Mer mann i monitor 2.8

Snart er det bare to måneder igjen av året og til jeg skal være i mål med mitt manneprosjekt. For et par uker siden tok jeg en liten opptelling, ble litt stresset av det og bestemte meg for å ta i et lite tak. Hvordan? Jo, jeg bestemte meg for å få opp tallet litt kjapt ved å lese et par diktsamlinger. Er det juks, sier du? Ikke i følge mine regler, jeg har aldri sagt noe om at bøkene jeg leser må være romaner, så jeg leste følgende: 

Djup redsle. Djup ro av Karl Seglem
Kjente på økosorgen, likte jeg-personens beskrivelse av å komme hjem fra en reise i Asia uten å ha sett blå himmel: eg skal heim / eg skulle heim / utan å ha sett / blå himmel i austen. Det er også noe jeg har tenkt under og etter en reise i Asia, sist jeg var i Indonesia tilbrakte jeg tre uker i Jakarta uten å se en eneste flik av blått. 

Elementene av Morten Claussen 
Tja, jeg vet ikke helt. Jeg tror jeg skjønner hva diktene prøver på, å koble sammen det lille og det store i verden, et liv i en bydel i Oslo med fjellene, vindene, himlene, månen. Jeg følte meg temmelig likegyldig mens jeg leste, helt til jeg kom til følgende strofe: Tro ikke / det er mørket / når jeg snakker / om sorg / ikke si fugler / når du mener / flukt. Kanskje fordi første linje (og delvis andre) straks bragte tankene mine til André Bjerkes "På jorden et sted", for så, ganske overraskende, når fuglene kommer inn, å være noe helt annet. Å, tenkte jeg, hva skjedde nå? Hvem sier fugler når de mener flukt? 

Det trenger ikke være så fint for min del av Stian Johansen 
Jeg er svak for premisset å skrive om noe annet ved å skrive om mat, og jeg likte det også her. Mitt favorittdikt var den med tittelen "kyllingsalat i barnehagen / Kongo-Brasil-dagen". Følte meg truffet, for å si det sånn. I et annet dikt blir jeg-et instruert i hva han skal gjøre på kjøkkenet av ei kvinne som insisterer på at potetene skal være kokte, fordi norsk husmannskost er å mose /      kokte poteter i sausen, sier hun, hvilket høres ut som noe jeg sier hver gang min livspartner heller vil lage fries, potetmos eller gratinerte poteter, med ost i eller på. Hvorfor kan ikke potetene for en gangs skyld bare være kokte? Kokte og kjedelige!

Nå har jeg bare ti bøker igjen før jeg når målet. En gylden anledning til å endelig lese John Steinbecks Of Mice and Men!*

*En veldig tynn roman, for dere som ikke vet det. Omtrent hundre sider lang, bare – er det kanskje derfor den har ligget i stabelen så lenge, den har simpelthen forsvunnet mellom tjukkere bøker?

Tøyen og Verden sa ja! (Litteratur i april)

Ditto! (Fra Kasse 19.)

Høytlesning fra en bok om verdens land og
 flagg. I forgrunnen sees den angivelig "rasistiske"
  Sitronlimonaden. (Jeg fikk tilfeldigvis øye
på boka på biblioteket og måtte sjekke selv.)

Så Grunnleggende plantediversitet utstilt på
Deichman Tøyen. Sammen med et frøbibliotek!

Leste utdrag fra en kommende roman
på Splittet Kjerne på Deichman Tøyen. 

Satt litt ute og leste når det ikke snødde. 

PROSA 
1. CRAZY RICH ASIANS av Kevin Kwan
2. ER MOR DØD av Vigdis Hjorth 
3. DE VAKRE DAGENE av Rannveig Fern Leite Molven
4. MY DARK VANESSA av Kate E. Russel
5. KASSE 19 av Claire-Louise Bennet

POESI 
6. Å VÆRE FLERE av Steinar Opstad 

SAKPROSA
7. POWER av Shahida Arabi

 

Den aller beste boka jeg leste i april er ikke på lista, fordi det er en barnebok: Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus. Ble tipset om den av min eldste sønn, som har lest og sett et teaterstykke basert på boka sammen med barnehagen. Heldige han. Elsker boka så mye at jeg gjerne leser den igjen og igjen. Ikke rart den vant Kritikerprisen for beste barnebok da den kom ut. 

Ellers koste jeg meg med Crazy Rich Asians. Veldig guilty pleasure, samtidig som jeg liker at den kaster om seg med malaysiske strofer (som er veldig likt indonesisk). Apropos asiatere,  etter å ha hatt den på leselista siden et utdrag av den var på pensum i kurset amerikansk kultur og litteratur, har jeg endelig begynt på klassikeren The Joy Luck Club. Imidlertid er det ikke første gang jeg leser en bok av Amy Tan, for da jeg var liten leste jeg Den kinesiske siameserkatten, og jeg oppdaget ikke før jeg var voksen at den var skrevet av Amy Tan. Den har vi også lest i april, dog ikke like mange ganger som Verden sa ja. 

Satte også pris på Kasse 19, selv om jeg ikke likte den like godt som Pond. Kjente meg igjen i avsnittet hvor jeg-personen skriver om hvordan hun sakte, men sikkert, slutter å lese bøker av mannlige forfattere (se første bilde). Jeg har imidlertid lest to bøker av mannlige forfattere nå i april, men jeg antar at det er som Bennett skriver, [...] fra tid til annen, helt sporadisk, kunne det være noe av en mann [...], og ikke noe dypere enn som så. 

Litteraturåret 2022

Nok et leseår er over! Det er allerede januar, så jeg skal ikke dvele for lenge ved det som var. 65 bøker skrevet av kvinner, 21 bøker skrevet av menn. To av bøkene var skrevet av to forfattere, hvor den ene var en mann og den andre en kvinne (Fra ligging til legging og biografien om Katti Anker Møller). Hvis jeg inkluderer dem, blir det en kvinneandel på over 75 %. Det ble altså litt færre kvinner og litt flere menn enn i fjor. 

I år har jeg ikke kommet på noen litterære nyttårsforsetter, annet enn å forsøke å lese flere av bøkene jeg allerede har i hylla. 

Godt nytt leseår!

Beste norske 
Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg.
"Verdens vakreste bok", ble det skrevet om hypen Å vanne blomster om kvelden. Jeg ville heller satt den merkelappen på Lene din ensomhet langsomt mot min. Jeg leste den til og med TO ganger fordi den var så fin å være i. 
Boblere: Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt, Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske. 


Beste debutbok
Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg.
Bobler: Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt.

Utdrag fra Lene din ensomhet
langsomt mot min. 

Den beste boka som stod i hylla i årevis uten at jeg fikk lest dem før i år
Fuglenes anatomi av Merethe Lindstrøm. 


Årets skuffelse
Å vanne blomster om kvelden av Valérie Perrin.
Cathrine Krøger gav boka en sekser. Da ble jeg nysgjerrig. Men så var det bare en helt alminnelig sviske av en løkkeskriftroman. Altså, boka handler om noen som har mistet et barn i en brann, men det eneste boka gjør, er å forskjønne sorgen til hovedpersonen og få at til å handle om romantisk kjærlighet. Dessuten har hver eneste karakter i boka minst én utenomekteskapelig affære, hvor fransk klisjé er ikke det. Usj. 
Boblere: Mannen fra Milano av Marit Tusvik, Uroens bok av Fernando Pessoa, Inne i speilsalen av Liv Strömquist. 

Årets novellesamling 
Fattige skjæbner av Sigrid Undset. 
Bobler: Kitchen Curse av Eka Kurniawan.


Årets dårligste 
du fucker med hjertet mitt nå av Alexander Fallo. 
Jeg blir sur bare jeg tenker på denne boka. SØPPEL, er alt jeg har å si.


Årets bok skrevet av en mannlig forfatter 
Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn. 
Bobler: En tid for å leve av Jan Kjærstad.


Årets biografi 
Katti Anker Møller - en biografi av Jens Olai Jenssen og Elisabeth Lønnå.


Årets sakprosa
Marianegropen av Ida Lødemel Tvedt
Boblere: Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske, Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof. 

En bra barnebok vi leste flere
ganger i år. 

Beste klassiker 
Löwensköld-trilogien av Selma Lagerlöf. 


Årets pageturner 
Boy Parts av Eliza Clarke.
Bobler: House of Hearts av Francesca Lia Block. 


Beste poesi
Vinteroppskrifter fra kollektivet av Louise Glück.
Boblere: Kvit, norsk mann av Brunjulf Jung Tjønn, Karbonforbindelser av Jon Ståle Ritland, Melanin hvitere enn blekemiddel av Sumaya Jirde Ali. 


Årets oppdagelse 
Selma Lagerlöf, selv om hun strengt tatt ikke er helt ny. Da jeg gikk på Steinerskolen som barn var det høytopplesning fra Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige. Vi farget og tovet vår egen Nils  ridende på en flyvende gås. Men akk, det er så lenge siden at jeg regner årets lesning av Selma Lagerlöf som en ny oppdagelse. 
Bobler: Camino forlag. Leste Slemme piker av Camila Sosa Villada i sommer og ble veldig begeistret. Etter det leste jeg flere bøker fra Camino, og det var et frisk pust i lesningen. Sjekk dem ut!


Årets gjenlesning 
Dept. of Speculation av Jenny Offill. 


Årets enkeltdikt 
Hentet av Johann Grip. Å, jeg elsker dette diktet!

Vidunderlige ting i livet som ikke er
bøker I: Hester!

Årets barnebok 
Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske.
Jeg elsker denne boka, og selv om jeg har lest den mange ganger i år, er jeg enda ikke lei. Jeg blir like rørt hver eneste gang; ikke nødvendigvis av det samme avsnittet som sist, men et annet. Jeg synes Anna Fiske med denne boka har fanget noe av det helt essensielle ved å leve. 

Vidunderlige ting i livet som ikke er bøker II:
Å lete etter modne maiskolber sammen med T.

Årets roman
Charlotte Löwensköld av Selma Lagerlöf og Lene din ensomhet langsomt mot min av Klara Hveberg. 

Lilla tulipaner, dikt og Selma Lagerlöf: Litteratur i mai

En novellesamling verdt å lese.

PROSA
1. KITCHEN CURSE av Eka Kurniawan 
2. LÖWENSKÖLDS RING av Selma Lagerlöf
3. CHARLOTTE LÖWENSKÖLD av Selma Lagerlöf
4. DAGNY av Aasne Linnestå
5. ØYEBLIKK FOR EVIGHETEN av Kjersti Anfinnsen 
6. AGNES NATT OG DAG av Kjersti Annesdatter Skomsvold 

SAKPROSA 
7. KRÅKEMANNEN av Alf Marius Opsahl

POESI 
8. JORDA, MI MOR av Nils-Aslak Valkepää
9. NÅR JEG SER HAVET, SLOKNER LYSET av Sumaya Jirde Ali 
10. DEVON av Nils Christian Moe-Repstad

Noen fine, lilla tulipaner og
Botanikum av Kathy Willis, en
bok T og jeg har lest hundre ganger. 

Det eneste målet jeg satte meg for leseåret 2022, var å endelig lese Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest både Löwenskölds ring og Charlotte Löwensköld, og hvor vidunderlige (og morsomme) var ikke de. I pinsen skal jeg lese siste roman i Löwensköld-trilogien, og det gleder jeg meg til. 

Apropos kvinnelige nobelprisforfattere, så var Erlend og jeg på guidet tur med Sigrid Undset-selskapet på Svartskog for et par uker siden. Vi så pensjonatet hvor Undset skrev Jenny, og landskapet som kan ha vært landskapet rundt gården hvor Lavrans (faren til Kristin) vokste opp, hvilket også er landskapet i bøkene om Olav Audunssønn, et landskap jeg personlig, i motsetning til Ragnfrid (moren til Kristin), HELT KLART foretrekker fremfor fjellandskapet på Høvringen og i Sel. Så nydelige eiketrær og utsikt til fjorden som det var der! Vakkert, vakkert, vakkert. 

Ved siden av Selma Lagerlöfs bøker, vil jeg trekke fram den ville novellesamlingen av Eka Kurniawan. Dog var den ikke like sprø som Skjønnhet er et sår, men nå ser jeg hvor påfunnene kommer fra. Samlingen burde oversettes til norsk, spør du meg. 

Ellers i mai hørte jeg på diktpodcasten til Hans Olav Brenner. Greit nok at podcasten ofte handler mer om folkene i den (ikke minst Brenner selv) enn diktene i seg selv, men jeg oppdaget i det minste diktet "Hentet" av Johann Grip, og det alene var verdt hele lyttetiden. En bonus var diktet "Jeg holder ditt hode" av Stein Mehren. Fint. 

Tenk det - nå har jeg skrevet godt om hele tre mannlige poeter/forfattere. Hvem hadde trodd! 

Litteratur i april

Fra lanseringen av En strek
gjennom tyngdekraften på Blå. Erlend
 sov seg gjennom opplesningen min. 

Lesing på hytta. 

TEGNERSERIE

1. INNE I SPEILSALEN av Liv Strömquist

PROSA
2. VERNON SUBUTEX 2 av Virginie Despentes
3. FATTIGE SKJÆBNER av Sigrid Undset
4. BOB av Helle Helle
5. EN UVENTET FORELSKELSE av Julia Quinn

SAKPROSA 
6. DRONNINGEN PÅ SLOTTET av Kathrine Geard

Binga sesong 2 av Bridgerton da jeg hadde brystbetennelse forleden, og etterpå ville jeg bare ha mer av denne min guilty pleasure, så jeg leste boka sesongen er basert på (En uventet forelskelse). Temmelig dårlige greier! Ikke at jeg hadde forventninger om stor litteratur akkurat, det er nå så. Verre er det med bøker man har forventninger til, og så skuffer de, som f.eks. Inne i speilsalen. Flere (gode) anmeldelser gjorde meg nysgjerrig, men kanskje leste jeg altfor mange av dem, for alt det som var bra med boka, hadde jeg allerede fått vite om i en avis (f.eks. Strömquists gjennomgang av begrepet mimetisk begjær, som først beskrevet av René Girard). Strömquists tar for seg samfunnets besettelse av skjønnhet, men setter som premiss ikke bare at alle - absolutt alle? - er opptatt av det samme skjønnhetsidealet, men også at vi alle er besatt av skjønnhet, og det er vi jo aldeles ikke. Hennes snevre definisjon av skjønnhet irriterte meg noe voldsomt. Store deler av boka brukte hun dessuten på å fortelle om andres teorier om skjønnhet (ref. Girard), fremfor å gå mer inn i sine egne tanker om teoriene. 

Apropos det som er skjønt, jeg leste ingenting denne måneden som virkelig bergtok meg, ikke en gang novellesamlingen av Sigrid Undset. Foretrekker helt klart De kloge jomfruer. 

Nei, vent! Jeg leste faktisk en barnebok som jeg likte veldig godt: Hvordan er det å være voksen? av Anna Fiske. En virkelig fin og realistisk bok om å være voksen. Den fanger godt hvordan det å være voksen egentlig ikke er så veldig forskjellig fra å være barn. Gleder meg til å lese mer av Fiske. 

Forøvrig leste jeg ingen menn i mai, til tross for forrige måneds intensjoner, men jeg er straks ferdig med novellesamlingen Kitchen Curse av Eka Kurniawan. Spennende saker - anbefales!

BAHASA INDONESIA

Opprinnelig publisert på Forfatternes kliamaaksjon.



I

surrende mellom templer
tussmørket allerede har begynt å suge inn
i skogdypet
har barnet ennå ikke lært å snakke, er
barnet prisgitt sin mor
hun kjenner språket hans

hver dag protesterer vi inne i skogen, i pinneparadiset
er vi mennesker av skogen
orang hutan
vi klatrer og hviler på moser
mens vann siger gjennom Atlantis’ veinett

II

jeg basker i visjoner
helt til jeg er mitt ulegerte selv igjen
mens byen synker, og selv om skuffelsen
nesten ikke er til å holde ut
må jeg innrømme at det er akkurat
de tingene jeg ikke kan få
som holder meg i live

III

hvem teller de søtten tusen eller flere omliggende øyer
hvor skogsfolkene bor
i landet hvor menneskene har to ord for vi

rommer vi alle?

eller
utelukker vi
den som blir snakket til?

IV

jeg er hans orang tua
hans
gamle menneske

V

grunnvannet forsvinner
fra ti millioner mennesker
og deres infrastruktur

becak, bajaj, angkot, ojek, oplet
mopeder, personbiler
ønsker personer til leie!

VI

jeg har ennå ikke oppdaget
hva morsmålet mitt er
dessverre tror jeg uansett
at det ikke lar seg skrive ned

jeg tror det må bli hvor det er
et eksternt anliggende
i det tropevarme mørket
mellom mine organer

Litteratur i mai

For første gang i mitt liv ble jeg invitert til Litteraturfestivalen i Lillehammer, men jeg kunne ikke dra siden jeg er høygravid. Jaja, jeg satser på å bli invitert igjen en annen gang.

Noen litteratur-relaterte ting som derimot skjedde:

- Jeg fulgte Viet Thanh Nguyens twitter-tråd i anledning 'Asian Pacific American Heritage Month', hvor han hver dag i mai anbefalte en Asia-amerikansk forfatter. En av anbefalingene var den grafiske romanen Shortcomings av Adrian Tomine, som jeg leste og likte, men enda bedre likte jeg Tomines Killing and Dying. Det er ikke en grafisk roman, men en grafisk novellesamling. Anbefalt sommerlesning!

- Kickstarterkampanjen til antologien An Invite to Eternity startet.

- Judith Kerr døde, og jeg kom på at jeg faktisk leste den søte The Tiger Who Came to Tea tidligere i år, uten å sette den på lista over bøker lest. Jeg må ha tenkt noe så teit som at barnebøker ikke telles, men hvorfor det, egentlig? The Tiger Who Came to Tea er jo kjempebra! Mye bedre enn mye litteratur for voksne. Derfor setter jeg den på lista nå.

- Jeg deltok på et arrangement med en MANNLIG forfatter! Det var et forfatterintervju med Robert Macfarlane i anledning utgivelsen av Underland. (Men det kan jeg heller fortelle mer om senere, når jeg teller opp månedens kvinne/mann-ratio).

- Jeg skrev et essay om cli-fi til BLAs neste nummer. Følg med (om det skulle være interessant)!

Tok en tur i Cambridges botaniske hage, hvor jeg
 avsluttet denne novellesamlingen. 

En dag satte vi oss ved elva Cam for å lese. 

De beste bøkene jeg leste i mai: Lost Objects, Hot Milk og Killing and Dying. 

Den mest opprørende boka jeg leste i mai: The Uninhabitable Earth. 

Den dårligste boka jeg leste i mai: The Birdwoman's Palate (som jeg sant skal sies begynte på en eller annen gang i fjor, men ikke leste ferdig før nå). Ikke les den. 

Den mest overvurderte/skuffende boka jeg leste i mai: American War. (Det kan jeg også fortelle mer om når jeg går gjennom kjønnsstatistikken for mai.)

PROSA

1. GOLD FAME CITRUS av Claire Vaye Watkins 

2. LOST OBJECTS av Marian Womack
3. AMERICAN WAR av Omar El Akkad
4. THE DREAMERS av Karen Thompson Walker
5. THE BIRDWOMAN'S PALATE av Laksmi Pamuntjak
6. THE CHANGELING av Joy Williams
7. THE TIGER WHO CAME TO TEA av Judith Kerr
8. HOT MILK av Deborah Levy

POESI

9. GJENTAGELSESTVANG av Joanna Rzadkowska

SAKPROSA

10. THE UNINHABITABLE EARTH av David Wallace-Wells

11. A BRIEF HISTORY OF INDONESIA av Tim Hannigan

12. THIRD CULTURE KIDS av Aon Raza Naqvi (red.)

GRAFISK FIKSJON

13. SHORTCOMINGS av Adrian Tomine

14. KILLING AND DYING av Adrian Tomine

Litteratur i mars

Mars var en begivenhetsrik måned litterært sett. Fikk både lest og skrevet mye, bokbada Sara Sølberg i Kristiansand, dro på flere litterære arrangementer selv, bl.a. London Book Fair.

Grunnen til at jeg dro dit, var at Indonesia var årets hovedland. Lenge trodde jeg at årsaken til at jeg ikke hadde lest så mye indonesisk litteratur, var at jeg var dårlig på å lete det fram, men det viser seg at det ikke stemmer. Det er nemlig ikke så rart at jeg lite finner, når landets litteratur knapt er oversatt til engelsk (og da enda mindre til norsk). Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg noen uker senere ble kjent med to tyskere som hadde lært seg indonesisk, hvorav den ene sa at han ofte syntes oversettelsene var dårlige. Det vet ikke jeg noe om, siden jeg ikke kan indonesisk godt nok (ennå). Men jeg tror kanskje det er et nytt livsprosjekt: en dag skal jeg kunne bahasa Indonesia godt nok til å oversette bøker til norsk. Noen bør jo gjøre det, og hvorfor ikke jeg. I mellomtiden har jeg nå fått mange gode tips til oversatte bøker som jeg skal undersøke nærmere.

Til uka går Cambridge Literary Festival av stabelen, og det gleder jeg meg til. Dit kommer nemlig bl.a Ali Smith og Caroline Criado-Perez. Sistnevnte skrev en av de mest interessante bøkene jeg leste denne måneden.

Jesper og Marte Hukes Naturhistorie. 

Indonesias to-etasjers "bod" under London Book Fair. 

Indonesiske bøker på rekke og rad under
London Book Fair. 

Ektemann leser Invisible Women i en nabolagspark
mens hundene chiller. 

The Orchard Tea Garden i Grantchester, hvor
Virgina Woolf pleide å frekventere. Der kan
man sitte i fluktstoler under frukttrærne og f.eks. spise
scones og lese. 

Leste Florida ute i sola. 

En helt grei novellesamling. 

Lisa Appignanesi er en av forfatterne som kommer
 til Cambridge Literary festival neste uke. Jeg vet
ikke helt om jeg liker boka så godt (til nå), men
 kanskje den tar seg opp etterhvert. 

Andre høydepunkter denne måneden: Jeg oppdaget Eve Babitz, og det at jeg tilfeldigvis kom over The World's Wife av Carol Ann Duffy for to pund i en bruktboksjappe. Den diktsamlingen er nemlig både morsom og god! Anbefales.

Ting som var dritt: Friendship av Emily Gould. Plukket med meg denne fra biblioteket fordi jeg husket navnet fra forordet til en roman av Barbara Comyns. Leste dessverre hele, fordi jeg er altfor dårlig til å avbryte bøker. Følte faktisk at jeg kastet bort tid. All den tiden jeg brukte på å lese denne ræva romanen hadde vært bedre å bruke på scrolle gjennom Instagram, jeg tuller ikke.

PROSA
1. SÅ MYE HADDE JEG av Trude Marstein 
2. PARADISE av Toni Morrison
3. NATURHISTORIE av Marte Huke 
4. PURE HOLLYWOOD av Christine Schutt
5. PERMISSION av Saskia Vogel 
6. SLOW DAYS, FAST COMPANY av Eve Babitz
7. THE END WE START FROM av Megan Hunter
8. FRIENDSHIP av Emily Gould
9. FLORIDA av Lauren Groff
10. FOR OPE HJARTE av Anna Gavalda

SAKPROSA
11. INVISIBLE WOMEN: EXPOSING DATA BIAS IN A WORLD DESIGNED FOR MEN av Caroline Criado-Perez

POESI
12. THE WORLD'S WIFE av Carol Ann Duffy

PS: Legger dere merke til noe spesielt med månedens liste? 

Litteratur i oktober

Siste helga i oktober tok jeg toget til Kristiansand og deltok på Bokdag Sørlandet - Lesefest sammen med en menge andre sørlandsforfattere*. Det var både gøy og veldig hyggelig. Håper jeg blir invitert igjen en gang!

Lesemessig var oktober en bra måned. Anmeldte en del, derav noen pussige (?) bøker på lista. (Ville ikke akkurat plukket opp Eleanor Oliphant har det helt fint frivillig.) Den aller beste boka jeg leste denne måneden (og for ikke å snakke om i livet), var Markens grøde. Jeg prøvde å lese den som nittenåring, men hadde ikke tålmodighet nok, og kom meg aldri igjennom. Denne gangen var det helt annerledes, jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. En ukes tid etterpå leste jeg Kjærlighet og mørke, den nye biografien om Marie Hamsun, og det var også en av månedens høydepunkter. 

Ellers var Herrarna i skogen fin, en over 500-sider lang essaysamling om menneskene og skogen, av Kerstin Ekman. Var så begeistret etter å ha lest den at jeg bestilte Gubbas hage sporenstreks, så den skal jeg lese i november. Jeg tenker forøvrig fortsatt mye på Hunden som jeg leste i våres, en liten roman om en bortkommen valp i skogen. Matfar og hundemor finner ikke valpen igjen, men han vokser opp i skogen og lærer å klare seg selv, likevel trekkes han mot menneskene. Han er vill, men ikke helt vill. Han klarer seg uten menneskene, men han hører mer til hos menneskene enn reven. Jeg synes Ekman med Hunden har klart å skrive en roman som oppfyller hennes kultur/natur-syn (eller snarere mangelen på den - det er ikke noe skille) slik hun skriver om det i Herrarna i skogen:

Själv använder jag naturligtvis ordet landskap i svensk och selandersk mening og undviker så gott jag kan den moderna beteckningen natur. Den har urartat till en abstrakt og ibland kvasireligiös term. Vill man lägga en religiös aspekt på det naturgivna kan man kalle det för skapelsen. Ordet natur beskriver ingenting av det som finns omkring oss. Det betecknar det inte ens; natur är ju något som finns lika mycket inuti som utanför våra kroppar. Att naturen skulle börja vid kommungränsen eller i sommarstugeområdet är falskt.
[...]
Det går en skiljelinje i synsätt på den natur vi tillhör. Ibland är den skarp, ibland diffus. Extrema anhängare av djurskydd räknar inte bara djuren som likvärdiga människan utan som en bättre og uskyldigare sort. Man kan säga att de eftersträvar en annan ordning än människans och att de utan vidare slaktar humanismen.
     Miljövänner på ytterlighetskanten vill ta oss tillbaka och föra oss närmare ett naturtillstånd. De tycks villiga att ge upp det välstånd som skogsindustrin gett Sverige. Dit hör för övrigt skolor og sjukhus. Jag vet inte om de räknar med förlusten av dem eller om de tror att bara det ytliga och ohälsosamma överflödet skulle försvinna med en drastisk ändrad miljöpolitik.
     På andra sidan en skarp skiljelinje står de som anser att vissa djur är ohyra eller att det inte spelar någon större roll om den ena eller den andra arten överlever. Det kan uttryckas så att det som majoriteten inte bryr sig om, det är i grunden likgiltigt. Redaktören för "Skogen" i vårt nationalatlasprojekt, Nils-Erik Nilsson, skriver om arter vars existens är hotad i våra landskap: "Visst är det trist att våra ängsblommor försvinner. Men slåtterbönderna sitter sedan länge i stan og tittar på sportprogram i kabel-TV."
     För att inte förfalla til cynism måste vi nog förstå att skiljelinjen mellan människan och det hon vill kalla natur egentligen inte finns. Vi måste också inse at inte alla sitter og tittar på sport i kabelteve. Många är ute och inventerar sina florarutor i landskapet.

Det samme synes jeg at Sara Sølberg har fått til i Seismiske smell, som jeg også likte veldig godt. Havet, menneskene, oljen, dyrene - alt hang sammen, og det var så fint. 

Vet ikke om jeg gidder å gå så mye inn på den kjipeste boka. Det var Zoo Europa. Jeg fatter ikke hva folk ser i bøkene til Gert Nygårdshaug. Anmeldelsen til Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv er vel omtrent det jeg også mener om denne romanen. 

I slutten av november skal jeg forresten lese igjen, på De store debutantdagene på Litteraturhuset i Oslo. Og gjett hva, boka mi skal introduseres av selveste Tove Nilsen! Det er skikkelig stas. Jeg ble så glad da jeg fikk vite det. Jeg skal lese på torsdagen, 29. november klokken 18. Kom, kom!

Leste Markens grøde på telttur.

Veldig interessant bok. 

Leste Bok om sorg (Fortellingen om Nils i skogen) 
mens jeg spiste middag på Det indonesiske kjøkken. 

En bra roman jeg leste i oktober.
(Egentlig to: Seismiske smell ligger under.)

PROSA 
1. ELEANOR OLIPHANT HAR DET HELT FINT av Gail Honeyman
2. FORBRUK I SEPTEMBER av Eline Lund Fjæren
3. SEISMISKE SMELL av Sara Sølberg
4. VEGETARIANEREN av Han Kang
5. MARKENS GRØDE av Knut Hamsun
6. VÅR I DET HINSIDIGE av Gine Cornelia Pedersen
7. BOK OM SORG (FORTELLINGEN OM NILS I SKOGEN) av Maria Navarro Skaranger
8. ZOO EUROPA av Gert Nygårdshaug
9. ELSKEN av Tomas Espedal

SAKPROSA
10. THE UNEXPECTED TRUTH ABOUT ANIMALS av Lucy Cooke
11. ET FRITT LIV. OM Å ØNSKE SEG NOE ANNET I VERDENS RIKESTE LAND av Simen Tveitereid
12. DEN FANTASTISKE SKOGEN av John Yngvar Larsson og Lars Sandved Dalen
13. HERRARNA I SKOGEN av Kerstin Ekman
14. KJÆRLIGHET OG MØRKE. EN BIOGRAFI OM MARIE HAMSUN av Anne Hege Simonsen
15. MEISENES HEMMELIGE LIV av Andreas Tjernshaugen
16. DET SVARTE SKIFTET av Eivind Trædal

POESI 
17. ÅKEREN PÅ MANHATTAN av Åsmund Bjørnstad
18. BOK AV TRE av Gunstein Bakke




*Hva en sørlandsforfatter er kan være så mangt. F.eks. regnes Telemark som Sørlandet av Forfattersentrum Sørlandet. Hva meg angår, har jeg ikke en gang skarre-r. 

En mandag i mai

Snart nærmer de siste eksamenene seg, dersom man ikke teller med forsvaret av masteroppgaven, men det er noe annet. Når man har holdt på med en oppgave i et år, må man nesten ha noe å si om den etterpå. Snart nærmer de siste emne-eksamenene seg, så skal jeg aldri mer ha eksamen. Aldri si aldri, sier kjæresten. Det er sant, sier jeg. Det kom overraskende på meg at dagens forelesning i bioinformatikk var den siste forelesningen i bioinformatikk. Foreleseren snakket om funksjonell genomikk, det var gjenkjennelig, fordi vi hadde snakket om det samme i statistikken. Klyngeanalyser, varmekart og så videre, eller cluster analysis og heat maps, som det heter i statistikkforelesningene, som i motsetning til bioinformatikken foregår på engelsk. Men altså nå: foregikk.

Har det vært påske allerede, tenker jeg når jeg går tur med hundene etterpå, etter den siste forelesningen i bioinformatikk. Vi går på stien langs jernbanen, det vokser hvitveis på bakken. Akkurat der vi går vet jeg at det vokser multer om sommeren. Den sommeren jeg oppdaget det, gikk jeg på tur med en annen hund. Eierne var på bryllupsreise på Bali, hunden deres var hos oss. Siden den gang har paret fått to barn.

I år fyller jeg tretti, det er ikke mye i forhold til hvor lenge statistikken forteller meg at jeg skal leve. Men likevel, det er så mye som forekommer meg som i går.

Dagene bare fyker forbi.

Alla dessa dagar som kom och gikk, inte viste jag att de var livet, skrev Stig Johansson, men slik er det ikke for meg, for jeg vet. Dette her er livet mitt, og det kan forsvinne!, tenker jeg ofte minst en gang om dagen. Det kan svinne hen, noen kan dø, noe kan gå galt, jeg kan gjøre en feil som det ikke går an å leve med, alt kan glippe liksom når som helst - eller tenk om jeg ikke setter nok pris på det nå, og så blir jeg seksti og lengter tilbake. Eller, tenk om jeg lengter tilbake når jeg blir førti. Jeg prøver å huske hva jeg har lest at gamle mennesker svarer når de blir spurt om hva de skulle ha gjort annerledes, og jeg husker at de ofte svarer det samme, og så tenker jeg: ja, jeg skal høre på dere, jeg.

Nostalgi er det ikke. Ting må gjerne forandre seg, det er fint. Jeg vil bare ikke at de skal forandre seg uten at jeg var klar over hva det forandret seg fra (tror jeg).

Den ene dagen har man to hunder som ligger og slapper av; den ene på verandaen i sola, den andre i en stol inne i stua. Kjæresten sitter inne og ser på en fotballkamp, jeg sitter ute og drikker kaffe og leser. Det er en veldig fin roman jeg leser, noe av det beste jeg har lest. Jeg sluker den på en dag, men innimellom spiser vi middag og går på den lokale puben med hundene og tar en øl før solen går ned.

En annen dag tar man med hundene på middagsbesøk hos noen venner, hvor det blir spist brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, ramsløkssmør og salat av skvallerkål og marikåpe. Man lar hundene leke litt i hagen og tar en lang omvei hjem fordi været er så fint. Runden har jeg gått veldig mange ganger, også den langs jernbanesporet, men på den andre siden, der hvor det er en større grusvei. Der vokser det ingen multer.

Jeg plukket multene den sommeren jeg hadde hjertesorg. Det er tre år siden. Selv om tiden er en annen i dag, kan jeg fortsatt kjenne at det stikker i hjertet når jeg tenker på det.

I morgen er den siste forelesningen, det skal jeg heller ikke gå på mer. For aller siste gang skal jeg gå til universitetet og sette meg i en av forelesningssalene med notatbok og penn. Kanskje du holder en forelesning en gang, sier kjæresten min. Tja, sier jeg.

Bøker i april - sør og vest

PROSA

1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth

4. WINTER av Ali Smith 

5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman

POESI

7. MEADOWLANDS av Louise Glück 

POETIKK
8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad

ESSAYS

9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth

På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. 

Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås. 

Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."

The Rules Do Not Apply handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem. 

Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre. 

Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.)