Viser innlegg med etiketten Kristiansand. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kristiansand. Vis alle innlegg

onsdag 11. juni 2025

Bøkene som ble liggende, del 5/10

 


I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling
Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 





















Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 






*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

fredag 1. november 2024

Bøker lest i oktober: Arktis, igjen

PROSA 
1. EVENINGS AND WEEKENDS av Oisín McKenna
2. FYRSTENE AV FINNTJERN av Lars Elling 
3. HVIS DERE FINNER OSS av Leif B. Lillegaard 

SAKPROSA
4. ARCTIC DREAMS av Barry Lopez
5. ANNLEISLANDET SVALBARD av Line Nagell Ylvisåker
6. HYLLEST TIL HALVMØRKET av  Jun'ichirō Tanizaki
POESI 
7. NORSK KJÆRLEIK av Brynjulf Jung Tjønn 


I oktober, etter å ha holdt på med den i flere måneder, fullførte jeg endelig den gørrkjedelige Evenings and Weekendsen blass, gay Sally Rooney-wannabe. Styr for all del unna. 

Jeg har allerede nevnt hvor godt jeg liker både Arctic Dreams og Fyrstene av Finntjern. Forfatteren av førstnevnte skrev i fjor en essaysamling ved navn Embrace Fearlessly the Burning World, som jeg i skrivende stund venter på skal dukke opp i postkassa. Forordet er forresten skrevet av Rebecca Solnit. 

En annen bok fra oktober som er verdt å nevne, er Annleislandet Svalbard av Line Nagell Ylvisåker. I september leste jeg Verda mi smeltar, og da savnet jeg de geopolitiske aspektene ved livet på Svalbard. Det savnet fikk jeg tilfredsstilt av Annleislandet Svalbard, så les absolutt den hvis du likte Verda mi smeltar. Det er virkelig fascinerende å lese hva Svalbard er for noe. 

Ellers i oktober reiste jeg til Kristiansand for å delta på Lesefest. Det var gøy. På toget hjem begynte jeg på Lausgjengar av Fumiko Hayashi, uten at jeg kan si at det begeistret så veldig, men vi får nå se hvor det bærer.


Bortsett fra én bok, leste jeg bare bøker skrevet av menn denne måneden. Krysser fingrene for at det fortsetter i november!


Fra Teateret i Kristiansand sist helg. 

torsdag 3. oktober 2024

Bøker lest i september: Arktiske drømmer og norske menn

SAKPROSA
1. VERDA MI SMELTAR av Line Nagell Ylvisåker
2. STORE KONGENSGADE 23 av Søren Ulrik Thomsen

PROSA 
3. VINGEBELASTNING av Helga Flatland

POESI
4. I TIDENS LØP av Hanna Resvoll-Holmsen


Er september min yndligsmåned? Den må i hvert fall være en av topp 3. 

Blant hendelser av det litterære slaget kan nevnes at jeg deltok i en panelsamtale på Deichman Tøyen i regi av Legenes klimaaksjon. Jeg leste litt fra De jordbundne, hvis hovedperson kan tenkes å ha en fødselsdepresjon – eller har hun egentlig det? Er det ikke snarere den økologiske krisen som tærer på den mentale helsen? Who knows! Den som leser, får avgjøre selv. Fint å være med på, var det i hvert fall.

En annen ting jeg var med på (riktignok som publikum, ikke deltager) var lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns nye diktsamling Norsk kjærleik på Vega. Etterpå så vi oppsetningen av Kvit, norsk mann, som jeg er glad jeg fikk med meg, selv om jeg synes stykket var litt vel gjentagende.

Ellers har jeg skrevet en del, og byttet fra et skriveprosjekt til et annet. Jeg har forferdelig mange bøker i stabler som bare venter på å bli lest ferdig, men det har vært så mange epler og pærer å plukke, husvegger å male, turer å gå. Nå leser jeg imidlertid Barry Lopez' Arctic Dreams, og jeg elsker den. Apropos Arktis, Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker anbefales! En god blanding av forfatterens egne opplevelser av hvordan det er å bo i Longyearbyen, og andres. Interessant og lærerik om Svalbard, selv om jeg savner et dypere dykk etter hvorfor folk må bo i Longyearbyen. Det står jo ganske mye annet på spill i Longyearbyen enn i en hvilken som helst bygd på fastlandet som er truet av fraflytning. Men kanskje det står mer om det i Annleislandet Svalbard: små liv i storpolitikken som jeg faktisk har liggende på skrivepulten. Undertittelen lover i hvert fall bra for det.

Senere i oktober reiser jeg til Kristiansand for å delta på Bokdager på Sørlandet. Da skal jeg få sett Kunstsilo, og! Det gleder jeg meg til.


En ting jeg gjorde når jeg ikke leste var å dra
på stranda med barn og hund. 10/10

Brukte store deler av av september
på å male huset. 

Boka mi på Nesodden bibliotek. 

torsdag 15. oktober 2020

Utdrag fra en samtale






Tidligere i høst fikk jeg sammen med en god venn lage en podkastepisode om skriving for Litteraturhuset i Kristiansand. Episoden fikk ordet 'utdrag' i tittelen fordi Atle Håland måtte klippe ned en samtale som ikke tok slutt, hvor vi blant annet snakket om skrivehverdagen, amerikanske versus norske noveller, hva som er skrivingens store tema som vi alltid kommer tilbake til, og hvorfor det er så vanskelig å skrive om det. Episoden kan en høre på Spotify eller her.

torsdag 1. oktober 2020

Litteratur i september

I september ruslet jeg rundt i Stensparken og Fagerborg med Sigrid Undset-selskapet. Vi besøkte Kristiania-adressene til Undset, jeg så deler av Oslo jeg aldri har sett før og fikk lyst til å lese Elleve år. Eller, det vil si, jeg var faktisk på Fagerborg to dager tidligere. Tilfeldighetene gjorde at to forskjellige hendelser førte meg opp til denne delen av Oslo i løpet av en svært kort tid. To dager før byvandringen var jeg nemlig med på å spille inn en podcast med Litteraturhuset i Kristiansand, i en leilighet på Fagerborg. Episoden jeg er med i handler om skriving, men den er ikke ute ennå. Imidlertid ligger det tre andre episoder av serien ute, og min favoritt er episoden med Annabelle Despard og Camilla Bøksle. Der snakker de om bøkene sine, om det å skrive etc. I tillegg gleden av å høre førstnevnte lese diktene sine. Anbefales! 

Andre litterære greier i september: Jeg var på Litteraturhuset i Oslo og hørte Gunhild Øyehaug lese, anskaffet Vonde blomar som nå ligger i stuebordsskuffen (ekvivalenten til det å ha en stabel med bøker som skal leses i nærmeste fremtid), jeg deltok i en forfattersamtale om fugler på Deichman Bjørvika (og besøkte dermed det nye biblioteket for første gang), jeg leste Tingenes tilstand i går og må summe jeg, jeg opprettet mitt eget litterære konsulent-/oversetterfirma, jeg skrev masse, jeg arbeidet med oversettelsen av en novelle (et arbeid jeg liker veldig godt), jeg gikk i bokhandelen på måfå og plukket med meg Ædnan, et epos om Sápmi, det angrer jeg ikke på, for det var noe av det beste jeg leste denne måneden. Ein dag vaknar me og det er sommar var også fin. Ellers er jeg glad for å igjen kunne delta på kulturarrangement, det er nok mer enn korona som har satt en stopper for det det siste året (baby! men nå er han ikke lenger en baby). I helga skal jeg på konsertforestilling og høre joik! Gleder meg veldig til det. 


Ser dere hvilken bok som
venter på meg her!!!


PROSA
1. MR. FOX av Barbara Comyns
2. EIN DAG VAKNAR ME OG DET ER SOMMAR av Ingrid Z. Aanestad
3. EVENTYR FOR VOKSNE av Grethe Fatima Syéd
4. I DAG JEG, I MORGEN DU av Kjersti Annesdatter Skomsvold
5. THE GOLDEN KEY av Marian Womack
6. HAVFRUEHJERTE av Ingvild Lothe
7. TINGENES TILSTAND av Sandra Lillebø 

SAKPROSA
8. OVER HAV OG LAND av Brit Bildøen
9. BILL ODDIE'S LITTLE BLACK BIRD BOOK av Bill Oddie

POESI
10. ÆDNAN av Linnea Axelsson
11. BRITISK MUSEUM av Jørn H. Sværen

tirsdag 4. august 2020

Litteratur i juli: Gullregn, mus og andre dyr

Det er travelt her for tiden. Jeg skriver og skriver, buskene rundt forbi er fulle av bringebær, og det går en rutebåt til øyene i Oslofjorden fra kaia der vi bor. Alle øyene skal utforskes før rutebåten slutter å gå i slutten av august. Baby T er forresten ett år blitt, og han går og går. En dag diktet jeg haiku om sommeren han ble født, mest for moro skyld. 


I juli var vi i Kristiansand. Jeg leste Longyearbyen der, en riktig god roman om det klaustrofobiske ved å være på Svalbard. Jeg leste også Alle andre, men jeg likte tv-serien best. Ellers diskuterte jeg Felt og tenkte jeg mye på Maus. Etterpå ville jeg lese Hanna Arendt, men da jeg skulle låne henne på biblioteket, var boka jeg var ute etter allerede utlånt. 


Livet er fint. Jeg har ikke så mye å tilføye. 



PROSA

1. DYRENE I AFRIKA av Erlend Loe

2. FELT av Vilde Fastvold

3. LONGYEARBYEN av Heidi Sævareid

4. ALLE ANDRE av Sally Rooney

5. SANGEN OM ST. CROIX av Gerd Brantenberg


TEGNESERIE

6. MAUS av Art Spiegelman


SAKPROSA

7. UNDER GULLREGNEN av Marie Hamsun

8. FEM KVINNER, TRE MENN OG EN DATTER SKRIVER OM VIGDISH HJORTH av Eva Grøner (red.)



Dette har ikke noe med bøker å gjøre, men min baby
ble 1 år i juli. Å, tenkt at han er så GAMMEL blitt!



En meget god roman jeg leste i juli. 



søndag 31. mars 2019

Litteratur i mars

Mars var en begivenhetsrik måned litterært sett. Fikk både lest og skrevet mye, bokbada Sara Sølberg i Kristiansand, dro på flere litterære arrangementer selv, bl.a. London Book Fair.

Grunnen til at jeg dro dit, var at Indonesia var årets hovedland. Lenge trodde jeg at årsaken til at jeg ikke hadde lest så mye indonesisk litteratur, var at jeg var dårlig på å lete det fram, men det viser seg at det ikke stemmer. Det er nemlig ikke så rart at jeg lite finner, når landets litteratur knapt er oversatt til engelsk (og da enda mindre til norsk). Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg noen uker senere ble kjent med to tyskere som hadde lært seg indonesisk, hvorav den ene sa at han ofte syntes oversettelsene var dårlige. Det vet ikke jeg noe om, siden jeg ikke kan indonesisk godt nok (ennå). Men jeg tror kanskje det er et nytt livsprosjekt: en dag skal jeg kunne bahasa Indonesia godt nok til å oversette bøker til norsk. Noen bør jo gjøre det, og hvorfor ikke jeg. I mellomtiden har jeg nå fått mange gode tips til oversatte bøker som jeg skal undersøke nærmere.

Til uka går Cambridge Literary Festival av stabelen, og det gleder jeg meg til. Dit kommer nemlig bl.a Ali Smith og Caroline Criado-Perez. Sistnevnte skrev en av de mest interessante bøkene jeg leste denne måneden.

Jesper og Marte Hukes Naturhistorie. 

Indonesias to-etasjers "bod" under London Book Fair. 

Indonesiske bøker på rekke og rad under
London Book Fair. 

Ektemann leser Invisible Women i en nabolagspark
mens hundene chiller. 

The Orchard Tea Garden i Grantchester, hvor
Virgina Woolf pleide å frekventere. Der kan
man sitte i fluktstoler under frukttrærne og f.eks. spise
scones og lese. 

Leste Florida ute i sola. 

En helt grei novellesamling. 

Lisa Appignanesi er en av forfatterne som kommer
 til Cambridge Literary festival neste uke
. Jeg vet
ikke helt om jeg liker boka så godt (til nå), men
 kanskje den tar seg opp etterhvert. 


Andre høydepunkter denne måneden: Jeg oppdaget Eve Babitz, og det at jeg tilfeldigvis kom over The World's Wife av Carol Ann Duffy for to pund i en bruktboksjappe. Den diktsamlingen er nemlig både morsom og god! Anbefales.

Ting som var dritt: Friendship av Emily Gould. Plukket med meg denne fra biblioteket fordi jeg husket navnet fra forordet til en roman av Barbara Comyns. Leste dessverre hele, fordi jeg er altfor dårlig til å avbryte bøker. Følte faktisk at jeg kastet bort tid. All den tiden jeg brukte på å lese denne ræva romanen hadde vært bedre å bruke på scrolle gjennom Instagram, jeg tuller ikke.

PROSA
1. SÅ MYE HADDE JEG av Trude Marstein 
2. PARADISE av Toni Morrison
3. NATURHISTORIE av Marte Huke 
4. PURE HOLLYWOOD av Christine Schutt
5. PERMISSION av Saskia Vogel 
6. SLOW DAYS, FAST COMPANY av Eve Babitz
7. THE END WE START FROM av Megan Hunter
8. FRIENDSHIP av Emily Gould
9. FLORIDA av Lauren Groff
10. FOR OPE HJARTE av Anna Gavalda

SAKPROSA

11. INVISIBLE WOMEN: EXPOSING DATA BIAS IN A WORLD DESIGNED FOR MEN av Caroline Criado-Perez

POESI
12. THE WORLD'S WIFE av Carol Ann Duffy

PS: Legger dere merke til noe spesielt med månedens liste? 

onsdag 6. mars 2019

Bokbad

















"Alle" skriver fra Oslo, skriver Klassekampen om de siste årenes debutanter. Vel, ikke jeg. Jeg har skrevet fra Ås, og det jeg skriver på for tiden foregår i Kristiansand. Hvorfor ikke, tenker jeg. Jeg har ikke noen følelse av at "Oslo er der det skjer." Alt skjer jo overalt, hele tiden.

Noe av det som skjer, er at jeg stikker til Kristiansand i morgen, hvor jeg på søndag skal lede en forfattersamtale for første gang i mitt liv. På Teateret klokken 19. Jeg er ganske spent på hvordan det skal gå, og både gruer og gleder meg, men som vi alle vet: det er en første gang for alt. I hvert fall: kom!

torsdag 28. februar 2019

Litteratur i februar

I går deltok jeg i en forfattersamtale med Mari Nymoen på Risør bibliotek, så i skrivende stund sitter jeg derfor på et skikkelig fint hotell mens jeg venter på bussen til Oslo. På vei ned hit hørte jeg de siste kapitlene av An American Marriage på lydbok, som jeg begynte med i fjor sommer da det gikk buss for tog på Østlandet, og som jeg også hørte på mens jeg var på Svalbard (fordi det ikke går rutebuss der og jeg måtte gå så langt hver morgen og ettermiddag, frem og tilbake fra hybelen). Har ikke hørt på den siden, rett og slett fordi jeg ikke skjønner poenget med lydbok når man heller kan lese. Derfor passer det fint på bussturer, for jeg blir bare bilsyk av å lese på bussen. I dag tenkte jeg at jeg skulle høre The Hate U Give, som jeg av en eller annen grunn lasta ned en eller gang for lenge siden, selv om jeg er skeptisk til alt som puttes i YA-sjangeren (ugh).

(Her forteller jeg forteller litt mer om livets (litterære) vaner.)

Om en ti dagers tid skal jeg delta i enda en forfattersamtale, på Teateret i Kristiansand: jeg skal bokbade Sara Sølberg. Vi skal snakke masse om den fine romanen Seismiske smell. (Og jeg gruer meg litt, siden jeg aldri har ledet en samtale før - men en gang må jo alltid være den første, sant.)

Ellers fant jeg til min store glede en EcoFiction-boksirkel i Cambridge, hvor vi denne måneden leste Sealed. Jeg har forstått at EcoFiction-begrepet her brukes mer om science fiction og dystopier og lignende, og derfor er noe annet enn hva vi kanskje forbinder med økolitteratur, som vi snakket litt om på Risør bibliotek i går. Jeg vet ikke om jeg helt liker assosiasjonene begrepet gir - og som gjør at man eventuelt kanskje tenker at litteraturen som går innenfor er blir for spesielt interesserte. Jeg har altså et ambivalent forhold til dette begrepet, har jeg skjønt.

Den neste boka vi skal lese i boksirkelen, blir i hvert fall The End We Start From av den lokale forfatteren Megan Hunter. Om noen uker skal hun snakke om å skrive under et arrangement kalt "Writing in the Anthropocene", og det må jo bli interessant. Jeg kjenner jeg forøvrig setter pris på å være i England og bevege meg litt utenfor den norske litteratursfæren, hvor jeg av og til får følelsen av at alle leser det samme. (Selv om folk sikkert ikke gjør det altså, det bare virker sånn i ekkokammeret.)



Fra forfattersamtale i Risør.
Bilde: Christina Tveit/Risør bibliotek. 


I februar oppdaget jeg Deborah Levy nokså tilfeldig. Jeg oppdaget nemlig først den helt fantastiske bokhandelen Heffer bookstore her i Cambridge, og ble gående der altfor lenge. Jeg var egentlig ute etter noe spesielt, og da det jeg var ute etter visste seg å være med i en tre for to-deal, måtte jeg bare skynde meg å ta en tredje bok, som altså var The Cost of Living, fordi jeg muligens hadde hørt navnet hennes før, hadde det i bakhodet, men kunne ikke huske fra hvor og relatert til hva, men det skulle vise seg å være et bra valg, for The Cost of Living var noe av det beste jeg leste denne måneden. Etterpå fikk jeg lyst til å lese alt av Deborah Levy, som jeg dessverre ikke har gjort ennå, rett og slett fordi så mange andre bra bøker også kom på min vei: f.eks. Lives of Girls and Women, som også går som noe av det beste jeg leste denne måneden. Kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, kjenner meg igjen, tenkte jeg hele tiden under lesningen av den, spesielt er det et sted som handler om hvor mye hovedpersonen hater 'Household Science' (kunst og håndverk blir det vel hos oss), jeg ble tatt tilbake til hvordan jeg selv grudde meg til de timene hver onsdag morgen, jeg grudde meg så mye at jeg nesten ikke fikk sove kvelden før. Grusomt!

På den motsatte siden av skalaen denne måneden, finnes Michel Houellebecq. Jeg fatter virkelig ikke opphausingen av Serotonin. Jeg føler Houellebecq skriver den samme boka hver gang, bare med en annen politisk setting i bakgrunnen, en setting som jeg egentlig aldri opplever som særlig viktig for hovedpersonen uansett. Det blir dermed for grunt. Men nå banner jeg sikkert i kirka.

Stay tuned for litt kjønnsstatistikk!


PROSA
1. SEROTONIN av Michel Houellebecq
2. CITY OF BOYS av Beth Nugent
3. DRAPET PÅ KOMMANDANTEN. BOK 1 av Haruki Murakami
4. LIVES OF GIRLS AND WOMEN av Alice Munro
5. SEALED av Naomi Booth
6. LULLABY av Leïla Slimani
7. AN AMERICAN MARRIAGE av Tayari Jones
8. HVIT av Han Kang

SAKPROSA
9. THE COST OF LIVING av Deborah Levy

POESI
10. I HJERTET AV TINGENE av Zbigniew Herbert
11. DETTE ER MUSIKK av Mari Nymoen Nilsen

onsdag 31. oktober 2018

Litteratur i oktober

Siste helga i oktober tok jeg toget til Kristiansand og deltok på Bokdag Sørlandet - Lesefest sammen med en menge andre sørlandsforfattere*. Det var både gøy og veldig hyggelig. Håper jeg blir invitert igjen en gang!

Lesemessig var oktober en bra måned. Anmeldte en del, derav noen pussige (?) bøker på lista. (Ville ikke akkurat plukket opp Eleanor Oliphant har det helt fint frivillig.) Den aller beste boka jeg leste denne måneden (og for ikke å snakke om i livet), var Markens grøde. Jeg prøvde å lese den som nittenåring, men hadde ikke tålmodighet nok, og kom meg aldri igjennom. Denne gangen var det helt annerledes, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. En ukes tid etterpå leste jeg Kjærlighet og mørke, den nye biografien om Marie Hamsun, og det var også en av månedens høydepunkter. 


Ellers var Herrarna i skogen fin, en over 500-sider lang essaysamling om menneskene og skogen, av Kerstin Ekman. Var så begeistret etter å ha lest den at jeg bestilte Gubbas hage sporenstreks, så den skal jeg lese i november. Jeg tenker forøvrig fortsatt mye på Hunden som jeg leste i våres, en liten roman om en bortkommen valp i skogen. Matfar og hundemor finner ikke valpen igjen, men han vokser opp i skogen og lærer å klare seg selv, likevel trekkes han mot menneskene. Han er vill, men ikke helt vill. Han klarer seg uten menneskene, men han hører mer til hos menneskene enn reven. Jeg synes Ekman med Hunden har klart å skrive en roman som oppfyller hennes kultur/natur-syn (eller snarere mangelen på den - det er ikke noe skille) slik hun skriver om det i Herrarna i skogen:

Själv använder jag naturligtvis ordet landskap i svensk och selandersk mening og undviker så gott jag kan den moderna beteckningen natur. Den har urartat till en abstrakt og ibland kvasireligiös term. Vill man lägga en religiös aspekt på det naturgivna kan man kalle det för skapelsen. Ordet natur beskriver ingenting av det som finns omkring oss. Det betecknar det inte ens; natur är ju något som finns lika mycket inuti som utanför våra kroppar. Att naturen skulle börja vid kommungränsen eller i sommarstugeområdet är falskt.
[...]
Det går en skiljelinje i synsätt på den natur vi tillhör. Ibland är den skarp, ibland diffus. Extrema anhängare av djurskydd räknar inte bara djuren som likvärdiga människan utan som en bättre og uskyldigare sort. Man kan säga att de eftersträvar en annan ordning än människans och att de utan vidare slaktar humanismen.
     Miljövänner på ytterlighetskanten vill ta oss tillbaka och föra oss närmare ett naturtillstånd. De tycks villiga att ge upp det välstånd som skogsindustrin gett Sverige. Dit hör för övrigt skolor og sjukhus. Jag vet inte om de räknar med förlusten av dem eller om de tror att bara det ytliga och ohälsosamma överflödet skulle försvinna med en drastisk ändrad miljöpolitik.
     På andra sidan en skarp skiljelinje står de som anser att vissa djur är ohyra eller att det inte spelar någon större roll om den ena eller den andra arten överlever. Det kan uttryckas så att det som majoriteten inte bryr sig om, det är i grunden likgiltigt. Redaktören för "Skogen" i vårt nationalatlasprojekt, Nils-Erik Nilsson, skriver om arter vars existens är hotad i våra landskap: "Visst är det trist att våra ängsblommor försvinner. Men slåtterbönderna sitter sedan länge i stan og tittar på sportprogram i kabel-TV."
     För att inte förfalla til cynism måste vi nog förstå att skiljelinjen mellan människan och det hon vill kalla natur egentligen inte finns. Vi måste också inse at inte alla sitter og tittar på sport i kabelteve. Många är ute och inventerar sina florarutor i landskapet.


Det samme synes jeg at Sara Sølberg har fått til i Seismiske smell, som jeg også likte veldig godt. Havet, menneskene, oljen, dyrene - alt hang sammen, og det var så fint. 

Vet ikke om jeg gidder å gå så mye inn på den kjipeste boka. Det var Zoo Europa. Jeg fatter ikke hva folk ser i bøkene til Gert Nygårdshaug. Anmeldelsen til Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv er vel omtrent det jeg også mener om denne romanen. 

I slutten av november skal jeg forresten lese igjen, på De store debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Og gjett hva, boka mi skal introduseres av selveste Tove Nilsen! Det er skikkelig stas. Jeg ble så glad da jeg fikk vite det. Jeg skal lese på torsdagen, 29. november klokken 18. Kom, kom!



Leste Markens grøde på telttur.


Veldig interessant bok. 


Leste Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) 
mens jeg spiste middag på Det indonesiske kjøkken


En bra roman jeg leste i oktober.
(Egentlig to: Seismiske smell ligger under.)


PROSA 
1. ELEANOR OLIPHANT HAR DET HELT FINT av Gail Honeyman
2. FORBRUK I SEPTEMBER av Eline Lund Fjæren
3. SEISMISKE SMELL av Sara Sølberg
4. VEGETARIANEREN av Han Kang
5. MARKENS GRØDE av Knut Hamsun
6. VÅR I DET HINSIDIGE av Gine Cornelia Pedersen
7. BOK OM SORG (FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN) av Maria Navarro Skaranger
8. ZOO EUROPA av Gert Nygårdshaug
9. ELSKEN av Tomas Espedal

SAKPROSA

10. THE UNEXPECTED TRUTH ABOUT ANIMALS av Lucy Cooke
11. ET FRITT LIV. OM Å ØNSKE SEG NOE ANNET I VERDENS RIKESTE LAND av Simen Tveitereid
12. DEN FANTASTISKE SKOGEN av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen
13. HERRARNA I SKOGEN av Kerstin Ekman
14. KJÆRLIGHET OG MØRKE. EN BIOGRAFI OM MARIE HAMSUN av Anne Hege Simonsen
15. MEISENES HEMMELIGE LIV av Andreas Tjernshaugen
16. DET SVARTE SKIFTET av Eivind Trædal

POESI 
17. ÅKEREN PÅ MANHATTAN av Åsmund Bjørnstad
18. BOK AV TRE av Gunstein Bakke





*Hva en sørlandsforfatter er kan være så mangt. F.eks. regnes Telemark som Sørlandet av Forfattersentrum Sørlandet. Hva meg angår, har jeg ikke en gang skarre-r. 

tirsdag 27. mars 2018

Gjennomreise






















Har vært en liten tur til Kristiansand og besøkt familien. Både på veien ned og på veien hjem igjen fikk jeg sete i motsatt kjøreretning, jeg gjorde begge ganger et forsøk på å lese, men akk, jeg måtte gi meg. Jeg hadde forestilt meg at jeg skulle lese hele Transit på vei hjem, men jeg kom meg bare en tredjedel inn i den før jeg måtte legge den vekk. Det er noe nytt i det, før kunne jeg sitte i hvilken som helst kjøreretning og bare lese. Det gjorde ingenting. Det må være alderen, slik forfaller altså kroppen.

En annen ting jeg også skulle gjøre, var å forberede hvilke utdrag jeg skal lese fra boka mi når jeg besøker Tekstbehandlingsprogrammet på Radio Nova i kveld. Det fikk jeg heller ikke gjort på toget. (Men etterpå fant jeg ut at jeg skal lese om våren og gressplener.)

I stedet hørte jeg på musikk og så på skaren og trærne. Rådyr så jeg også, og solen. I morgen reiser vi igjen, heldigvis sitter man alltid riktig vei på flyet.

God påske!

torsdag 30. juni 2016

Bøkene jeg leste i juni (var bare skjønnlitteratur)






PROSA

1. JEG GIDDER IKKE LEVE UTEN DEG av Christelle Ravneberget
2. REDD BARNA av Tiril Broch Aakre
3. VERDENS BESTE BYGD av Arto Paasilinna
4. HISTORIE OM ET EKTESKAP av Geir Gulliksen
5. ENESTE av Silje Aanes Fagerlund
6. JUST KIDS av Patti Smith
7. RASTLØS av Kenneth Moe


Det er ikke lenge siden semesteret sluttet, bare for en uke siden leverte vi det siste. En rapport om vegetasjonen i Vardåsen, en ås i Ås. Det første jeg gjorde etterpå var å sykle på butikken og kjøpe øl. Jeg leste Patti Smith og det nyeste nummeret til Norsk Ornitologisk Forenings medlemsblad om hverandre, til jeg fikk besøk. Om morgenen diskuterte vi Zapffe før jeg satte meg på toget til Kristiansand og leste Christopher Hitchens bok om Clinton, som jeg ikke rakk å bli ferdig med, og glemte da jeg dro derfra igjen. (Det diskuteres mye Clinton for tiden.)

Det blir neppe den store lesesommeren skjønnlitterært sett. Snart drar jeg til Svalbard for å ta et kurs ved UNIS. Listen over akademiske tekster som skal leses før jeg setter meg på flyet nordover er lang. Allerede første dagen skal jeg presentere rosefamilien. Det er der jordbær, epler, bringebær og pærer hører til. Og reinrose, som det er masse av på Svalbard. Jeg gleder meg helt vilt! Jeg har drømt om å dra til Svalbard i godt over et tiår. Nå skal jeg ikke bare dra dit, men gjøre noe spesielt også. Jeg skal lære å håndtere rifle, se fugler - masse fugler! Jeg har tilogmed kjøpt meg en jegerjakke sånn at fuglene ikke skal se meg.

Geir Gulliksen skrev den beste boka jeg leste denne måneden. Han har også skrevet en diktsamling om mennesker og fugler, Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm. Jeg burde kanskje lese den.



DEN BESTE BOKA
Historie om et ekteskap. Det er noe svært intens ved romanene til Gulliksen. Om jeg ikke alltid føler med menneskene i dem, er jeg ihvertfall oppslukt.

DEN KJIPESTE BOKA
Redd barna. Jeg fikk med meg at det var en del ståhei rundt denne, den vant en pris og skulle visst være en meget god roman. Bøyd over en pappeske med bøker utenfor en bokhandel på Oslo S en formiddag jeg ventet på toget hjem, fant jeg denne. Ti kroner, det var så billig at jeg kjøpte den, enda jeg har oppdaget appen eBokBib, hvor man kan låne norske bøker og lese dem på smarttelefonen (eller nettbrett, men det har ikke jeg). Litt plagsomt og smått i lengden, men funker ok med tynne romaner, noe Redd barna er. Men ja, altså, romanen i seg selv er ganske intetsigende. Langt i fra det store, det rørende som jeg forestilte meg at den skulle være. Ikke at den var dårlig heller, langt i fra. Bare tam, platt. Tørr?

søndag 12. juli 2015

Sørlandsferie

På fest: Snakker med en kvinne som jeg aldri har møtt før om kjærligheten, om å bli dumpa, om Ibsen og om det å skrive. Hun har en masse idéer og jeg sier at idéer bare er idéer, intet mer, man må gjøre noe med det, hvis man virkelig har lyst, så må man bare gjøre det. Jeg vet ikke om det jeg sier oppfattes som en oppmuntring eller ikke, det er ikke ment som det, bare en konstatering av virkeligheten. Kanskje sier jeg det til meg selv også, og når jeg sier det gjentar jeg bare noe en god venn av meg sa i forrige uke. Vi kjenner så mange mennesker som sier de skal ting, men aldri gjør det. Vi okker oss over mennesker som sier de skal alt, men gjør ingenting. Noen ganger er jeg også litt sånn, jeg har hele hodet full av planer, men får ikke gjort alt. Samtidig: Livet er langt. (Likevel kort. Man skal passe seg for å tenke for mye på at det er langt. Festina lente.)

Det er en brokete forsamling. Halvparten er lærere, den andre halvparten er venner jeg har hatt siden videregående. Førstnevnte gruppe stedegne, den andre eksil-sørlendinger på ferie. P har jeg ikke truffet siden i fjor sommer. Det føles mer ut som flere år siden. Men jeg vet at for to år siden satt vi på en bryggekant og drakk øl og snakket litt om at jeg ikke lenger var sammen med han jeg var sammen med i fem år. Da det skjedde sa jeg ingenting om det til noen på flere uker. Det var ikke noe å si. Det var heller ingenting å skrive.

Jeg lurer på hva som er privat og hva som ikke er privat. Når jeg skriver for meg selv er det ingen forskjell. Når jeg skriver og vet at folk kommer til å se det, er jeg redd og tenker: Dette kan jeg ikke skrive. Jeg skulle ønske jeg var litt mer som Vigdis Hjorth som bare gir faen. 

Selv om jeg skriver mye om å skrive, snakker jeg nesten aldri om å skrive. Med mindre det er med mennesker jeg kjenner veldig, veldig godt og som skriver selv. Når jeg møter han som siden skal dumpe meg snakker vi masse om å skrive. Vi snakker og snakker og snakker om å skrive. Det jeg skal skrive på siden, når jeg har hjertesorg, er egentlig en fortsettelse av det jeg allerede da begynner på. Kanskje tror jeg i noen øyeblikk at det er hjertesorgen jeg skriver om, men jeg skjønner ganske raskt at det ikke er det det handler om. 

Når folk spør hva jeg driver med sier jeg som oftest at jeg er student. Noen ganger kan jeg også finne på å si at jeg er litteraturanmelder, men som oftest etter at det allerede har blitt snakket om litteratur. Altfor ofte møter jeg folk som er helt likegyldige til litteratur, eller folk som prøver å imponere og folk som har lest dårlige bøker som de synes er bra, eller folk som sier at det er jo litt spesielt, litteraturvitenskap, det har de aldri hørt om før (dette har faktisk skjedd, jeg er stadig på klassereiser).

På fest nummer to: Ankommer jeg med en pølse i hånda og åtti kroner i lomma på frakken jeg har lånt av mamma. Kjolen jeg har på har jeg tjuvlånt av søsteren min, som jeg alltid tror aldri kommer til å merke det, siden hun bor i England og sikkert har over hundre kjoler (uten overdrivelse), men som likevel har stor oversikt og øyne overalt (jeg har brent meg på det før). Akkurat denne kjolen har jeg også lånt før. Den har bar rygg og jeg gikk med den på en nyttårsaften. Jeg tenker på at jeg ofte har bar rygg på nyttårsaften, og jeg må konstatere at det er nokså forfengelig å eksponere så mye bar hud midt på vinteren. 

Jeg synes de spiller litt for mye reggae og klarer ikke helt å løsrive meg fra den ironiske distansen jeg har til et dansende selv, så jeg står heller ute i hagen og røyker sigaretter og snakker med folk jeg ikke har møtt på kjempelenge. Jeg treffer på eksen min og lover at ingenting av det vi snakker om den kvelden skal havne på bloggen (ooops). Jeg treffer på eksen til en venninne som jeg lurer på om jeg kunne ha ligget med, før jeg kommer på at jeg faktisk har gjort det. Jeg treffer en medstudent fra Ås som også kommer fra Kristiansand. Jeg treffer en bekjent som tidligere har studert på Ås og som ber meg hilse til matematikkforeleseren som har ansatt meg som som hjelpelærer, og så tenker jeg på at jeg gruer meg litt, for jeg har alltid veldig mye tvil om meg selv, men det snakker jeg nesten heller aldri om. Selv er han nettopp blitt stipendiat i statistikk og jeg gratulerer ham og sier at det knapt er noe gjevere enn det. Jeg treffer en venn som nesten ikke har tid til å være der, og når han går tenker jeg at det er trist at han går, vi skulle jo hatt masse tid og brukt dagene på å bade i sjøen, men denne sommeren er uansett dårlig, sier S, seriøst. 

Det er søtten grader og jeg våkner opp til regn hver dag. (Eller nabounger som griner.) Katten som en gang var en kattunge som sov på ryggen på hodeputa mi, har for lenge siden glemt meg. Det er over syv år siden, og da var jeg forelsket i en helt annen mann. 

Mamma spør om jeg vil ha mango og skjærer opp en mango til oss. Jeg sier jeg skal ta bussen tilbake til Ås i morgen. Allerede, sier pappa. Jeg pleier alltid å være lenger. Ja, sier jeg, jeg har masse å skrive. Og neste uke skal jeg på Jostedalsbreen og klatre. 

lørdag 13. desember 2014

6 dager til juleferie

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier H når hun ringer meg for å be om tips til en gave, hun er på vei til bokhandelen for å kjøpe en presang til en venn som har bursdag. Jeg rekker ikke å si at jeg ikke har lest så mye i det siste, jeg er ikke oppdatert på høstens bøker, men hun kommer meg i forkjøpet: Hva med den boka du instagrammet? The Elegant Universe?, svarer jeg, den har jeg ikke rukket å begynne på ennå, men jeg fikk den anbefalt av noen som har peiling på astrofysikk. Det er bra da, sier hun. Jeg forestiller meg at hun taster ned tittelen på boken, men kommer på at vi snakker sammen, kanskje hun skriver i en notatbok, eller kanskje hun husker det i hodet fordi hun har god hukommelse og jeg kan ikke komme på om hun har god hukommelse eller ikke, kanskje fordi den er helt passe? Helt grei? Apropos, sier jeg. Jeg har nettopp lest Carl Sagans Kontakt, det er en skjønnlitterær bok om universet skrevet av en astrofysiker så det er mye sant i den, men den er gammel, fra 1985, jeg vet ikke om det er så gøy, eller, jeg syntes den var gøy; diskuterer med meg selv, høyt, som N pleier å le av, jeg gjør det visst ganske ofte. Klarer ikke helt å bestemme meg for  hva jeg synes om noe, eller hva jeg kan huske om noe, var det det ene eller det andre? Det gjør ikke noe, sier H, han liker det. Ok, sier jeg og går langs bokhylla mi. Jeg har en til, sier jeg. Tror du han ville vært interessert i Tsjernobyl? Hva sa du, Tsjernobyl? Ja, sa jeg det feil? Ja, jeg tror det, sier H. Det gjør jeg også ofte, en gang sa eksen min at det var fordi jeg leste mer enn jeg snakket med mennesker, du kan en masse ord, men du kan ikke si dem. Da har jeg en bok her, sier jeg, Bønn for Tsjernobyl. Forfatteren var på litteraturfestivalen i år, sier jeg, og skynder meg å legge til: På Lillehammer, fordi det ikke er like logisk for alle at det er akkurat den litteraturfestivalen jeg snakker om, er liksom ikke litteraturfestivalen med stor forbokstav for alle mennesker. Ja, det er bra, sier hun, og jeg tenker fortsatt at hun skriver i en liten skrivebok som hun har med seg i skulderveska eller sekken, på bussen, på vei til sentrum av Kristiansand, fra retning Lund og jeg ser for meg hvilket busstopp hun stopper ved og hvilken bokhandel hun går inn i, den på hjørnet hvor de tre andre hjørnene i krysset er Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca, og så det fjerde, en bokhandel, hvor jeg har kjøpt mange bøker, hvor jeg kjøpte kalkulatoren min i fjor høst da jeg skulle begynne å regne matematikk igjen; de har åpent til syv hver dag, av og til gikk jeg inn dit når det var lenge til bussen gikk.

Jeg kunne aldri bodd på Ås, sier hun, jeg var jo der tidligere i høst, det var bare jorder overalt, og ett eneste kulturhus, alt var sentrert rundt det. Hvordan går det med deg, trives du der? Ja, sier jeg, som om det er opplagt, klart jeg gjør, tenker ikke før etterpå at hun kanskje faktisk lurer på det og ikke skjønner at jeg har flyttet ut på landet, aller minst at jeg faktisk liker det. Jeg skynder meg å si at jeg har fått meg hest på delfôr, en brun varmblodsvallak med hvite tegninger. Hun sier det er fint, har ikke tid til å snakke så mye mer, hun skal rekke toget til Oslo. Dra hjem til jul. Hun skal til Førde også, der slektningene bor, men kanskje vi kan sees i romjula. Ja, sier jeg. Om under en uke har jeg også juleferie. Jeg skal ta toget motsatt vei, til Kristiansand, lese bøker og høre på musikk, vet ikke helt hva, har gått lei av alt jeg allerede hører på. Hører på mengder av musikk mens jeg regner meg bakover alle tidligere eksamensoppgaver. Snakker med katten og glemmer å ta inn avisen. Betaler regninger og krangler på Twitter. Skulle ønske det kunne snø igjen.

onsdag 6. august 2014

Vepsesommer

Hver dag jeg våkner tenker jeg: hvorfor sitter jeg ikke ute i hagen mer enn det jeg gjør. Sommeren er ikke over selv om det er blitt august, det er bare tropevarmen som (endelig) er over. Drar fortsatt på meg shorts og T-skjorte, stikker føttene i slip-ons i brunt skinn. Lager frokost, rister brød, har på makrell-i-tomat og jarlsberg, agurkskiver. Tar med avis og bok ut. Så husker jeg det. Det er vepsen. Jeg har såvidt rukket å sette meg ned før fire stykk svirrer rundt meg, summingen deres som skjærer meg i øret, aggressiviteten, de er overalt. Flyr langs ubeskyttet hud, bena og armene, svirrer rundt hodet. Vil de ha maten min, er jeg en trussel, forstyrrer jeg, her jeg sitter og spiser, har sommeren vært så lang at de trodde de skulle være døde for lenge siden? Klekket ut tidlig, en gang i mai, april, altfor tidlig, varmen som trengte inn til hunndronningen i dvale, sa: nå kan du lage deg et bol og en sverm. Altfor tidlig. Er det det altfor lange livet til vepsen som gjør den så sint og påtrengende, er det derfor den ikke bryr seg om jeg kommer til å vifte med armene, det er bare enda bedre, da kan den stikke meg og dø. Er vepsen klar for et slags selvmord, har den gjort det den skal med livet sitt, er den lei av å være slave? 

Kan det ikke bare bli høst, er det som de mener. Kan det ikke bare bli høst, sier jeg på telefonen til E. Jeg er så lei av dette her. Det virker ikke som han skjønner hva jeg mener, alle mennesker liker vel sol og varme, og en dag kommer det jo til å ta slutt, vi bor jo ikke på Jamaica, sier han. Jeg lurer på hvorfor han sier akkurat Jamaica, ingen av oss har vært der. Jeg tenker på reggae og grønn og gul og kokosnøtter og menn som bruker ord på frukt for å beskrive kvinnelige kroppsdeler. Jeg vil ha på meg langbukser igjen, sier jeg. Kanskje han synes jeg klager. Han sier det er fint med høsten da, da begynner ting liksom på nytt. Ja, sier jeg, for de som går på skole eller studerer ihvertfall, kanskje ikke like mye for de som ikke gjør det. Har han glemt alle de årene han ikke studerte, tenker jeg. Da ville han ha sagt det samme om det var noen andre som kom med den påstanden. Du må huske at ikke alle studerer. Sagt det med en liten nedlatenhet. Å, du, bortskjemte middelklassejente. Tror du virkelig livet ditt er representativt for alle? Det er så typisk ham, tenker jeg, men jeg vil ikke diskutere det mer. Vi har blåst ting opp i proporsjoner før.

Han sier han leser spalta til Vigdis Hjorth i Bokvennen. Han sitter på toget på vei til vestlandet. Jeg leser også Vigdis Hjorth, sier jeg. En av hennes litt dårligere bøker. Den ligger oppslått på magen min. Jeg ligger i hammocken, det er blitt så sent på dagen at vepsen ikke er like påtrengende som tidligere. Solen har vandret over på den andre siden av huset, jeg ligger i skyggen. Noen sider har vært så lite fengende at jeg bare har skummet gjennom dem. Da jeg så romanen tilfeldig på biblioteket visste jeg ikke en gang at hun hadde skrevet en bok med denne tittelen. Nå vet jeg hvorfor. Han forteller litt om sommeren sin, jeg forteller ikke om min. Sier bare at vi gikk til et annet utested den gangen vi plutselig møttes på Vaktbua, tilfeldig, det var derfor jeg forsvant. Det var en fin dag, sier jeg, men han vet ingenting om hva jeg gjorde den dagen, før han kom gående med en venn inn i kaféens uteområde og jeg gjenkjente ham; konturen, skjegget, T-skjorta, måten han gikk på, annet enn at S og jeg drakk øl ved husveggen. Utvekslet noen ord før han satte seg ved et annet bord. Så rart, sa S senere, at det er blitt sånn. Ja, sier jeg. Rart, men ikke trist. Ikke trist, ikke vemodig. Det bare er sånn.

Selv i vannet følger vepsen etter oss, svirrer rundt hodene våre mens vi svømmer. Det er bare én ting å gjøre: Dukk! Svøm under vann! Jeg har aldri vært særlig god på å svømme under vann, og i ferskvann må jeg holde meg for nesen. Alle stupebrettene i Kristiansand er tatt vekk. Vannstanden har minket, det har vært stupeulykker hvor folk har truffet bunnen og sykebilen har kjørt til bryggekanten. Jeg har aldri stupt, kanskje fordi jeg er så redd for at slike ting skal skje. Jeg hopper bare fra halv meter eller flåter. Jeg er ganske pysete sånn. Men jeg er ihvertfall ikke redd for tang lenger, som noen andre er. Det er bare havets gress, sier vi til de som er skeptiske. Tenk på hvor skummelt det egentlig er i gresset hvis du ser nøye etter, men likevel ligger vi i det hele tiden, sier vi mens vi dupper i vannet og de redde står på land og ser etter et sted å komme seg ut som ikke er for ille. Det er kanskje flere skumle vesener i gresset enn i tangen, sier vi. Det er bare å tråkke uti! 

I det minste har det vært få brannmaneter. Vannet har vært altfor varmt, de har sluppet seg selv ned i dypere vann.

torsdag 3. juli 2014

Vesterveien og dens utsikt

En sen sommerkveld sykler jeg nedover Vesterveien. Det er en vei jeg har sykla mange ganger, men ikke så mye i det siste, ikke de siste årene. Det var noe jeg gjorde de første årene jeg hadde kjæreste, da ting var fint og vi fortsatt var greie mot hverandre og jeg var naiv og ung og trodde på mening og kjærlighet, lenge før jeg ble det mennesket jeg er nå og som jeg mye heller vil være, selv om jeg er bitter, kynisk og sint. Den gangen jeg hadde lave ambisjoner og ikke trodde man trengte penger for å være lykkelig. Jeg hadde en mp3-spiller som gikk på utskiftbare batterier og vi pleide å gå hjem fra byen, på Vesterveien, for å spare taxi-penger. Det tok godt over en time, på asfalt og i den tjukke lufta utenfor nikkelverket som lukter og smaker av noe unormalt, noe fremmed. I gamle dager var trærne ved fabrikken helt svarte. Det er de ikke nå lenger, men veien er ikke fin, er bare fabrikken og biler og bensinstasjoner hvor man kan kjøpe fem boller i en pose. En annen dag løper jeg forbi, løper langtur og hører på radio etter at spillelisten jeg har laget er over. Jeg har løpt tjue kilometer. Det er noe jeg gjør minst en gang i uka. Jeg tenker på om jeg skulle ha gjort det med den kroppen jeg hadde for fem år siden, hvor slitsom det ville vært. Det hadde ikke gått. Aldri i verden. Jeg blir mer sliten av den tanken enn av løpinga akkurat der og da, den flyter bare, går bare av seg selv, jeg tenker ikke lenger på at det er slitsomt og hardt. Bare når jeg løper intervaller og trapper og helvetesbakker med urimelige skråningsvinkler. Men jeg gjør det likevel. Jeg gjør det likevel og blir sliten, sittende, tar knekken på rastløsheten, leser en bok. Sannheten er nemlig den at jeg egentlig er altfor rastløs til å lese bøker. Jeg er altfor rastløs til å sitte stille lenge om gangen, det er nesten umulig. Det er derfor jeg løper, ihvertfall er det én av grunnene. En annen er at jeg liker å være ute, så lenge det ikke er altfor varmt. Ting blir så mye vanskeligere når det er varmt, så utmattende, jeg venter til kvelden med å løpe og ligger i hammocken og prøver å lese, men sovner. I løpet av sommeren skal jeg flytte nordover, dit hvor somrene er lysere om natten, men ofte mindre varmt. Kanskje blåser det mindre også, for det gjør det her. Jeg spiser salte kjeks i hammocken en dag, jeg har hørt salt er bra når det er varmt, og papiret fyker vekk, under hekken bak hammocken, jeg må nesten krype for å få tak i det igjen. I avisen står det om Hovefestivalen og jeg blir sliten bare av å tenke på det. Å telte sammen med en masse fulle folk og høy musikk, alt bråket, det var sånt jeg gjorde jeg for fem år siden, men også da trengte vi en pause; vi gikk til rullesteinsstranda for oss selv, drakk en øl borte fra de andre. Også det får meg til å tenke aldri. Det var gøy, men ikke igjen. Ikke nå lenger. 

En annen dag går V og jeg en tur på Odderøya, det var der Quart-festivalen var. Vi går langs skråningen mot havet, ferdsel på eget ansvar, sier skiltet, fare for steinsprett. Vi diskuterer hva steinsprett er for noe. Er det stein som kommer til å ramle på oss ovenfra, eller stein som vi tråkker på som glipper. Vi håper på det siste, det er det mye lettere å ha kontroll over. Dessuten er det en ting til jeg ikke skjønner; er ikke all ferdsel på eget ansvar? 

På toppen setter vi oss på en benk og drikker vann. Det er for varmt. Vi skal egentlig til et lite tjern som vi har sett på kartet, men vi finner det ikke, går i ring. Det finnes rådyr på øya, og det er rart at de ikke dør ut, for øya er så liten. Tanken på at de svømmer over vannet er for utrolig, men samtidig er det like utrolig at de kan leve her på dette lille området. For det er lite selv om vi ikke finner tjernet. Jeg har visst om dem i mange år, men aldri trodd helt på at det bodde rådyr der, før jeg så en i fjor sommer, da vi gikk ut dit for å plukke blåbær og smake på øl i et minibryggeri. En annen teori: løper de gjennom sentrum om natten når vi ikke ser dem? Det hender jeg ser en katt i sentrum, som er rart, men ikke rart. Kristiansand er ikke en veldig stor by. Sentrum er et rutenett, Kvadraturen, omflankert av hav på to kanter, elv på en kant (Otra) og skogen bak den fjerde siden, Baneheia. Baneheia er begynnelsen på Bymarka, det er der jeg begynner når jeg skal innover i skogen og løpe, på røtter og steiner, blant trær og skygge, opp og ned. En sjelden gang på skogsbilvei. Vi går på tur der en dag, V og jeg, og drikker opp alt vannet, blir fort tørste igjen, det er så varmt. Og gresset har blitt gult på veldig mange steder, det er lenge siden det regna her sist. Jeg venter på regnet, savner det litt. Det kommer en dag jeg sitter på biblioteket og skriver på en novelle, ikke bare regnet, men også torden. Det slutter lenge før jeg drar hjem, før jeg lukker pc-en og er fornøyd. Når jeg løper etterpå ligger det vanndammer på stiene og det lukter friskt. Jeg løper et sted jeg aldri har løpt før, visste ikke en gang at dette stedet fantes, i nærheten av Postveien over Groheia, nede ved Suldalen. Og det er forbausende at det fortsatt er nye steder i en by jeg har bodd så mange år i, deler av skogen jeg ikke har vært i. Jeg tenker jeg må huske dette stedet, memorerer det i hjernen: Dette er et sted som kan utforskes videre.