Bøkene som ble liggende, del 5/10

 

I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 

Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 

*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

Kjærlighet og så videre

1. Jeg sitter på biblioteket mens sola skinner inn og gjør meg døsig, er på nippet til å sovne, tenker at det ikke var noen god idé å tenke, da jeg stod og ordnet frokost på kjøkkenet, at i dag, i dag skal jeg klare meg uten termosen med espresso; det skulle vært godt med noe kaffe nå, og lenge tenker jeg på den, jeg tenker på iskaffe fordi det er varmt, snart skal jeg ut, må bare lese ut denne boka først. Jeg leser i Love, etc, leser om når man er forelsket og lyver på seg ting, ikke for å virke bedre for den man er forelsket i, men for å være føyelig, sånn her: "Liker du jazz?" "Ja, jeg liker jazz," selv om man egentlig mener Nei, jeg liker ikke jazz, men for din skyld kan jeg gjøre et forsøk på å like jazz, sett det på du. Det skriver Julian Barnes. Og når jeg leser dette avsnittet om halvsannheter man lirer av seg under forelskelser, tenker jeg på den gangen jeg sa til kjæresten min under en krangel:
- Du vet den bulgursalaten du alltid lager? Jeg liker den ikke altså! (krangelen hadde gått over til det usaklige)
- ?
- Jeg synes egentlig ikke den er noe god. Den er sykt kjedelig og smaksløs.
- Men hvorfor spiser du den da? Du spiser jo av den hele tiden?
- Jeg spiser den bare fordi du har lagd den.
- Du må jo ikke det.
- Jo, for du lager så jævla mye av den og den kommer til å mugne i kjøleskapet hvis jeg ikke også spiser av den.
- Men hadde jeg visst at du ikke likte den, så hadde jeg ikke lagd så mye!
- ...
- Du kan jo bare si at du ikke liker den.
- Uh, den er ikke vond da, jeg kan jo spise og overleve på den.
- Jeg lager den fordi den er så billig.

Poenget er: det spiller ingen rolle at salaten ikke er god, noen ganger bare mm-er man sånn at den andre parten kan få gjøre det han eller hun har lyst til. Og han eller hun synes det er en veldig god idé å lage store mengder av en bulgursalat som funker som nistepakke minst tre ganger den kommende uka- for begge to. Mye billigere enn en haug med brødskiver hver dag, spesielt når man (jeg) ikke klarer å kutte tynne skiver og dermed er halve brødet borte. Uansett, det tenker jeg på før jeg hører sovelyder fra mannen som sitter to meter unna meg, han har sovnet med en bok på magen, det er ikke rart, det er vårsolen som skinner gjennom glasset; hva leser han, hva leste han før han duppet av? South-American ... jeg klarer ikke å lese resten, fingrene hans er i veien; i hodet mitt forestiller jeg meg at det står South-American Cakes; det er selvfølgelig ikke det, hva skulle det vært? En bok om maiskaker? Og forresten, mens vi er inne på temaet: tilhører Mexico Sør- eller Nord-Amerika? Språket sier sør, men jeg har sett på kartet, geografisk: definitvt i Nord-Amerika.

2. Jeg våknet en dag, hadde drømt om at jeg hadde stukket av på interrail med en venninne som jeg sjeldent treffer, men som likevel er en god venninne (det er bare slik: vi bor ikke på samme sted i verden), H; hun har vært på interrail før. Jeg våknet og tenkte på tekstmeldingen hun sendte meg da hun var i Venezia, om en plakat vinden hadde tatt med seg, jeg så for meg støvet virvle, som i en westernfilm, bare at det ikke var i ville vesten (Texas/New Mexico/Mexico), men i Venezia, under murbygninger og over velvede bruer.

I drømmen: Vi var på interrail, jeg hadde stukket av fra kjæresten min og prosjektene våre; jeg drakk mye tequila, hadde saltsmaken i munnen, prøvde å tenke på sitron i stedet, var på vei til nye steder --og gamle. Jeg tenkte på det i virkeligheten, jeg gikk inn på nettstedene til interrailen og kikket på billettpriser og ble overrasket over det faktum at jeg om to år er for gammel til å få den minste prisen; skyndt deg, skyndt seg, sa tallene, du må ta toget nå! Det kan bli for sent! Tenk at det kan bli for sent! Jeg prøvde å roe meg ned, prøvde å si til meg selv at neste sommer, da kan du dra, da kan du dra og hoppe av i Wien, der har du ikke vært, du kan gå på konserter hvor de spiller Mozart hele dagen lang, det blir fint, du kan stå på en bro og kikke, klart det kommer til å være sol, det kommer til å være sånn som i Før soloppgang, den filmen som du liker så godt (og som kjæresten din hater); Wien, det er midt i, etter det har du langt igjen, hvis du vil, kan du ikke dra helt til Hellas på den billetten? Hellas, du vil dra til Hellas, sant, til skittenhvite monumenter, der kan du drikke ouzo, men spørsmålet er: skal du dra alene eller skal du dra sammen med kjæresten din, som by the way er blitt for gammel til å få billig intterailbillett for leeenge siden? Hvis du bestemmer deg for å dra sammen med ham, så kommer det til å bli som i en Kjell Askildsen-novelle. Du og kjæresten din på et hotell i Hellas, du kommer til å drikke for mye ouzo når han ikke drikker for mye ouzo, og han kommer til å drikke for mye ouzo når du ikke drikker for mye ouzo, og hva skal dere egentlig der i grekenland? Spise fetaost og oliven? Du vet du helst vil sitte på en benk alene og spise fetaost og oliven, med en skriveblokk; å, ikke sånn, du har ikke tenkt til å skrive noe viktig fordi du er i Hellas, åstedet for den vestlige litteraturens begynnelse, nei, du har bare tenkt til å sitte og skrive i blokka di fordi du er alene i et land du ikke kjenner. Du kan ikke ta opp blokka di hvis du reiser sammen med noen. Man skriver ikke poesi sammen med noen. Du hater jo å skrive når du sitter i samme rom som noen andre, selv om de sitter foran deg og ikke bak deg og skuldrene dine og ryggen din. Ryggen din. Hvem skal passe på ryggen din da, hvis han ikke blir med? Hvem skal si nå må du rette opp ryggen din? Du husker det aldri selv.

3. Jeg går ut av biblioteket, etterlater meg Julian Barnes, som skriver om vennskapet, om hvordan man med noen venner bare kan plukke opp vennskapet slik man slapp det sist man så hverandre, selv om det er lenge siden, fortsette der hvor man forlot det. Det er sånn det er med H. Jeg vet ikke hvorfor jeg drømte om henne nå, kanskje tenkte jeg på henne, kanskje tenkte jeg på at vi kanskje sees snart, kanskje tenkte jeg at jeg sa jo vi kunne ringes, men jeg ringer ikke, for jeg hater telefonen, jeg føler meg så ufri i telefonen, jeg vil heller sende et brev, men jeg vet ikke adressen, lurer på hvor i Oslo hun bor, var det der vi besøkte henne sist, det er lenge siden, i fjor vår, ett år siden, jeg hadde på meg den hvite t-skjorta med en påfugl på, den stinka hundre sigaretter dagen etterpå, jeg stod på et gatehjørne og prata om Sea Shepherd med en jeg ikke kjenner, men som kjæresten min kjenner, og så dro vi og danset et sted, til verdens styggeste sang, men likevel, og noen tok meg på rompa utenfor en kebabsjappe mens noen skulle kjøpe pommes fries og brus, men jeg ble ikke sur, jeg bare lo, hva heter det da?, ikke seksuell trakassering i hvertfall, jeg ble jo ikke sur, jeg er en dårlig sosialistisk ungdomsfeminist etc etc.

4. UTENFOR BIBLIOTEKET sitter jeg

på en grønn benk
og leser pensum (Don Quixote)
og drikker etterlengtet iskaffe som jeg kjøper på Meny
cappucinosmak
og spiser ostehorn enda jeg vet det er loff og usunt og at jeg heller burde spise grove karbohydrater
men det var det jeg ville ha, ostehorna

Så kommer det en liten skolejente og setter seg ved siden av meg på benken og teller russekortene sine høyt, hun teller hver eneste én, hun teller fra én til trettiåtte, trettiåtte russekort har hun! Trettiåtte russekort har jeg! sier hun før hun går sin vei, nei, hun spretter i vei, hun spretter sin vei i lilla og rosa, har ransel på ryggen og jeg husker ikke noe jeg gikk kledd i da jeg var liten som var rosa, annet enn den ene kjolen som jeg bare hadde på meg i bursdagsselskaper, den var rosa og stor og jeg manglet bare en lyseblå ponni; jeg husker derimot de røde kåpene som mamma sydde, en til hver av oss, min søster og jeg, og også de rutete kjolene min mamma sydde, deretter tenker jeg på at jeg ikke en gang kan stoppe sokker, sy på en knapp, for ikke å snakke om å ta bort en flis fra fingeren (mens vi snakker om nåler). Det er alltid noen andre som må gjøre det. Den dagen jeg får til det selv, kan jeg kalle meg voksen, det er dét som tells, man kan f.eks. ikke få barn før man klarer å ta ut en flis. Man må kunne klare å ta ut en flis!

5.
- Hei!
- Bzzbzz
- Hva sa du?
- Det er nesten ikke mer strøm igjen på mobilen.
- Betyr det at jeg må legge på nå da?
- Hm.
- Hm.
- Hadet.Vi sees.
- ...
- Bippbippbippbipp

Ting jeg skal gjøre i livet

For ikke så veldig lenge siden bestod denne listen min av to ting: 1. lære å lage pannekaker og 2. se nordlyset. Pannekaker har jeg lært å lage for lengst (tilogmed veganske banan- og blåbærpannekaker), og da jeg skulle skrive listen på nytt igjen nå nylig, var den blitt betydelig lenger. Først tenkte jeg uæh, hvordan skal jeg få tid til dette, deretter kom jeg på at jeg jo aldri skal ha barn og da gikk det bra. Så. Her:

• kjøre rundt med åpen bil i California
• studere i San Francisco (Berkeley, for der jobber Francesca Lia Block!!!)
• bo i Paris
• lære meg fransk
• besøke Arktis
• feriere i Ukraina og skyte med AK-47 og få omvisning i Tsjernobyl (dette leste jeg man kunne gjøre i en reiseartikkel i en avis som jeg seff rev ut og sparte på, for hvor sykt spennende er ikke det?!)
• tilbringe en hel sommer i nord-Norge (dette har jeg igrunnen tenkt på siden... vel, i mange år, så egentlig bestod ikke denne forrige listen min av bare to punkter, men tre)
• se nordlyset
• bo i telt en hel sommer
• bo i telt i Hardanger
• isbréklatre
• ri over en eller annen vidde i Norge
• lese alle bøkene i skal lese-lista mi
• danse voksenballett
• eie en Coco Chanel
• lese bøker på stranden og spasere på Riveriaen
• dra til Tokyo (ok, kanskje ikke akkurat nå)
• gi ut bok (dette punktet var ikke på lista mi før, det må ha vært fordi det var så opplagt at det var unødvendig å nevne det)
• gå opp Galdhøpiggen
• gå opp Prekestolen (det er nesten litt flaut at jeg ikke har gjort det ennå)
• drikke vodka i Russland
• dra til Wien med tog og feire nyttår der
• ta orientekspressen Paris - Istanbul (dette har jeg hatt lyst til å gjøre helt siden jeg så den reklamefilmen med Audrey Tautou for Chanel no.5 - forøvrig verdens fineste reklamefilm)
• ta den transsibirske banen
• ta master i litteraturvitenskap
• dra på hvalsafari

Og noen punkter som avhenger litt om jeg blir rik eller ei:

• eie en araberhest
• eie en villa med hage
  
  

Å, for et gøy liv, jeg gleder meg!

Neste års desember

Jeg var en tur innom byen i går, jeg skulle bare på gjennomreise fra et hus til et annet, og det slo meg at jeg hadde ikke vært der på en uke og jeg ble helt satt ut hver gang jeg traff noen kjente: for jeg traff et knippe av dem i løpet av en halvtime, jeg som bare skulle innom biblioteket og levere noen bøker og kjøpe et frimerke til et brev mens jeg ventet på neste buss. Jeg ble satt ut hver eneste gang, de måtte veive med armene foran ansiktet mitt, jeg gikk tydeligvis rundt i min egen verden, hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Kanskje kjente jeg lukten av brente mandler og tenkte at det kunne jeg tenke meg, men ikke nå, kanskje jeg kan lage det selv forresten? Kanskje tenkte jeg på hva de damene der borte på hjørnet solgte for noe, eller gav de bort noe gratis? Var det gløgg? Klementiner? Kanskje tenkte jeg på om jeg ville rekke å kjøpe det frimerket før bussen gikk, jeg skulle jo kjøpe det i en post-i-butikk i en butikk hvor det alltid er så mange mennesker, det er alltid så lang kø der, alltid, og de har flere kasser, det er ikke det, men det jobber for få der, tydeligvis, for det er alltid bare den ene kassen som er åpen, og det irriterer meg ofte, jeg har det tydeligvis alltid travelt når jeg er der, og altså i går også; jeg skulle jo ta bussen ganske snart. Men jeg tenkte (kanskje) at jeg måtte ha det frimerket, jeg tenkte at i dag er den siste fristen for juleposten, sekstende, men klokka var lenge over fire, så kanskje var det for sent uansett. Ikke at det gjorde så mye, det var ikke julepost jeg skulle sende, men det hadde jo vært fint om den nådde fram om ikke så altfor lenge. Før neste år hadde vært fint. Og det tenkte jeg kanskje på der jeg gikk midt oppi julehandelen; forbi alle lysene, all pynten, alle menneskene med handleposer og lukten av brente mandler og klementiner og gløgg. Eller kanskje tenkte jeg på helt andre ting, ting langt i fra nuet, kanskje tenkte jeg på hva som skjer på nyttårsaften, det er det samme spørsmålet hvert år, og jeg er like lei av det og skulle ønske jeg bare kunne sove meg igjennom det hele, hvert år tenker jeg det; for noe stress, for noe mas, men hvert år blir festen likevel bedre og bedre. Bortsett fra i år. I år blir det sikkert dårlig. Det kan ikke bli bedre og bedre hvert år, det skjer ikke. En gang på det ta slutt. I år er det året jeg kommer til å legge meg skuffet halv ett, tenker jeg (og det er en reprisetanke fra desember i fjor, desember i forfjor og desember året før det igjen), og så tenker jeg at neste år, da skal jeg planlegge litt bedre, da skal jeg befinne meg i Wien; neste desember skal jeg gå over den broen som jeg alltid tenker på når jeg tenker på Wien; en bro jeg ikke en gang vet om finns i Wien; det har seg bare slik at hovedpersonene i filmen Før soloppgang står på den, og de er jo i Wien, men for alt jeg vet kan det jo hende de har filmet filmen et annet sted i verden. Uansett, jeg skal gå over den hvis den finns, jeg skal i hvertfall til Wien, jeg skal ta trikken byen rundt og gå på alle stedene som har med Mozart å gjøre - rett og slett fordi jeg har lyst til det og fordi jeg elsker Mozart. Jeg skal dessuten høre på Mozart hele tiden og sitte på hotellrommet og lese en bok og spise Mozartkuglen og kikke ut av vinduet; ut på byen og på kirkespirene (vet dere at hvis dere er i en by dere ikke kjenner og vil gå til sentrum, så er det bare å følge kirkespirene?). Og jeg kan forestille meg at det er kaldt der i desember, så jeg skal ta med meg masse klær, jeg skal ta med meg de varmeste klærne jeg har, jeg skal ikke fryse. Jeg skal ha på meg ullkjole og ullsokker og ullvotter og ullue og se på fyrverkeriet, jeg blir aldri lei av fyrverkeri, det er noe av det gøyeste og fineste som finns! Og så skal jeg høre på nyttårskonserten, det skal jeg jo, og tysken; jeg skal sitte på kafé og drikke varme drikker og høre på all tysken rundt meg, det er et slikt fint språk, synes jeg, og så skal jeg besøke den spanske rideskolen (ikke la dere lure av navnet, den ligger i Østerrike, i Wien), der hvor alle hestene er hvite, visste dere det?, alle som en. Og når det nye året er kommet skal jeg ta toget hjem igjen, for jeg har nemlig funnet ut at noe av det beste med å reise er å sitte på toget; sitte på toget og høre lyden av det og drikke billig vin i kupéen, eller sitte og se på lanskapet som fyker forbi og høre på musikk fra en mp3-spiller jeg ennå ikke har, men kanskje har når dette skjer, dette er jo nemlig ikke før til neste år, ennå er det bare desember totusenogti.