Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Mer mann i monitor 2.2

Her er en bloggpost bare for å si at jeg har lest hele elleve bøker skrevet av menn siden året begynte, og det har ikke en gang gått tre hele måneder. Jeg er med andre ord godt i rute til å nå målet mitt. Hurra for meg!

En bok jeg nettopp har begynt på. 

Mer mann i monitor 2.1

Jeg skriver en roman om Svalbard, og leser i den anledning Uten nåde av Birger Amundsen. Boka handler om forholdet mellom isbjørn og mennesker opp i gjennom tidene, primært jakt i nyere tid. Her beskrives metoder og hytter, steder i isødet, historier og menneskers liv utbroderes, forfatteren snakker med pensjonerte jegere (ja, for det er faktisk ikke så lenge siden all jakt av isbjørn ble forbudt, det var i 1970) og siterer fra gamle dagbøker. Jakt- og fangstmetodene er helt groteske, f.eks. visste jeg ikke noe om den utstrakte bruken av både selvskudd og gift. Jeg leser om kjente fangstmenn, og iveren etter å skyte flest mulig isbjørner i løpet av en sesong gjør meg kvalm. Rekorden til et jaktlag er 144 isbjørner på én sesong! Jeg spyr. 

Rekker ikke fingeren til boka, som jeg synes både er interessant og velskrevet, men til det jævla bildet som fyller meg med forakt hver gang jeg ser på det. Her poserer en jeger med en isbjørnunge, skal det liksom være koselig, men hva er koselig med at han antagelig var med på å skyte bjørnungens mor, derav blodet på hendene? Det er helt grotesk. 

Denne boka er full av menn, barske menn, men fæle menn. De konkurrerer om å skyte flest mulig dyr, ja, alt som beveger seg må skytes. De gjør narr av folk som aldri har vært i isødet, som sitter på et kontor og liksom skal bestemme over hva som skjer der ute. De mener at å skyte isbjørn er bedre enn å bedøve en isbjørn for å forske på den, å bli skutt og dø momentant er bedre enn å bli undersøkt. De mener at deres egen jakt er bedre en turistjakten som de "rike amerikanerne" driver med. De lurer godtroende turister, og har ingen dårlig samvittighet for det, for det de driver med selv er liksom høyerestående? De snakker hånende om folk som driver med mindre voldelige aktiviteter, å være botaniker er f.eks. ikke like kult som å være jeger. 

Innimellom er boka fylt av bilder av avkappede isbjørnhoder, flådde isbjørnkropper, revepelser og isbjørnpelser, isbjørnunger som holdes i bånd og mates med kondensert melk fra en tom ketsjupflaske, som tas med på tur i Tromsø før de selges til en eller annen dyrehage i Amerika eller Europa. Jeg kjenner jeg blir helt rasende, men også glad og takknemlig for at isbjørnjakten på Svalbard er et avsluttet kapittel. Et sted i boka fortelles det om en sysselmann som, hvis det hadde vært opptil ham (og jeg parafraserer), ville ha fjernet hver eneste påle på øyriket som har med fangst og jakt å gjøre. Og det tenker jeg også, vekk med det drittet, hyttene som står der som minnesmerker over en forgangen tid, som om de står der som minnesmerker for å hedre og ære det menneskene holdt på med den gang? Nei, de fortjener ingen ære. 

Her skal dere få noen utdrag: 

Herregud. "Svensk blomsterplukker?" Hvor nedlatende går det an å bli? Carl og Jacob Agardh, far og sønn, var botanikere som arbeidet med alger. 

Jakt med snøscooter som turist? Ikke greit. Jakt med snøscooter som lokalboende? Ok. Fatt det den som kan. 

Tegning av en selvskuddanretning. 

Barbari. 

Her er det tøffe-tøffe-tøff-fangstmann Per Johnsen som intervjues. (Ja, det er samme fyr som sa det med "blomsterplukkeren"). Sykt selvgod type. Det er bare løgn og fanteri at miljøvern ikke fantes i Norge på den tiden han var fangstmann. 

HATER når ville dyr behandles som underholdning for mennesker. 

The role of the artist is exactly the same as the role of the lover. If I love you, I have to make you conscious of the things you don't see. 
- James Baldwin

Bøkene som ble liggende, del 4/10

Jeg husker ikke når det var jeg leste første halvdel av denne, bortsett fra at det var en gang jeg bar med meg veske og ikke ryggsekk, jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville drasse med meg så mye tungt, det betyr at det må ha vært på kveldstid, antagelig, at jeg skulle treffe noen for å spise en middag eller drikke vin (eller begge deler), likevel hadde jeg en ferjereise på tjue minutter foran meg, så jeg måtte ha med meg noe å lese, og det ble denne, et lite hefte, som jeg nylig hadde fått tilsendt av forfatteren selv, altså en novelle, mer spesifikt en kyberpønk-novelle, som det står på omslaget. 

Da jeg nå plukket den opp igjen, i dag, kunne jeg ikke huske så mye av det jeg hadde lest, men jeg kan si at tankene mine gikk til smuss, er dette cyber-sex, tenkte jeg, kort tid etter å ha fulgt litt med i debatten om sjangerlitteratur og kvalitet. Jeg forstår ikke helt hvorfor det å skrive sjangerlitteratur skulle gå på tvers av å skrive kvalitet, jeg har lest både dårlig og bra sci-fi, spennet er stort, og ikke minst må det være lov til å si at noen bøker bare er dritt. 

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

Bøkene som ble liggende, del 3/10

Bare dødt gress ute nå, men snart er det vår.

Jeg har endelig kommet meg gjennom Walt Whitmans Leaves of Grass, som jeg begynte på sommeren 2015, da jeg var på botanikkfeltkurs, hadde hjertesorg og skrev førsteutkastet til debutromanen min. Det er nesten ti år siden. Jeg var veldig begeistret på den tiden, husker jeg, og siterte Whitman i Grunnleggende plantediversitet. 

Når jeg de senere år har plukket opp boka og lest litt, også i år, de tretti siste sidene eller så, har jeg vært mindre begeistret. Ikke sånn at jeg har vært negativ, bare mindre engasjert. Jeg tror jeg kom til et punkt i boka hvor jeg følte at Whitman bare gjentok seg selv, jeg tenkte ok, I get it, du trenger ikke å forklare mer, jeg skjønner hva du vil. Kanskje det er hundre sider siden, eller til og med mer. (Boka er nesten fire hundre sider lang.) Nå er jeg i hvert fall ferdig, mens han jeg hadde hjertesorg over nettopp har reist til USA (vi er faktisk gift nå, så det endte jo godt), og det døde gresset er i ferd med å bli synlig under snøen som tiner, i likhet med alle hundebæsjene som hundeeierne har unnlatt å ta opp i vinter. Ugh, er det ekstra mye av det i år, eller er det bare jeg som husker feil? 

Apropos Amerika og Whitman, her kan dere lese et dikt av om begge deler av Allen Ginsberg. 

Bøkene som ble liggende, del 2/10

Jeg leste mesteparten av Dialoger 2 (1996) under koronatiden. Hadde fått for meg, da som nå, at jeg skulle lese flere av de uleste bøkene som stod i hyllene. Vi hadde nylig flyttet, så jeg hadde god oversikt over bøkene mine. Alf van der Hagens fantastiske samtalebøker fikk jeg i hendene mye tidligere, ja, jeg kan bare ha vært noen-og-tjue da jeg fikk dem i gave. Bøkene er en samling dyptgående intervjuer med norske forfattere. Hvorfor jeg lot disse bøkene stå ulest gjennom et helt litteraturstudium kan jeg jo bare lure på. Jeg er i hvert fall glad for å ha lest dem nå. Intervjuet med Jan Kjærstad har jeg tenkt på siden jeg leste det han sa om årsak-virkning, det var mens bibliotekene stort sett var stengte. 

Nå er bibliotekene ikke lenger det, jeg leste det siste intervjuet, med Tor Ulven, som allerede var død da boka ble utgitt, på nettopp biblioteket. Jeg har skrevet en tekst om Emma Kanckos De jordbundna, men jeg trenger å la den hvile litt før jeg kan sende den avgårde. Så jeg har lagt den vekk og i mellomtiden, mens jeg venter på distansens kjølige blikk, fått lest det eneste intervjuet Tor Ulven noensinne gjorde. Han sier i intervjuet at avanserte ting kan sies med et enkelt og klart språk, jeg har ingen grunn til å ikke la noen få lese noe bare fordi det er enkelt. Dere, på den annen side, skal få noen utdrag fra intervjuboka som dere kan lese. Jeg må bare si det: Dialoger-bøkene til Alf van der Hagen er en bokskatt. 

Fra intervjuet med Tove Nilsen. 

Fra intervjuet med Tor Ulven. 

Fra intervjuet med Jan Kjærstad. 

Bøkene som ble liggende, del 1/10

Som jeg skrev tidligere i år, er et av de litterære målene mine i år å fullføre minst ti bøker som jeg, etter å ha begynt å lese i dem, av ulike grunner har latt bli liggende. 

Den første boka ut er The Impossible State: North Korea, Past and Future av Victor Cha, professor ved Georgetown University og tidligere rådgiver for George W. Bush. 

Jeg hadde en periode i livet hvor jeg var veldig opptatt av Nord-Korea, jeg skal ikke late som jeg har dårlig hukommelse, det var rundt år 2013 jeg pløyde meg gjennom en haug av bøker om Nord-Korea. Sommeren det året var jeg på ferie i London, jeg gikk inn i en bokhandel i Kensington og kjøpte med meg blant annet nettopp denne boka. Jeg husker ikke hvilken bok jeg satte meg i parken for å lese like etterpå, med en medbragt salat fra Whole Foods Market, kanskje var det denne, kanskje var det en av de andre bøkene jeg kjøpte. Uansett, så leste jeg mesteparten av The Impossible State i løpet av det året, det var omtrent bare tjue sider igjen av over fem hundre før jeg av en eller annen grunn lot den bli liggende. Kanskje ble jeg litt mettet av å lese om Nord-Korea? De siste tjue sidene ble uansett liggende uleste i nesten tolv år, helt til nå nylig. Og hva gav det meg å lese dem? Jeg ble kastet tilbake til en tid hvor det det var Bush og Obama som styrte, og USA ennå var en av våre allierte. Akk, det var tider, det. 

Nostalgi til side, så leste jeg et avsnitt som fikk meg til å stusse, nemlig et avsnitt om flyktninger fra Nord-Korea, hvor Victor Cha påstår at de fleste kvinner som flykter, flykter for purely økonomiske, og ikke politiske, grunner. Det synes jeg var en pussig påstand. Se bare her: 

Kan ikke det å flykte fra et diktatur være en politisk handling, selv om man ikke tidligere har vært aktivist? Å flykte fordi man ønsker et bedre, økonomisk liv er jo et fuck you til regimet i landet man forlater? Veldig rart å skrive ordet purely. Merkelig. 

Apropos merkelig, så husker jeg også at det var et bilde av forfatterens sønn (en guttunge på den tiden) sammen med Bush i et rom i det hvite hus et sted i boka. Jeg opplevde det som skrytete og malplassert på den tiden jeg leste mesteparten av boka, nå synes jeg ikke det like mye. Det er jo kanskje litt gøy for barn å se seg selv i en bok, så hvorfor ikke?

Neste ufullførte bok ut kommer trolig til å være enda en amerikansk, nemlig Leaves of Grass av Walt Whitman. Den har jeg holdt på med siden det herrens år 2015, og nå har jeg bare tjue sider igjen eller noe. Om jeg blir ferdig, vil tiden vise!

Life is nothing but an electron looking for a place to rest.

– Albert Szent-Györgyi

Litteratur i januar: Podcaster og kaskelotter

I januar tapetserte jeg huset mens jeg hørte på podcaster om bøker. Jeg hørte på flere podcaster i løpet av av én uke enn jeg gjorde i hele fjor, tror jeg. Jeg hørte Rachel Cusk i samtale med Jessica Gedin, noen uker etterpå plukket jeg opp Parade, den gjenstår å lese ferdig. Jeg hørte to psykologfyrer snakke om litteraturens verdi for psyken, ja, velkommen etter, tenkte jeg. Jeg hørte Bjørn Vatne snakke med Theis Ørntoft om Jordisk. Jeg hørte Vigdis Hjorth snakke med Lars Ramslie, fikk lyst til å lese Fjellet, geværet, vannet. Jeg hørte Dua Lipa snakke med Olga Tokarczuk, senere løp jeg så godt jeg kunne på hålken uten å skli mens jeg hørte på Dua Lipas Radical Optimism. (Er jeg veldig tøff eller bare veldig dum?)  Jeg har nemlig løpt ganske mye i januar, etter noen måneders pause, og krysser fingrene for at jeg blir klar for Birken i juni. 

Apropos Gudbrandsdalen, så var vi på hyttetur i Gausdal i helga, jeg leste litt i Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med. Og forresten så er det nettopp Kyrre Andreassen som har oversatt Ørntofts Jordisk til norsk, hvor jeg la merke til at han lot noen av karakterene bruke ordet kaskelot om noen dyr de skulle se i Nord-Norge. Jeg ante ikke hva det var for noe, det viser seg at kaskelot er det danske ordet for spermhval, som Andreassen altså ikke hadde tatt seg bryet med å oversette, jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men det er i hvert fall gøy å vite at spermhvalen heter noe så morsomt på dansk. Kaskelot, bare smak på det ordet. Og apropos dansk, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid siden jul. Tjue, tjuefem ganger? Hele tiden mens jeg simultanoversatte fra dansk til norsk. Det var ikke populært da jeg, for å få litt variasjon, forsøkte å lese på dansk til barna, for det var helt uforståelig. (Nå har jeg imidlertid, like før vi dro til Gausdal, gjemt boka under senga, og det ser ut til at den er glemt. Der, i glemselen, kan den gjerne forbli litt til, selv om det er en vidunderlig bok, den er jo det.)

Andre gledelige, litterære hendelser å melde fra januar er at jeg har fått meg en skrivegruppe, og det er helt nydelig. For en fantastisk skrivemåned det har vært! Håper det fortsetter slik, bank i bordet!

PROSA

1. JORDISK av Theis Ørntoft
2. DA VI VAR YNGRE av Oliver Lovrenski
3. HALVA MALMÖ BESTÅR AV KILLAR SOM DUMPAT MIG av Amanda Romare

SAKPROSA

4. HOLD ME TIGHT av Dr. Sue Johnson

POESI
5. DE JORDBUNDNA av Emma Kanckos 
6. KASKADER AV OKSER OG ASKE av Eirik R. Røkkum 

Et av tapetene jeg fikk på plass mens jeg hørte
Dua Lipa og Olga Tokarczuk snakke om Før
plogen din over de dødes knokler. 

Mer mann i monitor 2.0

Obs: Dette innlegget inneholder spoilere for Jordisk av Theis Ørntoft. 

Kommer jeg til å klare å lese flere menn hvis jeg endrer litt på holdningen min, hvis jeg forskyver den litt, hvis jeg ikke er ute etter å lese slik djevelen leser Bibelen, kanskje?

Jeg har tilbragt de tre ukene siden året startet med Theis Ørntofts Jordisk, og det har vært fint. Spesielt elsket jeg delen om Julia, om Julia som reiser fra Los Angeles til Aspen for å lære seg å stå på snowboard, som har lysende fremtidsutsikter, men som i en fallulykke nesten dør, og som ender med å bli forfatter i stedet, og i kraft av å ha skrevet to bestselgere blir invitert til å reise til månen. Hvordan hun kommer ned fra månen og tenker på en meteoritt hun så på et museum en gang, utstilt for at folk skulle få ta på den, kjenne på et objekt i rommet, og hvordan hun ikke forstår fascinasjonen, for vi kjenner jo alle på et objekt som befinner seg i rommet hele tiden, jorden under oss, og hun vet at nei, hun kommer aldri til å skrive et eneste ord om månen. For nysnø og puddersnø og snowboard og fjell og skoger fulle av store grantrær finnes ikke på månen, de finnes her, og samtidig som jeg leste romanen, falt snøen også her, vi akte, vi lagde akebakke i hagen, hvor vi har hengt opp hjemmelaget fuglemat til spurvefuglene i syrinbuskene og pæretreet, jeg tok barna med ut på ski for første gang, og om kvelden suste jeg avgårde på perfekt smurte ski i lyset av stjernehimmelen og en nesten full måne. Hva skal vi ute i rommet å gjøre, er et spørsmål jeg ofte har stilt meg. Hva skal vi der ute, hvor nesten alt er dødt og vann ikke finnes. 

Innimellom malte og tapetserte jeg et rom rosa og fullt av blomster, mens jeg hørte på podcaster om litteratur, bl.a. en interessant samtale mellom Theis Ørntoft og Bjørn Vatne. Så du kan si at mitt Mer mann i monitor 2.0-prosjekt har fått en god start. Håper det fortsetter i samme bane. 

Litteraturåret 2024 + årets nyttårsforsetter

En av tingene man kan gjøre i livet som ikke er
å lese: Gi vann til hestene. 

Enda en ting man kan gjøre når man
ikke leser. 

Ja, da har vi kommet til årskavalkaden. Hvilke bøker skilte seg ut i 2024? Hvilke bøker var de beste, hvilke var de dårligste? Og hvordan gikk det egentlig med lesemålene jeg satte meg for et år siden? 

For de som trenger et raskt sammendrag: Jeg satte meg som mål at cirka halvparten av bøkene jeg leste skulle være skrevet av menn. Siden jeg året før leste 88 bøker i løpet av året, ble tallet satt til 44. I tillegg skulle jeg blogge om det minst tolv ganger. 

Allerede i går røpte jeg at jeg gav opp målet. Det skjedde da jeg gjorde en opptelling av bøkene rundt månedsskiftet november/desember og så at jeg manglet i underkant av tjue bøker for å nå målet. Aldri i verden om jeg ville klare å lese så mange bøker skrevet av menn på bare én måned. Og så var det jo juleferie, da vil jeg jo helst hygge meg og lese akkurat det jeg vil? Og det var nettopp det jeg gjorde, og da ble det visst til at jeg bare leste damer (riktignok fikk jeg et skudd for baugen etter å ha lest Egne steder). 

Kort oppsummering: Jeg leste 69 bøker i løpet av 2024. Det er et ganske lavt tall til meg å være, men likevel bedre enn i 2021, hvor jeg bare leste 49 bøker. Til gjengjeld var 2021 det året hvor jeg ble hekta på Sigrid Undset og leste både Kristin Lavransdatter og bøkene om Paul Selmer, så der ser dere at tall ikke er alt som betyr noe. 

27 av de 69 bøkene jeg leste hadde mannlige forfattere. Selv om det var langt fra målet om 44, var det en ganske god andel på 39 %. Tidligere har andelen vært mye lavere, så jeg nærmer meg. Jeg har derfor tenkt å sette meg det samme målet på nytt: Å lese 44 bøker skrevet av menn i løpet av 2025. Det er kjipt å ha forsøkt å nå et mål uten å ha klart det, så jeg gir det et forsøk til. Også i år skal jeg blogge om det minst tolv ganger. Selv om jeg bare klarte å blogge om det ti ganger i fjor, følte jeg at det hjalp litt på motivasjonen. 

I tillegg skal jeg lese minst ti ufullførte bøker i løpet av året. I fjor måtte jeg rydde bort alle bøkene mine siden vi skulle male stua, og deretter bokhyllene, og da så jeg alle bøkene jeg har begynt på, men aldri lest ferdig. Noen av dem har ligget halvleste i årevis, av ymse grunner. Så nå skal jeg ta i et tak og fullføre noen av dem. Tenke litt på hvorfor jeg begynte på dem, hvorfor jeg leste så langt eller så kort før jeg bare lot boka ligge, tenke litt på hvorfor jeg ikke fortsatte den gang, tenke litt på hvorfor de ikke fenget, eller om de faktisk gjorde det, men på hvorfor jeg ble distrahert. Hva var det som skjedde? Dette tenkte jeg også at jeg skulle blogge om, ett innlegg for hver bok jeg leser ferdig. Da bokhyllene tørket ferdig, sortere jeg de halvleste bøkene inn i en egen hylle, så det skal bli lett å finne dem igjen. 

Her kommer årets bøker!

Årets norske roman
Nattskolen  av Karl Ove Knausgård.
Boblere: Femten år av Vigdis Hjorth, Fyrstene av Finntjern av Lars Elling. 


Årets beste oversatte bok
Trist tiger av Neige Sinno.
Bobler: Den polske bokseren av Eduardo Halfon. 


Årets debutant 
Dyr i byen av Marte Wulff. 


Årets skuffelse 
I Am Homeless If This Is Not My Home av Lorrie Moore. Fordi: Når smarte, smarte og finurlige Lorrie Moore etter mange år endelig har skrevet en ny bok, så er det en bok om ei manic pixie dream girl?! Ei manic pixie dream girl som begår selvmord, i tillegg. Veldig beklagelig at en av heltene faller så dypt. Hvorfor? For å tjene penger? I håp om å få romanen sin filmatisert? Veldig skuffende var det. Det eneste jeg likte med boka var det nydelige omslaget av en appelsin og en måne. 
Boblere: Iggy av Edy Poppy, En annen barndom av Hilde Hagerup. 


Årets novellesamling 
Pass, jeg leste visst ikke en eneste novellesamling i 2024. 


Årets barnebok 
Carls billeksikon av Carl Johanson. 


Årets dårligste bok
Herregud, her er det mye å ta av: Cleopatra and Frankenstein av Coco Mellors, Storkenes flukt av Walid Nabhan, Egne steder av Kristin Valla, Evenings and Weekends av Oisín McKenna, Emily Wilde's Encyclopedia of Faeries av Heather Fawcett, Dark Matter av Michelle Paver. Noen av bøkene blir jeg sint bare av å tenke på, men jeg tror Cleopatra and Frankenstein med sine flate, dødsirriterende, klisjéfylte upper class New York-hipster-karakterer stikker av med seieren. Og siden jeg nevnte selvmord da jeg skrev om Lorrie Moores bok, kan jeg jo si at også Cleopatra and Frankenstein inneholdt et selvmord. Årgh, jeg hater når selvmord brukes i fiksjon for å gjøre noen mer interessante. I Cleopatra and Frankenstein forekom selvmordet som hovedpersonens mors endelikt da hovedpersonen ennå bare var et barn, og det var helt klart bare der for å gjøre hovedpersonen til en skjør, delikat blomst alle måtte ta vare på, også leseren. Ja, kanskje var også hun, som kvinnen i Lorrie Moores roman, nettopp en manic pixie dream girl.   


Årets skjønnlitterære bok skrevet av en mannlig forfatter 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård.
Boblere: Fyrstene av Finntjern av Lars Elling, Den polske bokseren av Eduardo Halfon. 


Årets sakprosa
Trist tiger av Neige Sinno.
Boblere: Mine priser av Thomas Bernhard, Arctic Dreams av Barry Lopez. 

Årets klassiker 
Trollvinter av Tove Jansson. 
Boblere: Arctic Dreams av Barry Lopez.


Årets pageturner 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård. 


Årets poesibok
Hjertet er ei rabiat bikkje av Mira Hussain. 


Årets oppdagelse
Mikhail Bulgakov. Elsket En ung leges opptegnelser. 
Boblere: Eduardo Halfon, Thomas Bernhard. 


Årets engelskspråklige 
Arctic Dreams av Barry Lopez. 

Årets biografi 
Hanna Resvoll-Holmsen av Anka Ryall. 

Årets skandinaviske (og utenom-norske) roman
Trollvinter av Tove Jansson. 
Boblere: Bröd och mjölk av Karolina Ramqvist. 

Årets roman 
Nattskolen av Karl Ove Knausgård. 

Bøker lest i desember, eller skal vi si et innlegg hvor jeg benytter anledningen til å rante i vei om en forferdelig bok

PROSA 
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad 
2. DARK MATTER av Michelle Paver 
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning 
4. DYR I BYEN av Marte Wulff

SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno 
6. EGNE STEDER av Kristin Valla 
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.) 

Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne. 

Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.) 

Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?! 

Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine.  Sammenligner virkelig Valla seg med Undset? 

Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.) 

Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne. 

ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.

Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall! 

Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye. 

Godt nytt år!

De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). 

Veldig hyggelig å få en dedikasjon!