DET VI TENKER PÅ NÅR VI PRØVER Å IKKE TENKE PÅ GLOBAL OPPVARMING av Per Espen Stoknes

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen.

---

Vi trenger å snakke om klimaet

Hvordan snakke om global oppvarming med andre uten å være en irriterende moralist?

Et sted i boken siterer Stoknes økologen Aldo Leopold: ”En av straffene økologisk kunnskap medbringer, er at man lever alene i en verden av sår. Mye av skaden som allerede er påført landet, er nærmest usynlig for lekfolk.”

Ofte har jeg lurt på hvordan det kan ha seg at politikere (og velgere) handler på tvers av de vitenskapelige faktaene vi sitter inne med, og forklaringen er delvis å finne i denne boka. Selv om vi har viten om global oppvarming, er fenomenet abstrakt, og fienden er ikke lett å peke på. Snarere enn at det i seg selv er et problem, er det et problem ved oss mennesker at vi stadig vil plassere ting som enten det ene eller det andre. Fiende, venn. Det kan forklare hvorfor folk bekymrer seg mer for den relativt lille faren som terrorister og andre folk med våpen utgjør, enn for at hele livsgrunnlaget vårt kan bli ødelagt. Stoknes selv er psykolog og beskriver godt hvordan ting henger sammen på det menneskelige plan. En som er mer kynisk og pessimistisk enn tonen i boka, vil kanskje lure på hvor det blir av alle menneskene som rett og slett gir faen i global oppvarming. Kanskje kunne man si at de ikke er så viktige, fordi de ikke utgjør folk flest – de fleste mennesker bryr seg jo, det er bare litt vanskelig å forstå faren –, men når verdens makthavere uttaler seg om at menneskeskapte klimaendringer er noe tøys, da kan man ikke bare avskrive det som uviktig.

Rett skal være rett, dette er en bok om menneskers psyke, ikke om politikk. Selv om det kanskje er urimelig å be mennesker om å gjøre noe på det individuelle plan, er det jo tross alt mennesker flest som skal velge makthaverne, så kanskje det ligger noe i å snakke med medmennesker om global oppvarming likevel – uten å være moraliserende og sint. Hvordan?, spør du? Stoknes har noen forslag som det kan være verdt å titte litt nærmere på.

DE BESTE INTENSJONER av Anne Karin Sæther

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 25.4.2017.

Olja bestemmer

Hvem er det egentlig som styrer Norge?  

Det finnes to typer klimafornektere: De som sier det rett fram, og de som taler med to tunger. I Arbeiderpartiet finnes det nesten en tradisjon for sistnevnte. For kan man virkelig tro at politikerne tar klimaproblemene på alvor når de på den andre siden deler ut nye konsesjoner og deltar i hemmelige møter med folk fra oljebransjen? I De beste intensjoner legges slike og andre udemokratiske forbindelser fram. Samtidig brettes norsk oljehistorie ut, og Norges dobbeltrolle som oljeland i klimakampen settes i søkelys. Fra funnet av olje på Ekofiskfeltet lille julaften 1969 og opprettelsen av statsselskapet Statoil, til privatiseringer, månelandingen på Mongstad og de siste årenes klimakonferanser. Utbroderingene om de tette forbindelsene mellom Arbeiderpartiet og Statoil, dannelsen av hemmelige oljegrupper innad i partiet og politikernes uvilje mot å påvirke statens eget selskap er alle forhold som det norske folk burde vite mer om. Som Willoch sa, Statoil er en stat i staten, men noen ganger under lesingen av De beste intensjoner kan man spørre seg om det ikke er Statoil som står øverst – noe som i hvert fall får denne leserens hår til å reise seg. Er det ikke litt merkelig at et selskap som staten eier to tredjedeler av kan tale de folkevalgte i mot?

Interessant er det også å lese om hvordan myter som at Norge var fattig før oljen ble funnet har fått slik fotfeste. Nei, Norge var ikke fattig, bare mindre rik. Det er dessuten tragikomisk hvordan argumentet om at Norge bør fortsette å pumpe olje for å forsyne verdens fattige med energi blir brukt – som om det å ta opp olje er uselvisk bistand. De beste intensjoner dekonstruerer oljenæringens retorikk og det er helt fantastisk. Sæther har skrevet en ytterst interessant (og i blant til og med spennende) sakprosabok basert på grundig kildekritikk som alle Statoil-eiere burde lese, kanskje særlig før årets stortingsvalg.

DEN SJETTE UTRYDDELSEN av Elizabeth Kolbert

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 5. januar 2016:

Fortjent pulitzerprisvinner om jordens sjette masseutryddelse.
For cirka 65 millioner år siden opplevde jorden den forrige masseutryddelsen. Dinosaurene forsvant og åpnet opp for pattedyrenes dominans. For første gang i jordas historie inntraff en masseutryddelse av arter forårsaket av én enkelt art,Homo sapiens. Denne masseutryddelsen foregår akkurat her og nå, i antropocen - menneskets tidsalder. Det er bare å ta en kikk på den nylig oppdaterte Rødlista, hvor både ulv, gaupe, rype, brunbjørn, jerv og flere sjøfugler har status som truede dyrearter. Arter i vårt eget land, et land som ikke er spesielt høyt befolket.

Kolbert har reist verden rundt og snakket med prominente forskere om tilstanden til noen av verdens arter. Ispedd beskrivelser av natur og historier om arter som nylig levde, men som nå ikke lenger finnes, har hun skrevet en interessant og spennende populærvitenskapelig bok om det som kanskje er denne jordens største tragedie.

Det er klart at arter dør og arter oppstår, slik er naturens gang, men det som er så spesielt nå er mengden utryddelser og farten det foregår i. Vi skal altså så langt bak i tid som 65 millioner år før vi finner en utryddelselsrate så høy som den som er i dag. Hvorfor tilstandene er slik de er, skriver Kolbert også godt og forståelig for menigmann om. Hun tar for seg bl.a. havforsuring, karbonsyklusen, hogst av skog, turisme og overdreven jakt. Dette skriver hun om uten å bli tørr og kjedelig, iblander det med personlige opplevelser, uten at det blir for mye. I så måte er den bedre enn Naomi Kleins Dette forandrer alt, også en bokom jorden og miljøets tilstand, men som hadde en i overkant personlig og følelsesladet stil.

Interessant er også at Kolbert har skrevet om arter i nær slekt av oss selv, både utryddete og nålevende. I et kapittel om neandertaleren besøker Kolbert Neanderdalen i Tyskland, hvor det i 1986 ble funnet knokler av vår nære slektning, og hvor det nå ligger en paleontologisk fornøyelsespark. Hvem får ikke lyst til å dra dit neste gang man befinner seg i nærheten av Köln?