Bøkene som ble liggende, del 5/10

 

I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 

Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 

*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

Amy Tan, Barbara Comyns og Det tredje riket (Litteratur i november)

Jeg gikk selvfølgelig inn på nettsidene
 til Leninland da de averterte etter
norske forfattere i Klassekampen. 

Jeg elsker dette!

Nordlys og en bok jeg leste i november. 

POESI 

1. HALVT URNE, HALVT GRAL av Melanie Kitti 
2. ALIGHT av Fady Joudah 
3. DEN LØSESTE DELEN AV VERDEN av Silje Linge Haaland

PROSA 

4. THE JOY LUCK CLUB av Amy Tan 

5. DET TREDJE RIKET av Karl Ove Knausgård 
6. SYKE SØSTER av Kjersti Annesdatter Skomsvold 
7. BIRDS IN TINY CAGES av Barbara Comyns 

SAKPROSA 
8. SKAL DU IKKE GIFTE DEG SNART? av Nancy Herz 

I november leste jeg endelig Amy Tans The Joy Luck Club, som jeg har tenkt på å gjøre siden jeg leste et utdrag fra romanen da jeg studerte amerikansk litteratur og kultur på universitetet. Det er jo over ti år siden blitt! Jeg husker jeg likte utdraget kjempegodt, og at jeg kjente meg veldig igjen i rommet hvor vestlig og asiatisk kultur møtes, men nå var jeg ikke så begeistra. Jeg synes romanen var full av kinesiske stereotyper, som om fortelleren henvendte seg til et vestlig publikum med intensjon om å fyre opp under fordommer. Denne romanen har ikke tålt tidens tann, tror jeg. Men greit, jeg skal gi Amy Tan en sjanse til, for jeg er ikke helt sikker på om jeg har rett. 

En annen bok jeg leste som handlet om mødre og døtre, var Halvt urne, halvt gral, som jeg kom over via bokklubben til Gullberg & Bostadløkken. På arrangementssiden beskriver boka som en "vakker diktsamling", men jeg syntes den var langtekkelig. Poeten prøvde for hardt, var mitt inntrykk. Det eneste jeg virkelig likte var det retro 70-tallsomslaget. 

Etter å ha lest Birds in Tiny Cages har jeg nå lest alle romanene til Comyns bortsett fra én: Out of the Red, Into the Blue, som er vanskelig å få tak i. Jeg har ikke funnet den til salgs noe sted. Jeg får bare krysse fingrene for at Comyns får en renessanse, og at alle romanene hennes gis ut på nytt (som A Touch of Mistletoe og Who was Changed and Who was Dead). 

Det mest spennende jeg leste i november, var Det tredje riket. Håper på å få lest Nattskolen i løpet av desember, men først skal jeg lese Gjestene av Agnes Ravatn til bokklubbmøtet neste uke. (Ja, jeg har fått meg en boklubb -- hurra!) 

Husk å lese noen bøker i julestria da! Syv bøker >>> syv slag. 

"Sometimes I thought the war was just a dreary myth -- to save electricity, perhaps." (Litteratur i januar)

Utdrag fra A Touch of Mistletoe. 

Tobie og Beauty. 

PROSA
1. SOMMERTID av Hilde Rød-Larsen
2. A TOUCH OF MISTLETOE av Barbara Comyns 
3. ALT DET LYSE OG ALT DET MØRKE av Brynjulf Jung Tjønn
4. TERRITORY OF LIGHT av Yuko Tsushima
5. CHINA IRONS EVENTYR av Gabriela Cabezón Cámara
6. BOKEN OM TILIA av Silje Aanes Fagerlund

POESI 
7. PROFETEN av Kahlil Gibran 

SAKPROSA
8. ROOMS OF THEIR OWN av Alex Johnson

Jeg kom over et dikt kalt "Om barn" på Facebook, en gammel kjenning hadde postet det på veggen sin, hun skrev hun hadde lest det opp i konfirmasjonen sin, og jeg syntes det var så fint at jeg straks leste det igjen, og enda en gang, og lånte boken teksten var et utdrag fra, Profeten av Kahlil Gibran. Boka har stadig dukket opp på radaren min, men jeg har aldri giddet å undersøke den nærmere eller tenkt på å lese den før nå. Jeg skjønte etterhvert at diktet var svært kjent; i en artikkel som dukket opp da jeg søkte etter diktet og forfatteren, ble det til og med beskrevet som banalt og svulstig, men det endret ikke noe på hva jeg syntes om det. Jeg synes ikke jeg har lest noe som beskriver barn bedre enn det diktet. Kanskje er det banalt og svulstig, men jeg syntes det var så fint likevel. Boka var forøvrig nydelig, med flere vers jeg leste om igjen. Jeg fant også ut at Ole Paus og Ketil Bjørnstad har laget en hel plate hvor boka er lest inn med musikk til, som jeg har hørt på flere ganger allerede. Velkommen etter, liksom. 

Den beste romanen jeg leste i januar, var imidlertid Territory of Light. Boka er kort, og består av tolv kapitler. Hvert kapittel ble originalt publisert hvert for seg, i et tidsskrift, måned for måned i løpet av et år. Jeg ble fanget av den fine prosaen, og drevet fremover av uventede vendinger, en undring over hvordan det skulle gå med hovedpersonen og den tre år gamle datteren hennes i den nye leiligheten. Romanen fanger det komplekse ved morsrollen. En gang hadde jeg og hun jeg bodde med, to fosterkatter boende hos oss. De to fosterkattene var mor og datter, men datteren var blitt så gammel at verken moren eller datteren trengte hverandre lenger. Mens datteren føk rundt, mer eller mindre likegyldig til morens misbilligelse, var moren synlig lei av datteren. Moren hveste og viste tydelig forakt hver gang datteren var i nærheten. Det gjaldt å finne et hjem til i hvert fall én av dem så fort som mulig, slik at de skulle slippe å gå oppi hverandre lenger. Jeg tenkte mye på de to kattene da jeg leste Territory of Light, selv om moren helt klart elsker, og er i stand til å ta vare på, datteren etter at ektemannen har bestemt seg for å forlate dem. 

Helt tilfeldig ble det til at jeg leste flere bøker om mennesker med barn som blir forlatt av en partner. I A Touch of Mistletoe blir hovedpersonen Vicky forlatt av ektemannen etter at en bombe smadrer huset deres. Han klarer rett og slett ikke å leve livet som før lenger, og reiser sin kos til Amerika. I Boken om Tilia blir hovedpersonen forlatt av kjæresten like etter at hun blir gravid, men hun bestemmer seg for å få barnet likevel, det er ingenting som kan endre på det. Alt det lyse og alt det mørke handler om Vibeke som vokser opp med faren sin, som så forlater henne, slik at hun må tilbringe resten av barndommen hos sin tante, og når hun selv får et barn, som tenåring, må hun til slutt gi barnet fra seg fordi hun selv ikke er i stand til å ta vare på det. I China Irons eventyr, føder tenåringsjenta China Irons to barn før hun rømmer over pampasen med hunden Stjærne og skotske Liz. Selv er hun foreldreløs. Og i Sommertid handler det om et middelaldrende ektepar med knuter på tråden, han er nettopp blitt pensjonist og det er mange år siden han forlot kone og barn til fordel for den yngre kvinnen han nå er gift med, som for lengst er passert femti. Forøvrig en nokså kjedelig bok, som jeg ærlig må innrømme at jeg bare plukket opp i påvente om at biblioteket skulle få inn Diamantkvelder. 

Den observante leser har kanskje allerede lagt merke til det imponerende antallet mannlige forfattere jeg har lest denne måneden, hele tre stykker. Klapp på skulderen til meg! Fortsette det slik, vil jeg kanskje oppnå en 50/50-fordeling når året er over. Eller, hvem er det jeg forsøker å lure. Jeg er midt i Keiseren av Potugalia, og nå vil jeg bare lese Selma Lagerlöf resten av året. 

Litteratur i oktober, november og desember

PROSA
1. EN TID FOR Å LEVE av Jan Kjærstad

SAKPROSA
2. VI PUSTER FORTSATT av Yohan Shanmugaratnam
3. RASISMENS POETIKK av Guro Sibeko
4. NORSK NOK? av Mala Naveen (red.) 

5. IKKJE VER REDD SÅNNE SOM MEG av Sumaya Jirde Ali

POESI 
6. MELANIN HVITERE ENN BLEKEMIDDEL av Sumaya Jirde Ali 

Tre måneders oppsummering på én gang! Veldig tregt, men jeg klarte det i hvert fall før året er omme. Jeg har nesten ikke lest noen romaner, men fortsatte tråden fra september og leste en del sakprosa om rasisme og hvordan det er å være flerkulturell i Norge. Så skjedde hendelsen med Atle Antonsen midt oppi det hele. Fy faen, så mye dritt Sumaya Jirde Ali har fått etter seg. Jeg leste hennes diktsamling Melanin hvitere enn blekemiddel, som det også var en del utdrag fra i antologien Norsk nok? En nydelig diktsamling! Håper å få lese mye mer fra henne. Ellers synes jeg alle som tror det foregår lite rasisme i Norge burde lese Guro Sibekos Rasismens poetikk (eller/og Eg snakkar om det heile tida av Camara Lundestad Joof). 

En av grunnene til at jeg ikke fikk lest så mye de tre siste månedene, var at jeg en lørdag brukte åtte timer på teateret for å se Kjersti Horns oppsetning av Kristin Lavransdotter. Det var vel anvendte åtte timer, for stykket var helt fantastisk! Etter min mening er romanen like aktuell i dag som i 1922, og det klarte stykket å få fram. Elsket Sara Khorami som Kristin, de iranske (?) sangene og at det ikke var en serk å se, enda teksten ikke var blitt endret fra originalen (bortsett fra at den var oversatt til nynorsk, vel og merke). Jeg elsket stykket, og kan ikke få anbefale det nok. Det er satt opp flere visninger på nyåret, så man har fortsatt sjansen til å se det! Her kan man lese et intervju som Sigrid Undset-selskapet har gjort med Sara Khorami og Preben Hodneland som hhv. spiller Kristin og Erlend. 

På en av trilleturene hørte jeg på podcasten The Celebrity Memoir Bookclub. Ja, jeg hørte på episodene om Portia de Rossis Unbearable Lightness, og jeg lo høyt! Hør på de to episodene om de Rossis bok hvis du, som jeg, HATER bøker om folks liv med anoreksi. 

I skrivende stund er jeg midt i Barbara Comyns A Touch of Mistletoe. Forordet til nyutgivelsen er faktisk skrevet av Megan Nolan. Jeg synes ikke det var et spesielt bra forord, det bar preg av å være for mye handlingsreferat. Akkurat som Blanche og Vicky i romanen, nøt jeg nylig en roast dinner med yorkshirepudding. Befinner meg i nemlig Yorkshire, ikke så langt fra søstrene Brontës hjem faktisk. Jeg må besøke det en gang, og Michel Montaignes skrivetårn i Frankrike. Fikk Rooms of Their Own av Alex Johnson til jul, hvor det bakerst var en liste over forfatterhjem og skrivesteder man kunne besøke. Apropos, jeg ble og nysgjerrig på Rothko Chapel i Texas etter å ha lest om det En tid for å leve. Hvis jeg en dag befinner meg på de kantene, skal jeg ta en visitt. 

Vi får se om jeg rekker en oppsummering av hele bokåret før året er over. Godt nyttår!

En av grunnene til at jeg ikke fikk
 lest så mye de tre siste månedene: Jeg
 fikk meg en hest på fôr. 

En annen grunn til at jeg ikke fikk
lest så mye: Det kom snø, og
hvem vil være inne da?!?

Et fint utdrag fra Melanin hvitere enn
 blekemiddel. 

En tilfeldig bok jeg leste mens Erlend
og jeg hang i barneavdelingen på biblioteket. 

En annen tilfeldig bok jeg leste mens
Erlend og jeg hang i barneavdelingen på
 biblioteket. Jeg må si at jeg ikke er spesielt begeistret
for denne serien av biografiske bøker for barn. 

Litteratur i juli: Oversatte romaner og ørken noir

POESI

1. ONKEL ARNE OG MÅNEN av Aina Villanger 
2. VINTEROPPSKRIFTER FRA KOLLEKTIVET av Louise Glück 
3. LA OSS ALDRI GLEMME HVOR GODT DET ER Å LEVE av Sarah Zahid 
4. LA av Geir Halnes
5. VÅRE SÅR I HOGSTFLATEN RENSE OVERGI BLANKE TRÆR BLOMSTRE OPP I DØDSRATEN HVISK NAVNET UT HER av Kristin Berget 

Jordmunn handler om ei jente som blir 
synsk når hun spiser jord. Anbefales!

PROSA

6. SLEMME PIKER av Camila Sosa Villada
7. THE SWIMMERS av Marian Womack 
8. FARVEL, COLOMBUS av Philip Roth 

9. SOMMEREN MAMMA HADDE GRØNNE ØYNE av Tatiana Ţîbuleac
10. MR FOX av Helen Oyeyemi
11. HOUSE OF HEARTS av Francesca Lia Block 
12. JORDMUNN av Dolores Reyes 

SAKPROSA
13. TEN WAYS TO DESTROY THE IMAGINATION OF YOUR CHILD av Anthony Esolen 

I juli fikk jeg, via bokklubben til Gullberg & Bostadløkken, i hende Slemme piker fra Camino forlag, og den likte jeg så godt at jeg etterpå måtte sjekke ut flere av bøkene til Camino. Det angrer jeg ikke på, for det ble det mye forfriskende lesning ut av: en roman av en rumensk forfatter (Sommeren mamma hadde grønne øyne), en sprø, fantasifull, argentinsk krim (!!!) (Jordmunn),  og nå leser jeg den fjerde boka derfra, Vakre vinduer av James Noël, en roman fra Haiti. Skikkelig digg å lese noe helt annet enn det jeg pleier å lese. Camino har forøvrig en egen bokhandel i Fredrikstad, dit må jeg ta turen innom en dag. 

Ellers i juli leste jeg Francesca Lia Blocks første (?) voksenroman, House of Hearts, og jeg elsket den, til tross for at det var en krim (kunne riktignok spart meg for oppklaringen på slutten der, for hvem trenger egentlig svaret på alt?). Skikkelig uggen sørvest-amerikansk ørkenstemning. Jeg lot meg også begeistre av Helen Oyeyemi. Leste Gingerbread for noen år siden, som jeg ikke likte, men Mr Fox var ikke noe annet enn helt vidunderlig! Det var noe veldig Barbara Comynsk over den, så nå gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Oyeyemi. Som vanlig en fryd å lese diktene til Glück. 

Tre menn leste jeg i juli. Mannen prøver å få meg til å lese Hernan Diaz' In the Distance, som faktisk foregår i ørkenen, men vi får nå se.

Litteratur i januar: Sigrid Undset, Tom Wolfe m.m.

En måned har gått siden jeg begynte på mine litterære nyttårsforsetter, og jeg har ikke lest én kjedelig/meningsløs bok. Ikke at jeg har lest så mange, men det har jeg aldri hatt som mål. I desember begynte jeg å lese Sigrid Undset, og i januar fortsatte jeg med det. Først Gymnadenia, hvor jeg ble revet med av Peter Selmers liv i Kristiania og Trondhjem, deretter begynte jeg på første bok i Kristin Lavransdatter og ble bare enda mer revet med av Kristins liv. Jeg har fortsatt noen sider igjen av Kransen, og flere bøker av Undset ligger og venter rundt forbi. Jeg tror jeg er hekta. Tyder dette på at dette året blir et slags Sigrid Undset-år for meg? I så fall er det ikke meg i mot. 

De som har fulgt bloggen min en stund vet at jeg leser veldig mange kvinnelige forfattere i forhold til mannlige, men i årets første måned har jeg faktisk lest flere menn enn kvinner, og ikke bare det, men jeg ble helt oppslukt av The Bonfire of the Vanities, som aller først minnet meg om en slags sympatisk Bret Easton Ellis, men så viste det seg at den var mye bedre enn som så, og enda den ble skrevet i 1987, fortsatt relevant og dagsaktuell. Jeg må lese mer Tom Wolfe! Tenk, en (for meg) ny mannlig forfatter jeg lot meg begeistre av! Det skjer ikke så ofte. 

I går skulle jeg egentlig sett teaterversjonen av Steinbecks Om mus og menn, men det ble avlyst for en stund siden, så da utsatte jeg også å lese romanen. Og apropos menn og kvinner, The Paris Review har en artikkelserie som heter Feminize Your Canon som er verdt å sjekke ut (og som neppe gjør det lettere for meg å lese flere mannlige forfattere). F. eks. kan du lese om Dorothy West og hvordan hennes romaner om middelklassen ikke ble sett på som "fargede nok". (For alle fargede skal jo liksom ha strevsomme liv, eller som Thulani Davis sa etter at The Wedding ble publisert: “The complexity of our universe is generally not reflected in the mainstream media, where blacks are usually viewed as working class, unemployed, troubled by pathologies. For me, all the pieces of the pie help give a more rounded view of our world.”)

Det må sies at selv om jeg ikke leste noe kjedelig/meningsløst denne måneden, så syntes jeg ikke nødvendigvis at alt var bra. Diktsamlingen Sangen i verkstedhallen var for så vidt interessant, men det ble for mye Mao og Stalin for meg. Tom Wolfe skrev i forordet til The Bonfire of the Vanities hvordan Zola beskrev gruvearbeidernes kår ved å skrive om hestene deres - hestene som blir født nede i gruva, som jobber uten å se lyset noen gang, blir blinde, lever hele livet sitt nede i gruva, og til slutt dør der nede. Asbjørn Eldens dikt er ikke slik, men er mer som kampspråk, og da blir det for propagandistisk til at det blir bra poesi. 

Klassekampen trykket et bilde av Barbara 
Comyns (som jeg aldri har sett før) 
i et essay om en bok om forlaget Virago.

En stabel bøker som jeg handlet fra 
feministbokhandelen Gullberg & Bostadløkken. 

En annen ting jeg oppdaget i januar, var at debutboka mi dukket opp i julekalenderpodcasten Det store i det små. Tittei!

PROSA
1. GYMNADENIA av Sigrid Undset
2. THE BONFIRE OF THE VANITIES av Tom Wolfe

POESI
3. SANGEN I VERKSTEDHALLEN av Asbjørn Elden

Kvinner (og menn) i oktober

Hei og hopp, jeg har ikke glemt oktoberstatistikken! Her kommer den: 70 % kvinner, 30 % menn. En stor overvekt av kvinner i oktober, altså, men hjelper det om jeg sier at en mann stod bak en av de mest minneverdige romanene jeg leste? (Morgenstjernen av Karl-Ove Knausgård.) I tillegg hendte det i oktober at jeg hørte på en podcastepisode med to mannlige poeter og fikk lyst til å lese (en av) dem etterpå.* Kan dere tro det? 

Apropos kvinner og menn, jeg kan heller ikke la det passere at Louise Glück fikk Nobels litteraturpris: jeg ble så glad da hun fikk den. Sikkert fordi jeg føler at hun er litt "min". Det finnes ingen poet jeg har flere diktsamlinger av i hylla enn henne, og jeg siterte henne til og med i debutromanen min. Jeg elsker Glück. Jeg leser diktene hennes om og om igjen, spesielt The Wild Iris. Å lese Glück kjennes langt inn i sjela. Hør bare her: I couldn't do it again, / I an hardly bear to look at it— / in the garden, in light rain / the young couple planting / a row of peas, as though / no one has ever done this before (...) (som forøvrig er starten på diktet "The Garden"). 

Jeg kan også nevne at Facebook-gruppa Undervalued British Women Novelists 1930-1960 er et lite skattkammer på internett - der diskuteres bl.a. Barbara Comyns, Leonora Carrington og Dodie Smith (selv om hun kanskje ikke er "undervalued" akkurat, hun skrev faktisk The Hundred and One Dalmatinians) - og at jeg har funnet meg en bokklubb! Tilfeldighetene vil ha det til at det bare er kvinner i klubben (nei, det er faktisk ikke sant, vi fant hverandre gjennom en feministgruppe). Den første boka vi skal lese er Purple Hibiscus av Chimamanda Ngozi Adichie. Det gleder jeg meg til! 

*Den andre av dem har jeg allerede lest, for flere år siden. 

Litteratur i september

I september ruslet jeg rundt i Stensparken og Fagerborg med Sigrid Undset-selskapet. Vi besøkte Kristiania-adressene til Undset, jeg så deler av Oslo jeg aldri har sett før og fikk lyst til å lese Elleve år. Eller, det vil si, jeg var faktisk på Fagerborg to dager tidligere. Tilfeldighetene gjorde at to forskjellige hendelser førte meg opp til denne delen av Oslo i løpet av en svært kort tid. To dager før byvandringen var jeg nemlig med på å spille inn en podcast med Litteraturhuset i Kristiansand, i en leilighet på Fagerborg. Episoden jeg er med i handler om skriving, men den er ikke ute ennå. Imidlertid ligger det tre andre episoder av serien ute, og min favoritt er episoden med Annabelle Despard og Camilla Bøksle. Der snakker de om bøkene sine, om det å skrive etc. I tillegg gleden av å høre førstnevnte lese diktene sine. Anbefales! 

Andre litterære greier i september: Jeg var på Litteraturhuset i Oslo og hørte Gunhild Øyehaug lese, anskaffet Vonde blomar som nå ligger i stuebordsskuffen (ekvivalenten til det å ha en stabel med bøker som skal leses i nærmeste fremtid), jeg deltok i en forfattersamtale om fugler på Deichman Bjørvika (og besøkte dermed det nye biblioteket for første gang), jeg leste Tingenes tilstand i går og må summe jeg, jeg opprettet mitt eget litterære konsulent-/oversetterfirma, jeg skrev masse, jeg arbeidet med oversettelsen av en novelle (et arbeid jeg liker veldig godt), jeg gikk i bokhandelen på måfå og plukket med meg Ædnan, et epos om Sápmi, det angrer jeg ikke på, for det var noe av det beste jeg leste denne måneden. Ein dag vaknar me og det er sommar var også fin. Ellers er jeg glad for å igjen kunne delta på kulturarrangement, det er nok mer enn korona som har satt en stopper for det det siste året (baby! men nå er han ikke lenger en baby). I helga skal jeg på konsertforestilling og høre joik! Gleder meg veldig til det. 

Ser dere hvilken bok som
venter på meg her!!!

PROSA
1. MR. FOX av Barbara Comyns
2. EIN DAG VAKNAR ME OG DET ER SOMMAR av Ingrid Z. Aanestad
3. EVENTYR FOR VOKSNE av Grethe Fatima Syéd
4. I DAG JEG, I MORGEN DU av Kjersti Annesdatter Skomsvold
5. THE GOLDEN KEY av Marian Womack
6. HAVFRUEHJERTE av Ingvild Lothe
7. TINGENES TILSTAND av Sandra Lillebø 

SAKPROSA
8. OVER HAV OG LAND av Brit Bildøen
9. BILL ODDIE'S LITTLE BLACK BIRD BOOK av Bill Oddie

POESI
10. ÆDNAN av Linnea Axelsson
11. BRITISK MUSEUM av Jørn H. Sværen

Kvinner i august

 Leste 100 % kvinner i august. Gjør det altså mye bedre enn denne gjengen. 

Mansplaining er ingen ny greie. Her fra Mr. Fox av
Barbara Comyns (1987). 

Litteratur i august

Leste masse i august, men bare to hele romaner. Dødevaskeren var fæl, Sight var stort sett veldig kjedelig (jeg begynte på den i januar 2019). 

Sees på Deichman Bjørvika 10. september kl. 19?

PROSA
1. DØDEVASKEREN av Sara Omar
2. SIGHT av Jessie Greengrass

Fra Barbara Comyns Mr. Fox (1987) som 
jeg leste ut i dag.

Litteratur i juni; skog, sci-fi, en politikerbiografi og en guide til Svalbard

Forrige uke var vi på hytta, og jeg fikk lest masse. Der, i skogen, leste jeg bl.a. Oktoberbarn og debutromanen Skabelon. Begge to virkelige gode romaner. Den sistnevnte handler om en familie som bor i et hus i skogen, og mer om den (og forfatteren) kan du lese her. Det er en den eneste debutromanen som har utkommet i år som jeg har lest (så vidt jeg husker), men jeg tør likevel satse en knapp på at den blir nominert til debutantprisen neste år. 

Vet ikke om John Richard Norman i den barokke romanen Normans område ville vært enig, eller om han bare ville blitt kvalm. Jeg ble i hvert fall ikke kvalm av å lese Normans område, snarere ble jeg heller engstelig for å selv skrive dårlig. Begeistret ble jeg og, i stor grad deler vi synet på lesing, og å ha opplevd å bli kvalm av å lese: jeg hadde et år hvor jeg ikke orket å lese noen ting, jeg var rett og slett mett på litteratur og syntes alt var dårlig, jeg leste nesten ingenting det året, jeg følte bare en sterk aversjon. John Richard Norman opplever samme greia og stikker av fra sin jobb som forlagsredaktør til en liten øy (på Hvaler?) hvor han blir i et helt år, uten knapt å lese. I stedet forelsker han seg i en kvinne på øya, og så. Jeg sier ikke mer. 

Skabelon er riktignok den eneste debutromanen av i år jeg har lest, men jeg leste en debutroman fra i fjor: Kroppen er en morder. Den var ganske leseverdig, til tross for sine mangler (det er en anmeldelse av romanen i nyeste nummer av Fett som jeg er svært enig i: bl.a. tar hovedpersonen helt umotiverte reiser - det får meg til å tenke på at forfatteren gjorde det i virkeligheten og følte at hun måtte skrive om dem, men romanen hadde jo ikke blitt mindre sann av at hun bare hadde droppet å ta dem med - det ville bare gjort romanen bedre og mer enhetlig). Den handler om en ung kvinne som strever med å få barn, og det handler det også om i Hundeparken av selveste Sofi Oksanen, eller rettere sagt kvinner som strever med å få barn, mer nøyaktig: surrogati og eggdonasjon osv. Et tema som kan innby til grufullheter, i hvert fall kjente jeg meg litt uggen da jeg leste denne nyhetsartikkelen for noe uker siden, men romanen til Oksanen kjedet meg egentlig bare. Jeg syntes den var fryktelig intetsigende og måtte i grunnen bare presse meg gjennom. Hun er helt tapt for meg nå, synes ikke hun har skrevet noe bra siden Utrenskning. 

Ellers hygget jeg meg med Vernon Subutex I, mange år etter "alle andre" (likevel: et boktips til sommerstabelen!), og tv-serien Normal People, faktisk såpass mye at jeg nå vurderer å lese Normal People, selv om jeg syntes Conversations with friends var kjedelig og fryktelig overvurdert. Vi får se, jeg har allerede en digg stabel med bøker (og tidsskrifter) som venter. 

Forøvrig synes jeg sommerferie i Norge er helt nydelig. En av naboene er jordbærbonde, så det er bare å gå hundre meter og plukke en kilo jordbær til en femtilapp, og langs grusveiene vokser det morelltrær og markjordbær, og senere kan vi gå i skogen et steinkast unna og plukke blåbær. Det minner meg forresten på å fortelle at jeg skrev litt om skogen - og ikke minst Barbara Comyns! - i dette essayet om korona for Forfatternes klimaaksjon, publisert nå nylig. 

Neste uke drar vi til Sørlandet, det blir fint, det, og. 

God sommer!


PROSA
1. KROPPEN ER EN MORDER av Kitty Byng 
2. HUNDEPARKEN av Sofi Oksanen
3. VERNON SUBUTEX I av Virginie Despentes
4. OKTOBERBARN av Linda Boström Knausgård 
5. EPP av Axel Jensen 
6. SKABELON av Malin C. M. Rønning 
7. NORMANS OMRÅDE av Jan Kjærstad 

SAKPROSA
8. ANGELA MERKEL av Ingrid Brekke 
9. SVALBARDGUIDE av Pål Hermansen 

Vernon Subutex I og føttene til en sovende baby.
Jeg får lest mye når baby sover, så lenge jeg har en
bok innenfor rekkevidde!

Leste hele Axel Jensens Epp mens baby sov
i bæresjalet.

Hans Herbjørnsrud får sagt det.

Normans område, baby T, og meg ikledd svette
 treningsklær. Jeg har nemlig, etter halvannet års
pause, begynt å løpe igjen! Satser på halvmaraton
neste år!

Litteratur i mai, biblioteket er åpnet!

Det er sommer!

På fredag åpnet biblioteket igjen. Riktignok er det bare lov til å være der i femten minutter om gangen, og bare for å låne og levere bøker, men likevel. Jeg lånte en liten stabel som nå ligger på bordet, og ute blomstrer forresten syrinen.

Det har kommet meg for øre at det er et essay om Barbara Comyns i det nye nummeret av Vinduet, men jeg har ikke lest det ennå for her på Nesodden finnes det ikke noe utsalgssted for magasiner (!!!). Jeg får bare smøre meg med tålmodighet til neste gang jeg drar til Oslo (ikke så ofte for tiden, annet hvert sete på bussen er jo fortsatt tatt ut av bruk).

Derimot fikk jeg nyeste nummer av Melk i postkassen forleden, for der har jeg en novelle. Det er en dystopisk kjærlighetshistorie om en hemmelig agent. Andre ting som havnet i postkassen: en biografi om Angela Merkel og Mannen som så alt av Deborah Levy. Sistnevnte leste jeg sporenstreks. Det var desidert den beste boka jeg leste i mai, ved siden av Dialoger I, en samling forfattersamtaler. Jeg fikk boka for et tiår siden, men leste bare ett av intervjuene (det med Kjell Askildsen) før den ble liggende, muligens fordi jeg fikk prestasjonsangst. Boka er fra begynnelsen av nittitallet og var meget interessant. Dette sa f.eks. Einar Økland på et spørsmål om han tok det som en kompliment at det er blitt sagt at forfatterskapet hans holder pessimismen i live: -- Absolutt. Det er optimistane som har øydelagt verden. Dei trur at alt skal gå så fordømt mykje betre berre dei fører ein verdskrig, bygger eit unødvendig bygg eller raserer ein skog. Det er pessimistane som har prøvd å reparere og dempe øydeleggingsaktivitane. Andre forfattere van der Hagen har samtalt med i boka er bl.a.: Dag Solstad, Jan Erik Vold, Jon Fosse og Gro Dahle.

Nå holder jeg på med Dialoger II, nærmere sagt intervjuet med Hans Herbjørnsrud, som jeg faktisk aldri har lest (tror jeg).

En skulle forresten tro at jeg har klart å delta på noen litterære arrangementer, siden alt skjer digitalt for tiden og det passer fint når en har en baby og er stuck på "Oslos svar på Staten Island"*, men jeg har faktisk ikke vært på ett eneste ett. Jeg har tenkt på å delta flere ganger, men nei. Det er liksom grenser for mye skjerm en kan utsette seg for. Dessuten blomstrer jo som sagt syrinene.


PROSA
1. MANNEN SOM SÅ ALT av Deborah Levy
2. TØRKEVÆR av Suzanne Brøgger


POESI
3. PROSAISK LYRIKKBEVEGELSE av Maja Hagen Torjussen (red.)
4. DIALOGER I av Alf van der Hagen (red.)


SAKPROSA
5. BREVENE DINE LEGGER JEG UNDER MADRASSEN av Astrid Lindgren og Sara Schwardt
6. MEN DU SER IKKE SYK UT av Ragnhild Holmås

Nyeste nummer av Melk. 

En roman jeg gleder meg veldig til å lese.

En novelle jeg har skrevet. Se så fint illustrert den er
blitt av Magdalena Rechlowicz!

En roman jeg holder på å lese (og som,
for å være helt ærlig, er litt kjedelig?). 

*Noe jeg leste da jeg googlet en restaurant på Nesodden forleden dag.

Litteratur i januar; eller livet; eller jeg skriver om Barbara Comyns for ente gang

Baby T dekonstruerer Tredje, og siste, roman om
Bjørn Hansen. 

Januar! Litt av en måned. Solgte leiligheten i Ås og flytta inn i et hus på Nesodden. Sletta Instagram-kontoen noen dager inn i året og har ikke sett meg tilbake. Fikk fyken av avisen jeg i sju (!) år har jobbet som frilanser for (de skal rett og slett kutte ned på litteraturanmeldelser og har dermed ikke bruk for meg lenger), med andre ord: jeg mistet jobben.* Tok oss en tur til Portugal. Lærte meg å bære Baby T på ryggen.

Leste (den gotiske? gotisk-hverdagslige) novellesamlingen The Doll's Alphabet av Camilla Grudova og ble begeistret. Veldig begeistret. Hver novelle var en herlig, sprø sak. Ikke på den søte biscotti-måten, men på den grufulle måten. I blant tenkte jeg på Iain Banks, men det var ikke akkurat Iain Banks. Noen nevner Kafka, men det er ikke akkurat Kafka heller. Det er umulig å ikke tenke på Barbara Comyns (men det er kanskje ikke noe rart, for en gang jeg googlet Barbara Comyns, dukket det opp en Granta-artikkel om Barbara Comyns skrevet av ei ved navn Camilla Grudova, og det var da jeg fattet interesse for Grudova.**). En kan tenke på mange, men Grudova er noe helt for seg selv. Jeg er fan og gleder meg til neste bok.

Ellers er det blitt februar, og i morgen er det Samenes nasjonaldag. Tips meg gjerne om samisk litteratur!


PROSA
1. TREDJE, OG SISTE, ROMAN OM BJØRN HANSEN av Dag Solstad
2. THE DOLL'S ALPHABET av Camilla Grudova
3. FUGLENE UNDER HIMMELEN av Karl Ove Knausgård

POESI 
4. MIN DØDE HUND av Joakim Kjørsvik

SAKPROSA 
5. BABY-LED WEANING av Gill Rapley og Tracey Murkett
6. BARNEBARN! av Gro Nylander

Baby T leker med Baby-led Weaning. 

Bar Baby T Lisboa rundt på ryggen. Casa Fernando
Pessoa var dessverre stengt på grunn av oppussing.

*Har noen tips til en jobb til meg? Gjerne en jobb hvor man får lønn og ikke honorar. Åpen for mye!

**Denne Granta-artikkelen handler om Comyns' A Touch of Mistletoe som jeg ennå ikke har lest for jeg har ikke fått tak i boka. Hjelp!

Noen korte fra Cambridge Literary Festival

Denne helga gikk Cambridge Literary Festival av stabelen, og dette er litt av det som skjedde.


HELEN OYEYEMI

1. Intervjueren spør Helen Oyeyemi om romanen Gingerbreads parallell til eventyret om Hans og Grete, siden det så ofte blir nevnt av kritikere. Oyeyemi svarer at det ikke er noen parallell - til tross for at pepperkaker har en så sentral rolle i romanen, og en av romanens karakterer heter Gretel. Man må jo få lov til å kalle en karakterer Gretel uten at det skal bety noe mer, sier Oyeyemi. Det er jo et navn som faktiske mennesker heter. Så sier hun at det også er en brønn i novellen, og er det en brønn i eventyret om Hans og Grete, kanskje? Nei.

2. Oyeyemi beskriver pepperkakene i romanen som 'delicious, but creepy.'

3. Oyeyemi forteller at hun var en annen forfatter før hun leste Barbara Comyns. Hun forteller at hun hadde skrevet fire bøker og var litt lei av å skrive da hun oppdaget Comyns og leste alt av henne. Etter det ble det gøy å skrive igjen.

(Oyeyemi signerte sin første bokkontrakt da hun fortsatt gikk på skolen - en millionkontrakt.)

4. Oyeyemi sier at hun skriver i senga, så hun dupper hele tiden av, og at det kanskje er derfor det hun skriver virker så drømmeaktig.

5. Oyeyemi sier at hun bakte og spiste mye pepperkaker mens hun skrev Gingerbread, men at hun har sluttet å bake noe særlig nå. Hun sier også at Comyns bakte mye, og jeg lurer på hvordan hun kan vite det, siden jeg trodde jeg hadde lest alt om Comyns som er å finne. Vet kanskje Oyeyemi om en biografi om Comyns som jeg ikke vet om? I så fall, hvordan er det mulig?

6. Noen i salen spør Oyeyemi om hun synes det er ensomt å være forfatter og skrive for seg selv. Oyeyemi svarer kort og kontant: nei. Deretter: 'It's great!'

7. Noen i salen spør Oyeyemi om hvordan hun klarer å skrive så mange ulike og varierte karakterer. (Den som spør bruker det engelske ordet diverse.) Oyeyemi svarer: 'I don't know, I just write about people.'

8. Jeg spør Oyeyemi (mens hun signerer Gingerbread for meg) hvilken roman av Comyns hun liker best. Hun svarer The Skin Chairs. Den handler om en kvinne som oppdager to stoler trukket med menneskeskinn, og som bruker hele romanen på å finne ut hvordan hun kan leve i en verden hvor disse stolene eksisterer. Oyeyemi er også veldig glad i Who Was Changed and Who Was Dead. Hun spør meg hvilken roman jeg liker best, og jeg svarer at det er The Juniper Tree, eller The Vet's Daughter. 

9. Jeg finner noen på internett som selger en brukt (og ikke altfor dyr) utgave av The Skin Chairs og bestiller den med en gang.

10. Jeg leser Gingerbread, og det er virkelig en merkelig roman.


YMSE

11. Under forfattersamtalen med Daisy Johnson, kommer det fram at en av personene i Everything Under heter Gretel. Jeg har lest over halve boka, men det har gått meg hus forbi. (Det kan jo hende at det ikke nevnes før andre halvdel.)

12. Å skrive en roman er som å være i en stor, mørk grotte, mens det å skrive en novelle er som å komme ut i lyset, sier Daisy Johnsen. Lyset er 5000 ord!

13. I novellesamlingen Fen av Daisy Johnson er det blant annet en novelle om en kvinne som spiser menn, bokstavelig talt, og en annen novelle om en kvinne som blir forvandlet til en sel. Jeg liker ikke romanen Everything Under så godt, men kanskje jeg må lese Fen likevel.

14. Jeg er på et arrangement hvor Ali Smith presenterer tre debutanter hun synes vi bør lese, og de tre debutantene leser og forteller om bøkene sine, uten at jeg blir noe særlig nysgjerrig på bøkene deres. Jeg tror kanskje at 'historiske romaner' ikke helt appellerer til meg.

15. Lisa Appignanesi blir spurt av noen i salen om hvordan hun klarte å leve alene etter at mannen hennes døde. (Siden hun skrev hele Everyday Madness fordi ektemannen hennes gjennom trettito år døde). Den som spør, opplevde nemlig selv at mannen hennes døde på omtrent samme tid som Appignanesi. Jeg synes spørsmålet er skikkelig trist, og kommer ikke til å huske hva Appignanesi svarer.

16. Madeline Miller sammenligner Donald Trump med King Lear og sier at å oppdra barn burde fremstilles mer episk enn det gjøres, fordi det er en stor ting å oppdra barn. (For den som ikke vet, så har Miller skrevet en roman om Kirke. Ja, hun som i Odysseen liksom kaster seg over Odyssevs og forvandler menn til griser.)

17. Jeg er på en samtale mellom Caroline Criado-Perez og Helen Lewis, og synes fortsatt at alle bør lese Invisible Women! 

18. Italo Calvinos Six Memos for the Next Millennium er den beste boka om å skrive som Smith har lest. (Men grunnen til at hun nevner den, er at Six Memos for the Next Millennium bare inneholder 5 notater. Det er fordi Calvino døde før han ble ferdig. Det kan hende henne også, at hun ikke blir ferdig med siste bind av årstidskvartetten, slik at den bare blir bestående av Autumn, Winter og Spring. Man vet aldri hva som skjer i livet, sier Smith.)

19. Våren er den vanskeligste årstiden, sier Ali Smith. Man kan være i mørket med sine vanskelige ting, men når lyset kommer blir det bare verre. 'Dere vet, April is the cruellest month,' sier hun.

20. Håp kommer når desperasjonen er på sitt sterkeste, sier Ali Smith.