ønsker du at du gjorde mindre?
Skulle ønske jeg tenkte mindre. 


Ble du forelsket i år?
Nei. Tror det toget har gått. 


Favorittprogram på tven?
Mat-programmer. 


Beste boken du leste i år?
Lorrie Moores A Gate at the Stairs er den første jeg kommer på. 


Noe du ønska deg som du fikk?
Jeg fikk en smoothiemaskin til bursdagen min. Og en boksåpner til jul.


Noe du ønska deg som du ikke fikk?
Star Wars-T-skjorte. 


Hva gjorde du på bursdagen din i 2012?
Jeg var i Athen sammen med kjæresten min og jeg fikk endelig lov til å bestemme at vi (ikke bare jeg) skulle stå opp før klokken syv og gå på museum og opp et fjell før lunsj. Hurra! Og så var vi på konserthuset og så på ballett og drakk rødvin og spiste baklavah. Veldig fin bursdag. 


Er det noe som ville gjort året enda bedre?
Ting kan alltid bli bedre. Dumt spørsmål.


Hvilken kjendis var du mest sugen på?
Lana del Rey. 


Mest stolt over?
Jeg vet ikke. 


Høyeste ønsket akkurat nå?
Pensumbøkene på plass og at hverdagen skal komme helt i gang igjen. 

Bøkene jeg leste i desember

Trodde jeg skulle få lest sykt mye i juleferien, men det ble det ikke så mye av. Eller, eventuelt har det en annen forklaring: jeg har for det meste lest i en murstein av en bok: dokumentarboka Bagdad Indigo av Geir Angell Øygarden, om krigen i Irak. Så sånn er det. Uansett, godt nytt leseår!

PROSA
1. CARIBOU ISLAND av David Vann
2. COMPLICITY av Iain Banks
3. GOLDDIGGER av Alexia Bohwim
4. LANDLIG KOKEKUNST FRA DET SENTRALE FRANKRIKE: STEK AV RULLET, FYLT LAMMEBOG (FARCE DOUBLE) av Harry Mathews
5. OG VÆRET SKIFTET OG DET BLE SOMMER OG SÅ VIDERE av Pedro Carmona-Alvarez
6. THE OLD MAN AND THE SEA av Ernest Hemingway
7. THE RULES OF ATTRACTION av Bret Easton Ellis
8. WHO WILL RUN THE FROG HOSPITAL? av Lorrie Moore
9. YACOUBIAN-BYGNINGEN av Alaa Al Aswany

POESI
10. DARTH VADER-ESKALASJONEN av Anja Høvik Strømsted

SAKPROSA
11. USA. FOLKETS HISTORIE av Howard Zinn

DEN BESTE BOKA
Boka til Lorrie Moore, for hun er alltid best (selv om den ikke var Lorrie Moore på det beste).

DEN KJIPESTE BOKA
The Old Man and the Sea. Hallo, Hemingway, jeg vet, men den boka gjorde rett og slett ikke noe med meg.

WHO WILL RUN THE FROG HOSPITAL? av Lorrie Moore

Who Will Run the Frog Hospital? handler om Berie og Sils, to venninner i Nowhereland i USA, på grensen til fransktalende Canada, som er femten år og jobber i en fornøyelsespark, Storyland. De lengter etter noe som bare tenåringer kan lengte etter noe, selv om dette noe som oftest er uklart, vagt, sjeldent noe spesifikt, bare noe, noe annet. Som man, når man vokser opp skjønte ikke var noe særlig, at det man hadde da, som femtenåring, var mye bedre. Nostalgien blander seg nemlig inn i historien om Berie og Sils, nemlig tankene og refleksjonene til Berie mange år etter denne sommeren; Berie mens hun er godt voksen og gift, i Paris, med ektemannen på en legekonferanse; de ekteskapelige kranglene og mimringen, uten at det innebærer ren og skjær idyll, heller noe bittersøtt; ja, ikke bare nostalgien er bittersøt, men også det som foregår i romanens her og nå, denne lille romanens her og nå, på hotellrom i Paris, på en restaurant i Paris mens de spiser hjerner (froskehjerner? jeg kjenner ikke det franske kjøkken særlig godt), mens Berie går rundt i Louvre eller spiser bakevarer på en benk i Jardin du Luxembourg. Var dette noe bedre? Hva er bedre? Fortiden, fremtiden? Den tiden hvor man står på dørterskelen til noe, i en mellomromposisjon, noe Berie tenker har vært, men som jeg kanskje tenker er nå også, mens de krangler og drikker seg fulle i Paris. Og spiser hjerner.

Hva mener jeg egentlig med at romanen er liten? Den er liten, går fort å lese, men ikke liten i noen annen forstand, bortsett fra at bygda Berie og Sils vokser opp i av og til føles klam, påtrengende, nettopp liten. Ungdommen føles påtrengende, bygda svøper seg rundt dem som en for trang genser. Men så er det egentlig ikke den som er det likevel, det er bare genseren til Berie. For hun vokser opp, etter alt som skjer, vokser hun opp. Plutselig, virker det som, er hun voksen. Den følelsen der. 

Hva prøver jeg egentlig å si? Jeg har lest mange historier om unge tenåringsjenter som vokser opp et sted i ingenmannsland. Det er ingen ny historie. Den har blitt fortalt før, mange ganger, og kommer til å bli fortalt igjen. Men sjeldent har jeg lest den så stemningsfull, innsiktsfull (ikke minst!) og skjør som i Who Will Run the Frog Hospital? Jeg forlater boka med en viss tristesse, men ikke som noe deprimerende eller bare vondt, heller hånd i hånd med en lettelse. Og det er fint, det er bra, denne boka er god. Personlig synes jeg ikke den når opp til verken Birds of America eller A Gate at the Stairs, ikke helt, men den er fortsatt god; Lorrie Moore er så god at selv en bok av henne som ikke er på topp (til å være henne), er bedre enn det meste. 

Svar på spørsmålsrunden

Omsider har jeg svart på spørsmålsrunden jeg startet for noen uker siden. Det var ikke akkurat enkle spørsmål med enkle svar som ble stilt!



Så hvilken kinesisk roman er favoritten?

A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xialou Guo! Selv om det er en stund siden jeg har lest den nå.

Jeg har egentlig lurt på hvorfor du ble veganer, og hvorfor du ikke er det lenger?

Hovedsaklig av ønsket om å være mest miljøvennlig, samt alle de andre positive sidene ved å være veganer. Jeg sluttet å være det da jeg en dag, etter ett år som veganer, fikk veldig lyst på ost. Jeg fant ut at jeg trenger ikke å være et ord: Selv om jeg ikke er veganer lenger, betyr ikke det at jeg mesker meg i kjøtt og meieriprodukter. Det betyr bare at jeg ikke nekter meg det. Jeg spiser mye mindre kjøtt, egg og meieriprodukter enn folk flest; kjøtt kanskje én gang i uka (og da inkluderer jeg fisk som kjøtt). Grunnen til at jeg ble veganer i utgangspunktet, altså av miljøårsaker, lar seg forene med slik det er nå: Jeg spiser kortreist mat, sesonggrønnsaker, svært lite kjøtt (aldri fjærkre), mye økologisk, jeg kjøper aldri egg og jeg kaster aldri mat. Det er verre for denne kloden å spise soyaprodukter og kaste mat bare fordi den har gått ut på dato, pfft.

sol

ko

Og fagene du studerer, hva er positivt og evt. negativt ved studiene?
Jeg studerer til en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Da jeg først begynte syntes jeg det var jævlig hardt og jeg trodde at jeg ikke skjønte noenting. Etter det første semesteret trodde jeg at jeg var for dum for universitetet. Nå har jeg studert en liten stund og jeg digger det; mastergrad står på planen. Så det positive er jo at jeg liker studiene, mens det negative er: Hva faen skal jeg bruke dem til, sånn spesifikt? Jeg mener nemlig at humaniorastudier stort sett er ubrukelige og at det ikke gjør noe at de nedprioriteres. 

ko

Hva synes du om Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera?
Jeg har ikke lest den, men jeg eier en dansk oversettelse av den som jeg kjøpte i et antikvariat i Aalborg, så jeg har ment å lese den, men jeg har ikke fått gjort det ennå.
drikk

Har du lest På sporet av den tapte tid, og hva synes du i så fall? 
Har ikke lest dette verket heller, men også denne har jeg ment å lese. Var en gang på biblioteket og så etter Proust, men fant han ikke(!). Men alvorlig talt: Jeg må jo. 

Du har flere interessante betraktninger om menneskers ansvar for sitt eget liv, feminisme og muligens velferdsstat. Kan du skrive mer om dette? Det kan eventuelt funderes i litteratur. 
Prinsipielt er jeg i mot formynderstaten. Fordi jeg mener at folk må ta ansvar for sine egne liv. Hvorfor skal de passes sånn på? At andre driter seg ut er ikke mitt problem. Prinsipielt mener jeg det. Men jeg er jo klar over at hvis andre har problemer, kan det skape problemer for meg også. Andres fattigdom f.eks. Derfor er jeg for skatt, jeg er veldig veldig for skatt, til utdanning o.l. slik at alle har muligheter, men failer folk mulighetene, så kan de bare ha det så godt. Jeg er i mot at trygd bare deles ut i hytt og pine, og ble man gravid når man var i en livssituasjon det ikke passet seg å bli det (les: man har ikke råd), så er ikke det at man får lite penger noe å klage over. Eller, for å hakke på meg selv: Velger man å studere humaniorafag, kan man ikke klage på at man blir arbeidsledig etterpå. Man må ta følgene av valgene man tar. I dette landet kan man velge bort slike kjipe situasjoner, og tar man ikke den muligheten, kom ikke og klag etterpå. Den setningen sum summarummer kort hva jeg mener, tror jeg. Kants etikk om menneske som selvlovgivende menneske og gjengjeldelsestankene hans kan refereres til her. Videre kan jo anarkisme diskuteres, som det finnes en rekke retninger innenfor og som jeg helt klart burde lese mer om, for det er ganske interessant. Noe som i hvertfall er sikkert og visst er at jeg ikke er spesielt fan av sosialistisk anarkisme og at jeg ikke har noe til overs for Blitz (selv om jeg vet at de ikke en homogen gruppe, jada,jada,jada). (Hvis noen har hørt at jeg gikk sammen med Blitz i et 1.mai-tog for mange år siden, så er det bare et bevis på hva blind forelskelse kan gjøre. Nå har denne mannen og jeg vært kjærester en stund og han vet svært godt at jeg skammer meg over det hele. Blitz og 1.mai-tog, herregud. Forøvrig: Sist gang jeg besøkte ham i Oslo gnisset jeg tenner da jeg så at sigøyneravisa Folk er folk lå i bokhylla.)

Det med å passe på andre er også en av grunnene til at jeg misliker venstresidefeminisme. Jeg synes den gjør kvinnen stakkarslig, ved å snakke så mye om undertrykkelse av kvinner, gjør den undertrykkelsen virkelig. Den gjør kvinnen til noen som trenger hjelp. Ikke snakk til meg om kvinnekvoter eller å tvinge kvinnelige forfattere inn på pensum. Som om kvinner trenger hjelp til å være gode. Hamsun og Strindberg regnes som misogynister, men mitt syn på kvinner ligner deres. Hamsuns Artikler 1889-1928 kan jeg nevne. 

Hvilke seriøse forfattere (kiosklitteratur unntatt) synes du er overvurderte?
Lars Saabye Christensen. Alle bøkene hans handler om det samme: Oslos gater, unge gutter/menn som hører på musikk og nostalgi. Gud så kjedelig. Per Petterson er også overvurdert, av samme grunner. Johan Harstad, Tomas Espedal og nå også Pedro Carmona-Alvarez. Dette ble veldig mange norske menn. Ingen kvinner? Jeg må tenke meg litt om, jo, Beate Grimsrud og Nicole Krauss. Hun siste er jo tilogmed newyorker. 

iskaffe

jul

Hva tror du på?
Jeg vil gjerne tro på kjærlighet, god helse og lykken i små ting, men til syvende og sist tror jeg egentlig ikke på noe. Vi skal alle bare dø til slutt; hvordan vi levde livet har ikke noe å si, for etter døden er det bare ingenting uansett. Nihilist, det er det jeg er. 

Er det lov å spørre om hvilket politisk synspunkt du har?
Ja, seff. Jeg skammer meg ikke over noen av meningene mine! Men spørsmålet er jo stort. Alt hva jeg mener lar seg ikke innfinne i et typisk politisk parti. Jeg kan ikke en gang si om jeg er på venstresiden eller på høyresiden (det varierer fra hvilke saker vi snakker om). Jeg lar meg ikke kategoriseres. Jeg refererer til hva jeg har svart på spørsmålet om velferdsstaten over her.

Hvem er dine favoritter innen russisk litteratur?
Vladimir Nabokov, selv om han skrev mye på engelsk (bl.a. Lolita) så muligens han ikke tells. Og dette svaret er kjedelig, men: Fjodor Dostojevskij er faktisk jævlig bra. 

Hva er formålet med å studere litteratur for deg? Hvilke planer har du etterpå?
Jeg har ikke noe spesifikt formål med det annet enn at jeg er lidenskapelig opptatt, oppslukt av litteratur. Muligens hjelper det å lese mye meg med å bli bedre på å skrive selv. Jeg har ingen spesifikke planer for etterpå. Å ha planer som går lenger enn det neste halvåret er ikke helt min stil. 

ho

Hva syns du om Heiner Müller?
Pass.

vann

Hva er den beste boka du har funnet og lest i bokhyllen til foreldrene dine? 
Det må være en bok av Hamsun. Eller Vonnegut, Hemingway eller Marquez. Nei, egentlig vet jeg ikke, for de har mange bra bøker som jeg har lest derfra; jeg kan ikke huske alle sammen, og ikke hvilken som var best.

Hvis du MÅ si EN bok som er favoritten, hvilken er det? 

Siden jeg nettopp nevnte den: Lolita. Men det er ikke sant, det er jo så mye mer! I dag har jeg f.eks. tenkt veldig mye på Lorrie Moores Birds in America. Og hva med Marquez' Kjærlighet i koleraens tid? Eller Mysterier og Sult? Eller Stridsbergs Darling River? Og så videre.
o

Hvilken nettside (magasin, blogg, hjemmeside, matside) er din favoritt?

Jeg tråkker veldig mye i det samme sporet når jeg er på nett. Det er noen blogger og tumblere jeg følger, Twitter og ja, bloggen til Paris Review, den liker jeg veldig godt!

Hvor ofte spiser du godteri? 

Tror jeg kjøper smågodt en fredag i måneden. Til gjengjeld varer posen da helt til søndag.
odys

















bib

Leser foreldrene dine mye, eller hvis ikke, hva inspirerte deg som liten, ungdom til å plukke opp en bok og lese?
Ja og nei. Mamma leser ikke noe særlig (ikke så lenge jeg har kjent henne), pappa leser mye. Han har lest Ulysses og alt av Hamsun. Det har ikke jeg. Vi hadde (nei, har) et eget biblioteksrom i huset, et rom hvor det bare er bøker fra gulv til tak, lenestoler og leselamper. Da jeg var seks år og holdt på å lære meg å lese kjøpte pappa en kasse med Astrid Lindgren og Michael Ende, og en av dem (Mio, min Mio) ble den første boka jeg leste. Alle bøkene er slitte nå, noen nærmest ødelagte. Og før det igjen ble vi høytopplest for, det var veldig fint, husker jeg. Det er jo også litteratur. I ungdommen leste jeg stort sett Pennybøker og fantasy. Rett og slett fordi jeg var hestejente. Og apropos det, så tok jeg bussen 30-40 minutter til stallen hver vei omtrent hver dag, og det var da jeg leste hele The Lord of the Rings. 

grape

Hvilken bok vil du anbefale en dyslektiker? (en god, men lettlest)

En panter i kjelleren av Amos Oz. Den leste jeg nettopp og den var god og lettlest. 

Kan du være venner med folk som ikke liker å lese?
JA! Kjæresten min leser ikke skjønnlitteratur, og vi har vært sammen i over fire år! Jeg tror det ikke en gang selv.
blomsterhuset
bergen

Hvilken Knut Hamsun-bok vil du anbefale til noen som aldri har lest Hamsun?
Den første jeg leste var Victoria. Etter det har jeg vært fan. Eller så kan man gå rett på Sult.

Har du en favorittforfatter fra Storbritannia?
Virginia Woolf.  

donal

Hva er den beste klassikeren du har lest?
Nesten det samme som å spørre om favorittbok sånn generelt. Hva menes forresten med klassiker? En bok alle vet om? Type Moby-Dick og Frankenstein og Dracula og Hunden fra Baskerville og sånt? I så fall: Frankenstein av Mary Shelley. Elsker Frankenstein. Må lese den om igjen snart.
berlin
la

Har du en guilty pleasure når det kommer til litteratur?
Ja! Jeg leste nettopp Golddigger av Alexia Bohwim. Sånt digger jeg (men Frognerfitter var bedre, må jeg si). Candace Bushnell chic-lit, og Lauren Conrad! Chic/trash-lit om pene mennesker som er filthy rich og bor i penthouseleiligheter på Manhattan eller i villaer i Beverly Hills. Elsker sånt.