Québec

Sitter på Grand og venter på reinsdyrstekene våre, drikker eplemost med et hint av sur ettersmak, presset i Askim, ser av og til på dem som sitter på bordet ved oss, langt nok vekk til at jeg blir usikker på om de snakker norsk eller et språk jeg ikke kan, tenker på at det er romjul og på at de kanskje har dratt fra der de kommer fra for å feire jul et helt annet sted, som er her. Kanskje bor de på dette hotellet, eller kanskje de bor på et annet, men har tatt en spasertur bort hit, kan ikke se det på yttertøyet. for ingen her har yttertøy hengende på stolene, alle har lagt det i garderoben, hos garderobedamen som gav meg feil kortnummer, prøver derfor å gi meg en kåpe og et skjerf som ikke er mitt når jeg senere løser det inn, den er ikke min, min kåpe er blå, den blåfargen som man umiddelbart tenker på når man tenker på blå (ihvertfall jeg), blå som blålys, blå som blå legoklosser, med svart krave. Kanskje har de dratt fra Canada, helt fra Canada, landet med verdens lengste kystlinje, verdens lengste landegrense til et annet land (sammen med USA, naturligvis, sånt kan man bare være to om). Når jeg tar en titt på kartet ser det mye større ut enn jeg alltid har tenkt meg det, er mye, mye større enn USA, er faktisk verdens andre største land målt i samlet areal, grenser til den arktiske isen. Det minner meg litt om den gangen jeg så på kart og virkelig forstod hvor stort Grønland er, jeg som tidligere trodde det var kjempelite, kanskje på omtrentlig like stor størrelse som Island, hadde liksom alltid satt dem opp mot hverandre, men nei, jeg tok feil. Måtte se på mange kart da det skjedde, se på Grønland i alle mulige versjoner, var det virkelig sant, er Grønland virkelig så stort? Er dette landet av is og snø, omtrent bare is og snø, så stort? Og nå: Er virkelig Canada, dette landet av snø og skog, masse skog, så mye skog, så stort? Ser for mil for mil med skoger av grantrær, snø og elg, hjort, bjørn, elver fulle av laks, villmarken; tenker på at det er mye større enn i Norge og at jeg nettopp har lest at skogsbilveiene i Norge har gjort at det nesten ikke finnes noen steder i Norge som er mer enn fem kilometer unna menneskelig påvirkning. Tilbragte dagene i jula med å lese om vassdragene, skogsbilveiene, rørlegging av elver og bekker, rasering av Norges kystlinje og brudd på allmennretten, overdreven hyttebygging på fjellet på hver sin dag, noen ganger liggende på sofaen.

Tenk å ha det slik at man bare drar av sted til et fremmed land i ferien, noen dager fri og vi drar hit, til tolv minusgrader, drikker vin og spiser rakfisk, kanskje ikke kaldere enn hjemme, Québec forestiller jeg meg, for er det kanskje ikke fransk jeg hører. Det er nesten som et eget land inne i Canada, jeg så en film derfra en gang, jeg så den én gang, så flere ganger. Flere ganger uten tekst, det var fordi jeg likte den og fordi jeg prøvde å lære meg fransk. Kom ut av det med noen ord som jeg nå kan: Cheval, céleste, mille ville tranquille, myrtille; hest, himmelsk, tusen små landsbyer, blåbær. De drar før vi får desserten vår, brunostparfait med pærekompott. Jeg husker jeg ble lei av filmen etterhvert, når jeg tenker på den nå tenker jeg alltid først på hovedpersonen, hun var helt ok, men kanskje litt for pretensiøs og hipster (til å være den gang, ikke nå). Det neste jeg tenker på er en annen som var med i filmen, en med briller og en markant nese, en nese som man la merke til, og på hvordan hun var, så irritert og sur, bitter, klagde bare over kjærligheten (filmen handlet om kjærligheten), men jeg kan ikke huske hva det var med kjærligheten som var så ille, kanskje var det bare en person hun var bitter på. Når jeg tenker på henne tenker jeg bare på at jeg ikke vil se filmen igjen. Husker en dansescene på en privat fest, hvor det lyser rødt, det er bare røde lys der inne, på hvordan de to hovedpersonene er forelsket i samme person og på hvordan de begge blir skuffet når de finner ut på likt at vedkommende er opptatt av noen andre, ingen av de to. Han som regisserte filmen var visst en wonderkid, han var visst bare atten eller noe. Jeg husker ikke hva han heter eller om han har laget noe igjen, har ikke hørt om noe fra Canada siden.

Kanskje de også har vært på Nasjonalgalleriet. Kanskje gikk de inn på Tronsmo først, kjøpte en bok. Hun kjøpte en bok, Lydia Davis samlede, en pocketbok, som hun leser i på senga på hotellrommet mens han står inne på badet og barberer seg, jeg vet ikke, jeg husker ikke hvordan han så ut, kanskje hadde han skjegg. Han satt med ryggen mot meg, men jeg tror ikke det var noe skjegg. Og hun hadde krøller, kanskje fikset hun håret og sparte boka til flyreisen hjem. Hjem til nyttår, eller kanskje til et annet land, til noen venner i Sverige, i Stockholm. Vi reiser rundt her, her hvor det er mørkt, sånn som hjemme, vi drar ikke til sydlige strøk, vi vil bort, men ha det som hjemme.

CAMILLAS LANGE NETTER av Mona Høvring

I fjor var det Stemmerettsjubileet, men det eneste jeg fikk med meg som var relatert til det, var at Wergelandsselskapet snakket om Camilla Collett istedenfor Henrik da jeg møtte opp ved statuen av sistnevnte på 17.mai. Rett og slett fordi kvinnekampens historie aldri har interessert meg. Etterpå, da vi tuslet avgårde under paraplyer til skalldyrlunsj, tenkte jeg på at jeg aldri har lest noe av Camilla Collett. Ikke annet enn utdrag fra norskboka på videregående. Denne tanken gav ikke noe utslag i at jeg endelig leste noe av Camilla Collett, for jeg har i skrivende stund fortsatt ikke lest henne.

Camillas lange netter er en roman basert på Camilla Colletts I de lange Nætter fra 1862, en erindrningsbok. Romanen består av korte avsnitt, ofte ikke mer enn én side lange. Her er et av dem:

Pappa og naturen
Pappa mente at naturen ikke skulle temmes. Han hogde ikke et eneste tre, var imot beskjæring og kultivering. I en hage skulle det herske en vill og vakker uorden. Han ville ikke engang rydde eller rake. "Se på mosen", sa han, full av beundring. Og jeg så på mosen og skjønte hva han mente. 

Andre avsnitt har titler som Henrik og engelskmannen, Henrik og pappa og Kjære bror, og det er de som interesserer meg mest, det er kanskje synd å si det. Høvring beskriver Camillas beskrivelser av Henrik akkurat sånn som jeg forestiller meg Henrik, og jeg gjenkjenner ting jeg har hørt om før, lest om andre steder. F.eks. avsnittet om Mellbye og det franske kjøkken:

En annen figur Henrik satte stor pris på, var Mellbye. Mellbye likte alt som var fransk, og særskilt var han begeistra for Det franske kjøkken. Men mat hadde han ikke greie på. En gang inviterte Henrik Mellbye høytidelig på "souper à la française". Måltidet besto av kråkefrikassé, løvetannsalat, kompott av en eller annen sopp, champagne av bjørkesaft og dessert av et humlebol. Etter bevertninga uttrykte Mellbye at han var henrykt over det delikate måltidet. Han var virkelig ei enkel sjel, et godmodig fjols. En annen gang, i fylla, fikk Henrik og Mellbye for seg at de ville duellere. Henrik trudde han hadde kontroll med både kuler og krutt og scenegrafi, for pistolene hadde jo ikke vært ladd siden 1814. Men et skudd gikk likevel av, og Mellbye var nær ved å drepe Henrik den kvelden.

At jeg synes disse avsnittene er mest interessante sier sikkert mer om meg enn om romanen (jeg er veldig glad i Wergeland), samtidig som jeg ikke har noen knagger å henge romankarakteren Camilla på. Når jeg leser føler jeg at jeg burde ha lest noe av Camilla Collett før jeg leser en bok om henne, selv om Camillas lange netter ifølge forlaget er en roman. Men roman? Hadde den funket alene, uten at man visste at den var basert på den historiske forfatteren Camilla Collett? Det tror jeg ikke. Til det føles den for fragmentert. Det er for mye man må fylle inn selv.

Funker den som en slags introduksjon da? Jeg vet ikke. Jeg fikk ikke mer lyst til å lese Camilla Collett etter å ha lest Camillas lange netter. Det er rett og slett, i det store og hele, for uinteressant for min del, selv om det enkelte steder kommer fram betraktninger som er interessante, f.eks. der hvor jeg-et (som er Camilla) beskriver livet hjemme som avsondret, og at de lengter etter det farlige landskapet der ute som om det er utilgjengelig for dem, like etter at hun beskriver hva de gjør ute -- i skogen, på elva, i båten; hvor dumdristige de er og vi kan skimte hvor galt det kan gå, men sånn er barn. Hvorfor lengselen etter det de har? Hvorfor lengter man etter noe man allerede har? Et spørsmål jeg synes blir stilt flere ganger i romanen, uten at det blir utdypet noe særlig eller forsøkt svart på. Det må man nok lete etter andre steder.

Romjul

I en slags stadig selvpining treffer jeg fortsatt min eks, vi drikker kaffe og spiser middag i juleferien, jeg inviterer til middag fordi jeg er hjemme alene i huset, familien er alle veier (Østfold eller New York), det er bare katten og meg igjen, men katter kan man ikke spise middag med og jeg liker ikke å spise middag alene, faktisk synes jeg det nærmer seg vanskelighetsgrad høy, jeg sier: kom og spis middag og koker ris og lager vegansk karrigryte med kokosmelk, det blir ikke akkurat sånn jeg vil at den skal bli, jeg er visst ute av trening, pleier ikke å lage varm middag, det er dessuten andre juledag og jeg har vært ute dagen før og hendelser presser seg fram bak panna (virker det som), små glimt av gårsdagen som skaper en angstfølelse, og jeg vet at angsten ikke er reell fordi det bare er fylleangst, men orker uansett ikke å være alene med den, så jeg sier: kom på middag og han kommer og jeg setter pris på det, men siden blir jeg trist, ikke akkurat den samme dagen når han går for å ta den siste bussen hjem til seg, men kanskje siden, kanskje dagen etterpå, jeg blir trist og vemodig og jeg tenker at det er en følelse jeg er ensom om fordi jeg har hørt at den beste måten å komme over noen på er å finne en ny og det har han og ikke jeg, og så tenker jeg å, men jeg kommer alltid til å føle det slik da, hver gang vi møtes, for jeg vil jo ikke ha en ny en, og jeg tenker at også den følelsen, som fylleangsten, er irrelevant fordi jeg nesten aldri ellers i livet, når vi ikke sees, tenker noe på at vi ikke er sammen lenger, og når jeg først gjør det, for meg selv, angrer jeg aldri på valget, jeg tenker at det var det beste jeg kunne gjøre, likevel blir jeg etterlatt med en tristhet når vi møtes og igjen skilles, men det er en tristhet jeg bare må leve med og skyve unna, og jeg tenker det er litt som når jeg er på ferie på et fint sted, et sted jeg liker kjempegodt og som jeg må dra fra igjen; og faktisk står vi en dag på trappa utenfor huset til M som har julefest og snakker om det, vi snakker om togreiser hjem, nesten alle jeg har snakket med som har kommet hjem til jul har reist med toget selv om de har vært kjempelangt unna og vi er alle enige om at det går mye saktere når man bare reiser til noe som ikke er gøy, f.eks. hjem etter ferien, og jeg sier jeg ofte blir lei meg når jeg reiser hjem, men jeg forteller ikke noe så teit som at jeg av og til har grått over det, for jeg forstår det ikke selv og er redd for å bli sett på som inderlig og sentimental (hvilke er egenskaper langt fra det mer ettertraktede bitende sarkastiske og skarpt ironiske). F.eks. Paris, som jeg hver gang blir kjempelei meg av å forlate; vi møtes litt, jeg har til sammen vært der mindre enn to uker av mitt liv; så forlater jeg Paris fordi Paris ikke er min og jeg skal hjem til Norge, det er trist, men når jeg er hjemme i Norge og lever mitt liv her, så tenker jeg sjeldent på Paris, tenker nesten aldri på Paris og når en venninne av meg som knapt har bodd i Norge siden videregående spør meg om jeg skal bo i Norge for alltid, svarer jeg alltid ja, selvsagt, fordi jeg mener det og elsker dette landet av hele mitt hjerte og jeg tenker på høye, gråhvite mursteinsbygninger og trange, klaustrofobiske gater i Paris, man kan jo knapt se himmelen der oppe over takene, og folk som snakker et pent, men fremmed språk; søte bakverk og baguetter og croissanter til frokost, som jo er godt, men etter noen dager tenker jeg jo bare på grovbrød og brunost med blåbærsyltetøy (selvsagt uten å si det høyt, jeg vet jo at vi oppfører oss som romere når vi er i Roma, det skulle jo bare mangle), dessuten begynner jeg å savne skog og fjell og fri natur, parker gjør det ikke for meg i det lange løp, etterhvert framtrer de for meg som nærmest groteske i sin kunstighet; og slik er det ikke bare med Paris, men med alle steder jeg besøker som ikke er hjemme, men som jeg liker; jeg vil gjerne på besøk, men jeg vil jo ikke leve der, likevel blir jeg så trist når jeg drar. Men når jeg er hjemme igjen tenker jeg sjeldent på disse stedene, det er jo her som er mitt, her jeg lever, her jeg tilhører, her jeg aller mest egentlig vil være; og sånn er det med denne mannen også, jeg vil treffe ham, det er hyggelig, jeg blir trist når vi sier hadet, men til syvende og sist vil jeg jo ikke være sammen med ham, jeg vil ikke ha et liv sammen med deg.

(Og det samme gjelder ikke bare Paris, jeg ble også trist den gangen jeg forlot USA, da vi satt på flyet på vei fra Los Angeles, skulle jeg vekk fra dette her, det mektige og golde ørkenlandskapet og alle de vennlige menneskene (jeg har aldri vært i et land hvor folk har vært mer hyggelige og ja, så joviale, som i USA), samtidig vet jeg jo hvordan det er og hadde jeg overlevd i et land hvor jeg måtte betale for helsa mi, nei, aldri i livet, mitt hjerte banker for norsk helsevesen (selv om jeg alltid får dårlig samvittighet når jeg er i nærkontakt med dem, tenker å, herregud, er jeg her på skattebetalernes penger*, det er derfor jeg kvier meg sånn for å gå til legen, er jeg syk nok nå eller ikke?, det er en høy terskel) og anstendig minstelønn (jeg skulle selvsagt ønske at alle arbeidsgivere hadde så mye respekt for andre menneskers arbeid at de av seg selv betalte nok - i ærens navn).

I løpet av de samme dagene slipper Pussy Riot fri fra fengsel i Sibir og jeg leser hva de sier på pressekonferansen, de fortsetter å snakke dritt om Putin og jeg tenker faen, så bra, for jeg har nettopp lest et kart over pressefriheten (og altså også over ytringsfrihetens) kår i verden, nesten ingen land er hvite (=absolutt frihet), omtrent bare Canada og Norden; jeg leser det ikke så lenge etter at jeg leser om en journalist som har røpet historien om at en av USAs droner har drept sivilie og uskyldige mennesker i et brudefølge i Jemen og at han nå ikke lenger får lov til å jobbe som journalist (myndighetene i et land har snakket med myndighetene i et annet land om det), og jeg blir opprørt, for frihet må være det høyeste av alt i hele verden, mens makt bare er dritt. 

*Jeg betaler også skatt, men inntekten min er så liten at den ikke er noe å skryte av.)

Kjærlighetens språk

Neste uke skal jeg ta eksamen i et retorikkemne. Jeg har lest Derrida, jeg har lest Albert Camus, jeg har lest The Merchant of Venice, jeg har lest Nietzsche; og jeg har lest Roland Barthes. (Bl.a.)

Jeg har, kanskje ikke overraskende, lest Barthes Den gamle retorikken.

Ikke at det er noe veldig spennende ved det.




Men i fjor vår, på omtrent denne tiden, satt jeg i  en park og leste ferdig Jeffrey Eugenides The Marriage Plot. Hovedpersonen, en ung kvinne ved navn Madeleine, litteraturstudent, er snart ferdig med college (Brown) og forelsker seg i en gutt som er manisk-depressiv eller nei, det heter bipolar nå. Hun vet ikke hva hun skal videre med livet sitt, søke videre på Columbia University kanskje, hun liker jo å studere litteratur. Hun har ikke ordnet seg med internships i New York City som alle de andre tydeligvis har gjort. Men hun forelsker seg altså i denne gutten. Leonard. (Han heter forresten det samme som Virginia Woolfs ektemann, det har jeg ikke tenkt på før nå.) Og de innleder et (jeg synes virkelig jeg kan bruke ordet) stormende forhold. Jeg husker ikke rekkefølgen, men de gifter seg, flytter til en kystby på østkysten hvor Leonard jobber på en bio-lab, farter rundt i Europa, har mye sex, spiser mye mat, leser mange bøker, krangler, stikker av fra hverandre osv. Veldig Jonathan Franzen, egentlig. (Men jeg har lest Jeffrey Eugenides mye lengre enn jeg har lest Jonathan Franzen, og det er jo ikke sikkert alle kjenner til Franzen så godt heller.)

Boka er full av litterære referanser, noe jeg liker veldig godt, og herved videre til poenget: Mens Madeleine forelsker seg i Leonard og alt skjer, leser hun Barthes A Lover's Discourse: Fragments. (På fransk: Fragments d’un discours amoureux.) Hun har den, om ikke hele tiden, men ofte, med seg. Hun understreker og siterer, tenker over hva som står i den. Selv noterte jeg meg selvsagt ned selve boken. Fragmenter av kjærlighetens språk på norsk. Etter en kikk i en av notatbøkene mine så jeg at jeg allerede hadde notert den ned for lenge siden, under Skal leses-lista. Men altså, ikke da jeg noterte meg den ned for andre gang, fikk jeg gjort noe med det da heller.

Så var det noen som sendte meg en link til en youtube-video:




(Ikke at jeg fikk lest den da heller.)

Det var ikke før jeg hadde lest Den gamle retorikken (i vinter) at jeg kom på Fragmenter av kjærlighetens språk, som tar for seg nettopp retorikken slik den foregår mellom to mennesker. Eller rettere sagt mellom den ene som er forelsket (subjektet) og den andre som er den man (subjektet) er forelsket i (objektet).

Ok, det høres uromantisk ut, men jeg er ingen romantiker, jeg studerer litteraturvitenskap, jeg skal ta en eksamen i retorikk og jeg digger The Marriage Plot. (Da jeg akkurat hadde lest den var jeg ikke så sikker, men i ettertid har jeg ofte tenkt på den, og spesielt nå når jeg har lest Barthes.) Jeg skal også røpe en ting (jeg har ingen problemer med det) og det er at jeg langt i fra skjønte alt Barthes skrev, og at jeg av og til også tenkte: ...men hva har dette med retorikk å gjøre?

Jeg skal fra nå av nøye meg med å sitere fra boken:

Om en asketisk tilværelse:
1. Ettersom jeg er skyldig i det ene eller det andre (jeg har og jeg gir meg selv tusen grunner til å være det), vil jeg straffe meg selv, kaste min kropp i avgrunnen: klippe håret meget kort, gjemme blikket mitt bak mørke briller (en måte å gå i kloster på), hengi meg til studier i en seriøs og abstrakt vitenskap. Jeg planlegger å stå tidig opp for å jobbe mens det ennå er natt, akkurat som en munk. Jeg skal være tålmodig, litt trist, kost sagt, verdig, slik det sømmer seg et bittert menneske. Jeg vil hysterisk markere min sorg (sorgen som jeg antar jeg kjenner) gjennom min klesdrakt, frisyre, mine regelmessige vaner. Det kommer til å bli en mild tilbaketrekning, akkurat denne lille tilbakentrukkenhet som er nødvendig for å skape en diskret og velfungerende patos. 

2. Askesen (den vaklende lysten til askese) retter seg mot den andre: Snu deg, se på meg, se hva du gjør med meg. Det er en utpressing: Overfor den andre stiller jeg opp muligheten av min egen forsvinning, slik den sikkert finner sted, med mindre den andre gir etter (for hva?).

[...]

Om avgrunnen:
4. Forelsket i døden? Det er å ta for hardt i om noe som kun er halvt; half in love with easeful death (Keats): Døden befridd for det å dø. Så jeg fanatserer om en form for mild blødning som ikke utgår fra noe bestemt sted på kroppen min, en nesten øyeblikkelig tilintetgjørelse, som finberegnes slik at jeg får tid til å "avlide" før jeg er borte. Flyktig knytter jeg meg til en falsk tanke om døden (falsk som en forfalsket nøkkel): Jeg tenker meg døden som noe forkjært: Jeg forestiller meg den ut fra en utenkt logikk, jeg driver vekk fra det skjebnesvangre par hvor døden og livet knyttes sammen som motsetninger. 

5. Er det å gå til grunne kun en komfortabel tilintetgjørelse? Det ville ikke være vanskelig for meg å tolke tilintetgjørelsen som en følelse, og ikke som hvile. Jeg skjuler min sorg bak en flukt, jeg sprer meg selv utover, jeg besvimer for å slippe unna denne tettheten og denne tilstoppetheten som gjør meg til et ansvarlig subjekt: Jeg trekker meg ut: Ekstase. 

[...]

Om fraværet:
6. Frustrasjonens figur kunne være Nærværet (jeg treffer den andre hver dag, men allikevel blir jeg ikke lykkelig av det: Objektet er der, i virkeligheten, men jeg fortsetter å savne det imaginært). 

[...]

Om identifisering(!):
Det forelskede subjektet identifiserer seg med et hvilket som helst menneske (eller en hvilken som helst fiktiv person) som inntar en tilsvarende posisjon i kjærlighetsstrukturen.
[...]

Om lengsel:
(Begjæret er overalt; men i forelskelsen blir det til dette spesielle: Lengselen.)
[...]

Om overveldelse:
Jeg fullbyrder (og overveldes), jeg mottar, men jeg nøyer meg ikke med det som fyller mangelen: Jeg skaper et for mye, og det er i dette for mye at overveldelsen oppstår (for mye er det Imaginæres betingelse: Så snart jeg ikke får altfor mye føler jeg meg frustrert; for meg betyr tilstrekkelig bare altfor lite): [...]

[...]

Om å skjule:
4. La oss tenke oss at jeg har grått, på grunn av noe den andre ikke engang har lagt merke til (å gråte utgjør jo en normal del av den elskendes kroppslige aktiviteter), og at jeg for at det ikke skal synes skjuler mine tårevåte øyne under mørke briller (et vakkert eksempel på fornektelse: Å formørke sitt syn for ikke å bli sett). 

[...]

Om å skrive:
4. Det å ville skrive kjærligheten er å utsette seg for språkets pludring, denne forrykte region hvor språket på en gang er for mye og for lite, der det er overveldende (på grunn av den ubegrensede utvidelsen av jeg'et, gjennom uendeligheten av følelser) og fattigslig (på grunn av kodene som kjærligheten benytter for å ydmyke det, forflate det). [...]
5. Å vite at man ikke skriver for den andre, vite at de ting jeg vil komme til å skrive aldri gjør meg elsket av den jeg elsker, vite at skriften ikke kompenserer for noe, ikke sublimerer noe, at den nettopp er der hvor du ikke er -- det er skriftens begynnelse. 

[...]

Om sådan:
1. Sneversyn: I virkeligheten tar jeg ikke imot noe som helst fra den andre, jeg forstår ingenting. Alt det hos den andre som ikke angår meg, forekommer meg fremmed, fiendtlig, og da kjenner jeg en blanding av redsel og strenghet overfor den elskede: Jeg frykter og irettesetter det elskede vesenet straks det ikke lenger "kleber" seg til sitt bilde. 

---

Nei, jeg har et PS. Da jeg søkte opp boka på engelsk Wikipedia, så jeg at boka har blitt filmatisert (oi, hvordan?). På kantonesisk og med handlingen lagt til Hong Kong. Da kom jeg på en annen film om kjærlighet som er lagt til Hong Kong, nemlig Wong Kar-wais 2046. Kjempefin.

(En historie til knyttet til dette: Jeg så 2046 for første gang da jeg gikk på folkehøyskole, og da hadde jeg fått utdelt et kopi- og datakort med en kode, og denne koden var nettopp 2046. Dette måtte jeg selvsagt si til alle de tilstedeværende. Ikke at det var så mange, kanskje fire stykk, inkludert meg selv. Jeg tror ikke jeg noen gang brukte kopimaskinen heller. PC hadde jeg selv, men brukte den utelukkende til å se på episoder av Sex & the City.)




Sitatene er hentet fra Knut Stene-Johansens oversettelse på Spartacus Forlag, Oslo 2000. 

Samtale på stille lesesal

Jeg sitter på lesesalen på folkebiblioteket nede i sentrum og jobber med bacheloroppgaven i det en eldre fyr, pensjonist, begynner å spørre meg om hva det er jeg driver med, han ser at jeg nærleser Orlando av Virginia Woolf (ikke bare i ordets rette betydning, men også bokstavelig; jeg klør meg i hodet med den), tror først jeg studerer engelsk; nei, jeg studerer litteratur, sier jeg, litt ukomfortabel med at han snakker til meg, prøver å ha en samtale med meg på STILLE lesesal, ser han ikke at det er mange andre her som leser, som jobber, som skriver? Videre sier han at han en gang i tiden studerte tysk, da leste han Faust, hadde jeg forresten hørt om den?, først tror jeg han mener det, så skjønner jeg jo at han må være ironisk, men jeg sier uansett: Den har jeg lest. Han viser bøkene han holder på å pakke ned, en norsk-italiensk/italiensk-norsk ordbok; nå er jeg pensjonist og har mye å gjøre, så jeg holder på å lære meg italiensk. Jajaja pensjonist, kanskje han ikke treffer så mange folk i løpet av en dag (det gjør ikke jeg heller, som regel, men jeg har valgt det slik, jeg liker det sånn), jeg sier at det er jo flott da, og jeg har jo observert dem, de som kommer på biblioteket og tilbringer formiddagene med å oversette bøker med ordbøker som et ledd i læreprosessen til å kunne et nytt språk, det har også jeg gjort; det var en gang et halvår hvor jeg prøvde å lære meg fransk, da satt jeg ofte på biblioteket med en norsk-fransk/fransk-norsk ordbok og prøvde å lese Françoise Sagan på originalspråket (det var hardere enn jeg trodde), så gikk det over. Nå har jeg ikke lest fransk på kjempelenge.

Pensjonisten spør: Er det master du skriver? Nei, sier jeg, bare bachelor. Jaha. Pensjonisten sier: Skal du ta master etterpå da? Jeg sier njaaa og trekker unnskyldende på skuldrene, akkurat som da jeg traff veilederen min og han spurte om det samme ("Du skal vel ta master, det håper jeg"), som om det er noe jeg vet jeg burde, og det er ikke det at jeg ikke har lyst. Jeg har lyst, men samtidig tenker jeg på det unevenyttige ved en master i litteraturvitenskap, og at jeg har lyst på en jobb, og at jeg har lyst til å studere realfag også, og man kan jo ikke gjøre alt på en gang. Kanskje siden en gang, tenker jeg for meg selv, når jeg har fått meg fast jobb som bio-teknolog i matvarebransjen og bil og gård og hest og trenger nye fritidssysler.

Pensjonisten spør: Hva kan du bli da? Jeg vet aldri hva jeg skal svare på det, trekker på skuldrene, jeg vet ikke. Han foreslår lærer. Alle gjør det. Joda, sier jeg. Man kan jo absolutt bli lærer, men det er ikke noe jeg vil. Det kommer aldri til å skje, men jeg lar pensjonisten tro at jeg ser på det som en mulighet, så slipper jeg å si noe mer.

Pensjonisten spør: Hvor mange bøker må dere legge opp til bacheloroppgaven? Jeg sier seks-syv stykker, men senere, når jeg ser tilbake vet jeg jo at det er mer enn det, men det kom jeg ikke på der og da, på STILLE LESESAL, og Orlando ville ha oppmerksomheten og det lå en stabel med andre bøker på pulten som jeg, før jeg satte meg ned, hadde plukket med meg for å låne med meg før jeg dro derfra, den ene var Zadie Smiths nyeste, NW, men på norsk, og så kom jeg på at det var en jo en masse tull med den norske oversettelsen av NW, så jeg ombestemte meg, lot den bli igjen på biblioteket da jeg dro, da jeg stod utenfor biblioteket og spiste et eple mens jeg ventet på at mamma og broren min skulle komme og hente meg med bilen siden kneet mitt var skadet, er skadet fortsatt i det jeg kommer på hvor mange tekster som er på pensum, i ettertid. Og da jeg stod der, begynte det å yre -- vårregn.

Og kanskje var det det, delvis, sammen med andre ting, f.eks. det faktum at det ble første mai, som fikk meg til å ville skrive noe om våren; noe jeg prøvde på daglig, men ikke fikk til. Jeg begynte en setning slik: Det går an å overse våren hvis man fordyper seg nok i noe, som jeg slettet. For hva skulle det bety som ikke allerede var opplagt. Dessuten leste jeg Vigdis Hjorths Leve posthornet! og der sa hun noe bedre om noe jeg ofte tenker på når det begynner å yre (jeg brettet selvsagt et eseløre, selv om det var en biblioteksbok), og da ville jeg ikke skrive noe om yret likevel. Jo mer (bra) jeg leser, jo mindre ønsker jeg å skrive selv (lenger). Jeg tenker: Det er ikke noen vits i å skrive når andre kan gjøre det så mye bedre. Det var også derfor jeg lot fristen til en skrivekonkurranse gå ut uten å gidde å forsøke å delta en gang (annet enn å plotte inn fristen på kalenderen på iPhonen slik at jeg skulle huske at konkurransen eksisterte). Jeg tenkte også på de menneskene som kom til å måtte lese teksten når de fikk den og at de kanskje ville føle at de kastet bort tid, for jeg vet jo svært godt hvor irriterende det er å bruke tid på å lese noe som er dårlig. Jeg tror ikke på noen livets mening og følgelig ikke på at tiden heller burde brukes på A heller enn B, men likevel: Å bruke tid på å lese noe dårlig føles ut som a waste of time.

Derfor lot jeg fristen passere.

Det ville uansett ikke bli jeg som vinner, tenkte jeg. Det er ikke jeg som kommer til å få noen novelle på trykk i et magasin og som kommer til å måtte lese den høyt for et publikum. Jeg vinner aldri noe.

(Ikke at det å skulle vinne noe betyr noe for om man skal skrive eller ikke, eller?)

(Skriver man, så skriver man jo.)

Det er forresten ikke helt sant, jeg vant nylig en pakke med ungdomssbøker i en instagram-konkurranse. Tre ungdomssbøker havnet i postkassa mi. Jeg har tilogmed lest den ene av dem. (Og etterpå la jeg den fra meg på en offentlig plass, og når jeg tenker på det tenker jeg at det var på toppen av Fløyen, men det var en annen bok i fjor vår jeg la der, jeg har ikke lagt fra meg noen bok der i år.)

Noen ganger må jeg spørre meg selv: Hvorfor skriver du/jeg? Noen ganger svarer jeg at det er for å få tiden til å gå.

ILDFUGLEN av Hedda H. Robertsen

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet og sterk til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Bokfrokost xlix

fra hagen

morellpai (som jeg har laget heeelt selv, fra scratch!, jeg har tilogmed plukket morellene selv, fra hagen, før fuglene fikk gjort det denne gangen).
Babettes gjestebud av Karen Blixen.

La Granada

I dag fikk jeg La Granada #3 i posten. Litteraturmagasinet som jeg nevnte i sist uke at jeg er med i. Jeg er litt, nei, veldig stolt over selskapet jeg befinner meg i. Når jeg endelig har kommet meg på bakken over fornøydheten skal jeg lese resten av magasinet som ikke er de fire sidene som er mine.

Forøvrig kan jeg si at magasinet er dedikert til Stig Sæterbakken, at det går an å kjøpe det på Tronsmo, og at Geir Gulliksen er med i det, og jeg elsker diktene til Geir Gulliksen. Mathias R. Samuelsen også. Leste hans Utredning om trengsel i april, og der var et dikt om hvordan jeg møtte kjæresten min. Tenk det. Hva man kan komme over når man leser.

kje

 

stige

"Datalagringsdirektivet" heter diktet mitt. I januar totusenogelleve skrev jeg det.

bio

Bokfrokost xxxvi

nystekte rundtsykker.
kremost naturell.
agurk.
kaffe.
vann.
mango.
avocado.
salat.
et gammelt Hjemmet-blad  som vi fant liggende og hvor vi leste om Sossen Krohg og hennes superutsvevende liv som faktisk gjorde at jeg fikk lyst til å lese selvbiografien hennes Hekletøy med store hull. Sykt fin dame som var sammen med barnebarnet til Christian Krogh (som jeg løy på meg under muntlig eksamen i norsk på videregående at jeg hadde lest; ungdomssløvsinnet gjorde at jeg aldri rakk å lese Albertine enda den var på særmemnet mitt) i femtifem år, som hun møtte på en utkledningsfest utkledd som blomsterpotte mens han, Guy Krohg (halvt fransk, seff), var utkledd som en sultan, mens hun, Sossen, fortsatt var gift med en annen (ektemannen bare: whatever), og så ble hun og Guy gift, helt til han døde, selv om de (eller kanskje nettopp derfor?) hadde elskere på si begge to. Skikkelig romantisk!

Fremtiden

Jeg gleder meg til pengene kommer slik at jeg kan kjøpe grapefruktjuice og epler på butikken; en annen jente gleder seg til å flytte til New York til høsten, mens en ung mann gleder seg til å drikke øl på fredag etter jobb. En kvinne på bussen snakket fransk og jeg fikk med meg at de snakket om sjanser, sjanser å ta? sjanser som man gikk glipp av? Det får meg til å smile, språket deres, får meg til å tenke på filmer jeg liker, men jeg tenker også på en annen dag, da jeg hadde spansk rundt meg på alle kanter, en av de andre dagene jeg satt på bussen. Kvinnene foran meg snakket (jeg gjetter) søramerikanskspansk, mens mannen bak meg (i telefonen) snakket spansk-spansk, det var lespingen og mangelen på den som fikk meg til å gjette forskjellen. Kvinnene ved siden av, derimot, snakket tysk; to jenter i allværsjakke og jeans. Hun ene tastet meldinger på mobilen og hørte ikke helt etter på den andre; selv om de sikkert ikke snakket om noe viktig, tenkte jeg at hun ene virker altfor uinteressert i venninnen sin, på grensen til det uhøflige, men kanskje var det noe viktig å melde, og som sagt, de snakket sikkert ikke om noe viktig. Småpratet sikkert bare på banen, på vei til forelesning, i hva da? Jeg tenker alltid at jenter i allværsjakke går på høyskolen, kanskje (og mest sannsynlig) tenker jeg det fordi jeg aldri har sett en eneste allværsjakke på fakultetet mitt (som om dét liksom representerer hele universitetet). Men disse jentene hadde tatt bussen forbi høyskolen, hvis de hadde gått der, måtte de ha gått av for lenge siden. Deretter gjettet jeg ikke så mye mere; vi var kommet til endestoppet og jeg slo opp paraplyen.

Paraplyen, den er blå, i nesten samme farge som ullskjerfet mitt, og jeg stjal den med meg fra en paraplyholder på et utested på vei til å kjøpe falafel. I denne byen kommer og går paraplyene, man tar bare den man ser, som man mister den man hadde (tenker jeg, jeg vet ikke hva andre tenker), men det er nok lurest å ta en anonym paraply. Ikke stikk av med den røde paraplyen med hvite polkadotter i femtitallsretrostil, leave it til hun med rett pannelugg og tattiser oppover armene.(Jeg tenker alltid at det må være mye stress å holde stilen til enhver tid.)

Men når du tenker det i et lengre perspektiv, hva er det da du gleder deg til?
Alle ølene jeg skal drikke alle fredagene.
For et kjedelig svar, det er det samme som å si at du gleder deg til hver helg. Men hva er det med helga som du gleder deg til?
Sier du som gleder deg til alle de fremtidige frokostene du kommer til å spise?
Han har selvsagt helt rett. Ikke bare gleder jeg meg til å handle grapefruktjuice og epler, men også frokostblanding med makademianøtter og tørket ananas i, og kirsebæryoghurt, kirsebæryoghurt som jeg skal blande frokostblandingen i. Og blåbær, gleder meg til sensommeren når blåbærene bugner ute i skogen og bringer fram den dødssynden jeg minst vil vedkjenne meg, nemlig fråtseri (eller grådighet? hva er forskjellen på fråtseri og grådighet?), der jeg sitter i buskene i skogene og grafser til meg alle de små blå bærene som farger tunga lilla, i lyngen, i lyngen sitter jeg og fråtser; jeg gleder meg til det selv om jeg ikke tenker på det. Og bringebærene. Men før det, jordbærene. Og apropos sommer, også makrellen, stekt, med persille og kokte poteter (mm, mandelpoteter er de beste potene) og agurksalat (ikke for syrlig, ikke for mye eddik) og rømme, lettrømme; ikke fordi jeg tenker jeg må bli tynnere (eller er redd for å bli tjukk), men fordi lettrømme er så mye bedre enn seterrømme, mye freshere. Ja, jeg liker tilogmed rømmekolle. Enda freshere!

Jeg vet hva H ville sagt. Hun ville sagt at jeg befant meg på et lavt plan, at slike kroppslige og sanselige ting kan ikke være meningen med livet, det er lavtstående. Det er ånden som tells. Men hun er religiøs, det er ikke jeg. Dessuten studerer du filosofi, det gjør ikke jeg. Du vet hva jeg synes om slike synsefag. Men det var hun som pleide å lese tekstene mine og vite mer om personene der enn det jeg selv gjorde. Det skinner gjennom at Ronja (alltid Ronja, kunne jeg ikke finne på et mer alminnelig navn?) er ensom, at hun ikke har noen mor, hvor er moren hennes? Og faren, han er jo udugelig, han savner også en mor, altså moren hennes. Han driver forresten med lyssky forretninger? Han gjør det, jeg vet det. Og så spiller han poker, for han er en sånn type. Han spiller poker med kompisene i helga og da er Ronja alene hjemme, hun er ganske mye alene, jeg tror ikke hun har så mange venner. Om hun har venner, er det på et ganske overfladisk plan, ingen dype samtaler med bestevenninner i senga til langt på morgenkvisten. Men du tenkte kanskje at hun heller var en sånn type jente som faller for en gutt i en alder av seksten år og så blir de helt sikre på at de er hverandres love of their lives, de er helt sikre, og så holder de sammen kjempelenge, går inn i tyveårene sammen-ish og hvem vet hva som skjer etter det, men det trenger ikke vi å bry oss om, for Ronja er ennå bare femten og hun har ikke møtt denne gutten ennå. Litt sånn tja, nei, jeg vet ikke. Vet ikke hvilken film. Du mener ...? Njaaa, nei, den har jeg ikke lest. Det kan ikke være den. Men hun er søt da. Ronja. Ikke sånn rosasøt, nei, jeg tror ikke hun går i kjoler, hun går nok i jeans og conversesko og kanskje grønn parkas. Veldig tenåring-stil. Tynn tenåringsjente, veldig søt og pen. Kanskje hun bruker boots om vinteren, men hun skiller seg ikke ut. Hun er ikke så opptatt av det. Hvordan jeg vet det? Jeg bare føler det på meg? Er det fantasien din som slipper seg løs, H, eller kan du faktisk lese alt dette ut av teksten? Viktigst av alt, kan andre lese dette ut av teksten? Å, du kjenner meg jo, du vet jo alltid hva jeg skriver om. Ja, faren til Ronja, det er jo helt opplagt at det er M. Nei, faen, H, det er ikke det! Jo, hahaha. Dette er ræva, sant. Neida, det er ikke det, men du kjører jo din stil, og jeg kjenner deg jo. Men hvem skal da lese tekstene mine? Du kjenner jo flere enn meg da. Ja, men du er best på kritikk. Hvorfor studerer ikke du litteraturvitenskap, forresten? Det er så deg. Du kan jo lese alt mulig ut av hvasomhelst. Pfft.

the talkers
av Charles Bukowski

the boy walks with his muddy feet across my
soul
talking about recitals, virtuosi, conductors,
the lesser known novels of Dostojevsky;
talking about how he corrected a waitress,
a hasher who didn't know that French dressing
was composed of so and so;
he gabbles about the Arts until
I hate the Arts,
and there is nothing cleaner
than getting back to a bar or
back to the track and watching them run,
watching things go without this
clamor and chatter,
talk, talk, talk,
the small mouth going, the eyes blinking,
a boy, a child, sick with the Arts,
grabbing at it like the skirt of a mother,
and I wonder how many tens of thousands
there are like him across the land
on rainy nights
on sunny mornings
on evenings meant for peace
in concert halls
in cafes
at poetry recitals
talking, soiling, arguing.

it's like a pig going to bed
with a good woman
and you don't want
the woman any more.

N'awlins

Noe skjedde i høst. Jeg begynte å like å ta bilder. Derfor tok jeg over kameraet til familien min da vi stakk til New Orleans før jul. 

Utsikten fra hotellrommet.

En fin bro over Mississippi.

En lekter på Mississippi + to fine heisekraner.

En hest med fint prikkemønster som jeg egentlig er litt usikker på om var en hest eller et muldyr eller mulesel siden den hadde så store ører.

jj

En katt i Preservation Hall.

En lobster jeg tok bilde av sånn at jeg, når det blir sommer, kan sende det til rægesidene i Fædrelandsvennen og få et gavekort på en kilo ferske reker på Fiskebrygga i Kristiansand.

Jeg så en bygning hvor alle vinduene som lyste til sammen formet et kors. (Uæh!)

Frokost på en fransk kafé hvor det bare jobbet gulinger.

jj

På en plantasje.

En sukkerrørplog og jeg.

Og for at dette fortsatt skal være en bokblogg, her er et bilde av hele Harry Potter-serien signert, til salgs i et antikvariat i det franske kvarteret i New Orleans:

Jeg kan også nevne at jeg kjøpte bl.a. Lorrie Moores novellesamling Birds of America på et annet antikvariat i The French Quarter og at jeg nå elsker Lorrie Moore, at Truman Capote og Tennesse Williams er fra Louisiana og at jeg neste uke skal se En sporvogn til begjær på Cinemateket. Yeah.

Livet og litteraturen totusenogelleve 2/4

APRIL
April er måneden jeg sletter meg fra Facebook fordi jeg ikke orker å tenke at alle andre lever bedre liv enn meg (selv om jeg vet at det er en dum tanke), drar til Oslo og griller for første gang i år. Laks og potetsalat. Jeg tar trikken fra Grünerløkka til Majorstuen for å spise indisk(!) og havner på en fest med en masse attenåringer hvor jeg røyker sigg på kjøkkenet og snakker om Kaisers Orchestra. Jeg kjøper gamle Vinduet-magasiner på Lucky Eddies og ser Vågsbygd Handy på Parkteateret. Jeg forelsker meg i Munch og tar toget videre til hytta, hvor jeg skriver min første akademiske oppgave og leser ferdig Haruki Murakamis Trekkoppfuglen. Vi drikker påskemust og spiser kanelbullar i Sverige. Jeg ser Vågsbygd Handy én gang til i Stavanger i slutten av måneden, hvor sommeren allerede er ankommet. Jeg får gnagsår i de nye conversene der jeg vandrer langs trehusbebyggelsen, henger på Bøker & Børst og jeg drikker hundre rom & cola. Den fremmede av Albert Camus, Vilhelms værelse av Tove Ditlevsen, Innsirkling av Carl Frode Tiller og Haruki & jeg av Nils-Øivind Haagensen må alle konkurrere om å bli månedens beste bok. Månedens verste bok er derimot mye lettere å kåre: det er Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble deg i alt mylderet?













































































cooljdhdhd
kjkjkjkjj


MAI
I mai drar vi på roadtrip til Tvedestrand og alle bokantikvariatene, jeg slutter å sminke meg fordi jeg får for meg at det er altfor trivielt å bruke tid på sånt, jeg drømmer om jacarandatrær og California og vi drar på tur til Bergen for å gå de syv fjell. På hjemveien til Kristiansand kjører vi over Hardanger (verdens vakreste sted) og på en ferje hører vi på fine dialekter mens vi spiser sveler og leser avisen og Heidi Lindes Nu, jävlar! Den beste boka jeg leser i mai er Hamsuns Mysterier. Den dårligste boka jeg leser i mai er Sov eller snakk om kjærlighet av Bjørn Esben Almaas.

JUNI
I begynnelsen av juni drar jeg til Oslo igjen og der er det så varmt at jeg bare har på meg en bomullskjole. Jeg ser Vågsbygd Handy atter en gang på Musikkfest og går på eksamensutstillingen til prosjektskolen. Helgen etter drar jeg til Paris alene og skriver og røyker i hver eneste park. Jeg skriver og skriver og skriver og leser i Kazuo Ishiguros Never let me go. Jeg besøker Versailles og later som jeg er med i Sofia Coppolas Marie Antoinette. Jeg spiser is, drikker rødvin fra 1990 og sitter på trappen utenfor Sacre Coeur. Jeg skriver og ser på bilder av Monet. Jeg prøver å snakke fransk, men blir sittende å høre i stedet. Når jeg drar hjem bestemmer jeg meg for å alltid reise alene. Men det er ikke sant, for senere i juni tar kjæresten min og jeg toget til København. Jeg leser Necklace of Kisses for andre gang i år og leser Francesca Lia Blocks dikt forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters fem ganger hver dag etter at jeg leser det for første gang i diktsamlingen How to (Un)Cage a Girl. Den beste romanen jeg leser er Døden & Co av Lukas Moodysson (det er da jeg virkelig forelsker meg i ham) og Wives & Lovers av Richard Bausch som jeg kjøper på Shakespeare & Co i Paris er den dårligste boken jeg leser. I slutten av juni drar jeg til Indonesia. Hjemme i Norge er jeg å finne i Hove-boka til Flamme Forlag: Var du der for musikken.