Kritikerseminaret 2026: Ad astra / Ad undas

I køen til buss-for-tog til Lillehammer hilser jeg på fem kritikere og en forfatter, jeg har med en sekk og en veske og et løvetanngult nett fylt med frokost og lunsj og en notatbok jeg skriver mindre i enn jeg har tenkt, i et anfall av engstelse for at noen på seminaret skal kaste et blikk på det jeg skriver og tenke sitt, slik jeg noen dager senere, på bussen oppover Nesodden ser hva passasjeren foran meg leser på sin mobiltelefon, å lese en tekst som tilhører noen andre trenger ikke å være en handling gjort med viten og vilje, en kaster et blikk og så er det gjort, slik man i blant kaster et blikk på noen og så er det gjort, eller ikke gjort, de fleste gangene er resultatet ikke gjort. Det skjer ingenting. Jeg skriver ned uttrykket Norwegian gloom, brukt om en type spekulativ fiksjon, tenker umiddelbart på begrepet Nordic noir, at de to er beslektet, beslektet av mørket og vinteren, det grå, at det som er skrevet eller laget er påvirket av de fysiske omgivelsene, det som ikke er skapt av menneskene, at det går an å tenke noe annet, på Kritikerseminaret er det mange som tenker noe annet, jeg overhører en eldre kvinne som sier jeg er nå mest interessert i det realistiske, jeg, da, i motsetning til hva, i motsetning til romskip og romvesen? Små, grønne menn, eller brune og edderkopplignende – og likevel også hundelignende – romvesen, som i filmen Project Hail Mary, en film jeg ser når jeg kommer hjem og som er full av ting som ikke gir mening, men som jeg liker likevel. Det vennlige romvesenet får navnet Rocky av filmens hovedperson, Rocky er noe helt annet enn de mer tilbaketrukne vesenene som lager kaos og uhygge på jorda i Strugatsky-brødrenes Roadside Picnic, jeg leser om stalkeren Red liggende i senga på Birkebeineren Hotel & Apartments, mellom seminar og middag drikker jeg en øl før jeg går nedover bakken, gjennom skogen langs Mesnaelva; hver gang jeg går bakken, om det er ned eller opp, tar jeg en ny rute, blir jeg aldri familiær med én rute mellom leiligheten oppe ved stadion og Kulturhuset Banken nede i sentrum. Veien er ny hver gang, en av gangene jeg går oppover ser jeg en svarthvit fluesnapper, det er lenge siden jeg så en sist, og da jeg så en sist var det i akkurat samme type miljø, i en frodig skog langs en elv, Syverudbekken ved Årungen i Ås. Langs Mesnaelva gjenkjenner jeg en badeplass, jeg har vært der og badet før, den gang jeg hadde en kjær venn som bodde i byen, hun bodde i byen i tre år og jeg var flere ganger på besøk, sommer som vinter. Den ettermiddagen jeg går ned mot Kritikerlagets middag er det lummert, det er varmere enn jeg har tenkt, varmere enn jeg planla for før jeg dro, jeg kjenner meg klam i bootsene, i genseren, det begynner å regne og i gleden av å ha truffet nye mennesker som det føltes naturlig å sette seg sammen med, stuer jeg kjapt regnjakka inn under benken inne på restauranten, hvor den blir liggende i flere timer før jeg tar den på meg igjen. Når jeg igjen tar jakka på meg, lukter den slik klær lukter når klær har blitt liggende i fukt en stund, du vet, jeg kjenner at jeg angrer, men i det jeg tok den av kjentes det viktigere å bli i samtalen enn å gå fra den, det er prisen en i blant må betale, en jakke som lukter råttent, og i en jakke som lukter råttent spør en forfatter meg om jeg ikke også skal på Cappelen Damms fest, en gruppe rundt bordet hennes har nettopp forsvunnet ut døra for å dra dit, og jeg sier nei, jeg er faktisk ikke invitert, før hun spør om jeg vil bli med på en poesiopplesning i en bokhandel, off-Broadway. Jeg sier ja, selv om jeg egentlig hadde tenkt meg hjem, følte meg syk før jeg satte meg på buss-for-tog, men bestemte meg likevel for å dra, la adrenalinet ta over. Vi går nedover Storgata, finner bokhandelen som jeg i blant mottar bøker fra, bøker av for eksempel Eduardo Halfon, som tilfeldigvis befinner seg på festivalen, men som jeg ikke får sett, og den nydelige, lille boka Kaplevej 97 av Lilian Munk Rösing, som tilfeldigvis venter i en hvit konvolutt når jeg kommer hjem (hadde jeg visst at forsendelsen av boka ville sammenfalle med når jeg var i Lillehammer, kunne jeg ha hentet den selv, kanskje lå den klar til å bli sendt i en av posene som lå på gulvet i bokhandelen akkurat den kvelden jeg var der). Vi entrer bokhandelen midt i en opplesning, midt i en samtale mellom to oversettere, en av dem har nylig gjendiktet et utvalg dikt av Wisława Szymborska, hun er ny for meg, den polske nobelprisvinneren er ny for meg, tenk det, jeg kjenner at det er pinlig, at det er flaut når jeg ved en inkurie røper dette faktum for en bekjent ved frokostbordet på hotellet dagen etter, men: La oss ikke dvele ved det, la oss heller dvele ved diktene, som jeg først får høre et par av, stående inne i bokhandelen i Storgata, i min råtne regnjakke (som dessuten har en glidelås som ikke lenger fungerer), og som jeg senere leser selv, et dikt her og et dikt der; jeg leser dikt før jeg legger meg og jeg leser dikt når jeg står opp, jeg leser dikt mens jeg venter på Vy Ekspress som skal ta meg hjem fra Lillehammer, deretter når jeg er hjemme igjen, i hammocken på verandaen, idet adrenalinet har tatt slutt og kroppen endelig kan være syk i fred. Snufsende ligger jeg under et mykt teppe og leser Slutten og begynnelsen, gjendiktet av Agnes Banach, mens barna og nabobarna løper inn og ut av huset og hagen, i blant inn til oss, i blant inn til naboene som har en trampoline, det har ikke vi. Jeg sier til mannen min før det er hans tur til å reise, vil du høre dette diktet, før jeg for tredje eller fjerde eller femte gang leser 

Verden er aldri klar

for å ta imot et barn. 

Våre skip er fortsatt ikke tilbake fra Vinland.

Diktet fortsetter, det er et ganske langt dikt, selv om utdraget alene er som et eget dikt inni diktet. Hele diktet, med den fantastiske tittelen “En påbegynt fortelling”, er i seg selv verdt turen gjennom Storgata i en regnjakke som ikke lukter riktig, jeg er glad jeg sa ja til å bli med, slik mange gode ting kommer ut av å si ja, jeg tenker på Verden sa ja av Kaja Dahle Nyhus, at den ligner litt på diktet, at de kanskje går parallelt, for å ta et begrep fra den spekulative fiksjonen, parallelle verdener, et fenomen som stadig dukker opp i Gunnhild Øyehaugs verker, eller som jeg i hvert fall forbinder med verkene hennes, i hennes verk finnes parallelle verdener, i én verden eksisterer dette, i en annen eksisterer noe annet, kanskje noe lignende, men ikke helt det samme. I et foredrag Øyehaug holder på den første dagen av Kritikerseminaret, som handler om sci-fi og sjangerlitteratur i kritikken, forteller hun at bøkene hennes hos utenlandske bokhandlere ofte er plassert i hylla for sci-fi, noe jeg regner med at de ikke er her hjemme, siden hun nevner det slik. Kanskje er det rart, i og med at parallelle verdener også finnes i virkeligheten, hele tiden tar vi valg som utelukker noe annet, en annen retning som livet vårt kunne ha tatt: Hvis jeg ikke hadde gått akkurat dit akkurat den dagen, hadde ikke det og det skjedd. Det kan være både store og små hendelser, for eksempel den første gangen man tilfeldigvis møter på det mennesket som kommer til å bli ens ektefelle, og som er grunnen til at det nå løper barn inn og ut av et hus jeg selv bor i, eller det kan være hendelser av en mindre sort, som denne: Hvis jeg ikke hadde prikket en viss forfatter på skulderen for å fortelle henne at jeg likte foredraget hun holdt, hadde hun neppe spurt meg om jeg ville bli med i bokhandelen for å høre poesi, og hvis hun ikke hadde spurt meg om det, hadde jeg trolig ikke lest Wisława Szymborska liggende i hammocken et par dager senere, kanskje ville jeg ha tilbragt dagen på en annen måte, lest noe som kanskje ville ha ført til en større følelse av rastløshet, noe dårlig eller kjedelig som ville få meg til å ønske å legge bort boka, og derfor gi meg en rastløshet som ville gjort at jeg ikke ble liggende, og hadde jeg ikke blitt liggende, ville jeg kanskje ikke ha ristet av meg sykdommen på null komma niks, som var nettopp det som skjedde, slik at jeg ved den nye ukas begynnelse var i stand til å skrive et nytt utkast til min neste romans første side, noe jeg har gått og tenkt på lenge. Lenge, i flere uker, har jeg ikke skrevet noen ting, men bare gått og tenkt på hvordan jeg kunne endre begynnelsen av romanen. Jeg satt og så ut på landskapet mens buss-for-tog beveget seg fra Trelastgata ved Oslo S (for et fantastisk gatenavn) til Lillehammer skysstasjon, hvor jeg steg av og fulgte etter de andre seminardeltagerne til Kulturhuset Banken, hvor jeg før i år ikke har satt mine ben siden jeg var i begynnelsen av tjueårene. Å ikke høre på musikk på buss-for-tog var et valg jeg tok, jeg ville tenke i fred på timene det tok å komme frem, det samme på veien hjem, jeg ville tenke i fred, det er dessuten umulig for meg å lese på en buss. Da jeg søkte om å bli med på seminaret, så jeg for meg at jeg skulle sitte på et tog og lese Roadside Picnic hele veien, jeg tenkte med glede på togturene til og fra Lillehammer året før, da jeg dro innover landet for å løpe Birken, på toget leste jeg Barry Lopez, det føltes som en ferie, en ferie som varte en hel dag, intet mindre, intet lenger. (Boka selv var ikke en ferie.) Da jeg endelig kom hjem fra litteraturfestivalen på Lillehammer sent på kvelden føltes det som jeg hadde vært borte i en liten evighet, enda jeg bare hadde skrevet på tre sider av notatboka mi: Jeg skrev ned en påstand av Ali Smith, hun sa hun alltid tenker på KI når hun tenker på en hest. Hun forløste en latter fra salen da hun først sa nei til samtalelederen om å gå nærmere inn på det, var det ikke opplagt hvordan en hest var en metafor for KI? En hest inne i et rom er umulig å ikke forholde seg til, det forstod jeg, men da hun sa at hesten hadde sameksistert med menneskene i tusenvis av år falt jeg av. Litt senere sier Ali Smith: Utopia is rather boring, det kan vi vel alle enes om, bortsett fra de som er begeistret for solarpunk, vel og merke. Hvordan skrive godt eller interessant om lykkelige mennesker i utopien? Er det jeg som er fanget i en forståelse av at det alltid må være noe som gnager for at noe skal skje, et plagg som ikke sitter så godt på, som hele tiden får en til å ville rette opp plagget, løfte en kjolestropp, løsne beltet med et hull, stramme skolissene eller trekke opp en strømpebukse, noe man aldri får lyst til i utopien, i utopien har alle skreddersydde klær i de beste materialer, good vibes only? Videre skrev jeg: Persepolis. Forfatteren av Persepolis, Marjane Satrapi, er død, femtiseks år gammel. Jeg leser det under en pause fra stalkerne, jeg leser at hun er død av hjertesorg, at mannen hennes døde året før. Et annet sted på Lillehammer leser jeg en artikkel i Prosa som er en kritikk av kritikerne, og jeg frydes, tenker på samtalelederen som under en panelsamtale om lesekrisen forteller at hun på videregående saumfarte nummere av Vinduet for kritisk kritikk; jo slemmere, jo bedre. Jeg ble en snill kritiker etter at jeg ble forfatter, sier jeg til en kritiker jeg møter. Da forstod jeg hvor fælt det var å være mottageren av drepende kritikk, eller en lesning som ikke forstod boka, eller som innebar at den var lest feil, en grusom opplevelse som fortsatt gjelder, selv om terningkastet skulle være fem. Best å bare ikke være kritiker, tenker jeg nå, enda jeg må innrømme at det fortsatt er en (fæl?) glede å lese drepende kritikk, så lenge den er om andres bøker, ikke mine egne, eller kanskje så lenge den er om bøker skrevet av mennesker som verken er meg selv eller mennesker jeg bryr meg om.

På den siste siden skriver jeg:
Adam Roberts 

metafor – metonym

sci-fi er metonymi, sier AR, mens Øyehaug sier fantasi er metafor for metafor 

nei, nå sier han at sci-fi er mer metaforisk – poetisk – for poesi er i sitt vesen metaforisk. 

Det er realisme som er metonomi? 

men de som er autister skjønner jo bedre metonomi? Hvorfor synes de da sci-fi er så tiltrekkende? 

R. Jacobson 

Når man er liten vil man ha de samme historiene om og om igjen, og det vil man kanskje når man blir eldre og?

Litteratur i desember

Over en uke av det nye året er allerede gått! Vi har flyttet fra Ås (men fortsatt ikke til dit vi skal bo). Nesten alle tingene våre ligger i en garasje i påvente av at vi kan flytte inn i huset. Jeg har et par bøker i ryggsekken og kofferten, bl.a. den nyeste til Solstad, Tredje, og siste roman, om Bjørn Hansen, og babybøker. Ja, det leste jeg mye av den siste måneden av 2019. 

PROSA
1. VOKSNE MENNESKER av Marie Aubert
2. FULL SPREDNING av Nina Lykke

SAKPROSA
3. GODE RÅD FRA FORELDRE TIL FORELDRE 1 av Tom McMahon
4.GODE RÅD FRA FORELDRE TIL FORELDRE 2 av Tom McMahon
5. FORELDRE OG BARN GJENNOM TIDENE av Nina Grunfeld

Bare hygge, med andre ord. 

Leste halvparten av denne boka før jeg ikke orket mer.
Det var altfor jævlig/hjerteskjærende. 

Jeg må stoppe litt opp og dvele ved året som gikk. Ikke mye, men litt. Den beste boka må ha vært The Skin Chairs av Barbara Comyns - uten å ha tenkt for lenge og for mye på det (om jeg gjorde det, ville det etterhvert blitt umulig å velge). Baby T ble født i året som gikk og det var det beste som skjedde, uten at det har noe med bøker å gjøre, eller så har det alt med bøker å gjøre. For ikke sant, hva er vitsen med litteratur om det ikke handler om livet. 

Jeg har ingen lesenyttårsforsetter, men jeg kan nevne at jeg i de tidlige dager av dette året slettet Instagram-kontoen min, hvilket vil frigjøre mer tid til f.eks. lesing. Dere finner meg andre steder. 

Følg forresten med på forfatternesklimaaksjon.no - der blir det mye spennende fremover!

Godt nytt (litteratur)år. 

Bokbad

"Alle" skriver fra Oslo, skriver Klassekampen om de siste årenes debutanter. Vel, ikke jeg. Jeg har skrevet fra Ås, og det jeg skriver på for tiden foregår i Kristiansand. Hvorfor ikke, tenker jeg. Jeg har ikke noen følelse av at "Oslo er der det skjer." Alt skjer jo overalt, hele tiden.

Noe av det som skjer, er at jeg stikker til Kristiansand i morgen, hvor jeg på søndag skal lede en forfattersamtale for første gang i mitt liv. På Teateret klokken 19. Jeg er ganske spent på hvordan det skal gå, og både gruer og gleder meg, men som vi alle vet: det er en første gang for alt. I hvert fall: kom!

Litteratur i juli

Utdrag fra Maggie Nelsons
The Argonauts. 

SAKPROSA
1. THE ARGONAUTS av Maggie Nelson

PROSA
2. BERGE av Jan Kjærstad
3. KUDOS av Rachel Cusk
4. FAMILIESYKDOMMEN av Kristin Friis
5. AV MÅNESKINN GROR DET INGENTING av Torborg Nedreaas
6. MENSSMERTER av Kopano Matlwa
7. STALLO av Stefan Spjut

POESI 
8. BARSEL av Kristin Storrusten







For tiden befinner jeg meg på Svalbard, men nylig befant jeg meg hjemme på Østlandet. Der tilbragte jeg dagene lesende, løpende og badende. På strekningen Oslo - Ås gikk det buss for tog, og siden jeg ikke klarer å lese på bussen, fant jeg ut at jeg skulle prøve meg på lydbok igjen (An American Marriage av Tayari Jones).

En av bøkene jeg leste-leste, var Stallo. Det er litt tilfeldig at jeg begynte på den. Jeg kjøpte den for femten kroner på et loppemarked i våres, siden har den blitt liggende under stuebordet. Jeg visste ingenting om boka før en venn nevnte den. Å, den har jeg faktisk hjemme, sa jeg, og begynte på den dagen etter. Kjæresten min kommenterte at han riktignok hadde sett meg besatt av bøker flere ganger før, men dette var det mest ekstreme han hittil hadde sett. Det var vanskelig å forklare ham at jeg synes en nesten 600 sider lang roman om troll kan være så spennende og nifs. Jeg er glad jeg ikke var på hytta da jeg leste den, da hadde jeg ikke turt å gå på utedoen alene for å si det sånn (jeg er snart tretti år, bare så det er sagt). Da vet jeg det når jeg skal lese oppfølgeren: jeg tar ikke med meg Stalpi på høstferie.

Som om ikke Stallo var nok, leste jeg også Berge. Der er det også noe fryktelig som skjer i en hytte i skogen. Også det en bok jeg slet med å legge fra meg. Det samme med Kudos, men sånn har det vært med hele Faye-trilogien til Cusk.

Ellers gleder jeg meg til bokhøst. Til høst generelt. Jeg har allerede sett noen bøker jeg gleder meg til. Jeg gleder meg også til å skrive, og til å flytte hjem igjen.

Tørke

Jeg går forbi jordet til biblioteket. Aksene er gule og grønne, jeg klarer ikke å se på dem om det er meningen at de skal være sånn eller ikke, om de altfor raskt er blitt gule, tørre, om kornet er i trøbbel. Jeg har ikke sett at det vannes på jordet. Hver dag tenker jeg på tørken, skogbranner, tropevarme. Hver morgen, før det er blitt altfor varmt, løper vi i skogen, i skyggene, og i blant langs jernbanen, hvor det i sommer ikke går noe tog fordi det bygges på sporet. Til og fra Oslo må man ta buss for tog. En kveld er jeg litt full når vi skal hjem fra Oslo, det er betydelig mer ubehagelig å være full på bussen enn på toget, jeg kjenner at jeg blir litt kvalm, men det går bra. Det er mørkt ute når bussen kjører. Sommernatt, mørkt med en lys stripe i horisonten. Jeg har befunnet meg på fastlandet, på Østlandet, i nesten to uker. Veldig tidlig om morgenen landet flyet fra Svalbard på Gardemoen, jeg gråt da jeg kom ut av flyet og så trærne og den rosa horisonten, morgenrøden, og lukten av trope, den lukten man kjenner når man lander på flyplassen i sørlige strøk. Det er alltid lukten som er det første som slår meg. Lukten av varme. Jeg gråt fordi jeg var overveldende glad for å være hjemme. På Oslo S kjøpte jeg hveteboller og smoothie, jeg satte meg på trappen utenfor stasjonen mens jeg ventet på buss for tog til Ås, det var fortsatt tidlig om morgenen. Jeg tittet på menneskene som gikk forbi ikledd sommerlige klær, ikke turbukser og allværsjakker, tunge boots. Jeg så på trærne og bygningene. Jeg var overveldende glad over å være i en by.

På biblioteket er det nesten ingen. En voksen og et barn snakker sammen om hunder. De sitter på gulvet, lent mot hver sin bokhylle. Jeg går langs reolene, ser på bøker på måfå, om jeg tilfeldigvis ser noe jeg vil lese. I blant leser jeg på den måten, retningsløst. Lesebrettet tok jeg ikke med hjem. Før jeg dro tenkte jeg på bøkene som ligger i stabler på kontoret og under stuebordet, at jeg heller kunne lese dem, men da jeg kom hjem, viste det seg at jeg ikke hadde så lyst til det. Det vil si at jeg leste to av dem glupsk, resten ble liggende. En annen gang, tenkte jeg, og dro på biblioteket i stedet. Barnet og den voksne prater om spanske gloser. Den voksne sier at hun kan si takk på spansk, det er por favor, sier hun. Barnet gjentar. Por favor. Nei, tenker jeg, det betyr vær så snill, men jeg sier ingenting der jeg drar bøker ut av bokhyllene og leser på omslaget. Jeg tar med fire bøker hjem. Låneautomaten sier at jeg skylder biblioteket førti kroner, men jeg får låne likevel. Jeg legger bøkene i nettet. Etterpå går jeg i bokhandelen, jeg har et gavekort der som jeg ennå ikke har brukt. Jeg titter og titter på bøkene, men finner ikke noe jeg har spesielt lyst til å lese (akkurat nå). Jeg går derfra uten noen ny bok, jeg får heller vente til bokhøsten er i gang. På vei hjem passerer en  traktor  med en tilhenger med to kyr og en kalv i. Kanskje skal de slaktes, tenker jeg, fordi det ikke er nok fôr.

Det er juli. Jeg har erklært ferie. Egentlig skulle jeg ha deltatt på et sommerkurs på Svalbard og fått fem studiepoeng. Men egentlig egentlig skulle jeg ikke gjort det heller. At jeg sa ja til det i utgangspunktet, da jeg heller skulle ha sagt nei. Jeg veksler på å sitte inne, hvor det er svalere, og ute på verandaen. Hunden har masse energi, som om hun er helt uanfektet av varmen, hun vil bare leke hele tiden. B, som har dratt helt fra Østerrike for å delta på et sommerkurs ved universitetet i Oslo, og som i den anledning bor hos oss, lurer på om hunden er ung, er den ennå en valp? Nei, den er over to år gammel, sier jeg. Vi sitter på verandaen i kveldingen og drikker vin, spiser en gryte som minner mer om høst enn sommer, og venter på regnet.

En måned på Svalbard

Her en dag fikk jeg et brev fra en venn som ikke har sett kjæresten sin på tolv uker. Storpolitiske beslutninger utenfor enkeltmenneskers kontroll er grunnen til deres adskillelse, kjæresten hennes får rett og slett ikke komme til Norge. De møtes et sted på midten, i hjertet av Europa, kan man flåsete si. En annen venninne har ikke sett kjæresten sin på måneder, og fortsatt er det måneder til de skal ses, de bor på hvert sitt kontinent, men snart ikke lenger. Jeg har ikke sett kjæresten min på en måned, like lenge som jeg har vært på Svalbard. Èn måned, fire uker. Ikke flere måneder, ikke flere uker. Likevel føles det lenge nok. Da forelskelsen var helt ny, skulle kjæresten min på en konferanse. Han skulle være en uke borte. Det er en av de lengste ukene i mitt liv, talte jeg sekunder? Hver dag var forferdelig lang. I Longyearbyen har jeg talt dager. Det var vanskeligst i begynnelsen, så gikk det lettere. Man vender seg liksom til ting. Det handler om vane. Og det at jeg vet: en dag er det over. Om fem måneder skal jeg hjem igjen.

Jeg skal være her fem måneder til. For fem måneder siden, altså i månedsskiftet januar/februar, ble debutboka mi lansert. Det snødde veldig, men jeg kom meg likevel til forlaget for å spise lunsj og holde i boka for første gang. Det var slippfest på Ås stasjon. Jeg trodde ikke det skulle komme så mange, men det gjorde det. Folk jeg ikke trodde skulle komme, kom, og folk jeg trodde kom til å komme, kom ikke. Det snødde da óg. Det føles egentlig ikke så veldig lenge siden.

I løpet av den siste måneden har jeg gått glipp av forlagets sommerfest og vi er blitt ferdige med å sette opp nesten alle transektene. To plot mangler, dem skal vi ta i morgen. Jeg skal være glad når det er over, nå har jeg merka så mange rødsildrer at jeg kjenner et visst ubehag av å tenke på å gjøre det. Først likte jeg å komme inn i vanen med å merke dem, det føltes som om jeg gjorde noe, og at det jeg gjorde, gikk fint. Så gjorde jeg det så mange ganger at vanen begynte å gå over til noe som føltes nesten kvalmende. Det har føltes litt som om det aldri tar slutt, at vi aldri blir ferdig med å merke disse rødsildrene, men nå, nå nærmer det seg slutten. I morgen kveld er vi ferdige. (Bank i bordet.) Da har vi merket til sammen 624 rødsildreindivider.

Jeg kjente forøvrig en slags tilfredsstillelse da jeg fikk en e-post fra Nederland med resultatene fra forrige forsendelse av planteprøver. Der stod det, svart på hvitt, på Excel-arket, hvor mange genom individene hadde. Interessant var det at man kunne se at i noen av populasjonene levde diploide, triploide og tetraploide sammen. Krysser de diploide og tetraploide seg? Er dette et eksempel på en triploid bro? Jeg scrollet nedover skjermen og kjente at det var godt med noen resultater, at alt dette kjedelige arbeidet tross alt ikke er forgjeves. Det er jo forresten det jeg foretrekker, å se på data på en skjerm. Å være ute og hente data skulle jeg gjerne ha sluppet.

Men det går jo. Det går.

Og i morgen kommer kjæresten min på besøk. Gleder meg helt forferdelig mye. Har gledet meg til det siden jeg dro hjemmefra en tidlig morgen i begynnelsen av juni, da jeg satte meg på toget til Gardemoen og på flyet hit.

Argentina og årets lengste dag

I dag er det årets lengste dag, sier veilederen når vi er ute i felt. På vei ut i felt sluknet alle lampene i bilen hennes, og speedometeret viste 0 km/t. Da vi parkerte var bilen kaputt. Hun fikk ikke startet den igjen, men sorgene kunne vi ta senere. Vi gikk oppover rasfeltet på fjellet mellom Todalen og Endalen, samlet inn prøver mens vi unngikk å løsne stein. Dette er Habitat 3, kode H3, det verste habitatet. Det aller beste habitatet å gjøre feltarbeid i, er Habitat 1, kode H1. Det er langs elveleiet nede i dalen, og man slipper å være redd for løse steiner. Man slipper å klatre, man slipper å deale med høydeskrekken, man kan bare sitte på bakken. En av gangene vi hentet prøver fra et Habitat 1, kom en praktærfugl forbi. Den vasset i elva like ved. Den var så nærme. Jeg hadde aldri sett en praktærfugl så nærme før. I Habitat 3 ser man oftere svalbardrypa. Den flyr så rart, som om den er altfor tung, som om den egentlig ikke er ment til å fly. J kaller den en høne, en arktisk høne. Det er i det hele tatt en rar fugl. Her er jeg, en høne, og jeg skal bo her i Arktis. Gjemme meg i snøen og lage disse rare lydene. For den høres rar ut, svalbardryp, den gjør det.

Det er den lengste dagen i dag, men i Arktis går solen aldri ned, så hva spiller det noen rolle. Jeg begynner å venne meg til det, at solen aldri går ned. Nå sover jeg godt hver natt. Våkner jeg midt på natten og ser lyset glippe inn mellom sprekkene i gardinene, sovner jeg straks igjen. Jeg våkner ikke lenger midt på natten og tror at det er blitt langt på dag og at jeg har forsovet meg.

At det er årets lengste dag, betyr at det er et halvt år siden årets korteste dag. For et halvt år siden, på årets korteste dag, var kjæresten min og jeg i Liverpool, hjemme hos familien hans. Det føles veldig lenge siden, et halvt år. Den tiden det har tatt å komme seg hit fra dit, er den samme mengden tid jeg skal tilbringe på Svalbard. Når jeg tenker på det på den måten, tenker jeg at det er veldig lenge. Jeg tenker ikke nødvendigvis på at det vil føles lenge, men på at det vil rekke å skje mye i løpet av den tiden, for det har det nemlig gjort det siste halve året. Det siste halve året har det skjedd mye, det er ingen grunn til å tro at det kommer til å skje lite det neste halve året. Det skremmer meg liksom litt, for hva er alle disse tingene som skal skje? Man vet ikke hva disse tingene kommer til å være. Og når disse tingene har skjedd, vil jeg være en annen, og alle jeg kjenner vil også være en annen enn den de var, og tanken på det er skremmende. Jeg har nemlig nylig lest at når hjernen forandrer seg, altså fysisk, er det noe annet som blir borte. Det vil si at når noe nytt skjer, er det noe gammelt som forsvinner. Det skriver nemlig Catherine Malabou. Det er en tanke som gjør meg redd. 

På en annen side er det jo fint at ting forandrer seg. Det vil jo verden gjøre uansett, uavhengig om jeg liker det eller ikke. Eller, det handler ikke så mye om å like det eller ikke like det, det handler mer om at jeg er redd. Jeg er mye reddere for det enn for høyden på fjellet, på det å falle når vi går nedover, skli på en stein. Jeg tror jeg er mye reddere for det som forandrer seg. Men likevel må jo ting forandre seg, og jeg hadde det ikke dårlig det foregående halvåret. Noen ganger, men ikke hele tiden. Det gikk veldig fort, selv om det var langt. 

For fire år siden var det fotball-VM, akkurat som nå. Da var det like før jeg flyttet til Ås. Det var fryktelig mye som ennå ikke hadde skjedd. Ikke ante jeg at det vokste en valmue på Svalbard. Ikke ante jeg at jeg skulle treffe mannen i mitt liv. Jeg hadde ennå ikke fått meg hund, og jeg hadde ennå ikke fått utgitt noen roman. Jeg husker at jeg bekymret meg veldig for den romanen, at jeg aldri kom til å klare det, og at jeg sa det til pappa, som så sa at han ikke var bekymret, det kom til å skje at jeg skulle skrive den romanen. Vi var på hytta den sommeren, flere uker, fordi vi skulle legge ny shingel på taket, og det tok sin tid. Det var Tyskland mot Argentina i VM-finalen. Det gikk ikke bra med Argentina. På årets lyseste dag (idag) gikk det heller ikke noe særlig bra med Argentina. Tre-null mot Kroatia. Jeg tapte tjue kroner på tippinga. I ryggsekken ligger flere ark med data etter dagens feltarbeid, men jeg har ennå ikke lagt dem inn på et Excel-ark. Det kan vente til en annen dag. 

Dager i mai, en fortsettelse

Vi hører på radio om morgenen. En morgen på hytta snakker fire menn om Jordan Peterson på P2, alle sammen liker de ham, selv om de ikke er enige i alt. Det ligger en bok av Peterson på nattbordet vårt hjemme, det er en (kvinnelig) venn som har lånt meg den, hun er begeistret, jeg er (selvsagt) meget skeptisk. Boka har ligget på nattbordet lenge, jeg har lest de to forordene, både forordet av forfatteren og av en som har lest Peterson og er begeistret. Jeg leste forordene, kjedet meg og tenkte ugh. En av mennene på radioen som er begeistret for Peterson forklarer det med at det er interessant at Peterson bruker de gamle bibelske mytene og tolker dem på nytt, han snakker om det som om det aldri er blitt gjort, som om mennesker i nyere tid aldri før har tolket historiene i det gamle testamentet på nytt og på nytt. Har han ikke lest skjønnlitteratur, tenker jeg. I litteraturen brukes det gamle på nytt og på nytt hele tiden. Ikke bare der, men i andre kunstformer også. Jeg kjenner jeg blir irritert av å høre disse mennene diskutere Peterson, hvorfor har ikke P2 også invitert en person som er kritisk?

Det høres ut som en reprise fra i fjor, antagelig er det det. Det er lørdag morgen, man sender kanskje ikke nye ting da. Senere går vi på tur, det er så varmt. Kjæresten min forteller om incels, sinna menn som ikke får seg noe og som skylder deres misere på kvinner. Jeg har kanskje bodd under en stein, for jeg har ikke hørt uttrykket før, men når vi kommer hjem er det som om jeg leser det overalt. Men ikke er det nytt for meg, selve kjernen. Jeg har lenge irritert meg over retorikken rundt enslige menn, og kvinner som venter altfor lenge med å få barn. At det liksom er kvinners skyld at så mange menn er enslige og miserable. At kvinner må gifte seg nedover, ikke hige etter menn med høy sosioøkonomisk status. At kvinner er altfor opptatt med å realisere seg selv og finne den perfekte mannen, men han finnes ikke, og så blir kvinnene for gamle til å få barn. At det er kvinnenes skyld at menn forblir enslige og befolkningsveksten daler. Kvinnenes skyld alt sammen. Kvinner gjør altfor mye slik som de har lyst til.

Det finnes knapt noe verre enn folk som skylder deres egen misere på andre. En gang hadde jeg to venner, venner av den situasjonsbetingede sorten, mennesker man er mye sammen med fordi situasjonen legger til rette for det, som stadig vekk la skylden på andre. De snakket alltid stygt om populære og pene jenter, som om det at de selv hadde liten suksess i kjærlighetslivet skyldes de andre, de pene jentene. Å, de var fulle av hat når de snakket om de pene jentene. En venn, en venn som er langt fra situasjonsbetinget, men en ekte, som også altså hadde disse to som to situasjonsbetingede venner, ble så dritlei av å høre på hatet deres at hun tok til motmæle og sa at de skulle skjerpe seg, slutte å snakke stygt om folk. Kanskje de skulle ta en liten titt på seg selv, de var ikke akkurat så fryktelig sjarmerende selv. Trodde de virkelig at alt handlet om hvordan man så ut? Hvordan kunne det gå dem hus forbi at disse pene jentene også kanskje var både mer sjarmerende, snillere og smartere enn de to, hvis de også kunne bli litt hyggeligere, så ville det kanskje gå bedre med dem også. De ble paffe av utbruddet, om de tok til seg det som ble sagt vet jeg ikke, våre veier skiltes ikke så lenge etterpå. Jeg traff dem i blant siden, våre veier møttes igjen, men kanskje ikke nå lenger. Den ene giftet seg med en amerikaner og flyttet til Florida. Den andre droppet ut av studiene da hun var nesten ferdig og flyttet tilbake til hjemstedet, et sted langt ute i periferien.

En annen morgen blir Siv Jensen intervjuet om det kommende reviderte statsbudsjettet. Hun sliter med å bevise at arbeidsplasser blir skapt av å senke skattene, og i løpet av intervjuet går hun fra å bli intervjuet som finansminister til å bli intervjuet som partileder. Det er noe Solveig Horne har sagt om innvandring og integrering, taler partiet med to tunger? De sier både det ene og det andre. Hvordan kan de gå inn for at barnefamilier lettere skal få opphold, når de samtidig sier at Oslo må slutte å ta i mot så mange innvandrere? Siv Jensen sier at dette må hver enkelt kommune få bestemme, men hvorfor snakker politikere på Stortinget om at Oslo må ta inn færre da, skal ikke kommunene få bestemme selv likevel? Noe må de altså snakke om før det reviderte statsbudsjettet legges frem. Deretter kommer nyhetene, de snakker om al-nakba, katastrofen, det er femtende mai, sytti år siden palestinerne ble fordrevet fra sitt land.

Utenfor siver luktene av våren inn, lyden av fuglene. Plutselig var det som om alt stod i flor, alle fargene, alt lyset. Jeg tenker på at jeg snart skal dra herfra, til et sted hvor det ikke finnes busker eller trær, et sted hvor alt er så goldt, for det meste stein, hav og is. Hvem ved sine fulle fem vil dit når det er her det skjer, alt livet her i forhold til der.

På Facebook ser jeg at folk poserer med masteroppgavene sine utenfor Urbygningen på universitetet, noen i bunad eller dress, andre i litt mer alminnelige klær. Noen skriver at nå står de altså der, uten å vite hva de skal gjøre med resten av livet. En annen lurer på om det er noen arbeidsgivere som trenger noen med hans kunnskap, han er ledig til ansettelse. Neste år er det jeg som skal levere, om alt går etter tidsskjemaet. I følge kjæresten min, som selv er veileder på flere masteroppgaver, går ting ofte ikke etter tidsskjemaet, uforutsette ting skjer hele tiden, feltarbeidet tar mer tid enn man tror, folk ber om forlengelse, de leverer inn et halvt år etter at de egentlig skulle ha levert, det gjorde han selv. Jeg tenker med gru på en slik forlengelse, jeg vil bare bli ferdig. Neste sommer vil jeg være ferdig med det hele.

På syttende mai skal det visstnok regne, men selv regnet er ikke verst på denne tiden av året. Det begynte å regne under en grillmiddag i forrige uke, vi løp inn i stua med alle tingene, heldigvis var vi alle nesten ferdige med å spise. Det var fortsatt varmt, selv om det begynte å regne, og det varte ikke lenge. Etterpå, på vei hjem, luktet det godt av våt jord.

I en roman jeg leser, leser jeg i begynnelsen av et kapittel om en elv som går forbi huset til barna romanen handler om. Hovedpersonen, som har samme navn som forfatteren, skriver at alle barn burde ha en elv rett ved siden av huset, og også voksne, for den saks skyld. Man kan høre innenfra når den har rent over sine bredder. Jeg tilbragte tre uker i Longyearbyen sommeren for to år siden, det rant en elv rett utenfor vinduet mitt nede ved Adventfjorden. Det hadde regnet mye på Spitsbergen før jeg kom, og jeg syntes elva var bråkete. Så bråkete at jeg lukket vinduet hver dag når jeg skulle sove, men selv da kunne jeg høre den. Så bråkete at når jeg nå skal til Longyearbyen igjen, har jeg sørget for at jeg ikke kommer til å bo i den samme bygningen. Jeg skal bo lenger oppe ved fjellene i stedet, ikke nede ved fjorden. Veien til og fra universitetet kommer til å bli lengre, tjuefem minutter lengre å gå, men det gjør ikke noe, jeg liker å gå for meg selv litt før dagens dont begynner, før man må forholde seg til folk.

Barna i romanen, Sisters by a River av Barbara Comyns, bor i England. Det er en fornøyelig roman, jeg ler høyt flere ganger under lesningen. Den både ligner og ikke ligner andre romaner av Comyns. Dette er den tredje romanen av Comyns jeg leser på ti dager, siden jeg leste henne for første gang for ti dager siden, The Juniper Tree, en roman som etterlot meg med begeistring og en lengsel etter å lese mer, mer av denne forfatteren. Hvor hadde hun vært i mitt liv tidligere? Barbara Comyns er som en blanding av Ian Banks, Claire-Louise Bennett, Helle Helle og Roald Dahl. The Juniper Tree er noe av det beste jeg har lest i mitt liv. Det var lenge siden jeg hadde hatt en slik følelse etter å ha lest noe, en slags følelse av å bli forelsket, av å bare ville lese mer. Det er lite beleilig at slikt skjer midt under eksamensperioden, men det var det også da jeg forelsket meg i mannen i mitt liv, midt i eksamensperioden, på samme årstid som denne, med alt det grønne sprunget ut og åpne vinduer og lys og fuglekvitter ute, sånt er det lite å gjøre med. Det er snart nøyaktig tre år siden jeg traff denne mannen for første gang og han ble med meg hjem.

Vi hørte ikke på radio for tre år siden, han forstod ikke like mye norsk som nå. Nå snakker vi to språk om hverandre, og radioen står på nesten hver morgen, i vinduskarmen.

En mandag i mai

Snart nærmer de siste eksamenene seg, dersom man ikke teller med forsvaret av masteroppgaven, men det er noe annet. Når man har holdt på med en oppgave i et år, må man nesten ha noe å si om den etterpå. Snart nærmer de siste emne-eksamenene seg, så skal jeg aldri mer ha eksamen. Aldri si aldri, sier kjæresten. Det er sant, sier jeg. Det kom overraskende på meg at dagens forelesning i bioinformatikk var den siste forelesningen i bioinformatikk. Foreleseren snakket om funksjonell genomikk, det var gjenkjennelig, fordi vi hadde snakket om det samme i statistikken. Klyngeanalyser, varmekart og så videre, eller cluster analysis og heat maps, som det heter i statistikkforelesningene, som i motsetning til bioinformatikken foregår på engelsk. Men altså nå: foregikk.

Har det vært påske allerede, tenker jeg når jeg går tur med hundene etterpå, etter den siste forelesningen i bioinformatikk. Vi går på stien langs jernbanen, det vokser hvitveis på bakken. Akkurat der vi går vet jeg at det vokser multer om sommeren. Den sommeren jeg oppdaget det, gikk jeg på tur med en annen hund. Eierne var på bryllupsreise på Bali, hunden deres var hos oss. Siden den gang har paret fått to barn.

I år fyller jeg tretti, det er ikke mye i forhold til hvor lenge statistikken forteller meg at jeg skal leve. Men likevel, det er så mye som forekommer meg som i går.

Dagene bare fyker forbi.

Alla dessa dagar som kom och gikk, inte viste jag att de var livet, skrev Stig Johansson, men slik er det ikke for meg, for jeg vet. Dette her er livet mitt, og det kan forsvinne!, tenker jeg ofte minst en gang om dagen. Det kan svinne hen, noen kan dø, noe kan gå galt, jeg kan gjøre en feil som det ikke går an å leve med, alt kan glippe liksom når som helst - eller tenk om jeg ikke setter nok pris på det nå, og så blir jeg seksti og lengter tilbake. Eller, tenk om jeg lengter tilbake når jeg blir førti. Jeg prøver å huske hva jeg har lest at gamle mennesker svarer når de blir spurt om hva de skulle ha gjort annerledes, og jeg husker at de ofte svarer det samme, og så tenker jeg: ja, jeg skal høre på dere, jeg.

Nostalgi er det ikke. Ting må gjerne forandre seg, det er fint. Jeg vil bare ikke at de skal forandre seg uten at jeg var klar over hva det forandret seg fra (tror jeg).

Den ene dagen har man to hunder som ligger og slapper av; den ene på verandaen i sola, den andre i en stol inne i stua. Kjæresten sitter inne og ser på en fotballkamp, jeg sitter ute og drikker kaffe og leser. Det er en veldig fin roman jeg leser, noe av det beste jeg har lest. Jeg sluker den på en dag, men innimellom spiser vi middag og går på den lokale puben med hundene og tar en øl før solen går ned.

En annen dag tar man med hundene på middagsbesøk hos noen venner, hvor det blir spist brenneslesuppe, smørstekte strutsevinger, ramsløkssmør og salat av skvallerkål og marikåpe. Man lar hundene leke litt i hagen og tar en lang omvei hjem fordi været er så fint. Runden har jeg gått veldig mange ganger, også den langs jernbanesporet, men på den andre siden, der hvor det er en større grusvei. Der vokser det ingen multer.

Jeg plukket multene den sommeren jeg hadde hjertesorg. Det er tre år siden. Selv om tiden er en annen i dag, kan jeg fortsatt kjenne at det stikker i hjertet når jeg tenker på det.

I morgen er den siste forelesningen, det skal jeg heller ikke gå på mer. For aller siste gang skal jeg gå til universitetet og sette meg i en av forelesningssalene med notatbok og penn. Kanskje du holder en forelesning en gang, sier kjæresten min. Tja, sier jeg.

Bøker i april - sør og vest

PROSA

1. THE YEAR OF MAGICAL THINKING av Joan Didion
2. SOUTH AND WEST av Joan Didion
3. THE PLOT AGAINST AMERICA av Philip Roth

4. WINTER av Ali Smith 

5. GRATIS OG UFORPLIKTANDE VERDIVURDERING av Marit Eikemo
6. HUNDEN av Kerstin Ekman

POESI

7. MEADOWLANDS av Louise Glück 

POETIKK
8. KVA HENDER I ROMANEN? av Ingrid Z. Aanestad

ESSAYS

9. Å TALE OG Å TIE av Vigdis Hjorth

På en kafé i Mission District, San Franscisco. Skrivebok og bok. 

Måneden begynte i California og avsluttes i Gøteborg, hvor jeg nå altså befinner meg. Helt siden jeg flyttet til Ås, for snart fire år siden, har jeg tenkt at jeg skulle ta toget dit, det er jo ikke så langt unna. Nå nærmer det seg nesten slutten for livet på Ås (kanskje), jeg skal bo et halvt år i Longyearbyen, deretter et halvt år i Cambridge, og etter det er det ikke sikkert at det er noe som holder oss i Ås. 

Midt i eksamenstiden har jeg altså dratt til Gøteborg for å være litt alene og for å skrive litt. Jeg sitter på Stadsbiblioteket, det er fint bibliotek, veldig brukervennlig, masse folk. Jeg skriver litt, drikker litt kaffe, leser litt i The Rules Do Not Apply av Ariel Levy. Jeg har ikke kommet så langt i den, men langt nok til å ha lest dette: "I started keeping a diary in the third grade and, in solidarity with Anne Frank, I named it and perosnified it and made it my confidante. "The point that prompted me to keep a diary in the first place: I don't have a friend," Frank told Kitty, her journal. Writing is communicating with an unknown intimate who is always available, the way the faithful can turn to God. My lined notebooks were the only place I could say as much as I wanted, whenever I wanted. To this day I feel comforted and relieved of loneliness, no matter how foreign my surroundings, if I have a pad and a pen."

The Rules Do Not Apply handler om å miste, det gjorde også The Year of Magical Thinking av Joan Didion, som jeg leste denne måneden. Jeg leste den i løpet av en dag i San Francisco; på banen til Berkeley, stående i kø til kabeltrikken, på kafé, i parken. På banen gråt jeg nesten. Da jeg var ferdig med boka gikk jeg for å spise middag med kjæresten min, hummerravioli og rødvin. Dagen etter dro vi hjem. 

Jeg leste mye bra i april, ingenting å klage på. Eller, det er ikke helt sant, foruten Ariel Levy leser jeg også The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak. Den er fryktelig dårlig, men jeg fortsetter likevel å lese i den, personene i boka reiser rundt i Indonesia og spiser mat, det er vel nettopp i det jeg finner noe interessant, som får meg til å lese videre. 

Jeg leste Kva hender i romanen? på vei hit. Aanestad skriver: "Det er sant at eg skriver fordi eg elskar livet." (Tror jeg, i hvert fall noe lignende, jeg har ikke boka med meg på biblioteket.) 

Hundehår etc.

Vi går rundt Årungen i solskinnet og jeg forteller kjæresten min om boka jeg leser, Gratis og uforpliktande verdivurdering av Marit Eikemo, om en kvinne som tror at livet kommer til å bli mye bedre når de endelig får flyttet inn i et hus. Om de bare får flyttet inn i dette huset, skal hun gjøre det ene og det andre, alle tingene hun ikke får gjort så lenge de bor i leiligheten, alt skal bli så bra bare de får flyttet inn i dette huset, sier jeg. Det er veldig gjenkjennelig, sier jeg og tenker på begynnelsen av tjueårene, da jeg til slutt måtte slette Facebook fordi jeg ikke lenger orket å være så misunnelig. Jeg slettet Facebook, ikke fordi storebror ser deg, ikke fordi jeg var redd for at data om meg selv skulle samles inn i et omfang jeg ikke var klar over og brukes utenfor min kontroll, nei, jeg slettet kontoen min fordi jeg ble sittende og se på bildene til folk og deres tilsynelatende perfekte liv. Jeg husker spesielt én kvinne jeg var veldig, veldig misunnelig på, det så ut som hun hadde det aller beste forholdet og dro på de aller fineste reisene, hun var også pen og fikk til alt, hun holdt på med en mastergrad og var i det hele tatt mye smartere enn meg (trodde jeg), jeg så og så og så og var så fryktelig misunnelig, dette orket jeg ikke, jeg sluttet å lese blogger og jeg slettet Facebook og var borte i fire år, før jeg opprettet ny konto, litt tryggere på meg selv, litt eldre og med flere meritter, hvis jeg kan si det slik, da jeg var blitt eldre og hadde fått til flere ting i livet, kunne jeg endelig logge meg på igjen. Jeg hadde ikke noen kjæreste, jeg hadde fullført en bachelorgrad, jeg hadde reist litt på de fire årene, jeg hadde flyttet litt rundt, jeg hadde levd litt, på godt og vondt, jeg var litt tryggere på meg selv. Da var jeg tjuefem år.

Hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering er i førtiårene, hun bor i en treroms med mann og to barn. Det er trangt. De gav bud på et hus, men i løpet av budrunden ble det for dyrt for dem, det ble ikke deres hus. Nå skal de by på et nytt hus. De fikk barn sent, mye senere enn alle vennene deres, de måtte vente på at mannen skulle få fast jobb i en avis, han skulle bli politisk redaktør, men så fikk noen annen jobben. Han måtte skaffe seg en annen jobb. Hele tiden venter hun. Hun venter alltid, på ham, på å få barn, det må skje snart, det må skje snart, alle andre har det. Nå er det huset det gjelder, nå må de snart komme seg unna denne trange leiligheten, alt skal bli så bra da. Alt skal bli så bra, bare det og det skjer, hvem har ikke tenkt det? Jeg har tenkt det fryktelig mange ganger. Blir du aldri misunnelig? spør jeg kjæresten min. Kanskje litt på andre akademikere, svarer han to meter foran meg, han går så fort. Ja, sier jeg, jeg blir for det meste misunnelig på andre som skriver, ikke på andre ting, ikke nå lenger, sier jeg. Jeg tenker på noen Instagram-kontoer som er fryktelige, Instagram-kontoer som jeg følger nå, men som jeg ikke burde ha fulgt da jeg var i begynnelsen av tjueårene. Heldigvis hadde jeg ikke smart-telefon da jeg var i begynnelsen av tjueårene, da hadde det nok vært fryktelig mye verre. Jeg hadde en Nokia-telefon man bare kunne ringe og sende SMS med, man kunne ikke en gang ta bilder. Det hender jeg ønsker meg en slik en igjen, men det er ganske fint med et kamera i lomma. Vi sender hverandre bilder av hundene når den ene er langt unna. Man kan bruke en app til å leie biler og leiligheter. Man kan dra opp et kart når man er gått vill. Man kan søke opp ordet "janus-faced" når man lurer på hva det betyr, hvor kommer ordet fra? Fra den romerske guden Janus, guden av begynnelser, porter, overganger, tiden, dualiteten, døråpninger, passasjer og endinger.

Jeg håper jeg ikke blir som hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering når jeg kommer i førtiårene, selv om jeg er veldig sent ute med ting selv. Snart er jeg tretti og jeg holder fortsatt på med en masteroppgave, andre er ferdige med den for lengst. De har fått seg jobber, heltidsjobber. Jeg står sjeldent opp før åtte om morgenene, må sjeldent møte opp til noe. I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg i en fastfood-restaurant, jeg likte ikke å tenke på at jeg var en som jobbet i en fastfood-restaurant, på samme måten som hovedpersonen i Therese Bohmans Den andra kvinnan ikke liker å se på seg selv som en ung kvinne som jobber i en kantine på sykehuset, der er et svært gjenkjennelig avsnitt hvor en kunde spør om ertesuppa er god, og hun svarer at det er den vel, men at hun ikke har laget den. Hun er nemlig ikke en kantinedame, selv om hun jobber i kantinen. Hun tar avstand fra ertesuppa for å vise kunden at hun ikke hører til der, ikke egentlig. Jeg hadde den samme følelsen da jeg jobbet i en fastfood-restaurant, men ikke først og fremst på grunn av kundene, mer på grunn av de sekstenårige deltidsansatte som jobbet der om helgene og på kveldene, hvordan de snakket til meg som om jeg var voksen og dette var livet mitt, en dame som jobber på en fastfood-restaurant, ikke noe annet. For de gikk jo på skolen og skulle bli noe, de hadde bare en liten jobb ved siden av, mens dette var i en periode heltidsjobben min. En heltidsjobb jeg ikke likte å snakke om, en heltidsjobb jeg ikke ville vedkjenne meg; når jeg ikke var der, tenkte jeg aldri på den, selv om sjefen ikke var noe grei og arbeidsforholdene dårlig, jeg skulle uansett ikke jobbe der for alltid, jeg brydde meg ikke om å gjøre noe med noen av tingene, når jeg ikke var på jobben, tenkte jeg ikke på jobben. Når jeg ikke var på jobben leste jeg bøker og syklet, gikk på konserter og drakk øl. Det aller beste med jobben, var å kunne betale for meg selv.

Jeg hadde en annen kjæreste da, vi bodde i en vertikal leilighet, i andreetasjen i et hus, uten veranda. Veggene på kjøkkenet var stygge og grønne, i følge ham gikk det ikke an å ha besøk der. Det går ikke an å ha besøk i leiligheten til hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering heller, men så fort de får flyttet inn i et hus skal de ha besøk hele tiden, det skal renne i dørene av gjester, barn og voksne, de skal spise fancy middager og drikke vin på kjøkkenet, ikke bare bestille kjapp sushi, som de gjør i leiligheten. Det var da jeg bodde i den stygge leiligheten at jeg var misunnelig på andre, på andres leiligheter, som de ikke nødvendigvis eide, men som de bodde i på en måte som han jeg var sammen med og jeg ikke gjorde i den leiligheten vi var i, og jeg ville også bo på en sånn måte at jeg trivdes, og jeg ville også ha et forhold hvor man var forelsket i hverandre, som man var fornøyd med, jeg ville også være sammen med en som var kjekk og smart, i stedet var alt så halvveis, ikke helt sånn jeg ville det skulle være, jeg ble veldig opptatt av disse tingene, i stedet for å bruke energi på det viktige, som å studere, skrive, det falt liksom bak. Derfor slettet jeg Facebook. Jeg slettet Facebook og flyttet til en annen by for å studere, jeg gjorde det slutt med mannen som jeg innerst inne hadde følt lenge ikke var den riktige mannen (han leste ikke bøker, det burde være et tegn alene), jeg sluttet å bry meg om andres tilsynelatende perfekte liv, og det var befriende. Det er fortsatt befriende.

Det er et godt tegn, sier kjæresten min når jeg sier at jeg ikke blir misunnelig på andres forhold lenger. Det gjør heller ikke noe at vi bor i en treroms, men det er kanskje ikke så rart, vi er bare rundt tretti og har ingen barn, hva skal man da med noe mer? Det hender vi snakker om et hus med et kontor til hver av oss, hvert vår kontor, et kontor med en skrivepult av massivt tre og hyller med bøker fra gulv til tak, men jeg skal selvfølgelig skrive mye før den tid, at vi bare har et kontor med en stusselig skrivepult fra Ikea gjør ingenting, det går an å skrive der også. Det går an å skrive overalt. Det går an å skrive på sofaen som er dekket av hundehår, hundehår som også det persiske teppet er fullt av til tider, det er ikke alltid vi får støvsugd så mye. En dag kommer det middagsgjester og vi rekker så vidt å støvsuge før de kommer, da har det ligget hybelkaniner i gangen helt siden vi kom hjem fra California for over en uke siden. Noen av plantene er visne, jeg har ikke kastet dem ut. Noen av plantene som lever har vokst seg ville og stygge, men jeg får meg ikke til å beskjære dem, stakkars plante, du som vokser, alle de nye bladene du har grodd, hvem er jeg til å plukke dem av, til å skjære av greiner? Jeg får det ikke til, og planten blir stående, stor og stygg, den ser helt vill ut.

Det lukter sikkert hund hjemme hos oss, det kunne sikkert vært ryddigere, renere. Det hender jeg i blant tenker herregud, for et høl av skitt, andre ganger lar jeg det fare, det er ikke så farlig, det er ikke verdt å la seg bli sint over. Det er ikke noen vits å risikere blodtrykket, eller hjertet, på noe som helst annet vis.

Det gjør ikke noe at spisebordet er fylt av papirer og tomme kaffekopper.

Det gjør ikke noe at hundene har revet lekene sine i fillebiter slik at bomullsdotter ligger strødd over hele gulvet. (Verre er det med alle kulepennene som de får tak i og biter i stykker, jeg skulle gjerne likt å ha dem intakt.)

Kanskje var det ikke så rart at jeg var så misunnelig den gangen, at jeg ønsket meg så mye annet enn det jeg hadde, kanskje var det nettopp det jeg burde være for å klare å komme meg ut av tingene, slik at jeg faktisk kunne få alt det jeg ville, jeg var jo tydeligvis ikke særlig fornøyd. (Selv om det jeg ville ha, ikke var det jeg så på andres blogger, men noe helt annet.) Det ligger bra ting i å ikke være helt fornøyd også. Men det handler om helt andre ting enn å være misfornøyd med en treroms.

Det kunne vært verre, kan man alltids si.

Jeg vet ikke hvordan det går med hovedpersonen i Gratis og uforpliktande verdivurdering, jeg har ikke lest den ferdig. Når vi kommer hjem fra turen, er det snart tid for middag, jeg lager grønnsakspai fra bunnen av, jeg bruker de tre eggene vi har igjen etter å ha lagd pasta carbonara, og fløten, fyller paien med brokkoli, selleri, paprika, løk, hvitløk, det vi har liggende i kjøleskapet mens jeg hører på soundtracket til Call Me By Your Name. (En fin film, bortsett fra en av de siste scenene, scenen hvor faren og sønnen sitter i sofaen og snakker, det er en forferdelig samtale, hvordan kan faren si det han sier, diskreditere familien på den måten? Litt i overkant lang var filmen også, kanskje. Vi så den på flyet hjem fra California mens vi drakk øl, hver gang vi gikk for å kjøpe øl var vi bekymret for at kortet ikke skulle virke, det hadde oppført seg rart hele dagen, noen ganger funket det, andre ganger ikke. Det fungerte hver gang, det fungerte da vi skulle kjøpe billetter og ta toget hjem, først til Oslo, så til Ås.)

Du er kanskje litt irriterende selv, sier kjæresten min. Hvordan da, sier jeg, jeg poster nesten aldri noe på Facebook. Ikke der, han mener Instagram. Jo, kanskje det, sier jeg. Men det finnes verre folk! (Det er alltid noe verre.) Det hender jeg har lyst til å slette Instagram også. Jeg slettet Twitter tidligere i uka, orket ikke lenger å lese alt dette politiske maset, all drittslengingen, de korte kommentarene til nyhetene, som om det liksom gir meg noe, det gjør jo ikke det, nå skal jeg holde meg til aviser, lese lange nyheter. Lese dem etterpå, når de har skjedd, ikke når de skjer. Hva skal jeg med alle disse fragmentene, tenkte jeg og slettet appen. Ikke kontoen, men appen. I stedet har jeg i uken som har gått tatt med Meadowloands av Louise Glück og The Birdwoman's Palate av Laksmi Pamuntjak i sekken, i nettet. Den første fin, den andre dårlig. Blikket til hovedpersonen på de andre menneskene skal liksom være så smart, men er bare fryktelig irriterende. (Et sted beskriver hovedpersonen seg selv og en venn som champagne og popcorn: selv er hun popcorn, mens venninnen, som er veldig smart og vakker og rik, er champagne, She gives off bubbles-- and what are bubbles if not diamonds in water? Herregud, har dere hørt noe så dumt.) Man skulle tro været fikk en til å lese mindre, trekke en ut fra sofaen og hyllene, men nei, tvert i mot, været innbyr til å sitte på verandaen og lese, eller gå en tur og slå seg ned et sted hvor det selges iskrem og øl, hvor det bare er å sette seg ned og lese, mens hundene ligger i skyggen under benken.

(Sannheten er ikke helt slik, noen ganger er hundene utålmodige, de vil ikke ligge under benken, de vil heller snuse på en busk, bade i en dam, hilse på andre hunder. Det hender vi må legge fra oss bøkene, og noen ganger blåser det også, det er litt for kaldt, så vi går hjem.)

Bøker lest i januar - og litt om den jeg selv har skrevet

Fra slippfesten for Grunnleggende plantediversitet på Ås stasjon,
onsdag 31. januar. 

PROSA
1. POND av Claire-Louise Bennett
2. DER DET BRENNER av Benedicte Meyer Kroneberg
3. ERINDRINGER OM KÆRLIGHEDEN av Kirsten Thorup
4. DEN ANDRA KVINNAN av Therese Bohman
5. VILKÅR FOR LIV av Ingeborg Arvola
6. ALLE DAGERS ENDE av Jenny Erpenbeck
7. BEGYNNELSER av Carl Frode Tiller


POESI
8. JORDSJUKANTOLOGIEN av Stein Torleif Bjella
9. VANDREUTSTILLINGER av Cecilie Løveid
10. SITT HOS MEG av Kristian Bergquist


SAKPROSA

11. VIGDIS, DEL FOR DEL av Kaja Schjerven Mollerin
12. ANOREKTISK av Ingeborg Senneset

13. HERSKETEKNIKKER av Sigrid Sollund

14. DET FØRSTE MYSTERIET av Katharina Vestre

I januar har jeg lest så mange bøker at jeg (nesten) kan kåre den verste og den beste i hver kategori. Av prosa var Pond den beste boka, jeg gikk tilbake i teksten stadig vekk for å lese setninger om igjen. Satt med blyant og underskrev setninger, brettet eselører og hadde den liggende på badet etter at jeg hadde lest den, prøvde å fortelle om den til kjæresten min, men hvordan gjør man egentlig det, den handlet jo om helt hverdagslige ting, ingenting spesielt skjedde, men jeg elsker sånt, å lese om det såkalte ingenting, som egentlig er det meste, alle de små detaljene. Spesielt likte jeg avsnittet hvor hovedpersonen beskriver hvordan en mann viser henne hvordan hun skal kutte agurker, hvordan den da ser så fin ut i et glass med gin, og siden kan hun aldri skjære agurken på noen annen måte igjen. Å, den boka, altså.

Hvilken var den dårligste? Nei, jeg leste ikke noe som var direkte dårlig, men kanskje noe som ikke var særlig minneverdig. Jeg dropper å kåre de dårligste. La oss heller snakke litt om Carl Frode Tillers Begynnelser, en meget god roman. Den var vond å lese, spesielt scenen hvor hovedpersonen er en ung, liten gutt som bevitner en krangel mellom søsteren og moren, hvorpå moren heller middagen ut i vasken i sinne. Det var helt forferdelig.

La oss snakke litt om Den andra kvinnan, som jeg kom tilbake til ut i januar, etter å ha begynt på den like før jeg dro utenlands før jul, og som jeg glemte igjen hjemme i tumultene før vi dro, noe som ergret meg, siden jeg hadde så lyst til å lese videre om denne unge kvinnen som jobber i sykehusets kantine, men bare fordi hun trenger å tjene penger, hun er egentlig ikke en sånn kvinne som hører til i sykehusets kantine. Den unge kvinnen er nøye på det, hun hører egentlig ikke til der, ikke som de andre som jobber der. Den unge kvinnen er nemlig egentlig en forfatter, bare at hun ikke er utgitt ennå. Hun innleder et forhold til en av legene på sykehuset, det er spennende, hun er nødt til å oppleve noe annet enn å traske rundt i kantinen på sykehuset, hvor hun er nøye på å si til de som spiser der at det ikke er hun som har laget maten, hun bare jobber der, hun legger ikke noe stolthet i å være der, hun representerer ikke denne kantinen, hun hører egentlig ikke til der, hun bare jobber der. Det er gjenkjennelig, faktisk, fra da jeg selv jobbet et sted jeg ikke ville vedkjenne meg, en burgersjappe da jeg var i begynnelsen av tjue-årene, jeg hatet å snakke om at jeg jobbet der, for det var ikke det jeg egentlig holdt på med, å, gud, som jeg hatet å måtte vedkjenne meg dette stedet, hvordan jeg knapt hadde jobbet før og ikke visste hvilke rettigheter jeg hadde, hvordan jeg bare måtte finne meg i tingene, som jeg tenker på nå er slik ingen arbeidstakere burde ha det.

Hva med den beste boka i kategori poesi? Sitt hos meg av Kristian Bergquist, nydelig. Den beste boka i kategori sakprosa var Vigdis, del for del. Den var en sann fryd å lese, jeg leste den på vei hjem fra England i begynnelsen av måneden, vi kom altfor tidlig til flyplassen, engstelige som vi er for å ikke rekke flyet, så satt vi der og jeg leste om Vigdis, og jeg trengte et glass vin, fordi jeg selv var opprørt. I blant tittet jeg opp fra boka for å si noe til kjæresten min (som satt og arbeidet), hør, jeg tror det er noe galt i dette livet, gjør jeg de riktige tingene, og han hørte på det, hørte igjen på den tvilen jeg alltid har, som jeg blir sliten av selv. 

Og så sluttet måneden med slippfest for min egen bok, Grunnleggende plantediversitet. Det var en fin kveld. Det var så mange som kom, det var så hyggelig å se, jeg grudde meg sånn på forhånd ("ingen kommer!"), men så ble det bra. 

Det var i går. I dag har jeg vært litt pjusk, familien har vært på besøk, vi drakk kaffe og jeg har fått hjelp av mamma til å henge opp bilder på veggen (typisk meg å ha sånt stående så lenge, før jeg får dem opp). Etterpå gikk kjæresten min og jeg tur med hundene og jeg sendte bøker avgårde, før vi gikk hjem og jobbet i senga (jeg skrev en anmeldelse av Det første mysteriet). I morgen begynner studiesemesteret, og godt er det, å komme seg ut av denne litt rastløse tilværelsen jeg har hatt siden midten av desember. (Om én måned kommer jeg til å ønske meg tilbake.) Det til tross for at jeg har flere små stabler med bøker jeg har kjempelyst til å lese liggende rundt, det står ikke på det. Det har bare vært litt lite å gjøre i forhold til ellers, og jeg tror ikke jeg takler det så bra. Blir misunnelig på kjæresten som har noe å jobbe med hver eneste dag. Her går jeg og er uproduktiv, mens han jobber hver eneste dag, selv i helga. Det er ikke det at jeg kjeder meg, men jeg gjør ikke noe produktivt, hvilket er absurd, i og med at jeg er tilhenger av at folk generelt skal jobbe mindre og heller bare gjøre ting de har lyst til, som i mitt tilfelle er å lese og gå på ski, men så får jeg så dårlig samvittighet likevel. 

Men ok, nok om det. Februar er kort, så kommer mars, og da reiser vi til San Francisco. Tips?