Havet om vinteren

På toppen av Engebøfjellet i Vevring ser vi havørnen. Siden ser vi mange av den, men jeg blir ikke lei. Den flyr over fjorden, fjorden som noen vil det skal dumpes avfall i. Hva kommer til å skje med maten til havørnen hvis det får skje? Hvis arbeidsplasser og profitt får telle som viktigere enn de som lever i og av fjorden? Jeg er dratt til Vevring fordi jeg mener det finnes viktigere ting enn arbeidsplasser. Det sier jeg til J i huset ved fjellet når han spør: Hva bringer deg hit? Vi spiser frokost og kler på oss til å sitte i timer på fjellet. Det er tidlig morgen og det blåser mer enn dagen før. Jeg trekker plastposer over raggsokkene, sålen er begynt å gå i stykker på den ene skoen, de begynner å falle fra hverandre. Jeg har arvet dem av min bror, jeg vet ikke hvorfor han ikke ville ha dem lenger, og de har egentlig vært litt for store for meg, men de er varme. Etter to gåturer ble jeg vant til at de var litt for store. På toppen av Engebøfjellet er jeg glad for at de er store, jeg får plass til et par ullsokker til.

Jeg er i Vevring noen dager, aksjonerer og snakker med andre folk som bryr seg om miljøet. Vi diskuterer vindmøller og politikk. På bussen hjem ser jeg bare ut av vinduet, Vestlandet er som vanlig vakkert, men det blir aldri vanlig. Jeg bare ser og ser. Noen bor her, men ikke jeg. Jeg skal tilbake til det flate landskapet, det ligger også ved en slags fjord, det er ihvertfall 'fjord' i navnet. Jeg merker at jeg er litt sliten av å ha hatt så mange mennesker rundt meg hele tiden, nesten hele døgnet. På bussen hører jeg på Dagsnytt atten, men skrur av når det begynner å handle om noe innen idretten, det interesserer meg ikke i det hele tatt. Jeg leser om pigghåen, den er rødlistet. En av Norges ni haier. Den svømmer rundt i fjorden, lang og slank. I blant selges den som mat i frysedisken, det er når den er havnet i garnet som bifangst. Den svømmer i stimer på opptil flere tusen individer. R spør hvilken art i Førdefjorden som er min favoritt, og jeg svarer: pigghåen!

Noen dager senere leser jeg om håkjerringa. Den kan bli 200 år gammel, veie opptil ett tonn og bli åtte meter lang! Jeg leser om den på toget på vei hjem fra Oslo en søndag kveld. Jeg forteller om håkjerringa til O som jeg treffer på toget, hun har også vært i Oslo, hun har vært på en date.

Allerede på tirsdag føler jeg uken har vært lang, alt jeg vil er å gjemme meg under dyna med en katt eller stikke til skogs. I nyhetene leser jeg om en gråhai som er fanget som bifangst ikke så langt vekk herfra, der vi tok et vinterbad senest i går. Det var årets første bad, omtrent en måned senere enn i fjor. Det var solen som lokket oss ut fra lesingen. Denne gangen var det ikke badstu, vi bare løp ut i havet på sokkelesten. Raggsokkene som ble fylt av sand, sanden som havnet på badegulvet da jeg hang dem opp til tørk og som jeg ikke orket å feie bort da jeg kom hjem om kvelden, men lot ligge. I morgen, tenkte jeg. Jeg feier det bort i morgen.

Rettelse

En bloggleser fortalte meg at Grunnlovens miljøparagraf ikke lenger er paragraf 110 b, men 112, og at den er kommet i ny språkdrakt:

Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. 

Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen, slik at de kan ivareta den rett de har etter foregående ledd. 

Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.

Det burde jeg ha sjekket ut, så mye som jeg har vært inne på lovdata.no de siste tre ukene. Jeg har nemlig tatt kurset Vern og forvaltning av norsk natur. I dag var siste forelesning, med Dag O. Hessen som snakket om biologi og klima. På mandag er det eksamen. Tvi, tvi til meg selv og mine medstudenter, måtte vi bli gode naturforvaltere, mer fornuftige enn  dagens regjering som er helt på trynet hva angår oljeutvinninga i Arktis. Kanskje er det de driver med et brudd på nettopp Grunnlovens paragraf 112? Sprø logikk, ihvertfall. I det minste er det masse snø for tiden, det roer ned nervene/sjela.*




*Og da snakker jeg ikke om eksamensnerver, for det har jeg ikke. Jeg tenker mer på tre ukers forelesninger om ødeleggelser av biologisk mangfold, klima, økosystemer, bestander, samt nevnte regjerings klimapolitikk. 

Alexander Kielland om havet

«Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger som bebor jorden; og i sitt store kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sant at havet er troløst; for det har aldri lovet noe; uten krav; uten forpliktelse, fritt, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det siste sunne i en syk verden.»

Miljøsorg

Tidligere i høst deltok jeg i Morgenbladet og Samtidens samtidskonkurranse "Tegn i tiden", hvor man skulle skrive om samtiden. I dag fikk jeg svar om at jeg ikke hadde vunnet, men at teksten i det minste hadde kommet til finalerunden. Det var ihvertfall en slags trøst. Jeg skrev om miljøsorg og har egentlig mye mer å si om dette, bl.a. om ambivalensen som oppstår når man har vokst opp i et hjem som har alt og vet at grunnen er olja. Overført til det større bilde er det det samme med tanke på oss nordmenn. Unge klimaforkjempere skriker høyt om å la olja ligge, men hva er det som har betalt deres kunnskap? For ikke å snakke om helse (det er bare å ta en titt på Aftenpostens helseartikkel her.). Musikere (og andre utøvende kunstnere eller/og skribenter) nekter å ta i mot en pris fra Statoil, men hvor tror de pengene fra statlige stipender kommer fra? Forstå meg rett, jeg har heller ikke lyst til at verden skal gå ad undas, men det er noe å tenke på. Forøvrig er det en tematikk jeg er veldig opptatt av og jeg kommer antagelig til å skrive noe mer om det. Enn så lenge, her er teksten jeg sendte inn, med noen få modifikasjoner som jeg har gjort i ettertid:

--

MILJØSORG

En dag tar jeg med meg en venn og drar på et foredrag på universitetet. Det er Natur & Ungdom som holder det, de serverer nybakt sjokoladekake og epler, mest sannsynlig plukket i en eplehage i nærheten. Det er en professor ved universitetet som holder foredraget, han er i mot vindmøller, snakker om at strømmen vi får fra vindmøller bare fyller det ekstra behovet for strøm som vi skaper når vi setter opp vindmøllene, fremfor at de fyller et behov vi allerede har skaper den bare nytt behov. Nå er det greit å bruke mer strøm, den er jo fornybar. Dessuten, sier han, ødelegger den landskapet. Ikke bare er den stor, men den bråker og lager bevegende skygger, dreper fugler og flaggermus som kommer i dens vei og krever ikke bare plass der den er, men også plass der den skal komme til, bygges opp; for å sette opp en vindmølle på en de plass må det bygges et stort veinett i skogen, fjellet, landskapet; vi må hogge ned trær, lage store åpne sår i landskapet som før var uberørt, vil vi virkelig det? Noen miljøorganisasjoner sier ja, andre sier nei. Professoren sier han har møtt mange mennesker som har mistet rekreasjonsmulighetene sine pga. vindmøller, de kan ikke lenger ferdes ut i den naturen de kjenner og er nær, fordi den er ødelagt, av vindmøller, og det som følger er ikke noe å kimse av, det som følger er en sorg, en ekte sorg. Han har sett voksne mennesker gråte pga. dette, sier professoren. Det er sterkt, det er ikke bare noe man kan avvise. Han kjenner til hyttefolk som har sluttet å være hyttefolk, de ser ikke lenger vitsen med å dra på hytta, naturen er tatt fra dem, vindmøllene stiller den bort,  hensynsløst har de blitt frarøvet noe de elsker, naturen, roen, stillheten, freden.

Omgivelsessorg kalles det. Den er reell, som annen sorg, sorg over å ha tapt noe eller noen. Etter foredraget forblir min mening om vindmøller ambivalent, men jeg forstår at det er mulig å ha en slik sorg. Jeg har også en stor sorg. Og det er denne sorgen som tidligere har gjort at jeg så skråsikkert har ment at vi må ha vindmøller: Hensynet til verden som helhet må gå over noen menneskers rekreasjonsmuligheter. Ikke er jeg skråsikker lenger, fordi jeg har fått ny kunnskap og etterhvert innsett at heller ikke det er nok, jeg må lese mer, men poenget er at jeg tenker slik, om alt. Det er sorgen sin skyld, som går hånd i hånd med angsten og sinnet. For miljøproblemene denne planeten står overfor har gitt meg en sorg, siden så lenge jeg kan huske. Det er ikke bare fornuft og rasjonalitet som for lengst har fått meg til å droppe julegavene til jul, til å ta toget fremfor å fly, til å legge om kosten til hovedsaklig vegetarisk, til å holde meg våken til butikkene har stengt og dykke i søppelcontainere for å «redde» spiselig mat som har «gått ut på dato», og ikke minst, til å droppe litteraturstudiene til fordel for biologistudiet. Det er sorgen og smerten over å bevitne hvordan vi mennesker behandler denne planeten, som om den er til for oss. Det er sorgen over å vite at polene smelter, at levestedene til så mange arter (og derfor også artene i seg selv) er i fare for å dø ut. Sorgen over alt det menneskeskapte som havner ute i naturen, til skade for alle som ikke er oss (mennesker). Angsten for hvordan det skal gå, for de raske miljøforandringene, været, klimaet. Det er ikke tordenet i seg selv jeg er redd for der jeg ligger i senga og hører tidenes tordenvær. Det er klimaforandringene jeg er redd for. Ikke for min egen del, ikke for menneskenes del, men for alle de andres del. På vegne av alt levende, det biologiske mangfoldet. Og det er ikke bare jeg som føler det slik, selv om det ofte har føltes slik, der jeg skaper dårlig stemning ved å kritisere mine middelklasseforeldres valg av bil, eller lar være å gratulere noens lykkelige omstendigheter, fordi alt jeg klarer å tenke på er overbefolkning og alle ringvirkningene et menneske til kommer til å skape; enda et menneske, enda et livs (over)forbruk. Det er ikke fordi jeg er et udannet og uhøflig menneske. Det er sorgen og angsten min. Jeg er ikke i stand til å legge den vekk, nettopp fordi den er ektefølt, ligger der i brystet mitt og knuger som enhver annen sorg, en sorg jeg trodde jeg var nokså alene om, før den drev meg til å avslutte litteraturstudiene til fordel for biologistudiet, hvor jeg endelig traff likesinnende. Hun som hadde to storesøstre som jobbet som sivilingeniører i oljebransjen og var bestemt på at hun, i det minste, ikke skulle gjøre det samme. Hun som hadde bodd i oljebyen og som nå hadde flyttet til landet, det var bedre å studere fysikk her, hun hadde jo ikke tenkt til å bli dratt inn av oljeselskapene. Hun som kom fra vestkanten og hadde sett seg lei av fokuset til vennegjengen; dyre merkejakker og -vesker, det stadige jaget, hun hadde sett hvor meningsløst det var og flyttet vekk. Folk som gjengjente logoen til Sea Shepherd på pc-en min og kom i prat med meg. Eller som i noe jeg leste og gjenkjente, sittende på toget, i den nyeste til Naomi Klein, 'This Changes Everything: Capitalism vs. The Climate': But what should we do with this fear that comes from living on a planet that is dying, made less alive every day? First, accept that it won't go away. That it is a fully rational response to the unbearable reality that we are living in a dying world, a world that a great many of us are helping to kill, by doing things like making tea and driving to the grocery store and yes, okay, having kids. Next, use it. Fear is a survival response. Fear makes us run, it makes us leap, it can make us act superhuman. But we need somewhere to run to. Without that, the fear is only paralyzing. So the real trick, the only hope, really, is to allow the terror of an unlivable future to be balanced and soothed byt the prospect of building something much better than many of us have perviously dared to hope. I mange år, miserabel, men uvitende om hvorfor, gikk jeg rundt med sorgen og angsten uten å gjøre noe med det. Jeg var ung og manglet realfagskompetanse, hadde ikke troen på meg selv, før jeg en dag bare måtte gripe saken i egne hender. Tvang meg selv til å regne matematikk, forstå det, slik at jeg kunne begynne på biologistudiet og gjøre noe. Hele tiden var det sorgen og angsten som drev meg fremover, og jeg fikk det til. Fordi målet var så klart, hadde ikke vært klarere. Det var utenfor meg selv. Kanskje er det idealistisk og fånyttes, kanskje tilogmed naivt. Min venn, hun som ble med på foredraget, ler av meg når vi kommer hjem til meg og sitter i sofaen og drikker te, tror du at du skal redde verden. Jeg vet at jeg ikke kan, men jeg skal være med å prøve, sier jeg. Det finnes ikke noen mellomting, med alt jeg vet og stadig får vite mer om går det ikke an å legge smerten vekk, skyve den bort og late som om den ikke finnes. Ikke igjen, det har jeg allerede gjort, og da tærte den på kroppen, spiste den meg opp. Jeg gikk rundt og ønsket meg helt andre steder, et annet liv enn det meningsløse. Og kanskje er det fortsatt meningsløst, som min venn har påpekt flere ganger: Hvis du ikke skal ha noen barn, hvem er det du skal etterlate denne planeten til da? Også da igjen: Jeg bryr meg om de levende her og nå, og de fremtidige generasjoner av andre arter enn oss selv. Men hvis det ikke er mennesker her, hvem skal sette pris på naturen da? Et tåpelig, antroposentrisk spørsmål. Har ikke alt i verden sin egenverdi? Et begrep jeg vanskelig klarer å forklare og argumentere for, kanskje er det nettopp derfor egenverdi finnes? Verdien skal ikke måles opp i mot noe, den bare er. Naturen skal være, den eksisterer uten at noen ser den. Den er som kunnskapen, verdt noe i seg selv, ikke i hva den skal brukes til.

En uke senere, etter å ha besøkt hytta som min pappa og min bestefar bygde på åttitallet, en hytte som befinner seg i et område hvor det vurderes å sette opp vindmøller, befinner jeg meg på en forelesning i zoologi. Foreleseren nevner en fatal utsetting av en type kreps i et vassdrag en gang på søttitallet, da den statlige etaten kalt Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske måtte betale fem millioner kroner i erstatning etterpå. En liten trøst for en stor sorg. Siden, i 1985, byttet det navn til Direktoratet for naturforvaltning. Siden igjen, i 2013, slått sammen med Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet. Kanskje er det en slags trøst; det har gått fra å handle om hvordan vi skal kunne utnytte naturen mest til å handle om dens egenverdi, ihvertfall i navnet. Forhåpentligvis i handling også.

Institutt for plantevitenskap

Våkner opp tidlig en mandag morgen, spiser opprevet brød i mangel på brødkniv, smører på peanøttsmør med lommekniven som jeg kjøpte under en mellomlanding i Sveits, visste den skulle komme til nytte når jeg en dag skulle flytte til Ås og bli biolog, innerst inne på flyplassen på vei hjem fra Athen i desember totusenogtolv da jeg ennå studerte litteraturvitenskap visste jeg det kanskje, at jeg en gang skulle få en tilværelse hvor ting var mer praktisk enn bare tenkende, selv om det kanskje ikke var akkurat slik jeg tenkte det, sveitserkniven som smørekniv på et shabby kjøkken hos Studentsamkipnaden, i påvente på å flytte inn et annet sted.

På kjøkkenet snakker jeg med en spanjol som er biolog, nå skal hun ta master, hun har sett at jeg har et klistremerke fra Sea Shepherd på pc-en og hun sier at hun en dag vil jobbe for Sea Shepherd og jeg sier at det skal jeg også og at litt av grunnen til at jeg bestemte meg for å bli biolog var Sea Shepherd. Jeg forteller at jeg studerte litteraturvitenskap og hadde en eksistensiell krise, følte meg nytteløs og at livet ikke hadde noen mening, bestemte meg for å bli biolog og faktisk gjøre noe, og har bare vært her i ti dager, men føles allerede som jeg gjør noe, har telt kronblader, gjort fire forsøk, hatt på meg hvit frakk med penn på ytterlomma på brystet og laget gele til gelektroforesekar som man bruker når man skal studere DNA og som jeg tidligere bare har lest om, snakket om på videregående muntlig eksamen i våres, men ikke gjort på ordentlig, i virkeligheten, ikke før nå. Og mange ganger snakker vi om det, ei annen jeg snakker med, som er fra samme by som jeg, sier at hun studerte til å bli ingeniør i Stavanger, oljebyen, men hun kunne ikke gjøre det likevel, hun måtte heller gjøre noe for miljøet, så hun flyttet hit i stedet, begynte på miljøfysikk og fornybar energi, og jeg blir glad, synes det er fint at det er slik, at det er så mange som bryr seg om det som er viktigst. Hvis ikke her (jorda), hvor ellers?

Hun sier hvis jeg vil ha mat, bare ta, hun har så mye og hun flytter om to dager, endelig. Jeg sier takk, men nei, jeg skal også flytte om to dager og jeg var på dumpsterdiving i går, har nok av naanbrød, ferdiglasagne, tomater og nøtter. På andre siden av stasjonen forklarer jeg, ved den gule åkeren, i den bygningen som jeg har sett på fra bussen som jeg tok fram og tilbake fra Oslo, før jeg installerte meg på sovesal, der skal jeg bo. 

Jeg skal ha planter på balkongen, en jungel, inne også, veldig gjerne en kjøttetende plante, men har ennå ikke funnet ut hvordan den får mat innendørs, må kanskje sette den ved siden av en fruktkurv eller la en banan stå litt for lenge rett ved siden av. Vil så gjerne ha et sitrontre, fordi det er så fint. (Og fordi gin fizz er en god drink.) Vil så gjerne ha planter som slynger seg oppover stolpene på balkongen, i taket over, hvorfor ikke alt dette, balkongen er sydvendt, sol lenge. Potter med urter; basilikum, gressløk, oregano, timian. Avokadoplante, sukkulenter, blomster. Vet ikke en gang om jeg har grønne fingre, men tror man kan bestemme seg for det hvis man vil, hvis man begynner å tenke på planter som de levende organismene de faktisk er og ikke bare noe som vokser som ikke angår oss, litt sånn som meg før, da jeg var yngre, klarte ikke en gang å holde en kaktus i live. Husker en gang vi hadde vært på lang sommerferie og mamma var helt hysterisk da vi kom hjem fordi det ikke hadde regnet og ingen hadde vannet plantene i hagen og halvparten var døde, gule, uttørkede; jeg tror hun gråt, og hun ble sint, skulle aldri på sommerferie igjen i sitt liv, ville jo bare være sammen med plantene sine. Og vi andre, som ikke tok det alvorlig, "det er bare planter!", men som jeg forstår bedre nå, kanskje fordi jeg skjønner bedre hva som ligger bak, hva de består av, hva de lever av og hvordan, at maskineriet deres er like flott som dyrenes, minst, nei, egentlig flottere, fordi uten dem hadde det ikke vært noe oss. Som jeg selvsagt alltid har visst, men som jeg ikke før (ganske) nylig virkelig har tenkt på, all variasjonen, hva de går gjennom og hvordan ulike planter tilpasser seg det som er rundt dem, det er så mye mer enn det vi får vite bare ved å kaste et blikk på dem. 

Vepsesommer

Hver dag jeg våkner tenker jeg: hvorfor sitter jeg ikke ute i hagen mer enn det jeg gjør. Sommeren er ikke over selv om det er blitt august, det er bare tropevarmen som (endelig) er over. Drar fortsatt på meg shorts og T-skjorte, stikker føttene i slip-ons i brunt skinn. Lager frokost, rister brød, har på makrell-i-tomat og jarlsberg, agurkskiver. Tar med avis og bok ut. Så husker jeg det. Det er vepsen. Jeg har såvidt rukket å sette meg ned før fire stykk svirrer rundt meg, summingen deres som skjærer meg i øret, aggressiviteten, de er overalt. Flyr langs ubeskyttet hud, bena og armene, svirrer rundt hodet. Vil de ha maten min, er jeg en trussel, forstyrrer jeg, her jeg sitter og spiser, har sommeren vært så lang at de trodde de skulle være døde for lenge siden? Klekket ut tidlig, en gang i mai, april, altfor tidlig, varmen som trengte inn til hunndronningen i dvale, sa: nå kan du lage deg et bol og en sverm. Altfor tidlig. Er det det altfor lange livet til vepsen som gjør den så sint og påtrengende, er det derfor den ikke bryr seg om jeg kommer til å vifte med armene, det er bare enda bedre, da kan den stikke meg og dø. Er vepsen klar for et slags selvmord, har den gjort det den skal med livet sitt, er den lei av å være slave? 

Kan det ikke bare bli høst, er det som de mener. Kan det ikke bare bli høst, sier jeg på telefonen til E. Jeg er så lei av dette her. Det virker ikke som han skjønner hva jeg mener, alle mennesker liker vel sol og varme, og en dag kommer det jo til å ta slutt, vi bor jo ikke på Jamaica, sier han. Jeg lurer på hvorfor han sier akkurat Jamaica, ingen av oss har vært der. Jeg tenker på reggae og grønn og gul og kokosnøtter og menn som bruker ord på frukt for å beskrive kvinnelige kroppsdeler. Jeg vil ha på meg langbukser igjen, sier jeg. Kanskje han synes jeg klager. Han sier det er fint med høsten da, da begynner ting liksom på nytt. Ja, sier jeg, for de som går på skole eller studerer ihvertfall, kanskje ikke like mye for de som ikke gjør det. Har han glemt alle de årene han ikke studerte, tenker jeg. Da ville han ha sagt det samme om det var noen andre som kom med den påstanden. Du må huske at ikke alle studerer. Sagt det med en liten nedlatenhet. Å, du, bortskjemte middelklassejente. Tror du virkelig livet ditt er representativt for alle? Det er så typisk ham, tenker jeg, men jeg vil ikke diskutere det mer. Vi har blåst ting opp i proporsjoner før.

Han sier han leser spalta til Vigdis Hjorth i Bokvennen. Han sitter på toget på vei til vestlandet. Jeg leser også Vigdis Hjorth, sier jeg. En av hennes litt dårligere bøker. Den ligger oppslått på magen min. Jeg ligger i hammocken, det er blitt så sent på dagen at vepsen ikke er like påtrengende som tidligere. Solen har vandret over på den andre siden av huset, jeg ligger i skyggen. Noen sider har vært så lite fengende at jeg bare har skummet gjennom dem. Da jeg så romanen tilfeldig på biblioteket visste jeg ikke en gang at hun hadde skrevet en bok med denne tittelen. Nå vet jeg hvorfor. Han forteller litt om sommeren sin, jeg forteller ikke om min. Sier bare at vi gikk til et annet utested den gangen vi plutselig møttes på Vaktbua, tilfeldig, det var derfor jeg forsvant. Det var en fin dag, sier jeg, men han vet ingenting om hva jeg gjorde den dagen, før han kom gående med en venn inn i kaféens uteområde og jeg gjenkjente ham; konturen, skjegget, T-skjorta, måten han gikk på, annet enn at S og jeg drakk øl ved husveggen. Utvekslet noen ord før han satte seg ved et annet bord. Så rart, sa S senere, at det er blitt sånn. Ja, sier jeg. Rart, men ikke trist. Ikke trist, ikke vemodig. Det bare er sånn.

Selv i vannet følger vepsen etter oss, svirrer rundt hodene våre mens vi svømmer. Det er bare én ting å gjøre: Dukk! Svøm under vann! Jeg har aldri vært særlig god på å svømme under vann, og i ferskvann må jeg holde meg for nesen. Alle stupebrettene i Kristiansand er tatt vekk. Vannstanden har minket, det har vært stupeulykker hvor folk har truffet bunnen og sykebilen har kjørt til bryggekanten. Jeg har aldri stupt, kanskje fordi jeg er så redd for at slike ting skal skje. Jeg hopper bare fra halv meter eller flåter. Jeg er ganske pysete sånn. Men jeg er ihvertfall ikke redd for tang lenger, som noen andre er. Det er bare havets gress, sier vi til de som er skeptiske. Tenk på hvor skummelt det egentlig er i gresset hvis du ser nøye etter, men likevel ligger vi i det hele tiden, sier vi mens vi dupper i vannet og de redde står på land og ser etter et sted å komme seg ut som ikke er for ille. Det er kanskje flere skumle vesener i gresset enn i tangen, sier vi. Det er bare å tråkke uti! 

I det minste har det vært få brannmaneter. Vannet har vært altfor varmt, de har sluppet seg selv ned i dypere vann.

Ad fontes

Desember totusenogelleve, slutten på polaråret, jeg har nettopp hatt eksamen i litteraturvitenskap og drar på arktisk/antarktisk aften på Cinemateket, ser svart/hvitt filmer fra polekspedisjoner og tenker på at jeg har så fryktelig lyst til å dra til Antarktis eller Arktis, tenker at livet mitt skulle vært å dra til slike steder og se på pingviner og hvaler og isen, den enorme, mektige, hvite, av og til blå, isen. Var det det skulle vært, istedet tråkker jeg på brosteiner i en by jeg aldri riktig kommer til å like, leser så mange bøker at sjela kommer til å ta skade av det og er sammen med en som jeg ikke burde være sammen med, men ingen av disse tingene vet jeg den kvelden jeg tar siste bane hjem og lufter det jeg har tenkt så mange ganger, jeg skulle ønske jeg skjønte ligninger og algebra sånn at jeg kunne ta realfagskompetanse og bli biolog, men nei, det er bare noe jeg tenker, det kommer ikke til å skje, og jeg sier det også, til ham når jeg kommer hjem, jeg skulle blitt biolog, tror du jeg hadde klart å lære meg matematikk likevel, og han tenker kanskje det han mange ganger har sagt til meg, det er så mye du sier du skal som du aldri gjør.

Sommeren totusenogto. L og jeg leier hestene våre langs veien, det er varmt og støvete, jeg er tretten år og livet er å sitte på bussen og lese fantasybøker på vei til stallen etter skolen, hoppe hindere og ri versader, spyle hestene og oss selv etter treningsøkter, men ikke på bekostning av skolen, derfor står jeg opp i femtiden hver morgen og gjør ferdig leksene, for jeg, jeg skal bli marinbiolog når jeg blir stor. Sier til L at det faktisk ikke er hester som er yndlingsdyret mitt (det sier jeg, for jeg er jo bare tretten år), men at det er det sjøpattedyr som er, og at jeg en dag skal bli marinbiolog, selv om jeg vet at det ikke er sånn som i Flipper, altså, hvor man svømmer med delfiner og havner ufrivillig i narkotikabåter mellom Florida og Cuba. Men hester er fine de også, altså, og hesten min, som innen ett år kommer til å dø, er verdens fineste hest. Svart om vinteren, mørkebrun om sommeren, med hvite tegninger på bena, pannen, mulen, ryggen. Det er over ti år siden, men er fortsatt mitt livs største hjertesorg. 

En eller gang på nittitallet får jeg en bok i presang som handler om dyr i havet. Jeg leser den ut ganske raskt, med en gang. Jeg leser den flere ganger, så mange ganger at bokryggen blir helt ødelagt. Det handler om krabber, eremittkreps, maneter og sjøstjerner. Jeg ser Free Willy hundre ganger og dokumentarer om livet i havet på tv. Jeg skal bli to ting når jeg blir stor, og det er forfatter og marinbiolog. Jeg har lest omtrent alt av Astrid Lindgren og fått med meg at hun ikke ville bli forfatter da hun var liten. Jeg skal aldri i mitt liv ha kjæreste, for hva skal man med det. Jeg har veddet med klassevenninner om at jeg aldri skal få meg mann og barn, noensinne. Klassevenninnene sier at jeg en dag kommer til å bli voksen og tenke noe helt annet. De vedder i mot. Jeg ønsker meg en hest mest av alt i hele verden og maser på foreldrene mine, kanskje mest på pappa, stadig vekk. Jeg går i et bursdagsselskap hos ei som heter Linn som har kattunger hjemme hos seg, det er en av de gøyeste burdagsselskapene jeg har vært i. 

Tjue år etterpå har ting forandret seg litt, men ikke veldig mye. Jeg leser ikke bare bøker om sjødyr, men også om cellebiologi, gener, evolusjonen og skogen. Jeg skriver og leser og prøver fortsatt å skrive noe som folk vil lese. Jeg er blitt voksen og maser ikke lenger om hest, men det betyr ikke at jeg ikke ønsker meg en. Lenge red jeg ikke i det hele tatt, men det siste året har jeg begynt å trene på versader og å få hesten til å gå fint på tøylen igjen. Jeg leser sjeldent fantasybøker lenger, men er like glad i lese som jeg var. Jeg fikk meg kjæreste, men tapte ikke veddemålet. (Jeg kommer ikke til å tape det heller.) I går hadde jeg min siste eksamen, i matematikk, som måtte til for å få realfagskompetanse. I sommer skal jeg flytte til en ny by og endelig bli biolog, skaffe meg en hund fordi jeg har tenkt på det kjempelenge og kan velge det, det er det ingen andre som bestemmer om jeg kan ha eller ikke. 

Det er lett å ordne hendelser og livet i en sammenheng som kanskje ikke var der da det skjedde, etterpå, når det har skjedd. Det er lett å strukturere alt etterpå. Det er lett for meg å si nå at det var år hvor jeg gjorde ting uten å høre på sjela. Men det er sånn det føles nå, som om jeg endelig er kommet hjem. Det var synd det tok så lang tid å finne ut at åtteårige jeg, tiårige jeg og trettenårige jeg hadde rett hele tida. Det var synd det ble en så lang omvei. Det var synd jeg droppa ut av videregående, det var synd jeg ble forelska, det var synd jeg tok en underbetalt jobb, det var synd jeg oppførte meg som en drittunge, det var synd jeg ble så ulykkelig at jeg ble syk, men det kunne jo gått mye verre. For et eller annet sted på veien hørte jeg sjela likevel, jeg vet ikke hvordan, kanskje var det et klarsyn på en togstrekning, mens jeg så ut av vinduet. Kanskje var det noe jeg leste. Kanskje var det noen mennesker som hadde troa. Kanskje var det alderen, kanskje var det at jeg ikke lenger hadde noe å tape. Kanskje tenkte jeg at sånn som dette går det ikke an å leve. Og at den eneste som kunne gjøre noe med det, hadde vært der hele tiden. 

EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson

Det er april, det er eksamenstid; jeg skal ha eksamen i biologi og leser og leser, tenker jeg skal gjøre det jeg pleier å gjøre når jeg leser til eksamen: Ikke bare lese pensum, men også annen litteratur som har med faget å gjøre, noe som ikke er så tungt, men fortsatt holder seg til emnet. (Dette trikset funker som bare det for meg.) Dermed fant jeg denne, tilfeldigvis, i biologihylla på biblioteket: En ytterst interessant bok om dyrenes verden. En bok som tar for seg over hundre forskjellige dyrearter. Hver art får sine to sider med fakta og illustrasjoner, og jeg lover dere, det er ytterst interessant. Jeg lærte masse nytt! Her skal dere få høre: Albatrossen kan tilbringe ti år på vingene, ja, i lufta, uten å nærme seg landjorden, på havet. Så hva gjør den når den skal sove? Den sover på vingene, den sover med en hjernehalvdel om gangen.

Neste dyr: Blekkspruten. Blekkspruten er så myk, har så godt som ingen harde kroppsdeler, at den kan krype gjennom et hull like stort som øyeeplene dens. Om loppen: Loppen akselerer femten ganger mer enn en romferge når den hopper. Om løver: Løver sliter med kolesterolet, kan ikke male, bare brøle; løper skikkelig dårlig og har skikkelig kort levealder, bare ti prosent av løveungene vokser opp til å bli eldre enn to år. De er det eneste kattedyret som lever i flokk, men er tydeligvis ikke særlig gode på det. Flokkens hannløve dreper gjerne løveungene. (Dette visste jeg da, så det på naturprogram på TV da jeg var liten. Og i Løvenes konge!) Jo større løvemanke en hannløve har, jo mindre attraktiv er han. Bjørnedyr: De kan "dø", stanse alle livsprosesser, ligge slik i over hundre år før de våkner til live igjen. Tilstanden kalles kryptobiose og når bjørnedyrene er i denne tilstanden, kan de overleve temperaturer fra -272 grader C (det er én grad over det absolutte nullpunkt) til 151 grader C; ligge i flytende helium; utsettes for stråledoser over tusen ganger høyere enn det som ville drept et menneske; og utsettes for trykk seks ganger høyere enn trykket på havets bunn. UTEN Å DØ. Sykt. 

Et annet rart dyr er sangsikaden. Den kommer bare fram for å pare seg hvert trettende eller syttende år. Og når de gjør det, gjør de det alle sammen samtidig og alle ungene spretter opp samtidig og alle frosker gleder seg, men det gjør ikke noe, for da er det så mange, så trillionvis mange, at de er sikret artens overlevelse, og det er også derfor de gjør det på den måten. 

Og en masse andre spennende dyr. Minus panda, pandaen var faktisk ikke med! Men det gjør ikke noe, den vet jeg så mye om fra før. Heller ikke tiger var med (jeg lette etter den rett etter å ha lest om løven, skulle bare se hvor mye "bedre" tigeren var en løven). 

En festlig bok altså, både for store og små. Jeg ble rett og slett glad av å lese den. Tenk at alle disse rare dyrene finnes! Det er fint å tenke på. 

Her kommer det noen bilde av dyrene i boka, som forøvrig hadde et forord av Stephen Fry: 

Tapirmamma og tapirbaby. 

Binturong. 

Munkelus. De har jeg skrevet en tekst om her. 

Sjiraffer.
De har svart tunge fordi det skal beskytte mot sola, siden de stikker den ut av munnen så mye, for å plukke mat.

Kengurubabyer spretter ut etter én måned. Istedenfor å ligge i en livmor  i mange måneder, som f.eks. hos oss og kuer, ligger de i pungen. Og når den ungen er blitt stor nok, gir moren plass til en ny en og produserer to typer melk: Skummet melk til den eldste ungen og helmelk til den yngste. 

Pangolin som har krøpet sammen til en ball. IKKE ta på den, i selvforsvar spretter den opp fra ballen og man kan kutte fingrene mellom skjellene!

Sjøpølse. I følge boka syntes tilogmed Darwin at den var stygg og ekkel. 

Bildekilder:

thenaturalworld1.blogspot.com

sommerfan1995.blogg.no

www.giraffes.org

commons.wikimedia.org

palf-enforcement.org

www.expono.com

En verden uten oss

Nylig avsluttet jeg sakprosaboka Verden uten oss av Alan Weisman. Den er ganske gammel egentlig, utgitt for første gang i 2007, jeg husker jeg leste en anmeldelse av den og at jeg noterte den ned bak øret, men hadde glemt den helt til jeg så den norske utgaven på biblioteket for et par måneder siden. Og nå har jeg altså lest den.

Boka er et forsøk på å beskrive hvordan verden ville ha sett om vi mennesker skulle forsvunnet fra kloden, hva hadde skjedd da? Hva hadde skjedd med atomreaktorene? (For tiden tar jeg et fysikkfag og har lest masse om kjerneenergi og blir helt svimmel hver gang jeg tenker på at uran har en halveringstid på 4,5 milliarder år.) Hva hadde skjedd med skyskraperne? (Manhattan er bygd på en sump, så de ville sunket ned.) Hva hadde skjedd med husdyra våre? (Katten ville klart seg best, den er vant til å jakte og drepe selv om den bor i hus sammen med oss og krøller seg i fotenden av senga og vil ha kos.) Hva ville ha skjedd med all plasten som vi har laget? (Allerede nå er havet fullt av bittesmå plastpartikler som evolusjonen ennå ikke har klart å skaffe mikrober til å bryte ned.)

Noen ting visste jeg godt fra før, mens andre ting var mer nytt for meg. F.eks. at den demilitariserte sonen mellom Sør-og Nord-Korea er grunnen til at noen arter fortsatt finnes, for der er det ingen mennesker som forstyrrer dem. Eller at Dartmoor-heiene i England ikke er naturlige, men blitt sånn etter at folk brant ned skogen for å gi plass til husdyr. Og at Panamakanalen er laget ved at to kontinentalplater er skjøvet vekk fra hverandre(!). (Etter at jeg leste dette følte jeg at det var allmennkunnskap som jeg burde ha visst.)

Men det som begeistret meg mest, var noe jeg leste nærmere slutten av boka. Forfatteren hadde intervjuet en Les Knight, grunnleggeren av en bevegelse kalt Voluntary Human Extinction Movement. Som jeg aldri hadde hørt om før, noe som er ganske rart, i og med hvor opptatt jeg er av apokalypsen, verdens undergang, overbefolkning, miljøvern og andre arters ve og vel.

VHEMT (gruppens forkotelse) er nemlig en bevegelse med slagordet "May we live long and die out". Det er en haug av folk som synes at folk må slutte å lage barn. Før eller siden kommer naturen til å ta knekken på oss, tror de, og det er også jeg helt sikker på, sånn som vi holder på og tror at vi eier verden og er bedre enn alle andre arter. Vi bare turer frem og tror at alle andre og alt annet i verden eksisterer for oss. VHEMT mener at siden vi uansett kommer til å dø ut, kan vi jo likegodt dø ut på en god måte. Det er ikke snakk om å drepe noesomhelst, bevegelsen er ikke for krig, sykdom, sult etc., men rett og slett bare for at vi slutter å reprodusere oss. Vi skal leve, men ikke skape liv. Jeg er også veldig for det, og har tenkt mye på det, snakket mye om hvor kjipt jeg synes det er at staten betaler fødselspermisjon og at alt legges til rette for å få barn, når det å få barn er så miljøfiendtlig som det er, noe som, har jeg fått erfare, er ganske upopulært å mene. Tingen er at jeg ikke synes det er noe flott at folk blir gravide, jeg synes ikke det er noen bra samfunnstjeneste å føde unger; jeg synes faktisk det er det mest egoistiske i hele verden. Enda et menneske som skal forbruke, ta plass, kreve sitt av det som egentlig er alles. Ofte blir jeg møtt av kommentarer som at hvis folk skal respektere mitt valg om å aldri få barn, så må jeg respektere at andre velger å få barn. Nja, sier jeg. Jeg respekterer ikke at folk dreper, lyver og gjør andre uetiske handlinger, og det å få barn setter jeg inn under den samme kategorien.

Jeg kan ikke gjøre noe med at folk gjør slike ting, men jeg kan mene at det ikke er noe greit. Og hittil har jeg følt meg ganske ensom med disse meningene mine, blir stort sett sett på som ganske usympatisk, tror jeg, men så har jeg altså funnet ut at det er mange som tenker sånn som jeg. Og det gjorde meg ganske glad.

Her, fra Wikipedia:

The Voluntary Human Extinction Movement (VHEMT^[A]) is an environmental movement that calls for all people to abstain from reproduction to cause the gradual voluntary extinction of humankind. VHEMT supports human extinction primarily because, in the group's view, it would prevent environmental degradation. The group states that a decrease in the human population would prevent a significant amount of man-made human suffering. The extinctions of non-human species and the scarcity of resources required by humans are frequently cited by the group as evidence of the harm caused by human overpopulation.

Fra VHEMTs egen side:

Q: What will the world be like when our population starts getting smaller?Everyone and every living thing on this planet will benefit from an improved human population density. The promise of abundant living will once again be more than wishful thinking.
Shortages of resources are caused by longages of consumers, so the fewer we number, the greater our material wealth could be. Social justice demands a more equal opportunity to exploit Earth’s resources. A dubious goal, more easily achieved when there are fewer people to redistribute resources to.
Conflicts arise primarily out of resource shortages, so peace becomes more likely with fewer people occupying the same lands and drawing from the same wells.
Children will be more respected and better cared for as there are fewer of them. The appalling numbers of children dying today could be reduced to an ugly page in the history books.
Housing will become plentiful without building more houses. A sustainable civilization will be possible when we stop taking more than is being regenerated by Nature.
Naturally, Nature stands to gain even more in the long run by a phase-out of the human species. As fewer people inhabit an area, less damage is done to wildlife’s habitat. Restoration will be possible when cities shrink and green spaces are expanded. Eventually, extinctions will become less common as habitat is restored and preserved for wildlife.
The sooner we stop increasing the demands we make on Earth’s biosphere, the greater the diversity of species of plants and animals we will leave, and the healthier Gaia will be.
All of us can join in the fun of imagining for ourselves what our world will be like when our numbers are shrinking instead of growing. What would it be like to be among the last people on Earth?

A few of us alive today might see the day our density peaks, but, barring a tragic dieoff, none of us will be around to see fewer than seven billion again. We can only dream. 

Her kan man lese mer.

Noen vil kanskje si at det er misantropi, men jeg sier heller altruisme.

En dag kommer jeg til å dø, og tanken på at det er natur, snø og dyr igjen føles definitivt bedre enn at jeg skal ha noen etterkommere. Etter to generasjoner hadde jeg blitt glemt uansett.

Det er tilogmed slik at jeg tenker på dette når jeg tenker på hva jeg skal studere til høsten. Jeg vurderer nemlig bioteknologi, men er klar over at jeg da kanskje ender opp som en som hjelper folk med kunstig befruktning, og det kan jeg jo ikke, det strider mot mitt etiske syn. Det finnes allerede nok mennesker på jorda.

Jonathan Franzen skriver forresten mye om temaet overbefolkning i Frihet. Glemmer aldri når den unge dama Walter Berglund har en affære med sier at hun har sterilisert seg for den gode sak. (Også fordi at påfølgende sexscene er blitt kåret til verdens kleineste litterære sexscene, eller noe sånt.) I tillegg skriver Franzen i Freedom, fugleinteressert som han er, om sangfugler som er truet av huskatter. I Verden uten oss står det også om det, noe om at hvert tredje hus i verden har en katt. (Usikre tall, muligens jeg husker feil, men det var mange!)

Og mens vi snakker om natur, helt til slutt, dette leste jeg i D2 i dag og ble skikkelig misunnelig:

HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen

Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart finnes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennesker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer. Jeg ser ikke deg, bare lyset som støter mot kroppen din om morgenen og kastes tilbake, til meg. Jeg fanger det opp, alt sammen. Vi blir født inn i lyset, og hele livet gjennom er dette hva vi ser, vi sperrer øynene opp, og alt vi kan se er lys. 

Slik beskriver Frøydis Sollid Simonsen hvordan det er vi ser. Jeg husker at vi lærte det i en naturfagstime på barneskolen og hvor trist jeg ble av det. Det var noe så veldig trist å få vite at vi ikke så tingene ut av noe i oss selv, men pga. lyset, noe utenfor oss, og jeg tror kanskje jeg ble trist fordi jeg fikk en følelse av isolasjon, av å være utestengt fra den "virkelige" verden. Det er en følelse som har fortsatt å komme til meg opp gjennom livet, med jevne mellomrom, men den har gått fra å handle om noe så biologisk som øynene våre til noe mer uhåndgripelig, summen av det jeg tenker og føler, sjela, og eksistensen.

I det hele tatt var det mange biologiske sannheter som gjorde meg trist. At alt kunne beskrives vitenskapelig, fjernet mystikken. Nå er det ikke sånn lenger. At vår verden er nettopp slik som den er, rører meg dypt. Naturen (og vitenskapen som hører til) rører meg dypere enn noe annet, det føles bedre jo mer jeg lærer og jo mer jeg vet. Tilfeldigheten at jordkloden vår befinner seg i akkurat riktig avstand fra sola f.eks. At hester ser ut akkurat som de gjør nå, når de før var små som rever og hadde tær. At vi lever våre små liv her, i et univers som er uendelig. For noen dager siden leste jeg en roman om en post-apokalyptisk verden etter den globale oppvarmingen og da etterlyste jeg sorgen og smerten over tapet av planter, dyr og blå himmel. I Hver morgen kryper jeg opp fra havet er det ikke snakk om noe savn etter jorda, for verden er ikke tapt for hovedpersonen som beveger seg rundt i Oslo, leser til biologieksamen, snakker med sin mor på telefonen og har kjærlighetssorg; men den beskrives med en stor kjærlighet.

Samtidig har hovedpersonen kjærlighetssorg, men over noe annet, rett og slett over noe så enkelt (og vanskelig) som et annet menneske. Hvordan hun har mistet ham, vet jeg ikke. Tapet og sorgen over tapet av dette mennesket skrives fram i symbiose med kjærligheten til naturen og jordkloden, jeg synes dette er så fint  gjort at jeg blir helt varm i magen.

Hjemmene våre er fulle av bakterier, mikroorganismer, små dyr som lever av oss og av hverandre. Dette gjelder overalt -- i blomsterbedet, på havbunnen og på baderommet. Noen bor inne i skjærefjøla og har det helt fint selv om vi vasker den etter bruk, noen bor i kjøleskapet, noen i sengetøyet. Også vi er fulle av bakterier, i magesekken, tarmene, i øyet. På håndflatene bor det hundrevis av forskjellige bakterier, og hver av oss har vår sammensetning av disse. Vi legger igjen bakterier på alt vi rører ved, vi kan ikke la være, rester av meg blir igjen og gror på tastaturet, på håndtakene på t-banen, på kortautomaten i butikken. Vi legger igjen en liten bit av oss selv på alt vi tar på, og du har tatt på meg og jeg står lenge i dusjen for å få det av. Vasker meg etter bruk. Jeg vil ha tilbake min egen bakterieflora. 

Forfatteren skriver om et enkeltmenneskes streben og mål side om side med hele arters streben og mål.

Men ikke alle tilfeller av å gå under slutter dårlig. Å dra tilbake til havet, ad undas, å gå under bølgene. Hvalene er et godt eksempel. De levde i Pakistan-India den gangen det var hav der, de lignet rever. De ønsket seg et annet liv. Vi kan følge fossilrestene gjennom femtitre millioner år og se hvordan de begynte å føde under vann, leve og tenke under vann. Til slutt var beina forsvunnet, de svømte med ryggraden og ikke med armene, de fant nisjer i havet og fylte dem. 

Allerede fra første side trekker boka meg inn i en stemning som varer hele boka gjennom. Det er nydelig, interessant, originalt. Noen av setningene og avsnittene må jeg lese om igjen umiddelbart. Jeg satt også med iPhonen ved siden av og begynte å søke opp grønngjennomsiktige havsnegler. Det finnes visst nemlig en havsnegle som har tatt opp et algegen i DNA-et sitt som gjør at den lever på fotosyntese. Et dyr som lever på fotosyntese! Det visste jeg ikke fantes! Og hele det avsnittet som omhandler havsneglen og hvor forfatteren sammenligner mennesket med den, er så fint. Vi er like, men ikke helt like. Vi er alle det samme, men ikke helt det samme.

Takk til hvalene

I dag hadde jeg matematikkeksamen og det gikk dritbra. Hvis jeg ikke får en 6-er er det en skandale. Hvem kan jeg takke det for? (Bortsett fra en god lærer og en dr. ing. pappa som bærer over med alle mine spørsmål om funksjoner og derivasjon?) Jo, hvalene, og alle de andre dyra i havet. Jeg har nemlig tenkt til å bli biolog og en dag jobbe for SeaShepherd (eller WWF e.l.). Jeg tenker nemlig på dem hver gang jeg lurer på om jeg heller skal gjøre noe annet enn matematikkleksene. Jeg gjør dette for hvalene, tenker jeg, rokkene, fiskene, haiene, det biologiske mangfoldet i havet, og da er prioriteringen lett. Det er fint med et overordnet mål med livet som er viktigere enn alt annet.

(Og nei, jeg tuller ikke nå. Mener det.)

Nå er det juleferie (fra skolen) og jeg feirer med å lese videre i Ragnar Kvams biografi om Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Jeg vet alt som skal skje, men det er sykt spennende likevel. Anbefales!
I tillegg dumper snart On the Origin of Species i postkassa mi. På tide at jeg leser den!

Edit: Jeg syntes det gikk så bra at jeg meldte meg på enda et realfag (i tillegg til mer matematikk og biologi) til våren: Fysikk! Gleder meg!

Knølhval. Bilde lånt fra http://ndla.no. 

Om realfag og litteratur

Men er det å bli biolog en B-plan, sier K, og jeg sier nei, nei, er så lei av det spørsmålet. Eller: Skulle ikke du skrive? Jo, og det gjør jeg jo. Jeg gjør det hele tiden, har gjort det siden jeg var seks. Det ene utelukker ikke det andre, sier jeg. For omtrent på den samme tiden tenkte jeg også: Jeg skal bli marinebiolog! I dag er jeg tjuefire og vet at marinebiologer flest ikke svømmer rundt med delfiner sånn som i Flipper-tv-serien, men jeg har fortsatt lyst til å bli biolog. Jeg har alltid tenkt på det, men tenkt: shit, da må jeg ta realfagskompetanse og jeg skjønner jo ikke matematikk! Jeg elsket matematikk på barneskolen, og på ungdomsskolen også, helt til tiende klasse, da falt jeg av. Da skjønte jeg ikke noe lenger. Ligninger, algebra, og alle de tingene jeg ikke en gang kan navnet på, så lite skjønte jeg. Plutselig var klarsynet over, ikke vet jeg hva som skjedde. Det eneste jeg skjønte var prosentregning og geometri, så jeg klarte meg jo. Men alt det andre. Så jeg droppa det. Det ble ingen realfagskompetanse og jeg tenke ja, ok, jeg kommer aldri til å bli biolog nå, men jeg skal jo bli forfatter. Én av to må vel være greit.

Så studerte jeg litteraturvitenskap og tenkte jeg vil ikke ta noen master, det ble for mye livet og døden. Men det hører med at veilederen min sa: Du skal vel skrive master? Nja, sa jeg og dro på det, fordi jeg nesten hadde bestemt meg for å ikke gjøre det, men likte å høre at jeg burde det, for det måtte jo bety at jeg gjorde noe riktig. Jeg synes du skal, sa han. Men jeg hadde en student her en gang som skrev bacheloroppgave om samme bok som deg, og hun ville heller ikke gå videre. Hun ble biolog og begynte å studere trær i stedet. Det måtte jeg smile av.

En av dagene skal poeten Gunnar Wærness, som jeg liker, snakke om poesi et sted i byen, men jeg kan ikke gå, for jeg skal på skolen sammen med alle søtten- og attenåringene og lære matematikk, snart er det eksamen og jeg skjønner alt. Hele høsten har jeg lært meg matematikk på nytt igjen, det går bra, jeg forstår det og jeg har fått klarsyn igjen, jeg synes tilogmed, bokstavelig talt, at det er gøy. Å klare å løse en vanskelig oppgave, et regnestykke, gir meg like stor glede som å skrive noe jeg er fornøyd med. En dag sitter jeg og løser alle derivasjonsoppgavene i boka, jeg vet alt om derivasjon nå. Men poenget mitt er: jeg liker og jeg vil begge deler.

Jeg leste nylig at Jan Kjærstad etterlyste mindre Freud, mer Darwin i den norske litteraturen. Ja, sier jeg, enig. En kveld kommer jeg hjem fra jobb og finner den nye boka til Kjersti Annesdatter Skomsvold i postkassa, diktene i Litt trist matematikk, jeg lager en kopp grønn te og begynner å lese før den er klar. Jeg digger den, som de andre bøkene hennes, etterpå må jeg si det til alle, se her, les denne, jeg skal ha den med i veska forever. Jeg understreker med penn og forteller til S at ja, det er faktisk likninger i den og cosinus og sinus og 101-tallkoder, for Kjersti Annesdatter Skomsvold, hun skulle faktisk bli dataingeniør, hun, men så hoppet hun av studiene for å bli forfatter. Og Kristian Bergquist, som er en venn av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og som også skriver dikt, skikkelig fine dikt, er astrofysiker. Er det sant?, sier S. Ja, helt sant!, sier jeg, og tenker at dette må jeg huske på neste gang noen sier men hvorfor skal du drive med realfag, skal ikke du skrive da? og jeg blir småsur og sier ja, men Goethe, som kanskje er et veldig dårlig eksempel, selv om han var både vitenskapsmann og forfatter, fordi man kan jo ikke drive og henvise til Goethe, han kommer jo fra en tid uten internett! Strindberg også, som syslet med alkymi ved siden av all angsten og alle drømmene, selv om vi nå vet at det er en tullevitenskap, man kan ikke gjøre stein om til gull.

Jeg synes du skal begynne på forfatterstudier, sier en venn av meg. Det er kanskje fordi hun gjør noe lignende innenfor den kunstarten hun selv driver med og får mye ut av det. Jeg sier nei hver gang, aldri. Jeg vil ikke det. Jeg ser på dem som hermetiske lukkede rom hvor folk som skriver snakker med folk som skriver uten å snakke med noen som ikke skriver, og så skriver alle bøker om folk som skriver som folk som ikke skriver ikke vil lese. En annen venn jeg snakket med, en meget belest ung mann som nettopp hadde skrevet sin masteroppgave i litteraturvitenskap spurte meg hva jeg skulle bli. Jeg skal bli forfatter, sa jeg. Å, da så, sa han, da synes jeg ikke du skal ta master (som svar på at jeg hadde spurt ham om råd), da kommer du bare til å skrive bøker om folk som skriver og det er pisskjedelig. Ja, ikke sant, sa jeg fordi han bekreftet noe jeg lenge hadde tenkt. Han selv skulle ikke bli forfatter, han ville bare lese.

Faktisk er det lenge siden jeg har lest en roman hvor skriving ikke er en del av tematikken. Tror jeg. Det er alltid noen som skriver. De siste dagene har jeg lest Helene Uris nyeste bok, Rydde ut, og den handler om en Helene Uri som prøver å finne ut ting om forfedrene sine, hun har nettopp funnet ut at hun er en åttendedels same, samtidig som hun skriver en roman om Ellinor som drar til Finnmark for å forske på det samiske språket. En historie som får meg til å tenke på Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg leste tidligere i år, om en avdanket journalist som drar til en bygd på vestlandet for å samle inn språkprøver av en utrydningstruet dialekt. Også den handler om skriving, selv om det å skrive i aviser er en annen sjanger enn å skrive romaner og dikt, men likevel, altså. Selv Lilith i Litt trist matematikk skriver. Og et sted lurer hun på

Kanskje Lilith ikke skal skrive mer, skrivingen trekker sjelen ut av henne,
hun kan bli kone og mor, jobbe halv stilling på en skole,
lære walisiske barn om beautiful Norway, landet med et par troll og
fundamentalisme, akkurat nok til at avisene har noe å skrive om.
Resten av tiden kan hun være sammen med sine egne barn, 
elske dem så høyt at de også blir fulle av livgivende dødsangst.

Jeg husker forresten Perlebryggeriet av Jenny Hval som jeg leste for mange år siden, om ei jente som drar til en by i England for å studere biologi. Der flytter hun inn i en gammel fabrikk gjort om til bolig og det var lydt inn til toalettet, man kunne høre når folk tisset, noe som jeg kanskje ikke hadde husket så godt, hadde det ikke vært for at en venn også leste Perlebryggeriet og sa dette til meg: Det eneste jeg klarer å tenke på er at de tisset hele tiden. Og kanskje var det også sånn at jeg kom til å tenke på denne boka fordi jeg passerte en bok av Jenny Hval på biblioteket, en annen en, og jeg lurte på om jeg skulle lese den, men endte på nei, for Perlebryggeriet er en sånn bok man leser og tenker mye på fordi man ikke skjønner om man likte den eller ikke likte den, og jeg tror jeg ikke likte den, men så sitter jeg jo her og skriver og det er lenge, lenge siden jeg leste den, men jeg husker fortsatt godt hva som skjedde i boka, klarer tilogmed å mane fram de samme bildene som jeg gjorde da jeg leste den, fabrikken de bodde i ser helt lik ut nå som da, også landskapet, stemningen, utseende på de som var med i boka, og klærne de bar (som jeg så for meg), den gjorde utvilsomt et inntrykk. Kanskje jeg likevel må låne den nye boka hennes.

En dag drar jeg på universitetet med armen min. Jeg har sagt til en bekjent som er bioingeniørstudent at hun kan få ta en blodprøve av meg, til tross for at jeg har blodfobi og det er en kjent sak at jeg ofte besvimer når jeg ser blod. Jeg tenker at jeg skal tøffe meg for vitenskapens skyld og fordi jeg uten tvil kommer til å måtte overkomme dette hvis jeg skal bli biolog. Jeg husker en biologitime på videregående hvor jeg måtte på do da vi hadde om hjertesystemet. Eller den gangen på matematikktentamen hvor jeg måtte hoppe over en oppgave som handlet om mengder blod i en drypp, det var noe sånt vi skulle regne ut, og jeg klarte det ikke, dvs. jeg kunne klart å løse selve matematikkoppgaven hadde det ikke vært en tekstoppgave som handlet om blod. Jeg kjente at det svimlet for meg og jeg måtte drikke hele vannflaska mi.

Jeg klarer det selvsagt ikke denne gangen heller. Jeg må legge meg nedpå etter stikket og få et glass vann. Etterpå drikker vi kaffe i universitetskantina og snakker litt om vær og vind og livet for vi har ikke sett hverandre på ti år, og jeg sier jeg har studert litteratur og hun spør tolkning og sånt da?, og jeg sier ja, mye av det, og hun sier at hun hatet analyser da vi hadde det på ungdomsskolen, for alt hun ville var svar med to streker under. Jeg skulle også ønske at alle spørsmål hadde to streker under svaret, alle spørsmål, som f.eks. hvordan leve livet? kjærligheten, finnes den? hva er meningen med det hele?, men det går jo ikke, med mindre man er religiøs, kanskje, og det er jeg ikke. Jeg har ikke trodd på noe mer siden jeg var tolv. Jeg har altså levd over halve livet uten trøst. Noen ganger skjønner jeg ikke at det går an. Andre ganger blir jeg bare rørt av at denne verden finnes, og at det jo er et system i det. Men ikke alltid. F.eks. vet vi jo ikke hvordan humla kan fly og hvordan høye trær klarer å sende opp vannet fra røttene og helt opp og ut i grenene, vi lærte to forskjellige teorier om det i biologien på videregående. Men hvilken teori er sann, sa noen. Det er det ingen som vet, sa biologilæreren.

2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

IT CHOOSES YOU av Miranda Juny

Helt siden bestevenninna mi og jeg fikk noen gratisbilletter til førpremieren på en tilfeldig film da vi var tenåringer og (jeg) fortsatt gikk på kino én gang i uka, en tilfeldig film som het Me and You and Everyone We Know, har jeg vært fan av Miranda July. Jeg vet ikke om en film (bortsett fra de filmene som går på repeat i barndommen) jeg har sett flere ganger uten å bli lei. Jeg eier den tilogmed på dvd, jeg som kan telle på en hånd hvor mange dvd-er jeg har kjøpt i mitt liv (ikke fordi jeg ikke liker film, jeg gjør det, men akkurat som med bøker skjønner jeg ikke poenget med å eie en film/bok hvis man ikke har planer om å oppleve den mer enn én gang). Jeg gledet meg med andre ord veldig mye til The Future skulle komme.

Så så jeg The Future, på en dataskjerm, fordi den ikke ble distribuert på kino i Norge. Om katten Paw Paw som Jason og Sophie skal adoptere, og om de to, paret Jason og Sophie, som bestemmer seg for å koble av internettet hjemme hos seg for å heller bruke tid på det de egentlig har lyst til, som å koreografere dans og redde miljøet. Dette er nå en stund siden og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker så mye av filmen, bortsett fra at det der med den snakkende katten bare var obskurt og teit, og at jeg generelt bare var skuffet over filmen. Likevel fortsatte jeg å være fan, fordi Me and You and Everyone We Know er en slags den perfekte film, og fordi jeg ved andre gjennomlesning av novellesamlingen No One Belongs Here More Than You likte den mye bedre enn første gang (dét er en trait man ikke skal kimse av, ja, og det faktum at jeg gadd å lese en novellesamling for andre gang), og fordi kunstdugnadsprosjektboka Learning to Love Yourself More er noe av det fineste jeg har vært borti. Derfor bestemte jeg meg for å trykke på kjøpsknappen på amazon.com da den foreslo for meg at jeg skulle kjøpe It Chooses You (snakk for dere selv, jeg elsker amazon til tross for at det er kulturpolitisk ukorrekt), som kom ut allerede i 2011 uten at jeg hadde hørt om den! Før nå.

It Chooses You ble til etter at Miranda July prokrastinerte sånn da hun skulle lage sin andre film (sier man om andre-filmer som med med andre-bøker: "den vanskelige andreboka"?), altså The Future. En dag prokrastinerte hun sånn at hun leste hele PennySavers-magasinet, en slags analog e-bay-ish greie som alle i Los Angeles får i posten hver tirsdag, og det fikk henne til å lure på hvem disse menneskene bak tingene til salgs var. Hvem var så desp etter 10 dollar at vedkommene gadd å rykke inn en annonse for en skinnjakke med den prisen, som forøvrig, stod det i annonsen, ikke var urokkbar, en eventuell kjøper måtte gjerne prute? For å finne ut av det bestemte July seg for å ringe til denne mannen bak skinnjakka og be om å få komme og se på skinnjakka og kanskje gjøre et intervju. Dette sa han gladelig ja til og det ble en så interessant opplevelse at July bestemte seg for å gjøre dette med flere av menneskene bak PennySavers-annonsene, en prossess som til slutt ledet til både The Future og altså denne boken (som forøvrig hvis tekst er ledsaget av de flotte fotografiene til Brigitte Sire, som ble med Miranda July på alle besøkene).

Som sagt, jeg likte ikke The Future, men It Chooses You derimot. Slik leste jeg den: Det hadde blitt sent på kvelden for et A-menneske som meg, jeg skulle bare kikke litt i den, bla litt i den, før jeg la meg, men det endte med at jeg satt oppe til jeg hadde lest over halvparten, og morgenen etter leste jeg den ferdig før jeg forsvant inn i dagen med andre gjøremål, uten at boka forsvant fra meg, uten at menneskene i den forsvant fra meg og uten at jeg helt la fra meg boka; jeg kom tilbake til den, hadde den med meg, kikket litt på bildene igjen, leste noen sider igjen av den som jeg jo nettopp hadde lest, bare fordi det var så fint. Jeg elsker skildringer av all verdens mennesker, mennesker som setter inn annonser i PennySavers for eksempel, slike dagligdagse, bagatellmessige ting, yet: noe ikke alle gjør/gidder. Hvem gjør hva og hvorfor? (En gang prøvde jeg å selge en Nirvana-T-skjorte på e-bay for 5 dollar, det funka ikke, ingen ville ha den, det var noe jeg gjorde da jeg var seksten fordi mulighetene for ellers å tjene penger var begrenset.) Miranda July prøver å finne det ut. Og det er jammen meg mange forskjellige mennesker hun (og Brigitte) møter på sin vei. En av dem hun møter beskriver hun som en mann som gjør at hun tenker at hun "more than anything I wanted to grab the hand of myself at sixteen, and the hand of my future daughter, and run." Det er nemlig ikke bare en haug med eksentriske, søte hverdagshelter hun møter, som den gamle Joe med postkortene han lager for hånd (D.I.Y.!) og skriver til kona seks ganger i året (Valentinsdagen, morsdagen, jul, påske, bursdag, bryllupsdag), eller Dina med alle tatoveringene og den søte datteren som synger en Miley Cyrus-sang for gjestene. Det er langt fra den ene siden av skalaen til den andre, og når boka (eller Miranda July) befinner seg på den ene siden av skalaen, minner It Chooses You mye om Learning to Love Yourself More (som er en bok jeg stadig vekk blar i, og når jeg gjør det, blir jeg alltid på en merkelig måte oppmuntret av at livet stort sett består av trivialiteter).

Nå er det gått flere døgn siden jeg leste boken, jeg har forflyttet meg fra en by til en annen, og selv om jeg ferdigleste den før jeg dro, før jeg, som en annen gammel dame, tok flybussen til flyplassen på Flesland altfor tidlig (jeg engster meg sånn når jeg skal rekke et fly, et tog, en buss, jeg er alltid ute i god tid, i altfor god tid, men på en annen side, gjør det noe? jeg har jo alltid med meg noe å lese), tok jeg den likevel med meg i bagasjen. Som om jeg liksom skulle til å lese den, som om jeg ikke hadde lest den ennå, la jeg den i bagen sammen med jeans og en haug artikler om Virginia Woolf (jeg holder på med en bacheloroppgave); kanskje ville jeg komme til å bla mer i den, vise den til noen (har du ikke skjønt det ennå: jeg anbefaler den), eller om ikke annet, og dette sier jeg ikke ofte, anti-materialistisk anti-boksamler som jeg er: nyte selve boken som ting, som en gjenstand, for det må sies, coveret er det fineste jeg har vært borti siden jeg leste Philip Hoares The Whales - In Search of the Giants of the Sea for omtrent nøyaktig tre år siden; i ruflete og mykt plastaktig materiale ligger den der og ber om å bli tatt på, hjulpet av bilder av katter og tigre, ja, jeg synes simpelthen at boken som gjenstand, ikke bare som litteratur, er så digg, at jeg med fornøydhet, med tid og stunder, etter at den stormende forelskelsen har gått over, kan legge den i bokhyllen, ved siden av en av de fire dvd-ene jeg eier, Me and You and Everyone We Know, og siden, i fremtiden, ta den fram igjen og oppleve også den på nytt.

Proust Questionnaire

Første gang jeg kom borti greia Proust Questionnaire var faktisk i coffeetableboka Influence til Mary-Kate og Ashley Olsen, som jeg fikk i bursdagsgave da jeg ble nitten.* Lenge før jeg leste en eneste bok av Proust.** Der hadde de altså svart på hvert sitt questionnaire. Jeg har jo alltid likt å svare på sånne (lignende) spørreskjemaer, så nå skal jeg svare på et av Prousts sine***.


*JA, jeg ønsket meg den, fordi: JA, har vært superfan av Mary-Kate Olsen siden jeg var femten.
**Dere som følger med på bloggen mit vet jo at jeg ikke leste Proust før i februar i år.
***Det finnes mange versjoner. Denne har jeg lånt fra Bokvennen.


Hvilken levende person beundrer du mest?
Forfattere som faktisk skriver litteratur.

Hva er din største ekstravaganse?
Jeg er i grunnen en meget nøktern og måteholden kvinne, men når jeg er drita kan det hende jeg kjøper tre flasker musserende ti minutter før stengetid. Attpåtil kan det tilogmed hende at jeg betaler for taxi etterpå! Generelt kan det kanskje sies at det er litt ekstravagant av en med mitt budsjett å alltid velge kvalitet fremfor kvantitet, men saken er altså den at jeg heller vil sulte enn å spise dårlig mat. Mat skal være dyrt. Det har vi jo alle fått banket inn med teskje den siste tiden.

Hva misliker du mest ved ditt utseende?
Det er ikke like mye utseendet mitt jeg misliker som jeg til tider misliker min ugrasiøse holdning og klønethet.

Hvilket ord eller uttrykk bruker du for ofte?
Ordene 'sykt' og 'teit' og forstavelsen 'drit-'. Det sømmer seg ikke. Jeg er faktisk tjuefire år. Jeg jobber med saken.

Hvilket talent skulle du ønske at du hadde?
Jeg skulle ønske jeg kunne plukke opp språk fortere.

Hvis du døde og kom tilbake, hva ville du ha likt å komme tilbake som?
Jeg har tre alternativ:
1) Et hvilketsomhelst dyr i havet som ikke selv blir spist, av verken mennesker eller andre dyr.
2) En (araber)hest. Et liv med havre. Og løping.
3) En huskatt. Jeg elsker å bli tatt i i håret. Jeg tror jeg kunne komme til å si ja til hva som helst hvis noen samtidig strøk meg i håret.

Hva er din mest skattede eiendel?
Jeg har et veldig usentimentalt forhold til eiendeler, så jeg tror svaret på dette må bli iPhonen. Rett og slett fordi det ville vært stress å miste den. Jeg bruker den jo som avtalebok.

Hva er din favorittbeskjeftigelse?
Å spise frokost. Jeg elsker det. Å spise frokost er et hellig ritual for meg. Jeg har ikke levd en eneste dag av mitt liv uten å spise frokost.**** Det å stå opp, gå på kjøkkenet, drikke et glass iskaldt vann, koke te/kaffe, gjøre i stand maten, spise maten i fred og ro, kanskje lese litt, drikke kaffe/te. Å gjøre dette før dagen egentlig begynner er helt essensielt. Hvis jeg skal noe tidlig, setter jeg bare klokka på enda tidligere for å rekke å spise frokost først. Jeg går ikke ut og gjør noe før frokost. Jeg kan godt leve uten lunsj, middag, kvelds, men ikke uten frokost. Jeg tror ikke på noen mening med livet, men det å spise frokost er det nærmeste jeg kommer.

Hvem er dine favorittforfattere?
Virginia Woolf, Knut Hamsun, Lorrie Moore, Sara Stridsberg, Sofi Oksanen, August Strindberg, Gabriel Garcia Marquez, Francesca Lia Block, Jeffrey Eugenides.

Hvem er dine litterære helter?
Faramir i Ringenes Herre, den edleste av de edle.

Hvem er dine helter i det virkelige livet?
Vanlige mennesker som tar seg sammen.

Hva angrer du mest på?
Det gir ingen mening å angre på noe som helst når jeg tenker på at jeg uansett skal dø til slutt.

Hvordan vil du helst dø?
Jeg vil helst dø uten smerte, altså momentant (hvem vil ikke det?). Men om det skjer i en bilulykke i morgen eller om seksti år bryr jeg meg ingenting om. (Eller jo, det gjør jeg faktisk, for jeg klarer ikke å se for meg at jeg skal leve et langt liv, jeg tror ikke det ligger for meg - spesielt ikke siden sjela mi er 80 år gammel allerede og jeg ikke skal ha barn. Altså: jo før, jo bedre.)

Hva er ditt motto?
Alt går bra til slutt. (Det er en sannhet uten modifikasjoner.)


****Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg har opplevd dager uten frokost. Når det skjer, er det fordi livet mitt har vært lagt i andres hender. Og når det skjer, så er dagen min ødelagt. Det er lenge siden dette har skjedd nå, og jeg håper jeg aldri opplever det igjen. 

Kjærlighet og så videre

1. Jeg sitter på biblioteket mens sola skinner inn og gjør meg døsig, er på nippet til å sovne, tenker at det ikke var noen god idé å tenke, da jeg stod og ordnet frokost på kjøkkenet, at i dag, i dag skal jeg klare meg uten termosen med espresso; det skulle vært godt med noe kaffe nå, og lenge tenker jeg på den, jeg tenker på iskaffe fordi det er varmt, snart skal jeg ut, må bare lese ut denne boka først. Jeg leser i Love, etc, leser om når man er forelsket og lyver på seg ting, ikke for å virke bedre for den man er forelsket i, men for å være føyelig, sånn her: "Liker du jazz?" "Ja, jeg liker jazz," selv om man egentlig mener Nei, jeg liker ikke jazz, men for din skyld kan jeg gjøre et forsøk på å like jazz, sett det på du. Det skriver Julian Barnes. Og når jeg leser dette avsnittet om halvsannheter man lirer av seg under forelskelser, tenker jeg på den gangen jeg sa til kjæresten min under en krangel:
- Du vet den bulgursalaten du alltid lager? Jeg liker den ikke altså! (krangelen hadde gått over til det usaklige)
- ?
- Jeg synes egentlig ikke den er noe god. Den er sykt kjedelig og smaksløs.
- Men hvorfor spiser du den da? Du spiser jo av den hele tiden?
- Jeg spiser den bare fordi du har lagd den.
- Du må jo ikke det.
- Jo, for du lager så jævla mye av den og den kommer til å mugne i kjøleskapet hvis jeg ikke også spiser av den.
- Men hadde jeg visst at du ikke likte den, så hadde jeg ikke lagd så mye!
- ...
- Du kan jo bare si at du ikke liker den.
- Uh, den er ikke vond da, jeg kan jo spise og overleve på den.
- Jeg lager den fordi den er så billig.

Poenget er: det spiller ingen rolle at salaten ikke er god, noen ganger bare mm-er man sånn at den andre parten kan få gjøre det han eller hun har lyst til. Og han eller hun synes det er en veldig god idé å lage store mengder av en bulgursalat som funker som nistepakke minst tre ganger den kommende uka- for begge to. Mye billigere enn en haug med brødskiver hver dag, spesielt når man (jeg) ikke klarer å kutte tynne skiver og dermed er halve brødet borte. Uansett, det tenker jeg på før jeg hører sovelyder fra mannen som sitter to meter unna meg, han har sovnet med en bok på magen, det er ikke rart, det er vårsolen som skinner gjennom glasset; hva leser han, hva leste han før han duppet av? South-American ... jeg klarer ikke å lese resten, fingrene hans er i veien; i hodet mitt forestiller jeg meg at det står South-American Cakes; det er selvfølgelig ikke det, hva skulle det vært? En bok om maiskaker? Og forresten, mens vi er inne på temaet: tilhører Mexico Sør- eller Nord-Amerika? Språket sier sør, men jeg har sett på kartet, geografisk: definitvt i Nord-Amerika.

2. Jeg våknet en dag, hadde drømt om at jeg hadde stukket av på interrail med en venninne som jeg sjeldent treffer, men som likevel er en god venninne (det er bare slik: vi bor ikke på samme sted i verden), H; hun har vært på interrail før. Jeg våknet og tenkte på tekstmeldingen hun sendte meg da hun var i Venezia, om en plakat vinden hadde tatt med seg, jeg så for meg støvet virvle, som i en westernfilm, bare at det ikke var i ville vesten (Texas/New Mexico/Mexico), men i Venezia, under murbygninger og over velvede bruer.

I drømmen: Vi var på interrail, jeg hadde stukket av fra kjæresten min og prosjektene våre; jeg drakk mye tequila, hadde saltsmaken i munnen, prøvde å tenke på sitron i stedet, var på vei til nye steder --og gamle. Jeg tenkte på det i virkeligheten, jeg gikk inn på nettstedene til interrailen og kikket på billettpriser og ble overrasket over det faktum at jeg om to år er for gammel til å få den minste prisen; skyndt deg, skyndt seg, sa tallene, du må ta toget nå! Det kan bli for sent! Tenk at det kan bli for sent! Jeg prøvde å roe meg ned, prøvde å si til meg selv at neste sommer, da kan du dra, da kan du dra og hoppe av i Wien, der har du ikke vært, du kan gå på konserter hvor de spiller Mozart hele dagen lang, det blir fint, du kan stå på en bro og kikke, klart det kommer til å være sol, det kommer til å være sånn som i Før soloppgang, den filmen som du liker så godt (og som kjæresten din hater); Wien, det er midt i, etter det har du langt igjen, hvis du vil, kan du ikke dra helt til Hellas på den billetten? Hellas, du vil dra til Hellas, sant, til skittenhvite monumenter, der kan du drikke ouzo, men spørsmålet er: skal du dra alene eller skal du dra sammen med kjæresten din, som by the way er blitt for gammel til å få billig intterailbillett for leeenge siden? Hvis du bestemmer deg for å dra sammen med ham, så kommer det til å bli som i en Kjell Askildsen-novelle. Du og kjæresten din på et hotell i Hellas, du kommer til å drikke for mye ouzo når han ikke drikker for mye ouzo, og han kommer til å drikke for mye ouzo når du ikke drikker for mye ouzo, og hva skal dere egentlig der i grekenland? Spise fetaost og oliven? Du vet du helst vil sitte på en benk alene og spise fetaost og oliven, med en skriveblokk; å, ikke sånn, du har ikke tenkt til å skrive noe viktig fordi du er i Hellas, åstedet for den vestlige litteraturens begynnelse, nei, du har bare tenkt til å sitte og skrive i blokka di fordi du er alene i et land du ikke kjenner. Du kan ikke ta opp blokka di hvis du reiser sammen med noen. Man skriver ikke poesi sammen med noen. Du hater jo å skrive når du sitter i samme rom som noen andre, selv om de sitter foran deg og ikke bak deg og skuldrene dine og ryggen din. Ryggen din. Hvem skal passe på ryggen din da, hvis han ikke blir med? Hvem skal si nå må du rette opp ryggen din? Du husker det aldri selv.

3. Jeg går ut av biblioteket, etterlater meg Julian Barnes, som skriver om vennskapet, om hvordan man med noen venner bare kan plukke opp vennskapet slik man slapp det sist man så hverandre, selv om det er lenge siden, fortsette der hvor man forlot det. Det er sånn det er med H. Jeg vet ikke hvorfor jeg drømte om henne nå, kanskje tenkte jeg på henne, kanskje tenkte jeg på at vi kanskje sees snart, kanskje tenkte jeg at jeg sa jo vi kunne ringes, men jeg ringer ikke, for jeg hater telefonen, jeg føler meg så ufri i telefonen, jeg vil heller sende et brev, men jeg vet ikke adressen, lurer på hvor i Oslo hun bor, var det der vi besøkte henne sist, det er lenge siden, i fjor vår, ett år siden, jeg hadde på meg den hvite t-skjorta med en påfugl på, den stinka hundre sigaretter dagen etterpå, jeg stod på et gatehjørne og prata om Sea Shepherd med en jeg ikke kjenner, men som kjæresten min kjenner, og så dro vi og danset et sted, til verdens styggeste sang, men likevel, og noen tok meg på rompa utenfor en kebabsjappe mens noen skulle kjøpe pommes fries og brus, men jeg ble ikke sur, jeg bare lo, hva heter det da?, ikke seksuell trakassering i hvertfall, jeg ble jo ikke sur, jeg er en dårlig sosialistisk ungdomsfeminist etc etc.

4. UTENFOR BIBLIOTEKET sitter jeg

på en grønn benk
og leser pensum (Don Quixote)
og drikker etterlengtet iskaffe som jeg kjøper på Meny
cappucinosmak
og spiser ostehorn enda jeg vet det er loff og usunt og at jeg heller burde spise grove karbohydrater
men det var det jeg ville ha, ostehorna

Så kommer det en liten skolejente og setter seg ved siden av meg på benken og teller russekortene sine høyt, hun teller hver eneste én, hun teller fra én til trettiåtte, trettiåtte russekort har hun! Trettiåtte russekort har jeg! sier hun før hun går sin vei, nei, hun spretter i vei, hun spretter sin vei i lilla og rosa, har ransel på ryggen og jeg husker ikke noe jeg gikk kledd i da jeg var liten som var rosa, annet enn den ene kjolen som jeg bare hadde på meg i bursdagsselskaper, den var rosa og stor og jeg manglet bare en lyseblå ponni; jeg husker derimot de røde kåpene som mamma sydde, en til hver av oss, min søster og jeg, og også de rutete kjolene min mamma sydde, deretter tenker jeg på at jeg ikke en gang kan stoppe sokker, sy på en knapp, for ikke å snakke om å ta bort en flis fra fingeren (mens vi snakker om nåler). Det er alltid noen andre som må gjøre det. Den dagen jeg får til det selv, kan jeg kalle meg voksen, det er dét som tells, man kan f.eks. ikke få barn før man klarer å ta ut en flis. Man må kunne klare å ta ut en flis!

5.
- Hei!
- Bzzbzz
- Hva sa du?
- Det er nesten ikke mer strøm igjen på mobilen.
- Betyr det at jeg må legge på nå da?
- Hm.
- Hm.
- Hadet.Vi sees.
- ...
- Bippbippbippbipp