Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Mer mann i monitor 2.4

Det er første juni og bare én måned igjen til jeg bør ha lest minst halvparten av de 44 bøkene skrevet av menn jeg har tenkt til å lese i år. I fjor klarte jeg ikke å nå 22 bøker før langt utpå høsten. I skrivende stund kan jeg med glede si at jeg er i rute, i og med at jeg allerede har lest atten bøker skrevet av menn. Jeg skal nok klare å lese fire til i løpet av en måned, særlig siden jeg allerede er halvveis i Barry Lopez' essaysamling Embrace Fearlessly the Burning World*, og godt i gang med PTSD-klassikeren The Body Keeps the Score av Bessel van der Kolk.

Den siste av bøkene jeg leste for å komme meg videre i oppnåelsen av målet, var Tarantell av Eduardo Halfon. Altså, mannete fortellerstemme til tross, jeg tror jeg er fan. Halfon skriver aldri noe kjedelig. Og hvor vilt er ikke premisset for boka, en reenactment av en konsentrasjonsleir på en sommerleir for jødiske barn? Herregud. Jeg noterer meg bak øret av jeg bare har lest tre av bøkene hans, og at jeg, dersom jeg skulle bli stående fast senere i år, kan plukke opp enda en av bøkene hans, så kommer jeg meg antagelig videre. 

*Apropos kvinner og menn, essaysamlingen har et forord av Rebecca Solnit. 

Mer mann i monitor 2.3

Hittill i år har jeg lest femten bøker skrevet av menn. Den siste var De få utvalgte av Peter Høeg, som jeg endelig leste ferdig i går, her avbildet ved siden av en nydelig bukett tulipaner som vi plukket på arbeidernes dag. Jeg plukket romanen opp fordi en annen mann (Donald Maass) skrev om den i The Emotional Craft of Fiction. Jeg tror han nevnte De få utvalgte som et eksempel på hvordan tiden er en antagonist, men nå som jeg har lest den forstår jeg ikke helt det. Jeg tror jeg må ha husket feil, han må ha sagt noe annet. 

De få utvalgte bestod av melodramatisk jabbing fra ende til annen, om hvor løgnaktig tiden er, at den kanskje ikke er lineær, bla bla bla. Ikke at jeg er fremmed for tanker om at tiden er noe annet enn det den utgir seg for å være, det var bare ikke spesielt interessant eller intelligent tatt opp her. Bortkasta tid, men som jeg har lest flere steder i det siste, hva blir livet til hvis man hele tiden skal styre unna alt som er dårlig. 

Litteratur i april: Roboter og blomster

I april fant jeg ut at Jamaica Kincaid også skriver barnebøker,
 og ikke bare det, men at hun nylig hadde skrevet en, og at den
handler om botanikk! 

Morsom klubb som jeg i april oppdaget at eksisterte, da en av
 medlemmene hadde skrevet en artikkel i nyeste nummeret av
Gymnadenia. 

I april så jeg Sara Stridsberg i samtale med Kaja Schjerven Mollerin på Litteraturhuset. Jeg leste Farväl til Panic Beach, og det var fint. Jeg leste også My brother av Jamaica Kincaid, noe som var fantastisk. Mer uventet var det at jeg kjedet meg da jeg leste Arendal. Jeg brukte flere dager på å lese den, omtrent like lenge som det tar meg å lese en av de alminnelig tjukke bøkene til Knausgård, denne var jo bare en flis. 

Generelt ble det ikke så voldsomt mye lesing i april, påskeferie til tross. Jeg tror jeg brukte en del tid på å skrive, og på vårrengjøring og å sykle. Jeg kan nevne at vi har lest den svenske barneboka Chop Chop. En tapper jordbos berättelse av Linda Bondestam et par ganger (rettelse: et titalls ganger, sikkert over femti), og at vi elsker den. Et barneboktips der, altså! 

Nå er det mai, det er tulipaner i huset og jeg leser Among flowers av Jamaica Kincaid. 

PROSA 

1. MY BROTHER av Jamaica Kincaid 

2. RENESSANSEFEMININ HORROR av Runa Borch Skolseg 

3. ARENDAL av Karl Ove Knausgård 

4. FARVÄL TILL PANIC BEACH av Sara Stridsberg

SAKPROSA

5. UTEN NÅDE av Birger Amundsen 

POESI

6. EPLET, NESTEN av Anna With 

Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Mer mann i monitor 2.2

Her er en bloggpost bare for å si at jeg har lest hele elleve bøker skrevet av menn siden året begynte, og det har ikke en gang gått tre hele måneder. Jeg er med andre ord godt i rute til å nå målet mitt. Hurra for meg!

En bok jeg nettopp har begynt på. 

Mer mann i monitor 2.1

Jeg skriver en roman om Svalbard, og leser i den anledning Uten nåde av Birger Amundsen. Boka handler om forholdet mellom isbjørn og mennesker opp i gjennom tidene, primært jakt i nyere tid. Her beskrives metoder og hytter, steder i isødet, historier og menneskers liv utbroderes, forfatteren snakker med pensjonerte jegere (ja, for det er faktisk ikke så lenge siden all jakt av isbjørn ble forbudt, det var i 1970) og siterer fra gamle dagbøker. Jakt- og fangstmetodene er helt groteske, f.eks. visste jeg ikke noe om den utstrakte bruken av både selvskudd og gift. Jeg leser om kjente fangstmenn, og iveren etter å skyte flest mulig isbjørner i løpet av en sesong gjør meg kvalm. Rekorden til et jaktlag er 144 isbjørner på én sesong! Jeg spyr. 

Rekker ikke fingeren til boka, som jeg synes både er interessant og velskrevet, men til det jævla bildet som fyller meg med forakt hver gang jeg ser på det. Her poserer en jeger med en isbjørnunge, skal det liksom være koselig, men hva er koselig med at han antagelig var med på å skyte bjørnungens mor, derav blodet på hendene? Det er helt grotesk. 

Denne boka er full av menn, barske menn, men fæle menn. De konkurrerer om å skyte flest mulig dyr, ja, alt som beveger seg må skytes. De gjør narr av folk som aldri har vært i isødet, som sitter på et kontor og liksom skal bestemme over hva som skjer der ute. De mener at å skyte isbjørn er bedre enn å bedøve en isbjørn for å forske på den, å bli skutt og dø momentant er bedre enn å bli undersøkt. De mener at deres egen jakt er bedre en turistjakten som de "rike amerikanerne" driver med. De lurer godtroende turister, og har ingen dårlig samvittighet for det, for det de driver med selv er liksom høyerestående? De snakker hånende om folk som driver med mindre voldelige aktiviteter, å være botaniker er f.eks. ikke like kult som å være jeger. 

Innimellom er boka fylt av bilder av avkappede isbjørnhoder, flådde isbjørnkropper, revepelser og isbjørnpelser, isbjørnunger som holdes i bånd og mates med kondensert melk fra en tom ketsjupflaske, som tas med på tur i Tromsø før de selges til en eller annen dyrehage i Amerika eller Europa. Jeg kjenner jeg blir helt rasende, men også glad og takknemlig for at isbjørnjakten på Svalbard er et avsluttet kapittel. Et sted i boka fortelles det om en sysselmann som, hvis det hadde vært opptil ham (og jeg parafraserer), ville ha fjernet hver eneste påle på øyriket som har med fangst og jakt å gjøre. Og det tenker jeg også, vekk med det drittet, hyttene som står der som minnesmerker over en forgangen tid, som om de står der som minnesmerker for å hedre og ære det menneskene holdt på med den gang? Nei, de fortjener ingen ære. 

Her skal dere få noen utdrag: 

Herregud. "Svensk blomsterplukker?" Hvor nedlatende går det an å bli? Carl og Jacob Agardh, far og sønn, var botanikere som arbeidet med alger. 

Jakt med snøscooter som turist? Ikke greit. Jakt med snøscooter som lokalboende? Ok. Fatt det den som kan. 

Tegning av en selvskuddanretning. 

Barbari. 

Her er det tøffe-tøffe-tøff-fangstmann Per Johnsen som intervjues. (Ja, det er samme fyr som sa det med "blomsterplukkeren"). Sykt selvgod type. Det er bare løgn og fanteri at miljøvern ikke fantes i Norge på den tiden han var fangstmann. 

HATER når ville dyr behandles som underholdning for mennesker. 

The role of the artist is exactly the same as the role of the lover. If I love you, I have to make you conscious of the things you don't see. 
- James Baldwin