Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

Poetisk praksis, Bokmagasinet 30.08

Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen er den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet. 

Mellom: Nordisk litteratur i oversettelse

  En gang i juni kom årets første nummer av Mellom ut, med tema nordisk litteratur i oversettelse. Jeg fikk det imidlertid ikke i hendene før noen dager siden, så her fikk den posere med squash fra kjøkkenhagen. 

  I tidsskriftet kan man lese dikt fra finlandssvenske Emma Kanckos' De jordbundna, oversatt av undertegnede.

Jeg skrev også en følgetekst til oversettelsen. Ellers er litteratur fra et spekter av Nordens språkhjørner representert i nummeret, her er dansk og færøysk poesi, Oliver Lovrenski på svensk, kvensk romankunst og grønlandsk kunst, islandsk oversetterduell og en anmeldelse av en samisk roman. Tips til litt sen sommerlesning der, altså!

Litteratur i juli: Rock pools, hevngudinner og Kensington Gardens

PROSA

1. DYRKING AV SYDLIGE VEKSTER ETTER MITSJURINS METODE av Weronika Murek
2. FURIES av Sandi Toksvig (red.) 
3. AUDITION av Katie Kitamura  

SAKPROSA 
4. WHY LOOK AT ANIMALS? av John Berger 

Siste dag i juli og jeg teller fire bøker lest. Med andre ord fikk jeg ikke lest særlig mye i løpet av de tre ukene i England. Flere bøker ble med på reisen, men var fortsatt ikke lest da vi kom hjem i forgårs og jeg kjente at jeg godt kunne hatt en ferie etter ferien, men heldigvis er det snart helg. Jeg akter å ikke gjøre noe annet enn å henge i nabolaget. Kanskje løpe en parkrun. Helst også lese noe som som er kjempebra, for jeg følte ikke at noen av bøkene jeg leste i juli var en stor begivenhet. 

Jeg gledet meg til Audition, men etter noen kapitler forstod jeg at jeg antagelig ikke kommer til å åpne en roman av Kitamura igjen. Hun bruker den samme stilen og teknikken i hver eneste roman, det er utrolig fascinerende i begynnelsen; de lange setningene, den kjølige distansen til det jeg-et observerer, som om hun er en slags edderkoppkvinne (eller et annet leddyr med ekstremt detaljert syn) som klarer å se og bemerke alt som skjer til tross for at hendelsene bare tar noen sekunder, men til slutt blir jeg alltid lei, omtrent halvveis, og i Audition til og med før, det tok ikke lang tid før jeg bare syntes stilen var irriterende og pretensiøs. Så mange omstendelige setninger for å si så lite. Jeg hat-leste resten og lot romanen bli igjen i bokhylla i cottage-en ved Robin Hood's Bay, mens jeg lot en roman av Barbara Pym bli med hjem, kanskje det er den jeg skal lese i helga? 

En annen bok jeg leste og som ikke direkte gav meg misnøye, men som jeg ikke lot meg begeistre noe særlig av, var novelleantologien Furies. Spennende tema, hvor hver novelle handlet om dyriske og mytologiske skikkelser i vår moderne verden, med bl.a. forfattere som Ali Smith, Helen Oyeyemi og Margaret Atwood. Likevel, mens jeg leste antologien klarte jeg ikke å fri meg fra tanken om at dette er sikkert veldig bra, samtidig som ingen av novellene, utenom én, fenget meg noe særlig. Kanskje er det sjangeren som gjør det, at det å lese en antologi med seksten noveller på rappen føles som å stå ved et samlebånd, hvor hver novelle forsvinner like fort som den kom, eller så var antologien kanskje litt strømlinjeformet? Den eneste novellen som satte seg var "Churail" av Kamila Shamsie. Noen uker etter at jeg leste den kom jeg stadig til å tenke på den der vi vandret rundt i Kensington. (Novellen handler om en vanvittig rik innvandrerfamilie som bor i nabolaget til dronningen, de har den nest største hagen i London, påstår fortelleren, hvor det gror et tre som huser en churail, jeg-personens døde mor.) Overraskende, siden jeg har lest Kamila Shamsie før og husker at det var en nokså grunn affære. Eller kanskje ikke, for jeg påstår ikke at "Churail" var fantastisk, men den gav meg i hvert fall noe å tenkte på. 

Apropos mytiske skikkelser, jeg fikk med meg mye folklore fra steder vi besøkte i Yorkshire, og i Whitby kom jeg tilfeldigvis over en bok om planter og folklore som jeg leste i, men langt i fra ble ferdig med. Den begeistret meg, så det stemmer likevel ikke helt at hele juli var døll på lesefronten. Hurra for det, og jeg tror sannelig den er en av bøkene jeg skal lese i de kommende dagene. 

En av tingene jeg gjorde i sommer i stedet
for å lese bøker: Lete etter krabber og eremittkreps
 i rock pools. 

En sjørøverbåt i Diana Memorial Playground
i Kensington Gardens, en lekepark basert på J. M.
Barries Peter Pan in Kensington Gardens, som, i motsetning
 til det mange tror, er en kjempetrist bok. Et veldig ungt
familiemedlem måtte reddes ned fra masten flere ganger. 

En bok jeg leste i en lekeplass i Yorkshire. Legg merke
 til det tørre gresset, det var hetebølge og
vanningsforbud de første elleve dagene vi var der.

Da det endelig begynte å regne søkte vi
tilflukt på et koselig, lokalt bibliotek. 

Brimham Rocks, et kjempegøy sted!

Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!

Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 

POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA

2. EVERYTHING UNDER av Daisy Johnson
3. DØDEN I VENEDIG av Thomas Mann 

4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

5. FJELLET, GEVÆRET, VANNET av Lars Ramslie 
6. UTSLETTELSEN av Thomas Bernhard 

SAKPROSA 
7. EICHMANN IN JERUSALEM av Hannah Arendt 
8. MAKT OG VOLD av Hannah Arendt 

9. EMBRACE FEARLESSLY THE BURNING WORLD av Barry Lopez 
10. JEG TENKER NOK DU SKJØNNER DET SJØL av Jon Gangdal 

Kassandras skrivekrets: Siste side

Neimen, hva er dette for noe? 

 

En konvolutt? 

Siste side?

En konvolutt med kort inni?

Flere kort med siste sider, resultatet fra en workshop med tidsskriftet Forloren skilpadde. 

Aha, en litterær utgivelse! Skrevet av Kassandras skrivekrets, utgitt av Bingen Bok (tidligere Gullberg & Bostadløkken) i samarbeid med tidsskriftet Forloren skilpadde. Til salgs hos nettopp Bingen Bok!