Midt på natten sitter vi på hver vår side av et kjøkkenbord og snakker om Helle Helle, på høye kjøkkenstoler. Emnet skulle tilsi at vi drakk kaffe, men vi drikker ikke kaffe, vi drikker vann. Jeg bøtter innpå vann, jeg har akkurat ankommet norsk jord igjen og noe av det beste med det er springvannet, samt skogen, den store mengden skog. Et sted i London, hvor jeg har vært den siste uka, midt i asfalt og sol og altfor varm temperatur, kanskje gående på vei mot en park hvor jeg hadde tenkt til å sette meg ned med salat og kokosmelk fra Whole Foods eller noe, kikket jeg på Instagram og så at noen hadde postet et bilde av øl i et glass med skogen som bakgrunn, skogen litt nedenfor, bildet tilsa at den som hadde tatt det befant seg på en topp, og jeg tenkte: Her er jeg i London og ønsker meg til dette landskapet som er i hjembyen min, jeg ønsker meg vekk fra dette kjaset og maset, hva er det ved dette som en gang var så tiltrekkende at det fikk meg til å kjøpe en flybillett, når jeg egentlig bare vil gå tur i skogen og drikke øl oppe på en topp og se på at solen ikke går ned, plukke blåbær og gå hjem etterpå og kanskje lage pannekaker eller pai. Man må kanskje gjøre noe man ikke helt liker for å forstå hvor fantastisk det man
helst vil gjøre er, det man har, det man allerede har nesten rett utenfor døra.
Venninnen jeg sitter med denne natten er en jeg pleier å brevveksle med. En av grunnene er at vi sjeldent er på samme sted i verden, ofte befinner vi oss på forskjellige kontinenter, mest er det hun som er et annet sted enn Norge, men nå sitter hun på andre siden av kjøkkenbordet og knasker salatblader og engelsk godteri sammen med meg og jeg prøver å si noe intelligent om livet og verden, ting jeg ofte tenker på når jeg er mye for meg selv, når jeg går i gatene til og fra leiligheten jeg bor i, når jeg leser pensum eller når jeg sitter på toget, sånne ting, og det slår meg denne gangen at jeg knapt har kommet fram til noe nytt siden sist fordi jeg knapt har vært alene, fordi jeg har jobbet og ikke rukket det, fordi jeg har lastet ned musikk for første gang på evigheter og heller hørt på den mens jeg har gått rundt i gatene enn å gi meg tankene i vold, det er mer her og nå enn å distansere seg fra livet og beskue den derfra. Enten er det dét, eller så er jeg så trøtt at jeg ikke klarer å tenke klart nok for livsfilosofi. I stedet snakker jeg om hvorfor det ble slutt mellom meg og han jeg var sammen med i fem år og om hvorfor jeg aldri skal være sammen med noen mer i hele mitt liv. Så begynner jeg å snakke om at det å skulle være to og leve sammen et helt liv bare er en konvensjon, og at det dessuten var noen som sa til meg for noen dager sider at fugler ikke er så monogame som vi tidligere har trodd, noe vedkommende hadde fått vite fra en BBC-kommentar på NRK. Litt som Esch i Hermann Brochs Søvngjengerne tenker jeg at dette er et tegn i verden koblet direkte til meg. At fugler ikke er monogame har noe med meg å gjøre, det er et bevis på at jeg har rett når jeg sier at det er en kunstig konstruksjon at så mange lever to og to og at konsensus er at et forhold skal vare evig (eller ihvertfall til den ene dør).
Nei, jeg tror selvsagt ikke det, men jeg tenker på Esch og Hermann Broch når jeg tenker på fuglene som ikke er monogame og på min egen livssituasjon i samme øyeblikk.
Ti dager tidligere har jeg snakket om det samme med en annen venninne jeg sjeldent treffer, også det pga. lange avstander i mellom oss. Denne ettermiddagen har jeg nettopp blitt ferdig på jobb og sneiet innom en dagligvarebutikk for å kjøpe epler, hvor det så plutselig slo meg at klokken var jøss før åtte og at jeg derfor kunne kjøpe meg øl hvis jeg bare kunne klare å bestemme meg fort (noe som ikke er lett, jeg skal alltid veie alt opp mot hverandre: pris, næringsinnhold, ingredienser, hvor kommer varen fra, hva slags shady business har nå dette varemerket gjort som kanskje gjør at jeg ikke kan kjøpe denne yoghurten, økologisk eller ikke osv osv osv), noe jeg klarte og derfor gikk derfra med fire halvlitere (og to epler) i ryggsekken og foreslo for denne venninnen at vi kunne sette oss i en park i kveldssolen og drikke øl. Og siden vi ikke hadde sett hverandre på en stund og jeg var blitt singel siden sist måtte jeg selvfølgelig fortelle hvorfor, noe jeg egentlig helst bare trekker på skuldrene av samtidig som jeg begynner å mumle noe om "mange forskjellige grunner", før jeg begynner å snakke generelt om hvor tullete det er at det å være i et par liksom skal være normalen, mens det andre, å leve alene, bare er en tilstand man er i fordi man ikke (ennå) har funnet noen å leve det ultimate livet med.
Er du sikker på at du ikke bare sier det fordi du nettopp har blitt singel og liker det, og at du en gang kommer til å ville finne en igjen?, sier så venninnen min. Jeg kan selvsagt ikke vite svaret på det, for alt forandrer seg. (Hvor mange søndager da jeg var søtten har jeg ikke våknet og sagt at jeg aldri skulle drikke mer i hele mitt liv, aldri aldri aldri! -- ?) Men jeg sier likevel at jeg kan vite det, fordi jeg aldri har ønsket meg kjæreste noen gang i mitt liv; at jeg faktisk var singel i nitten år sammenhengende og det var helt storartet, det, skal jeg si deg; og at alt jeg ønsker meg her i livet fint lar seg gjøre uten å være kjæreste med noen. Hun sier at jeg har et poeng i det.
m
Et eksempel på det er at jeg noen dager senere sier til en tredje venninne at jeg godt kan leve hele resten av livet uten å kline og kysse, for det er skikkelig overvurdert, ja, i det hele tatt, hva er poenget med det. Også det å holde i hender. Totalt uinteressant. Hun gir meg ikke noe poeng i det jeg sier. Hun er nemlig ikke enig i det hele tatt. Det er jo koselig, sier hun. Nei, sier jeg, eller, joda, det er sikkert koselig, men jeg liker ikke koselig. Fredagskos, lørdagskos, kosekveld, kakekos, søndagskos, hverdagskos, kosemoseoverdose, jeg kan ikke fordra kos. Jeg vet ikke om noe mer unødvendig enn kos. Det med kos sier jeg ikke da, jeg prøver å ikke uttrykke for mye negativt. Jeg klarer ikke å lyve på meg greiere og mer komfortable meninger, men jeg kan i hvertfall la være å si absolutt alt.
(Og så i stedet skrive om dem etterpå - for alle å lese, som om det er noe bedre.)
I London mens jeg går gatene i Brick Lane hvor vi bor, tenker jeg litt på Zadie Smith og et essay av henne jeg leste tidligere i år. Det handet om lykke vs. glede, at det ikke er det samme, og at det mange beskriver som 'hverdagslykke' egentlig ikke har noe med lykke å gjøre, men med glede, og at mange av disse tingene, som f.eks. en kopp kaffe, nettopp kunne blitt beskrevet med ordet 'kos' og at jeg er, noe jeg tenkte da jeg leste essayet, enig med Zadie Smith, en kopp kaffe har ikke noe med lykke å gjøre, men jo, det er en glede, jeg gleder meg f.eks. til å drikke kaffe på trappen om morgenen. Men mest, der og da, tenker jeg på en liten detalj i essayet, nemlig en av gledene hun ramser opp, det har noe med mat å gjøre, mango-iskrem og samosaer, noe hun plukker med seg fra boder mens hun går rundt i London. Kanskje tenker jeg på det når noen av oss plukker med seg noe fra en bod; S går forbi en bod på markedet og skal ha en vannmelonsmoothie f.eks., før vi går videre til undergrunnen, på vei til Science Museum. Man kan ikke uten videre kjøpe med seg en fersklaga vannmelonsmoothie som man har valgt mellom veldig mange andre typer smoothier, på vei fra A til B, i den byen i det landet jeg oftest får en lengsel til, det må være en av de mange tingene som gjør det så tiltrekkende med storbyer, jeg ser den, men synes ikke det er noe som er verdt en bekostning av noe annet, f.eks. frisk luft og mykt underlag, en skog å løpe seg vill i rett utenfor bakdøren, en kilometer til havet ut den andre (døren). Det er selvfølgelig hver sin lyst hva man vil, smaken er som baken, det det kommer an på er viljen til kompromiss. Hvis man blir stilt i en situasjon hvor det må til, for å holde freden.
Jeg liker ikke kompromisser, det er bortkastet tid, jeg vil helst gjøre det jeg vil, hvorfor skulle jeg gjøre noe annet? Noe jeg ikke egentlig vil, noe jeg ikke har særlig lyst til, men ok da. Likevel gjør jeg dem jo, jeg gjør kompromisser, det er greit, så lenge man ikke lar det gå altfor langt. Det gjelder alle ting.
Vi snakker om det over glassene med vann, om hvordan man motreagerer når kompromissene har gått for langt. Vi snakker om forholdene vi har til mennesker vi kjenner, og om savn. Jeg savner aldri noen, sier jeg, men jeg kan ofte glede meg til å treffe igjen folk. Litt senere tar jeg det tilbake, for jeg savner ofte mamma. Det er en savn som går langt inn i sjela. Og så savner jeg jo det som er tapt for alltid, det man aldri kan få tilbake, f.eks. savner jeg barndommen og hesten jeg hadde som tenåring som nå er død. Men jeg savner stort sett ikke det som er mulig å få igjen, selv om ikke det er sikkert, kanskje dør en av oss før neste gang vi sees, da var jo du i teorien tapt for meg i det vi skilles i morgen, i det jeg, etter å ha tatt farvel med deg, drar ut døren med kofferten min og går til stasjonen og setter meg på bussen som skal ta meg hjem.
