Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!

Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 

POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA

2. EVERYTHING UNDER av Daisy Johnson
3. DØDEN I VENEDIG av Thomas Mann 

4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

5. FJELLET, GEVÆRET, VANNET av Lars Ramslie 
6. UTSLETTELSEN av Thomas Bernhard 

SAKPROSA 
7. EICHMANN IN JERUSALEM av Hannah Arendt 
8. MAKT OG VOLD av Hannah Arendt 

9. EMBRACE FEARLESSLY THE BURNING WORLD av Barry Lopez 
10. JEG TENKER NOK DU SKJØNNER DET SJØL av Jon Gangdal 

Kassandras skrivekrets: Siste side

Neimen, hva er dette for noe? 

 

En konvolutt? 

Siste side?

En konvolutt med kort inni?

Flere kort med siste sider, resultatet fra en workshop med tidsskriftet Forloren skilpadde. 

Aha, en litterær utgivelse! Skrevet av Kassandras skrivekrets, utgitt av Bingen Bok (tidligere Gullberg & Bostadløkken) i samarbeid med tidsskriftet Forloren skilpadde. Til salgs hos nettopp Bingen Bok!

Mer mann i monitor 2.6

I går reiste jeg på dagstur til Lillehammer for å løpe Birken, og siden jeg ankom startområdet i god tid, fikk jeg lest ferdig Embrace Fearlessly the Burning World. Essaysamlingen er sortert i flere deler, hvor den ene delen, Sky, inneholder fire essays om California, den kaliforniske naturen og det kaliforniske landskapet, de tamme duene Barry snekrer et hønsehus til som barn, men også om overgrepene han i flere år ble utsatt for før moren giftet seg på ny og hele familien flyttet til New York. Jeg orker ikke å lese om dette, tenkte jeg først, men så tok jeg meg i det, disse tingene skjer jo mot barn nettopp fordi voksne mennesker vender seg bort, de orker ikke å ta inn over seg det grusomme, akkurat som i Arv og miljø, som jeg så tidligere denne uka, og som med Christoffer, som ble funnet død i sin egen seng, åtte år gammel, jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl tidligere denne måneden. I alle historiene er det voksne mennesker som vender seg bort. Jeg syntes også det var interessant hvordan menneskene Lopez fortalte om saken til da han ble eldre, forsøkte å dysse ned alvorlighetsgraden, ved å fortelle ham at det hadde jo tross alt gått ganske bra med ham i livet, da gjorde det kanskje ikke noe om overgriperen ikke fikk sin straff? Eller hun som jobbet sammen med overgriperen på et rehabiliteringssenter for alkoholikere, som sa at overgriperen hadde gjort utrolig mye for samfunnet i sin stilling der, og at alkoholisme jo var et større problem enn seksuelle overgrep mot barn, og derfor kunne hun ikke fordømme ham helt, akkurat som naboene til familien til Neige Sinno i Trist tiger, som når de får vite at stefaren forgrep seg på henne i en årrekke, omtrent hele barndommen, sa at stefaren for dem bare var en hyggelig nabo, de ville derfor ikke ta avstand fra ham. Jeg synes det virker som om unnvikelse er normalen mer enn den ikke er det. Volden jeg selv opplevde som barn ble senere unnskyldt ved at gjerningspersonen ble fremstilt som et menneske uten ansvar, "det var bare sånn hun var", at volden ikke kunne være så ille, at det ligger i fortiden, hvorfor dvele ved det, eller til og med det at jeg selv (et barn) var like mye delaktig som den voksne i det som hendte med meg, så det er en trist gjenkjennelse. 

Anyways, sist jeg løp Birken var for elleve år siden, og denne gangen løp jeg fjorten minutter fortere. Til min store glede fant jeg også ut at sluttiden var så god at jeg burde ha løpt i en raskere pulje. Ganske fornøyd med meg selv kunne jeg sette meg på toget til Oslo S med en ny bok (ikke en mann) og en podcast-episode av Dannet uten piano (ikke menn). I morgen reiser jeg til Berlin, og jeg skal nok både få løpt og lest litt der også. 

Mer mann i monitor 2.5

Det er tolvte juni og jeg har lest den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter i år. Det, i tillegg til at dette innlegget er mitt sjette om saken, betyr at jeg har nådd halvparten av målet mitt i tide, og enda er det over to uker igjen til halve året har gått. Hurra for meg. 

Eller? Jeg kan nemlig ikke si at den tjueandre boka skrevet av en mannlig forfatter begeistret meg noe særlig. Jeg fattet interessen etter å ha hørt en av Litteraturhusets podcaster tidligere i år, en samtale mellom Vigdis Hjorth og Lars Ramslie, om foreldres tilstedeværelse i voksne barns liv. Ikke at Fjellet, geværet, vannet er mitt første møte med Ramslie, jeg har lest Fatso, men jeg hadde liksom glemt ham, til da. Jeg trenger ikke å lete lenge etter det riktige ordet for å beskrive denne leseopplevelsen, for det ordet som kommer til meg er ordet kjedelig. De stadige rockereferansene kjedet meg. De stadige årstallene kjedet meg. Bruken av ordet du kjedet meg. Noen partier interesserte meg, som for eksempel der jeg-et beskriver stemoren, sinnet hennes, og konkurransen i å være det beste foreldreparet, men stort kjedet romanen meg. 

(Tilfeldighetene skal ha det til at jeg samme uke, altså i forgårs, så Kjersti Horns oppsetting av Arv og miljø på Det norske teatret, hvilket helt klart ikke kan beskrives med ordet kjedelig, selv om stykket mer enn romanen, stilte seg mer sikker til Bergljots opplevelser, og at den kanskje drøyde litt lenge på slutten.) 

Likevel! Likevel vil jeg si at jeg gleder meg til å fortsette på dette prosjektet. Jeg vil få det til, og det finnes interessante og gode bøker skrevet av menn, jeg må bare finne de riktige. Jeg er f.eks. glad for å ha lest Utslettelse. Alt er ikke kjipt og kjedelig, selv om mye er det. 

Litteratur i mai: Hester og blomster

SAKPROSA 
1. AMONG FLOWERS av Jamaica Kincaid 
2. FØDT TIL Å LØPE. TRENINGSGUIDEN av Christopher McDougall og Eric Orton 
3. WHAT MY BONES KNOW av Stephanie Foo 

POESI 
4. DET FRAMANDE LANDET av Carl Frode Tiller 

PROSA
5. DE FÅ UTVALGTE av Peter Høeg 
6. HESTENES KLAN av Live Bonnevie 
7. BERGVERKET av Ingvild Schade 
8. HERMENUTIKERENS HÅNDBOK TIL KJÆRLIGHETEN av Gina Tandberg 
9. LENNY av Helene V. Nortvedt 
10. TARANTELL av Eduardo Halfon

De beste bøkene jeg leste i mai var Among flowers og Tarantell. For en absurd reise menneskene i førstnevnte foretar seg, de drar til Nepal for å finne frø fra blomster som de har lyst til å dyrke i hagen sin, eller selge til folk som er villige til å betale. (For så vidt en absurd reise menneskene i Tarantell også foretar seg.) Voldelige maoister i fjellområdene? Nei, det er ikke noe å bry seg om. I hvert fall ikke nok til å la være å legge ut på den hasardiøse vandringen oppe i fjellene. Og så ble denne reiseskildringen skrevet, og heldige er vi som får lese den. 

Født til å løpe. Treningsguiden leste jeg med interesse, enda jeg ikke har lest Født til å løpe. Det burde jeg jo, den har stått på leselista mi i en liten evighet. Jeg lurer litt på om jeg skal løpe et tretti kilometersløp neste år, det må jeg vel klare, når alle disse menneskene løper femti, seksti, søtti, åtti, ja, enda lenger til og med, men jeg får se hvordan det blir å løpe halvmaraton om et par uker. Ellers var det gøy å lese både Hermenutikerens håndbok til kjærligheten og Hestenes klan, en hesteroman. Så gøy at jeg nå leser enda en hesteroman, nemlig Hest av Geraldine Brooks. Fra Island og islandshester til Kentucky og fullblodshester, altså. 

En annen höjdare var Ali Smith i samtale med Janne Stigen Drangsholt inne i Universitetets aula tidligere denne uka. Men noe jeg tenkte på, var at det er forferdelig kleint med all den klappinga og applausen, som om forfatteren liksom er en slags helt, guddommelighet, høyt hevet over oss andre. Jeg ble helt beklemt da applausen bare varte og varte. Er det bare meg, eller er det også noen andre som synes det? Det er jo tross alt ikke et verk man klapper for på et slikt arrangement, men selve personen, der på scenen, og det hun har sagt, som jo var både fint og interessant å høre på, men det er jo ikke verket, har egentlig ingenting med verket å gjøre, som er en roman, en bok som står på sine egne bein. Nei, den klappinga blir for forherligende for meg, og publikummet for mye av en personkult. 

Litteratur i april: Roboter og blomster

I april fant jeg ut at Jamaica Kincaid også skriver barnebøker,
 og ikke bare det, men at hun nylig hadde skrevet en, og at den
handler om botanikk! 

Morsom klubb som jeg i april oppdaget at eksisterte, da en av
 medlemmene hadde skrevet en artikkel i nyeste nummeret av
Gymnadenia. 

I april så jeg Sara Stridsberg i samtale med Kaja Schjerven Mollerin på Litteraturhuset. Jeg leste Farväl til Panic Beach, og det var fint. Jeg leste også My brother av Jamaica Kincaid, noe som var fantastisk. Mer uventet var det at jeg kjedet meg da jeg leste Arendal. Jeg brukte flere dager på å lese den, omtrent like lenge som det tar meg å lese en av de alminnelig tjukke bøkene til Knausgård, denne var jo bare en flis. 

Generelt ble det ikke så voldsomt mye lesing i april, påskeferie til tross. Jeg tror jeg brukte en del tid på å skrive, og på vårrengjøring og å sykle. Jeg kan nevne at vi har lest den svenske barneboka Chop Chop. En tapper jordbos berättelse av Linda Bondestam et par ganger (rettelse: et titalls ganger, sikkert over femti), og at vi elsker den. Et barneboktips der, altså! 

Nå er det mai, det er tulipaner i huset og jeg leser Among flowers av Jamaica Kincaid. 

PROSA 

1. MY BROTHER av Jamaica Kincaid 

2. RENESSANSEFEMININ HORROR av Runa Borch Skolseg 

3. ARENDAL av Karl Ove Knausgård 

4. FARVÄL TILL PANIC BEACH av Sara Stridsberg

SAKPROSA

5. UTEN NÅDE av Birger Amundsen 

POESI

6. EPLET, NESTEN av Anna With 

Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Bøkene som ble liggende, del 4/10

Jeg husker ikke når det var jeg leste første halvdel av denne, bortsett fra at det var en gang jeg bar med meg veske og ikke ryggsekk, jeg husker jeg tenkte at jeg ikke ville drasse med meg så mye tungt, det betyr at det må ha vært på kveldstid, antagelig, at jeg skulle treffe noen for å spise en middag eller drikke vin (eller begge deler), likevel hadde jeg en ferjereise på tjue minutter foran meg, så jeg måtte ha med meg noe å lese, og det ble denne, et lite hefte, som jeg nylig hadde fått tilsendt av forfatteren selv, altså en novelle, mer spesifikt en kyberpønk-novelle, som det står på omslaget. 

Da jeg nå plukket den opp igjen, i dag, kunne jeg ikke huske så mye av det jeg hadde lest, men jeg kan si at tankene mine gikk til smuss, er dette cyber-sex, tenkte jeg, kort tid etter å ha fulgt litt med i debatten om sjangerlitteratur og kvalitet. Jeg forstår ikke helt hvorfor det å skrive sjangerlitteratur skulle gå på tvers av å skrive kvalitet, jeg har lest både dårlig og bra sci-fi, spennet er stort, og ikke minst må det være lov til å si at noen bøker bare er dritt. 

Bøker lest i desember, eller skal vi si et innlegg hvor jeg benytter anledningen til å rante i vei om en forferdelig bok

PROSA 
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad 
2. DARK MATTER av Michelle Paver 
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning 
4. DYR I BYEN av Marte Wulff

SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno 
6. EGNE STEDER av Kristin Valla 
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.) 

Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne. 

Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.) 

Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?! 

Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine.  Sammenligner virkelig Valla seg med Undset? 

Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.) 

Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne. 

ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.

Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall! 

Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye. 

Godt nytt år!

De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). 

Veldig hyggelig å få en dedikasjon!

Bøker lest i september: Arktiske drømmer og norske menn

SAKPROSA
1. VERDA MI SMELTAR av Line Nagell Ylvisåker
2. STORE KONGENSGADE 23 av Søren Ulrik Thomsen

PROSA 
3. VINGEBELASTNING av Helga Flatland

POESI
4. I TIDENS LØP av Hanna Resvoll-Holmsen

Er september min yndligsmåned? Den må i hvert fall være en av topp 3. 

Blant hendelser av det litterære slaget kan nevnes at jeg deltok i en panelsamtale på Deichman Tøyen i regi av Legenes klimaaksjon. Jeg leste litt fra De jordbundne, hvis hovedperson kan tenkes å ha en fødselsdepresjon – eller har hun egentlig det? Er det ikke snarere den økologiske krisen som tærer på den mentale helsen? Who knows! Den som leser, får avgjøre selv. Fint å være med på, var det i hvert fall.

En annen ting jeg var med på (riktignok som publikum, ikke deltager) var lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns nye diktsamling Norsk kjærleik på Vega. Etterpå så vi oppsetningen av Kvit, norsk mann, som jeg er glad jeg fikk med meg, selv om jeg synes stykket var litt vel gjentagende.

Ellers har jeg skrevet en del, og byttet fra et skriveprosjekt til et annet. Jeg har forferdelig mange bøker i stabler som bare venter på å bli lest ferdig, men det har vært så mange epler og pærer å plukke, husvegger å male, turer å gå. Nå leser jeg imidlertid Barry Lopez' Arctic Dreams, og jeg elsker den. Apropos Arktis, Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker anbefales! En god blanding av forfatterens egne opplevelser av hvordan det er å bo i Longyearbyen, og andres. Interessant og lærerik om Svalbard, selv om jeg savner et dypere dykk etter hvorfor folk må bo i Longyearbyen. Det står jo ganske mye annet på spill i Longyearbyen enn i en hvilken som helst bygd på fastlandet som er truet av fraflytning. Men kanskje det står mer om det i Annleislandet Svalbard: små liv i storpolitikken som jeg faktisk har liggende på skrivepulten. Undertittelen lover i hvert fall bra for det.

Senere i oktober reiser jeg til Kristiansand for å delta på Bokdager på Sørlandet. Da skal jeg få sett Kunstsilo, og! Det gleder jeg meg til.

En ting jeg gjorde når jeg ikke leste var å dra
på stranda med barn og hund. 10/10

Brukte store deler av av september
på å male huset. 

Boka mi på Nesodden bibliotek. 

Bøker lest i august: På tømmerveien

SAKPROSA 

1. PABBI av Mímir Kristjánsson

PROSA

2. CHINA RICH GIRLFRIEND av Kevin Kwan

Fikk bare lest to bøker i august, men legger du merke til noe spesielt? Lista har en mannsandel på hele 100 %! Ikke verst, hva! (Selv om jeg fortsatt er langt fra målet om å lese minst 44 menn.) Leser for tiden både Kjærstad og Fløgstad, men også Evenings and Weekends av Oisín McKenna. 

Nå er det indian summer og jeg skriver nesten hver eneste dag. Skogen ved stallen er hogd ned og pærene faller ned på bakken. Jeg har plukka piggsopp og granmatriske, kantarell og kremle. I helga har vi malt huset og høstet gulrøtter og rødbeter. I morgen får vi besøk av en hund! 

I september skal jeg snakke litt om forfatterskapet mitt under et miniseminar om natur og helse i regi av Legenes klimaaksjon, på Deichman Torshov. Også skal jeg se Kvit, norsk mann på Vega Scene. Det gleder jeg meg til. 

En kjempeinteressant bok jeg leste på
Norsk vegmuseum* mens barna lekte med biler. 

Fint dikt av Hans Børli, lest i
ovennevnte bok.

Familiens andre andrebok kom ut i august. 

*Altså, 10/10 til Norsk vegmuseum! Vi dro til Lillehammer i ens ærend å besøke museet. Enhver unnskyldning til å dra dit er for meg velkommen. Jeg tenkte å, da kan vi kanskje dra på Bjerkebæk den andre dagen, men nei, vegmuseet var så gøy at vi måtte dra dit to dager på rad. Hvem hadde det gøyest, barna eller de voksne? Jeg vet ikke, det er ikke godt å si! Endelig fikk jeg se en ekte tunnelboremaskin! 

Bøker lest i juli: Klassereiser og sjøen

Bortkastet tid?

Her setter Kjartan Fløgstad, i forbindelse med en artikkel
 om J.D. Vances Hillbilly Elegy, ord på noe jeg har tenkt mye
på. Han plasserer nemlig Vances bok i samme kategori
som Annie Ernaux og Édouard Louis' bøker. Jeg har lenge
 følt aversjon mot det jeg kaller "bøker om fransk klassereise",
og her beskriver Fløgstad nettopp hvorfor. Jeg ble
så glad da jeg leste det, for jeg trodde jeg var den eneste
som ikke skjønte greia med Annie Ernaux. 

Utsikt fra en av kystledhyttene til
Oslofjorden Friluftsråd. 

Bilde av en veldig spennende bok og en sklie jeg
omsider turte å prøve, og som, når jeg først hadde
begynt å skli i, bare ville skli enda en gang og så
enda en gang osv.

Krabbefiske på Borøya, hvor jeg forøvrig
ikke fikk lest noe annet enn barnebøker.

En bok jeg leste i like før et bad på
Tjuvholmen. 

PROSA

1. ONE DAY av David Nicholls 
2. ELOISE av Kay Thompson 
3. HALVT av Marjam Idriss 

4. NATTSKOLEN av Karl Ove Knausgård 
5. IGGY av Edy Poppy 
6. SIGNOR HOFFMAN av Eduardo Halfon

SAKPROSA

7. ÅRET MED TRETTEN MÅNEDER av Åsa Linderborg

Juli var vann, vann, vann. Vi dro på stranda nesten hver solskinnsdag, og på overskyede dager også. Vi dro på hyttetur til en øy på Sørlandet og til en kystledhytte i Son. Vi fisket krabbe og bånnfisk, reker og sjøstjerner. Vi tok ferja til Oscarsborg, og vi rodde i båt og jeg fikk, som håpet, badet masse i havet. Morgenbad og sene kveldsbad, midt-i-mellom-bad, tærne i tanga. Jeg løp kilometer på kilometer, noen på kyststien og mange av dem i regn. Til tross for regnet fikk jeg malt nesten hele gjerdet, og for et par dager siden (riktignok i august, og ikke i juli) plukket vi blåbær og bringebær i skogen som vi lagde smuldrepai av. Eldstemann lærte å sykle og jeg leste et par bøker. 

Helt fra jeg i våres leste at det kom en ny bok fra Edy Poppy, gledet jeg meg til å lese den, men den viste seg å være en skuffelse. Jeg skjønte ikke hvorfor sexlivet til hovedpersonen, som det er nærliggende å anta er forfatteren selv, skulle være interessant for verken meg eller noen annen leser, for den saks skyld? Selv om tematikken i seg selv, å lengte etter barn man aldri får, er interessant, og romanen riktignok hadde sine øyeblikk av sårhet. Alt i alt likevel ikke en roman verdt å bruke tid på, og som fikk meg til å lure på om de tidligere bøkene til Poppy likevel er så bra som jeg husker dem, for denne gav meg virkelig lite. 

Etter noen sider av Åsa Linderborgs Året med tretten måneder, med sine ytterst kjedelige beskrivelser av ting i dagliglivet, tenkte jeg det samme: "Hvorfor skal jeg lese dette?". Jeg var på nippet til å legge boka bort, men fortsatte likevel, og jeg angrer ikke. De kjedelige beskrivelsene av dagliglivet ble ikke så kjedelige lenger når jeg i det store og hele skjønte at de var der for å gi et bilde av forfatterens klassereise til en tilværelse i den kulturelle middelklassen i Stockholm. Men i motsetning til bøkene i den kategorien som Kjartan Fløgstad så fint kaller nyliberalismens skjønnlitterære spydspisser, vender ikke Linderborgs bok ryggen mot klassen dagbokskriveren en gang forlot, akkurat som jeg husker at Meg eier ingen heller ikke gjorde det. I tillegg synes jeg det var fint og forfriskende og about time å lese en bok som hadde et såpass kritisk blikk til #metoo. (Kanskje, ja, antagelig, er det allerede blitt publisert flere kritiske røster og jeg er bare late to the party; denne boka er fra 2020.) 

Det beste jeg leste var imidlertid Nattskolen av Knausgård. Da jeg holdt på med den leste jeg hvert sekund jeg var ledig. Gleder meg til Arendal, ass. Forøvrig er jeg fortsatt et godt stykke unna fra å nå mitt mål om å lese minst 44 bøker skrevet av menn i år, men jeg leser i det minste både Jan Kjærstad og Kevin Kwan for øyeblikket. Snart Fløgstad også, håper jeg. 

God bokhøst venter jeg med å si; sommeren er her ennå. 

Bøker lest i mai: Østerrike, Thomas Bernhard og en poesivegg i Slovenia

En fornøyelig bok. 

SAKPROSA

1. AN ABBREVIATED LIFE av Ariel Leve

2. MINE PRISER av Thomas Bernhard

PROSA
3. BLOMSTERDALEN av Niviaq Koreliussen 

4. IS THERE STILL SEX IN THE CITY? av Candace Bushnell

POESI 

5. HJERTET ER EI RABIAT BIKKJE av Mira Hussain 

Siste halvdel av mai ble tilbragt på Europa-tur: Vi reiste gjennom Tyskland og Østerrike til et bryllup i Ungarn ved hjelp av ferje, tog og leiebil. Vi dro innom både Slovenia og Kroatia. I Østerrike besøkte vi både Wien og Salzburg, og vi kjørte blant annet forbi sjøgrønne Wolfgang See, som broren til Franz-Josef i Thomas Bernhards Utslettelse seiler på. Jeg hadde romanen med meg på reisen, men fikk ikke lest hele. Ikke en gang da vi på vei hjemover landet noen dager i leiligheten til et vennepar i München, og det stort sett regnte. 

Jeg fullførte imidlertid en annen bok av Thomas Bernhard i løpet av måneden: Mine priser, som rett og slett er en bok hvor Bernhard skriver (eller skal vi si: klager) om priser han har vunnet. Hvert kapittel omhandler en ny pris, omstendighetene rundt prisen, hva han brukte prispengene til; jeg tror mitt favorittkapittel var kapittelet om Julius Campe-prisen, da han gikk inn i en bilbutikk og kjøpte seg en hvit Triump Herald for prispengene, for så, kort tid etterpå, å krasje med en jugoslav. Herregud, tenk å skrive en sånn bok. Jeg digger det! 

Ellers i mai svarte jeg på noen spørsmål om skriving i anledning opptaket i Forfatterforeningen. Apropos det at litteraturarrangementer er blitt så fokusert på forfattere fremfor boka, i følge Victor Malm. Vi kom hjem i juni, og jeg fikk se Elizabeth Strout i samtale med Kjersti Annesdatter Skomsvold på Litteraturhuset. Jeg må medgi at Malm har et poeng, de snakket mer å om skrive enn om bøkene i seg selv. Jeg vet forresten ikke hvor lenge jeg har hatt Olive Kitteridge liggende på kommoden uten å ha kommet meg noe videre etter første kapittel. Siden i fjor sensommer, kanskje? Jeg tror jeg ble litt mett på Lucy Barton, og så orket jeg ikke å lese Strout mer. Jeg kan ikke si at det har endret seg etter samtalen. 

Neste uke er det slippfest for det nyeste nummeret av tidsskriftet Mellom, som har som tema karibisk litteratur. Jeg har skrevet en anmeldelse av Jean Rhys God morgon, midnatt der, og gleder meg til å se hvordan resten av magasinet blir. 

En av tingene jeg gjorde i stedet for å lese: Hev
en mynt i en fontene i Schönbrunn, Wien. 

Svingte innom Ptuj, Slovenias eldste by.
Et fint og veldig hyggelig sted! 10/10

Ptuj hadde sin egen vin- og poesifestival. 

Bøker lest i april: Tøffe kjøretøy, Forfatterforeningen og Ali Smith på Munchmuseet

En ny biografi om Barbara Comyns utkom i
 april. Her er et bilde fra boka. 

Et veldig fint, og sant, sitat. 

To gutter som ikke kunne vente med å lese
  Tøffe kjøretøy til vi kom hjem. 

Dette skjedde strengt tatt ikke i april, men i dag
ble jeg altså medlem av Den norske
Forfatterforening!!! A dream come true!!!

PROSA
1. IDIOTENE av Mikkel Øyen 
2. FEMTEN ÅR av Vigdis Hjorth 
3. EMILY WILDE'S ENCYCLOPEDIA OF FAERIES av Heather Fawcett 
4. WILD GAME av Adrienne Brodeur 
5. I AM HOMELESS IF THIS IS NOT MY HOME av Lorrie Moore

SAKPROSA
6. BUT IT'S YOUR FAMILY... av Sherrie Campbell 
7. ADULT SURVIVORS OF EMOTIONALLY ABUSIVE PARENTS av Sherrie Campbell 
8. THE MOTHER KNOT av Kathryn Harrison 

I april fortalte jeg litt om lesevanene mine i Framtida. Jeg så Jon Fosses nye stykke Einkvan på Det Norske Teatret og jeg så Ali Smith på Munchmuseet. Hun var der i forbindelse med at hun hadde skrevet et essay til utstillingen Jordvingninger, og det var en glede å høre henne lese det (det går an å lese det i utstillingskatalogen). Alltid en glede å høre hva hun har å si. 

Den beste boka jeg leste var Femten år av Vigdis Hjorth. Romanen I Am Homeless If This Is Not My Home gav et gjensyn med Lorrie Moore, men jeg sier som den ene Goodreads-kritikeren så treffende sa det: manic pixie dream girl porn. Likte å lese romanen, men det er ikke tekster som denne som er grunnen til at jeg liker Lorrie Moore. Uansett bedre enn Emily Wilde's Encyclopedia... som jeg ikke skjønner hvorfor jeg plukket opp i det hele tatt? Av en nysgjerrighet gone wild, kanskje? Nei, da slår jeg heller et slag for Idiotene av Mikkel Øyen, som apropos var den eneste mannlige forfatteren jeg leste i april. Det går mildt sagt ikke rette veien i prosjektet å lese flere menn. Jeg skal prøve å komme i gang med Dickens, nå som jeg nylig har hørt Ali Smith snakke om ham og art badgers. (En i publikum spurte Smith om hun var en 'art badger', og det spørsmålet skjønte jeg ikke noe av, antagelig fordi jeg ikke har lest så mye Dickens.) David Copperfield ligger tross alt i stabelen min. 

I mai reiser vi forresten til Wien! Og Ungarn og Graz og Salzburg og München og enda flere steder. Med tog, bil og ferje. Det gleder jeg meg til!