Det er jordens dag og vi sitter på toget hjem fra Ipswich. Pappaen din plukket med seg en avis fra butikken i Orford. I den står det at det har vært rekordtemperatur flere steder i Storbritannia i påsken. Den varmeste påskedagen i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ikke så ille som det høres ut som når jeg leser at påsken er svært sen i år. Det er over ti år til påsken kommer til å være så sen igjen. Det er bare litt mindre enn antall år FN sier vi har på oss til å minske følgene av oppvarmingen. Det er ikke lenger snakk om å stanse oppvarmingen, det er for sent til det. Jeg husker at det var det vi snakket om før, da jeg var yngre, at vi måtte forhindre at gjennomsnittstemperaturen steg. Nå snakker vi bare om å forhindre at den stiger for mye.
I heiene i nærheten av der hvor en av oldemødrene dine bor, har det vært brann i påsken. Det står i nyhetene at området er et spesielt terrengdekkende myrhabitat med mange hekkende fugler. Det står i nyhetene at brannen ble startet av en grill. Da må det ha vært tørt der i utgangspunktet.
I fjor vår og sommer var det hetebølge over store deler av Europa. Det var tørt og varmt i månedsvis. Jeg badet i havet i mai, og det var komfortabelt. Jeg svømte rundt lenge sammen med Biffy under kveldssolen, før vi gikk opp på land hvor pappaen din satt og leste og Lady gikk rundt og snuste blant steinene. Det var ikke kaldt å stå og tørke seg, som det vanligvis er når man bader i midten av mai. Flere ettermiddager og kvelder den våren dro vi med bussen til havet. Andre kvelder gikk jeg tur med hundene i skogen. Det luktet så godt, det luktet sommer. Tørt og varmt. Det luktet som juli, men det var mai. I nabolaget blomstret syrinene. En ettermiddag pappaen din jobbet, tok jeg med hundene til huset til noen venner hvor vi spiste middag lagd av ville vekster: brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, rundstykker med ramsløksmør, mjødurt-te, og salat av skvallerkål og marikåpe.
Det ble juni og varmen fortsatte. I noen dager yrte det, men aldri noe særlig lenge. Jeg fikk en melding fra kommunen om at det var vanningsforbud. Plenen ble gul. Syrinene ble ferdige med å blomstre. Kronbladene falt ned på asfalten.
I juli brøt det ut hundrevis av skogbranner over hele Skandinavia. Verst var det i Sverige. Over åtte hundre skogbranner brøt ut i Norge, men det var ingenting i forhold til skogbrannene i nabolandet. Norske helikoptere og brannmannskap dro over for å hjelpe. Det ble tordenvær, og lynene som slo ned i trestammene forverret brannene. Det var frykt for at brannene skulle nå et militærområde med sprengstoff. Sverige måtte be NATO om hjelp. Helikoptere fra sør i Europa fløy nordover for å hjelpe. Temperaturer på over tretti grader ble registrert nord for polarsirkelen, og det begynte å brenne. Der hvor det knapt finnes trær, ble det skogbrann. Skogbrann i Arktis!
Ikke bare plenen i nabolaget ble gul, men også det ville gresset i skogen, og bladene på trærne ble gule. Når jeg så på dem, tenkte jeg at de så ut som trærne gjør om høsten, men lukten sa noe annet: det luktet tørt og brannfarlig. Det var så varmt at det beste var å være inne, hvor det var svalere. Vi holdt hundene inne. Bare om morgenen og om kvelden kunne vi gå lengre turer med dem, for bakken brant. Asfalten vi måtte gå på for å komme oss til skogen var glovarm. Jeg tenkte flere ganger på at jeg ville prøve å steke et egg på asfalten, men det ble med tanken. Det var så varmt, jeg orket nesten ingenting. Det gjorde ikke hundene heller.
I slutten av juli måtte en reaktor i Sverige stenges fordi sjøvannet fra Kattegat var for varmt til å kjøle det ned. Skogbrannene fortsatte. Bøndene måtte slakte kyrne sine lenge før tiden fordi det ikke var nok grovfôr til dyrene. Selv hester ble slaktet fordi høy ble verdt sin vekt i gull. Meterologisk institutt erklærte sommeren for den varmeste og tørreste sommeren som noensinne hadde blitt registrert. Mediene var schizofrene. De vekslet mellom å bringe nyheter om skogbranner og desperate bønder, til overskrifter om tidenes beste sommer.
Det var vanskelig å sove om nettene. Vi lå og kastet oss i varmen.
I slutten av juli begynte det å brenne i Hellas. Mennesker ble fanget i husene sine og brent inne. Brannene var så voldsomme at folk døde selv bare noen meter fra stranden. Til sammen ble over hundre mennesker drept. Enda flere ble sendt til sykehus. I mediene ble det sagt at brannene var påtent, og noen påstod dermed at de som hevdet brannene skyldtes global oppvarming tok feil. Skogbrannene i Attica ble regnet som en av de verste og største skogbrannene i nyere tid. Ingen brann blir så stor og voldsom av at noen tenner på en fyrstikk uten at skogen på forhånd er blitt knusktørr.
Det tenker jeg på når jeg leser om brannen i myra. Det skal ganske mye til for å få en myr til å brenne. En myr er per definisjon et område med mye vann, et område hvor grunnvannet ligger høyt.
Det er noen måneder siden vi besøkte denne oldemoren din, hun som bor i nærheten av myra som brant. Hun er din pappas farmor. Sist gang vi besøkte henne var også den gangen hun først fikk høre om deg. Hun fortalte at da hun hadde vært gravid (med farfaren din) og var på vei til sykehuset for å føde, hadde de truffet naboen som hadde blitt sjokkert over at hun skulle føde, fordi det ikke så ut som om hun var gravid. Sånn er det med meg også. Det var ingen som reiste seg for å gi meg en plass å sitte på toget fra Orford til Ipswich. Se gravid ut, sa pappaen din med hendene fulle: en koffert, en ryggsekk, en stor jakke, og båndet til den store hunden. Nei, det går bra, sa jeg, det er bare et stopp. Jeg ble stående i midtgangen med lunsjen vår i en pose i den ene hånden, og båndet til Lady i den andre.
Lenge før du fantes, mente jeg at gravide ikke skulle tas så mye hensyn til. Det er ingen samfunnstjeneste å bære fram barn, tenkte jeg. De får stå, sa jeg, ha det ukomfortabelt og slitsomt, slik at de kanskje velger å ikke få flere barn siden. Det var sånt som jeg kunne si til folk, samtidig som jeg alltid holdt døren åpen for gravide kvinner og folk med barnevogner. Jeg ville sikkert også ha reist meg om jeg så en gravid kvinne på et fullt tog (men det skjedde aldri). Kanskje sa jeg de tingene jeg sa mest for å provosere, sette ting på spissen. Det var sant det jeg mente om at det å få barn ikke er en samfunnstjeneste. Det mener jeg ennå. Mennesker setter store økologiske fotavtrykk på jorden. Jeg gjør det, pappaen din gjør det, du kommer til å gjøre det. Selv hundene gjør det. De spiser mat, de og, og vi har dem med på bussen, på toget, og i bilen pappaen din og jeg i blant leier når vi drar på hytta. Det er mange hunder i verden, over tre hundre millioner hunder holdes som kjæledyr. Alle disse hundene finnes på grunn av oss, menneskene. Til sammenligning finnes det bare omtrent tre hundre tusen gråulv i verden. At de i det hele tatt finnes, er mer på tross av oss.
Det var tungt å stå med deg i midtgangen. Om det hadde vært mer enn ett stopp før vi skulle av, hadde jeg kanskje spurt noen om å få sitte. Selv om du ikke er så synlig under klærne, er du like stor som en ananas nå, i følge graviditetsappen. Pappaen din foreslo at jeg skulle bruke litt strammere klær, men jeg liker ikke stramme klær.
Etter et stopp var vi framme på stasjonen i Ipswich. Jeg satt på en benk på en av plattformene og passet Lady og tingene våre mens pappaen din gikk ut av stasjonen for å ta en røyk og la Biffy gå på do.
I toget på vei hjem fra Ipswich varmer solen gjennom vinduet. Det var varmt i går, og det er varmt i dag. Pappaen din døser mens han hører på en podcast. Vi har drukket opp alt vannet vi tok med, og appelsinjuicen også. Jeg håper det ikke blir hetebølge denne sommeren, når du kommer. At den blir vanlig, alminnelig (i den grad det går an å kalle noe alminnelig lenger, det gjør jo egentlig ikke det).
