Bøker lest i desember, eller skal vi si et innlegg hvor jeg benytter anledningen til å rante i vei om en forferdelig bok

PROSA 
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad 
2. DARK MATTER av Michelle Paver 
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning 
4. DYR I BYEN av Marte Wulff

SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno 
6. EGNE STEDER av Kristin Valla 
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.) 

Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne. 

Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.) 

Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?! 

Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine.  Sammenligner virkelig Valla seg med Undset? 

Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.) 

Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne. 

ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.

Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall! 

Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye. 

Godt nytt år!

De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). 

Veldig hyggelig å få en dedikasjon!

UNDERKASTELSE av Michel Houllebecq

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen 11/8 - 2015. 

Grunt om Frankrike under islamsk styre

Houllebecqs dystopiske roman om hvordan Frankrike kunne ha sett ut dersom et islamsk parti tok over makta har endelig blitt utgitt på norsk, men om det er verdt ventetiden er ikke så sikkert. I Underkastelse ses skrekkscenarioet gjennom den patetiske akademikeren François' øyne. Patetisk fordi han i en alder av noen-og-førti finner ut at livet er meningsløst, som om det å bruke syv år på Huysmans forfatterskap ikke på noen måte har fått ham til å stusse over dette eksistensielle problemet tidligere. Hvordan er det mulig?! Dessuten er François' tro på parforhold både naivt og patetisk, selv om han også har sine argumenter for at det ikke er helt perfekt det heller. Da er det mye bedre slik det blir når det Muslimske Brorskap tar over makta: Fire koner, hvor stas er ikke det, nå kan han velge en eldre kone til å ta seg av husstell, mens resten av kvota kan brukes på femtenårige jenter som han kan gjøre andre ting med.

Flere ganger savner jeg synet på det tenkte politiske klimaet i Frankrike sett fra andre øyne enn de som lar seg innsvøpe i religionens forførende kappe. Hvorfor karakterene lar seg henfalle til islam blir ikke særlig godt beskrevet, annet enn at det ligger egoistiske mannsjåvinistiske grunner bak, noe som synes litt for enkelt, det må da være noe mer enn dét? Ingen av karakterene tar til motmæle for den nye regjeringen, og kvinnene er så godt som stemmeløse. Samtidig er jeg klar over at romanen er skrevet i førsteperson, og som enhver rasjonell leser bør vite, er ikke meningssynet i en roman det samme som forfatterens. Å lese romanen som et bilde på Frankrike eller/og den jevne europeer kan virke skremmende: «Hvis man ikke gjør noe med dette inntoget av religion nå, kan det bli for sent.» Men det man må huske på er at François ikke har noen venner og at han ikke bryr seg noe særlig om politikk. I verden utenfor ham ville de som tar til motmæle ha en stemme, og kvinnene ville ikke vært objekter. Idéen og tematikken bak romanen er med andre ord interessant, men sett fra François' synsvinkel er den liten og endimensjonal. 

LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth

På tiden det tar mellom å entre flyet og sette seg ned på setet til det letter, rakk jeg å lese novellen "Tidlig høst" av Vigdis Hjorth, et av bidragene til det første nummeret av norske Granta (som er et magasin jeg allerede har rukket å rose opp i skyene ved flere anledninger). I det flyet lettet, endelig på vei til å ta meg med fra Bergen til Kristiansand, tenkte jeg at jeg sannelig måtte lese mer av Vigdis Hjorth, og hvorfor har jeg egentlig ikke lest mer Vigdis Hjorth, allerede? Jeg lagde en kort liste over Vigdis Hjorth og meg inne i hodet mitt: jeg har lest Fransk åpning, og den tror jeg skremte meg, for den skjønte jeg ikke noe av, men det er lenge siden jeg leste den, jeg må ha lest den da jeg var en mye mindre erfaren leser; og så har jeg lest den som hun har skrevet sammen med Arild Linneberg, den var jo morsom, javisst, men det er jo en tullebok; og så har jeg lest Jørgen + Anne = sant, det må jeg ikke glemme, selv om det er en barnebok, en god barnebok, og jeg hørte henne kåsere sammen med Demian Vitanza på litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, det var kleint, men morsomt, ja, Vigdis, det er jo hun som klarer å være klein og morsom på likt, på en god måte, uten at jeg bare blir flau; og så har jeg jo lest den faste spalten hun hadde (har?) i Bokvennen. Det er alt, og det er synd, konkluderte jeg og noterte meg bak øret det jeg allerede har sagt: jeg må lese mer av Vigdis Hjorth.

Noen ganger, når jeg noterer meg slike ting bak øret, hender det at jeg ikke bryr meg om disse notatene (eller husker dem) før det har gått lang tid (ja, noen av disse bak-øre-notatene har jeg fortsatt ikke gjort noe med), mens andre ganger, som denne gangen, ordnes de ganske raskt. For bare et par dager etter at jeg landet på Kjevik flyplass, lånte jeg Leve posthornet! på biblioteket og leste den. Leve posthornet! handler om noen-og-tredve Ellinor som har kjørt livet inn på et kjedsommelig spor, noe hun innser når en av kollegene rømmer til Frankrike og hun finner en av dagbøkene sine fra årtusenskiftet. Lammestek på søndager og navn på menn hun har glemt, reiser hun har tatt til hvor, ja, samma det. Ellinors liv er monotont. Noen ganger får betraktningene hennes på verden og livet meg til å tenke på Camus' Den fremmede, denne distanserende holdningen hun har til det (verden og livet), som f.eks. i dette utdraget: Det satt en far og datter ved bordet. Jeg gjettet at det var far og datter. Datteren hadde fått vaffel. Faren stirret i peisen og lengtet et annet sted. Det er ikke lett å være i nået, tenkte jeg. Men kanskje de var det på sin måte. Også når Ellinor gjør seg tanker om døden: Men hva så? På kirkegården ender det før eller siden, hva betyr et år eller ti fra eller til når vi skal være døde så lenge, når alt strevet ikke er annet enn fluens når den surrer i edderkoppnettet og bare håper å komme ut fordi den stadig er i live. Så lenge det er liv er det håp, sa Margrete, om hva da? Liv? Når du lever i dag er det riktignok sannsynlig at du lever i morgen, så døden er litt utsatt, så man som ung har et stort håp og som voksen et mindre og i alderdommen et enda mindre og på dødsleiet et bittelite, hva slags håp er det som nedskrives time for time? Hvorfor ikke gjøre som Dag? Hvorfor holde på til jeg ikke holdt ut, hastende uten mål og mening, mett, trett, lei av alt og likevel sulten, dugde til ingenting eller hva som helst, overgitt til en tilværelse jeg ikke ble klok på. Dag død, hvorfor? Og hvorfor ikke? Drukne deg eller drukne deg ikke, død ender du uansett så hvorfor ikke legge på svøm i dag like gjerne som i morgen eller i overimorgen hvis det ikke var for at vannet var kaldere her enn i Frankrike og jeg allerede var kald på bena? Fordi det fantes et faktum jeg ikke kunne rasjonalisere bort; en urolig lengsel i kroppen, som en ulykkelig forelskelse jeg ikke kom over., hvor de siste linjene likevel innrømmer jaja, jeg lever nå jo, men hva skal jeg gjøre med det, og det Ellinor gjør, er å engasjere seg i motstanden mot det tredje postdirektivet som EU prøver å presse på Norge og som kan føre til at flere postansatte får fyken til fordel for vikarer fra ansettelsesbyråer.* Som baksiden av omslaget sier: Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. 

Og dette halvåret er både morsomt og alvorlig. Ellinors ironiske distanse er alvorlig, det er sånn hun lever og det er ikke alltid ønskelig: Igjen hadde jeg gått glipp av samtalen, den dreide seg vel om mors hofte. Ikke vær ironisk, arresterte jeg meg, det er slutt på ironien, sa jeg, det har vært nok ironi nå! Jeg ville ikke være distansert, jeg ville være involvert og til stede, men hvordan komme dit uten å forstille seg. Forstille meg, tenkte jeg, det er ikke man eller seg lenger, men jeg! Samtidig får den meg til å le, jeg må jo le i blant, nei, flere ganger, av Vigdis Hjorths treffende blikk, jeg tenker flere ganger, hva har jeg gått glipp av? Vigdis Hjorth. For på Twitter lirer de unge journalistene og de "kule" mediekidsa 140 tegn lange setninger med ironisk distanse fra seg konstant, og jeg blir matt av det. Jeg synes ikke det er noe morsomt og til slutt blir det så mye distanse at jeg ikke lenger skjønner hva de mener, hva mener de egentlig, ikkeno? Ellinor finner ut av ting. Hennes ironiske distanse rommer også et alvor. Og denne balansen mellom det morsomme og det alvorlige er noe jeg liker hos Vigdis Hjorth; sammen med stilen hennes, skrivestilen, som jeg må ha lest (og også hørt fra henne selv, i kåserier) men ikke riktig forstått og kanskje likt så godt før jeg så den igjen nå, i Leve posthornet! Det er den samme, men annerledes. 

For Vigdis Hjorth er skarp, og jeg liker henne, såpass vet jeg nå, den tidligere usikkerheten er borte. Snart skal jeg foreta meg en ny reise, en lengre reise denne gangen; i morgen setter jeg meg nemlig på toget til Oslo og jeg ser ikke bort i fra at f.eks. Snakk til meg eller Tredve dager i Sandefjord blir reiselektyre denne gangen. Det blir i så fall noe jeg gleder meg til. 

*Passende nok leste jeg Leve posthornet! på første mai, og selv om jeg ikke har et lidenskapelig forhold til denne arbeidernes dag, så må jeg innrømme at vikarbyråer er en uting og at jeg også ønsker dem til livs. 

KALLET - ROMANEN av Hanne Ørstavik

For et års tid tilbake leste jeg Ørstaviks 48 rue Defacqz. Etter det skulle jeg ikke lese Hanne Ørstavik igjen noensinne. Så bestemte jeg meg for å ta emnet Nordisk litteratur etter 1900 nå i høst. På pensumlista var kallet - romanen. Hvis den var noe i nærheten av 48 rue Defacqz, skjønte jeg ikke hva den gjorde der, for alle norske debutantforfattere som har gått på skriveskoler skriver sånn, og jeg hater det. Svevende og med vage skikkelser, en haug med gjentagelser alá: Ja, det var slik det var, det var sånn det skulle være, ja, sånn skulle det være, det kunne ikke være på noen annen måte, ja, det måtte være sånn, javisst, det var ingen annen mulighet, det var sånn det var osv. Ja, vi forstår at det var sånn det måtte være. Dag Solstad skriver også litt sånn, av og til, men han har i hvertfall noe å si ved siden av. 48 rue Defacqz var en haug med ingenting. Bare noen skikkelser som bodde i en fransk by, Paris antok jeg, men det var egentlig ikke noe i boka som gjorde at det måtte være Paris, i så fall har jeg glemt det. De bodde i en leilighet og det var en masse tanker, men om hva? Jeg vet ikke. De gjorde ingenting. En hel bok om det! Misforstå meg ikke, jeg kan godt like bøker om ingenting. Jeg kan godt like bøker om mennesker som bare sitter på kjøkkenet og drikker kaffe, om mennesker som vandrer rundt i byen på måfå. Men i 48 rue Defacqz gjorde de ikke dét en gang. Med andre ord, jeg gledet meg ikke til å begynne på kallet - romanen. Jeg antok den skulle gå i lignende baner.

Småklagende begynte jeg på kallet - romanen mens jeg satt og fortalte kjæresten min som satt i sofaen om hvor dårlig 48 rue Defacqz hadde vært, som en radio i bakgrunnen. I begynnelsen var jeg forutintatt. Det er bare tanker her, en masse ikke noe, akkurat som 48 rue Defacqz. Jeg leste etterhvert videre for meg selv. Jeg vet ikke hvor i boka det hendte at jeg la bak meg alle mine fordommer og bare lot meg flyte med. Sammen med hovedpersonen som drar til Paris (denne gangen er det Paris) på et oversetterstipend, sammen med henne i tankene. Hun sitter et sted i Paris (på et hotellrom?) og snakker med Bill som intervjuer henne til et litteraturmagasin. De snakker om litteraturen og det å skrive. Innimellom kommer det passasjer hvor hovedpersonen bare tenker; hun tenker på sin pappa som hun er så glad i, hun tenker på sin datter, hun tenker på han som hun har skilt seg fra, og ikke minst tenker hun på sin farmor som hun har tenkt til å skrive om. Farmoren hennes som var misjonær i Kina. Historien om hvordan hovedpersonen ikke klarer å skrive om farmoren sin, går som en parallell til historien om farmoren som får dette kallet om å dra til Kina og misjonere. Det er opplagt, selvsagt, at det snakker sammen med kallet om å skrive.

Hovedpersonen (et jeg) får ikke til å skrive om farmoren. Hun er forfatter, hun har skrevet mange bøker, men nå får hun det ikke til lenger. Farmoren drar til Kina som misjonær etter mye om men. Så gifter hun seg. Hun er ikke lenger noen misjonær. Noe annet gikk foran kallet. Hun giftet seg og fikk barn. Men er ikke det også en viktig oppgave, tenker hun på. Eller er det hovedpersonen som tenker på at farmoren kanskje må ha tenkt dette? Hun har tilgang til dagbøkene til farmoren, men sier et sted at de ikke ligner typiske dagbøker, at de er mer beskrivelser, logg-aktige tenker jeg. Hvordan kan hun da vite hva farmoren har tenkt? Det er ikke sikkert hun vet det. Hovedpersonen har også blitt tvunget til å ta valg. Det er som om hun kunne levd i en evig tilværelse av avstandsforhold, før S. sier til henne at hun må velge. Vil hun være sammen med ham eller ikke, og vil hun det skal det være på ordentlig. Ikke noen flere mellomting. Hun velger ham. Så får de et barn. Om det er dette som gjør at hun ikke kan skrive mer, det vet jeg ikke. Kommer skrivesperren etter dette, eller har hun skrevet bøker i mellom disse hendelsene?

Dette tenker jeg ikke på før jeg er ferdig med boka. Mens jeg leser den bare er jeg med, i en flyt av språk, jeg er med på hoppene i tanker, de forskjellige tankene, de forskjellige stedene, som på mange måter virker vage, og kanskje litt svevende, disse overgangene. Men det gjør ikke noe her.

En ting jeg derimot tenkte på, var at jeg en gang hadde en bekjent (en bekjent langt uti periferien) som sa hun skulle dra ut på misjonsreise. Hun hadde hatt en misjonsoppvekst, kunne en haug med språk, og alt det der. Det var altså ikke bare tull. Så traff jeg henne igjen, lenge etterpå, kanskje ett og et halvt år etterpå eller noe sånt. Vi lurte begge på hva den andre gjorde. Jeg spurte om hun hadde blitt misjonær. Hun hadde ikke det. Hun hadde ombestemt seg. Jeg husker ikke hva det var hun skule gjøre istedenfor. Det jeg tenker om det, er at hun kan umulig å ha hatt det som et kall. Det er interessant det med hva som er et kall eller bare noe man kunne tenke seg å gjøre, hvorfor ikke liksom? Jeg ble spurt her (relativt) forleden om det var sånn at jeg bare måtte skrive. Ja, sa jeg. Jeg føler meg uggen hvis jeg ikke gjør det på en stund, eller: Som om jeg har en haug med våte klær i en bag og jo lenger jeg lar dem bli der, jo eklere blir både bagen og klærne. Det beste er å henge klærne opp til tørk med en gang. Hun som spurte meg sa selv at hun ikke hadde noen følelse av at hun måtte skrive, selv om hun var en som skrev, hun skrev noveller og sånt, sa hun. Hun sa at kanskje hun ikke var ment til å skrive, siden hun ikke hadde den følelsen. Jeg vet ikke. For jeg vet ikke hvordan det føles å ikke føle at man må noe (på den måten). Det er ikke sjeldent jeg ønsker meg at jeg bare kunne drite i det. Hvorfor ønsker jeg så sterkt å skrive, skrive, skrive? Jeg får så dårlig samvittighet når det er lenge siden jeg har gjort det, men hvem er det jeg har dårlig samvittighet ovenfor? Det er ingen som dør hvis jeg lar være. Jeg er jo ikke forfatter en gang, jeg har ikke noe publikum å skuffe. Kan jeg ikke bare slutte? Det er mange andre ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Men det går ikke.

Hovedpersonen i kallet - romanen lurer også på dette. Hvis det er sånn at hun ikke klarer å skrive mer, kan hun ikke bare begynne å gjøre noe annet? Hun har jo en utdannelse (i psykologi og sosiologi) til å gjøre andre ting. Det er ingenting i veien for det. Jeg tror hun snakker om bedre arbeidstimer og bedre lønn også. Men nei, hun må skrive denne boka om farmoren sin. Hun må skrive videre.

Om hun får skrevet den? Jeg lar være å si noe om det. Det jeg derimot vil si er at dette er fin roman, denne salige blandingen av tanker, samtaler, minner; om kjærlighet, kunst og identitet. Jeg liker den.

BRØDTEKST av Mattis Øybø (red.)

I sommer har jeg mer eller mindre sporadisk lest i en bok som heter Brødtekst. Jeg fant den tilfeldigvis i mine foreldres bokhyller en gang i våres, og den fanget naturligvis min interesse, så glad i mat og litteratur som jeg er. Brødtekst er nemlig en samling med tekster om mat, av kjente og mindre kjente forfattere. Noen av tekstene hadde jeg lest før, som odene til Pablo Neruda, Bjørnebos beskrivelse av fiskesuppe og italiensk mat, plommediktet til William Carlos Williams (som jeg gjerne leser igjen og igjen, på originalspråket riktignok), Roald Dahls krimnovelle 'Dypfryst' og Arne Garborgs kåseri 'Hanna Winsnes's kogebog' som jeg skrev om i en semesteroppgave om essaysjangeren nå i våres. Andre tekster var helt nye for meg, som f.eks. Jan Erik Volds dikt 'Tale til loffen' og Odd Børretzens 'En gang skulle jeg ha skrevet et dikt om Hanna Winsnes.' Begge deler likte jeg svært godt, apropos poesi, så hadde jeg lest Bjørneboes 'Sjøsnegler og stekte reker' før, men ikke diktet 'Om steder på jorden og mat jeg liker', et dikt som fikk meg til å ville dra til Italia og sitte i kveldssolen med en vinflaske og noen modne, ferske pærer. Og jeg er ikke en gang særlig begeistret for verken pærer eller Italia!

Noe jeg imidlertid er begeistret for, uten først å ha lest noe, er hamburgere. Jeg har vært hekta på hamburgere siden mai. Jeg våknet en dag og sa til min kjæreste (det var det første jeg sa): Jeg har så lyst på hamburger. Da hadde jeg ikke spist det på flere år. Vi kunne ikke annet enn å lage oss burgere. En vegetarianervenninne av meg spurte meg noen uker siden om jeg ikke kunne spise veggisburger. Det er ikke det samme, sa jeg, for det har jeg gjort og likevel våknet jeg opp og hadde lyst på hamburger. Jeg har spist mange veggisburgere de siste årene, en hamburger er noe helt annet. Da jeg fikk min første lønn fra sommerjobben tok jeg med kjæresten min og Ena for å spise byens beste burger i Ravnedalen, den er kjent for å være det. Generalens spesial heter den og foruten selve hamburgeren, som de lager selv på restauranten, innholder retten sopp og urtedressing, jeg er ikke sikker på hva det er, men det er en veldig god smak av noe, det må være en urt. Egentlig serveres den med bacon på, men jeg ba om å få uten for jeg liker ikke bacon. Pommes fries fikk vi også til. Etter middagen spiste jeg jordbæris fra Hennig-Olsen mens vi gikk opp til Baneheia for å bade. Jeg sier til alle som ikke vet at det ikke er jordbærsyltetøy i jordbærisene til Hennig-Olsen, men faktisk rørte jordbær. Det visste ikke jeg før noen fortalte meg det i sommer. Det forklarte jo hele saken, hvorfor de har så god jordbæris. 

Uansett, det jeg skulle si nå var at det er en tekst av Roland Barthes i Brødtekst. 'Biff og pommes fries' heter den.

Ja, jeg vet selvføleglig at biff er noe annet enn hamburger. Og biff og franskmenn får meg til å tenke på bernaise-saus. Jeg hadde en venninne som hadde bodd i Amsterdam en liten stund, og når hun var i Norge og vi var ute på byen og skulle kjøpe pommes fries mellom byens stengetid og nachspiel, hadde hun alltid bernaise-saus på pommes frien (det var noe folk i Amsterdam pleide å gjøre). Jeg prøvde meg på det selv i ettertid, fordi jeg tenkte på henne, hadde et minne om en sånn kveld ute og fikk det for meg at jeg hadde likt bernaise-saus på pommes frien, men der husket jeg feil. Jeg liker rett og slett ikke bernaise-saus i det hele tatt. Jeg har også laget mengder av den på jobben i sommer, de spiser den til entrecôten, er ikke det en slags biff? Jeg vet ikke, jeg vet svært lite om kjøtt, jeg har ikke vært en kjøttspiser på mange år, og da jeg var det sist, var jeg ikke opptatt av mat (jeg ble ikke opptatt av mat før jeg ble veganer, det fulgte liksom med) og visste derfor ingenting om slikt.

Jeg skriver forresten denne teksten mett på hjemmelagde burgere med salat fra hagen som tilbehør og et glass med bringebærsaft fra Askim frukt- og bærpresseri. Jeg har også drukket kaffe.

Jeg savner en tekst om kaffe i denne samlingen, men det er kanskje nok av bøker som hyller kaffe. Ikke like mange som hyller løkpai, som Paul Auster gjør i teksten 'Løkpai', hvor han skriver om det året han og en kjæreste passet på en vingård i Frankrike og ikke hadde penger til å kjøpe mat, eller ålgryte, som Pablo Neruda hyller i en av odene. Apropos franskmenn, jeg er ikke ferdig med dem, så er også Karen Blixens 'Babettes gjestebud' å finne i samlingen, og den var delvis kjent for meg. Jeg har lest utdrag av den flere ganger, men aldri lest hele. Ikke før nå. Da jeg hadde lest den måtte jeg gå tilbake og lese enkeltpassasjer av den på nytt. Jeg liker denne novellen svært godt. Ja, 'Babettes gjestebud' er en av de beste leseopplevelsene jeg har hatt i sommer.

En tekst til jeg vil nevne er Johan Borgens 'Hvetebrødsdager.' Jeg tror ikke jeg har lest noe av Johan Borgen før, men dette var en fin introduksjon. Jeg tror i hvertfall det, jeg vet i hvertfall at jeg likte denne teksten om det merkelige ekteparet veldig godt. Tore Renbergs 'En julefortelling' gav meg en fornemmelse av angst, jeg kjenner nemlig også på det at jeg må bare spise hele tiden. Jeg er redd for å bli tjukk, men jeg elsker mat. Egentlig burde jeg ha vært mye tjukkere enn jeg er, jeg spiser nemlig mye. Kanskje det går greit fordi jeg er så høy. Jeg er glad jeg er høy og det der, så kan jeg spise mer. Tenk om jeg var en liten kvinne, da kunne jeg ikke spist så mye heller, da ville jeg i hvertfall ha vært tjukk.

Hjelp. Det er så irriterende med mennesker som klager over at de er tjukke. De kan bare gjøre noe med det, sant, slutte å spise så mye, begynne å mosjonere. Det er lett å si. Av og til kan ikke jeg slutte å spise heller. Kjøper jeg f.eks. en pose med Sørlandschips og sitter for meg selv (med den og en film), så spiser jeg jo hele. Selv om jeg kanskje ble mett av den da halvparten var over. Men posen er der, er der og nærmest ber om å spises. Og jeg har jo fortsatt lyst på det, på en måte. Selv om jeg er mett av det. Det er litt av problemet til hovedpersonen i 'En julefortelling.' Så ikke alle tekstene er hyllester til maten, men ser på maten som et problem, og i Kafkas novelle 'En sultekunstner' handler det jo om å avstå helt og totalt fra mat. Det er på den motsatte siden av skalaen. Men det er ingen tekster om folk med spiseforstyrrelser i denne samlingen, kanskje fordi det er skrevet lite bra (som også er skjønnlitterært) om det.

Det hører forresten med at denne boken ble kastet vegg i mellom under en frokost her en dag. En part hadde spist frokost for lenge siden og satt og drakk kaffe. Den andre parten hadde ennå ikke spist frokost, men var  på vei til å innta et måltid bestående av to brødskiver med gräddost, litt mutt fordi den andre parten hadde brukt opp den siste bananen og all den skumma kulturmelken som var igjen til sin frokost, og tom mage gjør folk i denne nevnte husholdning svært irritable. Kaffeflekker har boka også fått, men det må ha vært av min skjødesløshet når det gjelder å ta vare på bøker. Det er kaffeflekker på sikkert halvparten av bøkene mine. Jeg tar ikke et øre for å tørke opp kaffeflekker på bord med den boka som befinner seg nærmest. Det er ikke snakk om å gå og hente papir. Skal jeg gidde å gå ut av forelesningssalen for å hente papir på det nærmeste toalettet? Nei. Jeg har mer lyst til å sjekke ut den nye artikkelen om Weetzie Bat på rookiemag.com (jajaja, guilty pleasure), eller hva redaksjonen i The Paris Review svarer på spørsmål fra leserne (jeg sendte et spørsmål til dem for noen uker siden, men de har ikke svart! jeg skrev sikkert på veldig dårlig engelsk, så de trodde sikkert jeg var en white trash american som egentlig ikke leser bøker. Jeg skulle signa med 'greetings from foreigner'), eller lese bloggen til Flamme Forlag eller, siden vi snakker om mat og litteratur, bloggen Paper and Salt som er en blogg hvor kvinnen bak det heler finner oppskrifter fra litteraturen og lager dem selv. Jeg skulle likt å spise mye av maten i Francesca Lia Blocks bøker. Raw food og angel hair pasta i Hollywood. Jeg lurer forresten på om noen av leserne mine har noen heite litteraturtips angående det: skjønnlitteratur om mat, som når man leser det får en til å få vann i munnen?

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.

Enkelte forestillinger om kjærligheten, eller ekteskapet

Jeg sitter og leser i Utredning om trengsel av Mathias R. Samuelsen på biblioteket, i nærheten av en skranke, når ei jente kommer bort til skranken og spør om bibliotekaren ikke kan hjelpe henne med å finne noen bøker; hun holder på å skrive en skoleoppgave om en hesterase. Hvilken hesterase, tenker jeg, husker da jeg var kid og skrev om fjordinger. Husker da jeg var elev på ungdomsskolen og skulle skrive stiler, hvordan jeg på en eller annen måte alltid klarte å vri inn hester i novellene. Skrev en gang om ei jente som skulle gifte seg, men så ville hun ikke likevel, så hun red av sted på hesten sin, lenge før jeg så Runaway Bride med Julia Roberts som faktisk rir av sted fra bryllupet sitt. Uansett, så skrev jeg om at jenta red av sted ikke fordi hun plutselig ikke elsket gutten lenger, men fordi friheten hennes var viktigere enn et kvelende forhold, for man kan jo elske noen og likevel ikke orke å leve sammen med denne; det skrev jeg i en alder av tretten, hadde null erfaringer om forhold og kjæresteri og alt det der, lurer på hvor jeg fikk det fra, kvelende forhold og tenk på deg selv før du drukner i tosomhet, må ha vært utelukkende av bøker jeg hadde lest, eller noe jeg så på tv, men hva da? Jeg leste jo i Ringenes Herre og pennyklubb-bøker. Om slag, onde ringer, hobbiter; om irske og britiske jenter som redder skittengrå ponnier fra slemme hesteeiere og vasker dem med vannslangen og trener dem opp til å bli supre, knallhvite sportsponnier og vinner neste gymkhnanstevne til ei jente ved navn Victoria eller Veronicas store gremmelse (alltid Victoria eller Veronica); om amerikanske jenter som følger med sine foreldre USA rundt i baksetet av en firehjulstrekker med påhengende hestehenger, fra galoppløp til galoppløp på alle landets galoppbaner, til hestene de reiser med skrives inn i historiebøkene over berømte løpshester. Men ikke så veldig mye om kjærligheten. I så fall om forhold hvor gutten gir jenta en hest (skulle ønske det var virkeligheten), og sjalusidramaer, forhold som går i oppløsning fordi det skjer misforståelser angående en tredje part, aldri forhold som går i oppløsning pga. indre følelsesliv. Eller kanskje hadde jeg en gang vandret hvileløst langs DVD-hyllene på biblioteket og tatt ut Runaway Bride og lest på baksiden av coveret, eller smuglest i de blå sidene i Hjemmet o.l.? Jeg stjal for å få oppmerksomhet. Jeg lå med min kones beste venn. Jeg hadde to barn og en flott kone, men jeg var homofil. Vi hadde et pefekt ekteskap, men jeg ville ut av det, deretter ingress: Vi hadde giftet oss for fire år siden og levde et lykkelig liv i en forstad utenfor hovedstaden. Likevel var det noe som var galt. Jeg følte jeg hadde gitt avkall på noe da vi giftet oss. Jeg hadde ikke fullført studiene da vi giftet oss, og etter at vi ble smidd i hymens lenker fortsatte jeg ikke med dem. Han hadde en godt betalt advokatjobb, så jeg trengte ikke å jobbe selv. Etter fire år brøt jeg med ham fordi jeg følte jeg måtte ta opp igjen mitt eget liv. Deretter en lengre historie om oppløsningen til et "perfekt ekteskap." Lurer forresten på om Charlotte Glaser Munch var inspirert av det samme da hun skrev Nødinngang? Om Julie som skal flytte inn med kjæresten sin til høsten og studere juss, når hun egentlig, innerst inne, vil studere kunsthistorie, men det må ingen få vite, for da kommer alle til å le av henne; foreldrene hennes og kjæresten og kjærestens foreldre. For kunsthistorie, det studerer man ikke! Man studerer juss og blir til noe! Skjønner ikke at hun ikke bare kunne studere kunsthistorie, hva var problemet, kjæresten hennes skulle jo studere juss, kunne ikke bare han få en kremjobb og tjene penger, og hun bli hjemmeværende kone med kunsthistorieutanning?

Jeg leste en gang et intervju med ei jente som gikk på juss som sa at hun ikke skulle bruke studiene til noe, for hun skulle gifte seg med en riking og da behøvde hun ikke å jobbe. Hun skulle kun drive med veldedighetsarbeid når hun endelig hadde kapret gutten. Det var ikke tull (jeg sleit med å tro det), for artikkelen dreide seg om datingtjenester hvor bare rikinger fikk være med. Til artikkelen (som stod i Dagens Næringsliv) var hun avbildet sammen med ei venninne mens de satt og drakk Moët Champagne ute på byen. Hun må med andre ord ha vært rik fra før av, så hvorfor var det så viktig å gifte seg med en riking da? Fordi like barn leker best? Eller for unngå snyltere. Eller kanskje hun brukte alle pengene sine på å gi inntrykk av at hun var rik, som JW i Jens Lapidus' Cash eller også JW i filmen Snabba Cash basert på nevnte bok, som kjøper gamle & billige skjorter og syr på knappene fra den eneste Ralph Lauren-skjorta han har sånn at han kan gi inntrykk av at han er så rik at han stadig vekk kjøper nye Ralph Lauren-skjorter, eller hva for slags skjorter de bruker. Gucci? Calvin Klein? Jean Paul? Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg liker reklamen til Jean Paul (som jeg bare ser når jeg er på kino) og at den alltid får meg til å tenke på Françoise Sagan, hun skriver alltid om rike mennesker i Frankrike, de drar stadigvekk på ferie til Riveriaen, og jeg ser for meg Sagan selv ikledd stripete overdel i marineblått og hvitt, med en seilbåt i bakgrunnen. 

Matporno #11: The Corrections

I Jonathan Franzens The Corrections er en av hovedpersonene, Denise Lambert, kokk. Eller som de sier i boka: hun er ikke en cook, men en chef. Med det følger beskrivelser av vin, mat og reiser til Italia og Frankrike i kokkekunstens tjeneste.

"There's a poached salmon in the fridge. A crème fraîche with sorrel. A salad with green beans and hazelnuts. You'll se the wine and baguette and the butter. It's good fresh butter from Vermont."

She'd quit school and worked to save money for a year, had taken six months in France and Italy, and had returned to Philly to cook at a thronged fish-and-pasta place off Catharine Street.

She taught them how to make spinach pasta and how to tango.

Hyllebærsorbé og hyllebærsuppe!

In Denise's kitchen, after shopping, she peeled potatoes immaculately or rolled out simple doughs while the cook contrived lagniappes for a child's palate: wedges of pear, strips of homemade mortadella, elderberry sorbet in a doll-size bowl of elderberry soup, lambsmeat ravioli Xed with mint-charged olive oil, cubes of fried polenta.

Denises bror, Chip, derimot, får ikke spist noe særlig bra mat, fattig som han er; arbeidsløs og med en ubrukelig litteraturvitenskapsutdannelse, som han ikke en gang kan bruke som lærer, siden han nettopp har fått sparken fra unversitetsjobben etter å ha involvert seg med en student.

[...] he suspected that the minimum price of further conversation with her would be an overpriced lunch of mesquite-grilled autumn vegetables and a bottle of Sancerre for which he had no conceivable way of paying.

Bortsett fra muffinsene da, som han får i en kurv utenfor døra si.

He lowered the blinds and drank the wine, and brought himself off again and again, and ate two more cupcakes, detecting peppermint in them, a faint buttery peppermint, before he slept.

Haha.

Anyways. Story of my life:

Finally he abandoned the Italian idea altogether and fixed on the only other lunch he could think of - a salad of wild rice, avocado, and smoked turkey breast. The problem then was to find ripe avocados. In store after store he found either no avocados or walnut-hard avocados. He found ripe avocados that were the size of limes and cost $3.89 apiece. He stood holding five of them and considered what to do. He put them down and picked them up and put them down and couldn't pull the trigger. He weathered a spasm of hatred of Denise for having guilted him into inviting his parents to lunch. He had the feeling that he'd never eaten anything in his life but wild-rice salad and tortellini, so blank was his culinary imagination.

Skjønner ikke helt at det går ann å befinne seg i New York City uten å få tak i avokadoer. Kanskje byen ikke er så fet likevel.

Og til sist, det er ikke bare jeg som gleder meg til frokost når jeg legger meg:

"Sometimes I get so excited thinking about my morning coffee," Mr. Söderblad said, "I can't fall asleep at night."

Bøkene jeg leste i mars, del 1: Om en reise til Italia og en ikke-reise til Seychellene

I mars leste jeg litt av hvert. Blant annet leste jeg dikt, en krim (!), en tegneserieroman og en saga.

1. BURNING IN WATER DROWNING IN FLAME av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤
Her samles flere av diktsamlingene til Bukowski, samlinger fra 1955 til 1973. Mockingbird Wish Me Luck fra 1972 er ikke en av disse, den ble gjenutgitt som egen bok på samme tid som Burning in Water Drowning in Flame som jeg nå har lest. Forståelig, for Mockingbird Wish Me Luck er så mye bedre enn alle disse andre diktene i Burning in Water Drowning in Flame, den trenger å stå alene, men jeg leste likevel noen perler, noen dikt som var bedre enn de andre, som f.eks. 'a literary romance', 'the talkers', 'yes yes' og 'tougher than corned beef hash -.'

Her:

tougher than corned beef hash - 

the motion of the human heart;
strangled over Missouri;
sheathed in hot wax in Boston;
burned like a potato in Norfolk;
lost in the Allegheny Mountains;
found again in a 4-poster mahogany bed
in New Orleans;
drowned and stirred with pinto beans
in El Paso;
hung on a cross like a drunken dog
in Denver;
cut in half and toasted in
Kalamazoo;
found cancerous on a fishing boat
off the coast of Mexico;
tricked and caged at Daytona Beach;
kicked by a nursery maid
in a green and white ghingham dress,
waiting table at a North Carolina
bus stop;
rubbed in olive oil and goat
piss
by a chess-playing hooker in the East Village;
painted red, white, and blue
by an act of Congress;
torpedoed by a dyed blonde
with the biggest ass in Kansas;
gutted and gored by a woman
with the soul of a bull
in East Lansing;
petrified by a girl with tiny fingers,
she had one tooth missing,
upper front, and pumped gas
in Mesa;
the motion of the human heart goes on
and on
and on and on
for a while.

2. CASH av Jens Lapidus ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Ja, jeg har lest en krim, en narkogangsterkrim, og den var sykt spennende. Bolere, rømte fanger, halliker og horer i Stockholms underverden. Anbefales nå som det snart er påske! Selv skal jeg se Snabba cash og lese oppfølgeren Aldri fucke opp.

3. IKKE FORLAT MEG av Stig Sæterbakken ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.

4. LUCILLE av Ludovic Debeurme ¤ ¤ ¤ ¤
Lucille er en tegneserieroman om ei jente med spiseforstyrrelser og en gutt som er like lost; de bor på den franske landsbygda, ved kysten, blant fiskere, blant fattigdom og arbeidsløshet. Sammen rømmer de sin vei med toget, til Italia, og tror at alt skal bli så mye bedre av det. I Italia innlosjerer de seg hos en familie og får seg jobber på en gård. Her er et utdrag:

Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat!
Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals!
Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories!
Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate.
Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?

Å, Lucille, hvorfor dro du til Italia av alle steder?

Hva angår resten av romanen er den en tragedie fra ende til annen. Fæl og trist, nesten på grensen til at det blir for mye. (Men forsatt bare nesten, altså, det funker, og slutten?, slutten, den er jævla bra.)





































5. SAGAEN OM LAKSDØLENE ¤ ¤ ¤ ¤
Da jeg så at denne var på pensum dette halvåret tenkte jeg med gru på Gunnlaug Ormstunges saga som vi måtte lese i norsktimene på videregående. Jeg grudde meg derfor til å lese denne sagaen, tenkte det kom til å være like kjedelig som på videregående. Sagaer, ugh. Men så var det faktisk ikke så ille likevel, når jeg kom inn i det etter et par siden, da jeg skilte mellom alle de ulike personene. Det var ikke så verst. Jeg bare leste og det gikk i en flyt. Om blodtørstige menn og hevngjerrige kvinner. Om reiser med skip over havet og hester og gårder. Det var så ok at jeg kunne tenke meg å lese flere sagaer siden.

Bøkene jeg leste i februar, del 3: Timer, gjengangere, pastisjer og en fransk adresse

9. GENGANGERE av Henrik Ibsen ¤ ¤ ¤
Akkurat som at jeg ikke er noe særlig fan av Shakespeare og med den meningen befinner meg i godt selskap med bl.a. Hamsun, så er Hamsun og jeg heller ikke noe særlig fan av Ibsen. Likevel gav det meg også noe å lese Gengangere. Jeg så det oppført på teateret en gang på videregående og har helt siden da trodd at jeg var ekspert på Gengangere. Jeg visste ALT som skjedde i dette stykket, såvisst gjorde jeg det. Men etter å ha lest stykket, tenkte jeg at den tolkningen jeg hadde sittet med bare var én mulig tolkning, og at den tolkningen jeg satt med nødvendigvis ikke var verken den eneste eller den riktige, og jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg hadde sittet med akkurat den tolkningen helt til nå, for den er jo en av de minst opplagte. Det teaterstykket jeg så må ha pushet meg i en retning. Uansett, jeg fikk faktisk lyst til å lese noen flere dramaer av Ibsen, kanskje finner jeg ut av flere nye ting. Jeg har jo nesten aldri lest Ibsen, bare sett (og de to tingene er jo to helt forskjellige ting).

10. AENEIDEN av Vergil ¤ ¤
Dette var bare sykt kjedelig og jeg vil ikke snakke om det. Jeg håper jeg får noe igjen for å ha lest Aeneiden når jeg snart skal lese Dante.

11. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf ¤ ¤ ¤ ¤ ¤
For et språk! For en kvinne! For en forfatter! For et geni! Her og her har jeg skrevet om boken tidligere.

12. TIMENE av Michael Cunningham ¤ ¤ ¤ (¤)

Like etter at jeg hadde ferdiglest Mrs. Dalloway kom jeg på at jeg hadde Timene i hylla, etter et loppissalg i høst, så jeg bestemte meg for å lese den. Jeg så filmen en gang jeg var ung og dum og syntes den var gørrkjedelig, og kanskje var den det, jeg vet ikke, jeg får se den igjen for å finne ut av det, men sikkert og visst var det at boka i hvertfall var gøy å lese. Det er som en egen versjon av Mrs. Dalloway (Virginia Woolf skulle opprinnelig kalle sin bok for nettopp Timene); om Virginia Woolf i en forstad utenfor London i 1923, om Mrs. Brown i Los Angeles i 1949 og om Mrs. Dalloway i New York circa nåtid. Lettlest (betydelig lettere enn Mrs. Dalloway) og underholdende, men intelligent, selv om jeg noen steder føler at det blir too much, f.eks. kysset mellom Kitty og Laura, det trengte ikke å være med.

13. PASTISJ av Olav Løkken Reisop ¤ ¤ ¤ (¤)
Er dette en roman? Er dette en novellesamling? Olav Løkken Reisop vet det ikke en gang selv (i følge twitterkontoen hans). Noen bokbutikker mener det ene, noen bokbutikker mener det andre. Det slår meg med en gang jeg begynner på kapittel to, at dette er en novellesamling. Så tenker jeg at alle kapitlene har noe med hverandre, men gjør det Pastisj til en roman? Nei, for alle novellesamlinger er jo sånn, man ser noe av det samme i alle sammen? Well, I dunno. Det jeg vet er at jeg virkelig ser for meg Dag Solstad i Kaufhaus og at jeg ler av både Lars von Trier og Woody Allen i deres fiktive samtale i Holliwood (begge to er forresten noen duster i dette dramastykket). To noveller/kapitler til jeg vil dra fram er Konkurs* (vet da faen hva den stjerna skal bety) og Et sant produkt. Skuespill i to akter. (Den førstnevnte har jeg forøvrig skrevet om her.)

14. 48 RUE DEFACQZ av Hanne Ørstavik ¤ ¤
Skjønner at poenget med en stillegående roman som dette er mer stemningen enn selve handlingen, og jeg trodde kanskje jeg likte bare det å lese et vakkert språk, men nei, dette var kjedelig. Minte meg om en annen kjedelig bok i samme gate, Ingrid Z. Aanestads Stormkyss, som jeg leste for circa ett års tid siden. Og den igjen får meg til å tenke på skriveskoleforfattere. IKKE et kompliment.

Nå måtte jeg seff søke på internett om Hanne Ørstavik faktisk har gått på en skriveskole.
(Leser.)
Ja, eureka, det har hun!
Hahahaha!

Pingvinlakris og kontantkort

Noe du har lyst på:
En bil. Ok, der sa jeg det. Ønsker meg ikke en bil fordi det skal være komfortabelt å handle på butikken og fordi jeg vil kjøre kids til skolen, eller fordi jeg noensinne kommer til å bo på landet (in my dreams), men fordi jeg vil kjøre ut i evigheten, vel, over landegrenser, mens jeg hører på musikk og stopper langs veikanten hvor jeg kjøper en kurv med oliven fra femten år gamle jenter i røde kjoler som ikke kan engelsk, og baguett fra den gamle kona bak disken et eller annet sted i ingensteds, før jeg igjen kjører videre, kanskje tar jeg ferja og havner i Istanbul eller Marokko.

Favorittsteder:

I senga sammen med kjæresten min, Kristiansand når det er sommer og på toget på vei et sted.

Hva du liker best med rommet mitt:

At det ikke bare er mitt, men vårt.

Siste film du så:

Gainsbourg (Vie héroïque).
we

Den ekte Serge Gainsbourg.

Eric Elmosnino som Serge og Laetitia Casta som Brigitte.

Plan for i morgen:

Spise fruktsalat til frokost og skrive ferdig en oppgave om Hamlet.

Hvilke land du har vært i:

USA, Mexico, Wales, England, Irland, Nord-Irland, Skottland, Orknøyene, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Indonesia, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia, Vatikantstaten, San Marino, Liechtenstein, Luxembourg, Sveits, Østerrike, Tyskland, Slovenia, Tjekkia, Polen og Russland.

Favorittplanet:

Saturn.

Favorittnavn som ikke er ditt eget?
Sparer dem fra offentligheten til jeg treffer barna mine.

Hvilken by er den fineste du vet?

Å, det er Kristiansand, det. Ingen steder er like vakre som Kristiansand klokken fire på natta midt i juli, til lyden av måkeskrik og musikk med en øl i hånda og utsikt over havet og sola som streifer opp fra horisonten fordi den aldri egentlig går ned. Og Oslo på andreplass, i en park om sommeren, til lyden av trikken, eller å vandre gatelangs en solfylt høstdag. Trodde dere jeg skulle si Paris? (Jeg liker Paris også da; griner hver gang jeg forlater den.)

Hva var det siste du spiste?
Pingvinlakris.

Hva liker du best med deg selv?
At jeg er rastløs, interessert i ting og at jeg aldri kjeder meg.

Det siste du kjøpte?
Et kontantkort til kjæresten min som var blakk og på vei til Trondheim. Han er femten år. Neida.

Ute

Januar er: litt blå himmel en kort stund på dagen, men ikke noe snø, ikke noe snø i denne delen av landet. Muligens noe is på bakken, men ikke noe snø andre steder enn på de høyeste fjellene som omringer oss, og vi går opp, oppover og oppover, for liksom der oppe å unnslippe mørket her nede i dalen. Jeg tenker på at jeg for ikke så lenge siden befant meg i en ørken hvor jeg kunne se at jorden var rund uten å være i nærheten av havet. Horisonten var fjell langt borte, en vei som forsvant ut i det uendelige, eller bare enda mer ørken, og jeg tenkte på hvor knøttliten denne verdensdelen er, hvor vi kjører forbi dyrket mark, drueranker, oliventrær og kyr. Hvor byer vokser inn i hverandre og det er en ny kirke hver halvtime.

Jeg henger ut med litteraturhistorien, del 2

Kom igjen 'a, du kan si det til meg, jeg LOVER å ikke røpe det til noen andre, maser jeg til Emily. Kan du ikke bare plis si om Heathcliff er halvbroren til Catherine eller ikke? Og hvordan klarer han å bli så rik forresten? Har han rana en bank? Jeg maser og maser der vi sitter i vinterhagen og nipper til te; jeg piner meg gjennom slurker av svart te (som jeg hater) og der ute blåser det over det engelske landskapet og jeg tenker på paparazzibilder av Kate Moss og Sadie Frost i kledd militærgrønne anorakker og Hunter-støvler der de går tur i et landskap som dette. Og så tenker jeg på: hvem er egentlig Sadie Frost, er hun en skuespiller eller rett og slett bare ekskona til Jude Law? Akkurat som at Sienna Miller også bare er on/off-dama til Jude Law? Og så tenker jeg på den helt forjævlige filmen Casanova hvor hun spiller en liksom-veldig-intelligent-kvinne som Casanova virkelig må bruke lang tid på å erobre, og når han klarer det til slutt er det ikke fordi hun bare er et ligg, men fordi det er ekte kjærlighet og så stikker de av fra Venezia for godt sammen med en eller annen teatertrupp. Og deretter kommer jeg på at jeg gikk glipp av det Emily hadde å svare meg, og at hun ikke så veldig lenge etter utgivelsen av Wuthering Heights dør av tuberkulose og så er det ingen som får noe svar på om hvor Heathcliff kommer fra fordi jeg satt og kikket ut på heia og så for meg Kate Moss i Hunter-støvler.

Så jeg nikker og smiler her jeg sitter malplassert i svarte jeans og mariusgenser, midt i viktoriatiden hvor alle kvinner går rundt med empirewaist-kjoler, det er i hvertfall det jeg tror om viktoriatiden rett og slett pga. alle de evinnelige filmatiseringene av bøkene til Emily og søstrene hennes. Jane Eyre, tenker jeg, for så å tenke på en annen Jane i empirewaistkjole, nemlig Austen, og på at jeg faktisk aldri har sett den tv-serien av Stolthet og fordom hvor Colin Firth spiller Mr. Darcy og han er jo så sykt kjekk. Jeg tenker på at jeg har ei venninne som elsker Jane Austen og at hun sikkert har sett den serien ti ganger. Jeg tenker kanskje jeg må se den fordi Colin Firth er så sykt kjekk, og så ler jeg for jeg skal liksom forberede meg litt til eksamen og tenke litt på Catherine og Heathcliff og Catherine jr. og viktorianske, gotiske og realistiske romaner, men så er hele hodet mitt et engelsk sladreblad i stedet. Og midt oppi det igjen begynner jeg å tenke på Helen Fieldings Bridget Jones dagbok, som faktisk er kjempemorsom og vittig, og på at Bridget Jones er helt enig med meg hun, hun synes også Colin Firth er sykt kjekk, det står i dagboken hennes, og at jeg tenkte på det da jeg så filmen hvor en av kjærestene hennes er spilt av nettopp Colin Firth som jo nevnes i boka som en kjendis som er sykt kjekk.

Deretter banker det på døren og Charlotte og Anne kommer hjem, jeg takker for teen og sier jeg må gå, for jeg har nemlig en avtale om å spise camembert med Gustave i Frankrike, og jeg må gå og kjøpe et brød først med de tjuetre kronene jeg har igjen, så see you latersss, aligators, kanskje.

Jeg henger ut med litteraturhistorien

I en vill følelse av at alle romantikkens (og post-romantikkens) diktere og jeg er venner, sier jeg at livet skjer når vi sitter her og drikker rødvin og pernod midt i blant alle bøkene som får oss til å tenke på forgange storheter, og vi tenker vi skal bli likedanne en gang. Baudelaire gir meg en flaske rødvin og Henrik (Wergeland) og jeg diskuterer Norge; vi diskuterer Norge og smeller bonbonger på 17.mai, og jeg spør Henrik Du, Henrik jeg holder på å lese Jan Kjærstads Forføreren for tiden, handler egentlig hele boka om Norge som nasjon, eller hva? Har du peiling på hvem Jonas liksom skal være? Først trodde jeg Jonas var et synonym for Thor Heyerdahl, men det kan det ikke være, for Jonas snakker jo om Thor på et senere tidspunkt i boka, så det går ikke. Er Jonas et bilde på Norge, et Norge som blir født i det Norge oppdager oljen og alle nordmenn blir til blåøyde arabere? Hvem er Jonas, Henrik? Han har det samme etternavnet som deg, du burde vite det?! Er det du som er Jonas, Henrik, sier jeg med mine slørede, berusede øyne. Og Baudelaire sier La oss drikke absint!, og jeg sier Det har jeg drukket før for faen, og det er oppskrytt. Baudelaire sier Det var ikke absint, det var bare vanlig alkohol som var farget med grønn konditorfarge. Så foreslår Baudelaire Jeg skal vise deg Paris, kom, og jeg, svak som jeg er for franskmenn og Paris og god rødvin, sier Ja, plis, vis meg Paris, vis meg Paris, la oss gå til alle til bordellene og gå til den baren som Hemingway hang på, han er så sykt mye hottere enn deg Charles; Hemingway og Francis! Og Baudelaire sier: Hæ, hva snakker du om? Hvem er Hemingway, hvem er Francis? Og jeg bare Shit, jeg har forvekslet årstall her. Baudelaire er så sykt lenge før Hemingway og Gertrude Stein. Nevermind, sier jeg til Baudelaire, la oss gå og drikke vin. La oss ikke møte på Rimbaud, please, han er helt forjævlig. La oss snakke om correspondances og dekadensere oss, shall we? La oss snakke om hjertet og sjela og de onde blomstene, la oss drikke rødvin og lage kunst for kunstens skyld. L'art pour l'art. Kunsten for kunstens skyld. Du og jeg Charles, la oss skrive om alle kvinnene og Paris, du kan skrive om Paris som din egen bukselomme, mens jeg kan skrive om Paris som en fremmed, som en nordmann utenfra. Kan ikke jeg sitte her og se på at du skriver, mens jeg sitter her og skriver mine brev til Henrik: Stå på Henrik, ikke la den fjompenissen av en Johan Sebastian vinne over deg, han er sykt teit. Han er helt mongo, vi skal seff ikke snakke dansk i Norge. Dansk snakker de på andre siden av Skagerak. Her skriver og snakker vi norsk. Anyways, jeg er i Paris akkurat nå, det er sykt vanskelig å løsrive seg fra Charles for han har så mye interessant å si, men jeg kommer tilbake til Kristiania en gang i det tjueførste århundrede, når Kristiania har byttet navn til Oslo og Joakim Trier har laget Oslo 31. august, den må du være med å se, Henrik. Ps, digger deg, jeg har dine samlede verker i bokhylla mi.

Bøkene jeg leste i oktober, del 3

11. RUBY av Francesca Lia Block og Carmen Staton ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne bokas tema begynner å bli høyst uoriginal i FLBs verden. Jeg følte jeg hadde lest Ruby før, men nei, jeg hadde lest The Hanged Man fra 1994. Ruby er som en mer sofistikert og gjennomtenkt versjon av The Hanged Man. Men kunne ikke Francesca bare ventet litt med å gi ut en bok om dette da, sånn at jeg hadde sluppet å lese The Hanged Man (som er skisseaktig i forhold) og heller bare gått rett til å lese Ruby? Og så er det en ting til jeg må påpeke ved Ruby, og det er at handlingen i Ruby basically foregår i...England!!! DET GÅR IKKE. FRANCESCA LIA BLOCK = CALIFORNIA. CALIFORNIA = FRANCESCA LIA BLOCK. Og så henger Ruby i ENGLAND??? Vedder på at det er beskrivelsene av det landlige England som er det medforfatter Carmen Stanton har bidratt med. Det landlige England og Francesca Lia Block er så feil. Det er som kanelstrødde eplebiter dyppet i ketsjup.

12. FORBIDDEN FRUIT fra brevene til Abbelard og Heloise ¤ ¤
Denne boka står på Penguins liste over Great Loves, en liste jeg har satt meg som mål å lese alle bøkene av. Det begynte med Sagans Bonjour Tristesse! Som er fin-fin. Og så ender det (foreløpig, jeg har enda en del bøker igjen på listen å lese) med at jeg leser deler av breskorrespondansen mellom den kristne middelalderfilosfen Abbelard og Heloise, som opplagt ikke var noe annet enn et godt, gammldags ligg for Abbelard, og likevel har noen klart å gjøre dette til en historie om Great Loves?! For det første, som jeg allerede har sagt: Abbelard forveksler kåthet med kjærlighet. For det andre: hvis Abbelard virkelig elsker Heloise, så kan han jo bare få henne! Han må jo ikke være kristen middelalderfilosof. Kan han ikke bare bli bonde og leve lykkelig med Heloise på en gård i Alpene hvis denne kjærligheten deres er så sterk som de sier, i stedenfor å sitte på hver sin kant av Frankrike og sende brev til hverandre? Dritteit. Hvorfor gjør folk det så vanskelig for seg selv?

13. MØRKETS RIKE. REPORTASJE FRA NORD-KOREA av Barbara Demick ¤ ¤ ¤ ¤
Dette en en bok basert på samtaler med avhoppere fra Nord-Korea, samtaler som Barbara Demick har hatt med dem over flere år. Syv, åtte, ni år. Faktisk var det Guy Delisles tegneserieroman Pyongyang som gjorde at jeg ble interessert i Nord-Korea, og flere av tingene han tegner/skriver om i den, gjenkjenner jeg i Mørkets rike. Veldig interssant bok, men også selvpining å lese.

14. SAMMEN.BRUDD av Edy Poppy ¤ ¤ ¤ ¤
Husker da jeg var seksten år og leste Anatomi. Monotoni. og ikke riktig skjønte om jeg likte den eller ikke, men som uansett satte seg så fast i mitt sinn, at jeg nesten hoppet i taket da jeg fikk vite at Edy Poppy skulle gi ut noe nytt! En novellesamling denne gangen. Og det er med Sammen.Brudd som med Anatomi. Monotoni, jeg vet ikke helt riktig. Jeg måtte tenke meg om etter Sammen.Brudd også, riktignok kortere denne gangen, og jeg kom fram til at jeg likte den. Kanskje klarte jeg å bestemme meg nå for om jeg likte den eller ikke siden jeg har blitt en god del mer voksen enn jeg var da jeg leste Anatomi.Monotoni, jeg vet ikke. Jeg synes i hvertfall hun skildrer ensomheten/toseomheten godt. Jeg tror på henne, selv om karakterene hennes er ganske spesielle. Ensomheten/tosomheten er kanskje noe universelt da?

15. DEN HEMMELIGE HAGEN av Frances Hodgson Burnett ¤ ¤ ¤ ¤
Denne ble vi høyopplest fra på skolen da jeg var et lite skolebarn. Dessverre kunne jeg allerede lese da, og etter at jeg lærte meg å lese, så var ikke høytopplesning noe særlig stas lenger (lydbok nei), så jeg kan ikke si at akkurat selve høytopplesningen av denne boka var noe spesielt kjært for meg; eller at jeg husker noe fra den i det hele tatt, annet enn at jeg spiste matpakka mi og hatet den økologiske melken de hadde på Steinerskolen (sykt glad jeg var da jeg begynte på vanlig skole og de hadde TINE melk i små kartonger!), og idéen om hemmelige hager. Jeg var så sykt inni idéen om hemmelige hager. Det er en sånn romantisk forestilling jeg har, om det vakre ved hemmelige hager. Som om hager blir vakrere når de er hemmelige. Og det blir de jo. Jo færre som vet om noe, jo mer verdifult føles det ut som. Det gjelder jo alt det. Det gjelder å ikke selge sjela. Det er jo mye finere at bare jeg og kanskje to til har sett en viss film, den er vår liksom, enn at alle i hele verden har sett den. Eller et band. Hvasomhelst. Og hager er så fine. Jeg skal sykt IKKE bo i leilighet når jeg blir etablert en gang jeg også; jeg skal ha et hus med hage og går rundt med gummistøvler på hele dagen lang og spise mine egne grønnsaker. Det tenkte jeg på da jeg leste denne boka nå. Å, fint!