Når ronsa først har begynt å svinge, sier fysikklæreren, og man fortsetter å dytte den i resonans, trenger man ikke bruke så mye energi på å få ronsa til å fortsette å svinge fram og tilbake, og på samme måte er det med klokker, legger han til og jeg tenker på en klokke jeg en gang hadde som jeg måtte trekke hele tiden, måtte trekke den hver kveld for at den skulle fortsette å gå, det var ganske slitsomt, så jeg gjorde det bare to ganger. Trakk den bare opp to ganger før jeg ikke gadd mer og den bare stod der, ble stående på hylla, var et dårlig kjøp, men den var jo så fin, var stor og rosa og lilla med store tall, som en gigantisk stor tegneserievekkerklokke, fant den på et loppemarked i en by i Sveits, jeg tror det var Basel, jeg fikk mamma til å kjøpe den til meg sammen med en LP-plate med John Lennon og Yoko Ono, som jeg heller aldri har brukt, aldri hørt på, tenkte bare det var kult med LP-plater og at jeg en dag kom til å ha en LP-spiller, tenkte det fordi jeg på den tiden likte gamle ting, det var før jeg ble praktisk anlagt.
Kanskje trodde jeg at LP-spilleren til foreldrene mine en dag ville bli brukt igjen, en dag ville fungere igjen, at jeg på et magisk vis ville klare å få den i stand igjen, som da jeg var liten, da fungerte den, jeg husker at det kom musikk fra den før vi fikk CD-spiller; men det var ikke det som skjedde, hadde for lite teknisk innsikt til å en gang prøve, LP-platen med Yoko Ono og John Lennon på ble stående i hylla til pynt sammen med en annen LP-plate, en ny en med The Gossip som jeg fikk fra en venninne som hadde vært i London for å se på universiteter før hun skulle velge en av dem, flytte dit, hun tok med plata tilbake til meg og en T-skjorte og så hadde jeg den på mens vi en dag grilla burgere og maiskolber og drakk øl, da hadde jeg bleika hår, akkurat som nå, bare mindre finere fordi jeg ikke hadde så god råd da, jeg fikk venner til å bleike det eller elever på frisørlinja, det var alt jeg hadde råd til, håret ble aldri som jeg ville ha det, til slutt gadd jeg ikke mer og farget det tilbake til brunt.
Så var det en mann som gav meg en LP-spiller, den fungerte heller ikke, men jeg tok den i mot, manglet bare en stift så kanskje ville den fungere igjen, skulle han ikke ha den selv da? Nei, han hadde en LP-spiller som fungerte allerede, ok, sa jeg, takk og var fornøyd, men egentlig mest fornøyd over at han hadde gitt meg noe fremfor LP-spilleren i seg selv, det var gesten som betydde noe og LP-spilleren ble liggende, jeg fikk selvsagt aldri tak i en stift, gjorde aldri noe for å få tak i en ny stift, nå ligger den i den samme hylla ennå, bak bøker i en bokhylle, jeg må få gjort noe med den, gi den bort, finne noen som vil ha den, hva skal den stå i hylla der å støve for.
Den samme mannen gav meg ved en annen anledning en stemmegaffel, han ryddet i huset sitt, det var så mange ting der og tilfeldigvis var jeg der da han fant stemmegaffelen, ikke bare én, men to hadde han og hva skulle han med to stemmegafler, det var heller ikke sånn at han spilte noe instrument lenger, det var lenge siden han hadde tatt i en trombone sist, det var lenge siden han hadde spilt i korps. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med en stemmegaffel heller, allerede på den tiden var det blitt år siden jeg spilte noe instrument selv, og instrumentene jeg spilte hadde vært trommer og piano, gav ikke akkurat behov for stemmegafler, hendte jo at jeg av og til sang, men det var ingen fare for at jeg skulle begynne med dét igjen. Hadde lagt musikken bak meg for lenge siden, men var fascinert over stemmegaffelen som en ting, hvordan den finner A, bare finner A, så jeg sa ja, takk og la stemmegaffelen i veska mi sammen med en masse andre rare ting som jeg pleide å se på av og til når jeg kjedet meg, kanskje på busstoppet når det ikke var mer batteri igjen på iPoden, ingen kiosk i nærheten, ingen mynter til å kjøpe sjokolade, noe for å få tiden til å gå, kikke på stemmegaffelen. Og også det snakker fysikklæreren om, forteller at den svinger med 440 Hz; hertz, definert som "en svingning per sekund", og der jeg sitter i klasserommet begynner tankene å vandre, eller assosiere, og jeg tenker på at jeg en gang var skikkelig god på å høre forskjell på tonene, kunne høre forskjell på C og A og H og cis og des og så videre, og intervallene også, tror ikke jeg kan det nå lenger, og ikke vet jeg hvor den stemmegaffelen er, akkurat som jeg heller ikke vet hvor den klokka er, bomkjøpet, kanskje på loftet?
I en eller annen veske jeg ikke bruker lenger, fordi jeg knapt bruker vesker lenger, bruker heller bare ryggsekken til vanlig, det er mye mer praktisk, jeg har blitt så praktisk og usentimental, sparer ikke på alt mulig lenger, senere spør jeg han som gav meg LP-spilleren om han kjenner noen som kunne tenke seg den, for jeg har ikke brukt den og kommer aldri til å bruke den heller, det er gått seks år siden jeg fikk den, han kan ikke huske den. Han spør om han er sikker på at det var han som gav den til meg, var det ikke en annen? Nei, det var du, sier jeg. Han sier han kjenner mange som kan tenke seg en LP-spiller, gidder jeg å sende ham et bilde av den, og jeg sier et øyeblikk, tar spilleren ut av bokhylla og tar et bilde, sender det avgårde, så stygg den er, spilleren, gjør ikke nytte for seg som pyntegjenstand heller, i den grad man kan snakke om nytte når man snakker om pyntegjenstander, ser ikke helt poenget med slikt og kommer på at selv globusen min, som mest er der fordi den er fin, kom til nytte da jeg skulle sjekke om det var sant at Kirkenes faktisk ligger lenger øst enn Istanbul.
Og klokken går, en annen klokke går, der på veggen i klasserommet, jeg ser på den oftere enn jeg pleier å gjøre denne tirsdagsformiddagen; det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men akkurat denne formiddagen vet jeg at sprintdistansen i langrenn akkurat har begynt, jeg har lastet ned en egen OL i Sotsji-app hvor man kan abonnere på utøvere og grener, få varsel om når de utøverne man har valgt skal konkurrere og når de grenene man har valgt skal foregå, tør nesten ikke si det høyt. Og i en av pausene sier en klassekamerat at faren hans hadde spurt om han kunne hente ham på sykehuset etter at han hadde vært der, noe med øyet, kunne ikke kjøre bil selv etterpå, og gutten sier at han sa nei, nei, kan ikke mamma hente deg for jeg skal se på OL, og jeg tenker at i det minste hadde ikke jeg sagt det hadde det vært min pappa som spurte, er ihvertfall ikke
så besatt av de olympiske lekene, men skynder meg etter at timen er over, skynder meg så mye at jeg tar bussen istedet for å gå som jeg pleier å gjøre, uten at det er hele sannheten heller, for akkurat denne dagen har jeg tatt fram noen boots jeg holder på å gå inn; det er lenge siden jeg hadde dem på sist og av alle dager, av alle morgener, bestemte jeg meg for å prøve å gå dem inn igjen denne dagen. Tok dem på med mot, sikker på at det ikke kom til å bli like vondt å ha dem på denne gangen som sist, skrudde musikken på iPhonen og begynte å gå, kom halvveis før de begynte å gjøre vondt, etterhvert vondere, helt til smerten ble like stor som sist jeg hadde dem på, og også derfor måtte jeg ta bussen hjem.
Stod på bussen og spiste en banan mens jeg leste nyhetene på iPhonen og så at Petter Northug hadde kvalifisert seg til kvartfinalen, kom hjem med et bananskall i hånda og rakk å se at han ikke kvalifiserte seg til semifinalen, men at han muligens kunne bli med som
lucky loser. Spiste gresk yoghurt med ferskensmak og brødskiver med brød jeg hadde bakt selv i helga, ble ikke helt vellykka, men spiselig, har aldri vært god på å bake brød. Noen mennesker er skikkelig gode på det, får helt perfekte brød, i både smak og form; ikke jeg, men vil gjerne være et sånt menneske, et menneske som kan bake brød, som har det i hendene, som bare
vet hva som skal være oppi i deigen og det trenger ikke være det samme hver gang, det er ikke en memorert oppskrift, men en erfaring, en erfaring som er så stor at man nå bare kan bake brød av hva som enn måtte være i skapet, man bare
vet hva som kan bli et brød.
For da
jeg skulle bake brødet leste jeg feil i oppskriften, trodde det stod én liter men det stod en halv, og det var ikke mer mel igjen, kunne ikke redde deigen ved å doble oppskriften, måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste søndagsåpne butikk og kjøpe en pakke mel, kom tilbake og prøvde å redde deigen, tenkte på at hvis dette hadde skjedd sammen med han jeg var sammen med hadde jeg fått høre at dette var så typisk meg, typisk meg å være så skjødesløs, som om mel og salt og olje og gjær ikke betyr noe for meg, at det bare er ingredienser man kan sløse med som sand i sandkassa, røre rundt, som om det egentlig er der jeg hører til, i sandkassa rørende i en bøtte med sand og vann, at det er det eneste jeg egentlig duger til, følelsen av at det var det han mente. Men nå er det ingen som sier noe, jeg baker brød i fred, redder deigen, baker det, lager et brød, min egen lunsj fra bunnen av. Tar lengre tid enn det oppskriften sier, men det blir brød.
.jpeg)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
