Viser innlegg med etiketten London. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten London. Vis alle innlegg

torsdag 31. juli 2025

Litteratur i juli: Rock pools, hevngudinner og Kensington Gardens

PROSA
1. DYRKING AV SYDLIGE VEKSTER ETTER MITSJURINS METODE av Weronika Murek
2. FURIES av Sandi Toksvig (red.) 
3. AUDITION av Katie Kitamura  

SAKPROSA 
4. WHY LOOK AT ANIMALS? av John Berger 


Siste dag i juli og jeg teller fire bøker lest. Med andre ord fikk jeg ikke lest særlig mye i løpet av de tre ukene i England. Flere bøker ble med på reisen, men var fortsatt ikke lest da vi kom hjem i forgårs og jeg kjente at jeg godt kunne hatt en ferie etter ferien, men heldigvis er det snart helg. Jeg akter å ikke gjøre noe annet enn å henge i nabolaget. Kanskje løpe en parkrun. Helst også lese noe som som er kjempebra, for jeg følte ikke at noen av bøkene jeg leste i juli var en stor begivenhet. 

Jeg gledet meg til Audition, men etter noen kapitler forstod jeg at jeg antagelig ikke kommer til å åpne en roman av Kitamura igjen. Hun bruker den samme stilen og teknikken i hver eneste roman, det er utrolig fascinerende i begynnelsen; de lange setningene, den kjølige distansen til det jeg-et observerer, som om hun er en slags edderkoppkvinne (eller et annet leddyr med ekstremt detaljert syn) som klarer å se og bemerke alt som skjer til tross for at hendelsene bare tar noen sekunder, men til slutt blir jeg alltid lei, omtrent halvveis, og i Audition til og med før, det tok ikke lang tid før jeg bare syntes stilen var irriterende og pretensiøs. mange omstendelige setninger for å si lite. Jeg hat-leste resten og lot romanen bli igjen i bokhylla i cottage-en ved Robin Hood's Bay, mens jeg lot en roman av Barbara Pym bli med hjem, kanskje det er den jeg skal lese i helga? 

En annen bok jeg leste og som ikke direkte gav meg misnøye, men som jeg ikke lot meg begeistre noe særlig av, var novelleantologien Furies. Spennende tema, hvor hver novelle handlet om dyriske og mytologiske skikkelser i vår moderne verden, med bl.a. forfattere som Ali Smith, Helen Oyeyemi og Margaret Atwood. Likevel, mens jeg leste antologien klarte jeg ikke å fri meg fra tanken om at dette er sikkert veldig bra, samtidig som ingen av novellene, utenom én, fenget meg noe særlig. Kanskje er det sjangeren som gjør det, at det å lese en antologi med seksten noveller på rappen føles som å stå ved et samlebånd, hvor hver novelle forsvinner like fort som den kom, eller så var antologien kanskje litt strømlinjeformet? Den eneste novellen som satte seg var "Churail" av Kamila Shamsie. Noen uker etter at jeg leste den kom jeg stadig til å tenke på den der vi vandret rundt i Kensington. (Novellen handler om en vanvittig rik innvandrerfamilie som bor i nabolaget til dronningen, de har den nest største hagen i London, påstår fortelleren, hvor det gror et tre som huser en churail, jeg-personens døde mor.) Overraskende, siden jeg har lest Kamila Shamsie før og husker at det var en nokså grunn affære. Eller kanskje ikke, for jeg påstår ikke at "Churail" var fantastisk, men den gav meg i hvert fall noe å tenkte på. 

Apropos mytiske skikkelser, jeg fikk med meg mye folklore fra steder vi besøkte i Yorkshire, og i Whitby kom jeg tilfeldigvis over en bok om planter og folklore som jeg leste i, men langt i fra ble ferdig med. Den begeistret meg, så det stemmer likevel ikke helt at hele juli var døll på lesefronten. Hurra for det, og jeg tror sannelig den er en av bøkene jeg skal lese i de kommende dagene. 



En av tingene jeg gjorde i sommer i stedet
for å lese bøker: Lete etter krabber og eremittkreps
 i rock pools. 

En sjørøverbåt i Diana Memorial Playground
i Kensington Gardens, en lekepark basert på J. M.
Barries Peter Pan in Kensington Gardens, som, i motsetning
 til det mange tror, er en kjempetrist bok. Et veldig ungt
familiemedlem måtte reddes ned fra masten flere ganger. 
En bok jeg leste i en lekeplass i Yorkshire. Legg merke
 til det tørre gresset, det var hetebølge og
vanningsforbud de første elleve dagene vi var der.

Da det endelig begynte å regne søkte vi
tilflukt på et koselig, lokalt bibliotek. 

Brimham Rocks, et kjempegøy sted!

mandag 30. juni 2025

Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!


Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 



POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA
4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

onsdag 19. februar 2025

Bøkene som ble liggende, del 1/10

Som jeg skrev tidligere i år, er et av de litterære målene mine i år å fullføre minst ti bøker som jeg, etter å ha begynt å lese i dem, av ulike grunner har latt bli liggende. 

Den første boka ut er The Impossible State: North Korea, Past and Future av Victor Cha, professor ved Georgetown University og tidligere rådgiver for George W. Bush. 


Jeg hadde en periode i livet hvor jeg var veldig opptatt av Nord-Korea, jeg skal ikke late som jeg har dårlig hukommelse, det var rundt år 2013 jeg pløyde meg gjennom en haug av bøker om Nord-Korea. Sommeren det året var jeg på ferie i London, jeg gikk inn i en bokhandel i Kensington og kjøpte med meg blant annet nettopp denne boka. Jeg husker ikke hvilken bok jeg satte meg i parken for å lese like etterpå, med en medbragt salat fra Whole Foods Market, kanskje var det denne, kanskje var det en av de andre bøkene jeg kjøpte. Uansett, så leste jeg mesteparten av The Impossible State i løpet av det året, det var omtrent bare tjue sider igjen av over fem hundre før jeg av en eller annen grunn lot den bli liggende. Kanskje ble jeg litt mettet av å lese om Nord-Korea? De siste tjue sidene ble uansett liggende uleste i nesten tolv år, helt til nå nylig. Og hva gav det meg å lese dem? Jeg ble kastet tilbake til en tid hvor det det var Bush og Obama som styrte, og USA ennå var en av våre allierte. Akk, det var tider, det. 

Nostalgi til side, så leste jeg et avsnitt som fikk meg til å stusse, nemlig et avsnitt om flyktninger fra Nord-Korea, hvor Victor Cha påstår at de fleste kvinner som flykter, flykter for purely økonomiske, og ikke politiske, grunner. Det synes jeg var en pussig påstand. Se bare her: 


Kan ikke det å flykte fra et diktatur være en politisk handling, selv om man ikke tidligere har vært aktivist? Å flykte fordi man ønsker et bedre, økonomisk liv er jo et fuck you til regimet i landet man forlater? Veldig rart å skrive ordet purely. Merkelig. 

Apropos merkelig, så husker jeg også at det var et bilde av forfatterens sønn (en guttunge på den tiden) sammen med Bush i et rom i det hvite hus et sted i boka. Jeg opplevde det som skrytete og malplassert på den tiden jeg leste mesteparten av boka, nå synes jeg ikke det like mye. Det er jo kanskje litt gøy for barn å se seg selv i en bok, så hvorfor ikke?

Neste ufullførte bok ut kommer trolig til å være enda en amerikansk, nemlig Leaves of Grass av Walt Whitman. Den har jeg holdt på med siden det herrens år 2015, og nå har jeg bare tjue sider igjen eller noe. Om jeg blir ferdig, vil tiden vise!

søndag 16. april 2023

Nature goes on existing

"The point is that the pleasures of spring are available to everybody, and cost nothing. Even in the most sordid street the coming of spring will register itself by some sign or other, if it is only a brighter blue between the chimney pots or the vivid green of an elder sprouting on a blitzed site. Indeed it is remarkable how Nature goes on existing unofficially, as it were, in the very heart of London. I have seen a kestrel flying over the Deptford gasworks, and I have heard a first-rate performance by a blackbird in the Euston Road. There must be some hundreds of thousands, if not millions, of birds living inside the four-mile radius, and it is rather a pleasing thought that none of them pays a halfpenny of rent."

- Fra George Orwells essay Some Thoughts on the Common Toad.

onsdag 2. september 2020

Litteratur i august

Leste masse i august, men bare to hele romaner. Dødevaskeren var fæl, Sight var stort sett veldig kjedelig (jeg begynte på den i januar 2019). 

Sees på Deichman Bjørvika 10. september kl. 19?

PROSA
1. DØDEVASKEREN av Sara Omar
2. SIGHT av Jessie Greengrass

Fra Barbara Comyns Mr. Fox (1987) som 
jeg leste ut i dag.

søndag 31. mars 2019

Litteratur i mars

Mars var en begivenhetsrik måned litterært sett. Fikk både lest og skrevet mye, bokbada Sara Sølberg i Kristiansand, dro på flere litterære arrangementer selv, bl.a. London Book Fair.

Grunnen til at jeg dro dit, var at Indonesia var årets hovedland. Lenge trodde jeg at årsaken til at jeg ikke hadde lest så mye indonesisk litteratur, var at jeg var dårlig på å lete det fram, men det viser seg at det ikke stemmer. Det er nemlig ikke så rart at jeg lite finner, når landets litteratur knapt er oversatt til engelsk (og da enda mindre til norsk). Tilfeldighetene skal også ha det til at jeg noen uker senere ble kjent med to tyskere som hadde lært seg indonesisk, hvorav den ene sa at han ofte syntes oversettelsene var dårlige. Det vet ikke jeg noe om, siden jeg ikke kan indonesisk godt nok (ennå). Men jeg tror kanskje det er et nytt livsprosjekt: en dag skal jeg kunne bahasa Indonesia godt nok til å oversette bøker til norsk. Noen bør jo gjøre det, og hvorfor ikke jeg. I mellomtiden har jeg nå fått mange gode tips til oversatte bøker som jeg skal undersøke nærmere.

Til uka går Cambridge Literary Festival av stabelen, og det gleder jeg meg til. Dit kommer nemlig bl.a Ali Smith og Caroline Criado-Perez. Sistnevnte skrev en av de mest interessante bøkene jeg leste denne måneden.

Jesper og Marte Hukes Naturhistorie. 

Indonesias to-etasjers "bod" under London Book Fair. 

Indonesiske bøker på rekke og rad under
London Book Fair. 

Ektemann leser Invisible Women i en nabolagspark
mens hundene chiller. 

The Orchard Tea Garden i Grantchester, hvor
Virgina Woolf pleide å frekventere. Der kan
man sitte i fluktstoler under frukttrærne og f.eks. spise
scones og lese. 

Leste Florida ute i sola. 

En helt grei novellesamling. 

Lisa Appignanesi er en av forfatterne som kommer
 til Cambridge Literary festival neste uke
. Jeg vet
ikke helt om jeg liker boka så godt (til nå), men
 kanskje den tar seg opp etterhvert. 


Andre høydepunkter denne måneden: Jeg oppdaget Eve Babitz, og det at jeg tilfeldigvis kom over The World's Wife av Carol Ann Duffy for to pund i en bruktboksjappe. Den diktsamlingen er nemlig både morsom og god! Anbefales.

Ting som var dritt: Friendship av Emily Gould. Plukket med meg denne fra biblioteket fordi jeg husket navnet fra forordet til en roman av Barbara Comyns. Leste dessverre hele, fordi jeg er altfor dårlig til å avbryte bøker. Følte faktisk at jeg kastet bort tid. All den tiden jeg brukte på å lese denne ræva romanen hadde vært bedre å bruke på scrolle gjennom Instagram, jeg tuller ikke.

PROSA
1. SÅ MYE HADDE JEG av Trude Marstein 
2. PARADISE av Toni Morrison
3. NATURHISTORIE av Marte Huke 
4. PURE HOLLYWOOD av Christine Schutt
5. PERMISSION av Saskia Vogel 
6. SLOW DAYS, FAST COMPANY av Eve Babitz
7. THE END WE START FROM av Megan Hunter
8. FRIENDSHIP av Emily Gould
9. FLORIDA av Lauren Groff
10. FOR OPE HJARTE av Anna Gavalda

SAKPROSA

11. INVISIBLE WOMEN: EXPOSING DATA BIAS IN A WORLD DESIGNED FOR MEN av Caroline Criado-Perez

POESI
12. THE WORLD'S WIFE av Carol Ann Duffy

PS: Legger dere merke til noe spesielt med månedens liste? 

onsdag 16. april 2014

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?
Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?
Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?
Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 


beste snackset?
Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?
Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?
EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?
ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?
Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?
Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?
Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?
Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?
Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:


Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!
Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

tirsdag 11. februar 2014

Brødbaking (Sotsji 3)

Når ronsa først har begynt å svinge, sier fysikklæreren, og man fortsetter å dytte den i resonans, trenger man ikke bruke så mye energi på å få ronsa til å fortsette å svinge fram og tilbake, og på samme måte er det med klokker, legger han til og jeg tenker på en klokke jeg en gang hadde som jeg måtte trekke hele tiden, måtte trekke den hver kveld for at den skulle fortsette å gå, det var ganske slitsomt, så jeg gjorde det bare to ganger. Trakk den bare opp to ganger før jeg ikke gadd mer og den bare stod der, ble stående på hylla, var et dårlig kjøp, men den var jo så fin, var stor og rosa og lilla med store tall, som en gigantisk stor tegneserievekkerklokke, fant den på et loppemarked i en by i Sveits, jeg tror det var Basel, jeg fikk mamma til å kjøpe den til meg sammen med en LP-plate med John Lennon og Yoko Ono, som jeg heller aldri har brukt, aldri hørt på, tenkte bare det var kult med LP-plater og at jeg en dag kom til å ha en LP-spiller, tenkte det fordi jeg på den tiden likte gamle ting, det var før jeg ble praktisk anlagt.

Kanskje trodde jeg at LP-spilleren til foreldrene mine en dag ville bli brukt igjen, en dag ville fungere igjen, at jeg på et magisk vis ville klare å få den i stand igjen, som da jeg var liten, da fungerte den, jeg husker at det kom musikk fra den før vi fikk CD-spiller; men det var ikke det som skjedde, hadde for lite teknisk innsikt til å en gang prøve, LP-platen med Yoko Ono og John Lennon på ble stående i hylla til pynt sammen med en annen LP-plate, en ny en med The Gossip som jeg fikk fra en venninne som hadde vært i London for å se på universiteter før hun skulle velge en av dem, flytte dit, hun tok med plata tilbake til meg og en T-skjorte og så hadde jeg den på mens vi en dag grilla burgere og maiskolber og drakk øl, da hadde jeg bleika hår, akkurat som nå, bare mindre finere fordi jeg ikke hadde så god råd da, jeg fikk venner til å bleike det eller elever på frisørlinja, det var alt jeg hadde råd til, håret ble aldri som jeg ville ha det, til slutt gadd jeg ikke mer og farget det tilbake til brunt.

Så var det en mann som gav meg en LP-spiller, den fungerte heller ikke, men jeg tok den i mot, manglet bare en stift så kanskje ville den fungere igjen, skulle han ikke ha den selv da? Nei, han hadde en LP-spiller som fungerte allerede, ok, sa jeg, takk og var fornøyd, men egentlig mest fornøyd over at han hadde gitt meg noe fremfor LP-spilleren i seg selv, det var gesten som betydde noe og LP-spilleren ble liggende, jeg fikk selvsagt aldri tak i en stift, gjorde aldri noe for å få tak i en ny stift, nå ligger den i den samme hylla ennå, bak bøker i en bokhylle, jeg må få gjort noe med den, gi den bort, finne noen som vil ha den, hva skal den stå i hylla der å støve for.

Den samme mannen gav meg ved en annen anledning en stemmegaffel, han ryddet i huset sitt, det var så mange ting der og tilfeldigvis var jeg der da han fant stemmegaffelen, ikke bare én, men to hadde han og hva skulle han med to stemmegafler, det var heller ikke sånn at han spilte noe instrument lenger, det var lenge siden han hadde tatt i en trombone sist, det var lenge siden han hadde spilt i korps. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med en stemmegaffel heller, allerede på den tiden var det blitt år siden jeg spilte noe instrument selv, og instrumentene jeg spilte hadde vært trommer og piano, gav ikke akkurat behov for stemmegafler, hendte jo at jeg av og til sang, men det var ingen fare for at jeg skulle begynne med dét igjen. Hadde lagt musikken bak meg for lenge siden, men var fascinert over stemmegaffelen som en ting, hvordan den finner A, bare finner A, så jeg sa ja, takk og la stemmegaffelen i veska mi sammen med en masse andre rare ting som jeg pleide å se på av og til når jeg kjedet meg, kanskje på busstoppet når det ikke var mer batteri igjen på iPoden, ingen kiosk i nærheten, ingen mynter til å kjøpe sjokolade, noe for å få tiden til å gå, kikke på stemmegaffelen. Og også det snakker fysikklæreren om, forteller at den svinger med 440 Hz; hertz, definert som "en svingning per sekund", og der jeg sitter i klasserommet begynner tankene å vandre, eller assosiere, og jeg tenker på at jeg en gang var skikkelig god på å høre forskjell på tonene, kunne høre forskjell på C og A og H og cis og des og så videre, og intervallene også, tror ikke jeg kan det nå lenger, og ikke vet jeg hvor den stemmegaffelen er, akkurat som jeg heller ikke vet hvor den klokka er, bomkjøpet, kanskje på loftet?

I en eller annen veske jeg ikke bruker lenger, fordi jeg knapt bruker vesker lenger, bruker heller bare ryggsekken til vanlig, det er mye mer praktisk, jeg har blitt så praktisk og usentimental, sparer ikke på alt mulig lenger, senere spør jeg han som gav meg LP-spilleren om han kjenner noen som kunne tenke seg den, for jeg har ikke brukt den og kommer aldri til å bruke den heller, det er gått seks år siden jeg fikk den, han kan ikke huske den. Han spør om han er sikker på at det var han som gav den til meg, var det ikke en annen? Nei, det var du, sier jeg. Han sier han kjenner mange som kan tenke seg en LP-spiller, gidder jeg å sende ham et bilde av den, og jeg sier et øyeblikk, tar spilleren ut av bokhylla og tar et bilde, sender det avgårde, så stygg den er, spilleren, gjør ikke nytte for seg som pyntegjenstand heller, i den grad man kan snakke om nytte når man snakker om pyntegjenstander, ser ikke helt poenget med slikt og kommer på at selv globusen min, som mest er der fordi den er fin, kom til nytte da jeg skulle sjekke om det var sant at Kirkenes faktisk ligger lenger øst enn Istanbul.

Og klokken går, en annen klokke går, der på veggen i klasserommet, jeg ser på den oftere enn jeg pleier å gjøre denne tirsdagsformiddagen; det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men akkurat denne formiddagen vet jeg at sprintdistansen i langrenn akkurat har begynt, jeg har lastet ned en egen OL i Sotsji-app hvor man kan abonnere på utøvere og grener, få varsel om når de utøverne man har valgt skal konkurrere og når de grenene man har valgt skal foregå, tør nesten ikke si det høyt. Og i en av pausene sier en klassekamerat at faren hans hadde spurt om han kunne hente ham på sykehuset etter at han hadde vært der, noe med øyet, kunne ikke kjøre bil selv etterpå, og gutten sier at han sa nei, nei, kan ikke mamma hente deg for jeg skal se på OL, og jeg tenker at i det minste hadde ikke jeg sagt det hadde det vært min pappa som spurte, er ihvertfall ikke besatt av de olympiske lekene, men skynder meg etter at timen er over, skynder meg så mye at jeg tar bussen istedet for å gå som jeg pleier å gjøre, uten at det er hele sannheten heller, for akkurat denne dagen har jeg tatt fram noen boots jeg holder på å gå inn; det er lenge siden jeg hadde dem på sist og av alle dager, av alle morgener, bestemte jeg meg for å prøve å gå dem inn igjen denne dagen. Tok dem på med mot, sikker på at det ikke kom til å bli like vondt å ha dem på denne gangen som sist, skrudde musikken på iPhonen og begynte å gå, kom halvveis før de begynte å gjøre vondt, etterhvert vondere, helt til smerten ble like stor som sist jeg hadde dem på, og også derfor måtte jeg ta bussen hjem.

Stod på bussen og spiste en banan mens jeg leste nyhetene på iPhonen og så at Petter Northug hadde kvalifisert seg til kvartfinalen, kom hjem med et bananskall i hånda og rakk å se at han ikke kvalifiserte seg til semifinalen, men at han muligens kunne bli med som lucky loser. Spiste gresk yoghurt med ferskensmak og brødskiver med brød jeg hadde bakt selv i helga, ble ikke helt vellykka, men spiselig, har aldri vært god på å bake brød. Noen mennesker er skikkelig gode på det, får helt perfekte brød, i både smak og form; ikke jeg, men vil gjerne være et sånt menneske, et menneske som kan bake brød, som har det i hendene, som bare vet hva som skal være oppi i deigen og det trenger ikke være det samme hver gang, det er ikke en memorert oppskrift, men en erfaring, en erfaring som er så stor at man nå bare kan bake brød av hva som enn måtte være i skapet, man bare vet hva som kan bli et brød.

For da jeg skulle bake brødet leste jeg feil i oppskriften, trodde det stod én liter men det stod en halv, og det var ikke mer mel igjen, kunne ikke redde deigen ved å doble oppskriften, måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste søndagsåpne butikk og kjøpe en pakke mel, kom tilbake og prøvde å redde deigen, tenkte på at hvis dette hadde skjedd sammen med han jeg var sammen med hadde jeg fått høre at dette var så typisk meg, typisk meg å være så skjødesløs, som om mel og salt og olje og gjær ikke betyr noe for meg, at det bare er ingredienser man kan sløse med som sand i sandkassa, røre rundt, som om det egentlig er der jeg hører til, i sandkassa rørende i en bøtte med sand og vann, at det er det eneste jeg egentlig duger til, følelsen av at det var det han mente. Men nå er det ingen som sier noe, jeg baker brød i fred, redder deigen, baker det, lager et brød, min egen lunsj fra bunnen av. Tar lengre tid enn det oppskriften sier, men det blir brød.

søndag 22. desember 2013

Årssummering 2013: Juli

I juli var jeg tilbake i Norge igjen. Til en skikkelig fin sommer! Det ble mye bading, iskrem og vannmelon. Jeg var også i London. Bleika håret blondt og så etter kjendiser.

Månedens beste bok: Daily Rituals
Månedens kjipeste bok: Verdens viktigste begivenhet av Victoria Lindberg. 


Leste dette. Hanne Nabintu Herland. Tenkte at jeg faktisk er ganske enig med henne, haha. 


I Camden. Hehe.


Tok en selfie på Freud-museet. (Det var forøvrig ikke lov til å ta bilder inne på museet, dette er fra toalettet.)


Spiser lunsj i en park med koffertene våre før vi drar hjem. Ser et ekorn.


Man blir sulten av å bade så mye. 


Var en tur på Lista.


Norges fineste strand. 




Gikk for å bade hver dag.



Var på grillfest.


Var også i Bergen for å flytte på tingene mine. 



Ikke bare var jeg på Lista, men jeg var også i et annet av verdens fineste landskap: Hardangerfjorden. 

tirsdag 13. august 2013

DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 


En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 
Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 
Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 
Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud
I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!