SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen

En gang i barndommen hadde vi en pianostemmer på besøk for å stemme pianoet vårt; han var fra Øst-Europa et sted og fyrte opp under våre fordommer da han takket nei til en matbit og både kaffe og vann, men gjerne vodka, det var alt han ville ha, hvis vi hadde det. Det hadde vi ikke (jeg kommer fra et avholdshjem), følgelig jobbet han hele dagen lang uten verken mat eller drikke, og jeg har alltid tenkt at grunnen til at det tok hele dagen, ja, helt til kvelden, å stemme dette pianoet var fordi det aldri hadde vært stemt før, ikke helt siden det ble kjøpt for over ti år siden, at det var grunnen til at stemmingen nå tok så lang tid, men nei, etter å ha lest Sommar i Thereses gate skjønner jeg jo at det er et arbeide som tar lang tid, det skal ta lang tid.

Sommar i Thereses gate handler om Henry Moan som er pianostemmer. Han jobber for Victor, innehaver av en pianobutikk som er på vei ad undas, mot konkursen, mens eieren selv bruker tid på å pakkespore flygelet han har bestilt fra Amerika; først er det på en båt over Atlanteren, så ved en engelsk havn, så i Rotterdam, deretter er det på vei til Oslo, å, som han venter på dette flygelet! Enhver pianobutikk med respekt for seg selv må jo ha et flygel! (Siden, i romanen, er det en advokat som sier piano, flygel, potato, potato, samma det, og det er intet mindre enn direkte kunnskapsløst.) At Henry er blitt satt på to oppdrag hver dag istedenfor ett og at dette er vanskelig for Henry, så vanskelig at han flere ganger sier i fra om hvor vanskelig det er, er ikke noe Victor bryr seg om. Henry må da klare to oppdrag på en dag. Og han får det jo til, Henry, men det er stressende, altfor mye, det er ikke meningen at man skal stemme to pianoer på én dag. 

En dag får Henry et oppdrag som ikke viser seg er å stemme et piano. En krimforfatterinne har bare leid ham som pianostemmer for å intervjue ham om livet som pianostemmer. Ikke før Henry sitter i sofaen hennes og gumler vafler med syltetøy skjønner han det, og det er ikke noe han er komfortabel med. Men nå er han jo der da.

Og det er merkelig det med krimforfatterinnen. Jeg skjønner ikke hennes rolle i romanen. Hun virker som en tilfeldig skikkelse. Det samme synes jeg de små historiene som blandes inn i hovedhistorien er, som f.eks. historien om han som stemmer flygelet i Operaen og deretter stikker av til København sammen med kona si og skåler i den nest beste sjampanjen fordi han har fortjent det (av en eller annen grunn), eller en eller annen far som gjør et eller annet. Tilfeldig. Ikke er de små historiene som flettes inn spesielt morsomme heller, de bringer ikke noe ekstra til historien om Henry, om Henry denne varme, varme sommeren i Oslo. For varmt er det, og jeg kjenner litt på hvordan en bysommer kan være i det jeg leser romanen; jeg forestiller meg varm asfalt og åpne vinduer, lyden av trikken og lyden av fortauskaféer, kanskje én og annen som subber rundt på flipp-flopper; at folk klager litt (å, så varmt det er) og at det er litt klamt når Henry stikker innom bakeren, som om brød er det man helst vil spise når det er så varmt, og jeg stusser av og til på: Hvorfor spiser han aldri is? Han spiser riktignok te-kake. Og det er sant, han er en vanenes mann. Og nå har han ufrivillig ferie i sin egen by, etter at visse omstendigheter (som jeg ikke skal røpe) har ført til det. Henry har ikke tatt ferie på mange år!

Slik kan man på sett og vis si at romanen lever opp til sin tittel, men hva annet lever den opp til? Ikke noe annet enn middelmådighet. Da jeg etterhvert inn i romanen fikk greie på at Henry var en pianostemmer, tenkte jeg å, nei, nå kommer vi til å få en masse kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano, og der hadde jeg rett. Det kom kjedelige beskrivelser av hvordan man stemmer et piano. Ikke misforstå. Slike ting kan være interessante, de, men da må det en jævla god forfatter til. Og Ronnie M.A.G. Larsen hadde jeg aldri hørt om før, så jeg antok (naturligvis) at han ikke var en en av disse; de som makter å forklare noe som i utgangspunktet er kjedelig, men som i deres beskrivelser blir interessante. Men ikke i denne romanen, altså. Det ble bare kjedelig. Og om ikke hele boka var direkte kjedelig å lese, så var den som sagt middelmådig og garantert fort glemt.

Slik ser en te-kake ut. Jeg måtte google det for jeg visste ikke hva det var. Bildet er fra bloggen til Fru Timian, forøvrig en bra oppskriftsside hvis du skulle være interessert i slikt. 

LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth

På tiden det tar mellom å entre flyet og sette seg ned på setet til det letter, rakk jeg å lese novellen "Tidlig høst" av Vigdis Hjorth, et av bidragene til det første nummeret av norske Granta (som er et magasin jeg allerede har rukket å rose opp i skyene ved flere anledninger). I det flyet lettet, endelig på vei til å ta meg med fra Bergen til Kristiansand, tenkte jeg at jeg sannelig måtte lese mer av Vigdis Hjorth, og hvorfor har jeg egentlig ikke lest mer Vigdis Hjorth, allerede? Jeg lagde en kort liste over Vigdis Hjorth og meg inne i hodet mitt: jeg har lest Fransk åpning, og den tror jeg skremte meg, for den skjønte jeg ikke noe av, men det er lenge siden jeg leste den, jeg må ha lest den da jeg var en mye mindre erfaren leser; og så har jeg lest den som hun har skrevet sammen med Arild Linneberg, den var jo morsom, javisst, men det er jo en tullebok; og så har jeg lest Jørgen + Anne = sant, det må jeg ikke glemme, selv om det er en barnebok, en god barnebok, og jeg hørte henne kåsere sammen med Demian Vitanza på litteraturfestivalen i Lillehammer i fjor, det var kleint, men morsomt, ja, Vigdis, det er jo hun som klarer å være klein og morsom på likt, på en god måte, uten at jeg bare blir flau; og så har jeg jo lest den faste spalten hun hadde (har?) i Bokvennen. Det er alt, og det er synd, konkluderte jeg og noterte meg bak øret det jeg allerede har sagt: jeg må lese mer av Vigdis Hjorth.

Noen ganger, når jeg noterer meg slike ting bak øret, hender det at jeg ikke bryr meg om disse notatene (eller husker dem) før det har gått lang tid (ja, noen av disse bak-øre-notatene har jeg fortsatt ikke gjort noe med), mens andre ganger, som denne gangen, ordnes de ganske raskt. For bare et par dager etter at jeg landet på Kjevik flyplass, lånte jeg Leve posthornet! på biblioteket og leste den. Leve posthornet! handler om noen-og-tredve Ellinor som har kjørt livet inn på et kjedsommelig spor, noe hun innser når en av kollegene rømmer til Frankrike og hun finner en av dagbøkene sine fra årtusenskiftet. Lammestek på søndager og navn på menn hun har glemt, reiser hun har tatt til hvor, ja, samma det. Ellinors liv er monotont. Noen ganger får betraktningene hennes på verden og livet meg til å tenke på Camus' Den fremmede, denne distanserende holdningen hun har til det (verden og livet), som f.eks. i dette utdraget: Det satt en far og datter ved bordet. Jeg gjettet at det var far og datter. Datteren hadde fått vaffel. Faren stirret i peisen og lengtet et annet sted. Det er ikke lett å være i nået, tenkte jeg. Men kanskje de var det på sin måte. Også når Ellinor gjør seg tanker om døden: Men hva så? På kirkegården ender det før eller siden, hva betyr et år eller ti fra eller til når vi skal være døde så lenge, når alt strevet ikke er annet enn fluens når den surrer i edderkoppnettet og bare håper å komme ut fordi den stadig er i live. Så lenge det er liv er det håp, sa Margrete, om hva da? Liv? Når du lever i dag er det riktignok sannsynlig at du lever i morgen, så døden er litt utsatt, så man som ung har et stort håp og som voksen et mindre og i alderdommen et enda mindre og på dødsleiet et bittelite, hva slags håp er det som nedskrives time for time? Hvorfor ikke gjøre som Dag? Hvorfor holde på til jeg ikke holdt ut, hastende uten mål og mening, mett, trett, lei av alt og likevel sulten, dugde til ingenting eller hva som helst, overgitt til en tilværelse jeg ikke ble klok på. Dag død, hvorfor? Og hvorfor ikke? Drukne deg eller drukne deg ikke, død ender du uansett så hvorfor ikke legge på svøm i dag like gjerne som i morgen eller i overimorgen hvis det ikke var for at vannet var kaldere her enn i Frankrike og jeg allerede var kald på bena? Fordi det fantes et faktum jeg ikke kunne rasjonalisere bort; en urolig lengsel i kroppen, som en ulykkelig forelskelse jeg ikke kom over., hvor de siste linjene likevel innrømmer jaja, jeg lever nå jo, men hva skal jeg gjøre med det, og det Ellinor gjør, er å engasjere seg i motstanden mot det tredje postdirektivet som EU prøver å presse på Norge og som kan føre til at flere postansatte får fyken til fordel for vikarer fra ansettelsesbyråer.* Som baksiden av omslaget sier: Vi følger livet hennes gjennom et halvår fram til Arbeiderpartiets landsmøte i april 2011. 

Og dette halvåret er både morsomt og alvorlig. Ellinors ironiske distanse er alvorlig, det er sånn hun lever og det er ikke alltid ønskelig: Igjen hadde jeg gått glipp av samtalen, den dreide seg vel om mors hofte. Ikke vær ironisk, arresterte jeg meg, det er slutt på ironien, sa jeg, det har vært nok ironi nå! Jeg ville ikke være distansert, jeg ville være involvert og til stede, men hvordan komme dit uten å forstille seg. Forstille meg, tenkte jeg, det er ikke man eller seg lenger, men jeg! Samtidig får den meg til å le, jeg må jo le i blant, nei, flere ganger, av Vigdis Hjorths treffende blikk, jeg tenker flere ganger, hva har jeg gått glipp av? Vigdis Hjorth. For på Twitter lirer de unge journalistene og de "kule" mediekidsa 140 tegn lange setninger med ironisk distanse fra seg konstant, og jeg blir matt av det. Jeg synes ikke det er noe morsomt og til slutt blir det så mye distanse at jeg ikke lenger skjønner hva de mener, hva mener de egentlig, ikkeno? Ellinor finner ut av ting. Hennes ironiske distanse rommer også et alvor. Og denne balansen mellom det morsomme og det alvorlige er noe jeg liker hos Vigdis Hjorth; sammen med stilen hennes, skrivestilen, som jeg må ha lest (og også hørt fra henne selv, i kåserier) men ikke riktig forstått og kanskje likt så godt før jeg så den igjen nå, i Leve posthornet! Det er den samme, men annerledes. 

For Vigdis Hjorth er skarp, og jeg liker henne, såpass vet jeg nå, den tidligere usikkerheten er borte. Snart skal jeg foreta meg en ny reise, en lengre reise denne gangen; i morgen setter jeg meg nemlig på toget til Oslo og jeg ser ikke bort i fra at f.eks. Snakk til meg eller Tredve dager i Sandefjord blir reiselektyre denne gangen. Det blir i så fall noe jeg gleder meg til. 

*Passende nok leste jeg Leve posthornet! på første mai, og selv om jeg ikke har et lidenskapelig forhold til denne arbeidernes dag, så må jeg innrømme at vikarbyråer er en uting og at jeg også ønsker dem til livs. 

Steder i Kristiansand #6: Kolonihagene på Kongsgård

Her en dag, på en av de sjeldne varme sommerdagene, tok vi oss en tur til kolonihagene på Kongsgård. Hver søndag i sommer har de nemlig åpent for folk som ikke bor der. Jeg har bodd i Kristiansand nesten hele livet, men hadde aldri vært der før. Jeg visste faktisk ikke om dette stedet før for to år siden. Så da var det ikke bare min kusine fra Indonesia som var turist, men vi andre også, i vår egen by.

bær
Rips. 
krem

vafler

bær igjen
Stikkelsbær.
brøgspot.no/2012/07/steder-i-kristiansand-6-kolonihagene-pa.htder-i-kristiansand-6-kolonihagene-pa.

Tørkede epler som vi kjøpte på det lille markedet ved et av hjørnene mellom stiene.

 energi

Solcellepanel.
strøm

Mange fuglekasser i kolonihagene. Siden folk ikke bor der fast, er det sikkert ikke mange katter der. I motsetning til f.eks. hagen til mamma og pappa, der bor det en sadist av en katt. Bare i dag hadde han visst bitt av hodet på en fugl og en mus. Jeg så det ikke det, jeg ble fortalt det, men jeg har sett ham drepe en mus før. Da brukte han først en time eller noe bare på å "leke" litt med den, deretter skadet han den litt for så å "leke" enda litt til med den, og så til slutt spise den opp. Han kunne lett bare drept den med en gang, men det gjorde han ikke. Han måtte ha det litt morsomt først. Dette bevitnet jeg med gru en gang mens jeg hørte på radio og malte garasjen og tenkte at man kan jo ikke blande seg inn i naturens gang, og apropos dét, naturen, jeg har alltid tenkt at dyr bare dreper i enten selvforsvar (for seg selv eller flokken sin) eller for å skaffe seg mat, men etter å ha sett på katten tror jeg ikke lenger det. Han dreper for moro skyld, det er jeg helt sikker på.

 ssss

En slange oppå et av takene.
boa

JULETRE TIL AFRIKA av Svein Tarald Framnes

En gang i høst var jeg på debutantkveld på Norli på Galleriet. Jeg smatt inn fra bergensregnet til et allerede fult lokale, fikk et glass rødvin i hånda og satte meg på bakerste rad. Olaug Nilssen presenterte den ene debutanten etter den andre (til sammen circa 5-6). En av disse var Svein Tarald Framnes. Han var forfatteren av den boka jeg allerde hadde rukket å se en del ganger; noe med coveret, trærne og den grønne fargen mot det svarte, bortsett fra det visste jeg ikke noe annet om boka. Sikkert fordi jeg hadde sett at det var en debutantbok, og jeg er skikkelig skeptisk til debutantbøker. Ofte er de nemlig ikke noe man burde legge merke til (er min opplevelse). Det var kanskje nettopp derfor jeg hadde dratt meg bort til Norli, for å bli overbevist (og det funket, det endte med at jeg faktisk leste tre av debutantene som var der, i tillegg til denne også Hjartemekanikk av Kristina Leganger og Humlefangeren av Janne S. Drangsholt). Svein Tarald Framnes leste opp fra boka si og jeg syntes det var morsomt, det jeg hørte. Så da jeg omtrent på samme tid fikk en e-post far Aschehoug om at jeg bare kunne sende dem en e-post om det var noen bøker jeg ville ha (og skrive om), ba jeg om bl.a. denne. Og jeg fikk den. Ned i postkassa dumpet den, men så forsvant den bare fra sinnet mitt, inn i bokhylla, jeg hadde ikke tid, eller tiden min ble besluttet brukt på andre bøker. Så ble det jul og jeg tenkte: Nå leser jeg Juletre til Afrika for kanskje har den noe med jul å gjøre, men jeg leste den ikke da heller. Jeg husker jeg skyntet meg gjennom en novellesamling av Raymond Carver fordi den snart måtte leveres før jeg skulle på ferie i to uker (fikk ikke lest den siste novella; altså: jeg har lest alle novellene til Raymond Carver bortsett fra én).

Nå derimot er det andre boller, jeg holder på å flytte og kikker stadig vekk i bokhylla på bøkene mine; hvilke skal bli med, hvilke skal gis bort osv., det var da jeg fikk øye på den, Juletre til Afrika, og jeg hadde nettopp hatt eksamen, det var (er!) varmt i været og jeg trengte noe lett noe. Juletre til Afrika er sikkert lett nok (tenkte jeg). Og den var den. Juletre til Afrika handler om Helge som har fått som skogsarbeider på en øy på Vestlandet. Sammen tar han og russeren Pavel båten til en øy hver dag for å hogge ned grantrær. Og nei, bortsett fra at gran er det treet man bruker som juletre, har ikke boka så mye med jul å gjøre (der tok jeg feil). Det er ikke juletreindustrien Helge og Pavel hogger ned graner for, det er for en vindmøllepark! Å, skrekk, mener Pavel som vil bevare kulturlandskapet og får hjelp av en gjeng med veganerhippier fra en miljøorganisasjon.

Og jeg hadde rett. Boka var lett, på en god måte. Jeg leste den i løpet av en ettermiddag i hengekøya. Den var søt, sjarmerende og morsom. Jeg finner aldri ut av hvilken institusjon Helge kommer fra, av og til tenker jeg at han er veldig enkel, andre ganger bare at han har skjønt hva livet dreier seg om (vafler med rabarbrasyltetøy); sikkert og visst er at forfatteren aldri tar avstand fra ham for liksom å si Ok, men jeg er ikke sånn som han her altså, i en slags ironisk distanse. For av og til under lesningen satt jeg og ventet på at det skulle komme, jeg satt og ventet på at nå snart kommer det til å bli kleint, men det ble aldri det, og det at jeg satt og ventet på det har alldeles ikke noe med boka å gjøre, det er bare jeg som er skadet av å faktisk ha lest for mange bøker som faktisk først var hyggelige mot romankarakterene sine, for så å fremstille dem på en så klein måte at det ødela alt. I denne boka var hjerte på rett plass hele tiden (oi, nå er det nesten jeg som blir klein). Jeg likte den lune humoren. Det var hyggelig å lese denne boka, akkurat passe til en varm sommerettermiddag, som det forhåpentlig blir en del av fremover. Jeg anbefaler denne når du er ute etter noe lett noe til nettopp en slik stund.

Hyttepåske

Etter bypåske(ferie) og tørr asfalt i Kristiansand og solskinn, dro vi med toget til hyttepåske på Østlandet. Der var det bittelitt snø.

Udyret.

Relativ tørr grus.
tursko

Tørr surfing.
surfer

Drar på solbrillene for å forhindre snøblindhet.



Kom over reservelageret til en råner.
bilpanser

Kjærestebilde av EA og jeg.
gjødsel

Vi gikk forbi et hundehalsbånd uten noen hund i. Den ble sikkert spist opp av en fugl.
ørn

Tømmerhogst.

Jeg vinner i Fantasi.
mime

Påskeservietter.
påskekylling

Påskenøtter. (Ja, stemmer det, sånn så en tv ut før.)

Gammel tomflaske.



Edderkopp.

En dag dro vi til Sverige og der tok vi ferje.

På ferja.
innsjø

Alle har vel sett Fucking Åmål? Jeg har sett den hundre ganger.
Lukas Moodysson

På butikken i Ed. Vi kjøpte en haug med kanelbullar og en berlinerbulle.



Frosne bær i løsvekt.

Ekstra lagret og eksepsjonell smakrik ost.
adjektiv

Skikkelig god pæredaimis som jeg spiste masse av i København i fjor sommer. Og så hadde de den i Sverige óg!
daim

Bil med tre hjul.
varseltrekant

EA's parfym & kläder.
erik

Anslagstavla.
oppslag

MC- og motormuseum. Tidligere het det Motorsagmuseum. Mye kulere. Bilkøen skyldes at Systembolaget er museets nærmeste nabo.
motorsag

Ut av Ed.

Polly rocks. Klattene med lakris smakte som lakrisen på Isabella-lakris-isen som ikke finnes lenger.
synd

Påskmust.
humle

Hjem fra Sverige.
norge

Gammelt landhandelskilt.

Kunstverket til broren min. Zalo og kanel.



Sitronkake.



Jeg leser i Jonathan Franzens The Corrections og har jordbærsyltetøyflekker på buksa etter belgiske vafler-spising.



Jeg lagde hodet til høyre i kunst - og håndverktimene på barneskolen. Alle tror alltid at jeg har prøvd å lage en Påskeøya-figur. Jeg derimot synes det ligner på sløydlæreren.



Skattejakt.

Mester-sudoku. Den som løser sitt først vinner en appelsin og MASSE ære. EA brenner sin i peisen og Karl gjør narr av innsatsen min. Ingen vinner ære.



Vi sender meldinger til Øystein og Rune.
nrk

små

Matpakke til togturen tilbake til Bergen og semesteroppgave.