Viser innlegg med etiketten museum. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten museum. Vis alle innlegg

lørdag 21. juni 2025

Bokfrokost cxxi


Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. 


kaffe. 
granola med jordbæryoghurt og bjørnebær. 
Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

I går var jeg på det jødiske museet og ble bokstavelig talt svimmel av arkitekturen og kunstverkene. Var først litt usikker på om jeg skulle ta turen, men nå er jeg glad for at jeg dro. Etterpå satt jeg i parken og leste Arendt. Fortsatte å lese Arendt i dag morges før jeg syklet av gårde til min aller første parkrun, i Volkspark Hasenheide. Det var gøy og varmt, jeg løp min nest raskeste 5 km noensinne (!), noe som var overraskende, for jeg følte ikke at jeg pushet meg selv så veldig, men jeg løper tydeligvis mye fortere i løp når jeg kan henge meg på andre. Skal definitvt løpe flere parkrun-løp! 

søndag 8. september 2024

Bøker lest i august: På tømmerveien

SAKPROSA 
1. PABBI av Mímir Kristjánsson

PROSA
2. CHINA RICH GIRLFRIEND av Kevin Kwan

Fikk bare lest to bøker i august, men legger du merke til noe spesielt? Lista har en mannsandel på hele 100 %! Ikke verst, hva! (Selv om jeg fortsatt er langt fra målet om å lese minst 44 menn.) Leser for tiden både Kjærstad og Fløgstad, men også Evenings and Weekends av Oisín McKenna. 

Nå er det indian summer og jeg skriver nesten hver eneste dag. Skogen ved stallen er hogd ned og pærene faller ned på bakken. Jeg har plukka piggsopp og granmatriske, kantarell og kremle. I helga har vi malt huset og høstet gulrøtter og rødbeter. I morgen får vi besøk av en hund! 

I september skal jeg snakke litt om forfatterskapet mitt under et miniseminar om natur og helse i regi av Legenes klimaaksjon, på Deichman Torshov. Også skal jeg se Kvit, norsk mann på Vega Scene. Det gleder jeg meg til. 


En kjempeinteressant bok jeg leste på
Norsk vegmuseum* mens barna lekte med biler. 

Fint dikt av Hans Børli, lest i
ovennevnte bok.

Familiens andre andrebok kom ut i august. 










*Altså, 10/10 til Norsk vegmuseum! Vi dro til Lillehammer i ens ærend å besøke museet. Enhver unnskyldning til å dra dit er for meg velkommen. Jeg tenkte å, da kan vi kanskje dra på Bjerkebæk den andre dagen, men nei, vegmuseet var så gøy at vi måtte dra dit to dager på rad. Hvem hadde det gøyest, barna eller de voksne? Jeg vet ikke, det er ikke godt å si! Endelig fikk jeg se en ekte tunnelboremaskin! 

fredag 3. mai 2024

Bøker lest i april: Tøffe kjøretøy, Forfatterforeningen og Ali Smith på Munchmuseet

En ny biografi om Barbara Comyns utkom i
 april. Her er et bilde fra boka. 

Et veldig fint, og sant, sitat. 

To gutter som ikke kunne vente med å lese
  Tøffe kjøretøy til vi kom hjem. 

Dette skjedde strengt tatt ikke i april, men i dag
ble jeg altså medlem av Den norske
Forfatterforening!!! A dream come true!!!

PROSA
1. IDIOTENE av Mikkel Øyen 
2. FEMTEN ÅR av Vigdis Hjorth 
3. EMILY WILDE'S ENCYCLOPEDIA OF FAERIES av Heather Fawcett 
4. WILD GAME av Adrienne Brodeur 
5. I AM HOMELESS IF THIS IS NOT MY HOME av Lorrie Moore

SAKPROSA
6. BUT IT'S YOUR FAMILY... av Sherrie Campbell 
7. ADULT SURVIVORS OF EMOTIONALLY ABUSIVE PARENTS av Sherrie Campbell 
8. THE MOTHER KNOT av Kathryn Harrison 

I april fortalte jeg litt om lesevanene mine i Framtida. Jeg så Jon Fosses nye stykke Einkvan på Det Norske Teatret og jeg så Ali Smith på Munchmuseet. Hun var der i forbindelse med at hun hadde skrevet et essay til utstillingen Jordvingninger, og det var en glede å høre henne lese det (det går an å lese det i utstillingskatalogen). Alltid en glede å høre hva hun har å si. 

Den beste boka jeg leste var Femten år av Vigdis Hjorth. Romanen I Am Homeless If This Is Not My Home gav et gjensyn med Lorrie Moore, men jeg sier som den ene Goodreads-kritikeren så treffende sa det: manic pixie dream girl porn. Likte å lese romanen, men det er ikke tekster som denne som er grunnen til at jeg liker Lorrie Moore. Uansett bedre enn Emily Wilde's Encyclopedia... som jeg ikke skjønner hvorfor jeg plukket opp i det hele tatt? Av en nysgjerrighet gone wild, kanskje? Nei, da slår jeg heller et slag for Idiotene av Mikkel Øyen, som apropos var den eneste mannlige forfatteren jeg leste i april. Det går mildt sagt ikke rette veien i prosjektet å lese flere menn. Jeg skal prøve å komme i gang med Dickens, nå som jeg nylig har hørt Ali Smith snakke om ham og art badgers. (En i publikum spurte Smith om hun var en 'art badger', og det spørsmålet skjønte jeg ikke noe av, antagelig fordi jeg ikke har lest så mye Dickens.) David Copperfield ligger tross alt i stabelen min. 

I mai reiser vi forresten til Wien! Og Ungarn og Graz og Salzburg og München og enda flere steder. Med tog, bil og ferje. Det gleder jeg meg til!

søndag 22. desember 2013

Årssummering 2013: Juli

I juli var jeg tilbake i Norge igjen. Til en skikkelig fin sommer! Det ble mye bading, iskrem og vannmelon. Jeg var også i London. Bleika håret blondt og så etter kjendiser.

Månedens beste bok: Daily Rituals
Månedens kjipeste bok: Verdens viktigste begivenhet av Victoria Lindberg. 


Leste dette. Hanne Nabintu Herland. Tenkte at jeg faktisk er ganske enig med henne, haha. 


I Camden. Hehe.


Tok en selfie på Freud-museet. (Det var forøvrig ikke lov til å ta bilder inne på museet, dette er fra toalettet.)


Spiser lunsj i en park med koffertene våre før vi drar hjem. Ser et ekorn.


Man blir sulten av å bade så mye. 


Var en tur på Lista.


Norges fineste strand. 




Gikk for å bade hver dag.



Var på grillfest.


Var også i Bergen for å flytte på tingene mine. 



Ikke bare var jeg på Lista, men jeg var også i et annet av verdens fineste landskap: Hardangerfjorden. 

torsdag 19. desember 2013

Årssummering 2013: Mai

I mai slo jeg opp med han som jeg var sammen med i nesten fem år. Jeg leste ekstremt mange bøker, leverte inn bacheloroppgaven og hadde eksamen. 

Månedens beste bok: Nesten hele forfatterskapet til Helle Helle. (Jeg leste alle bøkene hennes på rappen.)
Månedens kjipeste bok: Gidder jeg ikke nevne en gang


En annen forfatter jeg oppdaget i mai og som jeg likte veldig godt var Ingvild H. Rishøi. 


Var på Kulturhistorisk museum i Oslo og så en utstilling om menneskets bruk av hesten opp igjennom historien. Lærte ingenting nytt. Etterpå fikk jeg gratis økologisk is fra Charlottes iskrem


Før jeg slo opp med kjæresten klarte han å lokke meg inn på Blitz for å kjøpe kaffe. Det var kanskje det som gjorde utslaget. (Neida.)


Vil gjerne fremstille meg som en fin dame, men det er egentlig dette som er sannheten. Skrubbsår på knærne, en dott hår på hodet som jeg aldri grer, for lat til å ta på mine egne sko og med en sigg i hånden.
os

I Bergen var det vår og jeg tok bilde av det. 


Var mye på fjelltur i Bergensfjellene.
opp

Så hele andre sesong av Girls og gjenkjente meg minst like mye som under sesong en. Gleder meg veldig til sesong tre neste måned! 


For å prøve noe nytt, tok jeg, istedet for å ta buss/tog/fly, båt hjem til Kristiansand fra Bergen. I hvertfall delvis. Den gikk bare til Stavanger. Underveis stoppet vi i Haugesund. Det var ikke så veldig spennende, men helt ok. 


Spiste stekt makrell fisket opp av Skagerrak. At dette (og reker) er livretten min er kanskje det mest klisjéaktige sørlandske ved meg. Ellers er jeg ateist, snakker blandingsdialekt med mye østlandsk i og synes båtliv er dødskjedelig. 



Det var vår i Kristiansand også, og det tok jeg også bilde av. 


Holmer og skjær. <3 


Gikk syvfjellsturen for andre gang. Jeg ble mye mindre sliten i år enn to år tidligere, og jeg brukte mye mindre tid. Det føles godt at ting går fremover. En dag går jeg sikkert opp Kilimanjaro. (Med min egen ryggsekk, ikke med lokale ryggsekkbærere.)

tirsdag 13. august 2013

DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 


En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 
Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 
Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 
Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud
I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!

torsdag 18. juli 2013

Om savn, kjøkkenbord, samtaler, London, kjærligheten, sommeren

Midt på natten sitter vi på hver vår side av et kjøkkenbord og snakker om Helle Helle, på høye kjøkkenstoler. Emnet skulle tilsi at vi drakk kaffe, men vi drikker ikke kaffe, vi drikker vann. Jeg bøtter innpå vann, jeg har akkurat ankommet norsk jord igjen og noe av det beste med det er springvannet, samt skogen, den store mengden skog. Et sted i London, hvor jeg har vært den siste uka, midt i asfalt og sol og altfor varm temperatur, kanskje gående på vei mot en park hvor jeg hadde tenkt til å sette meg ned med salat og kokosmelk fra Whole Foods eller noe, kikket jeg på Instagram og så at noen hadde postet et bilde av øl i et glass med skogen som bakgrunn, skogen litt nedenfor, bildet tilsa at den som hadde tatt det befant seg på en topp, og jeg tenkte: Her er jeg i London og ønsker meg til dette landskapet som er i hjembyen min, jeg ønsker meg vekk fra dette kjaset og maset, hva er det ved dette som en gang var så tiltrekkende at det fikk meg til å kjøpe en flybillett, når jeg egentlig bare vil gå tur i skogen og drikke øl oppe på en topp og se på at solen ikke går ned, plukke blåbær og gå hjem etterpå og kanskje lage pannekaker eller pai. Man må kanskje gjøre noe man ikke helt liker for å forstå hvor fantastisk det man helst vil gjøre er, det man har, det man allerede har nesten rett utenfor døra.

Venninnen jeg sitter med denne natten er en jeg pleier å brevveksle med. En av grunnene er at vi sjeldent er på samme sted i verden, ofte befinner vi oss på forskjellige kontinenter, mest er det hun som er et annet sted enn Norge, men nå sitter hun på andre siden av kjøkkenbordet og knasker salatblader og engelsk godteri sammen med meg og jeg prøver å si noe intelligent om livet og verden, ting jeg ofte tenker på når jeg er mye for meg selv, når jeg går i gatene til og fra leiligheten jeg bor i, når jeg leser pensum eller når jeg sitter på toget, sånne ting, og det slår meg denne gangen at jeg knapt har kommet fram til noe nytt siden sist fordi jeg knapt har vært alene, fordi jeg har jobbet og ikke rukket det, fordi jeg har lastet ned musikk for første gang på evigheter og heller hørt på den mens jeg har gått rundt i gatene enn å gi meg tankene i vold, det er mer her og nå enn å distansere seg fra livet og beskue den derfra. Enten er det dét, eller så er jeg så trøtt at jeg ikke klarer å tenke klart nok for livsfilosofi. I stedet snakker jeg om hvorfor det ble slutt mellom meg og han jeg var sammen med i fem år og om hvorfor jeg aldri skal være sammen med noen mer i hele mitt liv. Så begynner jeg å snakke om at det å skulle være to og leve sammen et helt liv bare er en konvensjon, og at det dessuten var noen som sa til meg for noen dager sider at fugler ikke er så monogame som vi tidligere har trodd, noe vedkommende hadde fått vite fra en BBC-kommentar på NRK. Litt som Esch i Hermann Brochs Søvngjengerne tenker jeg at dette er et tegn i verden koblet direkte til meg. At fugler ikke er monogame har noe med meg å gjøre, det er et bevis på at jeg har rett når jeg sier at det er en kunstig konstruksjon at så mange lever to og to og at konsensus er at et forhold skal vare evig (eller ihvertfall til den ene dør). 

Nei, jeg tror selvsagt ikke det, men jeg tenker på Esch og Hermann Broch når jeg tenker på fuglene som ikke er monogame og på min egen livssituasjon i samme øyeblikk. 

Ti dager tidligere har jeg snakket om det samme med en annen venninne jeg sjeldent treffer, også det pga. lange avstander i mellom oss. Denne ettermiddagen har jeg nettopp blitt ferdig på jobb og sneiet innom en dagligvarebutikk for å kjøpe epler, hvor det så plutselig slo meg at klokken var jøss før åtte og at jeg derfor kunne kjøpe meg øl hvis jeg bare kunne klare å bestemme meg fort (noe som ikke er lett, jeg skal alltid veie alt opp mot hverandre: pris, næringsinnhold, ingredienser, hvor kommer varen fra, hva slags shady business har nå dette varemerket gjort som kanskje gjør at jeg ikke kan kjøpe denne yoghurten, økologisk eller ikke osv osv osv), noe jeg klarte og derfor gikk derfra med fire halvlitere (og to epler) i ryggsekken og foreslo for denne venninnen at vi kunne sette oss i en park i kveldssolen og drikke øl. Og siden vi ikke hadde sett hverandre på en stund og jeg var blitt singel siden sist måtte jeg selvfølgelig fortelle hvorfor, noe jeg egentlig helst bare trekker på skuldrene av samtidig som jeg begynner å mumle noe om "mange forskjellige grunner", før jeg begynner å snakke generelt om hvor tullete det er at det å være i et par liksom skal være normalen, mens det andre, å leve alene, bare er en tilstand man er i fordi man ikke (ennå) har funnet noen å leve det ultimate livet med.

Er du sikker på at du ikke bare sier det fordi du nettopp har blitt singel og liker det, og at du en gang kommer til å ville finne en igjen?, sier så venninnen min. Jeg kan selvsagt ikke vite svaret på det, for alt forandrer seg. (Hvor mange søndager da jeg var søtten har jeg ikke våknet og sagt at jeg aldri skulle drikke mer i hele mitt liv, aldri aldri aldri! -- ?) Men jeg sier likevel at jeg kan vite det, fordi jeg aldri har ønsket meg kjæreste noen gang i mitt liv; at jeg faktisk var singel i nitten år sammenhengende og det var helt storartet, det, skal jeg si deg; og at alt jeg ønsker meg her i livet fint lar seg gjøre uten å være kjæreste med noen. Hun sier at jeg har et poeng i det.
m
Et eksempel på det er at jeg noen dager senere sier til en tredje venninne at jeg godt kan leve hele resten av livet uten å kline og kysse, for det er skikkelig overvurdert, ja, i det hele tatt, hva er poenget med det. Også det å holde i hender. Totalt uinteressant. Hun gir meg ikke noe poeng i det jeg sier. Hun er nemlig ikke enig i det hele tatt. Det er jo koselig, sier hun. Nei, sier jeg, eller, joda, det er sikkert koselig, men jeg liker ikke koselig. Fredagskos, lørdagskos, kosekveld, kakekos, søndagskos, hverdagskos, kosemoseoverdose, jeg kan ikke fordra kos. Jeg vet ikke om noe mer unødvendig enn kos. Det med kos sier jeg ikke da, jeg prøver å ikke uttrykke for mye negativt. Jeg klarer ikke å lyve på meg greiere og mer komfortable meninger, men jeg kan i hvertfall la være å si absolutt alt. 

(Og så i stedet skrive om dem etterpå - for alle å lese, som om det er noe bedre.)

I London mens jeg går gatene i Brick Lane hvor vi bor, tenker jeg litt på Zadie Smith og et essay av henne jeg leste tidligere i år. Det handet om lykke vs. glede, at det ikke er det samme, og at det mange beskriver som 'hverdagslykke' egentlig ikke har noe med lykke å gjøre, men med glede, og at mange av disse tingene, som f.eks. en kopp kaffe, nettopp kunne blitt beskrevet med ordet 'kos' og at jeg er, noe jeg tenkte da jeg leste essayet, enig med Zadie Smith, en kopp kaffe har ikke noe med lykke å gjøre, men jo, det er en glede, jeg gleder meg f.eks. til å drikke kaffe på trappen om morgenen. Men mest, der og da, tenker jeg på en liten detalj i essayet, nemlig en av gledene hun ramser opp, det har noe med mat å gjøre, mango-iskrem og samosaer, noe hun plukker med seg fra boder mens hun går rundt i London. Kanskje tenker jeg på det når noen av oss plukker med seg noe fra en bod; S går forbi en bod på markedet og skal ha en vannmelonsmoothie f.eks., før vi går videre til undergrunnen, på vei til Science Museum. Man kan ikke uten videre kjøpe med seg en fersklaga vannmelonsmoothie som man har valgt mellom veldig mange andre typer smoothier, på vei fra A til B, i den byen i det landet jeg oftest får en lengsel til, det må være en av de mange tingene som gjør det så tiltrekkende med storbyer, jeg ser den, men synes ikke det er noe som er verdt en bekostning av noe annet, f.eks. frisk luft og mykt underlag, en skog å løpe seg vill i rett utenfor bakdøren, en kilometer til havet ut den andre (døren). Det er selvfølgelig hver sin lyst hva man vil, smaken er som baken, det det kommer an på er viljen til kompromiss. Hvis man blir stilt i en situasjon hvor det må til, for å holde freden.

Jeg liker ikke kompromisser, det er bortkastet tid, jeg vil helst gjøre det jeg vil, hvorfor skulle jeg gjøre noe annet? Noe jeg ikke egentlig vil, noe jeg ikke har særlig lyst til, men ok da. Likevel gjør jeg dem jo, jeg gjør kompromisser, det er greit, så lenge man ikke lar det gå altfor langt. Det gjelder alle ting. 

Vi snakker om det over glassene med vann, om hvordan man motreagerer når kompromissene har gått for langt. Vi snakker om forholdene vi har til mennesker vi kjenner, og om savn. Jeg savner aldri noen, sier jeg, men jeg kan ofte glede meg til å treffe igjen folk. Litt senere tar jeg det tilbake, for jeg savner ofte mamma. Det er en savn som går langt inn i sjela. Og så savner jeg jo det som er tapt for alltid, det man aldri kan få tilbake, f.eks. savner jeg barndommen og hesten jeg hadde som tenåring som nå er død. Men jeg savner stort sett ikke det som er mulig å få igjen, selv om ikke det er sikkert, kanskje dør en av oss før neste gang vi sees, da var jo du i teorien tapt for meg i det vi skilles i morgen, i det jeg, etter å ha tatt farvel med deg, drar ut døren med kofferten min og går til stasjonen og setter meg på bussen som skal ta meg hjem. 

onsdag 10. juli 2013

Brick Lane

Yo, i dag stikker jeg til London. Vi har leid en leilighet i Brick Lane og akter å drikke skikkelig engelsk cider og steike i storbyen. Skal nok få avkjølt meg på vitenskapsmuseet en dag. Ellers er det noen litterære sightseeinger jeg kunne tenke meg, bl.a. kikke på steder hvor Bloomsbury-kretsen hang. En av de kuleste litterære gjengene noensinne!

(Men nei, jeg har ikke med Virginia Woolf i kofferten. Jeg har med en annen brite: Zadie Smith, NW.)

Det blir bra!

Her er et bilde av meg i Brick Lane jula 2006.



































books
I den anledning, her er en lister over

5 BRA BØKER OM LONDON

1. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf
Første gang jeg prøvde meg på denne gav jeg opp etter to sider. Andre gang var jeg syv år eldre og klarte det, men ikke nok med det, jeg syntes og synes fortsatt det er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Virginia Woolf havner i den kategorien av litteratur som for meg er grunnen til at jeg leser i det hele tatt. 

2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
Tjuetre år gamle Z drar fra en bygd i Kina til London for å studere engelsk og treffer en mye eldre engelskmann, en som er så erke-engelsk at han drikker te og spiser scones. En av de første dagene de treffer hverandre og hun besøker ham i huset hans, sier han at hun bare skal føle seg som hjemme. Ukjent i det engelske språket som hun er, tolker hun det som at han faktisk mener at hun kan bo der og dagen etterpå forlater hun det lusne hostellrommet sitt og flytter inn hos ham. Denne boka er kanskje noe av det fineste jeg har lest om kjærligheten. 

3. WHITE TEETH av Zadie Smith
Innrømmer at jeg selv leste denne i norsk oversettelse, av den tilfeldige grunn at jeg kom over den på et loppis for fem kroner. Det var også mitt første møte med Zadie Smith, en tilfeldighet. Husker jeg tenkte etterpå at jeg ikke kunne fatte at jeg ikke hadde lest henne før, for jeg absolutt digget boka. Jeg liker hvordan Zadie Smith utbroderer historien til alle de ulike menneskene som er med i romanen, så langt som til hvordan foreldrene deres traff hverandre, hvordan de endte opp der hvor de er nå; drivet og humoren.
mellomrom
4. PÅ STEDET MIL av Ali Smith 
Også denne har jeg lest i norsk oversettelse. Antagelig litt dumt siden jeg har hørt at Ali Smith leker mye med ord og uttrykk, selv om oversettelsen visstnok var svært god (noe jeg forsåvidt også synes, men jeg har ikke lest originalen, så jeg har ikke noe å sammenligne med). Boka handler om Miles som stenger seg inne på toalettet under et middagsselskap og hans relasjon til de ulike gjestene i selskapet.
mellom
5. LONDONSTANER av Gautam Malkani
Denne boka handler om gangsterkids i et av forstedene til London, i nærheten av Heathrow. Underholdende med en overraskende slutt, men NB: Du må bære over med at den er skrevet på slang. (At noe er skrevet på noe annet enn korrekt skriftspråk er ikke noe jeg er særlig fan av, men jeg kom meg fort inn i Londonstaner.)

mandag 17. juni 2013

Turist i Tallin

I helga besøkte jeg et land jeg aldri har vært i før. Estland. (Klart jeg samler på land.) Jeg tok meg en tur med ferja over til Tallinn etter at siste forelesning på fredag var ferdig. Gikk rundt på ferja og spiste Panda-lakris fra taxfreeshoppen og tenkte på bøkene til Arto Paasilinna. Kunne ikke huske hva den jeg tenkte på het, men det er den som handler om den kriminelle mannen og bestemora som bor i en hytte i skogen. (I ettertid har jeg funnet ut at det var Den elskelige giftblandersken jeg tenkte på.)


Å ta bilde av trikken var noe av det første jeg gjorde da jeg hadde gått på land i Tallinn. 


Instagrammet at jeg befant meg i Tallinn på hostelrommet.
old

Hostellet jeg bodde på i gamlebyen. 


Traff på en måke mens jeg vandret rundt i Tallinn lørdag morgen og ventet på at museene skulle åpne.


En russisk-ortodoks katedral. 


 Grytekluter i et vindu. 


Spiste en Batman-is. Mest fordi det var en banan-is og jeg elsker (kunstig) banansmak.

Omsider åpnet museene. Jeg dro på Okkupasjonsmuseet. Har nemlig blitt interessert i skogsbrødrene og okkupasjonene av Estland etter å ha lest alle bøkene til Sofi Oksanen. Dessuten leser jeg om kommunisme og overvåkingsstater der andre mennesker ser på skrekkfilm og leser krim. Haha (nei, det er egentlig ikke morsomt, det er jo grusomt). 


 På museet hadde de bygd en tro kopi av skogshyttene som skogsbrødene bygde da de skjulte seg i skogen for Sovjetunionen. Det var en så tro kopi at den tilogmed luktet skog (granbar). 


 Kommuniststatue. Ugh.
hjelp

Kommunistbyster. Ugh. 


Lenin. UGH.

Etter å ha vært på museum bestemte jeg meg for å gå en tur til Kadriorg-parken siden det var så fint vær.
mynte

Når man har vært i Versailles lar man seg ikke helt imponere, men jeg tok nå et bilde likevel.
par

Presidentpalasset. 

På trappen utenfor Eesti Kunstimuuseum. Gertrude Stein did did did did not not meet Ludwig Wittgenstein on these these steps did not in the winter of 1948. 


Traff på en estisk katt.


Kom plutselig til en strand. Dette er altså Finskebukta.


Spiste enda mer (kunstig) banan. 


Så en skikkelig fin peppermyntefarget bil. Forøvrig den ene av minst fire bryllupsbiler jeg så den dagen. 


Tallinn skyline. 


Mange rosa bygninger i Tallinn.
pink

Tok trikken for gøy. Skikkelig skrangletrikk. 


Kaffe og bok om Nord-Korea


 Traff på et ekorn. 


Var en tur i den japanske hagen



Så begynte det å regne og alt man kunne gjøre var å sitte på kafé og drikke kaffe og spise konfekt. Konfekten på bildet het Peer Gynt (mintsjokolade), Faust (valnøtt) og The Swan (husker ikke hva den smakte). 

Så spiste vi på en estisk restaurant og drakk bokhveteschnapps som servitøren påstod var husets, men tror det var en gimmick alt sammen. Smakte ikke på bjørnekjøtt, men spiste en halv kilo sjokolade på ferja tilbake til Helsinki. Følte jeg var elleve år og på danskebåten igjen. (Eventuelt nitten år og arbeidsløs.)