tirsdag 5. juni 2018

Om å forflytte seg til et annet sted

Vi spiser på Bass dagen før jeg drar. Små retter av ål og rabarbra, fritert kylling med dipp, neper og klippfiskmajones, asparges med chèvrekrem og pekan, lam og stikkelsbær, piggvar og ramsløksolje, avslutter med ananasis og kokoskrem. Vi drikker hvitvin til, flere glass. På restauranten sitter vi inne, men døra inn står på vidt gap. Det er så varmt ute at det er en slags befrielse å sitte inne, der det er svalere. På bordet ved siden av sitter et annet par, etter at de har gått snakker vi om paret, var de på date, hadde de kjent hverandre lenge, hva drev med ellers, tror du de har barn hjemme og barnevakt, feiret de et jubileum? P tror de har kjent hverandre lenge, det virket slik. Apropos par, sier jeg. Dagen før satt pappa og jeg på toget fra Mjøndalen til Drammen etter en båttur oppover Drammenselva. På jernbanestasjonen på Gulskogen så vi et kjærestepar på perrongen, de kysset hverandre ha det. Den unge kvinnen gikk inn på toget, den unge mannen forsvant rundt hjørnet, og like før toget skulle dra, løp kvinnen ut igjen og satte seg i en bil med en annen mann. Deretter kjørte de avgårde. Så jeg virkelig det jeg så? Pappa hadde også sett det samme. Det var som å se en film, en filmscene hadde utspunnet seg på Gulskogen stasjon.

Hvordan så de ut? spør P. Hun hadde på seg et eller annet rosa, sier jeg, kanskje hadde hun på seg hvite shorts. Det kan ha vært et skjørt. Det var et ganske risikabelt stunt, hadde det vært meg hadde jeg fått mannen i bilen til å hente meg på neste stasjon, for å være helt sikker på å unngå uønskede sammenkomster. P er enig, og det kommer en ny rett på bordet. Vi blir sittende lenge. Jeg spør P om han virkelig tror vi kommer til å slutte å snakke sammen når vi en dag har vært sammen lenge, han sier nei. Man vet aldri, men det er vanskelig å forestille seg, for alltid er det noe jeg har lyst til å si til ham. Stadig går jeg rundt og observerer eller leser noe og tenker dette må jeg fortelle om til P. Vi drikker i overkant mange glass med vin, fordi det aldri blir kjedelig å snakke, men til slutt må vi dra. Vi tar trikken nedover til jernbanestasjonen. Ute føles det helt tropisk. Vi stopper et sted og tar et glass vin til, men så må vi hjem.

Dagen etter drar jeg til Longyearbyen. Jeg har gruet meg til å dra fra P og hundene, og i løpet av turen opplever jeg at tre ulike personer sniker i tre ulike køer, samt at en mann dytter meg vekk i midtgangen for å slippe fram seg selv og kona først. Etterpå står vi alle uansett og venter på at rullebåndet med bagasjen skal settes i gang, ingen kom seg noe fortere ut av flyplassen av å dytte. Nesten alltid blir jeg litt gretten av å reise med flyet, så mange ulike køer, så mange mennesker som vil fram først, men så ringer mamma og jeg blir litt mindre gretten. Hun forteller meg om noen hun kjenner som spiste noe de trodde var strutseving, men som kanskje heller var ormetelg fordi de ble liggende syke med magesjau i fire dager etterpå. Hun tør ikke å plukke det, men skulle gjerne spist strutseving krydret med chilli. Hun spør hvor jeg er. Jeg forteller mamma at jeg nettopp har ankommet Svalbard, at jeg venter på baggasjen min, og at jeg ikke heller har plukket strutseving, men bare spist det hos andre som har plukket det, hos en venninne hvis artskunnskap langt overgår mine.

Når jeg går ut av flyplassen med trillekofferten P og jeg kjøpte sammen i Vietnam for snart ett år siden, blir jeg overveldet av den friske, skarpe luften og synet av alle fjellene langs horisonten, hva var det jeg gruet meg til, det er jo fint å være her. Flybussen som tar meg med til Nybyen er nesten tom, jeg tar bilder ut av vinduet og sender dem til P og til mamma. P skriver at han synes det ser ganske grimt ut på Svalbard, jeg sier at jeg synes landskapet er vakkert på en karrig og hard måte, den er liksom truende og overveldende, ja, kanskje litt stygg også, sanden som virvler opp når bilene kjører forbi (de kjører så fort!), grusen, steinen, og så er det alle rørene som ligger over bakken i Longyearbyen, det er ikke særlig pent, men en påminner om permafrosten og hvor hardt det er å leve her. Senere ser jeg to reinsdyr beite langs veien ned til butikken, de har fortsatt på seg en hvit vinterdrakt, det har jeg ikke sett før. P synes de ser ut som geiter. Jeg sier at de er mindre enn reinsdyrene på fastlandet, de er liksom litt dvergaktige.

Denne gangen håper jeg at jeg også kommer til å se en polarrev, for det gjorde jeg ikke forrige gang. Jeg har hørt at de ofte er å se bak disse brakkene, og vinduet mitt vender mot den riktige siden, mot den bratte fjellskråningen. Øverst der kommer alkekongene til å fly senere i sommer. Det vet jeg, for jeg klatret opp skråningen i forfjor. Helt fryktelig med den høydeskrekken jeg har, dessuten har jeg blitt mer bekymret for å dø, mer nå enn før.

Ingen kommentarer: