I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen.
Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen:
