Litteraturåret 2024 + årets nyttårsforsetter

En av tingene man kan gjøre i livet som ikke er
å lese: Gi vann til hestene. 

Enda en ting man kan gjøre når man
ikke leser. 

Ja, da har vi kommet til årskavalkaden. Hvilke bøker skilte seg ut i 2024? Hvilke bøker var de beste, hvilke var de dårligste? Og hvordan gikk det egentlig med lesemålene jeg satte meg for et år siden? 

For de som trenger et raskt sammendrag: Jeg satte meg som mål at cirka halvparten av bøkene jeg leste skulle være skrevet av menn. Siden jeg året før leste 88 bøker i løpet av året, ble tallet satt til 44. I tillegg skulle jeg blogge om det minst tolv ganger. 

Allerede i går røpte jeg at jeg gav opp målet. Det skjedde da jeg gjorde en opptelling av bøkene rundt månedsskiftet november/desember og så at jeg manglet i underkant av tjue bøker for å nå målet. Aldri i verden om jeg ville klare å lese så mange bøker skrevet av menn på bare én måned. Og så var det jo juleferie, da vil jeg jo helst hygge meg og lese akkurat det jeg vil? Og det var nettopp det jeg gjorde, og da ble det visst til at jeg bare leste damer (riktignok fikk jeg et skudd for baugen etter å ha lest Egne steder). 

Kort oppsummering: Jeg leste 69 bøker i løpet av 2024. Det er et ganske lavt tall til meg å være, men likevel bedre enn i 2021, hvor jeg bare leste 49 bøker. Til gjengjeld var 2021 det året hvor jeg ble hekta på Sigrid Undset og leste både Kristin Lavransdatter og bøkene om Paul Selmer, så der ser dere at tall ikke er alt som betyr noe. 

27 av de 69 bøkene jeg leste hadde mannlige forfattere. Selv om det var langt fra målet om 44, var det en ganske god andel på 39 %. Tidligere har andelen vært mye lavere, så jeg nærmer meg. Jeg har derfor tenkt å sette meg det samme målet på nytt: Å lese 44 bøker skrevet av menn i løpet av 2025. Det er kjipt å ha forsøkt å nå et mål uten å ha klart det, så jeg gir det et forsøk til. Også i år skal jeg blogge om det minst tolv ganger. Selv om jeg bare klarte å blogge om det ti ganger i fjor, følte jeg at det hjalp litt på motivasjonen. 

I tillegg skal jeg lese minst ti ufullførte bøker i løpet av året. I fjor måtte jeg rydde bort alle bøkene mine siden vi skulle male stua, og deretter bokhyllene, og da så jeg alle bøkene jeg har begynt på, men aldri lest ferdig. Noen av dem har ligget halvleste i årevis, av ymse grunner. Så nå skal jeg ta i et tak og fullføre noen av dem. Tenke litt på hvorfor jeg begynte på dem, hvorfor jeg leste så langt eller så kort før jeg bare lot boka ligge, tenke litt på hvorfor jeg ikke fortsatte den gang, tenke litt på hvorfor de ikke fenget, eller om de faktisk gjorde det, men på hvorfor jeg ble distrahert. Hva var det som skjedde? Dette tenkte jeg også at jeg skulle blogge om, ett innlegg for hver bok jeg leser ferdig. Da bokhyllene tørket ferdig, sortere jeg de halvleste bøkene inn i en egen hylle, så det skal bli lett å finne dem igjen. 

Her kommer årets bøker!

Årets norske roman
Nattskolen  av Karl Ove Knausgård.
Boblere: Femten år av Vigdis Hjorth, Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. 


Årets beste oversatte bok
Trist tiger av Neige Sinno.
Bobler: Den polske bokseren av Eduardo Halfon. 


Årets debutant 
Dyr i byen av Marte Wulff. 


Årets skuffelse 
I Am Homeless If This Is Not My Home av Lorrie Moore. Fordi: Når smarte, smarte og finurlige Lorrie Moore etter mange år endelig har skrevet en ny bok, så er det en bok om ei manic pixie dream girl?! Ei manic pixie dream girl som begår selvmord, i tillegg. Veldig beklagelig at en av heltene faller så dypt. Hvorfor? For å tjene penger? I håp om å få romanen sin filmatisert? Veldig skuffende var det. Det eneste jeg likte med boka var det nydelige omslaget av en appelsin og en måne. 
Boblere: Iggy av Edy Poppy, En annen barndom av Hilde Hagerup. 


Årets novellesamling 
Pass, jeg leste visst ikke en eneste novellesamling i 2024. 


Årets barnebok 
Carls billeksikon av Carl Johanson. 


Årets dårligste bok
Herregud, her er det mye å ta av: Cleopatra and Frankenstein av Coco Mellors, Storkenes flukt av Walid Nabhan, Egne steder av Kristin Valla, Evenings and Weekends av Oisín McKenna, Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries av Heather Fawcett, Dark Matter av Michelle Paver. Noen av bøkene blir jeg sint bare av å tenke på, men jeg tror Cleopatra and Frankenstein med sine flate, dødsirriterende, klisjéfylte upper class New York-hipster-karakterer stikker av med seieren. Og siden jeg nevnte selvmord da jeg skrev om Lorrie Moores bok, kan jeg jo si at også Cleopatra and Frankenstein inneholdt et selvmord. Årgh, jeg hater når selvmord brukes i fiksjon for å gjøre noen mer interessante. I Cleopatra and Frankenstein forekom selvmordet som hovedpersonens mors endelikt da hovedpersonen ennå bare var et barn, og det var helt klart bare der for å gjøre hovedpersonen til en skjør, delikat blomst alle måtte ta vare på, også leseren. Ja, kanskje var også hun, som kvinnen i Lorrie Moores roman, nettopp en manic pixie dream girl.   


Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård.
Boblere: Fyrstene av Finntjern av Lars Elling, Den polske bokseren av Eduardo Halfon. 


Årets sakprosa
Trist tiger av Neige Sinno.
Boblere: Mine priser av Thomas Bernhard, Arctic Dreams av Barry Lopez. 

Årets klassiker 
Trollvinter av Tove Jansson. 
Boblere: Arctic Dreams av Barry Lopez.


Årets pageturner 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård. 


Årets poesibok
Hjertet er ei rabiat bikkje av Mira Hussain. 


Årets oppdagelse
Mikhail Bulgakov. Elsket En ung leges opptegnelser. 
Boblere: Eduardo Halfon, Thomas Bernhard. 


Årets engelskspråklige 
Arctic Dreams av Barry Lopez. 

Årets biografi 
Hanna Resvoll-Holmsen av Anka Ryall. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Trollvinter av Tove Jansson. 
Boblere: Bröd och mjölk av Karolina Ramqvist. 

Årets roman 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård. 

Bøker lest i desember, eller skal vi si et innlegg hvor jeg benytter anledningen til å rante i vei om en forferdelig bok

PROSA 
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad 
2. DARK MATTER av Michelle Paver 
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning 
4. DYR I BYEN av Marte Wulff

SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno 
6. EGNE STEDER av Kristin Valla 
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.) 

Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne. 

Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.) 

Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?! 

Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine.  Sammenligner virkelig Valla seg med Undset? 

Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.) 

Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne. 

ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.

Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall! 

Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye. 

Godt nytt år!

De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). 

Veldig hyggelig å få en dedikasjon!

Julegavetips

Skamløst anbefaler jeg å legge denne romanen under treet i år! Fås hos de fleste velassorterte bokhandlere, og skulle de mot formodning ikke ha den, går det an å spørre etter den. ;)

 [W]hat one wants to say is formed in childhood, and the rest of one's life is spent trying to say it. – Barbara Hepworth

Mer mann i monitor X

 

Har nettopp fullført essaysamlingen Writing the Uncanny, redigert av to menn, så nå mangler jeg bare 17 bøker fra å nå målet mitt. Lykke til til meg selv. Men jeg forsøker å ikke tenke så svart/hvitt om ting, så selv om jeg mest sannsynlig ikke når målet mitt, tror jeg likevel det ligger en verdi i å ha forsøkt. For i forsøket fikk jeg jo lest både det ene og det andre som jeg ellers ikke ville ha plukket opp, noen bøker uventede gode leseopplevelser, andre som bekreftet fordommene mine. Og det går jo an å prøve igjen neste år, etter å ha lært av sine feil. Dog må jeg tenke litt på om målet skal være nøyaktig det samme, eller om jeg skal justere litt på det. Jeg valgte jo tallet 44 fordi jeg i gjennomsnitt de siste årene har lest ca. 88 bøker i året, men hittil i år har jeg bare lest i overkant av seksti. De få bøkene av menn jeg har lest i år vil dermed utgjøre en nokså høy prosent, så er det egentlig så ille likevel? Vi får se, det er fortsatt noen uker igjen av året, enda kassen med klementiner som kom i hus forrige uke nesten er tom allerede.

Bøker lest i november: Å lese Roald Dahls barnebøker som voksen

I november fikk jeg endelig pusset og malt
bokhyllene ferdig. 

To av de første bøkene jeg la i bokhylla da
malingen var ferdig tørket. 

November starta med mitt første medlemsmøte i Den norske Forfatterforening. Deretter leste jeg tre diktbøker av menn på rappet, i forsøket på å klare målet om å lese 44 bøker av menn i år, men akk, jeg er fortsatt atten bøker fra å nå målet, og det klarer jeg neppe i løpet av én måned. Likevel er det litt kjipt å kaste håndkleet når jeg har pint meg gjennom så mange allerede. (Neida, joda, neida, kanskje litt?) Jeg har også tre innlegg igjen (jeg skulle skrive tolv). Hva gjør jeg? Leser mer poesi? Selv om jeg egentlig ikke har så lyst til det? Leser ferdig alle de halvleste bøkene jeg har liggende? Jeg fant mange da jeg sorterte bøker inn i bokhylla, noen av dem har jeg jo kommet mer enn halvveis inn i. Men mest har jeg lyst til å lese ferdig essaysamlingen om det unheimliche som jeg holder på med nå. 

I samlingen er det et essay om Roald Dahl, hvor essayistenmener at Roald Dahls barnebøker og voksenlitteratur har den samme nifse stemningen, det er ingen forskjell, og det er sant. Hvilke barn som leste Charlie og sjokoladefabrikken trodde virkelig på at de barna som havnet i uføre inne på fabrikken faktisk ble seg selv igjen etterpå, nei, inni meg visste jeg jo at de faktisk var døde, drept av en psykopat av en sjokoladefabrikkeier. Og det tror jeg fortsatt, etter å nylig ha lest boka til min eldste sønn. Nå har turen kommet til Matilda, og jeg synes den er helt grusom, full av barnemishandling, og da tenker jeg ikke først og fremst på rektoren på skolen, men de ufyselige foreldrene til Matilda, og det grusomme er jo at det er sånn noen foreldre faktisk er?! Men det skjønte jeg ikke da jeg var liten, for jeg var helt hjernevasket til å tro at alle foreldre vil sine barn vel. 

Dystre saker. Anyways, etterpå skal jeg muligens lese Freuds utbrodering av unheimlich. Hva jeg skal lese i jula har jeg ikke tenkt på ennå, bortsett fra at jeg skal lese juleheftet til Dunce. I mellomtiden skal jeg forsøke å skrive ferdig et førsteutkast på en roman. Sees neste år? 

PROSA 
1. LAUSGJENGAR av Fumiko Hayashi
2. BARE OM ARNOLD BUSK, FORTALT AV HAM SELV av Arild Linneberg

POESI 

3. FULLMÅNEN av Thor Sørheim 
4. SKUGGAR AV GLAS av Sigurd Helseth

5. WHEN MY BROTHER WAS AN AZTEC av Natalie Diaz

6. UGRESS & OMSTENDIGHETER av Michael Konupek 

Bøker lest i oktober: Arktis, igjen

PROSA 

1. EVENINGS AND WEEKENDS av Oisín McKenna

2. FYRSTENE AV FINNTJERN av Lars Elling 

3. HVIS DERE FINNER OSS av Leif B. Lillegaard 

SAKPROSA

4. ARCTIC DREAMS av Barry Lopez

5. ANNLEISLANDET SVALBARD av Line Nagell Ylvisåker

6. HYLLEST TIL HALVMØRKET av  Jun'ichirō Tanizaki

POESI 

7. NORSK KJÆRLEIK av Brynjulf Jung Tjønn 

I oktober, etter å ha holdt på med den i flere måneder, fullførte jeg endelig den gørrkjedelige Evenings and Weekends; en blass, gay Sally Rooney-wannabe. Styr for all del unna. 

Jeg har allerede nevnt hvor godt jeg liker både Arctic Dreams og Fyrstene av Finntjern. Forfatteren av førstnevnte skrev i fjor en essaysamling ved navn Embrace Fearlessly the Burning World, som jeg i skrivende stund venter på skal dukke opp i postkassa. Forordet er forresten skrevet av Rebecca Solnit. 

En annen bok fra oktober som er verdt å nevne, er Annleislandet Svalbard av Line Nagell Ylvisåker. I september leste jeg Verda mi smeltar, og da savnet jeg de geopolitiske aspektene ved livet på Svalbard. Det savnet fikk jeg tilfredsstilt av Annleislandet Svalbard, så les absolutt den hvis du likte Verda mi smeltar. Det er virkelig fascinerende å lese hva Svalbard er for noe. 

Ellers i oktober reiste jeg til Kristiansand for å delta på Lesefest. Det var gøy. På toget hjem begynte jeg på Lausgjengar av Fumiko Hayashi, uten at jeg kan si at det begeistret så veldig, men vi får nå se hvor det bærer.

I november i fjor så jeg en helt fantastisk forestilling på Grusomhetens teater, etter en novelle av Kafka. I år skal jeg se et stykke om Ragnhild Jølsen, og det gleder jeg meg til. Og for ikke å snakke om Sara Stridsberg på Nationaltheatret! 

Bortsett fra én bok, leste jeg bare bøker skrevet av menn denne måneden. Krysser fingrene for at det fortsetter i november!

Fra Teateret i Kristiansand sist helg. 

Mer mann i monitor IX

Hyllest til halvmørket ved siden av min japanske bil, hvis lykter stadig blir svakere. Apropos, jeg hater å kjøre i mørket, men ikke fordi det er mørkt, snarere fordi det er så plagsomt å bli blendet av de motkjørende bilenes frontlykter. Det er altså ironisk nok lysene som gjør at jeg ikke klarer å se noe.

Her jeg, enda en kort tur innom for å si at jeg, på tampen til årets nest siste måned, endelig er HALVVEIS til målet mitt om å lese 44 bøker av menn i år. Den 22. boka ble Jun'ichirō Tanizakis Hyllest til halvmørket, som jeg første gang hørte om i et essay av Ingrid Z. Aanestad, og som jeg igjen tenkte på da jeg nylig leste Barry Lopez' tanker om lys: Western civilization, I think, longs for light as it longs for blessing, or for peace or God. Boka, som egentlig er et essay, med forord av Ian Buruma og etterord av Ika Kaminka, var langt fra det jeg hadde forventet meg, og min umiddelbare tanke var at det var litt skuffende, men nå tenker jeg at det var bra likevel? Ja, jeg tror det, uten at jeg skal si så mye mer om det nå. Jeg må nok la boka synke inn først.

Happy Halloween, enn så lenge, eller hva man nå sier. Det kaller jeg en dunkel kveld!