Kvinner og menn i januar

I januar leste jeg 50/50 kvinner og menn! Utrolig! Wow! Kan du tro det!? Vi får håpe det fortsetter sånn resten av året.

Dette oppsynet av Baby T fikk meg til å tenke på en
viss "manne-film" basert på en av bøkene til en typisk
"manne-forfatter". (Ekstra hint: Johnny Depp spiller
hovedrollen.) 

En klase bananer

For noen uker siden herjet en syklon i det indiske hav. Den het Idai og traff Afrikas østkyst den femtende mars: Mozambique, Zimbabwe og Malawi. Hus og veier ble liggende under vann, avlinger ble ødelagt, mennesker døde. Byen Beira, hjem til fem hundre tusen mennesker i et av verdens fattigste land, ble så godt som ødelagt, liggende som en ensom øy med vann på alle kanter, totalt isolert fra resten av landet. Strøm var det ikke lenger å få. Nødhjelp var det vanskelig å få fram.

Den verste katastrofen på den sørlige halvkulen noensinne, i følge FN, stod det i en artikkel i Guardian. En humanitær krise på lik linje som i Syria, Yemen og Sør-Sudan, i følge Verdens matvareprogram (UN World Food Programme), med over tre millioner rammede og halvparten av dem barn. Likevel leste jeg ingenting om syklonens herjinger i de norske avisene. Kanskje var de norske mediene mest opptatt av støy rundt en justisminister, noe som har vært rimelig dagligdags de siste fem-seks årene. Kanskje var det hendig, fordi det er ubehagelig for oss å tenke på hva våre klimagassutslipp kan føre til.

En skal være forsiktig med å si at naturkatastrofer skyldes global oppvarming. Å knytte en enkelthendelse (været) opp mot et mønster (klima), er ikke nødvendigvis riktig, men det vi vet, er at det vil være flere slike hendelser som følge av global oppvarming, og at de naturkatastrofene som uansett hadde skjedd, vil, som en følge av våre klimagassutslipp, ramme hardere, voldsommere. Det er flere forskere som har vært ute og sagt dette om Idai: om ikke syklonen var et resultat av menneskeskapte klimaendringer, så ble dens herjinger større og sterkere enn om ikke.

Områder som allerede er utsatt, vil bli utsatt mer. Det er ikke første gang Mozambique rammes av en naturkatastrofe, og det er ikke den siste.

Noen uker etterpå, for noen dager siden, så pappaen din og jeg en film som het The Boy That Harnessed the Wind. Den handlet om en familie i Malawi som var bønder. De opplevde først at en flom ødela avlingene, og deretter en tørke. Det gikk dårlig med avlingene i hele landet, og når det går dårlig med avlingene i et fattig land, sulter menneskene i landet. Fattige land har ikke råd til å importere mat. Som om det ikke var ille nok at familien bare hadde noen få sekker med korn å fø seg på fra før, ble de frastjålet maten sin. Det er det som skjer når man sulter. Jeg tror jeg ville ha gjort det samme om det var jeg (eller du) som sultet, jeg ville ha stjålet mat fra dem som har.

Den fjorten år gamle gutten i familien, som var en smarting, kom på noe lurt da han så hvordan lyset på lærerens sykkel ble satt i gang ved hjelp av en dynamo. Han klarte å lure seg inn på biblioteket på skolen som han ikke lenger fikk gå på, fordi foreldrene hans ikke hadde råd til å ha ham der. Der leste han bøker om energi og bestemte seg for å lage en vindmølle. Han ville lage en vindmølle, slik at familien, og alle de andre bøndene i området, kunne få energi til å sette i gang en vannpumpe, og slik få vann tilgjengelig året rundt. Til dette fikk han hjelp fra vennene sine, og etter nok overtalelse, fikk han overbevist sin far om å ofre sykkelen. Til slutt fikk de laget en vindmølle. De fikk vannpumpen til å virke, og det ble avlinger selv om det var tørt. Filmen hadde sin lykkelige slutt, og jeg likte den, men etterpå tenkte jeg på at bøndene fortsatt ville være i trøbbel når det ikke er tørke, men flom. Slik fluktuerer jo været, fra det ene ekstreme til det andre. Jeg tenkte også på trærne som ble hogget ned i filmen, hvordan bøndene solgte skogene sine for kortsiktig profitt, og hvordan trærne ble hogget ned, noe som gjør at sannsynligheten for flom blir større, når det ikke lenger er vekster med røtter langt ned i jorda som holder på vannet.

Det var det som var bra med filmen, sa pappaen din, at den ikke direkte handlet om klimaendringer. Jeg var enig i det. Han sa at han ble rørt av filmen. Det ble jeg også.

Du derimot, skal bli født i et av verdens rikeste land. Du skal vokse opp i et land som ikke hva det vil si å sulte. Du skal vokse opp i den delen av verden som er skyld i ekstremvær andre steder. Det som mange kanskje tenker på som langt borte. Der hvor det bor mennesker som vi ikke ser, ikke omgås, ikke kjenner. Langt borte finnes det andre mødre og andre barn, og andre vordende mødre, som jeg, og andre ennå ufødt babyer, som du. De skal også inn i verden.

En politiker i Norge ytret forleden at et forslag om å gi klimaflyktninger asyl i Norge var absurd. Han sa: "Vi kan ikke gi folk asyl bare fordi det er dårlig vær der de bor."

Jeg synes i blant folk er så egoistiske, men det er jo jeg og. Jeg bestemte meg for deg. Du er jo til fordi jeg (og pappaen din) ville at du skulle bli til. Jeg tenker mye på om det er riktig å skaffe seg barn i en verden som dette. Før jeg traff pappaen din, ville jeg ikke ha barn. Jeg tenkte at et barn var enda et menneske som skulle forbruke og reise, ta plass i verden. Jeg tenkte også at jeg kom til å bekymre meg for barnet, for fremtiden til barnet, og jeg hadde rett, for det gjør jeg jo nå, nå som du er til.

For noen måneder siden, da du fortsatt var så liten at vi ikke ennå kunne snakke høyt om deg, i tilfelle du skulle forsvinne fra oss igjen, leste jeg en artikkel som handlet om hvordan folk i andre krisetider gjennom historien fikk barn. De fikk barn likevel, selv under andre verdenskrig og under den kalde krigen. Artikkelforfatterne hadde intervjuet flere mennesker som hadde fått barn under krisetider, og nybakte foreldre, mennesker som nylig hadde fått barn. Det gikk bra før, så hvorfor skulle det ikke gå bra nå, var det som om artikkelen sa, men både andre verdenskrig og den kalde krigen omhandlet ting som lå i menneskers hender. Det var krisetider som handlet om menneskenes samhandling med hverandre. De globale klimaendringene og den økologiske kollapsen handler ikke om det, her er det naturlovene som gjelder, fysikkens lover, økologien. Når en art er borte, er den borte, det er ikke noe vi kan reversere. Når den globale gjennomsnittstemperaturen har økt over en viss terskel, er det ingen vei tilbake. Alle følgene av den, må vi leve med.

En av følgene, kan være at det ikke lenger vil være bananer å oppdrive. Eksotiske frukter som vi er vant til at det bare er å gå på butikken og kjøpe, kan i fremtiden kanskje bli en mangelvare.

Grunnen til at jeg tenker på akkurat bananer, er at graviditetsappen nylig fortalte meg at du nå er på størrelse med en klase bananer. Dagen før appen fortalte meg det, var pappen din og jeg i butikken og kjøpte blant annet en klase med bananer. Nå ligger klasen på kjøkkenet og blir sakte, men sikker mindre, mens du blir større og større.

I certainly did not want to write the major female character that has always been written for Her. I was more interested in a major unwritten female character. 
- Fra "The Cost of Living" av Deborah Levy

Litt litteratur, planter og ymse

Jeg leser for tiden Kraften av Naomi Alderman og tenker på at jeg aldri har lest Gert Brantenbergs Egalias døtre. Den har jeg hatt på leselisten siden jeg var ungdom, med andre ord i en liten evighet. Jeg må se og skaffe meg den.

I går var det Splittet Kjerne i et atelier i trettende etasje i Rådhuset i Oslo. Da Mikkel en gang i vinter spurte meg om jeg ville bli med på Splittet Kjerne 71 i mars, forestilte jeg meg at det skulle være vår, fortsatt litt kaldt kanskje, men i hvert fall bart. Plussgrader i det minste. Slik ble det ikke, vinteren er her ennå. Jeg bestemte meg for å lese et utdrag om våren fra Grunnleggende plantediversitet, om pollenallergi og andunger. Hovedpersonen er jo ikke så glad i våren. Jeg gleder meg derimot til den. Jeg er så lei av å skli hele tiden, faller nesten stadig, alt går så sakte.

Drikker kaffe og finner ut hva jeg skal lese
før vi drar på Rådhuset. Hva han gjør vet jeg ikke. 

Ja, og så finnes det et hefte fra Splittet Kjerne 71 som det går an å få tak i på Tronsmo, Schous bøker og Cappelens forslag. Der har jeg en tekst med tittelen "I ran into the professor".

Ellers har jeg skrevet en tekst om skjønnlitteratur og økologi på Oktoberjournal.no, eller om mitt litterære prosjekt, kan jeg kanskje si.

Så også Annihilation på Netflix her en dag, og syntes det var en veldig bra film. Synd den ikke blir vist på kino. Jeg likte det rare, den mystiske stemningen, jeg fikk akkurat den samme følelsen som da jeg leste boka til Jeff VanderMeer for et års tid tilbake. Fikk lyst til å lese videre i Southern Reach-trilogien, jeg husker ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det allerede den gangen. Kanskje fordi det føles litt mye å lese flere bøker av en serie på rappen, jeg vet ikke. (Ikke at jeg leser så mange serier, det er svært sjeldent faktisk.)

Og så leste jeg i Morgenbladet om Stefano Mancuso som mener planter har intelligens og fronter det koko begrepet plantenevrobiologi, og det er noe av det dummeste jeg har hørt (planter har ikke nevroner og nervesystem). Stefano Mancuso sier i intervjuet at folk er så opptatt av å studere forskjellen på arter, forskjellen mellom oss og planter, mens han er mer opptatt av å finne likhetene. Vel, Mancuso, sier jeg, det har jo sin naturlige forklaring at de fleste biologer er opptatt av hvorfor vi er forskjellige, det er jo fordi vi har oppstått fra det samme, det merkelige og interessante i evolusjonsbiologien er jo nettopp hvordan vi ble forskjellige og hvorfor vi er forskjellige. Utgangspunktet er jo likhet - og fra det utgangspunktet beveger vi oss utover for å se hvorfor vi er forskjellige. Så sier han et annet sted at forskerne (som ikke er ham) er antroposentriske når de avviser planters intelligens. Jeg vil jo heller si at det er nettopp Mancuso som er antroposentrisk som er nødt til å beskrive planter med begrep som tilhører dyrene, for å få plantene til å fremstå interessante. Hvorfor det? Planter er interessante uten at de trenger å inneha de samme egenskapene som dyrene (oss). Men jeg skal innrømme at han sa noe fornuftig, han nevnte planteblindhet, hvordan folk flest ikke legger merke til planter, de havner alltid i bakgrunnen dersom man ser et landskap hvor det også er et dyr. Det er sant. Men likevel, plantenevrobiologi? Nei, vet du hva.

Nå skal jeg avgårde på vegansk søndagsmiddag. Planter, nam! (Stefano Mancuso tviholder på begrepet plantenevrobiologi, men sier likevel at planter ikke føler smerte. Hvordan er det mulig?)

HAREHJERTE av Ingrid Melfald Hafredal

Opprinnelig publisert i Fædrelandsvennen tidligere i mars. 
--
Nydelig prosa om det vanskelige 
Om livet på en institusjon

”Harehjerte” er en roman om menneskene på en institusjon – både om ungdommene som av ulike grunner er innlagt på det psykiatriske sykehuset og om de som jobber der. Om noen får man vite mer om enn andre, men det føles likevel nok. Kanskje mer enn å være et portrettgalleri handler romanen om hvor skjørt livet kan være og hvor vanskelig det kan være å leve, om man så er ung, gammel eller et sted i mellom. For noen kan det bli så vanskelig at man havner på psykiatrisk, men det utelukker ikke at det kan være vanskelig også for dem som ikke havner der. Uten å bagatellisere psykisk sykdom, kan det likevel være vanskelig å se hvor grensen går – alle streber jo med sitt. Denne skjørheten beskriver Melfald Hafredal godt med sin delikate prosa, hun gjør ikke de psykiske lidelsene til noe spesielt, men behandler dem likevel med det alvoret menneskene som lider under dem fortjener.

Romanen minner meg om filmen ”Stjålne år” fra 1999 – foruten det opplagte utgangspunktet, en institusjon med unge mennesker, er stemningen og melankolien noe av det samme, og at den samme melankolien ikke får bli stående uutfordret. Javisst er og kan livet være vanskelig, men må det alltid være det? Er ikke livet også noe mer? Som en av karakterene er et godt bilde på der hun titter ut av vinduet og sammenligner alderen sin med den unge gutten som kjører gressklipper over plenen. Han har en alminnelig sommerjobb, hun er innlagt på en institusjon. Hun kunne også ha kjørt gressklipper.

Men selv om ”Harehjerte” er trist, er den ikke bare det. Romanen utstråler også noe håpefullt; ikke sterkt, bare så vidt, men like fullt der. For kan det ikke tenkes at det neste sommer er June som står og selger iskrem til de sommerferierende? Kanskje, kanskje ikke. Uberørt er jeg i hvert fall ikke etter å ha lest ”Harehjerte”, for oss velfungerende kan det være godt å bli påminnet om at livets letthet ikke alltid er en selvfølge.

Fuglene og nervene

Jeg er der om ti minutter, sier H til meg på telefonen, trikken kommer om ett minutt. Jeg står inne i en bokhandel fredag kveld og venter, vil ikke sette meg på et utested og vente fordi jeg er redd for at jeg skal bli sittende for lenge alene. Det vet du ikke, sier jeg, det kan skje ting i verden som du ikke har kontroll over. Hva skulle det være?, sier H og ler av meg og min engstelighet. Det er uklart om det er den generelle engsteligheten min eller om det er fylleangsten, jeg drakk tross alt ganske mye dagen før. Jeg sier til henne at det kan hende trikken hennes krasjer. H svarer: Hva er sjansene for det? Det skjer ikke! Hun sier jeg bare skal vente i bokhandelen, så er hun der snart, vant som hun er til at jeg er nevrotisk og dramatisk. Ok, sier jeg og vi legger på. Jeg går langs reolene og ønsker meg en bok som jeg bare kan lese i hele dagen i morgen, hjemme, for meg selv. Jeg har avlyst alle planene jeg hadde for resten av helgen. Det har vært så mye i det siste, jeg trenger å være for meg selv. Jeg ser den nyeste romanen til Jonathan Franzen på et av bordene og tenker at jeg skal kjøpe den til lesebrettet mitt når jeg kommer hjem. Han skuffer meg aldri. Det ringer igjen. Det er H, hun sier: Du kommer ikke til å tro på dette, men trikken min krasjet nettopp i en annen trikk! Ja, det var det jeg sa, sier jeg og er ikke overrasket. Det skjer alltid, sier jeg. Kødder du? Opplever du dette ofte, eller?, sier H. Hun må gå og finne en annen trikk. Etterpå, når vi sitter inne på Fru Hagen forteller hun meg at det kom brannbiler kjørende. Jeg har aldri opplevd at to trikker krasjer i hverandre før, sier hun som har bodd i Oslo i nesten tjuesyv år. Jeg forteller henne at sånn er livet, det er alltid sånn. Jeg tror ikke på at noe skal skje før det skjer. Jeg har kanskje lært det av mamma, som stadig sa inshalla da jeg vokste opp. Uavhengig om man tror på gud eller ikke, er det sant at man aldri skal være for sikker på noe som helst.

Jeg forteller H at greia mellom O og jeg er over. Det er mindre enn én uke siden hun satt i stuen min søndag morgen og jeg lå i sofaen og brukte tre timer på å spise et rundstykke med makrellitomat og majones; fyllesyk og kvalm, mens det eneste jeg klarte å snakke om var en viss mann, tolket ned og tolket opp i mente. Hva mener han med det, hvorfor er han sånn og andre ganger slik? Jeg blir gal!, sa jeg. N var der også og sa at det er nettopp det som er moroa, å ikke vite alt som skjer. Jeg er egentlig enig, men ikke akkurat da. Jeg orker ikke mer, sa jeg. Jeg orker ikke å bruke så mye tid på å tolke et menneske når jeg egentlig bare vil lære meg alle Norges fugler utenat. Vi skal bare være venner nå, sier jeg til H. Vi vurderer om vi skal prate mer eller dra på kino og se Gaspar Noés nye film. Jeg orker ikke mer øl og H er småsyk, så vi går for det siste. Det er chill og vi observerer minst tre par som drar fra kinosalen i løpet av filmen. Vi lurer på om de gikk fordi de hatet den eller om de bare måtte gå og ligge med hverandre. Vi gjetter på det første. Jeg elsker filmen, men H må tenke litt på den først. Jeg sier at det er akkurat sånn kjærligheten er, og H sier at det ikke er noe rart at jeg synes det, i og med at forholdet mitt til E var helt fucka. Det er ikke rart jeg mener kjærligheten er slik. Destruktiv, desperat og nedbrytende. Men jeg tenker ikke på det slik lenger. Av en eller annen grunn tenker jeg nå på den som lys og lett, full av glede. Det tok noen år før jeg skjønte at det ikke trenger å være mørkt og jævlig. Er det mørkt, forlat det.

Jeg tror mennesker blir ulykkelige fordi de prøver å oppnå det å ikke være alene, når det er et faktum at vi alltid er alene, sier jeg. Vi fødes alene og vi dør alene, og å prøve å bryte med dette gjør mennesker ulykkelige. Når man endelig bare innser at man alltid - hele livet - vil være alene og aldri kjenne et annet menneske fullt og helt, da vil man ikke lenger være ulykkelig. Når man endelig bare omfavner at man er alene i verden og at livet ikke har noen mening, istedenfor å lete etter en mening med det hele og å prøve å oppnå å ikke være alene, da vil man endelig være fri. Og alt som skjer da vil bare være det det er, ikke noe mer, ikke et forestilt skinn av noe man ønsker seg, men som er uoppnåelig. Når man aksepterer at ting er som de er og gleder seg over det, fremfor å hele tiden ønske at det skal være noe annet og bedre. H er enig, men klarer ikke helt å løsrive seg fra ønsket om kjæreste likevel. Hun ønsker seg både mann og barn, hele pakka, ekteskap, bryllup, alt det der. Jeg sier at jeg ønsker meg en hytte langt inne i skogen ved siden av en liten innsjø hvor jeg kan isbade hver dag om vinteren - og hester og geiter. Ingen hund?, spør H. Nei, sier jeg. Jeg trodde du skulle skaffe deg hund, sier hun. Ikke nå lenger, sier jeg, jeg passet en hund i ukevis i sommer, og N som jeg bor med jobber med hunder og nå har jeg skjønt at hunder ikke er noe for meg. Hva med katt?, spør H. Ingen katter, sier jeg, de dreper småfugler. Jeg elsker katter, men å slippe katter ut i norsk natur er som å slippe ut en invasiv art.

Første gang det gikk opp for meg hvor mye huskatter har å si for ville fugler, var i Freedom av Jonathan Franzen. Den ene karakteren er svært opptatt av fugler. Det var lenge før jeg begynte å studere biologi og økologi. Tanken om at et kjæledyr kunne være en trussel for biodiversiteten hadde aldri slått meg før. Først tenkte jeg at det var en overdrivelse, katter kunne ikke ha så mye å si. Men det har de. Én død rødlista fugl er én for mye, med mindre det er en vill, naturlig art som har drept den. De må få drepe som de vil. Katten hører ikke til i den norske naturen. Jeg vil bo i skogen, og hvis ulven kommer og tar geitene mine, er det greit. Sånn er livet, sånn er naturen.

Det er ikke alltid jeg vil bo i en hytte i skogen. Noen ganger er tanken på å være langt borte fra folk ikke en særlig fristende tanke. Da ser jeg for meg noe annet. Men som oftest er det småbruket jeg tenker på, og den friske luften. Lyset fra solen klokken tjuetre på kvelden om sommeren, myggen. Lukten av skogen i juli, når det er tørt. Fisken jeg skal spise til middag. Lukten av hestene. Og vinteren når den kommer, all snøen. Det blir nok hardt, men verdt det. Stå opp klokken syv hver morgen for å gi dyrene mat. Lyden av hester som spiser inne i boksene sine. Om vinteren skal jeg gå på ski innover i skogen og himmelen vil ikke være forstyrret av kunstig lys. 

Jeg forstår meg ikke alltid på deg, sier H. Du er engstelig for å sette deg på et utested alene, men å spontant dra til Førde for å aksjonere og å eksponere deg i media med ytringer som folk ikke liker er helt greit. Jeg trekker på skuldrene, jeg har ikke noen forklaring på det selv en gang. Du elsker å være alene, men ingen blir så gal som deg når du blir forelska. Det finnes bare ytterligheter hos deg, sier H. Outliers, sier jeg som er blitt så opptatt av statistikk. Standardavviket mitt ville vært ekstremt stort.

På toget hjem hører jeg på Amason mens jeg nesten sovner. De gangene jeg sovner våkner jeg alltid av meg selv like før Ås. Jeg forstår ikke at jeg ennå ikke har opplevd at en konduktør vekker meg i Moss, og jeg som må bli der natten gjennom fordi siste tog strekningen Moss - Oslo har gått. Hver gang jeg våkner like før Ås tenker jeg på hva som kunne ha skjedd og sender en takknemlig tanke til min kropp som på et eller annet vis aldri lar meg i stikken, antagelig er det hjernen. Også denne gangen kan jeg gå over broen eller gjennom undergangen, over på riktig side av jernbanen, gå hjem og sove i min egen seng. Denne gangen tenker jeg på at det er første gang på ganske lenge at jeg skal våkne opp lørdag morgen i min egen seng uten å være fyllesyk. Jeg skal spise rundstykker til frokost og lese Purity fra begynnelse til slutt. Jeg skal ikke på fest, jeg skal si at jeg ikke føler meg så bra, for det er sant. Jeg føler meg ikke så veldig bra i psyken. Det er ikke noe alvorlig, jeg trenger bare å hvile det av meg til mandag. Det blir som å hvile av seg en forkjølelse. På mandag vil jeg (forhåpentligvis) være klar til å lese om fuglene igjen. 

Alle de bra bøkene jeg leste i mars

PROSA
1. KJÆRE av Linnéa Myhre
2. MI BRILJANTE VENNINNE av Elena Ferrante
3. MIN MOR SIER av Stine Pilgaard

SAKPROSA
4. GIRL IN A BAND av Kim Gordon

---

DEN BESTE BOKA
Det må være Mi briljante venninne.

DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var noe kjipe! Jeg likte alle sammen - veldig godt.

Jeg har altså kanskje ikke lest så mye denne måneden, men det jeg har lest har vært bra. Nå er det påskeferie og jeg skal bl.a. ha med Hvis du vil av Helle Helle til hytta. Den har jeg gledet meg masse til! Ellers har jeg tenkt til å (is)bade, for det er jeg visst blitt en skikkelig fan av, og lese botanikkpensum og se på moser og lav. Det har blitt litt for mye kjemi og fysikk i det siste, noen ganger er det så mye av det at jeg rent glemmer at det er biologistudent jeg faktisk er. Noe som minner meg på at da jeg nylig bestilte Gyldendals store nordiske flora fra en nettbokhandel, klarte jeg ikke å la være å slenge på en ekstra bok til, nemlig The First Bad Man av Miranda July. Det grugleder jeg meg til. Fordi jeg liker henne så godt når jeg liker det hun lager (film, bøker, kunst etc.), samtidig som det stadigvekk er slik at jeg ikke liker det hun lager. Hun er altså svært lite forutsigbar, i motsetning til Helle Helle, hvis bøker jeg elsker alle som en. Men det er vel bare spennende det. Interessant er det jo definitivt. Men nok bokprat, jeg skal heller lese ut Tina Åmodts Det blir aldri lyst her. 

God påske!

Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen. 

NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

I 2012 ble første sesong av tv-serien Girls vist, og min begeistring var stor. Jeg kjente meg igjen i samtalene, drømmene, vennskapene, festene, forholdene, hvordan ting ikke går som det skal etc. Lena Dunham, skaper av serien, regissør og manusforfatter, hadde klart å gjøre som den mye siterte replikken fra første episode: 'I don't want to freak you out, but I think I may be the voice of my generation. Well at least the voice of a generation.' Setningen, utsagt av rollefiguren Hanna, spilt av Dunham selv, hadde vært som en selvoppfyllende profeti. Siden har det vært to sesonger til, og jeg har også sett Dunhams film fra 2010, Tiny Furniture. Mens Tiny Furniture var som en filmversjon av første sesong av Girls, noe som jeg på det tidspunkt, med min nye begeistring, likte godt, var de to neste sesongene av serien av dabbende kvalitet. Det som først var et godt portrett av jenter på noen-og-tyve, ble atomisert til å handle om fire jenter med sine innovervendte liv og problemer, stadig aldrende, til de begynte å nå en alder hvor man bare hadde lyst til å si: Skjerp dere. Særlig kan nevnes hovedpersonen Hannah, som stadig vekk, med sine spesifikke problemer, føltes som en kopi av Lena Dunham selv, noe som jeg fikk bekreftet av å lese Not That Kind of Girl, hvor flere av essayene føles som noe jeg allerede har hørt, nemlig sett, i Girls. 

Til tross for at begeistringen avtok med de senere sesongene, så jeg faktisk fram til å lese Not That Kind of Girl. Jeg tenkte meg at den kom til å være vittig, feministisk, med mange gode poenger, med andre ord mer som Girls sesong 1 og ikke sesong 3. Lite ante jeg hvor rett og feil jeg skulle ta, at den ikke var verken vittig eller spesielt feministisk, men som Girls, ja, som i: Oppgulp, rester, en dårlig kopi av en kopi. Not That Kind of Girl, med undertittelen A Young Woman Tells You What She's "Learned", er en essaysamling, en essaysamling som føles mer ut som en samling tilfeldige notater, episoder fra et liv, Lena Dunhams liv. Stadig vekk lurer jeg på meningen med å fortelle disse tingene, ikke er det interessant, relevant for noe eller spesielt morsomt. Hele boka handler bare om meg, meg, meg. Alt hun må til psykiatere for å fikse, alle problemene som foreldrene lar henne ha som liten ved at de syr puter under armene hennes, hvordan hun er annerledes andre barn, hvordan hun må få hjelp til alt og at hun er redd for å sove om natten, at hun lider av obsessive compulsive disorder, at hun var på sommerleir tre somre på rad og liker å stå på vannski, hvem bryr seg? Virkelig, hvem bryr seg? Jeg tror ikke jeg har lest noe mer narsissistisk i hele mitt liv og sliter med å se at denne boka har noen verdi i det hele tatt, annet som et skrekkeksempel på hvordan samfunnet i våre dager har blitt så sentrert om individet. Det stadig økende behovet for å være spesiell, skille seg ut, tilegne seg rare allergier og special needs fordi det er noe med en som gjør at en ikke er akkurat som alle andre. Å si at man har allergi for grønnsaker og grønne oliven kan få noen til å føle seg individualistiske og spesielle i et middagsselskap (hvorfor? kanskje fordi de ikke har noe annet å komme med?), men Lena Dunham tar kaka, hun har prøvd å fortelle det samme om seg selv gjennom hele tre medier. Jeg håper, men tror ikke, at denne boka vil være siste gang.

Oslo halvmaraton

Sitter på en benk i Vår Frelsers gravlund med hver vår takeaway-porsjon vegansk mat. J er på vei til Korea, jeg har løpt halvmaraton. Kjenner det i knærne, hoftene, hele kroppen er sliten. Er ikke helt frisk, men løp likevel, var lei av å vente på at snufsingen skulle ta slutt, en rest etter en helg med snyting, feber og tv-serier på sofaen helt for meg selv, gikk likevel på butikken og lagde middag, fiskegrateng med kokte poteter og gulrøtter, kunne egentlig vært det samme, smakte ingenting, men var varmt og mettende. J forteller meg at jeg er så annerledes de andre vennene hennes, som går rundt og er triste og holder på med ting de egentlig ikke vil holde på med, jeg sier: Men sånn hadde jo jeg det også. Når var siste gang vi møttes, jeg husker det klart, vi traff hverandre i Oslo da også, også da var J på vei et sted. Vi skiltes ved et lyskryss, hun skulle rekke flytoget. Jeg var på besøk hos han jeg var sammen med, og slo følge med K opp mot Grünerløkka. Det var vår og skitten asfalt. K hadde på seg en Star Wars-t-skjorte. Vi hadde drukket kaffe alle tre. Jeg sa hadet til K rett før broa over Akerselva. Gikk oppover Thorvald Meyers gate, forbi grønne fruktkasser og tenkte at sånn som livet er nå, sånn kan det ikke være. 

Jeg har ikke truffet J mange ganger de siste årene. Er alltid på hver vår kant, men skriver til hverandre. Jeg husker den gangen vi traff hverandre før dét igjen. Det var vinter, jeg tror det var før jul. Vi spiste på et utested på Grünerløkka, kanskje fordi jeg ikke ville gå langt. Gå langt og fryse, hadde ikke særlig mye kroppsfett. Jeg husker at H drakk milkshake, jeg drakk vann. Jeg spiste grønnsaker med dipp, H spiste hamburger, jeg husker ikke hva J spiste. Jeg sa jeg var mett. Sa jeg hadde spist på Ryes da jeg kom tilbake til leiligheten til han som var kjæresten min. Har spist. Ok, sa han. Det var før han begynte å mase og vi begynte å krangle om det. J husker den dagen, ja, det var da du syntes alt var meningsløst. Vel, det er det nå også, sier jeg, men det er ganske vanskelig å leve med det, så man må bare lage seg en mening likevel. Selv om den er falsk og vi uansett skal dø, sier jeg, blant gravene i skumringen, et stenkast unna ligger Edvard Munch. Vi har vært på Munch-museet sammen, J og jeg, for lenge, lenge siden. Jeg var bakfull og kjente angsten og livet, har siden den gang alltid vært bakfull når jeg er på utstillinger med Munch. Ikke med intensjon, det bare blir slik.

Jeg kjenner meg litt syk, har ryggsekken full av svette klær og vått håndkle. Dusjet på Ruseløkka skole etter løpet. Stappet i meg to bananer og en pappkopp med sportdrikke som jeg trodde var vann, men det var ok, for den smakte sitron. Var ikke tjukk som melk, som sist gang jeg tok i mot en sportdrikke i et løp, eller var det et skirenn. Det husker jeg ikke. Jeg har fortalt J om det mislykka skirennet jeg var med på, neste vinter skal jeg ta revansj. Jeg gleder meg til vinteren, det begynner å bli kjølig om morgenene og på kvelden. Kjenner det der vi sitter på benken. Kjenner det når jeg sykler avgårde til forelesninger og matematikkøvinger om morgenene, hendene som fryser, jeg må blåse på dem etter sykkelturen. Tenker hver gang: I morgen må jeg ta på meg hansker. Vet ikke en gang om jeg har det her, ble hansker med på flyttelasset?

Vi tar trikken ned til Oslo S, vi skal hjemover. Jeg skal ta toget til Ås, lengter etter å slenge meg på sofaen. Skal spise godteri og se Game of Thrones. Vi klemmer hverandre to ganger før vi går fra hverandre og jeg går til plattform 9, setter meg på toget, spiller Wordfeud, men mest fordi jeg føler meg ille berørt av paret ved siden av meg. Vil ikke at de skal tro at jeg hører alt de sier, selv om de må skjønne at jeg hører alt de sier. De snakker om at hun var sjalu på en fest og at hun ikke trengte å være det, jeg er ikke en sånn gutt, sier han. Jeg er ikke en sånn gutt. Utenfor er det mørkt og jeg ser bare refleksjonene av togkupéen i vinduet. Hun er gravid. Han sier moren hans allerede har begynt å se på babyting. Hun er overrasket. Sier hun ikke gidder det selv, det er så kjedelig. Barnevogner. Så. Kjedelig. Hun sier hun synes det er rart at moren hans skal bli bestemor, hun som ser ut som en barbiedukke. Hun skal være en bestemor, tenk det. Jeg fortsetter å spille Wordfeud, men snart skrur mobilen seg av, det er bare tjue prosent strøm igjen. Holdt den i hånda under hele løpet, hadde glemt den dingsen man har rundt overarmen som man har telefonen i. Prøvde å kjøpe en ny, men fant ingen til iPhone 4 tidsnok. Jeg tipper kjæresteparet er nitten-tjue år, uten å snu meg og se på dem. Gjetter det ut av samtalen. Og han, han som spør henne om han er god i senga, skulle hun ikke heller ønske at han var en partygutt? Nei, svarer hun. Hvorfor ikke, sier han, da hadde jeg vært bedre i senga, tror du ikke? Hun sier at han skal slutte, de sitter på toget. Det synes jeg også at han skal. Men han gir seg ikke, ikke med en gang. Jeg fortsetter å spille Wordfeud og det blir Kolbotn. Neste stopp er Kolbotn, avstigning på høyre side. Ti prosent strøm igjen. Det blir stille, jeg legger ord vertikalt og horisontalt. Jeg får ikke mange poeng, taper nesten alle brettene jeg spiller. Neste stopp er Ski. Etter det kommer mitt stopp. Tenk at vi skal ha en unge, sier jenta etter stillheten. For det er det som er livet liksom, man vokser opp, får barn og så dør man. Ja, svarer han.

INDONESIA ETC. av Elizabeth Pisani

Indonesia, som med sin befolkning på 240 millioner innbyggere er verdens fjerde største land, med en hovedstad som er på topp 10-lista over verdens største byer (og som tvitrer mer enn noen annen by i verden); Indonesia som har verdens største muslimske befolkning, uten å i det hele tatt ha noen statsreligion; Indonesia som har verdens tredje største regnskog og som bare er slått av nabolandet Australia i antall endemiske arter (arter som bare lever på et begrenset område); Indonesia som er en av verdens ledende eksportører av ris, kaffe, kakao, kokosnøtter, kanel, muskat, nellik, pepper, vanilje, te, tobakk, mais, avokado, banan, kål, cashewnøtter, chilli, agurk, ingefær, ananas, mango, søtpotet, papaya og gresskar; som har den største økonomien i Sørøst-Asia og som står for verdens tredje største klimagassutslipp; alt dette og mer til gjør Indonesia til et av verdens mest betydningsfulle land, definitivt verdt å vite noe om, dog nikker jeg gjenkjennende inni meg når Elizabeth Pisani skriver i prologen til Indonesia Etc.: Exploring the Improbable Nation: "And yet over the years I had become used to seeing a mildly panicked look in people's eyes when I mentioned Indonesia at a drinks party in London or New York. I can see them thinking 'Oh God, Indonesia... is that the new name for Cambodia, Vietnam, those places near Thailand...?'" Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt folk tro at Indonesia er et eller annet sted i Thailand eller Filippinene, eller bare forundrede blikk når jeg sier jeg er halvt indonesisk, for Indonesia, hvor, hva, hvem er det egentlig? 

Det samme lurte amerikaneren Elizabeth Pisani på, selv etter å ha tilbragt store deler av livet sitt i nettopp Indonesia, som journalist og epidemologist. Hun tok dermed et friår fra jobben sin, reiste rundt i Indonesia i 13 måneder og blogget om det på indonesiaetc.com. Siden, i juni 2014, ble bloggingen til boka Indonesia Etc.: Exploring the Improbable Nation, hvor hun forteller om møter med folk som slapp henne inn sine hjem (det må nevnes at Pisani snakker indonesisk, Bahasa Indonesia, Indonesias offisielle språk), indonesisk kultur (som egentlig er en masse ulike kulturer i et og samme land, ja, jeg stiller det sosialantropologiske spørsmålet, hva er det som egentlig gjør at at vi kan kalle Indonesia for et land? Så enkelt som at det er et felles språk er det ikke, da det snakkes flere språk i Indonesia og Bahasa Indonesia er det samme språket som de snakker i Malaysia), samfunnsproblemer og politikk.

Selv om jeg kan mer om Indonesia enn folk flest, er det skammelig hvor lite jeg vet om dette landet. I sommer leste jeg min første skjønnlitterære indonesiske roman, The Rainbow Troops (Laskar Pelangi på orginalspråket) av Andrea Hirata. Ikke fordi jeg ikke hadde tenkt på at jeg ville det før, men fordi min kunnskap om indonesisk litteratur er helt blank, jeg vet rett og slett ikke hvor jeg skal begynne. Jeg har ingen navn, ingen knagger, ingen titler, ingenting. Det gledet meg derfor at Indonesia Etc. inneholder en liste over anbefalt litteratur, filmer, tidsskrifter etc. om eller/og fra Indonesia, som jeg, etter å ha lest hele boka, gleder meg til å sjekke ut fordi jeg synes Pisani har skrevet et grundig og troverdig portrett av et så mangefasettert land som Indonesia er, hun vet helt klart hva hun skriver om. Selv gjenkjenner jeg mange ting, mens andre ting er helt nytt for meg, f.eks. synes jeg det var spesielt interessant å lese om hvordan Indonesias nest største by, Surabaya, har klart å bli helt søppelfri, tatt i betraktning at den er en tredjedel av Jakartas størrelse og at Jakarta er den skitneste byen jeg har vært i, bare biler, motorsykler og smog, smog, smog (de har ikke noen form for T-bane, sprøtt or what), og jeg innser at mye av det jeg fra før av visste om Indonesia er det jeg vet om Java og Bali, mens det er så mange andre provinser hvor ting er (helt) annerledes og som jeg ikke aner noe særlig om. Hva skal jeg sammenligne det med, å tro at majoriteten Java er representativt for hele Indonesia ville være det samme som å tro at Tyskland er representativt for hele Nord-Europa? 

Det må innrømmes at den opprinnelige grunnen til min interesse for Indonesia var et ønske om å kjenne min (ene) herkomst, men jo mer jeg leser og lærer om dette landet, slår det meg som merkelig hvor anonymt dette landet er i folks bevissthet, i forhold til f.eks. India og Kina, tatt i betraktning dets betydning i verdenssammenheng som jeg allerede har nevnt. Jeg har også, på et tidligere tidspunkt, innsett hvor lite jeg vet om andre verdensdeler enn de vestlige, og ønsket om å vite hvor jeg kommer fra springer ut fra ønsket om å lære mest mulig om verden, og for de som er interessert i å utvide horisonten og lære å kjenne en verdensdel bedre, kan jeg veldig gjerne anbefale Indonesia Etc. som et sted å begynne. Den er relativt lettlest og gir et godt bilde av et land hvor det bor 48 ganger flere mennesker enn i Norge. Leser man den lærer man nok mer om Indonesia enn om man drar på badestudie til Bali. (Som det forøvrig skal bli en slutt på nå, og det er på tide, spør du meg! Norske studier i utlandet er kulturrelativistisk møl.)

Bøkene jeg leste i august: Våpen, hipster-Oslo og granateplesuppe

I august har jeg flytta til et nytt sted og begynt på et nytt universitet. Nærmere bestemt Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Skrev dette i fjor høst, nå er jeg her. Endelig, for innerst inne har jeg jo hatt lyst til dette så mye lengre, jeg har bare ikke gjort det før nå. Jeg har også flytta inn i egen leilighet. Blitt kjent med masse folk, utforska skogene i nærområdet og sykla masse, bare for å se. Var også på utferd til Hamar med biologiklassen. Skrevet journaler opp i mente, allerede i morgen har jeg fem studiepoeng i boks. Etc, etc. Det har skjedd så mye i det siste at det har blitt lite lesing. For å være helt ærlig liker jeg det veldig godt. Ihvertfall akkurat nå. Snart kommer høsten og vanene, det blir nok mer lesning da. Akkurat nå er det bare så mye annet. 

PROSA co
1. A FAREWELL TO ARMS av Ernest Hemingway
2. FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth
3. MAGNHILD av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
4. POMEGRANATE SOUP av Marsha Mehran
slutt
TEGNESERIER
5. AYA av Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
---

DEN BESTE BOKA MELLOMA Farewell to Arms. Ikke det beste jeg har lest av Hemingway, men jeg har tenkt på den relativt ofte i ettertid. Selv om det må innrømmes at jeg så Hemingway & Gellhorn ikke så lenge etterpå og kanskje hjalp den også meg med å tenke på A Farewell to Arms. 

DEN KJIPESTE BOKA
Boka til Vigdis, usj.

Den ene bokhylla i den nye leiligheten. Gir det et halvt år, så er det stappa der.

. 

FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth

Fordeler og ulemper ved å være til må være en av de dårligere bøkene av Vigdis Hjorth jeg har lest. Jeg ser den noe skjulte sarkasmen, måten Hjorth gjør narr av visse menneskeskikkelser på, som er så typisk henne, bare så veldig mye tammere her enn jeg har lest i andre av hennes romaner. Nina Færøvik er en enslig kvinne som starter opp et pensjonat på Tjøme. Med seg har hun sin ti år gamle datter Agnes. Gjestene er som karakterer tatt ut av en roman av Tove Nilssen, ikke de som handler om å vokse opp i Norge på femti- og sektitallet, men de som handler om skilte kvinner i førti-femtiårsalderen. Gjestene på pensjonatet er en røre av menn og kvinner som er nyskilte eller/og utro, menn og kvinner som prøver alt de kan for å få barn uten å få det til, eldre menn som tar med seg yngre damer på ferie fra familien, folk som drikker og snylter drikkevarer. For Nina, hun synes alt er så hyggelig, hun ser for seg et pensjonat hvor alle er venner og har det kjempehyggelig, øl og gin & tonics serveres på huset, hun lar gjestene dra med et «jeg skal betale snart». Naiviteten hennes kjenner ingen grenser, alt er så bra så. Nina er alltid i godt humør. Nina vil ikke lage uoverenstemmelser og dårlig stemning, mens forholdet til banken får knuter på tråden. Jeg kan ikke huske å ha lest ordet 'kos' i romanen, den er fra 2005, men det ville vært favorittordet til Nina hadde det vært like (krampeaktig) vanlig da som nå.

Jeg elsker kos, sier en venn av meg en dag vi sitter på en uterestaurant og har spist middag, sjømat og pizza. Vi drikker ølen vår mens noen bestemmer seg for å kjøpe dessert. Jeg hater kos, svarer jeg. Alt skal ikke være så hyggelig hele tiden. Det har en tendens å bli for mye. Ting må være litt vanskelig i livet, sier jeg. Det er det samme denne romanen mener. Når noe kjipt skjer, så er det kjipt. Det er ingen mening med det. Når noe kjipt skjer er det ikke for å gjøre deg sterkere siden, selv om du kanskje blir nettopp det. Du vil ikke at noen du elsker skal dø for at det skal gjøre deg hardfør. Du vil ikke bli dødssyk og komme deg fra det. Helst skulle ikke livet inneholdt noen av disse tingene, men det gjør det. Og det er jævlig. Det er ikke noe poeng i å skjønnmale noe. Gi det som er vondt en mening, si guds veier er uransakelige og ta i mot hva enn som skjer med åpne armer. Nei. Livet er ikke en Paulo Coelho-roman.

Nina er den litt irriterende venninnen som tror på de fine tingene i livet. Som hauser opp en kopp kaffe som lykken. (Det er så mange som forveksler glede med lykke.) Nina er en av de som gikk og så Mamma Mia på kino. Hun som kunne ha brukt Facebook til å poste interiørbilder, av pensjonatet, se så koselig det er her. Men samtidig er det noe rart ved henne, og hun irriterrer meg ikke så mye som hun burde gjøre, en kvinne av hennes kaliber. Kanskje er det det som gjør satiren så tannløs? Jeg kunne tenkt meg at denne mangelen på irritasjon var et tegn på Hjorths sindighet og til tross for sarkasme, varhet (og respekt) for andre mennesker, de menneskene som manøvrer livet på en annen måte enn fortelleren og leseren (romanen åpner med en prolog hvor fortellerstemmen forteller om første gang vedkommende hørte om Nina Færøvik), men samtidig er det uten brodd. Historien om Nina Færøvik gir meg ikke noe særlig. Det er ufengende. Hva som skjer med henne gjennom romanen engasjerer meg ikke. Hun er en veik person. Fra begynnelse til slutt. Romanen likeså.

Tyskland - Argentina

Onsdag kveld, min bror og jeg sitter på hytta og leser i bøker, spiller spill; mamma ringer ens ærend for å fortelle at Tyskland leder over Brasil 5-0 i semifinalen, og det er bare første omgang!, sier hun, stakkars Brasil, og han Müller altså, som jeg leser om i Dagbladet noen dager senere; leser om Thomas Müller og at han og kona, som er profesjonell dressurrytter, har førti hester, og jeg tenker på store, massive, men meget elegante, holsteinerhester fordi jeg leste Wendy da jeg var barn og Wendy bodde i Schleswig-Holstein i Nord-Tyskland, på et stutteri hvor de avlet holsteinerhester, og faren hennes var dressurrytter og hadde en svart hest som het Onyx, og at jeg, hver gang vi dro på biltur Europa rundt, når vi hadde passert Danmark etter å ha tatt ferja fra Kristiansand og entret nettopp Schleswig-Holstein, alltid så etter holsteinere. Og jeg ser for meg en stall med holsteinere og hannoveranere og oldenburgere, førti stykk, og at jeg en gang red en oldenburger-/hannoveraner-blanding i Horsens i Danmark, og noen dager senere, i Middelfart: en fuks pensjonert politihest som kastet meg av, noe som jeg var vant til, bare å børste av seg støvet og komme seg opp på hesten igjen, men ikke denne gangen, denne gangen brakk jeg armen og måtte ligge over noen dager på sykehuset i Odense, og også det var sommer, som nå, varmt, jeg har et bilde av meg selv med fatle og skjørt og bare ben. Og vi bor i feriehus og klapper geiter i en besøksinnhengning, som vi en dag også gjør denne sommeren, ihvertfall jeg, på vei til hytta; på Gjerstad stopper vi og besøker aper, iguaner, surikater og sommerfugler i en liten miniaturdyrehage, og geiter, afrikanske dverggeiter, utbredt over hele verden, og geiter er et av yndlingsdyrene mine, jeg skal ha noen når jeg kjøper meg småbruk, om en lang stund til ennå, men en gang. Jeg ser for meg en rødmalt stall med hvite lister, et jorde, og hester, geiter, hunder og en katt; et lite dyrkeområde med gulrøtter og andre grønnsaker og nytteplanter. Jeg skal stå opp klokken seks hver dag og gå ut og fore hestene i stallen. Jeg skal høre humringen deres og at noen av dem kanskje går utålmodig rundt i boksen sin, sultne, og gi dem høy og pellets før jeg går inn på mitt eget kjøkken og lager kaffe, spise frokost selv før dagen virkelig begynner, før hestene skal ut, før jobb, før alt det andre.

Jeg tenker på det mens jeg løper på veiene et sted i Østfold, langs jorder med spirende korn, jorder med kyr, kulturlandskapet. Gule og grønne hav av korn blant skogene og innsjøen, gårdene. Traktorer, forlatte bensinstasjoner, av og til hester, jeg løper forbi en liten flokk, den ene av dem ser nysgjerrig bort på meg, det ser ut som en unghest, i det jeg løper forbi på en av langturene mine, med drikkebelte og musikk i ørene, hjemover til hytta. Ettermiddag, har lest en hel roman tidligere på dagen oppe på taket av hytta i sola. Leaving the Atocha Station av Ben Lerner. Jeg liker romanen veldig godt, det er som en moderne versjon av Rilkes Malte Laurids Brigges opptegnelser, satt i Madrid istedenfor Paris. Og jeg kan ikke huske hvordan jeg fikk det for meg at jeg skulle lese den, det var noe med The Paris Review; men hvordan? Leste jeg om boka på bloggen deres, eller leste jeg en novelle av Ben Lerner i et av numrene deres og undersøkte forfatteren videre? Hadde jeg hatt internett hadde jeg sjekket det, søkt på boka på bloggen deres, men det har jeg ikke. I skogen har vi ikke engang 3G. Vi har bøker og vi har NRK. Kampen mellom Tyskland og Brasil, som går på TV2, kommer ikke inn i stua vår. På det trege E-nettet ser jeg på Twitter at kampen ender 7-1 for Tyskland, og jeg skulle ønske jeg hadde sett kampen, for det hørtes gøy ut, grunnen til at fotball er så kjedelig er jo at det aldri skjer noe.

Lørdag leser jeg utdrag fra den kommende VM-boka til Knausgård og en forfatter til som jeg ikke husker navnet på fordi jeg ikke visste om ham fra før av. Utdraget står i Dagbladet, og helt ærlig leser jeg det ikke helt, jeg skummer gjennom. Det er den gjenkjennelige stilen til Knausgård i de delene av utdraget som er hans; jeg tenker at jeg heller får lese boka når den kommer. I avisen står det også om Marguerite Duras. Det står om Marguerite Duras overalt. Det står om Marguerite Duras i Vinduet, jeg leser essayet Hanne Ørstavik har skrevet om Marguerite Duras og får lyst til å lese henne selv. Jeg leser om Marguerite Duras i Bokvennen, men gir meg etter noen stykker, det er grenser for hvor mye jeg kan lese om Marguerite Duras uten å ha lest Marguerite Duras. Men jeg hadde tenkt. Jeg befinner meg i Oslo under slippfesten til den norske oversettelsen av Å skrive, det er på Månefisken og jeg vurderer å gå, planlegger å gå, forteller om det til både H og E, spør om de vil bli med, og de sier ja begge to, men når vi sitter der på gresset i Sofienbergparken og det er varmt og vi drikker øl og spiser salte kjeks og det bare er en halvtime igjen til arrangementet begynner, har jeg liksom ikke like lyst lenger. Jeg kjenner at litteraturarrangementer ikke frister meg så mye, det er så mye styr, så mye styr som ikke er å lese. Alle disse menneskene, alle som skal si noe om det som er skrevet. Kan vi ikke heller bare lese. Jeg sier til meg selv at jeg heller skal kjøpe boka på Tronsmo dagen etter, lese den på toget på vei hjem, men på Tronsmo kjøper jeg den ikke, jeg blir satt ut av hvor liten boka er. At den ligger der på kassebenken og er så liten, som om det var en dukkerekvisitt, ikke en ekte bok. Jeg holder på å kjøpe en annen bok når jeg ser den der, tenker flere ganger, mens jeg fikler med lommeboka og betaler for den andre boka, på om jeg skal si: Forresten, jeg tar denne også, men jeg gjør det ikke. Jeg gjør det ikke. Jeg legger den andre boka i ryggsekken og sier til han jeg er sammen med, nå har jeg kjøpt den, vi kan gå nå, og så går vi.

Etter semifinalen mellom Tyskland og Brasil bestemmer jeg meg for at jeg vil se finalekampen. Tyskland vs. Argentina. Faktisk våkner jeg søndag morgen og gleder meg til den. Jeg har veddet om VM-resultatet, at Tyskland skal vinne, og nå ser det ut til at de faktisk kan vinne. Jeg synes ikke det er så verst. Jeg må se. Dessuten heier jeg på Tyskland. Tyskland er jo et av favorittlandene mine. Tyskland: holsteinere, hannoveranere, oldenburgere, Goethe, Kant, Nietzsche, Schopenhauer, Thomas Mann, Rilke, Brecht, Kirsebærblomster, Goodbye Lenin!, Daniel Brühl, Berlin, Hamburg, Essen, Dresden, tysk (som jeg synes er mye finere enn både fransk, spansk, engelsk og italiensk), Sylt, autobahn, presisheten, Einstein, folkevogn. Men først sykler jeg i regnet og det er ikke det minste kaldt, bare vått; lager fiskeboller til middag og leser i The Goldfinch av Donna Tartt, som jeg blir helt absorbert av. Theo, gutten som boka handler om, og livet hans. New York og Las Vegas, huset til familien Barbour, jenta med fløyta og onkelen hennes med alle de antikke møblene i kjelleren. Den er vanskelig å legge vekk før kampen, men jeg får det til. 0-0 mellom Tyskland og Argentina etter første omgang. Det er jevnt og spennende. Jeg leser noen avsnitt i pausen. 0-0 mellom Tyskland og Agentina etter andre omgang og tilleggstid. To lag som er nesten like gode. Vi spiser lakris og knekkebrød med brunost. 0-0 etter første ekstraomgang, jeg leser litt til. Faren til Theo og den nye dama hans Xandra som hater NYC kommer og henter Theo for å ta ham med til Las Vegas. Ut til det åpne blå. Andre ekstraomgang, Tyskland, Mario Götze, scorer et mål og det er bare noen minutter igjen av andre ekstraomgang, argentinerne scorer ikke, og Tyskland vinner hele greia. Tyskland vinner verdensmesterskapet i fotball 2014, første gang som et samlet Tyskland, og det er stas, det er kjempestas og fotball er blitt gøy og jeg sier synd jeg skulle finne ut nå at fotball er gøy, nå som VM er over, men fortvil ikke, om to år er det EM og det er nesten like gøy, sier pappa.

Fotball-VM

Sykler til butikken for å kjøpe en boks med vaniljeis, vi skal ha pannestekt banan og is til dessert. Stiller meg bak en guttegjeng i kø mens jeg kikker ut av butikken på sykkelen som jeg har lånt og ikke låst, man vet jo ikke, kanskje noen tar den, det hadde vært synd, den er helt ny. Guttene i guttegjengen teller kroner, de er kanskje ti-åringer, plukker kjærligheter-på-pinner og sjokolade, du vet den kampen mellom Chile og Brasil, pappa var på den, sier en av dem. Å, sier en annen. Ja, pappa er i Brasil for han jobber og kan se alle VM-kampene, sier han, er storveis fornøyd. Jeg har tippet kampresultater og lagt hundre kroner i en pott, men har ikke sett en eneste kamp. Fotball, fotball; har aldri fått til å interessere meg, eller, kanskje en gang, i 1998, da jeg var ti år og gikk i fjerde klasse, vi snakket om fotball på skolen og jeg så alle kampene som Norge var med i. Norge vant 2-1 over Brasil, det ble full ståhei og vi skjøt tilogmed opp en rakett, en salutt. Ufrivillig får jeg likevel med meg noe, folk på Twitter som ellers skriver om andre ting, skriver om fotball; noen heier på Mexico, andre på Nederland; de diskuterer og diskuterer, siterer sportskommentatorer og linker til Knausgårds tekst om den argentinske fotballspilleren Ángel di María; og ropene fra stua når noen scorer, eller diskusjonen, blir det straffekonkurranse, mon tro; å nei, å nei, JAAAAAAAAAAAA!!!!!!; et for meg uforståelig engasjement, likevel er det så mange som holder på med dette. Ser og ser, følger med på kampene, spillerne, jeg vet ikke en gang hvor mange det er av dem, elleve på hvert lag?; spillerne som løper fram og tilbake på en grønn firkant, bare det, det skjer jo nesten aldri noe; lyden av publikum, massen; og jeg ser for meg kaoset i Brasil og de som står utenfor stadionene og selger mat, ser for meg gatene, byene, bilene, at det er varmt og at de snakker portugisisk og at folk hoier i gatene, kanskje med flagg og i fotballklær. Men bare i et øyeblikk eller to tenker jeg på det, glimt av et kart over Sør-Amerika dukker opp på netthinnen, Brasil ligger der og breier seg, stor og strakt, og sydspissen der nede, som ikke er Brasil, men Chile og hvor man må dra hvis man skal ta en av turistbåtene til Antarktis; og Argentina, som alltid får meg til å tenke på nazister på flukt, det er det først jeg tenker på, deretter, som nummer to, tenker jeg på Evita-filmen med Madonna i som jeg så da jeg var liten, litt amputert fordi mamma sa lukk øynene hver gang det kom en sexscene, og jeg kan egentlig ikke huske noe av den, bortsett fra sangen Don't cry for me Argentina, det er alt. Videre: Colombia, som får meg til å tenke på Gabriel García Marquez, som er død, døde mens jeg var på hytta i påskeferien og leste gamle pennyklubbøker. Bolivia, som får meg til å tenke på en venn som oppholdt seg der en lang periode og jobbet på et bordell, sier han, og jeg vet ikke med ham, jeg vet ikke alltid om det han sier er tøys eller sant, og jungelen, som han forteller er så fuktig at en gang han våknet i teltet og hadde hengt sokkene sine utenfor til tørk, hadde det begynt å vokse sopp på dem, som muggen som stortrivdes i bunnen av ranslene våre i 1998, da vi var ti år og glemte matpakker og most frukt i sekken og lot papirene bli fuktskadede før vi kom på å gi dem til foreldrene våre. Og lille Ecuador i det ene hjørnet, som jeg lenge, lenge, da jeg gikk i femteklasse, trodde lå i Afrika fordi en i klassen var adoptert derfra og hun var så mørk og hadde afrohår. Jeg husker hun fortalte at hun hadde vært der og spist marsvin, til så mange av jentene i klassens forstyrrelse, de hadde all slags små gnagere i bur på rommene sine, noe jeg aldri helt forstod greia med, hva skulle man med sånne gnagere, jeg syntes ikke det var noe søte, satt jo bare der i burene sine med sine vibrerende neser, gjorde ingenting, var like kjedelige som fotballkamper. Jentene, som alle skrev dyrlege eller frisør i minnebøkene under drømmeyrke. Bortsett fra hun fra Ecuador, hun skulle bli kjendis eller noe, kanskje skuespiller eller popstjerne, jeg husker ikke, men jeg husker at hun alltid skulle synge og danse hver gang det var en forestilling, gjerne til Britney, kanskje FN-dagen eller talentshowet, i gymsalen. I gymsalen hvor vi spilte hjørnefotball ved andre anledninger, som jeg faktisk syntes var ganske gøy, noe helt annet enn fotballen i friminuttene, som nesten ingen jenter var med på, bare gutter. Skrekken for å bli taklet i bakken av voldsomme gutter med vinnerinstinkt, kanskje tilogmed syvendeklassegutter, nei takk. (Mens jeg etter skoletid, velvillig, med jevne mellomrom satte meg på sta hester som kastet meg av på bakken, eller ble trampet av en hest på foten eller ved uhell sparket og bitt, alt det der gikk helt greit.) Da var stikkball mye gøyere, hvis man først skulle spille noe. Eller slåball, som det hendte at vi spilte på på fritiden også, hos S som bodde nede på myra og hadde høner og trampoline i hagen, stor hage med busker rundt og Grimsbekken like ved. Jeg så henne en gang i en trapp på vei ned fra Fløien, hun var på vei opp. Forsvunnet ut av livet for lenge siden, ikke en gang i periferien.

Uten en rød tråd: Om hvordan livet forandrer seg, ingenting er sant og hva som skjer med nihilismen når man er glad

På grillfest i Lillehammer snakker filmstudentene om eksamensfilmene, om hvordan det gikk. Jeg sitter ved solveggen og drikker øl, har løpt halvmaraton, Birken, har spist brødskiver og banan, en halv proteinbar med smak av skillingsboller, venter på at grillen skal bli varm nok. Hva syntes sensorene om den, spør en av studentene en annen. Å, han sa at filmen var en skikkelig i-landsfilm, svarer noen, og jeg ler, ler kanskje mest inni meg for ikke å være frekk, men i min verden er en slik beskrivelse virkelig negativ, det er selv en karakteristikk jeg bruker nærmest som skjellsord. Herregud, for noen middelklasseproblemer. Men kan ikke slike problemer virkelig være noens problemer, sier en eller annen. Solen er så sterk at jeg må skygge for øynene med hånda for å se, hvem sier hva her. Husveggen bak meg er hvit og blendende. Jeg tror vi kan grille nå, sier en. Jeg synes det er litt dårlig å si sånt, selv i-landsproblemer kan være noens ektefølte problemer, sier en. Nja, sier en annen. Jeg tenker på The Squid and the Whale, tidenes i-landsfilm. Middelklassen med sine skilsmisser. To litteraturprofessorer i New York City som skiller seg og lager bråk. Som om det er verdens undergang. En datter og en sønn som trekkes til hver sin kant, unge elskere og elskerinner; moren, den intellektuelle og smarte moren, som blir sammen med en mye yngre tennisinstruktør, sønnen som synes hun er for god til det, hva skal hun med ham. Det er opplagt, hun ønsker ikke et jevnbyrdig kjærlighetsforhold, hun har hatt det før, og det funket ikke. Bare se hvordan det endte. Men hallo, sier en av studentene, selv Oslo 31.august er jo en i-landsfilm. Og alle elsket den, jo, også jeg. Også jeg som bruker ordet 'middelklasseproblemer' nedsettende. Jeg elsket filmen, hvordan den beskrev et menneskes rastløshet og søken etter hvorfor, det eksistensielle den spør etter, og ikke minst lyset, lyset over byen og Frognerparken midt på natten og syklingen langs trikkeskinnene. Tilsynelatende kanskje en i-landsfilm, men ved nøyere ettertanke ikke. Livet til hovedpersonen er falt fra hverandre fordi livet mangler mening. Livet til personene i The Squid and the Whale har bare falt fra hverandre fordi konvensjonene de levde etter har falt fra hverandre. De har levd etter noe de trodde livet skulle leves etter, og når det ikke fungerer, blir det ståhei. Det er ikke selve livet de tenker på, men alt det som mennesket har funnet på. Institusjonene, ekteskapet, yrkene. Det er der forskjellen ligger. Det er derfor jeg senere, en søndag henslengt i hammocken, kan lese På sporet av den tapte tid, skrevet av Marcel Proust, en mann av den franske overklassen, om mennesker i den franske overklassen, og likevel, ikke et øyeblikk, tenke at problemene som skjer er i-landsproblemer. Det jeg-personen forteller om kjærligheten og menneskelige relasjoner angår livet, er ekte, befinner seg i sfæren det allmenngyldige. Det er noe annet enn f.eks. Ibsens Et dukkehjem, som jeg synes hører til i samme kategori som The Squid and the Whale, som bare handler om konvensjoner og problemer rundt dette. Problemer som mennesker har skapt for seg selv og hverandre, ting som egentlig ikke er problemer. I-landsproblemer, middelklasseproblemer. Mens spørsmålet om eksistensen, hvorfor er vi her, hva er egentlig kjærlighet, sannhet og mening, er problemer gitt til oss av evolusjonen, det faktum at vi har fått hjerner som er i stand til å lure på disse tingene, det som skiller oss fra dyrene og som drapsetterforskeren Rust Cohle i serien True Detective så fint forklarer i en samtale med sin kollega mens de kjører gjennom det mystiske, vakre sørstatslandskapet:

- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law. 
- Uh, that seems God fucking awful, Rust. 
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way. 
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal. 
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide. 
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked. 
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up. 
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere. 
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay? 
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes. 
- I don't drink. 
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me. 
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake. 

Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.

Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.

Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.

Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.

"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.

Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.

Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.

Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.

Ad fontes

Desember totusenogelleve, slutten på polaråret, jeg har nettopp hatt eksamen i litteraturvitenskap og drar på arktisk/antarktisk aften på Cinemateket, ser svart/hvitt filmer fra polekspedisjoner og tenker på at jeg har så fryktelig lyst til å dra til Antarktis eller Arktis, tenker at livet mitt skulle vært å dra til slike steder og se på pingviner og hvaler og isen, den enorme, mektige, hvite, av og til blå, isen. Var det det skulle vært, istedet tråkker jeg på brosteiner i en by jeg aldri riktig kommer til å like, leser så mange bøker at sjela kommer til å ta skade av det og er sammen med en som jeg ikke burde være sammen med, men ingen av disse tingene vet jeg den kvelden jeg tar siste bane hjem og lufter det jeg har tenkt så mange ganger, jeg skulle ønske jeg skjønte ligninger og algebra sånn at jeg kunne ta realfagskompetanse og bli biolog, men nei, det er bare noe jeg tenker, det kommer ikke til å skje, og jeg sier det også, til ham når jeg kommer hjem, jeg skulle blitt biolog, tror du jeg hadde klart å lære meg matematikk likevel, og han tenker kanskje det han mange ganger har sagt til meg, det er så mye du sier du skal som du aldri gjør.

Sommeren totusenogto. L og jeg leier hestene våre langs veien, det er varmt og støvete, jeg er tretten år og livet er å sitte på bussen og lese fantasybøker på vei til stallen etter skolen, hoppe hindere og ri versader, spyle hestene og oss selv etter treningsøkter, men ikke på bekostning av skolen, derfor står jeg opp i femtiden hver morgen og gjør ferdig leksene, for jeg, jeg skal bli marinbiolog når jeg blir stor. Sier til L at det faktisk ikke er hester som er yndlingsdyret mitt (det sier jeg, for jeg er jo bare tretten år), men at det er det sjøpattedyr som er, og at jeg en dag skal bli marinbiolog, selv om jeg vet at det ikke er sånn som i Flipper, altså, hvor man svømmer med delfiner og havner ufrivillig i narkotikabåter mellom Florida og Cuba. Men hester er fine de også, altså, og hesten min, som innen ett år kommer til å dø, er verdens fineste hest. Svart om vinteren, mørkebrun om sommeren, med hvite tegninger på bena, pannen, mulen, ryggen. Det er over ti år siden, men er fortsatt mitt livs største hjertesorg. 

En eller gang på nittitallet får jeg en bok i presang som handler om dyr i havet. Jeg leser den ut ganske raskt, med en gang. Jeg leser den flere ganger, så mange ganger at bokryggen blir helt ødelagt. Det handler om krabber, eremittkreps, maneter og sjøstjerner. Jeg ser Free Willy hundre ganger og dokumentarer om livet i havet på tv. Jeg skal bli to ting når jeg blir stor, og det er forfatter og marinbiolog. Jeg har lest omtrent alt av Astrid Lindgren og fått med meg at hun ikke ville bli forfatter da hun var liten. Jeg skal aldri i mitt liv ha kjæreste, for hva skal man med det. Jeg har veddet med klassevenninner om at jeg aldri skal få meg mann og barn, noensinne. Klassevenninnene sier at jeg en dag kommer til å bli voksen og tenke noe helt annet. De vedder i mot. Jeg ønsker meg en hest mest av alt i hele verden og maser på foreldrene mine, kanskje mest på pappa, stadig vekk. Jeg går i et bursdagsselskap hos ei som heter Linn som har kattunger hjemme hos seg, det er en av de gøyeste burdagsselskapene jeg har vært i. 

Tjue år etterpå har ting forandret seg litt, men ikke veldig mye. Jeg leser ikke bare bøker om sjødyr, men også om cellebiologi, gener, evolusjonen og skogen. Jeg skriver og leser og prøver fortsatt å skrive noe som folk vil lese. Jeg er blitt voksen og maser ikke lenger om hest, men det betyr ikke at jeg ikke ønsker meg en. Lenge red jeg ikke i det hele tatt, men det siste året har jeg begynt å trene på versader og å få hesten til å gå fint på tøylen igjen. Jeg leser sjeldent fantasybøker lenger, men er like glad i lese som jeg var. Jeg fikk meg kjæreste, men tapte ikke veddemålet. (Jeg kommer ikke til å tape det heller.) I går hadde jeg min siste eksamen, i matematikk, som måtte til for å få realfagskompetanse. I sommer skal jeg flytte til en ny by og endelig bli biolog, skaffe meg en hund fordi jeg har tenkt på det kjempelenge og kan velge det, det er det ingen andre som bestemmer om jeg kan ha eller ikke. 

Det er lett å ordne hendelser og livet i en sammenheng som kanskje ikke var der da det skjedde, etterpå, når det har skjedd. Det er lett å strukturere alt etterpå. Det er lett for meg å si nå at det var år hvor jeg gjorde ting uten å høre på sjela. Men det er sånn det føles nå, som om jeg endelig er kommet hjem. Det var synd det tok så lang tid å finne ut at åtteårige jeg, tiårige jeg og trettenårige jeg hadde rett hele tida. Det var synd det ble en så lang omvei. Det var synd jeg droppa ut av videregående, det var synd jeg ble forelska, det var synd jeg tok en underbetalt jobb, det var synd jeg oppførte meg som en drittunge, det var synd jeg ble så ulykkelig at jeg ble syk, men det kunne jo gått mye verre. For et eller annet sted på veien hørte jeg sjela likevel, jeg vet ikke hvordan, kanskje var det et klarsyn på en togstrekning, mens jeg så ut av vinduet. Kanskje var det noe jeg leste. Kanskje var det noen mennesker som hadde troa. Kanskje var det alderen, kanskje var det at jeg ikke lenger hadde noe å tape. Kanskje tenkte jeg at sånn som dette går det ikke an å leve. Og at den eneste som kunne gjøre noe med det, hadde vært der hele tiden. 

EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson

Det er april, det er eksamenstid; jeg skal ha eksamen i biologi og leser og leser, tenker jeg skal gjøre det jeg pleier å gjøre når jeg leser til eksamen: Ikke bare lese pensum, men også annen litteratur som har med faget å gjøre, noe som ikke er så tungt, men fortsatt holder seg til emnet. (Dette trikset funker som bare det for meg.) Dermed fant jeg denne, tilfeldigvis, i biologihylla på biblioteket: En ytterst interessant bok om dyrenes verden. En bok som tar for seg over hundre forskjellige dyrearter. Hver art får sine to sider med fakta og illustrasjoner, og jeg lover dere, det er ytterst interessant. Jeg lærte masse nytt! Her skal dere få høre: Albatrossen kan tilbringe ti år på vingene, ja, i lufta, uten å nærme seg landjorden, på havet. Så hva gjør den når den skal sove? Den sover på vingene, den sover med en hjernehalvdel om gangen.

Neste dyr: Blekkspruten. Blekkspruten er så myk, har så godt som ingen harde kroppsdeler, at den kan krype gjennom et hull like stort som øyeeplene dens. Om loppen: Loppen akselerer femten ganger mer enn en romferge når den hopper. Om løver: Løver sliter med kolesterolet, kan ikke male, bare brøle; løper skikkelig dårlig og har skikkelig kort levealder, bare ti prosent av løveungene vokser opp til å bli eldre enn to år. De er det eneste kattedyret som lever i flokk, men er tydeligvis ikke særlig gode på det. Flokkens hannløve dreper gjerne løveungene. (Dette visste jeg da, så det på naturprogram på TV da jeg var liten. Og i Løvenes konge!) Jo større løvemanke en hannløve har, jo mindre attraktiv er han. Bjørnedyr: De kan "dø", stanse alle livsprosesser, ligge slik i over hundre år før de våkner til live igjen. Tilstanden kalles kryptobiose og når bjørnedyrene er i denne tilstanden, kan de overleve temperaturer fra -272 grader C (det er én grad over det absolutte nullpunkt) til 151 grader C; ligge i flytende helium; utsettes for stråledoser over tusen ganger høyere enn det som ville drept et menneske; og utsettes for trykk seks ganger høyere enn trykket på havets bunn. UTEN Å DØ. Sykt. 

Et annet rart dyr er sangsikaden. Den kommer bare fram for å pare seg hvert trettende eller syttende år. Og når de gjør det, gjør de det alle sammen samtidig og alle ungene spretter opp samtidig og alle frosker gleder seg, men det gjør ikke noe, for da er det så mange, så trillionvis mange, at de er sikret artens overlevelse, og det er også derfor de gjør det på den måten. 

Og en masse andre spennende dyr. Minus panda, pandaen var faktisk ikke med! Men det gjør ikke noe, den vet jeg så mye om fra før. Heller ikke tiger var med (jeg lette etter den rett etter å ha lest om løven, skulle bare se hvor mye "bedre" tigeren var en løven). 

En festlig bok altså, både for store og små. Jeg ble rett og slett glad av å lese den. Tenk at alle disse rare dyrene finnes! Det er fint å tenke på. 

Her kommer det noen bilde av dyrene i boka, som forøvrig hadde et forord av Stephen Fry: 

Tapirmamma og tapirbaby. 

Binturong. 

Munkelus. De har jeg skrevet en tekst om her. 

Sjiraffer.
De har svart tunge fordi det skal beskytte mot sola, siden de stikker den ut av munnen så mye, for å plukke mat.

Kengurubabyer spretter ut etter én måned. Istedenfor å ligge i en livmor  i mange måneder, som f.eks. hos oss og kuer, ligger de i pungen. Og når den ungen er blitt stor nok, gir moren plass til en ny en og produserer to typer melk: Skummet melk til den eldste ungen og helmelk til den yngste. 

Pangolin som har krøpet sammen til en ball. IKKE ta på den, i selvforsvar spretter den opp fra ballen og man kan kutte fingrene mellom skjellene!

Sjøpølse. I følge boka syntes tilogmed Darwin at den var stygg og ekkel. 

Bildekilder:

thenaturalworld1.blogspot.com

sommerfan1995.blogg.no

www.giraffes.org

commons.wikimedia.org

palf-enforcement.org

www.expono.com