Bokfrokost cxx

kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 

Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

Litteratur i mars

Mars var en begivenhetsrik måned litterært sett. Fikk både lest og skrevet mye, bokbada Sara Sølberg i Kristiansand, dro på flere litterære arrangementer selv, bl.a. London Book Fair.

Grunnen til at jeg dro dit, var at Indonesia var årets hovedland. Lenge trodde jeg at årsaken til at jeg ikke hadde lest så mye indonesisk litteratur, var at jeg var dårlig på å lete det fram, men det viser seg at det ikke stemmer. Det er nemlig ikke så rart at jeg lite finner, når landets litteratur knapt er oversatt til engelsk (og da enda mindre til norsk). Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg noen uker senere ble kjent med to tyskere som hadde lært seg indonesisk, hvorav den ene sa at han ofte syntes oversettelsene var dårlige. Det vet ikke jeg noe om, siden jeg ikke kan indonesisk godt nok (ennå). Men jeg tror kanskje det er et nytt livsprosjekt: en dag skal jeg kunne bahasa Indonesia godt nok til å oversette bøker til norsk. Noen bør jo gjøre det, og hvorfor ikke jeg. I mellomtiden har jeg nå fått mange gode tips til oversatte bøker som jeg skal undersøke nærmere.

Til uka går Cambridge Literary Festival av stabelen, og det gleder jeg meg til. Dit kommer nemlig bl.a Ali Smith og Caroline Criado-Perez. Sistnevnte skrev en av de mest interessante bøkene jeg leste denne måneden.

Jesper og Marte Hukes Naturhistorie. 

Indonesias to-etasjers "bod" under London Book Fair. 

Indonesiske bøker på rekke og rad under
London Book Fair. 

Ektemann leser Invisible Women i en nabolagspark
mens hundene chiller. 

The Orchard Tea Garden i Grantchester, hvor
Virgina Woolf pleide å frekventere. Der kan
man sitte i fluktstoler under frukttrærne og f.eks. spise
scones og lese. 

Leste Florida ute i sola. 

En helt grei novellesamling. 

Lisa Appignanesi er en av forfatterne som kommer
 til Cambridge Literary festival neste uke. Jeg vet
ikke helt om jeg liker boka så godt (til nå), men
 kanskje den tar seg opp etterhvert. 

Andre høydepunkter denne måneden: Jeg oppdaget Eve Babitz, og det at jeg tilfeldigvis kom over The World's Wife av Carol Ann Duffy for to pund i en bruktboksjappe. Den diktsamlingen er nemlig både morsom og god! Anbefales.

Ting som var dritt: Friendship av Emily Gould. Plukket med meg denne fra biblioteket fordi jeg husket navnet fra forordet til en roman av Barbara Comyns. Leste dessverre hele, fordi jeg er altfor dårlig til å avbryte bøker. Følte faktisk at jeg kastet bort tid. All den tiden jeg brukte på å lese denne ræva romanen hadde vært bedre å bruke på scrolle gjennom Instagram, jeg tuller ikke.

PROSA
1. SÅ MYE HADDE JEG av Trude Marstein 
2. PARADISE av Toni Morrison
3. NATURHISTORIE av Marte Huke 
4. PURE HOLLYWOOD av Christine Schutt
5. PERMISSION av Saskia Vogel 
6. SLOW DAYS, FAST COMPANY av Eve Babitz
7. THE END WE START FROM av Megan Hunter
8. FRIENDSHIP av Emily Gould
9. FLORIDA av Lauren Groff
10. FOR OPE HJARTE av Anna Gavalda

SAKPROSA
11. INVISIBLE WOMEN: EXPOSING DATA BIAS IN A WORLD DESIGNED FOR MEN av Caroline Criado-Perez

POESI
12. THE WORLD'S WIFE av Carol Ann Duffy

PS: Legger dere merke til noe spesielt med månedens liste? 

Hellige dager, en avsporing

Jeg hørte på Bokstabelens episode om bøker som handler om å skrive og å lese her en dag mens jeg laget middag, og der snakket de blant annet om Per Pettersons essaysamling Månen over Porten. Den har jeg ikke lest, men en av podcastvertene nevnte at hun ikke syntes det var så veldig interessant når forfatterne begynner å skrive for mye om seg selv når det de egentlig skal er er å skrive om det å skrive og det å lese. Da tenkte jeg med en gang på Hjemløsheten, hvor opptatt Holtet Larsen er av et barndomsminne, som han stadig kommer tilbake til, uten at jeg forstår hvorfor, og hvor opptatt han er av at han har vokst opp på Oslo øst, uten at jeg ser at det skulle ha noen betydning for skrivingen. Espen Grønlie i nyeste nummer av BLA var ikke nådig: [...] Holtet Larsens bok fremstår ved endt lesning som ulidelig selvopptatt. Jeg får lyst til å bryte ut: Blir forfatterne mer selvopptatte nå, vil litteraturen dø! Jeg finner det nesten uutholdelig å høre om Holtet Larsens (manglende) ambisjoner i unge år, og hvordan han fant fram til litteraturen og dermed seg selv - eller noe i den duren.

Videre i podcasten tok de fram et sitat av Per Petterson, det gikk cirka slik: Man er ikke forfatter bare fordi man skriver. Med det ble det ment at man ikke er forfatter før det å skrive opptar så og så mye av livet, det er noe mer enn å bare skrive, det er (alt)oppslukende og viktig, det aller viktigste. Hvis det er det som er å være forfatter, må det jo være vanskelig å skrive om det å skrive uten å skrive om seg selv, ja, er det egentlig mulig? Fordi trangen til å skrive ligger sammenvevd med livet, som podcasten nevner senere når de snakker om kvinnelige forfattere, hva gjør forfatteren når alt hun vil er å skrive, men også er nødt til å ta vare på et barn og sosialisere seg med familien? Er det mulig å virkelig skrive hvis man får barn? Det minner meg om noe annet jeg leste nylig, i Gunnhild Øyehaugs Miniatyrlesningar: 19 tekstar om litteratur, hvor hun skriver om at verken Simone de Beauvoire eller Virginia Woolf hadde barn, ville de ha skrevet noe helt annet dersom de hadde fått det? Det kan man jo lure på. 

Men tilbake til saken: fordi trangen til å skrive er så tett sammenvevd med livet, må det jo være vanskelig å ikke også skrive noe om seg selv når man skriver om å skrive og å lese? Kanskje det heller handler om hvor mye, hvor mye av seg selv skal man gi når man skriver om skriving? For enkelte må jo trangen være så stor at den overskygger alt annet, jeg vet at det i hvert fall er slik for meg. En gang ble jeg dumpet av noen, hvor så vedkommende, som visste godt at jeg var et skrivende menneske, sa: I det minste kan du skrive om det. Jeg sa til ham at han ikke var verdt å skrive noe om (jeg ville ikke gi egoet hans den gleden), til tross for at jeg var sønderknust og hadde hjertesorg lenge. Og det samme til tross, som er hele poenget her, er at en liten bit av meg tenkte faktisk samtidig: ja, nå har jeg i hvert fall noe å skrive om. Han har rett i det. Nå vet jeg at det kanskje ikke handlet så mye om å ha noe å skrive om, men om å føle noe så sterkt at det blir umulig å ikke skrive. Jeg har nemlig også opplevd å ha god flyt i skrivingen når jeg har vært hodestups forelsket. 

Men slikt kan man jo ikke gå gjennom hele tiden, til stadigheter. Livet går stort sett ganske rolig for seg, og man skriver likevel. Hvordan og hva er det da som gjør at man skriver? 

I podcasten nevner de Marguerite Duras' Å skrive. Det er lenge siden jeg leste den, men jeg sparte på dette sitatet: Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 

Duras, altså. Deretter trykket jeg pause på podcasten siden middagen ble ferdig: eggnudler og grønnsaker i kokosmelk og rød karri, med peanøtter og lime. Jeg tok det vi hadde av grønnsaker i kjøleskapet, kjøpte ingenting nytt siden det var pinse. Vi hadde heldigvis paprika, gulrot, rødløk, hvitløk og løk liggende. Noen av dem halve, noen av dem enda mindre, paprikaen var det svært lite igjen av etter å ha spist varme rundstykker med ost og smør til lunsj hele pinsen gjennom. Jeg brukte store deler av helga på å ligge på verandaen og lese. Takk gud for helligdager og fred fra gressklipping. Tirsdag morgen var de i gang igjen.

Hvis vi en gang flytter til et hus med en hage, skal jeg la hagen bli en salig blanding av hageplanter og ville vekster, henge en hengekøye i et tre og tillate plass nok til et hagebord med stoler rund. Ellers: ingen plen. Et villnis skal det være, fullt av blomster og bier og andre insekter. En plen er et ødeland for insektene. En monokultur hvor bare én art trives. Og så den fordømte gressklippingen da, et sisyfosarbeid, en arv etter den franske adelen fra tider vi heldigvis ikke befinner oss i lenger. Hagen vår skal være like rotete som et essay, for så vidt fransk det også, kan man tenkes å si. Det bringer meg tilbake til Miniatyrlesningar, i et av essayene til Øyehaug minnes hun da hun studerte litteraturvitenskap, hun befant seg i auditorium A på Sydneshaugen skole, da en medstudent var forbanna på foreleseren for å ikke ha fått essayet sitt godkjent. Straks begynner jeg å lure på hvor auditorium A er, men til tross for to år vandrende i Sydneshaugen skoles ganger, kan jeg ikke huske hva som var auditorium A, dette auditorium A, hvor Øyehaugs medstudent argumenterer for at han har fulgt alle reglene for et essay. Han har fulgt alle reglene, og bør således få det godkjent. 

Å skrive et essay er som Duras sier. 

Jeg trodde jeg skulle skrive om Hjemløsheten, jeg hadde en slags plan om å skrive en liten snutt om alle bøkene jeg har lest denne måneden, mest for moro skyld, men nå vet ikke hvordan jeg finner tilbake. Jeg kan nevne at jeg satte pris på Holtet Larsens utbroderinger om Kurt Vonnegut, en forfatter jeg har likt svært godt de få gangene jeg har lest ham, og som jeg stadig tenker jeg bør lese mer av. Selv om jeg syntes sammenligningen av vonnegutianere, ibsenianere og bjørnsonianere blir litt merkelig, i og med at Ibsen og Bjørnson er nordmenn og følgelig har en mer naturlig plass i den litterære sfæren en som skriver på norsk har. Eller? 

Ikke at jeg forholder meg noe særlig til dem, jeg har andre skuldre å sette meg på. 

Jeg våknet opp tirsdag morgen, sakte, som alltid i mai, drakk kaffe og leste essay. Tenkte som alltid på hvor deilig den tilværelsen er og at en slags livets dagen derpå er overhengende, på en tid i livet hvor morgener ikke kommer til å være lange, når? Jeg husker det var noen som skrev til meg på Instagram en gang, det er mange år siden, at jeg skulle sette pris på det å kunne lese en roman om morgenen, for en dag kom det ikke lenger til å være sånn. Når? For det er mange år siden denne personen skrev det til meg og jeg gjør det fortsatt, spiser frokost og leser romaner om morgenen. Når skal det ikke være sånn lenger? 

Vestkysten, litt om å lese seg inn i California

Før vi drar til California setter jeg plantene like ved vinduet. Jeg snur det store treet, slik at det kan strekke seg motsatt vei, mot lyset. Det er lite lys som kommer inn i leiligheten, selv om den er sørvendt, det har med vinkelen å gjøre, tror jeg, og trærne som er utenfor. Når vi kommer hjem har ikke treet strukket seg motsatt vei, som de andre plantene, de to monsteraene, vindusbladene som de heter på norsk, treet står som før. Det er egentlig tre trær, tre stammer som er flettet sammen. Jeg vet ikke hvilken art det er , hvilken kultivar, tok vekk merkelappen da jeg tok det med inn i hus, det er over to år siden. Planten kommer fra Madagascar, er det jeg vet. Den liker ikke sterk sollys, det vet jeg fordi jeg en gang satte den på verandaen og da ble bladene gule. Den ble rett og slett solbrent. Som nakken min etter en tur i Point Lobos State Reserve i California. Nakken ble rød og merkelappen inni t-skjorta irriterte veldig, jeg rev den av. Merkelappen inni genseren irriterte veldig, jeg rev av den også. 

Det var varmt om dagen og kaldt om kvelden og om nettene. På hendene fikk jeg solutslett, det har jeg aldri hatt før. Jeg kjøpte en tube med aloe vera og solkrem i en kiosk i Malibu, like ved Zuma Beach. Noen dager etterpå, da vi hadde forlatt Sør-California, leste jeg om Zuma Beach og Malibu i The Year of Magical Thinking av Joan Didion. Jeg beveget meg rundt i San Francisco mens jeg leste i boka, jeg gråt nesten på banen, BART, til Berkeley. Jeg begynte på boka om morgenen før jeg forlot hostellet i 6th Street, jeg gikk til BART-stasjonen i Powell Street, det tok ti minutter, forbi alle uteliggerne. Jeg satte meg på den røde linja til Richmond, linje to. I Berkeley hadde jeg et ærend, jeg skyldte en restaurant femten dollar for et måltid fisketaco og en øl, som jeg ikke hadde penger til, plutselig hadde jeg ingen penger på bankkortet. Don't worry, go and sit and we will figure it out, sa mannen som jobbet der. Etterpå gav han meg en lapp hvor summen stod skrevet, bare kom innom en annen dag. Det var denne dagen. Jeg kom innom, gjorde opp for meg. Så satte jeg meg et annet sted ute i solskinnet for å spise frokost - bagel med kremost og kaffe. Det er en ypperlig frokost, jeg elsker bagel med kremost. Folk får si hva de vil om amerikansk mat, de har i hvert fall god frokost. Noe annet enn egg, bønner, pølser, croissanter og andre søtsaker. 

Siden jeg allerede var i nabolaget, dro jeg på Aftel Archive of Curious Scents i enden av Walnut Street. Jeg hilste på en ung mann i vest i døra, luktet på musk og cedarwood, peach og oakmoss, rose og pear, bergamot og sage, ylang ylang og pine, forskjellen på jasmin og syntetisk jasmin, tok med meg lukten av citronellol, cade og choya loban i veska, på papirstrimler som jeg dyppet oppi flasker og la inni skriveboka. Senere, da luktene hadde blandet seg inni skriveboka, minnet lukten meg om det å sitte i skaprommet i stallen og pusse rideutstyret, lukten av læret og den spesielle såpa, det var akkurat den lukten. Lukten av å være tolv år og ha en egen ponni, av sand og støv og fremtidsplaner og hinderbaner, av lyset over ridebanen en vårkveld. Hver eneste helg pusset jeg utstyret. 

Jeg fikk kjæresten min opp på en hest for første gang i sitt liv. I utkanten av Santa Barbara, i Los Padres National Forest, satte vi oss i salen og red opp i fjellet. Splash het hesten min, det var en quarterhest, en amerikansk hesterase, den mest populære hesterasen i USA, en svært stødig type. Todd het hesten til kjæresten min, som ikke var en quarterhest, men noe annet som jeg har glemt. Etterpå kunne jeg kjenne at jeg ikke hadde ridd på en stund, det var to år siden jeg satt på en hest forrige gang. Tiden går så fort, så fryktelig fort. I fjor vår skrev jeg på debutromanen min, nå holder jeg på med den neste boka, den vanskelige andreboka, skriver og forkaster, skriver og forkaster. Våren før det lyttet jeg på fuglesang, jeg lærte meg de ulike sangene, nå er de fleste glemt igjen, jeg kan gulspurv og bokfink, de letteste, munk er det bare å glemme, jeg hadde sangen til munken som ringelyd på den gamle mobiltelefonen min, men nå husker jeg den ikke lenger. 

Vi så belted kingfisher, Steller's jay og California scrub jay, blå fugler alle sammen. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg kikkerten til California, men fikk låne en kikkert av reservatet i bytte mot bilnøklene, nøklene til leiebilen, en stor, hvit truck. Leiebilen mot en kikkert. Utenfor det lille museet i utkanten vokste vill stuekala. Calla lily. Jeg lurte på om det var det som var lily of the valley, og hadde i et øyeblikk altså glemt at jeg skrev om lily of the valley i Grunnleggende plantediversitet, det er jo det som er liljekonvall. Lily of the valley, som Francesca Lia Block skriver om i bøkene sine, om lily of the valley og jacarandatrær, som vi passerte mens vi kjørte gjennom Los Angeles, deler av Los Angeles, Sunset, Mulholland Drive, Beverly Hills, på vei til Culver City og Santa Monica. Jeg fortalte kjæresten min om Francesca Lia Block, om Weetzie Bat og Dirk og Duck og My Secret Agent Lover Man og at jeg hadde lest et essay om Francesca Lia Block før vi dro, hvor skribenten mente at Block var rasistisk, siden hun kalte en av karakterene sine for Cherokee, en av stammene i California, hvilket var feil, mente jeg, at en av karakterene i en roman kaller datteren sin for Cherokee forteller heller, om noe, at det er karakteren som er rasistisk, ikke forfatteren. Forfatteren skriver jo om alle slags mennesker med alle slags hudfarger og opprinnelser i bøkene sine, i tillegg til at hun skriver om mennesker med alle slags seksuelle legninger, i Francesca Lia Blocks California finnes alle, og de er alle skrevet om med stor omtanke. 

Jeg så etter bøkene hennes i bokhandlene i San Francisco, bare for å se. Jeg fant henne ikke. Det plager meg at jeg ser på henne som en slags guilty pleasure, at jeg ikke nevner henne når folk spør hvilke forfattere jeg liker bedre enn andre. Kanskje fordi noen ville si at det er ungdomsbøker, men jeg synes bøkene hennes er gode, langt bedre enn noen YA-romaner jeg har vært borti, kjedelige, lettleste bøker uten substans. Francesca Lia Block hører ikke til der.

Da vi landet på flyplassen i San Francisco, tok vi shuttlebuss til Marina Monterey Bay, hvor vi ble satt av på en parkeringsplass ved en bensinstasjon. Mens kjæresten min gikk inn på bensinstasjonen for å bestille en taxi til Airbnb-verten i Salinas, så jeg på den lilla himmelen mot de grønne trærne, solnedgangen i California, solnedgangen i vest. Å, lyset i California. Solen i California. Lukten av California, trærne, plantene. California er akkurat som Francesca Lia Block beskriver det. Er det et sted i verden jeg kunne tenke meg å bo som ikke er hjemme, er det California. California var levende for meg lenge før jeg kom dit, et sted som hadde bygget seg opp hos meg gjennom ett titalls romaner og dikt, musikk og filmer. Kanskje du får Parissyndromet, bare med California i stedet, sa kjæresten min før vi dro. Nei, sa jeg, for jeg har vært i California før, og jeg elsket det da og. Vi tok toget fra San Diego til the city of movie stars and swim pools, og fra en stopp skuet vi over San Fernando Valley hvor så mange skikkelser jeg har lest om går på high school. 

Jeg elsker veiene som aldri tar slutt, at man i USA bare kjører og kjører uten å se noe annet enn ørken og landskap. Kjæresten min påpekte det, han måtte innrømme at han var overrasket over at så mye var øde, at vi befant oss på en strand i verdens mest kapitalistiske land helt for oss selv, ingen hus, ingen bygninger, ingen veier, ingen kiosker. Ja, sa jeg, nasjonalparker og naturvern er en amerikansk oppfinnelse. Verdens aller første nasjonalpark ble opprettet i USA i 1872: Yellowstone nasjonalpark i Idaho, Montana og Wyoming. Sistnevnte er et annet sted jeg har lyst til å reise til, etter å ha lest novellene til Annie Proulx. Jeg plukket forresten opp et litteraturmagasin på Green Apple Books i Clement Street i San Francisco, hvor Proulx fortalte om et skriveopphold hun hadde hatt i Sheridan i Wyoming på slutten av 80-tallet. Der skrev hun sin første roman, og hun ble så betatt at hun ble i Wyoming i over tjue år. Det overrasket meg, fordi jeg etter å ha lest Proulx trodde at hun var fra Wyoming, at Wyoming alltid hadde vært hjemstedet hennes, slik som hun skrev om stedet, men så var det altså ikke slik. Hun dro dit, hun kom utenfra og bestemte seg for å bli værende, og slik ble Wyoming bakteppe i novellene.

Wyoming er større enn hele Storbritannia i areal, men har bare litt i overkant av fem hundre tusen innbyggere, færre enn antall mennesker som bor i Oslo. Hvis jeg føler jeg kan kjøre i en liten evighet uten å se spor etter mennesker (annet enn veien) i California, som har en befolkning på nesten førti millioner mennesker, tenk da på Wyoming! 

God bless, Amerika. 

Rebecca Solnit skriver i essayet "The Red Lands" (2003): A year ago I was at a dinner in Amsterdam when the question came up of whether each of us loved his or her country. The German shuddered, the Dutch were equivocal, the Tory said he was "comfortable" with Britain, the expatriate American said no. And I said yes. Driving across the arid lands, the red lands, I wondered what it was I loved. The places, the sagebrush basins, the rivers digging themselves deep canyons through arid lands, the incomparable cloud formation of summer monsoons, the way the underside clouds turn the same blue as the underside of a great blue heron's wings when the storm is about to break. 

Helst vil jeg sitere hele essayet, men det kan jeg jo ikke. (Det finnes i essaysamlingen Storming the Gates of Paradise. Landscape for politics.)

Men reisefølget mitt, kjæresten min, bygutten, han kan ikke kjøre bil. Han har ikke lappen. Han er navigatør under reisen, forteller hvor jeg skal kjøre, sier fra når det kommer et sted hvor vi kan kjøpe bensin og kaffe, gå på toalettet. Det er han som vet hvor vi skal, han som vet hvor alle Airbnb-vertene bor. Selv om det er vanskelig noen steder, vi kjører opp og ned en av bakkene i Carmel Valley, nummerskiltet er kryptisk, før vi skjønner det. Her er det! Vi blir møtt av Bill som nok har både røyket og drukket litt, det lukter marihuana hos nesten alle Airbnb-vertene vi besøker i California. Hos Bill og Brenda kan man sitte på en plattform ute i hagen og se ut over hele dalen, over hele Carmel Valley, et sted hvor det dyrkes vindruer og lages vin, men Bill har ingen tips, han er en ølmann i et vindistrikt. Selv har vi mange intensjoner om å drikke vin, men det er utenfor sesongen, når vi dukker opp nede ved vinhusene er det altfor sent på dagen for vinsmaking. Vi forsøker å drive vår egen vinsmaking, men som alt annet i statene, er vinglassene vi får svære, det blir umulig å drive vinsmaking når det er slik. Etter et glass drar vi for å spise. 

Det blir ofte ikke slik vi hadde tenkt oss, men det går fint. 

Et engelsk ektepar bor også hos Bill og Brenda, de har fløyet til California for å besøke datteren som nettopp har begynt på doktorgraden sin i filosofi på Stanford. Nå er de på en liten avstikker til Carmel Valley. Tidligere har de vært i Oakland. En kveld spiser vi middag med dem nede i dalen. De bor i London, et sted som også kjæresten min har bodd. Han er vanvittig god på snakke med folk, det helt motsatte av meg. Jeg krysser fingrene for at barna våre får sin fars sosiale egenskaper og ikke mine. Vi drikker rødvin og deler to forretter på fire, hvitløksbrød, salat med pære, blåmuggost og ristede nøtter. (Blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, først syntes jeg det smakte helt forferdelig, antagelig fordi jeg forventet den samme smaken som hjemme. Etter at jeg hadde slått meg til tåls med at blåmuggost er noe helt annet i USA enn hjemme, begynte jeg å like det, jeg begynte å like det så godt at jeg flere ganger i løpet av reisen spiste salat med pære, nøtter og blåmuggost.) Vi snakker mye om akademia, eller det vil si at de andre gjør det, jeg gjør det ikke. Mastergraden jeg holder på med føles ut som en bigeskjeft, noe mindre viktig enn det egentlige, som er å skrive. Masteroppgaven føles ut som noe jeg holder på med på siden, en slags dyr hobby. Det er interessant, jeg liker faget, jeg forsømmer det ikke, men jeg blir irritert når den stjeler tid fra skrivingen. Det skjer ikke så ofte, heldigvis. Noen ganger er det fint å sysle med andre ting, det hender jo man blir litt gal av å skrive også, eller av å forsøke, er kanskje det riktige. 

Hos Bill og Brenda dekkes det på til en helt fantastisk frokostbuffé, tre ulike typer bagels, yoghurt, frisk frukt og friske bær, kaffe, fem ulike juicer, ti ulike granolablandinger og ti ulike smøreoster. Vi tar med frokosten ut på plattformen og spiser den mens vi ser ut på Carmel Valley. Fra Carmel Valley kjører vi til Paso Robles, hvor vi leverer inn trucken og spiser lunsj, før vi setter oss på Amtrak Coast Starlight til Santa Barbara, en by bygd i spansk stil. Det visste jeg fordi jeg hadde lest Francesca Lia Block, men jeg husker ikke hvilken karakter det er som bor i Santa Barbara. Kanskje Cherokee og kjæresten hennes, jeg kan ikke huske navnet hans, men han er en surfer. Han har en bil som han fester surfebrettet på. Cherokee er blond og pen, en populær jente, det kan virke som om ting er mye lettere for henne enn for søsteren Witch Baby som har mørkt trollhår med floker i, som ikke har så mange venner og ble forlatt av sin mor da hun ble født. Men det er ikke så lett å være Cherokee heller, hun er en tenåring hun og, også hun må gjøre alt for første gang. Det er dessuten ikke lett for Cherokee å se at søsteren hennes ikke har det så bra. Witch Baby. Witch Baby, som egentlig heter Lily.

Hun drar til New York City, til den gamle leiligheten til bestefaren sin, Charlie. Han er død, så vidt jeg husker, hun snakker med spøkelset hans. Charlie er faren til Weetzie, men Weetzie er ikke den biologiske moren til Witch Baby. Witch Babys mor er en heks som Weetzies store kjærlighet, My Agent Lover Man, lå med en gang han var opprørt over noe Weetzie gjorde. Familierelasjonene er intrikate i Francesca Lia Blocks verden. Her er ingen tradisjonelle kjernefamilier, det kan man bare glemme.

Forøvrig er det slik at når noen i familien Bat drar til New York City, lengter de alltid tilbake til California. Dette er fra Pink Smog (2012): I stayed for two weeks but I missed Monroe and my city and my mom and so even though I was sad to leave Charlie I was ready. I had started counting off the time until my return on the second day when the garbage smells rose up like monsters while we went to buy oranges, milk, and conrflakes at the corner market. My father's appartment felt cramped and hot and I longed for Los Angeles with its smog and flowers. 

Et annet sted i samme bok står dette: To cheer myself up about not owning a dog, I went to Will Wright's and got a pistachio, chocolate, and strawberry ice-cream-cone – my own Neapolitan mix.

Hunder, altså. Jeg leste forresten Nortons filosofiske memoarer tidligere i vår, hvor forfatteren, Håkan Nesser, og kona tar med seg hunden og katten til USA for at de skal kjøre rundt i en campingbil i tre måneder. Det kunne jeg også tenke meg å gjøre, å ta med hundene dit og bare kjøre fra sted til sted. En gang, kanskje. 

I California lurte jeg på om jeg skulle skrive noe om Francesca Lia Block når jeg kom hjem, denne forfatteren som tydeligvis har betydd så mye for meg. Nok til at jeg i høst forhåndsbestilte en av bøkene hennes, i november gjorde jeg det, forventet leveringstid er en eller annen gang i slutten av mai, i begynnelsen av juni, antagelig kommer den ikke før jeg har dratt herfra, nordover denne gangen, ikke vest, så langt nord som til Svalbard, en øy midt i mellom Norge og Nordpolen beskrev jeg det som til dosenten ved UC Botanical Garden på Berkeley da jeg satt på i bilen hennes etter å ha vandret rundt i hagen i noen timer og endelig røpte at jeg skulle gjøre feltarbeid på en plante. Rødsildre, Saxifraga oppositifolia. Veilederen min sendte meg en e-post mens jeg var i California, at vi hadde fått støtten på femti tusen kroner til oppgaven, det var en gladnyhet. Vi avtalte å møtes to dager etter at jeg kom hjem, vi snakket om hva jeg skulle gjøre. Etter at møtet var over bestilte jeg flybilletten opp dit. Det er mindre enn to måneder til. I et halvt år skal jeg leve med midnattssol og mørketid. Det er to steder som har vært levende i bevisstheten min, som jeg med jevne mellomrom i løpet av livet har tenkt på, som jeg ofte tenker på, som jeg tydeligvis vender tilbake til, og det er Svalbard og California. 

Ikke spør hvorfor, de er vidt forskjellige. 

Eller, litt av grunnen til at jeg er så fascinert av Svalbard er at det er så unorsk. Longyearbyen er en slags sivilisasjon i villmarken, og det er absurd og fascinerende. Det er det motsatte av å ta med seg en plante fra Madagascar inn i stua, å bringe noe fra villmarken inn, noe som også er ganske absurd. Tenk det, å frakte en plante fra Madagascar inn i stua mi. Det kan selvfølgelig hende at det er en plante som opprinnelig kommer fra Madagascar, men som siden har blitt dyrket i drivhus, at akkurat min er dyrket i et drivhus, men for ikke så veldig lenge siden kom den fra Madagascar. 

Jeg føler meg ikke hjemme på Svalbard, det er ugjestmildt og vilt, altfor vilt. Likevel vil jeg dit, og så vil jeg hjem, jeg lengter hjem. Slik er det ikke med California, der kunne jeg vært lenger. Ikke at jeg vil si at jeg føler meg hjemme der, det gjør jeg nok ikke. Joan Didion hører derimot til, født i Sacramento, studerte på Berkeley. Slik avsluttes South and West (2017): Part of it is simply what looks right to the eye, sounds right to the ear. I am at home in the West. The hills of the coastal ranges look "right" to me, the particular flat expanse of the Central Valley comforts my eye. The place names have the ring of real places to me. I can pronounce the names of the rivers, and recognize the common trees and snakes. I am easy here in a way that I am not easy in other places. 

Buss for tog, del 2

Våkner opp i et telt på Nesodden, klokken er elleve. Shall we leave, sier P, ja, sier jeg. Det er kommet fluer inn i teltet, de svirrer øverst under taket, under nettingen. Teltet er billig, av typen man tar med seg på festival og lar bli igjen når man drar hjem. Jeg stikker for å tisse og bytte overdel, er glad for at jeg tok med meg en ekstra singlet i ryggsekken slik at jeg slipper å gå med den røde fløyels-t-skjorten fra i går. Det er varmt, men teltet står under trærne, det var ikke solen vi våknet av, bare tiden. P har pakket ned soveposen når jeg kommer tilbake, jeg pakker sekken. Vi tar fra hverandre teltet, pakker det sammen før vi går og tar bussen. Setter oss i busskuret, snakker om noe som gjør at vi glemmer å se etter bussen, den kjører rett forbi oss - faen, faen, faen, sier jeg mens vi løper etter den, kanskje vi rekker den på neste busstopp dersom det er noen som sitter der og venter på den, men nei, den kjører fra oss. Vi må gå helt til Nesoddtangen. Jeg forteller P at navnet Nesoddtangen består av tre ulike ord for det samme. Det er som å kalle en topp for hill hill hill. Solen skinner og jeg er tørst. Vi kjøper iskaffe når vi kommer frem, mens vi venter på ferja over til Aker Brygge. Jeg sier til P at dette stedet må være helt jævlig om vinteren. (Er ikke det typisk for steder som er helt nydelige om sommeren?) Tenk å stå her og vente på ferja om vinteren. Kanskje det ikke en gang går ferje om vinteren, jeg vet ikke. På ferja setter vi oss ute på dekk, solen skinner. Jeg går på toalettet, vasker ansiktet og pusser tennene. På Aker Brygge kjøper vi hjemmelaga limonade og tar trikken til Jernbanestasjonen. P spør om jeg vil hjem eller bli med ham og hente hunden, jeg sier jeg blir med, for jeg orker ikke å være alene hjemme, ikke på en dag som dette, fyllesyk og skjør med solen skinnende. Ok, sier P. Vi tar bussen til Vålerenga, setter oss i en park. Jeg forteller ham at jeg en gang samlet lavprøver her, til et fag i botanikk. P er ikke sikker om han vet hva lav er. Og så jeg som leste en hel tekst om lav i går!, sier jeg. I en hage på Nesodden, i skyggen av en rød parasoll, leste jeg en tekst om lav. Men kanskje handlet den ikke så mye om lav som den egentlig handlet om å bli forlatt av noen man er forelsket i.

Vi ligger i gresset og leser mens vi venter på å kunne få hente hunden. Jeg kommer på at jeg har en bibliotek-app på telefonen og laster ned en diktsamling. Jeg har ikke brukt appen siden i fjor sommer, da jeg var på Svalbard, langt, langt unna både bøker og trær. Vi ligger i skyggen av et tre som jeg garantert har skåret lavprøver fra en gang. P lener hodet sitt mot soveposen. Jeg ligger på en genser og stryker ham i håret, han har mange grå hår. I motsetning til meg er han redd for alderen. At det gjør vondt i ryggen å sove på skogbunnen er en liten pris å betale for å gå rundt i verden med en større tro på seg selv enn da jeg var nitten. Det kan hende jeg tenker noe annet senere. Det hender jeg finner grå hår på mitt eget hode også, men jeg liker dem, akkurat som jeg liker de grå hårene til P.

Jeg leser ferdig diktsamlingen mens P går for å hente hunden. Jeg kjenner meg igjen i den. Den handler om noen som er forelsket i noen som ikke vil ha en. P kommer tilbake med hunden, vi spaserer gjennom Gamlebyen, ned til Oslo S, drikker tropisk brus fra boks. Mister buss for tog med fem minutter og setter oss ned på en gressflekk, venter på neste buss for tog. Det er ikke sikkert det vi skal senere i dag er så mye viktigere enn det vi allerede gjør.

Bøker lest i februar

Driver ikke så mye med frokostbilder lenger, men her er altså et.
Boka? Charlotte av David Foenkinos, verdt å lese, selv om den ikke ble
nominert i kategorien Beste Bok Lest I Februar. 

SAKPROSA
1. GIRLS & SEX: NAVIGATING THE COMPLICATED NEW LANDSCAPE av Peggy Orenstein

PROSA
2. CHARLOTTE av David Foenkinos
3. VÄLKOMMEN TILL AMERIKA av Linda Boström Knausgård
4. NAPOLISLEKTEN av Domenica de Rosa
5. ALIENS & ANOREXIA av Chris Kraus
6. SVIKNE DAGAR av Elena Ferrante
7. SKIRT AND THE FIDDLE av Tristan Egolf


Til tross for februars knapphet fikk jeg lest en del denne måneden. Det spørs om den gode flyten varer, jeg skal faktisk lære meg fysiologi og skrive en økologisk fordypningsoppgave dette semesteret. (For den som er interessert: Om hvordan økologi og evolusjon påvirker hverandre hos finker på Galápagos.) Blant annet.

Men hvem vet.

Uansett, tilbake til saken: Den suverene vinneren i kategorien Verste Bok Lest I Februar er Napolislekten. Maken til møkk. Boka hadde knapt noe med Napoli å gjøre (karakterene var mest i Roma) og og bokomslaget var grått, svart/hvitt og rødt. Tror forlaget virkelig at de klarer å lure noen til å tro at dette har noe som helst med Ferrante å gjøre?

I kategorien Beste Bok Lest I Februar er det derimot ingen suveren vinner. Ferrante er nominert sammen med både Boström Knausgård og Kraus. Men jeg tror Boström Knausgård vinner. (Jeg burde vite det, det er jo jeg som kårer - diktatorisk.*)















*Valgets kval - ikke noe å le av. Jeg skal begynne på master til høsten, men sliter med å velge. Det er så mye spennende i verden! 

Mini-sommer og eksamen

Etter dagens eksamen i genetikk stakk jeg innom butikken for å kjøpe en pose og en pistasje-is. Det var så deilig vær at jeg ikke riktig ennå ville dra hjem og begynne å lese til neste eksamen. Istedet gikk jeg en lang tur mens jeg kikket etter brennesle. (Derfor posen.) Etter dagens tur klør det på føttene og beina etter å ha stått i buskas med kortbukser, jeg har blitt solbrent og det føles som sommer. Frokostene inntas på verandaen og livet er generelt ganske ålreit!* Velsmakende brenneslesuppe til middag ble det óg!

*Selv om telefonselgeren som ringte meg tidligere i dag spurte meg Er du så heldig at du betaler telefonabonnement for deg selv og en familie, eller betaler du bare for deg selv? Folk er jammen meg frekke. Jeg betaler for meg selv, og mitt liv som singel og barnløs med middels dyrt mobiltelefonabonnement er livet akkurat slik jeg vil ha det, ellers takk! 

Bokfrokost cxix

Påska er over, og jeg fikk lest en del. En av dem var Trærnes hemmelige liv av Peter Wohlleben. En riktig hyggelig bok om trær. Ikke noe tull, bare forskning presentert med glede!

Anbefales altså på det sterkeste. Det var bare det jeg ville si.

Bokfrokost cxviii

Feirer gresk NEI med litt fetaost på brødskiven.

Eller også litt fordi jeg ikke har handlet inn mat på godt over én måned og det var det jeg hadde. (Egentlig ikke dét en gang, jeg måtte inn i min samboers hyller.) I dag skal jeg imidlertid endelig get my shit together og handle. Gulrøtter, ris, havremelk og yoghurt. Man kan faktisk ikke leve på rødvin og pistasjenøtter fra Hellas.

Men først skal jeg skrive ferdig en anmeldelse av Andy Jones Sammen. 

Bokfrokost cxvi

Om bare av Vigdis Hjort.
banan.
ristet brød med kremost og italiensk salat.
grønn chai te.

Leser litt før jeg går på ebolamøte med Bioteknologirådet, karrieredagen ved NMBU og så drar til Oslo for å se Kjell Askildsen i samtale med Alf van der Hagen på Litteraturhuset. For en spennende dag!

Bøkene jeg leste i september: Andre kontinenter, ateisme og anonymitet

Har alltid tenkt det er leimt med folk som unnskylder seg for at de ikke leser noe skjønnlitteratur fordi de ikke orker etter å ha lest pensum hele dagen. Det var lett for meg å si da jeg studerte litteraturvitenskap. Ikke nå lenger. Etter en dag med matematikkoppgaver, pugging av cellenes ulike byggesteiner, lesing av hvordan nitrogen forandres i et ferskvannsøkosystem og fikling med mikroskop (når skal jeg få teken på det???), er det liksom ikke lesing som er det mest fristende. Vil heller ta en løpetur, ri eller se Game of Thrones. Det ser også ut til at jeg de siste månedene har foretrukket sakprosa fremfor skjønnlitteratur. Men sum summarum, jeg klager ikke. Har ikke vært så fornøyd med livet siden jeg var tolv. 

PROSA 
1. BEYOND THE PALE MOTEL av Francesca Lia Block
2. PUSTEPROBLEM av Marita Liabø
mellom
SAKPROSA
3. THE GOD DELUSION av Richard Dawkins
4. INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani
h
---
hDEN BESTE BOKAIndonesia Etc. Interessant og lærerik. Anbefales!h
DEN KJIPESTE BOKA
Pusteproblem av Marita Liabø. Anonym og av den grunn unødvendig. Har glemt den allerede. 

Vepsesommer

Hver dag jeg våkner tenker jeg: hvorfor sitter jeg ikke ute i hagen mer enn det jeg gjør. Sommeren er ikke over selv om det er blitt august, det er bare tropevarmen som (endelig) er over. Drar fortsatt på meg shorts og T-skjorte, stikker føttene i slip-ons i brunt skinn. Lager frokost, rister brød, har på makrell-i-tomat og jarlsberg, agurkskiver. Tar med avis og bok ut. Så husker jeg det. Det er vepsen. Jeg har såvidt rukket å sette meg ned før fire stykk svirrer rundt meg, summingen deres som skjærer meg i øret, aggressiviteten, de er overalt. Flyr langs ubeskyttet hud, bena og armene, svirrer rundt hodet. Vil de ha maten min, er jeg en trussel, forstyrrer jeg, her jeg sitter og spiser, har sommeren vært så lang at de trodde de skulle være døde for lenge siden? Klekket ut tidlig, en gang i mai, april, altfor tidlig, varmen som trengte inn til hunndronningen i dvale, sa: nå kan du lage deg et bol og en sverm. Altfor tidlig. Er det det altfor lange livet til vepsen som gjør den så sint og påtrengende, er det derfor den ikke bryr seg om jeg kommer til å vifte med armene, det er bare enda bedre, da kan den stikke meg og dø. Er vepsen klar for et slags selvmord, har den gjort det den skal med livet sitt, er den lei av å være slave? 

Kan det ikke bare bli høst, er det som de mener. Kan det ikke bare bli høst, sier jeg på telefonen til E. Jeg er så lei av dette her. Det virker ikke som han skjønner hva jeg mener, alle mennesker liker vel sol og varme, og en dag kommer det jo til å ta slutt, vi bor jo ikke på Jamaica, sier han. Jeg lurer på hvorfor han sier akkurat Jamaica, ingen av oss har vært der. Jeg tenker på reggae og grønn og gul og kokosnøtter og menn som bruker ord på frukt for å beskrive kvinnelige kroppsdeler. Jeg vil ha på meg langbukser igjen, sier jeg. Kanskje han synes jeg klager. Han sier det er fint med høsten da, da begynner ting liksom på nytt. Ja, sier jeg, for de som går på skole eller studerer ihvertfall, kanskje ikke like mye for de som ikke gjør det. Har han glemt alle de årene han ikke studerte, tenker jeg. Da ville han ha sagt det samme om det var noen andre som kom med den påstanden. Du må huske at ikke alle studerer. Sagt det med en liten nedlatenhet. Å, du, bortskjemte middelklassejente. Tror du virkelig livet ditt er representativt for alle? Det er så typisk ham, tenker jeg, men jeg vil ikke diskutere det mer. Vi har blåst ting opp i proporsjoner før.

Han sier han leser spalta til Vigdis Hjorth i Bokvennen. Han sitter på toget på vei til vestlandet. Jeg leser også Vigdis Hjorth, sier jeg. En av hennes litt dårligere bøker. Den ligger oppslått på magen min. Jeg ligger i hammocken, det er blitt så sent på dagen at vepsen ikke er like påtrengende som tidligere. Solen har vandret over på den andre siden av huset, jeg ligger i skyggen. Noen sider har vært så lite fengende at jeg bare har skummet gjennom dem. Da jeg så romanen tilfeldig på biblioteket visste jeg ikke en gang at hun hadde skrevet en bok med denne tittelen. Nå vet jeg hvorfor. Han forteller litt om sommeren sin, jeg forteller ikke om min. Sier bare at vi gikk til et annet utested den gangen vi plutselig møttes på Vaktbua, tilfeldig, det var derfor jeg forsvant. Det var en fin dag, sier jeg, men han vet ingenting om hva jeg gjorde den dagen, før han kom gående med en venn inn i kaféens uteområde og jeg gjenkjente ham; konturen, skjegget, T-skjorta, måten han gikk på, annet enn at S og jeg drakk øl ved husveggen. Utvekslet noen ord før han satte seg ved et annet bord. Så rart, sa S senere, at det er blitt sånn. Ja, sier jeg. Rart, men ikke trist. Ikke trist, ikke vemodig. Det bare er sånn.

Selv i vannet følger vepsen etter oss, svirrer rundt hodene våre mens vi svømmer. Det er bare én ting å gjøre: Dukk! Svøm under vann! Jeg har aldri vært særlig god på å svømme under vann, og i ferskvann må jeg holde meg for nesen. Alle stupebrettene i Kristiansand er tatt vekk. Vannstanden har minket, det har vært stupeulykker hvor folk har truffet bunnen og sykebilen har kjørt til bryggekanten. Jeg har aldri stupt, kanskje fordi jeg er så redd for at slike ting skal skje. Jeg hopper bare fra halv meter eller flåter. Jeg er ganske pysete sånn. Men jeg er ihvertfall ikke redd for tang lenger, som noen andre er. Det er bare havets gress, sier vi til de som er skeptiske. Tenk på hvor skummelt det egentlig er i gresset hvis du ser nøye etter, men likevel ligger vi i det hele tiden, sier vi mens vi dupper i vannet og de redde står på land og ser etter et sted å komme seg ut som ikke er for ille. Det er kanskje flere skumle vesener i gresset enn i tangen, sier vi. Det er bare å tråkke uti! 

I det minste har det vært få brannmaneter. Vannet har vært altfor varmt, de har sluppet seg selv ned i dypere vann.

Bokfrokost cxvi

hageliv

Utefrokost etter løpetur som måtte avsluttes etter bare 6 km fordi det, til tross for at jeg stod opp tidlig, var altfor varmt:

The Gathering av Anne Enright.
mysli, skummet kulturmelk og banan.
knekkebrød med Norvegia.
vann.

Egentlig er det bare én ting å gjøre for tiden, og det er å bade!

Søvnløs

En dag klarer jeg ikke å sove fordi jeg ligger våken og tenker på gøye ting. Jeg tenker på alt det jeg skal i livet, alt det som kommer til å skje, alt det jeg skal gjøre, og det er ikke dagdrømming om umuligheter, det er ikke urealistiske ting, ting som mest sannsynlig ikke kommer til å skje; i lyset fra natthimmelen som jeg kan se utenfor vinduet ligger jeg ikke og tenker på at jeg en dag skal vinne i lotto og ha problemer med å finne på hva jeg skal bruke femtito millioner kroner på, eller på at jeg en dag skal bli sammen med Wolverine. Nei. Jeg får ikke sove fordi jeg tenker på studiene jeg skal begynne på, at jeg snart skal flytte, og på hunden og hesten jeg en dag kommer til å ha. Jeg tenker rett og slett så mye på det denne dagen at jeg ikke får sove om natten, og klokken kvart over fire står jeg opp fordi jeg skal rekke et tog som går halv seks, og der sitter jeg og leser en oppvekstroman fra Indonesia og spiser hjemmelaga eplemos med müsli og mager cottage cheese og er på vei til Lillehammer fordi jeg skal løpe Birkebeinerløpet dagen etterpå, kanskje er det også det jeg tenker på, alt dette her. Kanskje tenker jeg så mye på at jeg må rekke toget og være uthvilt før Birken at jeg ikke får sove. Men når jeg kommer til Lillehammer og det blir kveld og hun jeg bor hos har dratt på jobb, sitter jeg med vinduene åpne og saumfarer hesteannonsene på finn.no, ser på bilder og leser, forkaster dem jeg ikke vil ha, trykker på krysset øverst i høyre hjørne og ser videre på alle de jeg kunne ha tenkt meg, jeg vet hva jeg er ute etter; akkurat som jeg allerede har gjort et høyt antall ganger med boligannonser, prosessen er den samme, jeg sitter bare der og ser og ser, trykker vekk de som er uaktuelle, ser litt nøyere på de jeg kunne tenke meg, noe sånt, ja, ja, denne høres perfekt ut.

Jeg har gjort det så mange ganger og jeg går ikke lei, det er rett og slett noe jeg må styre meg for. Det samme gjelder bildesøk på google av visse hunderaser, jeg må bare se og se. Jeg skynder meg å ta opp iPhonen hver gang noen spør, hva slags hund er det? Ja, du skal få se her, sier jeg. Å, den var fin!, sier S. Å, nei, sier mamma, som ikke liker hunder, hun er redd for dem. Hadde det ikke vært bedre med en veskehund. Å, nei, sier jeg. Du må ha den i et annet rom hvis jeg skal komme på besøk, sier H. Hun er heller ikke glad i hunder. Hun er et tversigjennom kattemenneske, hun har en grå katt som er fjorten år gammel og som hun ikke har sett på en stund, kanskje han kommer tilbake når høsten kommer, det er typisk ham, sier hun. Det var gammelt, sier jeg, fjorten år. Jeg sier ikke det jeg tenker, at han kanskje har gått ut i skogen for å dø. Siden sier jeg noe som hun synes er feil og jeg prøver å rette det opp, mente jeg det så ille som det virket som? Ro, ro til fiskeskjær, synger hun fra baderommet mens hun steller håret. Noen ganger sier man bare noe, det som er sagt kan ikke gjøres usagt, la det gå.

Hvis han er grei, sier H senere. Hun kommer på en hund som hun kjenner, en snill hund. Hvis han ikke er sånn og sånn, sier hun om min hund, den hunden som jeg ennå ikke har. Hunder, sier hun, har ikke egne liv, ikke sånn som katter. Katter går rundt og lever sine egne liv, hunden følger deg bare. Venter bare på hva du har å si. Kanskje det, sier jeg, men jeg synes ikke det ene er bedre enn det andre. Jeg er verken hunde- eller kattemenneske. Jeg liker begge deler, -- og hester, geiter, hvaler, ulver, elg, bevere og fugler. M forteller meg hvordan biologistudiet er, at de har artsklassifikasjonstester hele tiden og obligatoriske sommerkurs og jeg blir helt storøyd og sitter ytterst på stolen fordi jeg er helt opprømt og synes det virker kjempegøy, bare enda bedre enn det jeg allerede tror det kommer til å være. Når får du vite hvor du kommer inn, spør K og jeg sier midten av juli og fra midten av juli til det begynner kommer jeg ihvertfall ikke til å få sove, men det er uansett sommernetter, er det ikke nettopp det man ikke skal.

Og i Oslo sitter vi i parken og drikker øl om kvelden før vi tar trikken hjemover og snakker om dem noen av oss er sammen med og dem noen av oss ikke lenger er sammen med, på valgene vi har tatt og valgene vi brukte altfor lang tid på å ta, på ting noen har sagt som gikk rett inn i hjertet, ting vi har tenkt masse på, til en dame spør oss om hvor gamle vi er og H sier tjuefem, og utenfor er himmelen mørkeblå og nordisk, og jeg tror at nå skal hun si noe om at vi ikke må snakke så mye på trikken, eller at vi er naive og ikke vet bedre, men det er ikke det hun sier, hun sier: Da sier jeg bare: Gled dere til resten av livet, før trikken stopper og hun forsvinner ut og vi forsvinner ut og det begynner å regne og de som bor her sier det har vært sommer i ukevis, det har ikke regnet på lenge, og jeg trekker inn duften av regn mot varm asfalt, noe av det fineste verden har å by på.

Bokfrokost cxv

vann.
knekkebrød med rød pesto.
Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj.

Bokfrokost cxiv

Egenmäktigt förfarande av Lena Andersson. 
appelsinjuice.
ristet brød med gräddost. 

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak.