Viser innlegg med etiketten kunst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten kunst. Vis alle innlegg

torsdag 3. oktober 2024

Bøker lest i september: Arktiske drømmer og norske menn

SAKPROSA
1. VERDA MI SMELTAR av Line Nagell Ylvisåker
2. STORE KONGENSGADE 23 av Søren Ulrik Thomsen

PROSA 
3. VINGEBELASTNING av Helga Flatland

POESI
4. I TIDENS LØP av Hanna Resvoll-Holmsen


Er september min yndligsmåned? Den må i hvert fall være en av topp 3. 

Blant hendelser av det litterære slaget kan nevnes at jeg deltok i en panelsamtale på Deichman Tøyen i regi av Legenes klimaaksjon. Jeg leste litt fra De jordbundne, hvis hovedperson kan tenkes å ha en fødselsdepresjon – eller har hun egentlig det? Er det ikke snarere den økologiske krisen som tærer på den mentale helsen? Who knows! Den som leser, får avgjøre selv. Fint å være med på, var det i hvert fall.

En annen ting jeg var med på (riktignok som publikum, ikke deltager) var lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns nye diktsamling Norsk kjærleik på Vega. Etterpå så vi oppsetningen av Kvit, norsk mann, som jeg er glad jeg fikk med meg, selv om jeg synes stykket var litt vel gjentagende.

Ellers har jeg skrevet en del, og byttet fra et skriveprosjekt til et annet. Jeg har forferdelig mange bøker i stabler som bare venter på å bli lest ferdig, men det har vært så mange epler og pærer å plukke, husvegger å male, turer å gå. Nå leser jeg imidlertid Barry Lopez' Arctic Dreams, og jeg elsker den. Apropos Arktis, Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker anbefales! En god blanding av forfatterens egne opplevelser av hvordan det er å bo i Longyearbyen, og andres. Interessant og lærerik om Svalbard, selv om jeg savner et dypere dykk etter hvorfor folk må bo i Longyearbyen. Det står jo ganske mye annet på spill i Longyearbyen enn i en hvilken som helst bygd på fastlandet som er truet av fraflytning. Men kanskje det står mer om det i Annleislandet Svalbard: små liv i storpolitikken som jeg faktisk har liggende på skrivepulten. Undertittelen lover i hvert fall bra for det.

Senere i oktober reiser jeg til Kristiansand for å delta på Bokdager på Sørlandet. Da skal jeg få sett Kunstsilo, og! Det gleder jeg meg til.


En ting jeg gjorde når jeg ikke leste var å dra
på stranda med barn og hund. 10/10

Brukte store deler av av september
på å male huset. 

Boka mi på Nesodden bibliotek. 

fredag 3. mai 2024

Bøker lest i april: Tøffe kjøretøy, Forfatterforeningen og Ali Smith på Munchmuseet

En ny biografi om Barbara Comyns utkom i
 april. Her er et bilde fra boka. 

Et veldig fint, og sant, sitat. 

To gutter som ikke kunne vente med å lese
  Tøffe kjøretøy til vi kom hjem. 

Dette skjedde strengt tatt ikke i april, men i dag
ble jeg altså medlem av Den norske
Forfatterforening!!! A dream come true!!!

PROSA
1. IDIOTENE av Mikkel Øyen 
2. FEMTEN ÅR av Vigdis Hjorth 
3. EMILY WILDE'S ENCYCLOPEDIA OF FAERIES av Heather Fawcett 
4. WILD GAME av Adrienne Brodeur 
5. I AM HOMELESS IF THIS IS NOT MY HOME av Lorrie Moore

SAKPROSA
6. BUT IT'S YOUR FAMILY... av Sherrie Campbell 
7. ADULT SURVIVORS OF EMOTIONALLY ABUSIVE PARENTS av Sherrie Campbell 
8. THE MOTHER KNOT av Kathryn Harrison 

I april fortalte jeg litt om lesevanene mine i Framtida. Jeg så Jon Fosses nye stykke Einkvan på Det Norske Teatret og jeg så Ali Smith på Munchmuseet. Hun var der i forbindelse med at hun hadde skrevet et essay til utstillingen Jordvingninger, og det var en glede å høre henne lese det (det går an å lese det i utstillingskatalogen). Alltid en glede å høre hva hun har å si. 

Den beste boka jeg leste var Femten år av Vigdis Hjorth. Romanen I Am Homeless If This Is Not My Home gav et gjensyn med Lorrie Moore, men jeg sier som den ene Goodreads-kritikeren så treffende sa det: manic pixie dream girl porn. Likte å lese romanen, men det er ikke tekster som denne som er grunnen til at jeg liker Lorrie Moore. Uansett bedre enn Emily Wilde's Encyclopedia... som jeg ikke skjønner hvorfor jeg plukket opp i det hele tatt? Av en nysgjerrighet gone wild, kanskje? Nei, da slår jeg heller et slag for Idiotene av Mikkel Øyen, som apropos var den eneste mannlige forfatteren jeg leste i april. Det går mildt sagt ikke rette veien i prosjektet å lese flere menn. Jeg skal prøve å komme i gang med Dickens, nå som jeg nylig har hørt Ali Smith snakke om ham og art badgers. (En i publikum spurte Smith om hun var en 'art badger', og det spørsmålet skjønte jeg ikke noe av, antagelig fordi jeg ikke har lest så mye Dickens.) David Copperfield ligger tross alt i stabelen min. 

I mai reiser vi forresten til Wien! Og Ungarn og Graz og Salzburg og München og enda flere steder. Med tog, bil og ferje. Det gleder jeg meg til!

søndag 1. november 2020

Litteratur i oktober

PROSA
1. TIL SLUTT BLIR DU SELVLYSENDE av Marie Landmark 
2. GUL BOK av Zeshan Shakar 
3. MORGENSTJERNEN av Karl-Ove Knausgård
4. VÆRET OG UVIRKSOMHETEN av Fatou Åsbakk 
5. BEBO av Anne Helene Guddal 
6. I CAPTURE THE CASTLE av Dodie Smith 
7. VONDE BLOMAR av Gunhild Øyehaug

POESI 
8. VANNET BESTEMMER av Annabelle Despard 
9. DEN EGENTLIGE KOMMUNEN av Morten Langeland

ESSAY 
10. LEONORAS REISE av Susanne Christensen 


Denne uka så jeg en pingvin på veien i Frogn da jeg kjørte i skumringen, og jeg følte jeg nærmest var med i Morgenstjernen. Det var selvfølgelig ikke en pingvin, men en alkefugl på avveier, sannsynligvis en lomvie. Det har vært observert en del alkefugler ved Oslofjorden i det siste, men før jeg fant ut av det, trodde jeg nesten at jeg var blitt gal. Senere så jeg enda en, svømmende i sjøen ved Nesoddtangen. Jeg så den gjennom vinduet på Signalen Sjøbad, hvor vi feiret min manns doktorgrad. Først var lomvien langt borte, så kom den nærmere, og da var det ikke lenger noen tvil. Kort tid etter sank mørket seg, og ingen fugler var å se. Vinteren er like rundt hjørnet, og snart er det neste år. 



Dette leser jeg nå (mannen min
disputerte forrige uke, hurra!).

En morsom bok jeg leste i oktober.

tirsdag 2. april 2019

Reading is a passionate act. If you read a story not just with your head, but also with your body and feelings and soul, the way you dance or listen to music, then it becomes your story. And it can mean infinitely more than any message. It can offer beauty. It can take you through pain. It can signify freedom. And it can mean something different every time you read it. 
- Ursula K. Le Guin

tirsdag 31. januar 2017

Bøker lest i januar

SAKPROSA
1. GLEDEN MED SKJEDEN av Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl 
2. WE SHOULD ALL BE FEMINISTS av Chimamanda Ngozi Adichie

PROSA
3. MENSEN - antologi på Gyldendal
4. I LOVE DICK av Chris Kraus 




Dro på LA - A Fiction-utstillingen på Astrup Fearnley fordi jeg simpelthen elsker Los Angeles, nettopp på grunn av all litteraturen og mytene som spinnes rundt byen, men ble skuffet da det viste seg at forfatterne som var bidragene i utstillingen bare var samlet i en liten bok som man var nødt til å kjøpe separat. (Francesca Lia Block, Charles Bukowski, Bret Easton Ellis, John Fante, James Frey, Chris Kraus, Donna Tartt, bl.a.) Drakk dermed litt for mange dyre drinker med sake og handlet bøker i museumsbutikken i stedet, bl.a. Chris Kraus' I Love Dick. Det ble den beste skjønnlitterære boka jeg leste i januar, mens Gleden med skjeden ble den beste sakprosaboka jeg leste.

Forresten rakk jeg å lese ganske langt i Bret Easton Ellis' Glamorama før halve skjermen på lesebrettet mitt ble defekt. 

Mensen-boka var fornøyelig og We should all be feminists en fin liten bok om hva feminisme er. 

Nå som eksamen i januarblokka er unnagjort, skal jeg prøve å lese litt flere bøker, men vi får se. Dette semesteret er jo mitt siste på dette bachelor-studiet. Jeg skal blant annet lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave, det er ikke bare bare. Har også blitt frivillig i Røde Kors, joinet en en redaksjon og begynt å skrive mer for meg selv igjen. Var sågar én uke i Barcelona for å skrive i begynnelsen av måneden. (Men altså, én bok i uka bør jo være et minimum, ærlig talt.)

Tvi, tvi til meg selv! 

onsdag 1. april 2015

Alle de bra bøkene jeg leste i mars

PROSA
1. KJÆRE av Linnéa Myhre

2. MI BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante
3. MIN MOR SIER av Stine Pilgaard

SAKPROSA
4. GIRL IN A BAND av Kim Gordon

---

DEN BESTE BOKA
Det må være Mi briljante venninne.



DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var noe kjipe! Jeg likte alle sammen - veldig godt.

Jeg har altså kanskje ikke lest så mye denne måneden, men det jeg har lest har vært bra. Nå er det påskeferie og jeg skal bl.a. ha med Hvis du vil av Helle Helle til hytta. Den har jeg gledet meg masse til! Ellers har jeg tenkt til å (is)bade, for det er jeg visst blitt en skikkelig fan av, og lese botanikkpensum og se på moser og lav. Det har blitt litt for mye kjemi og fysikk i det siste, noen ganger er det så mye av det at jeg rent glemmer at det er biologistudent jeg faktisk er. Noe som minner meg på at da jeg nylig bestilte Gyldendals store nordiske flora fra en nettbokhandel, klarte jeg ikke å la være å slenge på en ekstra bok til, nemlig The First Bad Man av Miranda July. Det grugleder jeg meg til. Fordi jeg liker henne så godt når jeg liker det hun lager (film, bøker, kunst etc.), samtidig som det stadigvekk er slik at jeg ikke liker det hun lager. Hun er altså svært lite forutsigbar, i motsetning til Helle Helle, hvis bøker jeg elsker alle som en. Men det er vel bare spennende det. Interessant er det jo definitivt. Men nok bokprat, jeg skal heller lese ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her. 

God påske!

søndag 28. desember 2014

Québec

Sitter på Grand og venter på reinsdyrstekene våre, drikker eplemost med et hint av sur ettersmak, presset i Askim, ser av og til på dem som sitter på bordet ved oss, langt nok vekk til at jeg blir usikker på om de snakker norsk eller et språk jeg ikke kan, tenker på at det er romjul og på at de kanskje har dratt fra der de kommer fra for å feire jul et helt annet sted, som er her. Kanskje bor de på dette hotellet, eller kanskje de bor på et annet, men har tatt en spasertur bort hit, kan ikke se det på yttertøyet. for ingen her har yttertøy hengende på stolene, alle har lagt det i garderoben, hos garderobedamen som gav meg feil kortnummer, prøver derfor å gi meg en kåpe og et skjerf som ikke er mitt når jeg senere løser det inn, den er ikke min, min kåpe er blå, den blåfargen som man umiddelbart tenker på når man tenker på blå (ihvertfall jeg), blå som blålys, blå som blå legoklosser, med svart krave. Kanskje har de dratt fra Canada, helt fra Canada, landet med verdens lengste kystlinje, verdens lengste landegrense til et annet land (sammen med USA, naturligvis, sånt kan man bare være to om). Når jeg tar en titt på kartet ser det mye større ut enn jeg alltid har tenkt meg det, er mye, mye større enn USA, er faktisk verdens andre største land målt i samlet areal, grenser til den arktiske isen. Det minner meg litt om den gangen jeg så på kart og virkelig forstod hvor stort Grønland er, jeg som tidligere trodde det var kjempelite, kanskje på omtrentlig like stor størrelse som Island, hadde liksom alltid satt dem opp mot hverandre, men nei, jeg tok feil. Måtte se på mange kart da det skjedde, se på Grønland i alle mulige versjoner, var det virkelig sant, er Grønland virkelig så stort? Er dette landet av is og snø, omtrent bare is og snø, så stort? Og nå: Er virkelig Canada, dette landet av snø og skog, masse skog, så mye skog, så stort? Ser for mil for mil med skoger av grantrær, snø og elg, hjort, bjørn, elver fulle av laks, villmarken; tenker på at det er mye større enn i Norge og at jeg nettopp har lest at skogsbilveiene i Norge har gjort at det nesten ikke finnes noen steder i Norge som er mer enn fem kilometer unna menneskelig påvirkning. Tilbragte dagene i jula med å lese om vassdragene, skogsbilveiene, rørlegging av elver og bekker, rasering av Norges kystlinje og brudd på allmennretten, overdreven hyttebygging på fjellet på hver sin dag, noen ganger liggende på sofaen.

Tenk å ha det slik at man bare drar av sted til et fremmed land i ferien, noen dager fri og vi drar hit, til tolv minusgrader, drikker vin og spiser rakfisk, kanskje ikke kaldere enn hjemme, Québec forestiller jeg meg, for er det kanskje ikke fransk jeg hører. Det er nesten som et eget land inne i Canada, jeg så en film derfra en gang, jeg så den én gang, så flere ganger. Flere ganger uten tekst, det var fordi jeg likte den og fordi jeg prøvde å lære meg fransk. Kom ut av det med noen ord som jeg nå kan: Cheval, céleste, mille ville tranquille, myrtille; hest, himmelsk, tusen små landsbyer, blåbær. De drar før vi får desserten vår, brunostparfait med pærekompott. Jeg husker jeg ble lei av filmen etterhvert, når jeg tenker på den nå tenker jeg alltid først på hovedpersonen, hun var helt ok, men kanskje litt for pretensiøs og hipster (til å være den gang, ikke nå). Det neste jeg tenker på er en annen som var med i filmen, en med briller og en markant nese, en nese som man la merke til, og på hvordan hun var, så irritert og sur, bitter, klagde bare over kjærligheten (filmen handlet om kjærligheten), men jeg kan ikke huske hva det var med kjærligheten som var så ille, kanskje var det bare en person hun var bitter på. Når jeg tenker på henne tenker jeg bare på at jeg ikke vil se filmen igjen. Husker en dansescene på en privat fest, hvor det lyser rødt, det er bare røde lys der inne, på hvordan de to hovedpersonene er forelsket i samme person og på hvordan de begge blir skuffet når de finner ut på likt at vedkommende er opptatt av noen andre, ingen av de to. Han som regisserte filmen var visst en wonderkid, han var visst bare atten eller noe. Jeg husker ikke hva han heter eller om han har laget noe igjen, har ikke hørt om noe fra Canada siden.

Kanskje de også har vært på Nasjonalgalleriet. Kanskje gikk de inn på Tronsmo først, kjøpte en bok. Hun kjøpte en bok, Lydia Davis samlede, en pocketbok, som hun leser i på senga på hotellrommet mens han står inne på badet og barberer seg, jeg vet ikke, jeg husker ikke hvordan han så ut, kanskje hadde han skjegg. Han satt med ryggen mot meg, men jeg tror ikke det var noe skjegg. Og hun hadde krøller, kanskje fikset hun håret og sparte boka til flyreisen hjem. Hjem til nyttår, eller kanskje til et annet land, til noen venner i Sverige, i Stockholm. Vi reiser rundt her, her hvor det er mørkt, sånn som hjemme, vi drar ikke til sydlige strøk, vi vil bort, men ha det som hjemme.

KRÅKER av Cord Riechelmann

Kråker er et av favorittdyra mine, så da jeg fant ut at via Instagram at den tyske biologen og filosofen Cord Riechelmann hadde skrevet et portrett av dette dyret og at den nå hadde blitt oversatt til norsk, bestilte jeg den sporenstreks. Lenge har jeg vært fascinert over dens intelligens og sofistikerte oppførsel (som det mennesket jeg er; vil jeg alltid, mer eller mindre ubevisst alltid sammenligne andre arter med min egen? Ja, men det betyr ikke at noen arter er verdt mer enn andre, annet enn hvordan min interesse rettes.) For eksempel er kråker det eneste dyret ved siden av primater som har vist at den, når den står ovenfor et problem, kan finne en løsning spontant, altså løse et problem ved å tenke gjennom hvordan, uten å lære gjennom erfaring eller ved å ha sett andre artsfrender gjøre det samme først. Kråker har også (som mange andre fugler) meget interessante måter å organisere levesettet sitt på, bl.a. lar noen kråker sine barn bli igjen i redet og være med å oppfostre det nye kullet, altså deres søsken, om de ikke selv finner seg noen make med en gang. Eller så danner noen ungkråker som ennå ikke har fått seg maker ungdomsgjenger, litt sånn som når vi bor i kollektiv/bofellesskap før (noen av oss) finner en vi vil gifte oss og heller bo sammen med.

Den kråka jeg kanskje liker aller best, er skjæra. Pica pica heter den på latin, og får meg noen ganger til å tenke på lyden til en viss pokemon. Jeg tilbragte deler av sommeren dette året med å ligge i hammocken og lese På sporet av den tapte tid mens skjærene samlet seg i flokk og kraet som gale hver gang katten kom spankulerende. Det var en fascinerende observasjon. Når katten ikke var der så jeg dem som separate fra hverandre, Det var bare når det var fare på ferde at de oppførte seg som en flokk. Også det, til tider, litt som oss.

Vakker er den også.

Da jeg var yngre var jeg nok mest interessert i en annen kråke, nemlig ravnen. Det hang nok sammen med min interesse for mytologi og det mystiske. I Vesten har ravnen oftest blitt tilknyttet døden, kanskje henger det sammen med det faktum at mange kråker er åtseletere. De spiser kjøtt, men har ikke klo og kraftig nebb, som rovfugler har. (Rovfugler er forøvrig en annen myteomspunnet fugl, hvor mange land har ikke en ørn som nasjonalsymbol.)

Rabenbaum av Caspar David Friedrich.

Kråker handler om kråka som dyr og myteomspunnet vesen, ispedd forfatterens egne observasjoner av forskjellige kråker verden rundt. Siste del av boka utgjøres av beskrivelser av de enkelte kråkeartene, fra den kanskje mest kjente i vår del av verden, gråkråka (Corvus cornix), til den sjeldne floreskråka (Corvus florensis) som bare lever på øya Flores i Indonesia. Innimellom er det fine illustrasjoner av kråker, bl.a. Rabenbaum, malt av Caspar David Friedrich i  ca.1822. (Det er forøvrig en vandreutstilling, Alene med naturenpå Nasjonalgalleriet nå, med malerier av nettopp Caspar David Friedrich, og J.C. Dahl. Om det ikke akkurat er kråketrær å se, er det mange andre trær. Den kan sees til fjerde januar.)

Fin, liten bok altså. Burde interessere flere enn oss som er over gjennomsnittet oppatt av fugler.

tirsdag 23. september 2014

Oslo halvmaraton

Sitter på en benk i Vår Frelsers gravlund med hver vår takeaway-porsjon vegansk mat. J er på vei til Korea, jeg har løpt halvmaraton. Kjenner det i knærne, hoftene, hele kroppen er sliten. Er ikke helt frisk, men løp likevel, var lei av å vente på at snufsingen skulle ta slutt, en rest etter en helg med snyting, feber og tv-serier på sofaen helt for meg selv, gikk likevel på butikken og lagde middag, fiskegrateng med kokte poteter og gulrøtter, kunne egentlig vært det samme, smakte ingenting, men var varmt og mettende. J forteller meg at jeg er så annerledes de andre vennene hennes, som går rundt og er triste og holder på med ting de egentlig ikke vil holde på med, jeg sier: Men sånn hadde jo jeg det også. Når var siste gang vi møttes, jeg husker det klart, vi traff hverandre i Oslo da også, også da var J på vei et sted. Vi skiltes ved et lyskryss, hun skulle rekke flytoget. Jeg var på besøk hos han jeg var sammen med, og slo følge med K opp mot Grünerløkka. Det var vår og skitten asfalt. K hadde på seg en Star Wars-t-skjorte. Vi hadde drukket kaffe alle tre. Jeg sa hadet til K rett før broa over Akerselva. Gikk oppover Thorvald Meyers gate, forbi grønne fruktkasser og tenkte at sånn som livet er nå, sånn kan det ikke være. 

Jeg har ikke truffet J mange ganger de siste årene. Er alltid på hver vår kant, men skriver til hverandre. Jeg husker den gangen vi traff hverandre før dét igjen. Det var vinter, jeg tror det var før jul. Vi spiste på et utested på Grünerløkka, kanskje fordi jeg ikke ville gå langt. Gå langt og fryse, hadde ikke særlig mye kroppsfett. Jeg husker at H drakk milkshake, jeg drakk vann. Jeg spiste grønnsaker med dipp, H spiste hamburger, jeg husker ikke hva J spiste. Jeg sa jeg var mett. Sa jeg hadde spist på Ryes da jeg kom tilbake til leiligheten til han som var kjæresten min. Har spist. Ok, sa han. Det var før han begynte å mase og vi begynte å krangle om det. J husker den dagen, ja, det var da du syntes alt var meningsløst. Vel, det er det nå også, sier jeg, men det er ganske vanskelig å leve med det, så man må bare lage seg en mening likevel. Selv om den er falsk og vi uansett skal dø, sier jeg, blant gravene i skumringen, et stenkast unna ligger Edvard Munch. Vi har vært på Munch-museet sammen, J og jeg, for lenge, lenge siden. Jeg var bakfull og kjente angsten og livet, har siden den gang alltid vært bakfull når jeg er på utstillinger med Munch. Ikke med intensjon, det bare blir slik.

Jeg kjenner meg litt syk, har ryggsekken full av svette klær og vått håndkle. Dusjet på Ruseløkka skole etter løpet. Stappet i meg to bananer og en pappkopp med sportdrikke som jeg trodde var vann, men det var ok, for den smakte sitron. Var ikke tjukk som melk, som sist gang jeg tok i mot en sportdrikke i et løp, eller var det et skirenn. Det husker jeg ikke. Jeg har fortalt J om det mislykka skirennet jeg var med på, neste vinter skal jeg ta revansj. Jeg gleder meg til vinteren, det begynner å bli kjølig om morgenene og på kvelden. Kjenner det der vi sitter på benken. Kjenner det når jeg sykler avgårde til forelesninger og matematikkøvinger om morgenene, hendene som fryser, jeg må blåse på dem etter sykkelturen. Tenker hver gang: I morgen må jeg ta på meg hansker. Vet ikke en gang om jeg har det her, ble hansker med på flyttelasset?

Vi tar trikken ned til Oslo S, vi skal hjemover. Jeg skal ta toget til Ås, lengter etter å slenge meg på sofaen. Skal spise godteri og se Game of Thrones. Vi klemmer hverandre to ganger før vi går fra hverandre og jeg går til plattform 9, setter meg på toget, spiller Wordfeud, men mest fordi jeg føler meg ille berørt av paret ved siden av meg. Vil ikke at de skal tro at jeg hører alt de sier, selv om de må skjønne at jeg hører alt de sier. De snakker om at hun var sjalu på en fest og at hun ikke trengte å være det, jeg er ikke en sånn gutt, sier han. Jeg er ikke en sånn gutt. Utenfor er det mørkt og jeg ser bare refleksjonene av togkupéen i vinduet. Hun er gravid. Han sier moren hans allerede har begynt å se på babyting. Hun er overrasket. Sier hun ikke gidder det selv, det er så kjedelig. Barnevogner. Så. Kjedelig. Hun sier hun synes det er rart at moren hans skal bli bestemor, hun som ser ut som en barbiedukke. Hun skal være en bestemor, tenk det. Jeg fortsetter å spille Wordfeud, men snart skrur mobilen seg av, det er bare tjue prosent strøm igjen. Holdt den i hånda under hele løpet, hadde glemt den dingsen man har rundt overarmen som man har telefonen i. Prøvde å kjøpe en ny, men fant ingen til iPhone 4 tidsnok. Jeg tipper kjæresteparet er nitten-tjue år, uten å snu meg og se på dem. Gjetter det ut av samtalen. Og han, han som spør henne om han er god i senga, skulle hun ikke heller ønske at han var en partygutt? Nei, svarer hun. Hvorfor ikke, sier han, da hadde jeg vært bedre i senga, tror du ikke? Hun sier at han skal slutte, de sitter på toget. Det synes jeg også at han skal. Men han gir seg ikke, ikke med en gang. Jeg fortsetter å spille Wordfeud og det blir Kolbotn. Neste stopp er Kolbotn, avstigning på høyre side. Ti prosent strøm igjen. Det blir stille, jeg legger ord vertikalt og horisontalt. Jeg får ikke mange poeng, taper nesten alle brettene jeg spiller. Neste stopp er Ski. Etter det kommer mitt stopp. Tenk at vi skal ha en unge, sier jenta etter stillheten. For det er det som er livet liksom, man vokser opp, får barn og så dør man. Ja, svarer han.

mandag 28. juli 2014

Die Wahrheit ist hässlich: wir haben die Kunst, damit wir nicht an der Wahrheit zugrunde gehen.
- Nietzsche

lørdag 12. april 2014

Forfatterne skriver og polene fortsetter å smelte: Om hvorfor litteraturen ikke forandrer verden

En gang i høst, da jeg nylig hadde tatt fatt på veien mot å bli biolog, var jeg en tur oppe på Grønt senter (i Kristiansand) for å høre forfatter Brit Bildøen snakke om klima og litteratur. Våren før hadde jeg gjort meg ferdig med et studium i litteraturvitenskap, fått grad og greier, flyttet fra byen jeg studerte i, og endelig bestemt meg for å gjøre det jeg så lenge hadde tenkt å gjøre, helt fra barnsben av, nemlig å bli biolog. Nå skulle jeg altså på et slags foredrag som handlet om begge deler, de to tingene som jeg er så glad i, natur og litteratur, to ting som ligger i nærheten av hjertet mitt og som jeg i grunnen finner igjen i alle de andre tingene jeg er opptatt av, f.eks. ski, som innebærer at jeg lengter etter snø, som også innebærer at jeg tenker mye på hvorfor det ikke er snø og prøver å huske tilbake til barndommen, på hvor mye vi lekte med snø da, eller om vi ikke gjorde det, tenker på votter og kalde isklumper som satt seg fast akkurat der i åpningen, mellom votten og mellom jakkeermet, eller kjeledressermet, kanskje, og som så smeltet, kom ned i en glipe, et mellomrom, ned der på huden; kaldt, over årene, en av livsårene, der hvor vi kan måle pulsen og som jeg lenge hadde problemer med å ta på fordi jeg følte meg så skjør der, og som jeg har lest så mye om i litteraturen, folk som kutter pulsårene fordi de ikke vil leve mer, folk har gjort det så mange ganger i fortellingene nå at det er en klisjé, men noen ganger funker det, ikke fordi selve bortgangen er så viktig, men fordi de vi leser om, de som er igjen, er farget av det som har skjedd, jeg kan med en gang komme på en novelle som handler om det, hvordan det er å miste noen slik, en novelle jeg har lest mange ganger. 

Men der sitter jeg, det er kveld, vi er ikke så mange, det kostet egentlig penger å komme inn, det visste jeg ikke og tømte lommeboka på bordet foran han som satt med vekselen, uhm, dette er alle pengene jeg har, sa jeg og visste at det var langt til nærmeste minibank, kom ikke til å rekke det før foredraget begynte; Det går så bra, så, sa han, vi arrangerer ikke dette for pengenes skyld! Vil du ha kaffe?, melk? sukker? Ja, takk, sa jeg, og kommer altså til å sitte der med en kaffe, bena i kryss, det kommer ikke så mange flere, er det bare vi, i underkant av tjue stykker, flere av dem har jeg sett før, under andre foredrag som jeg har vært på, som ikke handlet om litteratur og som ikke var i regi av Norsk forfattersentrum, men i regi av Naturvernforbundet eller lignende; det er nok ikke litteraturen de er her for, tenker jeg, selvsagt alltid med forbehold, jeg kan være forutinntatt. 


Og Brit Bildøen leser, hun leser fra boka si Adam Hiorths veg som handler om miljøverneren Jon Utskott som legger ut på sin årlige sykkelreise fra øst til vest, bare at denne gangen blir turen litt spesiell, noe annet enn de andre gangene; han har sagt ja til at en dokumentarfilmskaper får bli med. Og det er morsomt, for miljøverneren er sta og arrogant, eksentrisk, vet best, er eldst; dette er egentlig hans greie, denne sykkelturen, og Adam Hiorth er bare en liten jypling med kamera, hva vet han om å lage mat på stormkjøkken? Folk ler, trekker på smilebånd (det er mer min greie), og etterpå snakker Brit Bildøen om forfatternes klimaaksjon, som hun er med i, og hva er egentlig det, en haug med folk som skriver som synes det er dumt dette som skjer med klimaet?


For de spør, publikum spør, hva mener Brit Bildøen egentlig, og hva gjør forfatterne i denne aksjonen egentlig, hva er egentlig poenget? Hun svarte vagt, synes jeg, det var ikke noe spesifikt, nei, det var en slags bevisstgjøring da, av at det er klimaproblemer, men vet vi ikke det da? Er ikke det noe alle vet? Fra før av? Trenger vi en forfatternes klimaaksjon for å skjønne det? Og etter spørsmålene som kom fra salen (rommet med stoler) å dømme, var det ikke bare jeg som tenkte de tankene, var det ikke bare jeg som stilte meg de spørsmålene, bevisstgjøring, så verden skal reddes ved at litteraturglade mennesker skal få lese om hvor kjipt den globale oppvarmingen er, er det det forfatternes klimaaksjon er? That's it, liksom?


Så går det noen måneder, det blir vinter, jeg lengter etter snø, jeg lengter etter snø bare mer og mer, holder på å gå på veggene før den endelig kommer og jeg kaster meg ut i den nesten hver dag, ved enhver anledning, før den igjen smelter bort, noen uker etterpå og det blir vår og jeg går inn i verktøys- og utstyrsrommet i kjelleren for å finne fram sykkelen min, ser skiene på arbeidsbenken og kjenner et savn, gikk det over så fort, hvem vet når de skal ut igjen neste gang. Vinteren er over, nå er det vår, jeg hjelper min mamma med hagearbeid, raker løv under solen mens jeg hører på Kulturbanken på P2, hvor det bl.a. er en reportasje om noen kunstnere som har laget instrumenter av is, og også de snakker om miljøet, bevisstgjøring, ja, de spiller på instrumentene på skoler, isen, hva skjer med den mens de spiller, jo, den smelter, er et symbol på vår klodes is, smelter vekk fra oss, det blir bare varmere og varmere, og P2 spør barna som har sett konserten om dette med isen og de svarer at det er noe med miljøet, de er ganske små, barna, og kunstneren sier at dette er bidraget hans, det er kunst og musikk han driver med, ikke klima. Og igjen tenker jeg: Ok, bevisstgjøring; bevisstgjøring bevisstgjøring bevisstgjøring opp i mente. Samtidig er jeg klar over at publikum her var barn, de er små, er mye de ennå ikke vet, og at joda, ok, de har kanskje utbytte av dette, lærer kanskje noe, men å forholde seg til is i et konsertrom er ikke natur. Det er unaturlig. Naturen kommer inn i rommet som noe fremmed, det kan være spennende det, men det viktigste er jo å vite at naturen er noe ekte, noe som vi ikke har kontroll over, at det faktisk er den som former over oss, ikke motsatt. 


Men selvsagt, vi trenger kunst og litteratur. Det er ikke det. Jeg har bare problemer med tro at litteratur kan forandre verden. 


Ja, litteratur kan forandre enkeltmennesker, og enkeltmennesker kan gjøre noe; litteratur kan farge oss, lære oss, gjøre oss mer reflekterte, si oss noe om livet, virkelig ta ting på kornet og avsløre sannheter, lette på sløret, absolutt gi oss noe, men litteraturen alene holder ikke. Jeg kan lese om kjærlighet i all verdens bøker, men det er ikke derfra jeg får den. Jeg kan lese om all verdens ulike mennesker i bøkene inne på rommet mitt for meg selv, men jeg kan ikke forbli der, jeg må ut og treffe ekte mennesker. 


Og det samme gjelder for naturen. 


Denne uken lå det nyeste nummeret av Bokvennen i postkassen, og temaet for det var nettopp dette: Kan litteraturen forandre verden? Over halvparten av artiklene i nummeret var viet "Klima, økologi og vårt felles ansvar." I lederen blir Forfatternes klimaaksjon nevnt. Jeg kjenner at dette orker jeg ikke å lese, blir litt irritert, alt dette rabalderet omkring Forfatternes klimaaksjon, er ikke dette bare en masse styr for ingenting, et tomt skall, jeg tror ikke noe på dette. Jeg tror ikke litteratur kan redde miljøet på noen som helst måte, hele opplegget får meg til å tenke på politikeres tomprat, de sier så mye, men gjør ingenting. Forfatterne også, de skriver så mye, men hva har de egentlig gjort? De har bare skrevet noe. Ord på papir, på en skjerm. Noen dager senere er det lørdag og jeg får Bokmagasinet i postkassen, også der handler det om litteratur og natur, i kommentaren skriver Silje Bekeng om temaet i Bokvennen, hun nevner spesielt en artikkel skrevet av Trond Arnesen. Jeg har ikke lest den, men jeg leser den da. Trond Arnesen er dr. scient, førsteamansuensis og lærerutdannet i botanikk og miljøfag. Han skriver om at vi vet hva som skjer med naturen, vi vet det, intellektuelt. Vi er fullstendig klar over at vi trenger blomster og dyr, at vi dør uten plantene, vi er jo ikke dumme. Så stiller han spørsmålet: Er dette nok? Er det nok at vi vet? Ligger ikke engasjement i følelsene? Jo, det er jeg enig i, men jeg tror ikke nære følelser til naturen kommer gjennom litteratur, som han mener, skriver videre om. Jeg kan føle mange ting når jeg leser, men jeg kan ikke lese meg opp til den følelsen det er å stå på toppen av et fjell og se ut over vidda, kanskje blåser det litt i håret. Trond Arnesen skriver at litteratur er viktig for at vi skal få følelser for hvor viktig naturen, miljøet, er for oss, hvor dyrebar den er, alle artene, alt som vokser og gror; at det vil skje så lenge noen klarer å skrive godt om den. At det er derfor initiativ som Forfatternes klimaaksjon er viktige. Arnesen nevner også nettstedet Harvest som et eksempel på et godt initiativ, et nettsted hvor (hovedsaklig mannlige) skribenter skriver om friluftsliv og natur. Fra omtrent første stund, da nettsiden ble lansert for circa ett år siden, syntes jeg den var klein. En gjeng med byfolk skriver om naturopplevelser, hvor tøffe, men samtidig myke de er; at de egentlig helst vil gå over vidda på ski, men må passe på unger og gå rundt et vann med barnevogn istedet. Jeg får flashback til da Ari Behn fikk sitt første barn og sa at han helst ville ut i skogen og skyte en bjørn. Jeg må bare le, det er som om naturinteressen er noe de kler på seg, noe de trer over seg, noe de liksom har funnet fram til, noe unaturlig som de nå holder på å lære seg, som om de egentlig ikke er sånn, bevares, egentlig er de kulturelle mennesker, det er egentlig det de er, det holder ikke å bare gå ut i naturen, de må skrive og mene noe om den også, bare for å vise at de har sine gamle kulturelle jeg i behold. Som om naturen ikke er verdt noe i seg selv. 


Det får meg til å tenke på Friedrich Schillers litterære(!) teori om naiv vs. sentimental diktning. Om hvordan grekerne diktet naivt, de skrev ikke om naturen fordi de var en del av naturen, mens alle dikterne siden skrev sentimentalt, de skrev om naturen fordi de hadde fjernet seg fra den, sivilisasjonen og kulturen hadde skapt en avstand.


Det er lenge siden Schiller levde og det er lenge siden han skrev dette, lenge før global oppvarming og bil ble allemannseie, men jeg nevner det likevel, alt dette som skrives om naturen, jo mer vi skriver og leser om den, jo mer fjerner vi oss fra den. Vi kan lese om hvor mektig den er, men man skjønner det ikke det før man står på fjellet og det blåser snø overalt, er helt hvitt og man ser ikke en meter foran seg; at det begynner å gjøre vondt i fingrene fordi det er vanskelig å komme seg fram, vanskelig å bevege seg, så vanskelig at man nesten stopper opp, skia klistrer seg til den nye snøen, og man blir kald og man faktisk lurer på om det er nå man skal grave seg ned, for det det man har lært man skal når man har gått seg vill i vinterfjellet. Vi kan lese nyheter om tsunamier andre steder på kloden, steder de fleste av oss ikke har vært, og tenke: Tenk at vann kan være så mektig!, men ikke virkelig forstå det før vi bader i bølgene og det kommer en bølge som er litt større enn de andre, som man kaster seg uti, fordi det er gøy, men som man kaster seg uti feil og bli skubbet inn på stranda av, så hardt at det begynner å blø fra knærne, og det var bare den lille bølga der, nærmest ingenting, og skrubbsår på knærne, det tåler alle, men likevel er det en smakebit på hva naturen kan gjøre med oss ved en annen anledning. 


I Bokvennen skrives det også om at mye av det som er skrevet om miljø, natur og klimaproblemer er moralistisk og skremmende, dommedagsprofetier, at det motvirker saken, at vi ikke burde skremmes til å handle, men handle fordi vi har følelser for naturen, fordi vi er knyttet til den. Jeg ser ikke hvordan det første utelukker det andre; når det som skrives er skremmende og moralistisk, er det ikke for å skape dårlig stemning, det er fordi noen faktisk tror at verden kommer til å gå under hvis folk fortsetter på den samme måten. Det kan minne litt om kristne misjonærer. Hvis man går rundt og virkelig tror at folk som ikke tror på Gud og Jesus kommer til å havne i helvetet, er det da så rart at de går ut i verden og prøver å få folk til å tro, forsøke å redde de andre, selv om det er dødsirriterende? Noen tenker så mye på arters undergang og problemene som klimaendringene kommer til å medføre, at de bare ikke klarer å holde kjeft, de  si noe, så får det bare virke skremmende og moralistisk, de prøver bare å si: En dag kommer vi til å miste alt dette hvis vi ikke gjør noe.


Men i motsetning til tro, er ikke global oppvarming noe vi ikke vet. Det er et faktum. Vi vet dette nå, vi trenger ikke å bli fortalt det mer nå, vi er bevisstgjorte for lenge siden. Folk skriver og polene fortsetter å smelte. Å tro at litteraturen kan forandre verden er rett og slett naivt. Spar snakket, spar papir, plant et tre, gjør noe.

torsdag 6. februar 2014

Akropolis

En morgen jeg har stått opp tidlig, rekker jeg å lese en novelle før jeg pusser tennene, tar på meg duffelcoaten og går. Jeg drikker kaffe og spiser knekkebrød av rug med brunost på, ikke den vanlige som jeg pleier å spise, den fra Gudbrandsdalen, men den som er litt lysere, og jeg liker variasjonen, det lille bruddet i det som er så vanlig, å spise frokost før jeg går på skolen. Det er en vane jeg har lagt til meg, å stå opp tidligere enn jeg må, selv om det er tidlig nok. Det begynte med at jeg ikke rakk å gjøre leksene ferdig dagen før, før kvelden tok til og drepte konsentrasjonen; i stedet stod jeg opp tidligere dagen etter og gjorde dem da, om morgenen. Det er mye greiere slik for et A-menneske, og vanen bare fortsatte selv om jeg rakk å gjøre leksene, det ble tid til å lese en times tid istedet. Denne morgenen, denne spesifikke morgenen, hva annet kan jeg beskrive den med som gjør at den vil skille seg ut fra andre morgener, kanskje det at skittentøyskurven holdt på å renne over fordi vaskemaskinen var i stykker og rørleggeren skulle komme senere på dagen og fikse den og det ville være bra og endelig skulle jeg få rent undertøy igjen, jeg hadde pakket ned den siste rene sportsbehåen i sekken til senere, og greit at jeg nesten ikke har bryster, men det er likevel ubehagelig å løpe uten? Og at jeg først, før jeg satte meg ned med novellen, leste i avisen og så at det stod at det bare var 1 dag igjen til OL i Sotsji, noe som fikk meg til å stusse, jeg trodde det begynte på lørdag, men var det så spesielt, jeg følger jo ikke så veldig mye med på sport, det er jo det vanlige?

Jeg kunne også kjenne på bena at de var litt rare, jeg hadde trent styrketrening dagen før, jeg tenkte at det var bra, kanskje vokser styrken, men en gutt i matematikklassen sa at man bare kunne kjenne det når man ikke har trent på en stund og det er jo ikke bra, men hva vet jeg om det også, er det sant at det er slik, jeg kan ikke så mye om trening, og da jeg leste novellen satt jeg jo og da kjente jeg dem ikke, det var mest da jeg gikk i trappa, det gjør jeg når jeg står opp og skal på kjøkkenet, smøre matpakke, sette på kaffe? Og om det var mørkt ute da jeg satte meg ned med det litterære tidsskriftet som novellen var en del av, kan jeg ikke huske, jeg har ikke lagt merke til om det begynner å bli lysere om morgenene der ute, kommer jeg ikke til å merke det før det blir sommertid, trenger jeg at det blir tydelig før jeg merker noe, kan jeg ikke se små variasjoner fra dag til dag, har jeg noensinne stirret på klokken og sett den gå; klart jeg har det, jeg har gjort ting jeg bare ventet på skulle bli ferdig fordi jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre det jeg holder på med. Av og til strekker ikke tålmodigheten  til å vente på at vannet i vannkokeren skal kokes ferdig en gang, da er det bra at grønn te uansett bare skal trekkes i vann som holder åtti grader, aldri i kokende vann. 

Men om morgenen drakk jeg kaffe, for te drikker jeg bare om kvelden, kanskje med to skiver til, en appelsin, og det var altså kaffe i koppen som stod i bokhylla ved siden av der jeg satt og leste novellen som tok sted i Barcelona, en by jeg har vært i, jeg kunne altså gjenkjenne meg når jeg-et beskrev den bråkete plassen ved La Rambla, utrolig bråkete og kanskje egentlig mest for turister, de har dyr i bur der som de selger, små kaniner med fin pels, bur oppå bur i stabler, det skrev ikke forfatteren, men er noe jeg husker, vi gikk forbi flere, mange, E og jeg i Barcelona; og når forfatteren beskriver hvordan hun går til en veggisresaturant og spiser falafel, så kan jeg forestille meg det jeg også, for vi spiste også mye på veggisrestauranter i Barcelona, blant annet falafel og den var grønn og ikke lysebrun som den pleier å være når jeg spiser falafel, kanskje hadde de farget den med spinat. Min første gang i Spania og jeg spiste ikke paella. Ikke bare min første gang, men også siste gang, jeg har ikke vært i Spania siden, men har tenkt på det, vet bare ikke hvordan og for å være helt ærlig er ikke Spania det landet som interesserer meg mest, jeg er mye gladere i Portugal og ble bare med til Barcelona fordi det var billig og E ville dit. Og når jeg-et skriver at hun og mannen hun er sammen med går ned til en restaurant og spiser suppe mens de snakker om politikk, tenker jeg på en annen restaurant vi var på i Barcelona hvor de serverte økologisk, kortreist vegetarmat og mannen bak disken var så hyggelig og søt, det er egentlig han jeg husker best, bedre enn maten som jeg har glemt hva var; og jeg husker heller ikke hva E og jeg snakket om, det var ihvertfall ikke politikk for det fikk oss alltid til å krangle, det var langt over diskusjonsterskelen, tro meg, det var krangel krydret med et snev av forakt for motparten, hvordan kan en som jeg er sammen med mene dette, har hun/han ikke noe hjerte/fornuft/verdier? Og også jeg-et i novellen stiller seg spørsmål, men mer direkte kanskje, i det han som heter Omar finner seg en kjæreste nummer to, en kjæreste i tillegg til henne og hun er altså fra Hellas, har altså dratt sin kos fra Hellas for å være sammen med ham i Spania, og jeg-et tenker først at den greske kvinnen må være sprø, tenk å bare stikke fra Hellas, men i neste øyeblikk tenke at det kanskje er nettopp det som ikke er sprøtt, for hva skal en med utdannelse i kunstfeltet gjøre i Hellas, ingenting. 

Den greske kvinnen drar fra Hellas, den vestlige sivilisasjons vugge, til Spania for å være sammen med en mann som egentlig er kjæresten til jeg-et som er norsk, og det er et eller annet årstall før 2011 (for det skal jeg-et komme tilbake til senere når hun drar til Madrid), og hun lurer på hvordan han etterhvert kan velge den greske kvinnen over henne, og jeg leser en antydning til at hun mener at det å velge henne gir en sikrere fremtid, hun er faktisk norsk, han burde velge henne, om ikke for kjærligheten, så for en økonomisk trygghet, men han gjør det ikke, han velger den greske og hvordan skal det gå med de to? Det får meg til å begynne å tenke på en annen reise E og jeg var på, til Aten, vi gikk opp til Akropolis og det var en dame der som presenterte seg for oss som lærer, muligens historielærer, seriøs fremtoning, hun visste mye om Akropolis og Aten og lurte på om hun kunne være vår guide, men vi takket nei og det er ikke mange ting jeg tenker på som jeg angrer, men at vi sa nei til henne er noe jeg angrer på, at vi sa nei til henne, kanskje hadde hun mistet jobben som lærer, kanskje trengte hun biintekter fordi hele familien var arbeidsløs, hva vet jeg, for all del kanskje ikke, men likevel kanskje; jeg får dårlig samvittighet av å tenke på det, og hvorfor ikke, jeg liker å lære ting, trodde jeg at jeg visste alt om Akropolis og den greske bystaten fra før, hvorfor hadde vi det så travelt med å komme oss ned igjen, var ikke vi i Aten i en hel uke, var det utsiktene til regn over oss som gjorde at vi sa nei, tvilen på om den andre ville og at vi ikke bare kunne si ja, tenk om den andre av oss ikke hadde lyst? 

Så leser jeg novellen ferdig, ser på klokken ikke fordi jeg har veldig lyst til at tiden skal gå fort, men fordi jeg skal rekke noe, jeg skal rekke biologitimen, lære om celleånding, forskjellen på anaerob celleånding og aerob celleånding, tenker at et ukjent antall, men mange pinefulle timer med gym aldri har gjort meg virkelig interessert i slikt, selv om jeg trener og løper og liker å se at det skjer noe med kroppen, men hva da egentlig, det har jeg ikke tenkt så mye på, å lære biologi er som om en rekke mysterier bare løser seg, åpner seg opp, jeg sitter der og tenker aha, aha, er det det som skjer og en følelse av å kjenne verden bedre. Jeg pusser tennene og tar på meg duffelcoaten, marineblå, den er mindre varm enn den store svarte jakka jeg vanligvis har brukt i vinter, det er fordi det har begynt å regne, snøen har regnet bort, bare noen hauger ligger igjen og gjør seg hardere, is-aktig, og også fordi jeg hadde den på meg i stallen og nå lukter den hest fordi hesten siklet meg i ermet og lommene, han trodde jeg hadde epler gjemt et sted, flere enn det ene han allerede hadde fått. Jeg tar på meg skoene, vintersko med godt feste, legger matpakke og termos i ryggsekken, går av sted. På veien sender jeg en melding til E om hva jeg har tenkt på, senere ser jeg at han har svart, sier det samme, også han har tenkt på kvinnen på Akropolis i ettertid; han sender også en link til en nyhet som handler om hvaler, men det står ikke noe i artikkelen som jeg ikke allerede vet. Tenkte jeg meg det ikke, skriver han, og jeg lurer på om det er nå jeg skal sette pris på omtenksomheten, ikke være så kald, jeg liker at folk sender meg ting de tror jeg kan være interessert i så jeg sier at det er fint da, at de slår det opp på nyhetene og at flere burde (få) vite det, han er enig. Noen ganger kan det gjøre mye at man bare vet. 

fredag 24. januar 2014

SNØEN

Avisen har snakka med meteorologisk institutt som kan fortelle at det skal snø på Sørlandet helt til neste lørdag, det skal bare snø og snø, snøfallet ingen ende har, og jeg er så glad for jeg har venta så lenge med splitternye ski klare i kjelleren. Mista nøklene til huset i en snøhaug med joggeklærne på, sier en venn som hater snøen verre enn noe, måtte løpe rundt huset for å holde varmen før noen hun bodde med endelig kom med en nøkkel og hun kunne komme seg inn. All denne måkinga, sier andre, kulden, det er kaldt, ikke vær så glad 'a, vet du hvor ille det er å trille barnevogn med en halv meter snø på fortauet? Nei, og ikke trenger jeg tenke på det heller. Er ikke jeg som har barn. Bæresele, sier jeg. Eller pulk. Noen vil reise til Syden, hvor det ikke snør. Ikke jeg, jeg venta så lenge at jeg funderte på om jeg måtte reise på skiferie til kaldere strøk for endelig få snø. Men så kom den. Så kom den og det bare snødde og snødde og snødde og hjertet mitt banket, nærmest svulmet, som det gjør når jeg ser noe vakkert, og jeg husker en tekst av Knausgård hvor han skrev at ingenting kunne røre ham så mye som billedkunst, ikke litteraturen og ikke en gang naturen og det er mye jeg er enig med han i, men når det gjelder det der er jeg ikke enig, naturen er det høyeste av alt. 

Og nå snør det, og jeg har venta så lenge, venta så lenge at jeg begynte å bli sinna, gretten. Så på skiene på verkstedet i kjelleren hver dag, gikk forbi og gløtta inn, ubrukte stod de der, tilogmed skiskoene i en pappboks. Når når når NÅR? 

Forbannet global oppvarming hver dag for at jeg kunne gå ut om morgenen i januar uten votter, uten hansker, uten lue, så varmt var det, og den bare asfalten, ventet på frostrøyk foran ansiktet og følelse i kinnene. Først var det jul og jeg husket året før, man kunne ikke se huset når man kom gående, for det lå bak en snøhaug av måka snø og det var ikke en gang alt som hadde snødd, bare litt, kommunen hadde rydda opp mye, men ikke alt, fortsatt nok til å skjule et helt hus; det var så jævla mye snø, det var en som sa i avisen at han på dette tidspunkt i fjor allerede hadde gått trehundre kilometer på ski, i år hadde han bare gått fem. 

Husker en nyttårsaften det var minus nitten grader og jeg gikk med en kjole med bar rygg. 

I år var det bare stygt og grått. 

Begynnelsen av januar: Kommunen er kjempeglad, brukte millioner av kroner over budsjett på snømåking i fjor, har ikke råd til vinter i år.

Kjøpte en togbillett til Lillehammer for å besøke en venn og stå på ski i vinterferien, trodde det var min eneste sjanse i år, før vi vet ordet av det er det mars og det er over. 

Planlegger å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, det har jeg planlagt i ett år, er ikke noe mer jeg vil, men begynte å leke med tanken om å studere på Svalbard i stedet. Shit, jeg holder ikke ut en vinter uten minusgrader og snø, ikke enda en, tenk om. 

MEN SÅ snør det. Det snør og jeg går omveier i skogen på vei til og fra byen fordi jeg har venta så lenge, må bare være ute, venter litt til på nok snø til å stå på ski, sjekker liveoppdateringer på føremeldinga til Midt-Agder Friluftsråd en gang i timen; en dag tar jeg på skiene og stikker opp i heia, Baneheia, det er ikke kjørt spor ennå, jeg driter i det; det snør, jeg har skia på, har ikke hatt ski på føttene siden jeg var ti - minst, det er femten år siden, vet likevel, har visst lenge, at jeg ville like å stå på ski igjen, hvordan kan man lengte sånn etter noe man egentlig ikke vet, men det er et dumt spørsmål når jeg tenker meg om, det gjør jeg hele tiden med mange ting, ikke bare jeg, men så veldig mange andre også; vi lever og vi vokser opp, lengter etter et liv vi tror vi kommer til å like, på menneskene vi tror vi kommer til å elske, lengter etter dem selv om vi ikke kjenner dem (ennå), planlegger å utdanne oss til et yrke vi ennå ikke har fordi vi tror vi kommer til å like det; drar til steder i verden vi ikke har vært før men som vi forestiller oss at vi kommer til å like, vi bare vet det, føler det i hjertet; som da jeg var syv år og lengtet etter å begynne med ridning, visste bare at det var min ting og jeg hadde rett, for det driver jeg med ennå. Som da jeg var femten og kjøpte en plate med et band jeg aldri hadde hørt før, men visste jeg kom til å like, og det er rart, hvordan fikk jeg den grillen, hvordan kunne jeg vite det, og jeg hørte på plata i repeat hele dagen fordi jeg oppriktig likte dem, gledet meg til å komme hjem fra skolen sånn at jeg kunne høre skiva en gang til, en gang til, enda en gang. Sånn som nå, jeg sitter på skolebenken på formiddagen, lærer om proteinsyntese, DNA, økologi, karbon, vektorer og Newtons lover mens jeg tenker: Etterpå skal jeg stå på ski. 

Og så står jeg på ski innover skogen og trærne er dekket med snø og iPhonen på innerlomma slukner av kulde, den holder ikke ut, jeg tenker hvis jeg detter i en bakke nå og brekker et ben kan jeg ikke ringe til 113, men det bekymrer meg ikke, for jeg bekymrer meg ikke for sånt, bekymrer meg mer for at jeg skal sette meg ned på rumpa i en bratt bakke med brå sving og at det akkurat da vil være noen som kommer susende på ski bak meg, forbi meg, foran meg, og på at det vil være den totale ydmykelse. 

Men når det går rett fram tenker jeg kanskje på Newtons lover. Jeg tenker på forskjellen mellom å dra noe vannrett fremover eller skrått fremover, tenker på hester som drar en vogn rett fremover vs. foreldre som drar barna sine på akebrett. Tenker på vinkler og piler med størrelser og retning, og Watt og Joule. Tenker på det når jeg møter skiløpere med hund i bånd. Tenker deretter på hunden jeg skal ha, lurer på om jeg kommer til å ha kontroll over den når vi skal gå på skitur sammen. Kan han være med på utveksling til Svalbard? Bekymrer meg for å ha hunden hjemme når jeg skal på forelesninger, kanskje jeg ikke kan ha hund ennå likevel, hvor mye trenger jeg å være på universitetet? 

Tenker litt på Thor Heyerdahl som nittenåring, han hadde en husky, de dro på skitur hele tida. Så ble han lei av vinter på eldre dager, flytta heller til Italia. 

Kulde er ikke bra for rygg og ledd, sier en forhenværende idrettsmann i avisen, men jaja, tenker jeg. Matematikklæreren har bodd på Svalbard i tjuetre år, nå bor hun her. Medelever sperrer øyne opp, har hun virkelig det, det er jo helt vilt! Jeg er bare misunnelig og tenker på det hele tiden, før det begynte å snø og etter at det begynte å snø. Glemmer hvor mye jeg liker å bade om sommeren, at det er noe av det beste jeg vet. Dét og å være i snøen. Kommer kanskje til å føle den samme lengselen i juli når det er for kaldt å bare stikke tærne ned i vannet og vi går med hettegensere og skjerf. Lengter for en gangs skyld ikke etter noe annet, vil bare ha denne snøen, håper den varer til april. 

torsdag 2. januar 2014

Årssummering 2013: Desember

I desember var jeg mye på fest, men ikke bare det, jeg skrev også veldig mye. Veldig bra måned altså. 



I desember var jeg på en kunstutstilling som jeg likte veldig godt. Har sagt det før, men sier det igjen: Hvis du befinner deg i Kristiansand før 19.januar, ta turen til Kristiansand Kunsthall. Utstillingen varer til da. 


Fylte 25 år i desember.  En av gavene jeg fikk var en personalized notatbok. Det hører forresten med til fortellingen at alle gangene jeg har vært på polet og kjøpt vin etter at jeg fylte tjuefem (tre ganger), har jeg blitt spurt om å vise legitimasjon. Blir like glad hver gang. 


Var på julebord og det var kjempehyggelig.


Red på tur i mørket. (Slapp av, både hesten og jeg hadde på oss reflekser. Det er viktig.) 


Var på tur med Stanley.


Hadde tilfeldigvis på meg samme kjole på nyttårsaften som på nyttårsaften i fjor. 


Nyttårsfestens buffebord. Jeg hadde egentlig tenkt til å lage en fancy vegansk rett, men måtte droppe det etter å ha lett forgjeves etter silketofu i alle byens asiabutikker. Lagde hummus og en paprikapeanøttesaus i stedet. 


Fikk ski til bursdagen og gleder meg noe helt vanvittig til å stå på de, men det ser ikke ut til at det blir snø med det første. Og på Facebook poster folk bilder av blomster som har begynt å gro i bedet. Jeg synes det er trist og får helt vondt i brystet av å tenke på det. 

Nå er det januar og nytt år. Det skjedde mange bra ting i 2013, men også mye dumt, leit og vanskelig. Det var nok mest av det siste der når jeg ser året samlet, men det ble bedre mot slutten og desember var en bra måned. I dag så jeg nyttårstalen til Erna og jeg synes det var veldig fint at hun snakket om psykisk helse. I går var jeg på nyttårsfest og vi snakket om hva vi gledet oss til i 2014. Akkurat nå gleder jeg meg mest til å begynne på skolen igjen neste uke, etter en lang juleferie. Ellers har jeg en del planer jeg gleder meg til, skal bl.a. reise til Palestina og Israel, men kanskje viktigst av alt er alt jeg har tenkt til skrive. Tror 2014 blir et bra år. Det er vel sånt "alle" lirer av seg første januar, men ihvertfall så tror jeg 2014 blir bedre enn det forrige, og det er jo noe. I går sa jeg godt nyttår, i dag sier jeg godt nytt år!

torsdag 26. desember 2013

Årssummering 2013: September

I september fullførte jeg bare tre bøker. Sykt. Men var, akkurat som i august, mye ute i skogen og på jobben; og i hagen plukket jeg epler og lagde eplemost og eplechips. Drakk mye smoothies og hadde for lengst funnet ut at matematikk jo er kjempegøy.

Månedens beste bok: En bok med Hamsuns artikler.
Månedens kjipeste bok: De usynlige av Roy Jacobsen.


I september hadde jeg forlengst flyttet tilbake til Kristiansand igjen. 


Lagde eplechips av epler fra hagen. 


Etter en sommer med partipolitiske studier, gledet jeg meg skikkelig til valgdagen. Etter mye om men klarte jeg å bestemme meg for hvilket parti jeg skulle stemme på. Bestemte meg faktisk så mye for det at jeg meldte meg inn. Og på valgdagen tok jeg på meg blå skjorte i anledning dagen. 

(Ja, jeg har stemt tre ganger før. For fire år siden stemte jeg Rødt. Craaazy.)


Drakk den beste americanoen man kan få i Kristiansand. 



Sendte en E-post til Mills og spurte om de kunne gjøre livet mitt lettere. (Peanøttsmør på tube.)



Var på fjelltur igjen.




Gikk tur i Ekeberg med Tine, Rockit og Frida.


Gikk unna hundene da vi skulle ta en sigg.




Var også i Freia-kantina og så Munch. 


Da jeg dro hjem fra Oslo tok jeg med meg globusen min som en lang stund hospiterte hjemme hos han som før var kjæresten/samboeren min, men som nå var blitt en eks med en ny dame. Han fulgte meg til stasjonen og jeg ba ham ta et bilde av den søndagsstusselige og fyllesyke eksen sin (meg).

mandag 23. desember 2013

Grunnen til at jeg trenger kunsten, er at den ikke holder meg adskilt fra noen, men gjør det mulig for meg å leve slik jeg er, som alle andre. Etter min oppfatning er ikke kunst en ensom nytelse. Den gir anledning til å bevege så mange mennesker som mulig ved å legge frem for dem et særlig bilde av felles lidelse og glede. Kunst krever altså at kunstneren ikke isolerer seg, men at han underkaster seg den mest ydmyke og universelle sannhet. Og den som har valgt seg en kunstnerskjebne fordi han følte seg annerledes, får fort konstatere at han bare kan nære sin kunst og sin annerledeshet ved å innrømme sin likhet med andre.Kunstneren vokser i den ustanselige pendelbevegelsen mellom seg selv og andre, et sted midtveis mellom skjønnheten som han ikke kan være foruten og det fellesskapet han heller ikke kan løsrive seg fra. Dette er grunnen til at virkelige kunstnere ikke forakter, de tvinger seg til å forstå, i stedet for å dømme. Og må de velge i denne verden, så velger de nødvendigvis det samfunnet der det skapende menneske, ikke dommeren, regjerer, som Nietzsche sa: uavhengig om det mennesket er håndverker eller intellektuell. 

- Utdrag fra Albert Camus' nobelpristale (sitert fra Bokvennen)

søndag 15. desember 2013

Svanesangen, del 2

fortsettelse fra Svanesangen

Jeg forteller ham at Pirolt en gang lagde en trehytte, jeg tror den var på Odderøya, og at man kunne overnatte i den hvis man ville, at noen jeg kjenner gjorde det. Den var visst veldig fin. - Ikke du?, sier han. - Nei, sier jeg, jeg visste ikke hvem Pirolt var da. Jeg forteller ham om at Pirolt en gang lagde egne sedler, man kunne kjøpe andre kunstverk av ham med dem, eller bare ha sedlene på veggen fordi de var fine i seg selv. Så sier jeg at jeg egentlig ikke vet så mye om kunst, er alltid så redd for å bli avslørt, det beste er å avsløre seg selv før noen andre gjør det. Det virker ikke som det gjør noe, jeg tror han vet mindre om kunst enn det jeg gjør. Vi har ihvertfall masse å si om hvert verk. Jeg tenker på et essay av Knausgård hvor han skriver at han har en lav smak i nesten alt; han hører på musikk bare for behag, han spiser bare for å bli mett og han kunne likegodt hørt på duringen fra vaskemaskinen som å høre på klassisk musikk, han har en lav smak i alt, bortsett fra kunst og litteratur. Jeg tenker på at jeg har en lav smak i kunst, eller at den er ikke-eksisterende siden det er så sjeldent den er tilgjengelig for meg. Jeg prøver å si noe om dette til han jeg ser på kunsten med. - Du har lav smak i musikk ihvertfall, siden du bare hører på rap, sier han. Jeg prøver å forsvare det, men det er så typisk, jeg blir alltid kritisert for musikksmaken. Det er kanskje tilpass for meg, jeg er jo ganske arrogant selv når jeg får greie på andres litteratursmak. Jeg sier til ham at det alltid er rappere som får tekstpriser, bare så du vet. (Det er selvsagt ikke helt sant, jeg overdriver, den eneste jeg kommer på akkurat da er Lars Vaular.) Jeg forteller ham at jeg skrev engelskeksamen om tekstene til Tupac, det var i førsteklasse på videregående, den dagen begynte jeg for alvor å interessere meg for poesi. Han sier at det ikke er så dumt da, jeg skal få lov til å like den musikken jeg vil. Jeg sier at selvsagt får jeg lov til å like det jeg vil, alle får lov til å like det de vil.

fredag 13. desember 2013

Svanesangen

- Jeg tenker på døden når jeg går ut av dusjen, når jeg sykler, når jeg kjører bil og det kommer en trailer mot meg, hele tiden, stadigvekk, sier jeg etter at vi har vært på en kunstutstilling hvor det var umulig å ikke tenke på døden. Han sier han har ei annen venninne som også er sånn, tenker på døden hele tiden, har dødsangst. - Å, nei, sier jeg, jeg har ikke dødsangst, jeg bare tenker på døden, det er ikke det samme. Jeg er ikke redd, jeg er bare klar over at den kan inntreffe nårsomhelst. - Men det er lite sannsynlig, du er så ung, sier han. Vi drikker kaffe, jeg drikker dobbel americano, har sagt at denne kaféen har byens beste kaffe, det liker han. - Man kan aldri vite, sier jeg. - Det er lite sannsynlig, sier han. - Nei, sier jeg, det er hundre prosent sannsynlig at vi en dag skal dø. - Sånn ja, sier han, men . Du kommer til å bli en gammel dame. - Kanskje det, sier jeg, kanskje ikke. - Men er det ikke slitsomt å ha det sånn, spør han. - Nei, sier jeg, tanken på døden gjør det lettere å leve. - Døden er så fjern, sier han. - Nei, sier jeg, den angår oss alle hele tiden. - Men det hender bare én gang, sier han. - Med en selv, ja, men hva med alle de andre menneskene? - Du leser kanskje om folk som dør i avisen, men det er ikke så ofte noen du kjenner dør, sier han. Jeg tror han synes jeg er morbid og jeg lurer på hvorfor jeg snakker om dette, det er nok utstillingens skyld. Det var utstilt en hvit likkiste med propell og motor, på motoren stod det DØDSDRIFTEN. Det var utstilt torturredskaper og et maleri av en mann som boret en drill inn i brystet. Det var utstilt kreative torturredskaper og dødsfeller. Foran inngangen stod det at utstillingen ikke var egnet for barn. Da vi kom dit, opp i fjerde etasje, over biblioteket, sa jeg hei til galleridamen. Hun sa: - Er du klar for å se på døden? - Unnskyld, sa jeg, jeg hørte henne ikke. Hun sa igjen: - Er du klar for å se på døden? Jeg smilte og sa ja, nesten lo, som om jeg hadde ventet at noen skulle si det en gang, men ikke her.


-------------

























Utstillingen jeg snakker om er Svanesangen av Erik Pirolt. Beveger du deg i Kristiansand i tidspunktet 30.11.2013 - 19.01.14, kom deg til Kristiansand Kunsthall. Jeg skal gå og se den igjen.