Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

Bokfrokost cxi

Granta 2.
kaffe.
vann.
grapefrukt.
mysli, skummet kulturmelk, blåbær.

Det er en fryd å lese Granta 2. Granta 1 fra i fjor var dritbra og jeg lurte på om de ville klare å få et like bra nummer denne gangen også, Norge er jo et lite land, men jeg hadde ingenting å frykte. Alle som leser norsk og bryr seg om noveller må lese Granta. Dette er kremen av noveller på norsk.

Romjul

I en slags stadig selvpining treffer jeg fortsatt min eks, vi drikker kaffe og spiser middag i juleferien, jeg inviterer til middag fordi jeg er hjemme alene i huset, familien er alle veier (Østfold eller New York), det er bare katten og meg igjen, men katter kan man ikke spise middag med og jeg liker ikke å spise middag alene, faktisk synes jeg det nærmer seg vanskelighetsgrad høy, jeg sier: kom og spis middag og koker ris og lager vegansk karrigryte med kokosmelk, det blir ikke akkurat sånn jeg vil at den skal bli, jeg er visst ute av trening, pleier ikke å lage varm middag, det er dessuten andre juledag og jeg har vært ute dagen før og hendelser presser seg fram bak panna (virker det som), små glimt av gårsdagen som skaper en angstfølelse, og jeg vet at angsten ikke er reell fordi det bare er fylleangst, men orker uansett ikke å være alene med den, så jeg sier: kom på middag og han kommer og jeg setter pris på det, men siden blir jeg trist, ikke akkurat den samme dagen når han går for å ta den siste bussen hjem til seg, men kanskje siden, kanskje dagen etterpå, jeg blir trist og vemodig og jeg tenker at det er en følelse jeg er ensom om fordi jeg har hørt at den beste måten å komme over noen på er å finne en ny og det har han og ikke jeg, og så tenker jeg å, men jeg kommer alltid til å føle det slik da, hver gang vi møtes, for jeg vil jo ikke ha en ny en, og jeg tenker at også den følelsen, som fylleangsten, er irrelevant fordi jeg nesten aldri ellers i livet, når vi ikke sees, tenker noe på at vi ikke er sammen lenger, og når jeg først gjør det, for meg selv, angrer jeg aldri på valget, jeg tenker at det var det beste jeg kunne gjøre, likevel blir jeg etterlatt med en tristhet når vi møtes og igjen skilles, men det er en tristhet jeg bare må leve med og skyve unna, og jeg tenker det er litt som når jeg er på ferie på et fint sted, et sted jeg liker kjempegodt og som jeg må dra fra igjen; og faktisk står vi en dag på trappa utenfor huset til M som har julefest og snakker om det, vi snakker om togreiser hjem, nesten alle jeg har snakket med som har kommet hjem til jul har reist med toget selv om de har vært kjempelangt unna og vi er alle enige om at det går mye saktere når man bare reiser til noe som ikke er gøy, f.eks. hjem etter ferien, og jeg sier jeg ofte blir lei meg når jeg reiser hjem, men jeg forteller ikke noe så teit som at jeg av og til har grått over det, for jeg forstår det ikke selv og er redd for å bli sett på som inderlig og sentimental (hvilke er egenskaper langt fra det mer ettertraktede bitende sarkastiske og skarpt ironiske). F.eks. Paris, som jeg hver gang blir kjempelei meg av å forlate; vi møtes litt, jeg har til sammen vært der mindre enn to uker av mitt liv; så forlater jeg Paris fordi Paris ikke er min og jeg skal hjem til Norge, det er trist, men når jeg er hjemme i Norge og lever mitt liv her, så tenker jeg sjeldent på Paris, tenker nesten aldri på Paris og når en venninne av meg som knapt har bodd i Norge siden videregående spør meg om jeg skal bo i Norge for alltid, svarer jeg alltid ja, selvsagt, fordi jeg mener det og elsker dette landet av hele mitt hjerte og jeg tenker på høye, gråhvite mursteinsbygninger og trange, klaustrofobiske gater i Paris, man kan jo knapt se himmelen der oppe over takene, og folk som snakker et pent, men fremmed språk; søte bakverk og baguetter og croissanter til frokost, som jo er godt, men etter noen dager tenker jeg jo bare på grovbrød og brunost med blåbærsyltetøy (selvsagt uten å si det høyt, jeg vet jo at vi oppfører oss som romere når vi er i Roma, det skulle jo bare mangle), dessuten begynner jeg å savne skog og fjell og fri natur, parker gjør det ikke for meg i det lange løp, etterhvert framtrer de for meg som nærmest groteske i sin kunstighet; og slik er det ikke bare med Paris, men med alle steder jeg besøker som ikke er hjemme, men som jeg liker; jeg vil gjerne på besøk, men jeg vil jo ikke leve der, likevel blir jeg så trist når jeg drar. Men når jeg er hjemme igjen tenker jeg sjeldent på disse stedene, det er jo her som er mitt, her jeg lever, her jeg tilhører, her jeg aller mest egentlig vil være; og sånn er det med denne mannen også, jeg vil treffe ham, det er hyggelig, jeg blir trist når vi sier hadet, men til syvende og sist vil jeg jo ikke være sammen med ham, jeg vil ikke ha et liv sammen med deg.

(Og det samme gjelder ikke bare Paris, jeg ble også trist den gangen jeg forlot USA, da vi satt på flyet på vei fra Los Angeles, skulle jeg vekk fra dette her, det mektige og golde ørkenlandskapet og alle de vennlige menneskene (jeg har aldri vært i et land hvor folk har vært mer hyggelige og ja, så joviale, som i USA), samtidig vet jeg jo hvordan det er og hadde jeg overlevd i et land hvor jeg måtte betale for helsa mi, nei, aldri i livet, mitt hjerte banker for norsk helsevesen (selv om jeg alltid får dårlig samvittighet når jeg er i nærkontakt med dem, tenker å, herregud, er jeg her på skattebetalernes penger*, det er derfor jeg kvier meg sånn for å gå til legen, er jeg syk nok nå eller ikke?, det er en høy terskel) og anstendig minstelønn (jeg skulle selvsagt ønske at alle arbeidsgivere hadde så mye respekt for andre menneskers arbeid at de av seg selv betalte nok - i ærens navn).

I løpet av de samme dagene slipper Pussy Riot fri fra fengsel i Sibir og jeg leser hva de sier på pressekonferansen, de fortsetter å snakke dritt om Putin og jeg tenker faen, så bra, for jeg har nettopp lest et kart over pressefriheten (og altså også over ytringsfrihetens) kår i verden, nesten ingen land er hvite (=absolutt frihet), omtrent bare Canada og Norden; jeg leser det ikke så lenge etter at jeg leser om en journalist som har røpet historien om at en av USAs droner har drept sivilie og uskyldige mennesker i et brudefølge i Jemen og at han nå ikke lenger får lov til å jobbe som journalist (myndighetene i et land har snakket med myndighetene i et annet land om det), og jeg blir opprørt, for frihet må være det høyeste av alt i hele verden, mens makt bare er dritt. 

*Jeg betaler også skatt, men inntekten min er så liten at den ikke er noe å skryte av.)

Årssummering 2013: August

I august leste jeg nesten ingen bøker, men så på mange TV-serier og plukka masse blåbær. Var mye ute i skogen, på jobb; og i hammocken leste jeg sommernummeret av Paris Review. Begynte å ta ridetimer igjen og var veganer hele måneden. Hadde egentlig tenkt til å være det lenger, men var til syvende og sist et egoistisk menneske og ble felt av brunost, nugatti og smågodt (gelatin, vet dere). 

Månedens beste bok: Leste ingen nevneverdige. 

Månedens kjipeste bok: Walking home av Simon Armitage. 

Så hele House of Cards. Dritbra serie. Gleder meg til neste sesong.

Tok opp igjen videregående-matte for å få realkompetanse. Bestemte meg nemlig for å følge "rockestjernedrømmen" min.  

Var hyttevakt på en Turisthytte. Der lagde vi ertestuing og potetmos fra pose, noe som er meget eksotisk for en jente (meg) som lager nesten alt fra bunnen av. 

Stod og rydda på kjøkkenet i hytta da barna kom løpende inn og skulle ha brød, brød, brød hele tiden, og jeg skjønte ikke no', for de de hadde jo nettopp spist frokost alle sammen og jeg forstod ikke at de kunne være så sultne. Fant ut etterpå at brødet var til sauene og det ble sykt mye kaos, det var tilogmed en unge som satte seg opp på en sau, men min fellow hyttevakt/venninne tok grep. Hun har jobbet i barnehage og vet hva man gjør. 

Fant multer i fjellet for første gang i mitt liv. Fin opplevelse.

Bokfrokost cvv

Fædrelandsvennen, Aftenposten.
nyeste nummer av Bokvennen.
tyrkisk yoghurt, frosne blåbær og mysli.
kaffe.

Bokfrokost cviii

kom hjem når sorgene har løpt forbi av Ylva Wærenskjold.
Fædrelandsvennen.
mysli og blåbæryoghurt.
kaffe.

Bokfrokost cvii

müsli, pærecultura og blåbær.
kaffe i kaffetrakteren.
Bokmagasinet, hvor det står en fin anmeldelse av diktboka til Kjersti Annesdatter Skomsvold, Litt trist matematikk, og jeg gleder meg skikkelig, skikkelig mye til å lese den, ååå!

Ok, men nå begynner bokhøsten, så: Bøkene jeg leste i august

PROSA
1. JEG KOMMER MED EN GANG av Shin Kyung-Sook 
2. SNAKK TIL MEG av Vigdis Hjorth
3. PUPPER OG EGG av Mieko Kawakami

SAKPROSA
4. WALKING HOME av Simon Armitage

Og dere bare: Skal det ikke komme mer? Er ikke listen lenger? Har jeg seriøst lest bare fire bøker i august? I juli unnskyldte jeg meg for bare å ha lest syv, som om det ikke kunne bli "verre." Kanskje har jeg hatt reader's block. Kanskje har jeg lasta ned Netflix og sett tre serier allerede. (Hallo, elsker Saga Norén i Broen.) Kanskje har jeg vært veldig mye i skogen og plukket blåbær. Kanskje har jeg begynt å studere matematikk. Kanskje har jeg lest ganske mye, bare ikke bøker, f.eks. enkeltnoveller, litterære tidsskrifter og blogger. Kanskje har jeg vært på fjellet og tenkt det motsatte av Hans Castorp. Kanskje har jeg ridd på hest. Kanskje har jeg hørt på musikk. Kanskje har jeg skrevet. Kanskje er det over nå. Kanskje bokhøsten kan begynne nå. 

DEN BESTE BOKA
Ingen jeg likte veldig godt.

DEN KJIPESTE BOKA
Walking Home. En mann som ikke liker å gå skriver en bok om å gå. 

Var hyttevakt på fjellet i helga. Der leste jeg Pupper og egg og den nye
 boka til Amos Oz. 

Har begynt med matematikk igjen. Her hadde jeg en liten krise: Skjønte ikke
 GeoGebra og var tom for kjeks. 

Lesesperre, overgangsfelt

Blir du med og tar en kaffe, spør V. Det kan vi godt, sier jeg. Vi setter oss på et sted hvor det er sol. Hun forteller at hun skal ta den transsibirske banen, men ikke østover som de fleste gjør. Hun skal ta den vestover fra Beijing. Jeg sier at hver gang jeg har forestilt meg turen har den gått motsatt vei, fra Moskva, men at det ikke er noe hinder å ta den motsatt vei, hvorfor ikke, jeg har bare ikke tenkt på det. Det er best å ta den motsatt vei, sier V, for da kan jeg være i Moskva i april i stedet for februar. Først skal hun til Asia. Jeg sier jeg vil dra til Korea, jeg har tilogmed sett på flybilletter. Hun vet ikke helt hvor hun skal, kanskje til Australia også. Det er et land som ikke interesserer meg noe særlig, selv om de har en haug med dyrearter som ikke finnes noen andre steder i verden enn der. Man må også betale bot hvis man ikke stemmer under valget (men man kan godt stemme blankt). I syvende klasse hadde vi et prosjekt om et valgfritt land og jeg valgte Australia av alle land. På ungdomsskolen hadde vi et lignende prosjekt, da valgte jeg Cuba. Kanskje valgte jeg det fordi jeg var helt hekta på TV-serien Flipper da jeg var barn og de to yndlingsepisodene mine (som jeg hadde på video) handlet om smugling til/fra Florida og Cuba. Jeg så de om og om igjen. Kanskje valgte jeg Cuba fordi kommunisme interesserte meg, da som nå, men med et annet fortegn den gang. Nå leser jeg forresten mest om Sovjetunionen og Nord-Korea.

Før jeg gikk for å treffe henne gikk jeg innom biblioteket for å se om de hadde fått inn noen nye bøker i Nyheter-hylla. Det er en av tingene jeg savner fra Bergen. Nye bøker-hylla på biblioteket deres hadde et bedre utvalg. Bøkene i Nyheter-hylla på biblioteket i Kristiansand angår ikke meg. Som regel. Jeg lånte med meg en bok av en japansk forfatter jeg nylig hadde lest en god omtale av. Liten var den også, kom sikkert ikke til å være tung i ryggsekken på vei hjem. Noen ganger lar jeg være å låne tykke bøker fordi jeg ikke orker å gå hjem med dem, i dag var ryggsekken tung nok fra før.

Jeg hørte på M.I.A. på vei hjem mens jeg leste om SVs forslag til en ny overvåkingskommisjon på Aftenposten.no og var allerede lei av twitter-statuser om Olav Thons helsidersavisreklame for FrP. Vi hadde nettopp snakket om folk på kafé som bare nistirrer ned i iPhonen, hvorfor gidder de å treffes i det hele tatt? Folk ser altfor mye på telefonen, sa V. Jeg er på iPhonen hele tiden når jeg ikke drikker kaffe med deg, sa jeg. Det er ikke helt sant, men på vei hjem la jeg merke til at jeg så ned på den hele veien mens jeg gikk. Jeg satset på at en sjette sans ville fortelle meg det hvis en sykkel kom faretruende nær, men var egentlig ikke redd for det, syklistene i Kristiansand sykler bra. De går tilogmed av sykkelen når de skal over fotgjengerfeltet.

Hjemme spiste jeg ristede skiver med hjemmelaget oliventapenade på mens jeg leste en bok fra Sør-Korea og var glad for at at lesesperren jeg har hatt hele den siste måneden så ut til å være over. Jeg var så glad for det at jeg lot være å dra på spinningtime som jeg hadde planlagt. Den siste måneden har jeg begynt på en haug med bøker, lest et eller to kapitler før jeg har lagt dem vekk, glemt dem, ikke orket å lese videre, en av dem avbrøt jeg tilogmed uten å engang ha i tankene at jeg skulle lese videre, jeg tenkte: for noe dritt, denne leverer jeg tilbake. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, at jeg avbrøt en bok, uansett hvor dårlig den var, men nå hendte det. Etterpå fikk jeg en følelse av at jeg hadde vist respekt for min egen tid. Jeg skal fortsette med det, tenkte jeg.

Boken fra Sør-Korea handler om en ung kvinne hvis mor nylig har dødd og nå har hun nettopp tatt opp igjen studiene sine ved universitetet. Der har hun blitt kjent med noen, endelig, før kjente hun ingen bortsett fra sin kusine. Nå kjenner hun tilogmed en tyrkisk angora som heter Emily Dickinson. Hun går timevis rundt i byen for å bli kjent med den, hun tar omveier til og fra universitetet. Hun ser ikke ned i noen iPhone mens hun går, dette er lenge før mobiltelefonens tid.

Hun leser en bok av Roland Barthes.

Hun sier man må lage suppe når det kommer folk på lunsjbesøk, for suppe er ikke noe å kimse av. Det er bra mat. Jeg er enig. Jeg har oppe et vindu på Google Chrome med en oppskrift på gazpacho. Det er fordi jeg har tenkt til å lage det til middag en dag, men har bare ikke gjort det ennå.

Jeg gikk forresten en omvei hjem fra skolen her en dag, gjennom skogen, med bærplukkeren, det er fortsatt bær der. Da jeg kom hjem laget jeg veganske blåbærpannekaker.

For tiden tenker jeg på at det vokser sopp i skogen, men at jeg ikke vet hvor jeg skal finne dem og den eneste soppen jeg vil kunne klare å kjenne igjen er kantarell, men sist jeg plukket den var i en høstferie for mange år siden og høstferier, er ikke de alltid i oktober og nå er det august, så det er vel ikke kantarell nå. Så fikk jeg en sms hvor noen spurte meg om jeg ville bli med på sopptur dagen etter, sammen med en huskyhund, og jeg ville bli med, men vi befant oss ikke i samme by, så jeg måtte si nei og følte at det var et tap.

Noen ganger føler jeg at jeg er på feil sted.

Men noen ganger er alle steder feil sted.

På Flamme Forlags blogg leser jeg om forfatteres favorittbokhandler og jeg lurer på hvilken bokhandel jeg kunne ha skrevet om som min favoritt. Nesten hver gang jeg er i Oslo stikker jeg innom Tronsmo, men det er et kjedelig valg, alle elsker Tronsmo. Hva kunne jeg ha svart? Jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe bøker. Noen ganger må man kjøpe bøker, sa pappa, hva skal forfatterne ellers leve av? Stipend fra staten, sa jeg. Men det ser ille ut hvis det blir blå regjering, tenkte jeg, det har vi diskutert mange ganger. Jeg synes ikke det gjør noe, så mye skit som blir gitt ut. Kanskje blir det mindre av det.

Jeg tenker på en tid av livet hvor jeg frekventerte byens bruktbutikker og fant skjulte bokskatter mens min daværende kjæreste og jeg av og til kysset innimellom reolene, det var da han var helt ny. Nå er vi ikke sammen lenger og jeg kan ikke fordra bruktbutikker, jeg har helst lyst til å svare amazon.com.

På hyllen ligger bøker jeg har kjøpt på nett som jeg ennå ikke har lest. Å, så mange bøker jeg ennå ikke har lest.

Har du lest Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant nå?, spør pappa som skal levere den tilbake til bestemor til helgen. Nei, jeg har ikke lest noenting i det siste, sier jeg. Det er ikke helt sant, dagen før klarte jeg å lese flere noveller og et essay i The Paris Review Summer 2013 Issue. Det var ikke bare bare.

Et av novellene tenkte jeg mye på etterpå. Det handlet om en mann i NYC som var medlem i en coop-matvarekjede hvor alle medlemmene jobbet to timer i butikken hver måned. Det var et av kriteriene for å være medlem. Til gjengjeld fikk de handle til gunstige priser. Jeg tenkte det var et genialt konsept. Jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt muligheten til å være med på noe sånt, så hadde jeg vært med. Jeg er glad i samvirkelag.

Ikke bare var det interessant at hovedpersonen jobbet på et slikt sted, men også samtalen han hadde med ei jente som også jobbet der mens han satte prislapper på mango. Det var en novelle som fenget meg fra første stund, selv om jeg er noe usikker på hvor godt jeg likte den, litt usikker på om jeg likte det den ville fortelle meg, kanskje jeg må tenke litt mer på den. Jeg har allerede tenkt på den i mange dager.

En annen av novellene har jeg allerede glemt, det eneste jeg husker er noen unge jenter som leser ved et basseng og tittelen. Ergo ikke like bra som den andre (som jeg ikke husker tittelen på).

Jeg har også skrevet en novelle, men etter at jeg skrev den har jeg ikke turt å lese den. Jeg er redd for at den skal være dårlig. Dokumentet ligger bare oppe på skjermen. Jeg måtte trykke den fort vekk da jeg tok opp pc-en på et offentlig sted. Jeg ble plutselig redd for at noen bak meg ville komme til å lese de første setningene på toppen og tenke at det der suger, hvorfor har hun skrevet det? Det er selvsagt helt irrasjonelt, noen ting er det. Dessuten veldig selvsentrerende, men noen ting er også dét.

Blåbær

For tiden tenker jeg på blåbær hele tiden. Blåbær er en av verdens fineste ting.

Blåbærsmoothie.

kanel

Blåbær i havregrøten.

brød

Blåbær oppå brødskiva, med hjemmelaga peanøttsmør.
blender

Smoothie-is av blåbær og fersken.
jo

Blåbær til frokost.

skogen

Blåbær så langt øyet kan se!
nike

Veganske blåbærmuffins.

banan

Jeg trengte heldigvis ikke å bruke brannslukkeren.

kjøkken

Smoothie av avokado, blåbær og mynte plukket fra hagen. 

urt

Blåbær <3. 

tur

Hele fryseren er full nå!

rød

Skogen spår høstens stortingsvalg.

sirup

Veganske blåbærbananpannekaker med ekstra banan og blåbær som topping, og lønnesirup mmm. 

Sånn kan det være å skrive på heldige dager

Står opp før klokken ringer fordi jeg var så utmattet dagen før og bare sovnet med boka oppslått, fikk såvidt i meg den siste brødskiva med hjemmelaga peanøttsmør og selvplukka blåbær på før jeg sovnet. Jeg spiser frokostblanding med havremelk og banan og blåbær, leser avisen, noe som går betydelig raskere på mandager enn fredager og lørdager når det kommer tredobbelt opp med aviser i postkassa + helgebilager og man blir sittende i timesvis og lese i avisen, drikker mer enn én kopp kaffe, men ikke på en mandag, da holder det med én. Skjenker igårsgammel traktekaffe i en kopp med mummitroll på og varmer den i mikroovnen, noe jeg med et utenforblikk tenker er ganske ekkelt, men det smaker ikke så verst, godt nok, skal jo bare ha noe kaffe til frokosten, lese avisen, så skal jeg gå og skrive, noe jeg gjør i timesvis, får en flow, uten å være helt sikker på om jeg liker det jeg skriver, men maser på meg videre, beskriver perioder av et liv og et rom som er helt hvitt, lett, det er jo helt hvitt; beskriver så et annet rom hvor veggene er blå og sengetøyet grønt, hvor det ligger stabler av kasser og en skrivepult som får mennesket i teksten til å føle seg klaustrofobisk, bare fordi det ligger i dette rommet, det er meningen hun skal arbeide der, men hun foretrekker kjøkkenet hvor hun kan se ut på menneskene på vei til busstoppet. Hun skal legge merke til en mann med en skulderveske hengende på skulderen, en mann som ofte går forbi, på de samme tidspunktene, men det har jeg ikke skrevet ennå, det er bare noe jeg tenker på mens jeg står og lager lunsj, bestående av hummus som jeg lager selv i blenderen; åpner en boks hermetiserte kikerter som jeg skyller i springen og legger oppi blenderen sammen med sesamfrø, vann, sitronsaft, noen skiver tomater (tomathummus), persille jeg henter fra en potte i hagen, salt og pepper, paprikapulver; to brødskiver, en grov vegansk blåbærmuffin jeg bakte for noen dager siden, etter en annen blåbærtur, hvor mange blåbærturer har jeg ikke vært på i det siste, begitt meg inn i skogen med flasker og bokser, fylt dem opp, glemt å se på klokken, vært i skogen hele dagen, fått slitne ben og blå hender, stupt til sengs, hver dag jeg ikke er på jobb. Det slo meg en morgen jeg leste ferdig en bok at dette var den første boka jeg hadde lest ferdig på veldig lenge, og at jeg i grunnen nesten ikke hadde lest noe i det siste, sommeren er ikke en god sesong for lesning, tok meg i å glede meg til høsten, regnvær og lesning under ulltepper, samtidig så jeg for meg kantareller i skogen og at lukten av våt grunn, lukten av en annen type hummus på bakken, våte røtter med sklifare og meg selv i regnjakke i skogen, så deilig det er å være ute, alltid.

Funderte også på hvem hun skulle møte nå som hun hadde dratt sin vei til en ny by, forestilte meg at hun skulle møte en mann som leste flere bøker enn henne selv, og at de skulle bli venner og snakke mye sammen på et soverom, men aldri bli sammen som kjærester, det var viktigst at hun skulle bli seg selv. Hun kunne forresten ikke møte ham riktig ennå, jeg ville at hun skulle møte noen andre først, kom jeg fram til mens jeg tygget brødskiver med tomathummus og lurte på om de to skivene skulle telle som én av de fem om dagen; først skal hun møte noen som ikke betyr for mye, hun kan godt møte en av dem på biblioteket, kanskje noen synes det høres ulogisk ut, man blir ikke kjent med noen på biblioteket, kan de komme til å tenke, de som skal lese denne teksten, men jo, det gjør man. Jeg har opplevd å bli kjent med noen på biblioteket. Og uansett om jeg har opplevd noe selv eller ikke, jeg burde være i stand til å skrive om ting som ikke har skjedd slik at folk likevel tror at det kunne ha skjedd, alt skal ikke være helt sant så lenge det virker sant. 

Først skal hun treffe noen på biblioteket og lese Helle Helle og ikke like det i det hele tatt fordi det ikke sier noe om henne. Så skal hun lese Helle Helle igjen og like det mye bedre den neste gangen fordi hun har innsett noe om livet som hun ikke gjorde sist. Sånn som meg selv. 

Deretter skal hun få en større verden. 

Jeg skal tenke på henne hele tiden, jeg skal ikke slippe henne, jeg skal tvinge meg selv til å skrive om henne hver dag, ikke alltid så mye kanskje, jeg har jo en jobb og neste uke setter jeg meg på skolebenken igjen, men litt. 

Etterpå skriver jeg et brev, ikke et håndskrevet, men en lang e-post hvor jeg skriver om noe jeg har lest og mine tanker om det. Jeg skriver også litt om sommeren og noe så trivielt som hva jeg gjorde i går og hva jeg hører på akkurat nå (Hole). Jeg skriver at jeg har vært på utendørs opera, at jeg muligens må gi opp det der med å like opera, jeg kommer aldri til å like opera. Jeg setter pris på teater & ballett, men opera, nei, det går ikke. Men jeg liker at jeg har vært på et utendørs amfi og sett en forestilling, for det får meg til å tenke på Dionysos, som jeg ofte tenker på, når jeg tenker meg om. En morgen var jeg i hagen og plukket solbær til frokosten, skulle ha det oppi frokostblandingen, da jeg begynte å tenke på Dionysos. Koblingen var slik: Da jeg var liten forestilte jeg meg at vin kom til å smake som solbær, jeg begynte derfor å tenke på dem som vinbær, og det gjør jeg fortsatt. Varmt var det også, tørt. Skogbrannfare, leste jeg i avisen. Kanskje fikk det meg også til å tenke på Hellas. 

Jeg tenker generelt mye på Hellas og det gamle Grekenland.

Deretter sender jeg brevet avgårde og snart blir det lest på en helt annen side av kloden, i Sør-Korea. 

Går og lager veganske blåbærbananpannekaker og lurer på om det er noe hun jeg skriver om også skal kunne, men er egentlig ikke up for at hun skal være veganer, for det betyr at hun tenker for mye på egenhånd og det tror jeg ikke at hun gjør, på en annen side har jeg allerede skrevet at hun lager peruansk quinoagryte til middag, og hvor mange gjør egentlig det, hun er jo oppvokst med en mor som bare varmer opp fiskegrateng i ovnen. Dette må jeg tenke mer på. 

Bokfrokost cv

kaffe.
müsli, havremelk og blåbær.
Walking Home. Travels with a troubadour on the Pennine Way av Simon Armitage.

Bokfrokost civ

hekleduk





Alice av Judith Hermann.
kaffe (som forøvrig er lagd på kaffepulver jeg fant etter en svært innbringende dumpsterdive).
havre- og quinoagrøt med kanel og blåbær etter skogsturen i går, nam!