Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!

Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 

POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA

2. EVERYTHING UNDER av Daisy Johnson
3. DØDEN I VENEDIG av Thomas Mann 

4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

5. FJELLET, GEVÆRET, VANNET av Lars Ramslie 
6. UTSLETTELSEN av Thomas Bernhard 

SAKPROSA 
7. EICHMANN IN JERUSALEM av Hannah Arendt 
8. MAKT OG VOLD av Hannah Arendt 

9. EMBRACE FEARLESSLY THE BURNING WORLD av Barry Lopez 
10. JEG TENKER NOK DU SKJØNNER DET SJØL av Jon Gangdal 

Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Hanna Resvoll-Holmsen

For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 

Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.

Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 

Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!

Litteratur i juli: Oversatte romaner og ørken noir

POESI

1. ONKEL ARNE OG MÅNEN av Aina Villanger 
2. VINTEROPPSKRIFTER FRA KOLLEKTIVET av Louise Glück 
3. LA OSS ALDRI GLEMME HVOR GODT DET ER Å LEVE av Sarah Zahid 
4. LA av Geir Halnes
5. VÅRE SÅR I HOGSTFLATEN RENSE OVERGI BLANKE TRÆR BLOMSTRE OPP I DØDSRATEN HVISK NAVNET UT HER av Kristin Berget 

Jordmunn handler om ei jente som blir 
synsk når hun spiser jord. Anbefales!

PROSA

6. SLEMME PIKER av Camila Sosa Villada
7. THE SWIMMERS av Marian Womack 
8. FARVEL, COLOMBUS av Philip Roth 

9. SOMMEREN MAMMA HADDE GRØNNE ØYNE av Tatiana Ţîbuleac
10. MR FOX av Helen Oyeyemi
11. HOUSE OF HEARTS av Francesca Lia Block 
12. JORDMUNN av Dolores Reyes 

SAKPROSA
13. TEN WAYS TO DESTROY THE IMAGINATION OF YOUR CHILD av Anthony Esolen 

I juli fikk jeg, via bokklubben til Gullberg & Bostadløkken, i hende Slemme piker fra Camino forlag, og den likte jeg så godt at jeg etterpå måtte sjekke ut flere av bøkene til Camino. Det angrer jeg ikke på, for det ble det mye forfriskende lesning ut av: en roman av en rumensk forfatter (Sommeren mamma hadde grønne øyne), en sprø, fantasifull, argentinsk krim (!!!) (Jordmunn),  og nå leser jeg den fjerde boka derfra, Vakre vinduer av James Noël, en roman fra Haiti. Skikkelig digg å lese noe helt annet enn det jeg pleier å lese. Camino har forøvrig en egen bokhandel i Fredrikstad, dit må jeg ta turen innom en dag. 

Ellers i juli leste jeg Francesca Lia Blocks første (?) voksenroman, House of Hearts, og jeg elsket den, til tross for at det var en krim (kunne riktignok spart meg for oppklaringen på slutten der, for hvem trenger egentlig svaret på alt?). Skikkelig uggen sørvest-amerikansk ørkenstemning. Jeg lot meg også begeistre av Helen Oyeyemi. Leste Gingerbread for noen år siden, som jeg ikke likte, men Mr Fox var ikke noe annet enn helt vidunderlig! Det var noe veldig Barbara Comynsk over den, så nå gleder jeg meg til å ta fatt på resten av forfatterskapet til Oyeyemi. Som vanlig en fryd å lese diktene til Glück. 

Tre menn leste jeg i juli. Mannen prøver å få meg til å lese Hernan Diaz' In the Distance, som faktisk foregår i ørkenen, men vi får nå se.

Bøkene jeg (knapt) leste i oktober

Oktober. Om man ser bort fra 'moden kvinne', skulle man tro det var jeg som hadde sendt inn dette problemet til spalta Vigdis vet i Bokvennen: 

mellom
SAKPROSA
1. KJELL ASKILDSEN. ET LIV av Alf van der Hagen
2. NOT THAT KIND OF GIRL av Lena Dunham

---

DEN BESTE BOKA
Boka om Kjell Askildsen. Svært godt skrevet biografi om en av mine favorittforfattere. Har lest an del anmeldelser av boka, hvor det skrives at van der Hagens sakprosa likegodt kunne vært prosa, og det sier jeg meg enig i. Samtaleformen i blandet tidligere upubliserte tekster av Askildsen fungerer glimrende. Selv klarte jeg nesten ikke å legge boka fra meg. 

DEN KJIPESTE BOKA
Not That Kind of Girl. Rævva. 

Bøkene jeg leste i august: Våpen, hipster-Oslo og granateplesuppe

I august har jeg flytta til et nytt sted og begynt på et nytt universitet. Nærmere bestemt Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås. Skrev dette i fjor høst, nå er jeg her. Endelig, for innerst inne har jeg jo hatt lyst til dette så mye lengre, jeg har bare ikke gjort det før nå. Jeg har også flytta inn i egen leilighet. Blitt kjent med masse folk, utforska skogene i nærområdet og sykla masse, bare for å se. Var også på utferd til Hamar med biologiklassen. Skrevet journaler opp i mente, allerede i morgen har jeg fem studiepoeng i boks. Etc, etc. Det har skjedd så mye i det siste at det har blitt lite lesing. For å være helt ærlig liker jeg det veldig godt. Ihvertfall akkurat nå. Snart kommer høsten og vanene, det blir nok mer lesning da. Akkurat nå er det bare så mye annet. 

PROSA co
1. A FAREWELL TO ARMS av Ernest Hemingway
2. FORDELER OG ULEMPER VED Å VÆRE TIL av Vigdis Hjorth
3. MAGNHILD av Guri Idsø Viken og Inger Johanne Sæterbakk
4. POMEGRANATE SOUP av Marsha Mehran
slutt
TEGNESERIER
5. AYA av Marguerite Abouet og Clément Oubrerie
---

DEN BESTE BOKA MELLOMA Farewell to Arms. Ikke det beste jeg har lest av Hemingway, men jeg har tenkt på den relativt ofte i ettertid. Selv om det må innrømmes at jeg så Hemingway & Gellhorn ikke så lenge etterpå og kanskje hjalp den også meg med å tenke på A Farewell to Arms. 

DEN KJIPESTE BOKA
Boka til Vigdis, usj.

Den ene bokhylla i den nye leiligheten. Gir det et halvt år, så er det stappa der.

. 

Bøkene jeg leste i mai

I mai har jeg bare lest én skjønnlitterær bok. Det er fordi jeg har forberedt meg til eksamener. Nå er det over, jeg har fått realfagskompetanse, det er juni, jeg skal anskaffe meg rulleski og vente på beskjed fra samordna opptak. Uansett kommer det til å bli et bra liv. 

Og jeg skal selvsagt lese en haug med bøker.

Mai har vært rene sommeren. En dag lagde jeg brenneslesuppe og leste et intervju
med Herbjørg Wassmo i Bokmagasinet. Hun sa noe fint om litteratur; at litteraturen
 ikke skal trøste, men gi innsikt. Jeg har bare lest én bok av henne før,  Et glass melk
 takk. Kanskje skulle jeg ha lest noe mer av henne.

PROSA
1. VINTERNOVELLER av Ingvild H. Rishøi

SAKPROSA
2. GAIAS HEVN av James Lovelock
3. HAMSUN. SVERMER OG EROBRER av Ingar Sletten Kolloen
4. PALEOFANTASY. WHAT EVOLUTION REALLY TELLS US ABOUT SEX, DIET, AND HOW WE LIVE av Marlene Zuk
5. SJELENS AMERIKA av Karl Ove Knausgård
6. TIL SKOGS av Haakon Bull-Hansen
7. WHAT A WONDERFUL WORLD: ONE MAN'S ATTEMPT TO EXPLAIN THE BIG STUFF av Marcus Chown

---

DEN BESTE BOKA
En av novellene i Vinternoveller har jeg lest før, og jeg elsker den novella. Den stod på trykk i det aller første nummeret av Granta som kom ut i januar 2013. Etter å ha lest den leste jeg alt av Ingvild H. Rishøi (ikke at det er så mye, med henne er det mer kvalitet fremfor kvantitet). Men jeg kan ikke si at de andre novellene i Vinternoveller gav meg like mye. 

Sjelens Amerika leste jeg egentlig i desember, bortsett fra siste essay. Jeg leste nesten hele med en gang, men la den av en eller annen grunn vekk da det bare var et essay igjen, som jeg altså leste nå. Og det var veldig fint og oppmuntrende for en tjuefemåring som så gjerne vil skrive noe bra. Men hele essaysamlingen er fantastisk. Og så tittelen da!

DEN KJIPESTE BOKA
Til skogs. Fine bilder, men kjedelig. 

WHAT A WONDERFUL WORLD av Marcus Chown

What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff plukket jeg opp etter at Richard Dawkins anbefalte den på twitter. Det er en populærvitenskapelig bok som tar opp alle de naturvitenskapelige tingene som gjør meg helt svimmel - og helt varm i hjertet. Det siste året har jeg brukt på å skaffe meg realfagskompetanse, og følgelig lest om alle disse tingene på et litt mer avansert plan, og boka til Chown var en fin oppsummering av bl.a. kvantefysikk, kosmologi, evolusjonen, atomfysikk, termofysikk, cellebiologi og hvordan hjernen vår fungerer.

For ja, jeg blir helt svimmel av å tenke på ting i universet, og det som er her, hva vi er laget av, kjenner av og til et sug i brystet av å tenke på tidsperioder på millioner av år, på å tenke på hvor små atomer er (og at de igjen består av mindre deler) og på hvor stor masse svarte hull har, på det avanserte maskineriet i hver eneste celle, og ikke minst på verdens begynnelse, og rett og slett bare det at vi bor på en kule som sirkler rundt en stjerne i universet, det er jo helt sprøtt og hjertet mitt banker raskere av å tenke på at sånn er det, tenk er sånn er det, men ikke fordi jeg er redd, mest fordi jeg er litt forelsket, i en (ja, nettopp) vidunderlig verden. 

(Jeg er altså ikke like platonisk som Stephen Hawking (sitat hentet fra boka): We are just an advanced breed of monkeys on a minor plant of a very average star. Det er vi jo forsåvidt, men jeg synes ikke det er bare bare.)

Ispedd humor og referanser til poeter, forfattere og vitenskapsmenn, skriver Chown underholdende og smart om de allerede nevnte emnene + flere, som f.eks. hvordan datamaskiner og verdensøkonomien fungerer, noe som jeg kanskje synes var noe av det vanskeligste å forstå. Den er menneskeskapt, men oppfører seg liksom på egenhånd. Ihvertfall tilsynelatende. Men det som også skjer i verden, er at atomer kaster ut lysfotoner tilfeldig, altså virkelig tilfeldig, som noe vi ikke kan vite på forhånd, det kan ikke beregnes. Og det går jo i mot alt det jeg trodde om fysikk før, at alt kunne måles og beregnes på forhånd. 

Og apropos ny kunnskap, om å lære noe nytt skriver Chown: [...] new knowledge is permanently connected to something you already know and a memory is laid down. 'That is what learning is,' wrote novelist Doris Lessing. 'You suddenly understand something you've understodd all your life, but in a new way.'

Fint, for jeg er helt enig med Doris Lessing, å lære nye ting føles ofte sånn. Viktig er det også: Just as exercising with weights encourages physiological processes that grow more muscle cells, the processes of remembering things, learning things and so on, encourages the brain to grow more neuronal connections. And, just as not exercising causes muscles to atrophy, not exercising the brain causes it to weaken or lose altogether many of its existing neuronal connections. Even Charles Darwin, who knew nothing of neurons, realised the truth of 'use it or lose it'. 'If I had to live my life over again, I would have made a rule to read some poetry and listen to some music at least once every week,' he wrote in his autobiography. 'For perhaps the parts of my brain now atrophied would thus have been kept active through use.'

Og hvis det trengs tips til hvordan: Les gjerne denne boken! (Jeg har selv allerede begynt på en annen bok en av samme forfatter, boka med den fantastiske tittelen We Need to Talk about Kelvin!)

Fra avisa 3 + boktoget

Denne teksten stod i Fædrelandsvennen 1.4.2014. Skrev det etter å ha skrevet en lignende tekst her på bloggen, de som har lest det vil kanskje ikke finne så mye nytt i denne. 

--

En litterær krise 

Når en leser begynner å lure på hva som er vitsen med å lese.

En dag går jeg på biblioteket for å avgi min stemme til Sørlandets litteraturpris. Saken er grei, synes jeg, jeg er ikke tvil om hvem som bør vinne. Kanskje er det derfor jeg begynner å tenke på litterær kvalitet– igjen, for det er noe jeg tenker mye på. Denne gangen begynner jeg å tenke på hvor lite, i noen tilfeller, som skal til for å utgi en roman. Jeg lurer på om redaktørerene som sitter i forlagene vet hva de driver med, det er som om det oftere og oftere, jo mer jeg leser, er slik at jeg undrer meg over om denne utgivelsen jeg sitter med virkelig er seriøs. Vil forlagene virkelig at vi skal lese dette fordi det er god litteratur, eller er det rett og slett fordi det selger, mer som et samlebåndsprodukt enn et ordentlig litterært verk? Som opptatt av norsk samtidslitteratur føler jeg at jeg ofte støter bort i det middelmådige. Forstå meg rett, det finnes god norsk samtidslitteratur, men også mye middelmådig, som jo er det verste, for hva skal vi egentlig med det? De påfølgende dager etter besøket på biblioteket, leser jeg flere norske samtidsromaner som gjør meg nedstemt og irritert. Tanken på at jeg brukte tid på å lese dette mølet, mens jeg vet at det må finnes gode bøker jeg heller burde ha brukt tiden på, er ikke særlig oppløftende. Leselysten blir mindre. Hva om den neste romanen jeg leser er likeså?

Da jeg studerte litteratur, var jeg en gang på en forelesning om Rainer Maria Rilke. Den åpnet med at foreleseren fortalte en anekdote om en tidligere litteraturprofessor som hadde pensjonert seg og proklamert at han nå bare skulle lese Rilke. Endelig skulle han få slippe å lese dårlig litteratur. Det er nesten så jeg er fristet til å gjøre mer eller mindre det samme, bare holde meg til de gamle  forfatterne jeg vet er bra. For å være sikker på at lesningen skal gi meg noe, istedenfor at det jeg leser bare skal forsvinne ut i sanden uka etterpå fordi det var så middelmådig at jeg glemte det hele. På en annen side ville jeg da gått glipp av f.eks. en ny Kjersti Annesdatter Skomsvold, og det vil jeg jo ikke. Men noen ganger går det for lang tid, jeg har lest altfor mange middelmådige bøker som får meg til å lure på hvorfor jeg i det hele tatt leser litteratur, og da er det kanskje ikke noe annet å gjøre enn å lese Hamsun og vente til det går over.

--

PS, ved siden av tekstene min er det ofte en spalte hvor lokalkjente sørlendinger blir spurt om lesevaner og hva de har lest i det siste. Denne dagen var det noen som ikke kunne fordra Knausgård!!! 

Jaja, det gjør ihvertfall Mette-Marit. Likte forresten boktog-prosjektet hennes (hallo, tog og litteratur er verdens beste match) + intervjuet NRK gjorde med henne på Twitter. På linken kan man lese utdrag fra intervjuet, jeg klarte dessverre ikke å finne hele. Synd. Hun hadde ihvertfall god litterær smak. I tillegg nevnte hun American Pastoral av Philip Roth, som jeg ikke har lest, men tilfeldigvis har liggende på kommoden. Fikk den i gave for en liten stund siden, men hadde helt glemt den bort. Helt til Mette-Marit nevnte den på Twitter altså. Jeg har nemlig ennå til gode å lese noe av Philip Roth, vet ikke hvor mange år jeg har tenkt på at jeg må det, jeg som er så glad i amerikansk litteratur. Nå er det bare å gjøre det, boka ligger jo der i en armlengdes avstand.

Medea

MEDEA: Jeg er syk. Jeg er syk av sorg. Jeg prøver bare å få deg til å forstå det. Hjertet mitt er istykkerslått.

GUDINNEN: Vi behandler ikke den slags sykdom her. Det vil si. Det er ingen sykdom. Knust hjerte er en hendelse --

MEDEA: Istykkerslått.

GUDINNEN: Istykkerslått?

MEDEA: Istykkerslått, ikke knust.

GUDINNEN: Okei. Istykkerslått hjerte er en tilstand som er en del av kjærlighetens vilkår. Du er voksen og gjennomsnittlig intelligent. Du kjenner som alle andre til kjærlighetens vilkår.

MEDEA: Men jeg kjente ikke til kronologien. Begynnelsen. Midten. Slutten. Det ubønnhørlige, Blikket hans som ikke ser på meg lenger. Jeg kan ikke leve uten det. Det er en sykdom. Jeg føler meg dødssyk. Jeg kommer til å dø av denne tilstanden. Jeg går ingen steder. 
--

- Fra Medealand av Sara Stridsberg

Jeg tror alle kvinnelige forfattere, med unntak av Vigdis Hjorth, er plaget av tanker som 'Hva kommer mamma til å si?'
- Selma Lønning Aarø

Årssummering 2013: Oktober

I oktober leser jeg dikt og skriver masse. Tenker mye på hunden jeg en dag skal ha og på Pål Sverre Hagen som er så kjekk. Drikker whisky med jobben og begynner å skrive for Fædrelandsvennen. Lou Reed dør og jeg hører på Velvet Underground en hel kveld, noe jeg ikke har gjort siden jeg var tenåring. Alice Munro får Nobelprisen i litteratur og jeg skulle ønske jeg var i Oslo og kunne høre på Sasha Grey i samtale med Audun Vinger. 

Månedens beste bok: Ingen som skilte seg veldig positivt ut. 

Månedens kjipeste bok: Gjøre godt av Trude Marstein.

I oktober får jeg avlagsbrev fra Finnmark fylkeskommune på en jobb jeg har søkt på. Min plan om å oppholde meg en lengre periode i Nord-Norge må utsettes.

Løper mye i bymarka og høsten er fin.

Får meg en dansk varmblods på delfôr. 

Leser Klasskampen. 

Planlegger å sende inn et spørsmål til Vigdis Hjorth i spalten hennes i Bokmagasinet, men glemmer det helt bort. 

I oktober kjøper jeg meg et gresskar på impuls og lager gresskarsuppe av kjøttet og snacks av kjernene. 

There was a new program at the New School that offered the second two years of undergraduate study. And they said, Do you want to study the humanities or the social sciences? And I thought, I know what humanities is-- it's reading a book. I know how to read a book, so I'll do this other thing. 
- Deborah Eisenberg, utdrag fra intervju i The Paris Review 204, Spring 2013

Dagbok fra Finland, del 3

Anne B. Ragde, selvfølgelig, sier Ida i Den akademiske bokhandelen der vi vandrer rundt og lurer på hvilke norske bøker som finnes her, etter en lang dag ute på Sveaborg, piknik med hummus, oster, sukkererter, kirsebær, jordbær og brød fra et av de mange matmarkedene i Helsinki; cherrytomater, oppkuttet agurk, chips, salte kjeks, mintsjokoladekjeks; etterfulgt av øl i bakgården på en av restaurantene, øl fra et lokalt bryggeri på øya; det er bare en halvtime til bokhandelen stenger, vi går rundt og leter etter Henry Parland og Edith Södergran, kikker; en stabel med den nye til Jo Nesbø har gått oss hus forbi (vi ser den ved inngangen når vi går ut etterpå); Helene Uri, Erlend Loe. Jeg liker ikke Erlend Loe, sier jeg, selv om jeg har lest Naiv. Super to ganger. Ikke jeg heller, sier dansken av oss. Vi synes språket hans er banalt, barnslig, fordummende, naivt. Men det var gøy å lese om Sognsvann da jeg bodde på Sognsvann, sier dansken. Han har studert på universitetet i Oslo. Han er opptatt av norsk litteratur, det var han som brakte det på bane faktisk, for en gangs skyld ikke en nordmann selv. Jan Kjærstad, Dag Solstad. Det kommer seg. Og Knausgård, som dansken faktisk ikke har lest. Jeg har lest alle, sier jeg, men nå har jeg han opp til halsen, jeg er drit lei. Det er forståelig, sier Astrid. Dansken, finner jeg ut av senere, er mest opptatt av eldre litteratur. Ikke eldgammel litteratur, men ihvertfall ikke samtidslitteratur. Han gjør narr av Murakami, og kanskje litt av meg når jeg sier jeg har lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg spør om han har lest Kjell Askildsen ved en annen anledning, men glemmer svaret. En annen dag spør han om flere vil være med i antikvariater. Jeg takker nei, står over, gamle bøker er ikke min greie, men jeg observerer deres entusiasme for gamle bøker og førsteopplag dagen etterpå, litt på avstand, kanskje også fordi jeg er den eneste som røyker (ihvertfall i lunsjpausen, på kveldstid er det noe annet). Den andre dansken har en førsteutgave av Brandes. Han kjøpte den for tjuefem kroner på et loppemarked av en mann som ikke visste bedre. Eller, han hadde faktisk litt peiling på mange av bøkene han solgte, for de hadde han sikkert funnet på antikvariat.net, men en førsteutgave av Brandes er så sjelden at den ikke en gang finnes der. Så den hadde han solgt for tjuefem kroner. Oi, sier jeg (eller noe lignende). Ja!, sier en annen.

Spiser is og tenker litt på Tallinn

I dag begynte sommerkurset på Helsingfors universitet. Temaet for dagen var finlandsvensk identitet; om Åland, om Åbo-romantikerne, den svekomanske bevegelsen og ulike former for finlandsvensk tospråklighet bl.a. Det var så interessant at vi ble sittende og diskutere en halvtime lenger enn planen, og da kom vi inn på Finlands relasjon til Estland og dermed også på Sofi Oksanen (naturligvis). Etterpå gikk jeg for å se etter en bra bokhandel, men jeg lette forgjeves, det eneste jeg fant var en skikkelig kjip en i underetasjen til et varehus hvor mange av hyllene var tomme og halve butikken var andre ting enn bøker (Mummikopper bl.a.). Poesihylle hadde de ikke. Og siden varehus og kjøpesentre er noe av det mest stressende som finnes og jeg samtidig nettopp hadde funnet ut gjennom iphonen at jeg fikk gode karakterer på eksamen, gav jeg opp letingen for dagen, tok trikken ut av sentrum og spiste en is. Hasselnøtt og sjokolade. (Egentlig er det bare tull at jeg oppgir noen grunn til hvorfor jeg spiser is, jeg spiser jo alltid is. Is i seg selv er en grunn til å spise is hver dag, jeg elsker is.) Så satt jeg der og tenkte litt over dagen. Og da kom jeg til å huske på at jeg skal til Estland på fredag. Jeg skal jo ta ferja til Tallinn, og jeg vet ingenting om Tallinn. (Sett bort i fra det jeg vet fra bøkene til Sofi Oksanen og filmen Torsk på Tallinn, og dét er jo ikke noe utgangspunkt for meg.) Og sist jeg spurte dere blogglesere om tips (om finsk litteratur), fikk jeg så mange gode og nyttige svar at jeg tenkte jeg kunne spørre dere igjen: Har dere noen tips til ting jeg kan gjøre i Tallinn? Steder å spise? Gøye ting, trivelige ting? Bra severdigheter?

Danske småbyer, fengselsopphold og sommertider: Bøkene jeg leste i mai

Denne måneden har jeg slukt bøker. Jeg bare leser og leser og får ikke nok. Jeg husker en gang vi hadde lesekampanje i fjerde klasse på barneskolen. For hver bok noen leste skulle vi skrive den på en gul papplakat på veggen. Når vi nådde hundre, skulle vi dra til svømmehallen og det var noe alle ville. Jeg skrev på den plakaten hver dag, det var så ofte at lærerne mistenkte meg for å lyve på meg bøkene. Husker de begynte å spørre meg ut om bøkene, hva var det som skjedde i dem? Jeg svarte som sant var, jeg hadde jo lest alle bøkene. Ni år var jeg og hadde ennå ikke lært meg å ikke godta dårlig oppførsel (for når jeg tenker på det nå, så synes jeg det var frekt av disse lærerne å åpenlyst vise fram at de trodde jeg løy). Forøvrig hører det med til historien at en klassevenninne ved navn Anja og jeg var så ivrige på å dra til svømmehallen at vi skrev en bok på sammenbrettede A4-ark og pushet den på alle klassekameratene våre slik at de kunne skrive at de hadde lest den. Det var en historie som bare tok et kvarters tid å lese. Lesekampanjen, som lærerne sikkert hadde tenkt til å ha gående i et par uker, var over etter én, og vi fikk dra til svømmehallen, hurra!

Det var på Steinerskolen. 

I femte klasse begynte jeg på en vanlig skole, og jeg husker forbauselsen over at de hadde et eget skolebibliotek (tenk dét!) og den første turen jeg var der, sammen med klassen. Alle skulle låne bøker og jeg stod litt fast, visste ikke helt hva jeg skulle lese. Klasseforstanderen foreslo en leseløvebok om Frans, for det var det de fleste andre leste. Husker jeg ble skikkelig fornærma, men også overrasket over at det ikke var sånn at andre mennesker leste like mye og avansert som meg, noe som, femten år senere, fortsatt av og til overrasker meg.

Mange slike historier er det. Tilogmed mine egne foreldre, som har et eget biblioteksrom i huset, som høytoppleste for meg siden (min) tidenes morgen, lærte meg å lese lenge før skolen, tok oss med på biblioteket på lørdager og kjøpte en kasse med bøker av Astrid Lindgren og Michael Ende til meg før jeg fylte seks, har måttet be meg roe ned lesingen. Ja. For det finnes jo faktisk andre ting i verden også. Fjell, skog, skøyter, hester og matematikk f.eks. 

Uansett, hva er det jeg har slukt? Jeg har bl.a. lest hele forfatterskapet til Helle Helle. Jeg leste en bok av henne for flere år siden (Hus og hjem), men likte den ikke så godt. Jeg bestemte meg for å gi henne en ny sjanse da jeg tilfeldigvis kom over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann på biblioteket. Dagen etter at jeg hadde lest den gikk jeg jeg på biblioteket og lånte resten. Nå er alle sammen lest og jeg lider av post-noe; av og til i ettertid kjenner jeg at jeg har lyst til å lese mer Helle Helle, men så kommer jeg på at jeg allerede har lest alt hun har gitt ut og så blir jeg skikkelig skuffet. Det har skjedd flere ganger. Jeg krysser fingrene for at hun gir ut noe nytt snart. 
I tillegg har jeg også, etter å ha bedt om tips fra bloggleserne mine og snoket rundt på Les! Lue!, prøvd å lese meg opp litt på finsk (samtids)litteratur siden jeg om en uke drar til Helsingfors og skal være der resten av måneden. Der skal jeg studere finsksvensk modernismelitteratur på universitetet i Helsinki i sommervarmen og spise lakris-is hver dag!

En av dagene det var tjueseks grader eller noe, egentlig altfor varmt for meg, uansett, jeg pakket sekken med kaffe på termos, matpakke og bøker, satte meg på bussen til Milde utenfor Bergen og tilbragte dagen i botanisk hage. 

PROSA
1. FURUSET av Linn Strømsborg
2. FORESTILLINGEN OM ET UKOMPLISERT LIV MED EN MANN av Helle Helle
3. JORDBÆR I NOVEMBER av Pirjo Hassinen
4. LEVE POSTHORNET! av Vigdis Hjorth
5. PURGE: REHAB DIARIES av Nicole Johns 
6. BREAKFAST OF CHAMPIONS av Kurt Vonnegut 
7. DYP RØD 315 av Helene Uri
8. BILER OG DYR av Helle Helle
9. RØDBY - PUTTGARDEN av Helle Helle
10. RENT SPILL av Tove Jansson
11. EN REKKE AVBRUTTE FORSØK av Selma Lønning Aarø
12. ECSTASIA av Francesca Lia Block
13. HISTORIEN OM FRU BERG av Ingvild H. Rishøi
14. LA STÅ av Ingvild H. Rishøi
15. TOLV MÅNEDER I SKYGGE av Lukas Moodysson
16. SANNHETEN av Riika Pulkkinen
17. SYNGJA av Lars Amund Vaage
18. SOMMAR I THERESES GATE av Ronnie M.A.G. Larsen
19. NYNNES DAGBOK av Henriette Lind, Lotte Thorsen og Anette Vestergaard
20. NIELS KLIMS REISE TIL DEN UNDERJORDISKE VERDEN av Ludvig Holberg
21. NED TIL HUNDENE av Helle Helle
22. DA DUENE FORSVANT av Sofi Oksanen
23. DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle
24. FALLVANN av Mikael Niemi
25. TONIO KRÖGER av Thomas Mann
26. TREDVE DAGER I SANDEFJORD av Vigdis Hjorth
27. HUDENS TID av Anja Snellman

POESI
28. WHAT'S MY NAME av Kenneth Pettersen
29. KOLLEKTIVET av Ingrid Furre
30. ÅRHUNDRETS KJÆRLIGHETSSAGA av Märta Tikkanen

TEGNESERIE
31. WILSON av Daniel Clowes
32. ELIN UNDER HAVET av Sofia Malmberg

ANNET
33. FOLKELESNAD av Agnes Ravatn
34. FRAGMENTER AV KJÆRLIGHETENS SPRÅK av Roland Barthes
35. DEN TRØSTENDE SCHOPENHAUER. SCHOPENHAUER OM DØDEN av Schopenhauer med innledning og kommentarer av Sverre Sløgedal

---

DEN BESTE BOKA
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann, Biler og dyr og Rødby - Puttgarden. Alle sammen av Helle Helle.

I begynnelsen av måneden leste jeg novellesamlingen Historien om Fru Berg av Ingvild H. Rishøi og var svært positivt overrasket, men etter å ha lest novellesamlingen Biler og dyr har jeg nesten glemt den.

I tillegg må jeg nevne at jeg også er blitt litt hektet på Vigdis Hjorth. Hun er så kul. Både dama og bøkene. Akter å lese mer av henne senere i sommer.

DEN KJIPESTE BOKA
Nynnes dagbok. Herregud. En dansk og (SYKT) dårligere versjon av Bridget Jones. Nei, les heller Bridget Jones-bøkene på nytt igjen (de er jo faktisk ganske morsomme, ihvertfall var det det da jeg leste dem, men det begynner jo riktignok å bli noen år siden).

Bokfrokost lxxxix

monday
kaffe.
en nesten overfylt skål mysli, banan og skummet kulturmelk. (Hallo, jeg gikk syv fjell på én dag i går!)
vann.
Tredve dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth. (Må forresten bare si at hun er dritkul.)

DETTE BURDE SKRIVES I NÅTID av Helle Helle

En gang jeg tok toget i Danmark, kan ikke huske til hvor, det kan ha vært Aalborg, kan ha vært Hjørring, kan ha vært Hirtshals, kan ha vært København, kan ha vært Århus, det var en periode jeg var mye i Danmark da jeg bodde i Kristiansand; uansett, jeg tok toget og satt og leste i passasjermagasinet Ud & Se (forøvrig et meget godt magasin, jeg må ta toget i Danmark og lese i det igjen) og der var et intervju/portrett av Helle Helle. Jeg bet meg merke i henne pga. noe så banalt som navnet hennes. Hjemme i Norge senere leste jeg hennes Hus og hjem, en roman jeg husker godt, men mest fordi jeg ikke kunne skjønne hva som gjorde Helle Helle til den så hyllede forfatteren hun er, og ofte siden har jeg heller aldri forstått begeistringen for henne når jeg har kommet borti den. En roman om en kvinne i en eller annen tilfeldig dansk by som drikker mye kaffe og lever et (tilsynelatende) helt ordinært liv. Tittelen Hus og hjem er treffende. 

Så en dag mange år etterpå, på biblioteket, så jeg tilfeldigvis Helle Helles Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann liggende på en hylle. Det var en av de gangene jeg går rundt i biblioteket og plukker med meg bøker halvveis på måfå, en av de gangene jeg ikke tilfeldigvis stikker innom eller går dit for å hente bøker jeg har reservert, men en av de gangene jeg planlegger å gå dit for å gå rundt og kikke i hyllene og kanskje bli overrasket, kanskje komme over en bok jeg tidligere har notert meg bak øret, eller se i hylla med bøkene som nettopp er avlevert (jeg liker å se på hva folk leser), eller i hylla med nye utgivelser. Dette er en av de dagligdagse tingene i livet jeg gleder meg til, og altså, en av disse gangene, for to uker siden, kom jeg over Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. Jeg tok den opp og leste på baksiden, tenkte at emnet interesserte meg og var, etter å ha hørt så mange lovord om henne siden sist fra folk hvis boksmak jeg stoler på, villig til å gi henne en sjanse til. Det er jeg glad for, for jeg elsket den. Jeg elsket den så mye at jeg dagen etterpå gikk på biblioteket på nytt og lånte resten av hele forfatterskapet hennes. Den neste jeg leste ble novellesamlingen Biler og dyr og også den elsket jeg. Fortsatt handlet det om kvinner som drikker mye kaffe og lever ordinære liv i en eller annen dansk småby, men nå kunne jeg ikke forstå hvorfor jeg før syntes det var kjedelig. For jeg kunne ikke slutte å lese om det. Og jeg tenkte på at jeg ofte har lest at Helle Helle har vært sammenlignet med Kjell Askildsen, og også hos ham handler det som oftest om folk som drikker kaffe og spiser middag og henger opp gardiner og handler dagligvarer på butikken og at jeg alltid har likt ham. Også da jeg oppdaget ham en gang i tiden ble jeg så begeistret at jeg slukte hele forfatterskapet hans på én uke. Nettopp akkompagnert av kaffe og sigaretter på et kjøkken etter arbeidstid, det var på den tiden jeg hadde heltidsjobb, før jeg ble student. Jeg var omtrent tyve år og visste ikke hva jeg skulle med livet. Akkurat som hovedpersonen i Dette burde skrives i nåtid.

Dorte, hovedpersonen, har akkurat flyttet hjemmefra for tredje gang. Hun har flyttet til et hus ved en togstasjon i en eller annen døll, tilfeldig by i Danmark. Meningen er at hun skal ta toget inn til København hver dag for å studere, men hun gjør det ikke. I stedet bruker hun dagene på å vandre rundt, handle bakevarer, besøke tanten sin, sove, drikke kaffe og spise epler fra epletreet utenfor huset. Samtidig får vi tilbakeblikk til de andre gangene hun flyttet hjemmefra, og til tidligere liv sammen med ekskjærester. Også i beskrivelsen av relasjoner mellom kjærester synes jeg Helle Helle minner meg om Kjell Askildsen; ikke bare i Dette burde skrives i nåtid, men i alle bøkene jeg har lest av Helle Helle til nå (og det er alle, bortsett fra Rødby-Puttgarden).Å leve sammen med noen hos Kjell Askildsen og Helle Helle kan best beskrives som to mennesker som lever sammen med hverandre i ensomhet. Det er mulig det er kjærlighet, men til syvende og sist er man ensom likevel, for vi kan aldri virkelig kjenne noen andre enn oss selv. Ikke fullt og helt. 

Det er spesielt to noveller av Kjell Askildsen som angår dette som har lagt seg som to tepper over sjela mi helt siden jeg satt på det kjøkkenet. Den ene handler om et par som ferierer på en hytte og det er sommer og de gjør egentlig ingenting annet enn å spise måltidene sine, lese bøker og snakke om været. Den andre handler om et par som drar på ferie sammen til Tessaloniki i Hellas og drikker raki. Så mye mer kan jeg ikke beskrive det som, for det er nettopp det, det skjer ikke så mye. De gjør bare vanlige ting. Likevel: Det er jo dette som er livet. Og akkurat som jeg slukte alt av Kjell Askildsen på én uke, har jeg i løpet av de to siste ukene slukt Helle Helle. Jeg har bare én bok igjen av henne som jeg ennå ikke har lest og tro meg, jeg vil ikke annet enn å begynne på den, men samtidig holder jeg litt igjen fordi det er den siste, og jeg vil ikke at det skal være over. 

Å lese bøkene til Helle Helle har nemlig vært en nytelse. Hver kaffekopp på et kjøkken. Hver bakevare kjøpt på et bakeri. Hvert eple. Hvert glass med vin og hver samtale om været. Hvert tilbakeblikk på hvordan ting en gang var og på hvordan det nå har blitt. Hver biltur i det flate, danske landskapet. Hver is i sommervarmen. Hver sykkeltur. Hver oppvask. Ikke noen av disse tingene har kjedet meg, tvert i mot, jeg har grådig bladd meg til neste side hele tiden. Og jeg vil fortsatt ha mer!

Litteraturen i pinsen

Sekstende mai satte jeg meg på ferga til Stavanger med det nyeste nummeret av The Paris Review, på vei til en helg på Sørlandet.

På 17.mai gjorde jeg noe nytt noe. Jeg gikk for å høre på en tale. Etter tradisjonstro bløtkake, laksesmørbrød og kaffe på Hotell Ernst, gikk vi til Wergelandsparken og hørte på 17.mai-talen til Wergelandselskapet. Det viste seg at talen ikke skulle handle om Henrik, men om Camilla Collett siden det er tohundre år siden hun ble født i år. Etterpå tenkte jeg litt på om jeg noensinne har lest noe av henne. Jeg kom fram til at det må jeg ha gjort, men kom ikke på noe spesifikt. Mens Henrik Wergeland er en sterk person i mitt litterære register, er Camilla Collett bare vag.



På søndag dro pappa og jeg på tur til Monsøya i Ny-Hellesund med lokalboende guide. Her bodde sørlandspoeten Vilhelm Krag. Han vet jeg heller ikke så mye om, bortsett fra at han har diktet om hvor vakker Vesterveien er, og at ja, den er det; hvor mange ganger har ikke jeg syklet på Vesterveien en sommernatt og tenkt nettopp dét, eller da vi brukte to timer på å gå den en nyttårsaften føret var helt forjævlig, men det gjorde ikke noe, for vi hadde lommelerke og en flaske sjampis og så på fyrverkeriet over havet; at det er en statue av ham der, på Vesterveien, og at det er et sted vi ofte har tatt sigarettpauser på vei  til Vågsbygd etter at nattmaten er inntatt; og at konserthuset Kilden er oppkalt etter et av verkene hans.

Men altså, at Vilhelm Krag hadde hus i Ny-Hellesund, det er noe enhver sørlending vet. Noe jeg derimot ikke visste, var at Nordahl Grieg også har tilbragt tid i Ny-Hellesund mens han har skrevet dikt.

Forøvrig, mens vi trasket på stiene, tenkte jeg litt på to bøker om nettopp øy-liv som jeg nylig har lest, nemlig Sommerboken av Tove Jansson og Øyer i hjertet av Tove Nilsen. Begge to kan anbefales. (Og apropos finske forfattere, tusen takk for alle de nyttige anbefalingene jeg fikk!)

Vi var også en tur oppe i loshytta. Etter sigende kan man der se helt over til Danmark. Min litterære unnskyldning for å fortelle dette, er at jeg for tiden er superhekta på (danske) Helle Helle og synes alle burde lese henne. Spesielt Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann.

Senere ble det tid til årets første grillings. Mens lammekotelettene på grillen grillet seg ferdige, leste jeg et dikt av Harald Sverdrup i Dagbladet og ble fan.

Så dro jeg tilbake til Bergen med fly andre pinsedagsmorgen, og da jeg kom fram var det som om jeg hadde kommet til Syden. Jeg gikk hjem, fant verdens første nummer av svensk Granta i postkassa, skiftet til shorts og sandaler, kjøpte meg iskaffe og satte meg i en park.

Men på onsdag, på onsdag!, er det retorikkeksamen, Albert Camus, Derrida og Shakespeare som gjelder.

Gratulerer med dagen!

Bilder fra 17.mai i fjor.

Søttende mai! Jeg elsker denne dagen. Kakebuffé, jordbær, iskrem, champagne, reker, loff & majones (er jo ikke sørlending for ingenting), fine klær, fyrverkeri, what's not to like? Dessuten pleier jeg å tenke litt på Wergeland denne dagen, og det er fint, for han er jeg glad i.

Håper dere alle får en fin dag!