Svartsjuke og andre ord

Svartsjuke heter det på svensk om sjalusi, jeg husker at jeg la merke til det først en gang jeg leste om eller noe av Sara Stridsberg, hennes litterære univers er full av svartsjuke, kvinner som gjør ting de ikke bør, aksepterer ting de ikke bør, ut av en uro, sannsynligvis også en følelse av å være mindreverdig de man er sjalu på, eller de man er sjalu over. Svartsjuke, tenkte jeg, for et bra ord, beskriver det mer treffende enn sjalusi, som bare er et eget ord. Svartsjuke, man blir helt svart, sjalusien bare tærer på, får en til å gjøre lite hyggelige ting, ondsinnede ting. Ondsinnede, et ord nettbanken min bruker om datavirus som gjør ting man ikke vil, som om det har et sinn, en vilje, et ønske om å være ond. Ondartet er bedre, selv om ordet ond i det hele tatt tyder på en evne til å gjøre etiske vurderinger, noe kreftceller ikke kan, de har bare en stoppmekanisme som har gått feil, slutter å begå apoptose, en slags cellenes selvmord, kunne man si, men heller ikke cellene har vilje. Samtidig legger jeg merke til at New Scientist spør sine lesere på fjesboka: hvordan kan det ha seg at øgler på forskjellige øyer utvikler de samme trekkene, er det slik at evolusjonen når de samme målene alltid?, som også er helt feil, evolusjonen har ikke noe mål, det er en serie med tilfeldigheter, er foranderlig hele tiden, det er ikke slik at den ønsker å oppnå noe absolutt, lik en idé i Platons ånd, eller kanskje nettopp kunne man tenke seg Platons idéverden, det finnes en hest som er helt perfekt, men ingen av hestene i denne verden er den hesten. Det finnes en øgle som er helt perfekt, men ingen av øglene på noen av øyene er denne øgla, men de utvikler seg, utvikler seg hele tiden til å bli denne øglen. Samtidig kan man jo ikke unngå det faktum at de kanskje en dag kommer til å være så forskjellige fra det vi tenker på som en øgle i dag, at de kanskje ikke lenger kan kalles øgler, om en million år, og da vil de jo ikke lenger gå mot det som er Platons øgle, nei, de vil være forbi Platons øgle, være i en ny orden kanskje. Men dette går selvfølgelig bare an å tenke på, det er ikke heller sikkert at det da vil være mennesker på jorden. Skal jeg gjette sier jeg nei, sånn som vi holder på. Kanskje vil det finnes andre arter med store hjerner, som tenker, med helt andre idéer og en helt annen virkelighetsforståelse, intelligent liv uten å være som oss, kanskje det som i dag er kråker da vil være noe annet, flygende herskere over jorden, hvem vet, ingen.

En gang da klassen min på barneskolen var på sykkeltur til Danmark var jeg så svartsjuk at jeg siste dagen, den dagen vi skulle sykle hjem, til ferja og så ta ferja over Skagerrak fra Hirtshals til Kristiansand, tok den uåpnede drikken til min daværende bestevenn fra kjøleskapet og gjemte den i et annet skap, slik at hun ikke skulle ha noe på sykkelturen. Da vi senere gikk rundt i feriehuset og gjorde oss klare til å dra og hun spurte om noen hadde sett drikken hennes, sa jeg ingenting, trakk på skuldrene, visste ikke hvor den var blitt av. Det høres kanskje ut som en liten historie, men er noe jeg husker ennå og som ofte kommer til meg, minner meg på min hevngjerrighet og manglende evne til å akseptere sjalusi, la ting fare og å være the bigger person. Jeg tenker av og til på at flasken står der i det skapet ennå, femten år etterpå, og at min daværende bestevenn ikke en gang vet at dette skjedde, for da sommeren kom flyttet hun til Danmark og vi har ikke sett hverandre siden.

Men det var ikke først og fremst sjalusi som nylig fikk meg til å tenke på henne, det var en samtale på et vorspiel eller noe om hva man drev med som barn, og noen begynte å snakke om pokemonkort, som min daværende bestevenn og jeg hadde en hel isboks av sammen. Vi spilte og spilte og vant og vant, hadde en samling sammen som vi splittet i to da hun dro, og ikke bare det, men hun fikk med seg en hårlokk av mitt hår som hun selv klipte av etter at jeg sa ja, selvfølgelig skulle hun få med seg det. Selv etterlot hun seg ingenting hos meg, annet en en litt vag tristhet, vi hadde ikke vært så nærme hverandre i det siste, det hele hadde begynt å gå over, det som var mellom oss. Var ikke sånn som et år tidligere, da vi dro på leirskole med klassen og veltet i kano sammen, tråkket rundt på jordene og i sauemøkk og så på hoggorm og padder mens de andre var igjen på leirskolen og bare hang, da vi siste natten sov på reinsdyrskinn i en lavvo ute på en eng mens alle de andre heller ville sove i de utdelte hengekøyene sine og kanskje snike seg til å være i soverom med representanter fra det motsatte kjønn, noe som vi ennå ikke brydde oss så veldig mye om. Det var kanskje da det begynte å bli så viktig at det oppstod et gap mellom oss, at de tidlige ettermiddagene hjemme hos henne mens vi så på tv og spiste iskrem opphørte. Kanskje var det fordi jeg ikke var så opptatt av verken merkeklær eller gutter, jeg tenkte mer på hester og bøker og klarte på den måten ikke å holde følge med henne, gutter var noe sekundært, har alltid vært noe sekundært, også siden når de ble til menn, noe man kan tenke litt på når alt det viktigste allerede er tenkt på, eller som man plutselig kommer på eksisterer når det er for sent og noen andre har snappet til seg den man hadde et øye for, og det ikke hjelper å si til seg selv at man selvsagt ikke har eierett på noen, markedet er fritt, man skulle vært litt tidligere ute, investert i flere aksjer da det var tid, nå er det for sent. 

Jeg feilstaver og søker på 'lizzard' på google, får opp et treff på urban dictionary om at det visstnok betyr: "A girl that seems sweet and nice, but turns out to be a complete bitch determined to screw up her life as well as the lives of others." Jeg har aldri hørt det brukt før, ihvertfall aldri lagt merke til det. Det er egentlig øglene jeg er ute etter. Lizard er også den engelske tittelen på en novellesamling av Banana Yoshimoto som jeg ikke har lest. Den er dedikert til Kurt Cobain, og jeg kan ikke la være å tenke at det er litt kleint. Var det ingen som stod en nærmere som var verdt en dedikasjon? Kanskje betyr det så mye, de menneskene som lager noe for oss et helt annet sted, mennesker som vi aldri treffer. Mennesker som skriver bøker, som døde lenge før jeg ble født; skriver bøker som jeg nå leser og som treffer meg, får meg til å se på livet fra en litt annen vinkel, eller bare bekrefter det jeg allerede har tenkt på, men som jeg ikke har klart å formulere; ikke nødvendigvis i tekst, noe håndfast, men for meg selv. Det er derfor en venn klarer å redde meg, fordi jeg har tenkt så mye på hva verdighet innebærer og viktigheten av det, kunne hun bare si til meg en kveld jeg ble opprørt, verdigheten, og så navnet mitt, og det holdt for meg, jeg beholdt roen fordi ordet innebærer så mye, jeg kunne ikke komme på noe som ville være viktigere enn alt jeg legger i dette ordet og som jeg jobber med hele tiden, ikke fordi det alltid er så vanskelig, men fordi ingen er perfekte og av og til er det som om noe annet truer med å ta over, noe menneskelig. Hevngjerrigheten, sjalusien, sinnet, småligheten, alt det man egentlig ønsker å være fri fra, men som trenger seg på, ødelegger og bringer skam og anger med seg. Og faren ved det, ønsket om å unngå disse sinnstilstandene kan føre en på ville veier, det verste av alt: Et desperat ønske om å unngå å føle noe som helst, som i verste fall er livsfarlig, spiser en sakte opp innenfra. Som den gangen jeg satt på benken i gangen i det gule bygget til humanistisk fakultet i Bergen og spiste lunsj for meg selv og bestemte meg for at disse rundstykkene skulle være det siste brødet jeg spiste, før jeg gikk inn på lesesalen igjen og fortsatte å skrive på en oppgave om Strindberg. Hvordan alt annet enn det å få A på eksamen og bli tynn, tynnere sluttet å bety noe. Hvordan folk kunne si hva som helst uten at jeg brydde meg, alt jeg følte var bare en vag irritasjon i blant, og en glede hver gang jeg gikk på vekta og så at tallet hadde sunket, noe som skjedde på et fast tidspunkt hver uke. Jeg tenker på det når jeg en lørdag går rundt i Oslo sammen med venner og vi passerer kioskene som det går tretten på dusinet av, hvordan det var da jeg bodde i Bergen og besøkte han som var kjæresten min i Oslo annenhver helg, og på at jeg ikke kan huske at noen noengang var frekk mot meg på den tiden, ingen sa noe som gjorde vondt, og jeg tenker på at det kanskje var fordi folk var redde for å si noe til meg, eller om det var noen som faktisk ikke var så greie, bare at jeg ikke la merke til det fordi jeg helt hadde sluttet å bry meg? Og så, når man har lagt det bak seg, er det igjen slik at man bryr seg så mye, om alt, om hva folk sier og kan tenkes å si, hva de mener med det de har sagt, alt er så åpent for tolkning. Jeg husker at en dame på stasjonen en gang kjeftet på meg fordi jeg ikke stod i den riktige køen, og at jeg ble skikkelig lei meg, noe jeg ikke hadde opplevd på en lang stund, hvordan det satte meg ut og ble liggende i meg en altfor lang stund i forhold til rimelighetens grenser. Jeg bet det likevel i meg, gjorde alt det jeg skulle gjøre, og det var det. Men når det siden har skjedd større ting som får meg helt i ubalanse, tenker jeg på hvor deilig det hadde vært om ting kunne være som før, da jeg gikk rundt i Bergen og ikke tenkte på så mye annet enn de to nevnte tingene, hvordan livet på den måten var veldig enkelt og lett håndterlig og jeg leker med tanken igjen og igjen, men i dialog med meg selv, og jeg tenker at det er rart at jeg kan være så rasjonell på mange måter, og likevel settes ut av spill og tenke på slike irrasjonelle løsninger på problemer, som egentlig ikke er løsninger, det vet jeg jo. Det er rart hvordan hjernen kan være så splittet, oppføre seg så dialektisk. Også når det gjelder andre ting. I en hel uke forbereder jeg meg febrilsk til en deleksamen i kjemi, samtidig som jeg etter å ha vært bortreist en ukes tid har så mye å ta igjen, og det er tungt. Jeg føler tiden bare går fra meg og at jeg bruker altfor lang tid på hver oppgave, og at jeg egentlig ikke helt skjønner hva jeg har gjort når jeg har gjort dem, eller og at jeg glemmer hvordan jeg løste en oppgave til neste dag og jeg må lære meg det på nytt igjen, og det går trått og trått, og en studievenn foreslår at jeg skal komme på en konsert hun skal spille på og drikke øl, men jeg sier nei og holder meg hjemme fordi jeg skal lese kjemi mens solen skinner utenfor og alle er glade, smiler, sitter utenfor naturforvalterbygget og koser seg, og jeg får lyst til å gjøre mange ting som ikke er kjemi, men sliter meg igjennom det likevel, og når dagen for deleksamen er der er jeg likevel helt sikker på at det kommer til å gå rett i dass, at jeg ikke har skjønt noe, før jeg sitter der med en penn i hånden og kalkulatoren klar. Da er det akkurat som om jeg går ut av meg selv og lar hjernen klare seg på egenhånd, helt kald og rolig regner den seg gjennom alt sammen, likesom jeg sitter ved siden av og ser på at dette er noe som skjer som jeg ikke helt har kontroll over, og etterpå er jeg selvsagt glad fordi det gikk bra, og jeg er i det hele tatt fascinert over det hele. Funderer over det fra en biologisk synsvinkel, det er selvsagt at hjernen min bare gidder å bruke energi når det gjelder, den kan ikke være så konsentrert og effektiv hele tiden. Samtidig hadde den neppe klart seg særlig bra hvis jeg ikke hadde øvd så mye, da ville den jo ikke hatt noe å konsentrere seg om. Jeg må stole litt mer på meg selv, tenker jeg der jeg går med jakka åpen og skjerfet i ryggsekken. Jeg planlegger å løpe når jeg kommer hjem, tar på meg kortbukser og løper fem kilometer så fort som jeg aldri før har løpt denne distansen, i ren våryrhet, uten å en gang prøve. På vei hjem, når jeg har fått pusten igjen, går jeg på butikken og kjøper øl, tillater meg en feiring av disse to små begivenhetene, i tillegg til våren. For det er en tillatelse, hvis det ikke er en tillatelse, men bare noe jeg gjør, risikerer jeg at alt flyter over og går over i kaos, man må passe på. Det er en hårfin grense, tenker jeg og tenker på hårstrå, for omtrent et år siden klippet jeg av meg alt håret og nå kan jeg endelig ha det i hestehale igjen. Jeg tenker at jeg aldri skal klippe av meg alt håret igjen, fordi jeg ikke er spesielt vakker og kan ikke bare gjøre ting som om alt kler den smukke, det gjelder ikke meg. Jeg gjorde det like før eksamen, hadde ikke noe hår å dra hånden gjennom i frustrasjon eller nervøsitet. Kanskje var det da jeg begynte å trekke pusten i stedet, i et ekstra stort innpust, så utpust. 

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

Finlandbonanza 1

For noen dager siden postet jeg et innlegg om en tur til Österbotten. Men hva med resten av Finlands-oppholdet? Jeg skrev og postet litt bilder mens jeg var der, men det var mye jeg ikke fikk sagt. Da. Så jeg sier det nå.

Noe av det første jeg gjorde da jeg kom til Finland var å spise lakris-is.

svart

En annen ting jeg gjorde ganske raskt etter ankomsten var å sjekke ut dagligvarebutikkene. Det er en av de tingene jeg liker best å gjøre i utlandet. Det er sykt spennende. F.eks. hadde de et utrolig stort utvalg av ulike havregrøter i Finland. Jeg tror kanskje Norge er det landet i verden med minst utvalg i butikkene, og jeg har alltid tenkt at det er litt kjedelig, men nå har jeg funnet ut at det egentlig er veldig bra, for så mye tid som jeg bruker i dagligvarebutikken på å bestemme meg for hva jeg skal ha, så trenger jeg ikke enda flere valgmuligheter. Til slutt ble det egentlig ganske slitsomt å gå i butikken. Jeg kunne være der i timevis. Trår jeg inn i en dagligvarebutikk er det gjort.

F.eks. tok jeg her et bilde av grapefrukten fordi jeg ble så glad for at jeg endelig hadde funnet en grapefrukt som ikke kom fra Israel. Det tok to uker før jeg fant den.

Her tok jeg bilde av at jeg endelig kunne prøve islandsk yoghurt. De eneste som lager det i Norge er jo Q-meieriene og jeg er skikkelig i mot Q-meieriene, har aldri kjøpt et Q-produkt i mitt liv, så hadde aldri prøvd skyr før.

masikka

Slik tilbragte vi formiddagene. På Nordica - nordisk institutt på Helsingfors universitet.

Edith Södergran.

En dag anbefalte vi (nye) forfattere fra hjemlandene våre. Jeg står bak anbefalingen av Ingvild H. Rishøi.

(Ble forøvrig skuffet over at ingen av danskene ropte ut "Helle Helle!!!" Det hadde jeg gjort hvis jeg var dansk.)

På instituttet var det en haug med bøker av nordiske forfattere som vi bare kunne plukke med oss hjem. Jeg tok med dette. Rett vest av Morten A. Strøksnes har jeg lest før, men jeg digger den og en dag en passende venn har bursdag skal denne vennen få denne boka i gave.

Sakprosasommer

I sommer har det skjedd noe med lesningen. Det ser ut til at det hersker en enighet om at sommeren er tiden for lett lektyre, jeg tenker: krim, chic lit, blader fra strandens/hyttas nærmeste butikk, kanskje VG fra den lille båten med kids som kjører forbi. Uansett, et skifte fra det man vanligvis leser til noe annet. Også jeg har lagt merke til et skifte i min egen lesning, ikke noe jeg har valgt bevisst, men som jeg la merke til, nemlig at det meste jeg har lest i sommer har vært sakprosa. Vanligvis mesker jeg meg i skjønnlitteratur; i romaner, dikt, noveller, men ikke den siste måneden.

I slutten av juni kom jeg tilbake til Norge etter å ha tilbragt tre uker i Finland, hvor jeg leste en del faglitteratur om det finlandssvenske språket. Hjemme ventet første nummer i mitt nyopptegnede abonnement på Bokvennen (nr.2/2013). Det var så bra og interessant at jeg leste hele greia i en jafs. Et portrettintervju med Selma Lønning Aarø, en lang artikkel om ny, amerikansk poesi, skrivebordet til min nye favoritt Lydia Davis og reisebrev fra Thailand, for å nevne noe. Etterpå dro jeg på kino og så en film jeg gledet meg lenge til, The Bling Ring, basert på en artikkel i Vanity Fair skrevet av journalisten Nancy Jo Sales, i anledning filmen gitt ut i bokform. Jeg var så gira i forkant av filmen at jeg kjøpte meg boka/artikkelen og begynte å lese på den. Filmen var skuffende, men jeg tenker jeg må se de igjen, for slik er jo mitt forhold til Sofia Coppola: Jeg ser filmen første gang og vet ikke helt hva jeg synes. Jeg ser filmen andre gang og elsker den. (Les: The Virgin Suicides.) Så ser jeg dem om og om og om igjen uten å gå lei. (Les: Somewhere.) Om ikke annet, så er i hvertfall filmens soundtrack superkult og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt gjennom det. Spesielt digg på bussen på vei hjem fra jobb, når den passerer busstoppet utenfor Dyreparken og støyen fra alle barnefamiliene gjør det umulig å lese.

Ut i juli dro jeg til London, og der leste jeg en biografi om Dan Turèll, en av mine favorittdiktere. Jeg har aldri vært noen stor fan av biografier, jeg synes fort de kan bli ganske kjedelige og ha for mange oppramsinger, men denne biografien, skrevet av Peder Bundgaard, en nær venn av Turèll-familien, var morsom og velskrevet, hadde en litterær verdi utenfor det rent biografiske, og inneholdt nøkterne tolkninger av Turèlls dikt. Superdan, som den heter, ble publisert i 1995, men gis nå ut i nye opplag i anledning at det i år er tjue år siden Dan Turèll døde. 

I London var jeg også noen turer innom flere forskjellige Waterstones, og en av bøkene jeg kjøpte (og begynte på) var The Impossible State. North-Korea, Past and Future av Victor Cha, tidligere rådgiver ved Det hvite hus. En meget interessant bok og mer om politiske forhold enn tidligere bøker jeg har lest om Nord-Korea (selv om jeg selvsagt er klar over forfatterens pro-Bush-linje). En annen bok jeg kjøpte (og begynte på) der borte, var Walking Home av Simon Armitage, en poets reiseskildring av en over førti mil lang fottur på The Pennine Way gjennom England og Skottland, hvor han akter å oppføre en diktopplesning ved hvert eneste sted han stopper for å overnatte. Nå har jeg ikke kommet så langt i boka ennå, så jeg vet ikke om han får dette til eller ei ennå, men jeg må innrømme at grunnen til at jeg plukket med meg denne boka ikke først og fremst var de litterære aspektene ved gåturen, men det at jeg noen dager tidligere hadde lest en artikkel om en annen gåtur i Storbritannia, nemlig den som går langs hele kysten av Wales (Wales Coast Path) og som jeg fikk veldig lyst til å gå, kanskje en dag.

Når jeg ikke har vært ute og reist, har jeg tilbragt sommeren hjemme hos mamma og pappa i Kristiansand, noe som har betydd en daglig tilgang til mange flere aviser enn jeg vanligvis har. Her en dag satt jeg kanskje i to timer og leste i avisene til frokost før jeg skjønte at dagen måtte gå videre med andre gjøremål.

Andre ikke-skjønnlitterære bøker jeg har lest er En norsk tragedie av Aage Storm Borchgrevink, etter å ha fått den anbefalt over en av sommerens utallige øl. Jeg har også lest i Columbine av Dave Cullen, en bok om massakren som jeg leste en anbefaling av på Rookie Magazine, i artikkelen/listen av bøker Thrills & Chills. Og apropos Rookie, så har jeg også anskaffet meg årboken deres, Rookie Yearbook One, som inneholder utvalgte artikler, intervjuer etc. fra nettmagasinets første år. Foreløpig har jeg ikke rukket å gjøre noe annet enn å titte i den, det er mulig jeg må legge den på toalettet og ha den som dolektyre får å få lest den (oppdelingen av avsluttede tekstbiter er perfekt og formatet er for stort til å ta den med i sekken).

Min teori om dette skifte til sakprosa i sommerperioden, er at det ellers i året er så mye faglitteratur på pensum at når jeg først skal lese noe helt valgfritt, så velger jeg stort sett skjønnlitterært. Nå er det derimot blitt skolefri og rom for sakprosa, selv om den riktignok ikke er av det tyngste slaget. Jeg planla riktignok tidligere på sommeren å lese Darwin (som jeg har hørt er leselig for oss som ikke driver med naturvitenskap på høyt plan), men så langt har jeg ikke kommet ennå. Jeg må innrømme at det for tiden er bading, bærplukking og grilling som står mest i hodet på meg, takket være det beste juliværet på, hva var det nå igjen, seksti år? Hurra for det!

Danske småbyer, fengselsopphold og sommertider: Bøkene jeg leste i mai

Denne måneden har jeg slukt bøker. Jeg bare leser og leser og får ikke nok. Jeg husker en gang vi hadde lesekampanje i fjerde klasse på barneskolen. For hver bok noen leste skulle vi skrive den på en gul papplakat på veggen. Når vi nådde hundre, skulle vi dra til svømmehallen og det var noe alle ville. Jeg skrev på den plakaten hver dag, det var så ofte at lærerne mistenkte meg for å lyve på meg bøkene. Husker de begynte å spørre meg ut om bøkene, hva var det som skjedde i dem? Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo lest alle bøkene. Ni år var jeg og hadde ennå ikke lært meg å ikke godta dårlig oppførsel (for når jeg tenker på det nå, så synes jeg det var frekt av disse lærerne å åpenlyst vise fram at de trodde jeg løy). Forøvrig hører det med til historien at en klassevenninne ved navn Anja og jeg var så ivrige på å dra til svømmehallen at vi skrev en bok på sammenbrettede A4-ark og pushet den på alle klassekameratene våre slik at de kunne skrive at de hadde lest den. Det var en historie som bare tok et kvarters tid å lese. Lesekampanjen, som lærerne sikkert hadde tenkt til å ha gående i et par uker, var over etter én, og vi fikk dra til svømmehallen, hurra!

Det var på Steinerskolen. 

I femte klasse begynte jeg på en vanlig skole, og jeg husker forbauselsen over at de hadde et eget skolebibliotek (tenk dét!) og den første turen jeg var der, sammen med klassen. Alle skulle låne bøker og jeg stod litt fast, visste ikke helt hva jeg skulle lese. Klasseforstanderen foreslo en leseløvebok om Frans, for det var det de fleste andre leste. Husker jeg ble skikkelig fornærma, men også overrasket over at det ikke var sånn at andre mennesker leste like mye og avansert som meg, noe som, femten år senere, fortsatt av og til overrasker meg.

Mange slike historier er det. Tilogmed mine egne foreldre, som har et eget biblioteksrom i huset, som høytoppleste for meg siden (min) tidenes morgen, lærte meg å lese lenge før skolen, tok oss med på biblioteket på lørdager og kjøpte en kasse med bøker av Astrid Lindgren og Michael Ende til meg før jeg fylte seks, har måttet be meg roe ned lesingen. Ja. For det finnes jo faktisk andre ting i verden også. Fjell, skog, skøyter, hester og matematikk f.eks. 

Uansett, hva er det jeg har slukt? Jeg har bl.a. lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg leste en bok av henne for flere år siden (Hus og hjem), men likte den ikke så godt. Jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse da jeg tilfeldigvis kom over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann på biblioteket. Dagen etter at jeg hadde lest den gikk jeg jeg på biblioteket og lånte resten. Nå er alle sammen lest og jeg lider av post-noe; av og til i ettertid kjenner jeg at jeg har lyst til å lese mer Helle Helle, men så kommer jeg på at jeg allerede har lest alt hun har gitt ut og så blir jeg skikkelig skuffet. Det har skjedd flere ganger. Jeg krysser fingrene for at hun gir ut noe nytt snart. 
I tillegg har jeg også, etter å ha bedt om tips fra bloggleserne mine og snoket rundt på Les! Lue!, prøvd å lese meg opp litt på finsk (samtids)litteratur siden jeg om en uke drar til Helsingfors og skal være der resten av måneden. Der skal jeg studere finsksvensk modernismelitteratur på universitetet i Helsinki i sommervarmen og spise lakris-is hver dag!

En av dagene det var tjueseks grader eller noe, egentlig altfor varmt for meg, uansett, jeg pakket sekken med kaffe på termos, matpakke og bøker, satte meg på bussen til Milde utenfor Bergen og tilbragte dagen i botanisk hage. 

PROSA
1. FURUSET av Linn Strømsborg
2. FORESTILLINGEN OM ET UKOMPLISERT LIV MED EN MANN av Helle Helle
3. JORDBÆR I NOVEMBER av Pirjo Hassinen
4. LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth
5. PURGE: REHAB DIARIES av Nicole Johns 
6. BREAKFAST OF CHAMPIONS av Kurt Vonnegut 
7. DYP RØD 315 av Helene Uri
8. BILER OG DYR av Helle Helle
9. RØDBY - PUTTGARDEN av Helle Helle
10. RENT SPILL av Tove Jansson
11. EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø
12. ECSTASIA av Francesca Lia Block
13. HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi
14. LA STÅ av Ingvild H. Rishøi
15. TOLV MÅNEDER I SKYGGE av Lukas Moodysson
16. SANNHETEN av Riika Pulkkinen
17. SYNGJA av Lars Amund Vaage
18. SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen
19. NYNNES DAGBOK av Henriette Lind, Lotte Thorsen og Anette Vestergaard
20. NIELS KLIMS REISE TIL DEN UNDERJORDISKE VERDEN av Ludvig Holberg
21. NED TIL HUNDENE av Helle Helle
22. DA DUENE FORSVANT av Sofi Oksanen
23. DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle
24. FALLVANN av Mikael Niemi
25. TONIO KRÖGER av Thomas Mann
26. TREDVE DAGER I SANDEFJORD av Vigdis Hjorth
27. HUDENS TID av Anja Snellman

POESI
28. WHAT'S MY NAME av Kenneth Pettersen
29. KOLLEKTIVET av Ingrid Furre
30. ÅRHUNDRETS KJÆRLIGHETSSAGA av Märta Tikkanen

TEGNESERIE
31. WILSON av Daniel Clowes
32. ELIN UNDER HAVET av Sofia Malmberg

ANNET
33. FOLKELESNAD av Agnes Ravatn
34. FRAGMENTER AV KJÆRLIGHETENS SPRÅK av Roland Barthes
35. DEN TRØSTENDE SCHOPENHAUER. SCHOPENHAUER OM DØDEN av Schopenhauer med innledning og kommentarer av Sverre Sløgedal

---

DEN BESTE BOKA
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann, Biler og dyr og Rødby - Puttgarden. Alle sammen av Helle Helle.

I begynnelsen av måneden leste jeg novellesamlingen Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi og var svært positivt overrasket, men etter å ha lest novellesamlingen Biler og dyr har jeg nesten glemt den.

I tillegg må jeg nevne at jeg også er blitt litt hektet på Vigdis Hjorth. Hun er så kul. Både dama og bøkene. Akter å lese mer av henne senere i sommer.

DEN KJIPESTE BOKA
Nynnes dagbok. Herregud. En dansk og (SYKT) dårligere versjon av Bridget Jones. Nei, les heller Bridget Jones-bøkene på nytt igjen (de er jo faktisk ganske morsomme, ihvertfall var det det da jeg leste dem, men det begynner jo riktignok å bli noen år siden).

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!