Bøkene jeg leste i april

Jeg fatter ikke hvordan tiden kan gå så fort, nå er det mai igjen allerede. Ikke har jeg lest noe særlig, men det jeg har lest har vært fantastisk. Sjefsbiolog Edward O. Wilsons Half-Earth: Our Planet's Fight for Life er noe av det beste jeg har lest. Jeg skulle ønske alle ville lese den. Her argumenterer Wilson for at halvparten av jorden skal være fri for mennesker, og han skriver om alvoret ved at vi er så mange og tar så mye plass - på bekostning av de andre. 

Hvis noen i et sekund tror elvemuslinger er uviktige, kan de lese her. (Men nå mener jo både Wilson og jeg at alle arter har livets rett - uavhengig om de er viktige for oss eller ikke.)

SAKPROSA
1. HALF-EARTH: OUR PLANET'S FIGHT FOR LIFE av Edward O. Wilson
2. SPISELIG: EN FORTELLING OM MATEN OG MENNESKET av Birger Svihus

CORVIDAE

En dag jeg går hjemover med et brett kakerester under armen, stopper jeg opp for å titte på en kaie. Denne fuglen som er så vanlig her, men som jeg vokste opp uten. På Sørlandet finnes nemlig ikke kaie. Første gang jeg virkelig la merke til kaien var i Sverige, etter en padletur til Billingsfors. Det var en svært varm sommerdag. Vi spiste middag på en burgersjappe i Bengstfors. En gjeng med noe jeg trodde var en slags kråke stod og observerte oss, ventet nok på at vi skulle etterlate oss rester. Jeg tok ikke helt feil, kaie er en kråkefugl, men ikke en Corvus cornix. Der hvor jeg bor nå er de overalt.

De fulgte med meg mens jeg gikk sakte bortover. Nå og da snudde jeg for å se på dem. De fløy foran meg og de fløy bak meg, de fløy over på jordet, en av dem satte seg på gjerdet, unngikk piggene. De fløy frem og tilbake mens jeg prøvde å ta et bilde av dem, men det var ikke lett fordi jeg bar på et fat med kakerester. Noen av dem var nærmere meg enn de andre. Jeg klarte ikke å skille ut individer. Når de fløy frem og tilbake rundt meg mistet jeg den som var nærmest. Jeg kunne ikke si at den som i neste øyeblikk befant seg nærmest meg var den samme som hadde stått nærmest meg tidligere. Når de fløy forbi kunne jeg kjenne vingeslagene i luften. Jeg fikk lyst til å gi dem et kakestykke eller to, men turte ikke fordi det stod naboer på parkeringsplassen. Dersom fuglene skulle bli en plage for dem, ville de kanskje komme til å skylde på meg. Eller så ville kaiene begynt å mase på meg, gjenkjent meg. Der er hun som pleier å gi oss mat. Det er det jeg prøver å få til med skjærene på verandaen. Det er bare de som kommer for å spise meisebollene. Jeg vet ikke hva vi gjør galt, hvorfor kommer ikke de mindre fuglene? Finkene, meisene og spurvene? Meisebollene er altfor nærme, sa O en gang han var på besøk og lo av vårt forsøk på å være snille mot småfuglene. Jeg tror heller de har sett kattene gjennom vinduet, men nå er de ikke her lenger. 

Men skjærene er her. De står på rekkverket og spiser av meisebollene. Jeg ser dem i sidesynet når jeg sitter i sofaen. Jeg må snu meg forsiktig når de står der, så de ikke skal fly vekk. Når de kommer og det er tomt, går jeg ut og henger opp nye meiseboller. En om gangen. Jeg skal gå ut mange ganger, på mange forskjellige tidspunkt. Jo flere ganger de ser meg, jo mindre redde blir de kanskje. Der er hun med meisebollene. Kanskje når jeg sitter ute på verandaen i sommer og det er tomt for meiseboller, kommer skjærene til å stå på rekkverket og se på meg. Hvor er meisebollene? Jeg sier til folk at jeg skal bli venner med dem, men det er flåsete, halvt spøk, det jeg vil er at de skal komme så nærme at jeg kan observere dem på nært hold. 

I sofaen leser jeg en bok om ravneatferd av biologen Bernd Heinrich. Han bruker årevis på å observere ravner i Maine. Han drar rundt med geitekadavre for å undersøke om de roper på andre ravner når de finner et bytte - for å dele, noe som er rart. I utgangspunktet er vi jo alle egoistiske, hele tiden. Den eneste grunnen til at vi noen ganger er altruistiske, er fordi det gir oss selv fordeler. Om Heinrich finner ut av dette og hvilke fordeler det gir for ravnen å dele kadavre, har jeg ennå ikke funnet ut. Jeg har ikke lest så langt ennå.

Jeg har ikke lest i boken på dagevis. Jeg har lest vitenskapelige artikler om trofiske interaksjoner i naturen, og jeg har løpt. Jeg har sagt opp medlemskapet på treningssenteret etter bare tre måneder. Det er ingenting for meg i lengden. Det er kanskje gøy å trene styrketrening de to første ukene, deretter tenker jeg bare: Hvorfor er jeg her? Hvorfor er jeg i dette svette rommet og trener styrke? Blir livet mitt bedre av dette? Og svaret mitt er alltid NEI. Alt jeg vil er jo bare å løpe ute. Hvis jeg spør meg selv de samme spørsmålene om det å løpe ute, er svaret JA. JA, livet mitt blir bedre av å løpe ute. 

I blant stopper jeg opp for å se på fuglene. Men som oftest hører jeg dem bare. Jeg begynner å lære meg forskjellen på dem, hvilken art synger slik, hvilken art synger slik. 

Når jeg går har jeg med meg kikkerten. Når jeg er hjemme og sitter i sofaen har jeg i blant kikkerten på bordet. Noen ganger dukker det opp andre fugler utenfor. De besøker kanskje ikke verandaen --ihvertfall ikke når jeg er i stuen--, men de er i trærne. 

Om det største i verden

Nå har jeg lest ferdig "Half-Earth: Our Planet's Fight for Life" av biologiprofessor Edward O. Wilson. Her skriver han om menneskets mangler og likevel enorme gudskompleks, om biodiversitet og hvorfor vi bør la minst halvparten av biosfæren være fri for menneskelig aktivitet. Selv om det til tider er trist og frustrerende å lese om vår vold på naturen, er det godt å lese en person med tyngde som mener det samme som jeg mener: At vi er altfor mange og at biodiversitet er viktig og verdifullt.

Jeg tilbragte selv helgen i et naturreservat. Jeg så en haug med fuglearter og rødlistede planter. Og det på en liten øy nederst i Oslofjorden. Det var stas! Det er så mye liv og røre i naturen, bare man ser etter. Ingenting er så fascinerende som den.

Det er rart og veldig å tenke på at alt som lever nå er et resultat av tidligere liv i millioner av år. Det er overveldende. Og så er vi kommet til et punkt hvor vi bare ødelegger og turer fram.

Jeg tror aldri jeg har lest noe så on-point som denne boka noensinne. Med fare for å høres ut som en misjonær, jeg synes alle burde lese den. Politikere, miljøvernere og hvermansen. Unge og gamle. Økonomer og økologer.

Apropos, ordet oikos er gresk og har med familie og hjem å gjøre. Økologi, studiet av hjemmet og slektningene våre. Vi har faktisk bare én planet å bo på, den burde vi ta vare på.

For å sitere Wilson selv: "To strive against odds on behalf of all of life would be humanity at its most noble."

TRÆRNES HEMMELIGE LIV av Peter Wohlleben

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5.4.2016

En kjærlighetserklæring til skogen
Fascinerende og interessant om trær og skog.

I en tid hvor folk mener bioenergi er løsningen på klimaproblemene, er det verdt å minne folk på at trær ikke bare er trær, og at skog ikke bare er skog. En plantasjeskog er helt annerledes en gammelskog, og en furu oppfører seg helt annerledes enn en bøk. Selv et individ eik kan oppføre seg annerledes et annet eikeindivid. Det høres sikkert rart ut for noen, men burde være like åpenbart som at du sannsynligvis oppfører deg annerledes enn naboen din, vennene dine og samboeren din.

Forfatteren, som selv er skogforvalter i Tyskland, hadde lenge et mekanisk syn på trærne han forvaltet, som om trær er noe mindre avanserte enn dyr, noe som bare vokser der og er til bruk for oss. Til gjengjeld, da forfatteren innså at trærne er avanserte organismer med ulike behov og levesett, ble kjærligheten så stor at han skrev denne boken om dem. For det er det Trærnes hemmelig liv er, en kjærlighetserklæring til skogen.

I Trærnes hemmelige liv presenterer Wohlleben ny forskning om trær og skog med glede. Det er ikke noe tull, ikke noe svada, bare fascinerende fakta om disse store organismene som omgir oss. Stille fremstår de, men det er mye som skjer i og med trærne som vi ikke ser. I denne boka får vi et innblikk i dette, og man trenger ikke å være spesielt botanikkinteressert for å la seg fange av trærnes hemmelige liv. Godt er det også at Wohlleben oppklarer hvordan skogen fungerer som karbonlager. Det er mange myter ute og går om dette. I så måte er Trærnes hemmelige liv også et godt tilskudd av tekst, den opplyser oss om noe viktig.

Trærnes hemmelige liv er en bok som er vanskelig å legge fra seg. Er man ikke glad i trær fra før av, blir man det. Jeg skulle ønske det fantes en tilsvarende bok om alle ting jeg er interessert i. En hyggeligere leseopplevelse enn dette skal man nemlig lete lenge etter.

Det eneste jeg har å utsette på er muligens oversetterens feil: Artsnavn på latin er skrevet med liten forbokstav. Artsnavn på latin skal alltid skrives med stor forbokstav, ikke bare på tysk.

Bøkene jeg leste i mars

Kattene har dratt sin vei igjen. Jeg kommer til å savne
kattekos, men ikke at alle klærne mine er fulle av hvite hår - hele tiden.

Dette er fortsatt boka jeg leser mest i, men jeg fikk likevel lest en del annet i mars. Foruten å bruke påskeferien på å se på fugler, leste jeg faktisk noen bøker. 

Purity var gøy å lese. Jonathan Franzen er alltid gøy å lese. Dessuten er han den eneste (tror jeg) som klarer å skrive om middelklasseproblemer uten at jeg spyr litt inni hjernen. Problemene til Franzens mennesker er faktisk problemer. Selv når Knausgård, som jeg liker så godt, skriver om middelklassen må jeg spy litt noen ganger. 

Radical Self-Love er av sorten guilty pleasure. Noen hører på Justin Bieber og ser på fjortisfilmer. Jeg leser selvhjelpsbøker. Noen ganger kan man plukke opp noen råd. Selv om livet er en fest, er det ikke akkurat dritlett. Å være glad og ha et godt liv krever faktisk litt innsats. Når det er sagt, var ikke denne boka spesielt god. De fleste rådene var selvsagte, og noen av rådene var altfor alternative for min del. Jeg er da rasjonell. (Det er kanskje det som er problemet mitt. Jeg er altfor rasjonell.)

Den store rumpefeiden var fornøyelig, men følger man Marta Breen på Twitter og leser tekstene hennes på Dagsavisen jevnlig, er det kanskje ikke så veldig mye nytt. 

The Man Who Wasn't There og Trærnes hemmelige liv var de mest interessante bøkene. Førstnevnte handlet om nevrovitenskap og selv-et vårt, og det var ekstremt interessant. Jeg visste for eksempel ikke at det finnes noe som heter body integrity identity disorder, hvor den som er rammet har følelsen av at visse kroppsdeler ikke hører til en selv, nesten som det motsatte av fantomsmerter i lemmer man ikke har. Videre var det mye interessant om bl.a. alzheimers, autisme, depersonalisering, schizofreni og mennesker som er helt sikre på at de er døde.

Trærnes hemmelige liv handlet om trær. Ikke noe tull, bare ny forskning om trær presentert med glede! Og jeg tror jeg tør si at man ikke trenger å være spesielt interessert i botanikk for å synes at denne boka er interessant. Både Trærnes hemmelige liv og The Man Who Wasn't There anbefales på det sterkeste!
Sum summarum var det en givende lesemåned! Jeg skal prøve å fortsette i den gode flyten inn i våren, selv om det snart er eksamenstid. (Etter påske går alt så fort!) 



PROSA
1. PURITY av Jonathan Franzen
2. ROUGH MAGICK av Francesca Lia Block (red.) og Jessa Marie Mendez (red.)
3. DEI SOM FLYKTAR OG DEI SOM BLIR av Elena Ferrante

SAKPROSA
4. RADICAL SELF-LOVE av Gala Darling
5. DEN STORE RUMPEFEIDEN av Marta Breen og Jenny Jordahl (illustrasjon)
6. THE MAN WHO WASN'T THERE av Anil Ananthaswany
7. TRÆRNES HEMMELIGE LIV av Peter Wohlleben

POESI
8. MIN NATUR av Mara Lee
9. MIN NATUR av Kristin Berget
10. TRISYN av Cornelius Jakhelln

DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. januar 2016:

Fortjent pulitzerprisvinner om jordens sjette masseutryddelse.
For cirka 65 millioner år siden opplevde jorden den forrige masseutryddelsen. Dinosaurene forsvant og åpnet opp for pattedyrenes dominans. For første gang i jordas historie inntraff en masseutryddelse av arter forårsaket av én enkelt art,Homo sapiens. Denne masseutryddelsen foregår akkurat her og nå, i antropocen - menneskets tidsalder. Det er bare å ta en kikk på den nylig oppdaterte Rødlista, hvor både ulv, gaupe, rype, brunbjørn, jerv og flere sjøfugler har status som truede dyrearter. Arter i vårt eget land, et land som ikke er spesielt høyt befolket.

Kolbert har reist verden rundt og snakket med prominente forskere om tilstanden til noen av verdens arter. Ispedd beskrivelser av natur og historier om arter som nylig levde, men som nå ikke lenger finnes, har hun skrevet en interessant og spennende populærvitenskapelig bok om det som kanskje er denne jordens største tragedie.

Det er klart at arter dør og arter oppstår, slik er naturens gang, men det som er så spesielt nå er mengden utryddelser og farten det foregår i. Vi skal altså så langt bak i tid som 65 millioner år før vi finner en utryddelselsrate så høy som den som er i dag. Hvorfor tilstandene er slik de er, skriver Kolbert også godt og forståelig for menigmann om. Hun tar for seg bl.a. havforsuring, karbonsyklusen, hogst av skog, turisme og overdreven jakt. Dette skriver hun om uten å bli tørr og kjedelig, iblander det med personlige opplevelser, uten at det blir for mye. I så måte er den bedre enn Naomi Kleins Dette forandrer alt, også en bokom jorden og miljøets tilstand, men som hadde en i overkant personlig og følelsesladet stil.

Interessant er også at Kolbert har skrevet om arter i nær slekt av oss selv, både utryddete og nålevende. I et kapittel om neandertaleren besøker Kolbert Neanderdalen i Tyskland, hvor det i 1986 ble funnet knokler av vår nære slektning, og hvor det nå ligger en paleontologisk fornøyelsespark. Hvem får ikke lyst til å dra dit neste gang man befinner seg i nærheten av Köln?

Bøkene jeg leste i desember

PROSA
1. BARK av Lorrie Moore
2. IMOT KUNSTEN av Tomas Espedal

POESI
3. THE WILD IRIS av Louise Glück
4. THE HOLLOW OF THE HAND av PJ Harvey og Seamus Murphy

SAKPROSA
5. BIOPHILIA av Edward O. Wilson

Den aller beste boka jeg leste var uten tvil The Wild Iris av Louise Glück, en poet som jeg oppdaget tidligere denne måneden. Nydelig. Her er et av diktene:

CLEAR MORNING

I’ve watched you long enough,

I can speak to you any way I like–

I’ve submitted to your preferences, observing patiently
the things you love, speaking

through vehicles only, in
details of earth, as you prefer,

tendrils
of blue clematis, light,

of early evening–
you would never accept

a voice like mine, indifferent
to the objects you busily name,

your mouths
smal circles of awe–

All this time
I indulged your limitation, thinking

you would cast it aside yourselves sooner or later,
thinking matter could not absorb your gaze forever–

obstacle of the clematis painting
blue flowers on the porch window–

I cannot go on
restricting myself to images

because you think it is your right
to dispute my meaning:

I am prepared now to force
clarity upon you.

Bøkene jeg leste i november

Utdrag fra Om vinteren. 

I oktober leste jeg Om høsten. I november, nøyaktig en måned etter, leste jeg Om vinteren på toget på vei til Trondheim. Å reise med toget gjør verden større, åpnere. Å lese Om vinteren gjør også det. Å gjøre begge deler samtidig var fantastisk. Kanskje forsterket de hverandre. Jeg rakk ikke å lese hele før jeg nådde fram, så de siste kapitlene leste jeg mens jeg satt stille i verden. Da var det som om teksten ikke lenger var viktig, som om jeg bare bladde forbi uten at noe rørte i meg, men jeg tenker egentlig at det var tilfeldig, at den siste fjerdedelen bare ikke var like god som de tre første. At jeg ville ha merket det på toget også, at forfatteren begynte å gjenta seg selv, eller at hans betraktninger over naturfenomener var banale, for det er de for en som kjenner disse tingene bedre enn en som hovedsaklig bare er litterat. (Hvitt er  ikke fravær av farge. Hvitt er alle farger.)

Dét til tross, Om vinteren var den fineste boka jeg leste i november.

Den sjette utryddelsen den viktigste. 

Og Spikrar frå fallande plankar den kjedeligste og dårligste.

---

PROSA
1. TIGER LILY av Jodi Lynn Anderson
2. SPIKRAR FRÅ FALLANDE PLANKAR av Eirik Ingebrigtsen
3. BROR DIN PÅ PRÆRIEN av Edvard Hoem

POESI
4. HAN av Atle Håland

SAKPROSA
5. OM VINTEREN av Karl-Ove Knausgård
6. DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Bøkene jeg leste i oktober

1. Meg i bakgården til Bertolt Brecht og Helene Weigels hus i Berlin. Den grønne døra bak meg er til garasjen. Selv kommunister elsker å kjøre i sin egen bil. 2. Om høsten av Karl-Ove Knausgård. 


I oktober leste jeg bare bra bøker. Jeg leste min første bok fra Island som ikke var en saga. (Fin!) Jeg tenkte mye på slutten av Innsirkling-serien. (Antiklimaks!) Jeg var på Litteraturhuset og hørte Karl-Ove Knausgård i samtale med Ane Farsethås. Jeg var også på Kolon forlags 20 års-bursdag og så noen gode opplesninger og noen dårlige. Bakfull dro jeg til Berlin mens jeg leste Om høsten. (Reisen var kort.) I Berlin besøkte jeg Brecht-Haus, av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det forrige jeg var der. Det var skikkelig fint! 


PROSA
1. KLOKKEN OG SENGEN av Eline Lund Fjæren

2. HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst
3. INNSIRKLING 3 av Carl Frode Tiller
4. REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

SAKPROSA
5. OM HØSTEN av Karl-Ove Knausgård
6. BLÅSTRØMPER av Karen Thue og Victoria Wæthing

HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 6/10 - 2015

Vakkert om vennskap og Napoli

Historia om det nye namnet er bok nummer to i Napoli-kvartetten til forfatteren som gjemmer seg bak pseudonymet Elena Ferrante. Romanen begynner der hvor den forrige sluttet; hovedpersonene er ikke lenger barn, men unge kvinner. Selv om livet ofte er kjipt, trått og vanskelig, beskriver Ferrante det med en livsbejaenhet som man sjeldent ser maken til nå til dags. Hovedpersonenes vilje til livet, nygjerrigheten og kunnskapstørsten deres er forfriskende. Romanen myldrer av liv. Jeg skrev det samme om bok nummer en, Mi briljante venninne, og det gjelder i denne også: Man kan levende se for seg Napoli og Ischia. Gatene, rommene, strendene, kjøttvarebutikkene. Når man begynner å lese er det som å trå på italiensk jord. Likevel er det ikke dét som er det beste med denne romanen, men skildringen av karakterene, relasjonene mellom dem og vennskapet mellom hovedpersonene. Også dette fortelles om med stor troverdighet og tyngde. Faktisk er både denne og Mi briljante venninne noe av det beste jeg har lest om vennskap mellom to mennesker. Her er et utdrag: «Men ho hadde merka det like frå den augeblinken eg stod framfor henne, og no risikerte ho bråk med arbeidskollegaer, og bøter, for å forklare meg at eg ikkje hadde vunne noko som helst, at i verda var det ingenting som skulle vinnast, at livet hennar var like fullt av varierte og tåpelege eventyr som mitt, og at tida ganske enkelt flaut av stad utan noka meining, og det var fint berre å sjå kvarandre no og då for å kjenne den vanvitige lyden av hjernen til den eine gi vanvitig gjenlyd i hjernen til den andre.»

En hører fra tid til annen de verste litteraturkritikerne si at ingen skriver store romaner lenger, men det er ikke sant. Elena Ferrante gjør det. Dette er vakkert, dette grunnen til at man leser, dette er det litteratur skal være.

Til sist vil jeg si noe som kanskje kan virke overflødig nå, men som jeg synes er verdt å nevne likevel: Kristin Sørsdal har gjort en svært god oversettelse til nynorsk. Språket flyter lett og fint, det er en fryd å lese.

Bøkene jeg leste i september

Føler ikke det er særlig lenge siden jeg skrev lista over bøkene jeg leste i august. Tiden går fort! Høstsemesteret er kort og kompakt, jeg har en en ny jobb og tar tre lab-kurs. Å skrive rapporter da jeg gikk på skolen var noe av det verste jeg visste, selv om naturfag ellers var et av favorittfagene mine. Nå derimot liker jeg det. Jeg har en teori om at det er fordi det er lov å få "feil" resultater på universitetet. Man skal ikke lyve, slik vi ble tvunget å gjøre på skolen, å skrive "riktige" rapporter selv om forsøket ikke gikk som det skulle. "Feilkilde" var ikke et begrep på skolen. Hvilket bringer meg videre til Elena i Napoli-kvartetten, som i Historia om det nye namnet selv fullfører skolen og begynner på universitetet. Uten tvil den beste boka jeg leste i september.

Den kjipeste var Fra vinterarkivene av Lindstrøm. For en oppskrytt forfatter. Norsk samtidsprosa på sitt kjedeligste. Spar meg.

PROSA
1. FORDI JEG ELSKER DEG av Helene Uri
2. FRA VINTERARKIVENE av Merethe Lindstrøm
3. HISTORIA OM DET NYE NAMNET av Elena Ferrante

SAKPROSA
4. JOMFRUHINNER OG HIJAB av Mona Eltahawy
5. NÅR LIVET ER KJIPT av Oda Rygh
6. HVA ER EN ROMAN av Tone Seljord
7. KJØNN OG UKJØNN av Kristin Fridtun

Godt valg!

STEMMESEDDEL

Stem på havet,
stem på vinden som styrer bølgene og former skyene,
stem på havets plankton og hvalens kjærlighetskonserter,
stem på skrei, sild, sei og lodde.

Stem på grunnfjellet, stem på svaberg
og tankefulle utsikter,
stem på grunnvannet og moselaget i berget,
stem på dype daler tonende som trompeter
av bygg og hvete,
stem på ballblom, barlind, kålrot og poteter.

Stem på skogen, stem på tjern med abbor, sik,
stem på Nordkapp, Son og Melsomvik.
Stem på byer med trær rundt alle hus
og solsikker i kjørebanene,
Stem på langsomme biler med blomsterkasser på taket,
rødkløver og løvetann i hjulene
og solskinn i lyktene.

Stem på veiarbeiderens ansikt av pergament
fordypet av hieroglyfer,
stem på hans armer av treskurd i solsvidd akantus.
Stem på murerens balansegang med stein på stein,
stem på hammeren som slår inn sine argumenter
For en fremtid med hverdager, kjærlighetssøndager,
barn og sirkus.

Stem på bondens seige hav som syder mørkt
av møkk og metemark, i bølgeskavl på skavl fra traktoren.
Stem på samer, kvener, kvinner,
stem på Blomster-Ole, Eng-Marie, Eple-Anton,
Guri Fagergås og Vidar Vannmann.

Stem på dem som lever her om hundre år,
stem på din sønnesønns gråt,
stem på din datterdatters første smil.
Stem på dem som aldri får fred
før verden blir en munnfull fredeligere.
Stem på brannvesenet som prøver, med et sukk,
å slukke helvete.

- Harald Sverdrup

[...] For more than forty years, the view of the Earth from space has been the unofficial logo of the enviromental movement – featured on countless T-shirts, pins, and bumper stickers. It is the thing that we are supposed to protect at U.N. Climate conferences, and that we are called upon to «save» every Earth Day, as if it were and endangered species, or a starving child far away, or a pet in need of our ministrations. And that idea may be just as dangerous as the Baconian fantasy of the earth as a machine for us to master, since it still leaves us (literally) on top.

   When we marvel at that blue marble in all its delicacy and frailty, and resolve to save the planet, we cast ourselves in a very spesific role. That role is of a parent, the parent of the earth. But the opposite is the case. It is we humans who are fragile and vulnerable and the earth that is hearty and powerful, and holds us in its hands. In pragmatic terms, our challenge is less to save the earth from ourselves and more to save ourselves from an earth that, if pushed too far, has ample power to rock, burn, and shake us off completely. That knowledge should inform all we do [...]

- Naomi Klein

I believe that the more clearly we can focus our attention on the wonders and realities of the universe about us, the less taste we shall have for destruction. 
- Rachel Carson, 1954

Bøkene jeg leste i august

Denne måneden har jeg tatt et intensivkurs i bevaringsbiologi, som endte i en eksamen i dag. Jeg har derfor lest noen bøker om klima og andre miljøutfordringer. Apropos det så ble også essaysamlingen Evig barnefri utgitt denne måneden. Det kan kanskje være litt kleint å sette opp bøker man selv er med i på lista over bøker man har lest, men det er jo en essaysamling med mange flere skribenter i, så det må være lov. 

Noen på Twitter skrev at bokhøsten nå var over, men hun mente vel at alt som skal utgis i høst nå er sluppet. For min del har den ikke begynt ennå, men det er mange bøker jeg gleder meg til, bl.a. til at Kjell Askildsen kommer med en ny novellesamling, og til Knausgård, selvsagt.

Jeg har lagt merke til at det visstnok er god stil å løfte opp noen debutanter, si at jeg gleder meg til en av dem, men jeg har ikke god stil. Jeg må overbevises først. Jeg har sjeldent troa. Eller så er jeg bare smålig. Eller, vent, jeg gleder meg faktisk til Bienes historie av Maja Lunde. Vet dere at det faktisk finnes folk som jobber som pollinatorer? De jobber med å ta på blomster. Hele dagen. 

Så blir det høst og de må finne seg noe annet å gjøre. 

Men det er uansett ikke det som er problemet her. Problemet er biene. Andre pollinatorer er også viktige. Til våren skal jeg ha insekthotell på verandaen. 

Men altså, bokhøst først!



PROSA
1. ET EGET ROM av Lotta Elstad
2. UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq
3. HER INNE ET STED av Roskva Koritzinsky
4. IMOT NATUREN av Tomas Espedal
5. FUTURE PERFECT av Mara Lee
6. BARE ET MENNESKE av Kristine Næss
7. AVSLØRT av Renée Knight

SAKPROSA
8. EVIG BARNEFRI av Heidi Helene Sveen (red.)
9. KULTURELT NØDVERGE av Peter Wessel Zapffe
10. THIS CHANGES EVERYTHING: CAPITALISM VS. CLIMATE av Naomi Klein
11. THE GOD SPECIES: HOW THE PLANET CAN SURVIVE THE AGE OF HUMANS av Mark Lynas

ANNET
12. MITT PRIVATLIV av Tomas Espedal

--

DEN BESTE BOKA
Kulturelt nødverge av Zapffe og Mitt privatliv av Espedal. 


DEN KJIPESTE BOKA
Her inne et sted av Roskva Koritzinsky, fordi den den var dritkjedelig. Jeg glemte den to sekunder etter å ha lest den. 

Hvis man visste noe om det man er i ferd med å skrive før man skriver, ville man aldri ha skrevet. Det ville ikke være verdt det. 

Å skrive er å forsøke å forstå det man ville ha skrevet hvis man skrev det før man skriver – man vet det først etterpå – det er det farligste spørsmålet man kan stille seg. Man også det aller vanligste. 

- Marguerite Duras

Bøkene jeg leste i juli

I juli har jeg lest og lest, begynt på mange bøker, hoppet fra en bok til en annen, frem og tilbake; noen ligger oppslåtte, noe med bokmerker, noen har jeg nesten glemt at jeg har begynt på, noen leser jeg langsomt, har med dem i nettet hele tiden, leser her og der, noen setninger mens jeg venter på toget. Jeg har gjenlest bøker og jeg har vært på biblioteket og lånt alt som har falt meg inn. Jeg har bestilt bøker på nett og vært i bokhandelen og sett etter bøker. Jeg har forelsket meg i en roman og jeg planlegger å kjøpe en ny bokhylle. Jeg har ligget i en lavvo på fjellet mens regnet siler ned utenfor og lest dikt av Walt Whitman. Jeg har brettet eselører, markert med penn og hatt bøker oppslått mens jeg har skrevet. Jeg har solt meg på verandaen mens jeg har hørt på podcast med forfattere som snakker om hvordan det er å skrive og å leve. Jeg har gått turer med hunden og lengtet etter å komme tilbake til leiligheten, sånn at jeg kan lese videre. 

Det har med andre ord vært en bra litteraturmåned. 

PROSA
1. SOMMEREN UTEN MENN av Siri Hustvedt
2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
3. HVIS NOEN SER MEG NÅ av Benedicte Meyer Kroneberg
4. TORGET av Victoria Durnak
5. SAMMEN av Andy Jones
6. ARMADA av Ernest Cline
7. THE SECRET HISTORY av Donna Tartt
8. BERGENERS av Tomas Espedal

SAKPROSA
9. KITSCH OG KUNST av Hermann Broch
10. Å SKRIVE av Marguerite Duras

---

DEN KJIPESTE BOKA
Torget av Victoria Durnak. Hvorfor har jeg skrevet om her. 

DEN BESTE BOKA
Gjenleste Sommeren uten menn, og likte den enda bedre nå enn da jeg leste den forrige gang, som begynner å bli noen år siden. Kitsch og kunst var svært interessant og herlig å lese. Jeg har savnet å lese poetikk. (Jeg savner det så mye at jeg har søkt om å få ta enkeltemner på Blindern til høsten - ved siden av hovedstudiet mitt på Ås.) Men den virkelig aller beste leseropplevelsen var Bergeners av Tomas Espedal, og hvorfor har jeg skrevet om her. 

Tomas Espedal, eller kunsten å ombestemme seg

For mange år siden leste jeg Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Og jeg hatet den. Jeg mislikte den så sterkt at det farget alt jeg leste om Tomas Espedal, alt hva han sa og skrev i offentligheten ble farget av denne boka - til det negative. Jeg nektet å lese mer av ham og syntes han var svært oppskrytt. Der sykler Tomas Espedal, sa jeg til den daværende kjæresten min når han besøkte meg i Bergen, Norges mest overvurderte forfatter.

Så kom Bergeners, etter at jeg hadde flyttet fra Bergen. Den skulle jeg ihvertfall ikke lese. Tenk, en så opplagt referanse til James Joyce, finnes det noe mer pretensiøst enn det, tenkte jeg. Det er jammen meg å sette seg selv høyt. (At jeg selv en gang kalte et romanutkast for Sult, eller ingenting, hadde jeg helt glemt.)

Det gikk noen år før jeg dro på biblioteket og så Bergeners i en av hyllene og tenkte: Skal jeg gi Tomas Espedal en sjanse til? Den handler jo tross alt om Bergen. Og jeg har jo nettopp brukt ukevis på å skrive om Bergen, byen som som satte dype spor i min sjel - for å si det på svulmende vis. Mer enn å tenke på Bergen bare som en by, tenker jeg på Bergen som en tilstand, en periode, en følelse, en erfaring, en historie. Når jeg tenker på ordet 'Bergen' tenker jeg ikke på Bryggen, bergensdialekt, brostein og Fløyen. Jeg tenker på alt det andre. Når jeg sier til folk at jeg bodde tre år i Bergen og de spør hvordan det var, svarer jeg alltid at det regna hele tiden, som om det liksom skal forklare alt. Men det er ikke en hemmelighet, jeg er ikke særlig god til å snakke for meg, jeg er mye flinkere til å skrive. (Jeg husker noe eksen min sa da vi nylig hadde blitt kjærester: Hadde det ikke vært for bloggen din hadde jeg ikke visst at du var så mye, du sa ikke så mye i begynnelsen.)

Uansett, det at jeg selv skriver så mye om Bergen, gjorde at jeg bestemte meg for å lese Bergeners. Om ikke for å gi Tomas Espedal en ny sjanse, så ihvertfall for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Og det er jeg veldig glad for nå. Nysgjerrigheten er en god ting, den leder, som tilfeldighetene, ofte til noe godt!

For Bergeners er nemlig helt nydelig. Jeg leste første del før jeg måtte ut med hunden, og da vi gikk ute ville jeg bare hjem og lese resten. Bergeners handler om kjærligheten, hvordan man klamrer seg til den selv om det er slutt, om å skrive, om å stenge seg inne for å kunne bli fri, om Bergen og om regnet, om mennesker som bor der og om mennesker som ikke klarer å bo der, om ensomheten, om sove, om litteratur. Bergeners handler om Bergen slik jeg selv bruker ordet Bergen. 

Her er et utdrag;

"Det er mange som forlater byen, som flytter. Det er mange som ikke orker å bo for lenge i Bergen; man blir syk og livstrøtt av det frihetsberøvende regnet og den fuktige innestengtheten mellom fjellene. Man blir tvunget til å leve innendørs, alene eller i små familier. Man går fra hus til hus, fra lokale til lokale, fra bar til bar, fra inne til inne. Man kunne tømme byen for ale dens innbyggere og fylle den opp med helt nye folk, men byen ville forbli den samme."

Etterpå måtte jeg kjøpe boka til meg selv, hvilket er noe jeg nesten aldri gjør: Å kjøpe en bok som jeg allerede har lest. I tillegg til ca. alt annet av Espedal. Jeg vil bare lese alt. Sist det skjedde var da jeg gav Helle Helle en ny sjanse etter å ha mislikt Hus og hjem. Etter den andre sjansen snudde det helt, jeg dro på biblioteket og lånte alt hun hadde skrevet og leste og leste til det ikke var noe mer ulest. Fra å mislike henne ble hun til en av mine absolutte favorittforfattere. Det ligner litt på hvordan jeg har fått flere av de beste vennene mine: De har vært mennesker jeg mislikte sterkt i begynnelsen, for så å ende opp som noen av de viktigste menneskene i livet mitt. (Moralen her er: Man skal alltid gi mennesker og forfatterskap andre sjanser.)

Senere, samme dag, hørte jeg på bokpod med Espedal, og jeg ble bare enda mer begeistret. Hele sommeren har jeg fått høre av venner at jeg må legge bak meg kjipe ting som har skjedd istedenfor å klamre meg til det. Jeg har prøvd å si at grunnen til at jeg ikke vil gi slipp er at jeg skriver bedre når jeg holder fast på det. Intervjueren fra Cappelen Damm spør Espedal i hans hjem i Bergen om han ikke noen gang bare har lyst til å legge alt bak seg med en gang, bryte opp alt tvert og gå videre i livet. Og Espedal ler og svarer at det finnes nok mennesker som gjør det, men de er ikke forfattere.

Og så sier Espedal: At det viktigste en forfatter må kunne, er botanikk og geografi. Man må hele tiden lære nye ting når man er forfatter, og spesielt bør man lære seg botanikk. Wergeland var botaniker, Shakespeare var botaniker. Og jeg som har skrevet om gress og andre vekster i ukevis, kjenner at hjertet gjør et ekstra hopp av glede, jeg får følelsen av at jeg har gjort noe riktig. Det føles litt som å få ros av læreren.

Espedal sier i forfatterportrettet mange ting som jeg nikker av inni meg mens jeg ligger på verandaen og soler meg, mens jeg står inne på kjøkkenet og varmer opp restene av en grønnsakssuppe til middag. Det er aldeles herlig og oppmuntrende å høre på. (Selv om det han snakker om ikke nødvendigvis er særlig til gladsaker.) Og kjærligheten til litteraturen er så stor, og det passer så fint akkurat nå, nå som jeg selv kjenner på den igjen. (Jeg sluker litteratur for tiden. Bare i dag har jeg lest tre bøker.)

I morgen drar jeg på hyttetur, ut i skogen skal jeg. Jeg skal fiske og sykle, bade, plukke blåbær og skrive litt. Når jeg kommer hjem ligger det forhåpentligvis en pakke med resten av bøkene til Tomas Espedal og venter på meg på posten, og gjett som jeg gleder meg!

Når jeg kommer hjem, del 2

På bussen nedover fjellet tenker jeg på at det er lettere å bryte opp nå enn før, kanskje fordi jeg har opplevd det så mange ganger at det ikke gjør noe lenger, for sånn er det, man må stadig vekk bryte opp for å kunne gå videre til det neste, hva nå enn det er. Ting er sjeldent trist, men jeg kan ofte bli rørt. Jeg kan bli rørt av en setning. Jeg kan bli rørt der vi står og lærer oss førstehjelp under et telt i regnet, i en slags kontrast til samtalen om konsekvensetikk vs. pliktetikk som vi har mens vi ligger i soveposene våre og spiser smash, slitne etter å ha besteget et fjell i omflakkende tåke. I teorien kan det volde mer skade å redde noen enn å ikke redde noen, man vet ikke hvem man utfører livreddende førstehjelp på. Man vet ikke hva som skjer i fremtiden. I den virkelige verden gjør man det bare. Man gjør det man kan. For livet der og da står høyest. 

Fjellet er både virkelig og samtidig vag og tåkete. Alt smaker bedre på fjellet. Ingenting smaker bedre enn en nistepakke med tørre brødskiver på toppen av et fjell man nettopp har gått opp. Hver bit med sjokolade smaker mye bedre her enn den gjør i sofaen hjemme. Sansene blir skarpere, men samtidig er det som en tåler mer. Når det er kaldt og regner og blåser, må man bare bite tennene sammen og fortsette å gå. Det nytter ikke å ikke gjøre det. Snart tenker man ikke på det. Hva kan man gjøre, fjellet er som det er. Fjellet er min kirke, finnes det en gud er det her hun er. Det er andektig og jeg føler meg liten og overveldet. Samtidig tenker jeg mye på de mest basale ting. Hva skal jeg ha på meg i dag, hvordan skal jeg få gått på do, hvordan skal vi lage maten, blir det regn eller sol i dag? Hva skal jeg ha med i sekken, hva skal jeg ikke ha med i sekken. Jeg tenker mye på hvor jeg skal tråkke føttene mine for å ikke miste balansen eller bli altfor våt. Bare innimellom tenker jeg på livet nedenfor. Selv om det regner nesten hver dag og soveposen er kald og liggeunderlaget tynt, tenker jeg sjeldent på sengen min hjemme. Tanken på den varer et kort sekund, så tenker jeg på noe nytt. I blant tenker jeg på livet og hva jeg skal, men mest tenker jeg på hvor veien jeg går på går videre, på fjellene foran meg, på at jeg ikke ser syv blåner, men ti. 

Fjellet er som lykken, vanskelig å beskrive. Fjellet er som kjærligheten, både god og vond. 

Det går ikke an å være sint på fjellet. Alt som er dumt blir mindre og ubetydelig på fjellet. På vei nedover tenker jeg på at jeg skulle vært mer på fjellet. Reist dit med en gang når livet blir vanskelig. Jeg savner ingenting på fjellet. Selv om alle ullsokkene mine er våte og skoene aldri får tørke ordentlig, før det er på tide å ta dem på igjen. Jeg har ikke lest nyhetene på dagevis, for alt jeg vet kan det ha skjedd mange viktige ting i verden mens jeg har vært borte, men på fjellet betyr de ingenting. Det er som om tiden står stille og det bare er der nede tiden går. Skylaget kommer og går, noen ganger ser vi solen. Jeg ruller opp ermene på ulltrøya når solen kommer fram. Jeg har ikke dusjet på dagevis, men det har ingen av de andre heller. Jeg har badet i en fjellbekk. Det var kaldt, men friskt. Etterpå var jeg glad, det var den eneste grunnen. Håret tørker i nærheten av bålet. Når jeg kommer hjem lukter det fortsatt bål av håret selv etter at jeg har dusjet. Jeg vasker alt i maskinen og bøkene jeg tok med er bølgete av vannet som har trengt inn i papiret gjennom sekken. Jeg har lest litt, men for det meste ikke lest. Jeg har skrevet litt, men ikke så veldig mye. Jeg har tatt noen bilder, men på ingen av dem kan det sees hvordan fjellet egentlig er. 

Sukkeret på havregrøten smaker søtere enn den ellers gjør, og vi vasker bestikket og matboksen i bekken etter hvert måltid. Smøret vil ikke alltid løse seg opp i det kalde vannet. Legger seg på plasten under vannet som skyller over. Skylaget kommer og går. Noen ganger ser en toppen av fjellene, andre ganger ikke. Snøen og isen som ligger der. Snøen som ikke har smeltet. Det er visst mer snø i år enn i fjor. Kyrne beiter gress på stølen, her er de hele sommeren. Jeg må hjem, for jeg hører ikke til her, samtidig som det ikke finnes noe annet sted jeg føler jeg hører mer til. Der nede glemmer jeg i lange perioder at fjellet finnes. Det kan gå ukevis, månedvis uten at jeg skjenker fjellet en tanke. 

I Korea roper de på fjellet, sier J. Av glede. Det er ikke sånn som her, hvor vi er så stille på fjellet. Jeg sier at uansett hvor mye man roper på fjellet, så bråker naturen uansett høyere. Det er ikke noe poeng i å rope. Ropene blir uansett slukt. Vi er så andektige, sier J. Kanskje det. 

Når jeg kommer ned igjen er jeg ikke blitt noe brunere, men jeg har sett blåisen. Jeg har ikke sett meg selv på mange dager, og er blitt helt tørr på leppene. Jeg har klatret på breen og padlet nedover stryk. Jeg har ikke drukket vin på dagevis, men har heller ikke savnet det. Det er ikke kommet noen bøker i posten, ingen har ringt meg. (Det er ihvertfall ingen tapte anrop.) Jeg handler kaffe og pålegg på butikken. Også her regner det. Når jeg våkner i min egen seng øser det ned. Skoene buldrer i vaskemaskinen. Jeg tenker på at jeg må kjøpe noen nye til neste gang, siden flere deler har røket. Det er heldigvis ikke så lenge til neste gang - denne gangen. 

Kitsch og kunst

Egentlig skulle jeg bare innom Eldorado bokhandel for å kjøpe meg en pocketbok for Syrias skyld (kjøp en pocketbok, og halvparten av summen går til Norsk Folkehjelps nødhjelpsarbeid i Syria), men jeg endte opp med å kjøpe tre essays av Hermann Broch i stedet: Kitsch og kunst, i serien Cappelens upopulære skrifter. Jeg sier som Milan Kundera: "Broch er min yndlingsforfatter." Vel, han står ihvertfall bak en av bøkene som har gjort sterkest inntrykk på meg, 1903: Esch eller anarkiet. Jeg leste den for noen år siden og tenker stadigvekk på den.

(For oss som ikke klarer å kjøpe noe man ikke har lyst på, selv om det støtter en god sak, kan man i stedet sende en SMS.)

I morgen drar jeg opp på fjellet, og sånn som livet har vært de siste månedene føles det som om det er rehab jeg skal på. Om enn hvor mye jeg gleder meg til å klatre på isbreen og bare være ute i frisk luft hele tiden, gruer jeg meg også litt til å forlate pc-en, lesingen og det rommet av skriving jeg har befunnet meg i. Heldigvis kan jeg jo ta med papir og blyant.