Jeg skriver om alle bøkene jeg leser på bloggen min, men før jeg gjør det, rett etter at jeg har lest dem, skriver jeg private notater om dem i en moleskine-bok, og en type informasjon om bøkene jeg alltid skriver ned, er hvilket språk bøkene originalt ble skrevet på. Stort sett skriver jeg 'norsk' eller 'engelsk', og når jeg skriver 'engelsk', så mener jeg engelsk som i amerikansk-engelsk, ikke britisk-engelsk, og nest etter disse språkene kommer kanskje de andre skandinaviske språkene sammen i en smørje; hver for seg, altså svensk og dansk, tror jeg kanskje de må sees slått av fransk eller russisk. Et språk jeg i hvertfall sjeldent skriver i denne bok-boka mi, er italiensk. Det var derfor jeg stoppet litt opp da jeg skrev om Italo Calvinos
Klatrebaronen her en dag; jeg skulle skrive inn 'italiensk' og jeg tenkte jøss, italiensk. Ikke lenge etterpå lå
Klatrebaronen på bordet og min kjæreste sa "Italo Calvino, det må være et kunstnernavn, han kan ikke hete det. Det er rett og slett
for italiensk," hvorpå jeg sa "Han kan vel hete det, akkurat som at alle i Norge heter Erik." Som vanlig var det jo bare å spørre internett og der fant vi ikke bare ut at Italo het Italo, men at broren hans het Floriano, det må da ha noe med blomster å gjøre. «Som Florence;
skikkelig italiensk,» sa jeg, «alt der er blomster,» noe svada jeg lirket fra meg før jeg begynte å stusse på om ikke Florence er i Frankrike og ikke Italia, noe jeg har en tendens til å gjøre hva angår kjente steder nede i Sør-Europa; jeg blander dem sammen, er alltid usikker på om de befinner seg i enten Frankrike eller Italia. (Men Florence er i Italia altså.)
Så tenkte jeg på 'italiensk' igjen; dette ordet som jeg sjeldent skriver når jeg skriver notater om bøkene jeg har lest. Jeg har kanskje bare skrevet det tre ganger. De to andre gangene må ha vært da jeg leste fragmenter av Casanovas dagbok og
100 tak med hårbørsten før sengetid av Melissa Panarello, bøker som bare fyrer opp under mine fordommer om Italia. (Jeg er nemlig en slik person som ikke har fordommer mot det folk flest har fordommer mot, men derimot rikelig av fordommer mot litt mindre viktige ting.) Og hva er disse fordommene jeg har om Italia? Jo, jeg tenker det er et land hvor alt bare dreier seg om mat og sex. Det er vel stort sett det det dreier seg om i Frankrike også når jeg tenker meg om, men forskjellen er at der kan man ispe det hele med litteratur og en haug med filosofiske tanker, så det blir liksom noe annet der. Italo Calvino skriver faktisk i
Klatrebaronen: «Alt det som var årsaken til den franske revolusjon fantes jo hos oss også, i rikt monn. Men dette var ikke Frankrike, og revolusjonen kom ikke. Vi lever i et land hvor det er årsaker nok, men hvor en aldri ser virkninger.» Var det ikke jeg visste, tenkte jeg da jeg satt og leste dette, italienere hviler bare middag (jeg skulle til å bruke ordet 'siesta', men det er jo spansk og på den andre siden av Frankrike) og livet er så
greit atte, de bare spiser den pastaen sin og ligger litt med damene sine før de må tilbake på jobb igjen - kanskje.
Jeg snakket faktisk om denne siesta-greia da jeg var i Paris i våres, jeg snakket om denne hvilegreia midt på dagen, hvorpå en av de jeg bodde hos sa «Pføy, nei, sånt gjør vi ikke her i Frankrike, det gjør de i Italia og Spania.» Hun ble rett og slett nesten litt fornærmet, og det var ikke akkurat det at
jeg trodde det heller, jeg refererte bare til en gang vi var på biltur i Frankrike og kjørte gjennom en småby i Frankrikes provins hvor alle butikkene, alle kaféene, alt, var stengt på en mandag, noe jeg nå har tenkt må ha vært en slags helligdag eller noe. Uansett, så er ikke denne hvile-midt-på-dagen-greia noe de gjør i Frankrike, man må lenger syd, og det er «Nettopp der det ligger,» sier kjæresten min, «det er jo fordi det er så varmt i de landene at det er umulig å jobbe midt på dagen, de er
nødt til å ta seg en pause.» Jeg med min strenge livsholdning (som er så langt fra
la dolce vita som det går ann å komme, hvis jeg skal knytte min personlighet til et lands klisjéaktige rennomé, så må det være Tysklands presise nøyaktighet) fnyser jo også av slike hvilegreier, som jeg ser på som latskap, et brudd på effektivitet og en klamp om foten på et samfunn om det har noe som helst ønske om å gå fremover. Og siden denne hvilegreia er forbundet med Italia, er også brudd på effektivitet en ting jeg forbinder med Italia, på samme måten som jeg forbinder ustruktur og dårlige og støvete landeveier med Italia (for alle disse tingene er jo ineffektive), som utelukkende må skyldes at i Italia er det ingen som gidder å gjøre noe fordi alt de gjør er å spise pastaen sin og å pule. Heller ikke bøker gidder de å skrive, hvilket stemmer overens med at jeg bare har skrevet ordet 'italiensk' tre ganger i bok-boka mi. For kom igjen, folkens, hvor mange italienske forfattere har man hørt om? Jeg har knapt hørt om
noen.
Det er forresten ikke bare jeg som forbinder Italia med mat og sex, også Elizabeth Gilbert gjør det i
Eat, Pray, Love; i den delen som omhandler hennes fire-måneders opphold i Roma, i de avsnittene hvor hun samtaler med en italiener om det såkalte
ene ordet som alle byer har. I dette
ene ordet ligger en bys identitet, mener italieneren, og Romas ord, snakker de om, er ikke ringere noe annet enn 'sex'. For det er nemlig det Roma (og Italia generelt) bare
damper av, og så beskriver Elizabeth Gilbert ei dame som lyser opp «Se så mye du vil på meg, men ikke faen om jeg ser på deg» (fritt etter min hukommelse). Elizabeth skriver om at alle i Roma bare lyser hotness osv., og jeg husker at da jeg leste dette begynte jeg å lete etter ordet på en av mine favorittbyer, nemlig Paris, hvilket jeg kom frem til måtte være enten 'skjønnhet' eller 'eleganse'. Og siden har jeg også filosofert over de norske byenes ene ord, ord jeg har glemt, men tanker som kan settes i sammenheng med den gangen jeg var full blant Bergens fjell og sammenlignet Norges to største byer med epoker innenfor litteraturen: jeg sa noe sånt som «Hvis Bergen er romantikken, på en måte da, du vet, fjellene og naturen og det vakre som får hjertet mitt til å svulme, så er Oslo den skitne, grå og harde realismen» (jeg hadde nettopp sett
Oslo 31.august). Også dét nokså teit svada, men ikke noe mer enn de små teoriene Elizabeth Gilbert og den kjekke italieneren snakket om mens de spiste pizza/pasta/iskrem/hva vet jeg, jeg har aldri vært spesielt fan av italiensk mat. Det har kun vært ved på bålet av mine fordommer mot dette støvelformede landet. For ikke å snakke om statslederen deres, mafiatradisjonen og det faktum at de bare
måtte ha disse krusifiksene i klasserommene deres. Jeg klarer rett og slett ikke å like dette landet. Jeg klarer ikke å se fascinasjonen. Jeg klarer ikke å hoppe med alle de norske forfatterne som simpelthen
elsket Italia, Bjørneboe og Ibsen f.eks. (men det finns også nyere forfattere). Jeg kan ikke tenke meg noe verre sted enn Italia, eller noen verre by en Roma. For meg så er Roma bare stress og et møte på en politistasjon hvor ingen kunne engelsk (selvfølgelig ikke, i Italia så synger de vel bare salmer til ære for Kristus på skolen), eller eventuelt måtte bestikkes for å gidde å snakke engelsk, eller så var det faktisk politiet som hadde gitt klarsignal om at all bagasjen i stasjonsvognen vår kunne stjeles, og denne stygge motorvei-ringen som sirkler rundt byen deres, som vi kjørte i og jeg kan fortsatt huske den jævlige lukten av en søppeldynge som spredte seg til våre neser der, og denne oppskrytte isen deres (Hennig Olsen-is er bedre), all denne evinnelige pizzaen og alle o-ene og det syngende språket deres som liksom skal være så vakkert, men jeg synes ikke det, jeg synes o-ene kommer bedre til sin rett i japansk (bare for å sammenligne med noe), der alle o-ene synes å blande seg sammen med en masse a-er i en vakker pardans (herregud, hør på meg); og så alle guttene som ser ut som Fabrizio Moretti og er flørtende på denne irriterende måten som liksom tyder på at det er ikke så mye annet enn bare akkurat dét; og ciabattaen, hva er det for et tullete bakverk, det smaker jo ikke en gang noe godt.
Det eneste gode som er fra Italia er parmesanost og olivenolje (men nå ja, det er jo noe, jeg er jo
avhengig av olivenolje). Og Francis og Sofia Coppola seff, men det er så vidt de tells ass. Å, vent, og pesto, pinjekjerner, espressoshots og bruschetta. Men det var alt. Ingen diktere eller forfattere. Hvor er de hen egentlig? Er det bare jeg som ikke finner dem? Er det å finne dem som å lete etter nåla i høystakken? Hvor kom egentlig Italo Calvino fra? Jeg noterte ned
Klatrebaronen etter å ha lest denne boken nevnt hos en forfatter jeg liker, men jeg kan ikke huske hvem det var. Jeg tror kanskje det var enten Lukas Moodyson eller Knausgård. (Som forresten ved flere anledninger har høytopplest et utdrag fra fremtidige
Min kamp 6, hvor han skriver om hvor mye han
hater Venezia og bare skulle ønske at byen sank ned i havet.) Hadde det ikke vært for at han ble nevnt i en annen skjønnlitterær bok, så hadde jeg ikke plukket ham opp. Jeg hadde aldri hørt om ham før det. Ikke at det hadde vært noen loss egentlig, boka grep meg ikke så veldig. Klart den hadde sin sjarm, den handler jo om Cosimo som lever hele sitt liv oppe i trærne, men det var ikke så mye mer. Hvor er de italienske forfatterne som er mer da? Har jeg bare glemt dem? Har jeg kanskje lest noen av dem, men så har de forsvunnet i massen av alle jeg har lest? Er jeg egentlig interessert i å finne dem? Er jeg egentlig så keen på å lese dem? Finnes det egentlig noe som heter italiensk litteratur? Er jeg ikke veldig fornøyd med min særlige interesse for amerikansk litteratur og norsk samtidslitteratur? Trenger jeg å skrive ordet 'italiensk' flere ganger? Går jeg virkelig glipp av noe? Skal jeg heller finne frem til flere asiatiske forfattere for eksempel, hvor jeg faktisk føler jeg har et hull hva angår min litterære dannelse? Har jeg mye mer lyst til å lese Natsume Sõsekis I Am a Cat enn å finne ut mer om italiensk litteratur? Ja, det har jeg.
