Viser innlegg med etiketten biologi. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten biologi. Vis alle innlegg

tirsdag 2. september 2025

Bøkene som ble liggende, 9/10


I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 


Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

søndag 1. juni 2025

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon


De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

fredag 2. mai 2025

Litteratur i april: Roboter og blomster

I april fant jeg ut at Jamaica Kincaid også skriver barnebøker,
 og ikke bare det, men at hun nylig hadde skrevet en, og at den
handler om botanikk! 


Morsom klubb som jeg i april oppdaget at eksisterte, da en av
 medlemmene hadde skrevet en artikkel i nyeste nummeret av
Gymnadenia. 


I april så jeg Sara Stridsberg i samtale med Kaja Schjerven Mollerin på Litteraturhuset. Jeg leste Farväl til Panic Beach, og det var fint. Jeg leste også My brother av Jamaica Kincaid, noe som var fantastisk. Mer uventet var det at jeg kjedet meg da jeg leste Arendal. Jeg brukte flere dager på å lese den, omtrent like lenge som det tar meg å lese en av de alminnelig tjukke bøkene til Knausgård, denne var jo bare en flis. 

Generelt ble det ikke så voldsomt mye lesing i april, påskeferie til tross. Jeg tror jeg brukte en del tid på å skrive, og på vårrengjøring og å sykle. Jeg kan nevne at vi har lest den svenske barneboka Chop Chop. En tapper jordbos berättelse av Linda Bondestam et par ganger (rettelse: et titalls ganger, sikkert over femti), og at vi elsker den. Et barneboktips der, altså! 

Nå er det mai, det er tulipaner i huset og jeg leser Among flowers av Jamaica Kincaid. 


PROSA 
1. MY BROTHER av Jamaica Kincaid 
2. RENESSANSEFEMININ HORROR av Runa Borch Skolseg 
3. ARENDAL av Karl Ove Knausgård 
4. FARVÄL TILL PANIC BEACH av Sara Stridsberg

SAKPROSA

POESI
6. EPLET, NESTEN av Anna With 

tirsdag 4. mars 2025

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med
Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

mandag 3. februar 2025

Litteratur i januar: Podcaster og kaskelotter

I januar tapetserte jeg huset mens jeg hørte på podcaster om bøker. Jeg hørte på flere podcaster i løpet av av én uke enn jeg gjorde i hele fjor, tror jeg. Jeg hørte Rachel Cusk i samtale med Jessica Gedin, noen uker etterpå plukket jeg opp Parade, den gjenstår å lese ferdig. Jeg hørte to psykologfyrer snakke om litteraturens verdi for psyken, ja, velkommen etter, tenkte jeg. Jeg hørte Bjørn Vatne snakke med Theis Ørntoft om Jordisk. Jeg hørte Vigdis Hjorth snakke med Lars Ramslie, fikk lyst til å lese Fjellet, geværet, vannet. Jeg hørte Dua Lipa snakke med Olga Tokarczuk, senere løp jeg så godt jeg kunne på hålken uten å skli mens jeg hørte på Dua Lipas Radical Optimism. (Er jeg veldig tøff eller bare veldig dum?)  Jeg har nemlig løpt ganske mye i januar, etter noen måneders pause, og krysser fingrene for at jeg blir klar for Birken i juni. 

Apropos Gudbrandsdalen, så var vi på hyttetur i Gausdal i helga, jeg leste litt i Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med. Og forresten så er det nettopp Kyrre Andreassen som har oversatt Ørntofts Jordisk til norsk, hvor jeg la merke til at han lot noen av karakterene bruke ordet kaskelot om noen dyr de skulle se i Nord-Norge. Jeg ante ikke hva det var for noe, det viser seg at kaskelot er det danske ordet for spermhval, som Andreassen altså ikke hadde tatt seg bryet med å oversette, jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men det er i hvert fall gøy å vite at spermhvalen heter noe så morsomt på dansk. Kaskelot, bare smak på det ordet. Og apropos dansk, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid siden jul. Tjue, tjuefem ganger? Hele tiden mens jeg simultanoversatte fra dansk til norsk. Det var ikke populært da jeg, for å få litt variasjon, forsøkte å lese på dansk til barna, for det var helt uforståelig. (Nå har jeg imidlertid, like før vi dro til Gausdal, gjemt boka under senga, og det ser ut til at den er glemt. Der, i glemselen, kan den gjerne forbli litt til, selv om det er en vidunderlig bok, den er jo det.)

Andre gledelige, litterære hendelser å melde fra januar er at jeg har fått meg en skrivegruppe, og det er helt nydelig. For en fantastisk skrivemåned det har vært! Håper det fortsetter slik, bank i bordet!



PROSA
1. JORDISK av Theis Ørntoft
2. DA VI VAR YNGRE av Oliver Lovrenski
3. HALVA MALMÖ BESTÅR AV KILLAR SOM DUMPAT MIG av Amanda Romare

SAKPROSA
4. HOLD ME TIGHT av Dr. Sue Johnson

POESI
5. DE JORDBUNDNA av Emma Kanckos 
6. KASKADER AV OKSER OG ASKE av Eirik R. Røkkum 



Et av tapetene jeg fikk på plass mens jeg hørte
Dua Lipa og Olga Tokarczuk snakke om Før
plogen din over de dødes knokler. 

onsdag 31. januar 2024

Bøker lest i januar: Kakaduer og menneskenes evolusjon

Tiden flyr, januar er over allerede. Den beste romanen jeg leste var en roman jeg har lest før, Trollvinter av Tove Jansson. Ellers var det interessant å lese Anka Ryalls bok om Hanna Resvoll-Holmsen, og Anna Blix' bok om hvordan fødsler og svangerskap foregår hos andre dyr enn oss. Og hos oss, for så vidt. Vi mennesker har utviklet oss til å føde med hjelp fra andre, jeg lærte bl.a. at kroppene våre, slik de er i dag, ikke er laget for å kunne føde alene. Elsker å lese om hvordan biologien vår er så tett knyttet til samfunnet vi har laget oss. Kanskje fordi jeg stadig kommer bort i folk som argumenterer for "den sterkestes rett", og som unnskylder dårlig oppførsel, med (det de tror er) evolusjon som grunnlag, men jeg sier som Ygritte: You know nothing. Boka anbefales! 

Februar er like rundt hjørnet, og det betyr: BOKLANSERING. Min andre roman, De jordbundne, slippes mandag 19. februar. Jeg grugleder meg. Slippfest blir riktignok ikke før i mars. Imidlertid skal jeg lese fra boka på Deichman Tøyen den 14. februar kl. 19. Sees? 

Ellers går det ganske bra med nyttårsforsettet mitt om å lese flere menn. Jeg har faktisk klart å lese akkurat 50/50 kvinner/menn denne måneden. Tommel opp til meg selv! Og øverst i bunka ligger Jon Fosse,  Mikhail Bulgakov og Thomas Bernhard. Vi skal nemlig til Østerrike senere i år, så jeg tenkte at nå er det på tide å lese ham, Utslettelse og Gamle mestere har vært på leselista i årevis. Gleder meg til å lese dem alle sammen. 

Fortsatt god vinter! Kjør og gå forsiktig på glatta!

Slik blir omslaget!

En fiffig beskrivelse, fra romanen Cleopatra
and Frankenstein
av Coco Mellors.  

En morsom anekdote om Selma Lagerlöf. 


PROSA
1. TOLLAK TIL INGEBORG av Tore Renberg
2. TROLLVINTER av Tove Jansson
3. STORKENES FLUKT av Walid Nabhan
4. ILD, TENNER, VANN, TUNGE av Nhu Diep 
5. STAMBOUL TRAIN av Graham Greene 
6. LUCKY JIM av Kingsley Amis

POESI 
7. FINANS av Martin Svedman 
8. NORSKE SKOGER av Nora Aschim 

SAKPROSA
9. HANNA RESVOLL-HOLMSEN av Anka Ryall 
10. 40 UKER av Anna Blix

torsdag 7. desember 2023

Hanna Resvoll-Holmsen



For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 


Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.


Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 


Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!

torsdag 2. juni 2022

Lilla tulipaner, dikt og Selma Lagerlöf: Litteratur i mai

En novellesamling verdt å lese.


PROSA
1. KITCHEN CURSE av Eka Kurniawan 
2. LÖWENSKÖLDS RING av Selma Lagerlöf
3. CHARLOTTE LÖWENSKÖLD av Selma Lagerlöf
4. DAGNY av Aasne Linnestå
5. ØYEBLIKK FOR EVIGHETEN av Kjersti Anfinnsen 
6. AGNES NATT OG DAG av Kjersti Annesdatter Skomsvold 

SAKPROSA 
7. KRÅKEMANNEN av Alf Marius Opsahl

POESI 
8. JORDA, MI MOR av Nils-Aslak Valkepää
9. NÅR JEG SER HAVET, SLOKNER LYSET av Sumaya Jirde Ali 
10. DEVON av Nils Christian Moe-Repstad


Noen fine, lilla tulipaner og
Botanikum av Kathy Willis, en
bok T og jeg har lest hundre ganger. 


Det eneste
målet jeg satte meg for leseåret 2022, var å endelig lese Selma Lagerlöf. Nå har jeg lest både Löwenskölds ring og Charlotte Löwensköld, og hvor vidunderlige (og morsomme) var ikke de. I pinsen skal jeg lese siste roman i Löwensköld-trilogien, og det gleder jeg meg til. 

Apropos kvinnelige nobelprisforfattere, så var Erlend og jeg på guidet tur med Sigrid Undset-selskapet på Svartskog for et par uker siden. Vi så pensjonatet hvor Undset skrev Jenny, og landskapet som kan ha vært landskapet rundt gården hvor Lavrans (faren til Kristin) vokste opp, hvilket også er landskapet i bøkene om Olav Audunssønn, et landskap jeg personlig, i motsetning til Ragnfrid (moren til Kristin), HELT KLART foretrekker fremfor fjellandskapet på Høvringen og i Sel. Så nydelige eiketrær og utsikt til fjorden som det var der! Vakkert, vakkert, vakkert. 

Ved siden av Selma Lagerlöfs bøker, vil jeg trekke fram den ville novellesamlingen av Eka Kurniawan. Dog var den ikke like sprø som Skjønnhet er et sår, men nå ser jeg hvor påfunnene kommer fra. Samlingen burde oversettes til norsk, spør du meg. 

Ellers i mai hørte jeg på diktpodcasten til Hans Olav Brenner. Greit nok at podcasten ofte handler mer om folkene i den (ikke minst Brenner selv) enn diktene i seg selv, men jeg oppdaget i det minste diktet "Hentet" av Johann Grip, og det alene var verdt hele lyttetiden. En bonus var diktet "Jeg holder ditt hode" av Stein Mehren. Fint. 

Tenk det - nå har jeg skrevet godt om hele tre mannlige poeter/forfattere. Hvem hadde trodd! 

fredag 31. desember 2021

Årets bøker 2021


Mann og barn i Hvitsten. 

I år ble et slags Sigrid Undset-år for meg. Jeg leste meg gjennom store deler av forfatterskapet hennes, bl.a. Kristin Lavransdatter for første gang. (Er Kristin Lavransdatter en av verdens beste romaner? JA.) Jeg lyttet meg gjennom podcasten Christine Lavransdatter, og meldte meg inn i Sigrid Undset-selskapet. I mai var jeg med på byvandring i Undsets middelalder-Oslo. I sommerferien reiste vi på Undset-rundtur: til Høvringen og Lillehammer. I høst dro vi på tur til Hvitsten hvor Undset tilbragte en sommer i barndommen (som beskrevet i Elleve år). Til bursdagsgave fikk jeg Undsets skuespill I grålysningen, men enda er det noen bøker jeg ikke har lest, f.eks. bøkene om Olav Audunssønn. Hurra for det, da har jeg noe å glede meg til det kommende året. 

En av bøkene som ble lest i år. 


I fjor, på omtrent samme tid, satte jeg meg som et nyttårsforsett for 2021 å bare lese bøker skrevet før år 2000. Jeg klarte ikke å holde meg til forsettet, delvis fordi noen nye bøker ikke var til å motstå, delvis fordi jeg skulle delta i en forfattersamtale med Cathrine Knudsen og gjerne ville lese bøkene hennes på forhånd, og delvis fordi jeg det andre halvåret var så mye syk at jeg ikke klarte å konsentrere meg om å lese, og dermed tillot meg selv å lese hva jeg ville, bare for å få til å lese igjen. Likevel klarte jeg det langt på vei: Bare 15 av de 49 bøkene jeg leste i år var skrevet i år 2000 eller senere. Resten var skrevet før. Forøvrig skrev jeg i fjor også en liten liste over bøker jeg tenkte jeg skulle lese i år. Ble det noe av? La oss se: 


Syv fantastiske fortellinger av Karen Blixen - nope. 
A Touch of Mistletoe av Barbara Comyns - nei, men hvordan kan det ha gått til?! Den jeg jo få lest. 
The Twenty-Seventh City og Strong Motion av Jonathan Franzen - jeg begynte på The Twenty-Seventh City, men så la jeg den fra meg fordi den var så kjedelig. 
Malicroix av Henri Bosco - nei. 
Mesteren og Margarita av Mikhail Bulgakov - nei. 
The Queen's Gambit av Walter Tevis - nei. 
A True Story av Lucian av Samosata - nei. 
Thus Were Their Faces av Silvina Ocampo - nei. 
Almanac of the Dead og The Turquoise Ledge av Leslie Marmon Silko - lastet ned Almanac of the Dead på lesebrettet, men fikk aldri begynt. 
Solaris av Stanislaw Lem - nei. 
Et eller annet av James Baldwin - nei. 
Et eller annet av John Steinbeck - nei. 
To the Lighthouse av Virginia Woolf - nei, men jeg leste The Years da. 
Mer av Angela Carter - nei. 
Allis sønn av Magnhild Haalke - nei. 


Mann, barn og hund på Høvringen
 - Kristin Lavransdatters rike. 

Fikk tydeligvis ikke lest nesten noen av dem, men jeg sparer på listen, selv om jeg ikke har noen litterære nyttårsforsett for det kommende året. Eller: Jeg må få lest Selma Lagerlöf. Det kan være et mål. 

Hva med kvinne-/mannstatistikken i året som gikk? 41 av 49 bøker lest var skrevet av kvinner. Andelen menn var altså bare 16,3 %. Det er faktisk en god del dårligere enn i fjor... Oops! 


Hva annet av litterær relevans skjedde dette året? Kjell Askildsen døde. Joan Didion, Eve Babitz og Edward O. Wilson døde. Pappa og jeg prøvde tre ganger å få sett Tolvskillingsoperaen på Det Norske Teatret, men det ble avlyst hver gang (og vi har fortsatt ikke sett stykket). Jeg oversatte Marian Womack til tidsskriftet Mellom, og leste utdrag fra novellen på Litteratur på Blå. Jeg skrev dikt for Forfatternes klimaaksjon, som jeg, etter to år, ikke lenger skal være redaksjonssekretær for (men jeg skal fortsatt være i redaksjonen). Blant annet. 


Vær så god, her kommer kåringen av årets bøker:


(Beklager til alle andre bøker og forfattere jeg leste i året 2021, for Kristin Lavransdatter og Sigrid Undset vinner i nesten hver eneste (positive) kategori.)



Beste norske

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.


Kristin Lavransdatter i Sel. 


Beste norske debutant

Leste ingen norske debutanter i år. Eller, jeg gjorde jo på en måte det: Jeg leste faktisk Sigrid Undsets debutroman, Fru Marta Oulie, så da får jeg velge den. (Men jeg leste altså ingen norske debutanter av året.) 



Den beste boka som stod i hylla i årevis uten at jeg fikk lest dem før i år

Gymnadenia av Sigrid Undset. 



Årets skuffelse

The Years av Virginia Woolf. Dette må være den svakeste boka av geniet Woolf ever? 

Bobler: Min skyld av Abid Raja (altså, den var bra og interessant nok, men den var ikke bra - jeg tror jeg hadde veldig høye forhåpninger da jeg leste et sted at den angivelig var "noe av det beste so er skrevet om å vokse opp med to kulturer).


Årets novellesamling

De kloge jomfruer av Sigrid Undset. Nydelig, liten novellesamling bestående av bare tre noveller. Tar denne samlingen over Bjørg Vik any day.


Tobie i Sigrid Undsets hage på Bjerkebæk. 


Årets dårligste

Sigrid Undset. Et liv av Gidske Anderson. For en utrolig rævva biografi. Anderson har nærmest skrevet av Undsets Elleve år i delene som omhandler Undets unge år, og ellers hoppet bukk over alle årene i USA. 
Boblere: The Faber Book of Greek Legends av Kathleen Lines (red.). Veldig tørre gjenfortellinger. 



Årets bok skrevet av en mannlig forfatter
Erobreren av Jan Kjærstad.



Årets biografi 

Menneskenes hjerter av Tordis Ørjasæter. Leste bare biografier om Sigrid Undset i år, og dette var den beste. 



Årets sakprosabok 

Tilbake til fremtiden av Sigrid Undset. 

Bobler: It chooses you av Miranda July. 



Beste klassiker

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset. 


Leste store deler av
Kristin Lavransdatter mens Tobie sov. 


Beste "på tide at den var lest"

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset. 



Årets pageturner
Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.
Bobler: The Bonfire of the Vanities av Tom Wolfe. 



Beste poesi

Dikt i samling 1968 - 1990 av Eldrid Lunden. 



Årets nyoppdagelse

Clarice Lispector.
Boblere: Cathrine Knudsen, Elsa Morante og Dea Trier Mørch. 



Årets roman 

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset.



Godt nyttår og godt nytt år!

torsdag 30. desember 2021

Litteratur i desember: Biologer og dødsfall

PROSA
1. STONER av John Williams 

2. SARABANDE av Sara Sølberg 
3. 
ULVENE FRA EVIGHETENS SKOG av Karl Ove Knausgård

SAKPROSA
4. THE GOODNESS PARADOX av Richard Wrangham 

POESI
5. PROTOSJEL av Maria Dorothea Schrattenholz 


Mann og barn leser en av de tjuetalls brukte 
bøkene T fikk til jul. 

Det er fortsatt én og en halv dag igjen av desember, men jeg kommer ikke til å lese ferdig Spor av Louise Erdrich innen året er over, så jeg kan like godt oppsummere måneden nå, før jeg går videre og oppsummerer året. Den beste boka jeg leste i desember var Sarabande. Jeg leste ikke noen spesielt dårlige bøker, men må innrømme at Ulvene fra evighetens skog ikke klarte å holde på interessen min hele veien gjennom. Den første, lange delen om Syvert gikk nesten i ett, men da jeg kom til Alevtina kjedet jeg meg, til tross for at hun er en biolog. Eller kanskje nettopp derfor: Hun la i vei om evolusjonen på en forelesning hun holdt, og det var liksom ikke noe nytt for meg å hente der. Da var det mer interessant å lese The Goodness Paradox, om evolusjonen av menneskenes (mangel på) aggresjon (selv om jeg var litt skeptisk til noen av metodene). 


Apropos evolusjon og biologi,
Edward O. Wilson døde nå i romjula. Hvil i fred, Wilson og elvemuslingene. Han var forøvrig ikke den eneste forfatteren som døde i desember, det gjorde også både Joan Didion og Eve Babitz. Didions Play it as it lays nådde til topps i fjorårets kåring av årets bøker. Vi får snart se hvilke bøker som når opp i år. 


Gledelig romjul så lenge!

onsdag 2. september 2020

Litteratur i august

Leste masse i august, men bare to hele romaner. Dødevaskeren var fæl, Sight var stort sett veldig kjedelig (jeg begynte på den i januar 2019). 

Sees på Deichman Bjørvika 10. september kl. 19?

PROSA
1. DØDEVASKEREN av Sara Omar
2. SIGHT av Jessie Greengrass

Fra Barbara Comyns Mr. Fox (1987) som 
jeg leste ut i dag.

torsdag 19. mars 2020

En øy på halvøya

Hva skulle vi gjort uten det digitale i disse tider? Hvem hadde trodd at en kan styre et land fra stua si? Når (hvis) virustrusselen en dag legger seg, kan vi se tilbake og si at det faktisk er mulig å droppe alle de evinnelige forretningsreisene med fly. Det er mulig å ta møtene på Skype. Det er ikke nødvendig å fly så mye. Verden går ikke under av den grunn (snarere er vel nordmenns globetrottervaner heller grunnen til hvorfor - men det visste jo vi som er over gjennomsnittet opptatt av klima og miljø godt fra før). 

Her kommer et lesetips: 

De omveltende samfunnsendringene til tross, det begynner å bli vår ute. I hvert fall her i hyttekommunen Nesodden. God tur, til den som kan!


Baby T pakket inn i stjerner. 

tirsdag 14. mai 2019

Ereocene

Det internasjonale naturpanelet, IPBES, slipper en rapport om tilstanden til verdens biologiske mangfold. I rapporten står det at går nedover med artsmangfoldet, en million arter kan dø ut i løpet kort tid. Habitatødeleggelse er den største trusselen mot mangfoldet; at vi mennesker stjeler arealer fra villmarken for å dyrke mat på den i stedet, at vi bygger veier slik at vi fragmenterer landskapet. Det er vanskelig for små dyr å passere en firefelts motorvei. For de aller minste er det til og med vanskelig å passere en grusvei i skogen. Hvorfor må de passere den? De må passere den for å finne mat, for å finne en make.

Rapporten forteller ikke om noe nytt. Biologene har visst det lenge, naturvernorganisasjonene har visst det lenge. Jeg meldte meg inn i en naturvernorganisasjon for flere år siden nettopp på grunn av dette. Ecocide. Jeg kunne ikke bare sitte og se på.

Vi har visst det lenge, men likevel skriver avisene om rapporten som om det den melder om er noe nytt. FN slår alarm, skriver de. På sosiale medier spør folk hva vi skal gjøre. Har de glemt Rio i 1992, Aichi-målene fra 2010? Har de glemt WWF-rapporten som kom ut for et par år siden, som fortalte at en tredjedel av verdens dyreliv har blitt borte i løpet av de siste førti årene? Har de glemt Elizabeth Kolberts The Sixth Extinction fra 2014, som fortalte om flaggermusene og froskene som blir rammet av sykdommer som spres rundt i vår globaliserte verden - folk reiser hit og dit, og med seg sprer de fremmede arter, patogener som flaggermusene og froskene ikke har fått noen sjanse til å utvikle motstandsdyktighet mot? Slike ting tar tid. Det er som du, når du blir født. Når du kommer har du ennå ikke utviklet immunforsvaret ditt helt. Det tar tid. Det er noe kroppen må lære seg.

Har de glemt Half-Earth fra 2016, hvor E. O. Wilson foreslo at vi i stedet for å kalle vår tidsalder Antropocen, heller burde kalle den Ereocene - ensomhetens tidsalder?

Oss og artene som ikke lenger finnes. Oss og de som en gang fantes, spøkelsene etter dem, gjenferdene på verdens zoologiske museer og herbarier.

I Half-Earth skrev Wilson også en nekrolog over alle verdens arter av elvemuslinger som ikke lenger finnes. Det var en lang liste av navn, etterfulgt av R.I.P. Hvil i fred.

De fantes milliarder av den over den hele nordlige halvkule før, men nå finnes den knapt lenger. Førti prosent av den europeiske bestanden av elvemuslinger finnes i Norge, men den er truet. Den trues av forsuring, regulering av vassdrag, avrenning fra landbruk. Mange steder har den forsvunnet.

Elvemuslingene er skikkelige gode på å filtrere vann. En enkelt elvemusling filtrerer omtrent femti liter vann i døgnet. Den holder elvene rene, og det er bra både for oss og de andre dyra som lever der. Laksen og ørreten for eksempel.

De er kanskje ikke like spennende å se på som de større dyra, de som går på fire bein og har flekker og store tenner, hale og poter (eller høver). Elvemuslingen går kanskje under det som pappaen din kaller 'kategori E': ganske kjedelige ting å se i naturen. (Kategori A inneholder hvaler. Rådyr befinner seg i kategori B eller C, alt ettersom hvor nærme de er, og i hvilket landskap.)

Det irriterer meg at mediene og miljøorganisasjonene skriver om rapporten som om det den melder er en overraskelse. Miljøorganisasjonene undergraver seg selv når de skriver om den på sosiale medier som om den er en sjokkerende nyhet. Hva er det de har holdt på med i alle disse årene, om det ikke er nettopp å arbeide for å beskytte artsmangfoldet? De gjorde det jo fordi situasjonen allerede var alvorlig, ikke fordi de ikke hadde noe bedre å gjøre. Når de skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, er det som om de ikke tar seg selv alvorlig, som om alt det de har arbeidet med bare har vært tull. Det er respektløst. Det gjør meg sint.

Når mediene skriver om artsutryddelsen som om den er noe nytt, åpner det opp for en tilgivelse av myndighetene. Dette er jo noe nytt, noe som har tatt oss på senga, hvordan i alle dager skulle myndighetene vite at noe burde ha blitt gjort for lenge siden?

De bør ikke få tilgivelse. Jeg tilgir dem ikke.

mandag 6. mai 2019

Sjøfuglene

Jeg tisser i en plastbeholder før vi drar til jordmoren. For en gangs skyld husker jeg å gjøre det før vi kommer dit (det er første gang). Jordmoren sjekker urinen med noe som ligner papirremser. Hun dypper dem i urinen og ser på dem. Ingenting er galt. Så gir hun meg en plastbeholder til neste kontroll. En plastbeholder for hver gang. Det blir et titalls plastbeholdere. Jeg lurer på om de kastes like etterpå, like etter at jordmoren har sjekket urinen, eller om de gjenbrukes. Jeg følger aldri helt med på hva hun gjør med plastbeholderne etter at hun har helt ut urinen. Det hadde sikkert vært rart å si til henne at jeg kan tisse i den gamle beholderen neste gang, den samme beholderen hver gang. Jeg kunne vasket den mellom hver kontroll, men kanskje er det ikke nok, kanskje kan man ikke stole på at den blir vasket godt nok, og gammel urin blandes sammen med den nye og gir usikre resultater.

Jeg tenker også: Så teit. Så teit å tro at det har noe å si, at det betyr noe at jeg, en av verdens over syv milliarder mennesker, skulle gjøre noen forskjell ved å bruke noen færre plastbeholdere.

(Selv om Emily Dickinson skrev If I can stop one heart from breaking...)

Pappaen din mener at det ikke hjelper noe særlig at noen få mennesker gjør det de kan for å forbruke minst mulig plast når plast fortsatt er lovlig. At det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullsnett fremfor plastposer når de handler på butikken, at det ikke hjelper at noen få mennesker bruker bomullspinner av papir i stedet for plast, at det ikke hjelper at noen få mennesker bestiller grønnsakene sine fra en lokal gård. Plast må bli forbudt fra øverste hold, bare slik blir det virkelig fart på alternativene.

Han mistet en sigarett i toalettet her en dag. Han okket seg over det, før jeg hørte at han tisset ned i skåla og deretter skylte ned.

Der drepte du en sjøfugl, sa jeg til pappaen din da han kom ut i stua igjen og jeg så for meg en død måke med magen full av plast. En svartbak eller en gråmåke eller en krykkje. Hettemåke, dvergmåke, sildemåke, eller fiskemåke. Det er mange forskjellige.

Folk flest bryr seg ikke så veldig mye om måker. De er ikke spesielt vakre, snarere tvert i mot. Noen synes de ser skumle ut, at de har onde øyne, og så skriker de og graver i søpla. I byene drar de søppelposer ut av overfylte søppelkasser som ikke er lukket ordentlig. På leting etter noe å spise, river de plastposene i stykker og drar innholdet ut over hele byen. Det kan sees grytidlig om morgenene, søppel strødd ut overalt på asfalten, på brosteinene. Da vet man at måkene har vært på ferde. Om sommeren sirkler måkene over kebabsjappene om nettene, når byen er i ferd med å stenge. De venter på at noen fulle mennesker skal miste nattmaten sin på bakken. En falafelrull med hvitløksdressing, en bakt potet, et pappbeger med pommes fries som noen bare har spist halvparten av.

I blant snapper de mat rett ut av hendene på folk. Boller, croissanter. (Eller pain au chocolates, som pappaen din er glad i.)

Måkene etterlater seg drit på hustakene og møblene i hagene og på uteserveringene. Fugledritt. Hvit gugg som størkner.

De hekker for nære, sier menneskene. Vi har forandret landskapet, og blir irriterte når dyrene tilpasser seg det nye landskapet. Kan de ikke bare holde seg unna, sier menneskene. Noen skyter måkene fordi de er irriterende.

En død lundefugl får nok mer sympati. De er søte. Karismatiske, med sine fargerike nebb. De er sjarmerende, der de klønete letter fra havoverflaten, som om det å fly egentlig ikke helt er deres greie, og det er det ikke heller. Egenskaper som er bra å ha når man flyr, er ikke gode egenskaper å ha når man dykker. De er kanskje bedre på å dykke enn å fly. De dykker ned i havet etter mat; småfisk, muslinger, krepsdyr. I havet forveksler de maten med plast, og så spiser de plasten i stedet. Spiser de nok plast, dør de. Det er ingen næring i plast, men den fyller magen og lurer fuglen til å tro at den er mett. Eller så setter fuglene seg fast i plasten, eller plasten setter seg fast på dem, rundt halsen på en ungfugl som ennå ikke er ferdig utvokst. Så vokser fuglen, mens plastbiten rund halsen blir strammere og strammere, helt til fuglen kveles.

(Jeg har hørt at barn i livmoren kan få navlestrengen tvinnet rundt dem slik at de kveles. Når du beveger deg mye, er jeg ikke bare glad for å kjenne at du lever, men jeg er også bekymret for at du skal sirkle rundt for mye og få strengen tvinnet rundt deg. Tenk om!)

Det er mange grunner til at bestandene med sjøfugl minker. Lundefugler som måker. Ikke bare skadeskyting og plast, men også varmere hav og påfølgende forandringer i matfatet, makrellen som blir mangfoldig og spiser alle de mindre dyrene, slik at ingenting blir igjen til sjøfuglene.

Jeg kan ikke forestille meg en sommer uten måkeskrik. Det er liksom lyden av sommer: måker, saltvann, jordbær og vannmelon, klissete fingre. Selv om de i blant er irriterende. Selv om de i blant nærmer seg når vi sitter ute og spiser reker med spiralloff, dill, majones og sitroner. Jeg vet jeg kommer til å savne dem når de blir borte. Når du blir eldre, er det kanskje slik somrene blir. Helt stille.

tirsdag 23. april 2019

Jordens dag

Det er jordens dag og vi sitter på toget hjem fra Ipswich. Pappaen din plukket med seg en avis fra butikken i Orford. I den står det at det har vært rekordtemperatur flere steder i Storbritannia i påsken. Den varmeste påskedagen i Skottland, Wales og Nord-Irland. Det er ikke så ille som det høres ut som når jeg leser at påsken er svært sen i år. Det er over ti år til påsken kommer til å være så sen igjen. Det er bare litt mindre enn antall år FN sier vi har på oss til å minske følgene av oppvarmingen. Det er ikke lenger snakk om å stanse oppvarmingen, det er for sent til det. Jeg husker at det var det vi snakket om før, da jeg var yngre, at vi måtte forhindre at gjennomsnittstemperaturen steg. Nå snakker vi bare om å forhindre at den stiger for mye.

I heiene i nærheten av der hvor en av oldemødrene dine bor, har det vært brann i påsken. Det står i nyhetene at området er et spesielt terrengdekkende myrhabitat med mange hekkende fugler. Det står i nyhetene at brannen ble startet av en grill. Da må det ha vært tørt der i utgangspunktet. 

I fjor vår og sommer var det hetebølge over store deler av Europa. Det var tørt og varmt i månedsvis. Jeg badet i havet i mai, og det var komfortabelt. Jeg svømte rundt lenge sammen med Biffy under kveldssolen, før vi gikk opp på land hvor pappaen din satt og leste og Lady gikk rundt og snuste blant steinene. Det var ikke kaldt å stå og tørke seg, som det vanligvis er når man bader i midten av mai. Flere ettermiddager og kvelder den våren dro vi med bussen til havet. Andre kvelder gikk jeg tur med hundene i skogen. Det luktet så godt, det luktet sommer. Tørt og varmt. Det luktet som juli, men det var mai. I nabolaget blomstret syrinene. En ettermiddag pappaen din jobbet, tok jeg med hundene til huset til noen venner hvor vi spiste middag lagd av ville vekster: brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, rundstykker med ramsløksmør, mjødurt-te, og salat av skvallerkål og marikåpe. 

Det ble juni og varmen fortsatte. I noen dager yrte det, men aldri noe særlig lenge. Jeg fikk en melding fra kommunen om at det var vanningsforbud. Plenen ble gul. Syrinene ble ferdige med å blomstre. Kronbladene falt ned på asfalten.

I juli brøt det ut hundrevis av skogbranner over hele Skandinavia. Verst var det i Sverige. Over åtte hundre skogbranner brøt ut i Norge, men det var ingenting i forhold til skogbrannene i nabolandet. Norske helikoptere og brannmannskap dro over for å hjelpe. Det ble tordenvær, og lynene som slo ned i trestammene forverret brannene. Det var frykt for at brannene skulle nå et militærområde med sprengstoff. Sverige måtte be NATO om hjelp. Helikoptere fra sør i Europa fløy nordover for å hjelpe. Temperaturer på over tretti grader ble registrert nord for polarsirkelen, og det begynte å brenne. Der hvor det knapt finnes trær, ble det skogbrann. Skogbrann i Arktis! 

Ikke bare plenen i nabolaget ble gul, men også det ville gresset i skogen, og bladene på trærne ble gule. Når jeg så på dem, tenkte jeg at de så ut som trærne gjør om høsten, men lukten sa noe annet: det luktet tørt og brannfarlig. Det var så varmt at det beste var å være inne, hvor det var svalere. Vi holdt hundene inne. Bare om morgenen og om kvelden kunne vi gå lengre turer med dem, for bakken brant. Asfalten vi måtte gå på for å komme oss til skogen var glovarm. Jeg tenkte flere ganger på at jeg ville prøve å steke et egg på asfalten, men det ble med tanken. Det var så varmt, jeg orket nesten ingenting. Det gjorde ikke hundene heller. 

I slutten av juli måtte en reaktor i Sverige stenges fordi sjøvannet fra Kattegat var for varmt til å kjøle det ned. Skogbrannene fortsatte. Bøndene måtte slakte kyrne sine lenge før tiden fordi det ikke var nok grovfôr til dyrene. Selv hester ble slaktet fordi høy ble verdt sin vekt i gull. Meterologisk institutt erklærte sommeren for den varmeste og tørreste sommeren som noensinne hadde blitt registrert. Mediene var schizofrene. De vekslet mellom å bringe nyheter om skogbranner og desperate bønder, til overskrifter om tidenes beste sommer. 

Det var vanskelig å sove om nettene. Vi lå og kastet oss i varmen. 

I slutten av juli begynte det å brenne i Hellas. Mennesker ble fanget i husene sine og brent inne. Brannene var så voldsomme at folk døde selv bare noen meter fra stranden. Til sammen ble over hundre mennesker drept. Enda flere ble sendt til sykehus. I mediene ble det sagt at brannene var påtent, og noen påstod dermed at de som hevdet brannene skyldtes global oppvarming tok feil. Skogbrannene i Attica ble regnet som en av de verste og største skogbrannene i nyere tid. Ingen brann blir så stor og voldsom av at noen tenner på en fyrstikk uten at skogen på forhånd er blitt knusktørr. 

Det tenker jeg på når jeg leser om brannen i myra. Det skal ganske mye til for å få en myr til å brenne. En myr er per definisjon et område med mye vann, et område hvor grunnvannet ligger høyt. 

Det er noen måneder siden vi besøkte denne oldemoren din, hun som bor i nærheten av myra som brant. Hun er din pappas farmor. Sist gang vi besøkte henne var også den gangen hun først fikk høre om deg. Hun fortalte at da hun hadde vært gravid (med farfaren din) og var på vei til sykehuset for å føde, hadde de truffet naboen som hadde blitt sjokkert over at hun skulle føde, fordi det ikke så ut som om hun var gravid. Sånn er det med meg også. Det var ingen som reiste seg for å gi meg en plass å sitte på toget fra Orford til Ipswich. Se gravid ut, sa pappaen din med hendene fulle: en koffert, en ryggsekk, en stor jakke, og båndet til den store hunden. Nei, det går bra, sa jeg, det er bare et stopp. Jeg ble stående i midtgangen med lunsjen vår i en pose i den ene hånden, og båndet til Lady i den andre. 

Lenge før du fantes, mente jeg at gravide ikke skulle tas så mye hensyn til. Det er ingen samfunnstjeneste å bære fram barn, tenkte jeg. De får stå, sa jeg, ha det ukomfortabelt og slitsomt, slik at de kanskje velger å ikke få flere barn siden. Det var sånt som jeg kunne si til folk, samtidig som jeg alltid holdt døren åpen for gravide kvinner og folk med barnevogner. Jeg ville sikkert også ha reist meg om jeg så en gravid kvinne på et fullt tog (men det skjedde aldri). Kanskje sa jeg de tingene jeg sa mest for å provosere, sette ting på spissen. Det var sant det jeg mente om at det å få barn ikke er en samfunnstjeneste. Det mener jeg ennå. Mennesker setter store økologiske fotavtrykk på jorden. Jeg gjør det, pappaen din gjør det, du kommer til å gjøre det. Selv hundene gjør det. De spiser mat, de og, og vi har dem med på bussen, på toget, og i bilen pappaen din og jeg i blant leier når vi drar på hytta. Det er mange hunder i verden, over tre hundre millioner hunder holdes som kjæledyr. Alle disse hundene finnes på grunn av oss, menneskene. Til sammenligning finnes det bare omtrent tre hundre tusen gråulv i verden. At de i det hele tatt finnes, er mer på tross av oss. 

Det var tungt å stå med deg i midtgangen. Om det hadde vært mer enn ett stopp før vi skulle av, hadde jeg kanskje spurt noen om å få sitte. Selv om du ikke er så synlig under klærne, er du like stor som en ananas nå, i følge graviditetsappen. Pappaen din foreslo at jeg skulle bruke litt strammere klær, men jeg liker ikke stramme klær.

Etter et stopp var vi framme på stasjonen i Ipswich. Jeg satt på en benk på en av plattformene og passet Lady og tingene våre mens pappaen din gikk ut av stasjonen for å ta en røyk og la Biffy gå på do. 

I toget på vei hjem fra Ipswich varmer solen gjennom vinduet. Det var varmt i går, og det er varmt i dag. Pappaen din døser mens han hører på en podcast. Vi har drukket opp alt vannet vi tok med, og appelsinjuicen også. Jeg håper det ikke blir hetebølge denne sommeren, når du kommer. At den blir vanlig, alminnelig (i den grad det går an å kalle noe alminnelig lenger, det gjør jo egentlig ikke det).