Mellom: Nordisk litteratur i oversettelse

  En gang i juni kom årets første nummer av Mellom ut, med tema nordisk litteratur i oversettelse. Jeg fikk det imidlertid ikke i hendene før noen dager siden, så her fikk den posere med squash fra kjøkkenhagen. 

  I tidsskriftet kan man lese dikt fra finlandssvenske Emma Kanckos' De jordbundna, oversatt av undertegnede.

Jeg skrev også en følgetekst til oversettelsen. Ellers er litteratur fra et spekter av Nordens språkhjørner representert i nummeret, her er dansk og færøysk poesi, Oliver Lovrenski på svensk, kvensk romankunst og grønlandsk kunst, islandsk oversetterduell og en anmeldelse av en samisk roman. Tips til litt sen sommerlesning der, altså!

Bøker lest i desember, eller skal vi si et innlegg hvor jeg benytter anledningen til å rante i vei om en forferdelig bok

PROSA 
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad 
2. DARK MATTER av Michelle Paver 
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning 
4. DYR I BYEN av Marte Wulff

SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno 
6. EGNE STEDER av Kristin Valla 
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.) 

Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne. 

Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.) 

Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?! 

Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine.  Sammenligner virkelig Valla seg med Undset? 

Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.) 

Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne. 

ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.

Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall! 

Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye. 

Godt nytt år!

De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). 

Veldig hyggelig å få en dedikasjon!

Uten en rød tråd: Om hvordan livet forandrer seg, ingenting er sant og hva som skjer med nihilismen når man er glad

På grillfest i Lillehammer snakker filmstudentene om eksamensfilmene, om hvordan det gikk. Jeg sitter ved solveggen og drikker øl, har løpt halvmaraton, Birken, har spist brødskiver og banan, en halv proteinbar med smak av skillingsboller, venter på at grillen skal bli varm nok. Hva syntes sensorene om den, spør en av studentene en annen. Å, han sa at filmen var en skikkelig i-landsfilm, svarer noen, og jeg ler, ler kanskje mest inni meg for ikke å være frekk, men i min verden er en slik beskrivelse virkelig negativ, det er selv en karakteristikk jeg bruker nærmest som skjellsord. Herregud, for noen middelklasseproblemer. Men kan ikke slike problemer virkelig være noens problemer, sier en eller annen. Solen er så sterk at jeg må skygge for øynene med hånda for å se, hvem sier hva her. Husveggen bak meg er hvit og blendende. Jeg tror vi kan grille nå, sier en. Jeg synes det er litt dårlig å si sånt, selv i-landsproblemer kan være noens ektefølte problemer, sier en. Nja, sier en annen. Jeg tenker på The Squid and the Whale, tidenes i-landsfilm. Middelklassen med sine skilsmisser. To litteraturprofessorer i New York City som skiller seg og lager bråk. Som om det er verdens undergang. En datter og en sønn som trekkes til hver sin kant, unge elskere og elskerinner; moren, den intellektuelle og smarte moren, som blir sammen med en mye yngre tennisinstruktør, sønnen som synes hun er for god til det, hva skal hun med ham. Det er opplagt, hun ønsker ikke et jevnbyrdig kjærlighetsforhold, hun har hatt det før, og det funket ikke. Bare se hvordan det endte. Men hallo, sier en av studentene, selv Oslo 31.august er jo en i-landsfilm. Og alle elsket den, jo, også jeg. Også jeg som bruker ordet 'middelklasseproblemer' nedsettende. Jeg elsket filmen, hvordan den beskrev et menneskes rastløshet og søken etter hvorfor, det eksistensielle den spør etter, og ikke minst lyset, lyset over byen og Frognerparken midt på natten og syklingen langs trikkeskinnene. Tilsynelatende kanskje en i-landsfilm, men ved nøyere ettertanke ikke. Livet til hovedpersonen er falt fra hverandre fordi livet mangler mening. Livet til personene i The Squid and the Whale har bare falt fra hverandre fordi konvensjonene de levde etter har falt fra hverandre. De har levd etter noe de trodde livet skulle leves etter, og når det ikke fungerer, blir det ståhei. Det er ikke selve livet de tenker på, men alt det som mennesket har funnet på. Institusjonene, ekteskapet, yrkene. Det er der forskjellen ligger. Det er derfor jeg senere, en søndag henslengt i hammocken, kan lese På sporet av den tapte tid, skrevet av Marcel Proust, en mann av den franske overklassen, om mennesker i den franske overklassen, og likevel, ikke et øyeblikk, tenke at problemene som skjer er i-landsproblemer. Det jeg-personen forteller om kjærligheten og menneskelige relasjoner angår livet, er ekte, befinner seg i sfæren det allmenngyldige. Det er noe annet enn f.eks. Ibsens Et dukkehjem, som jeg synes hører til i samme kategori som The Squid and the Whale, som bare handler om konvensjoner og problemer rundt dette. Problemer som mennesker har skapt for seg selv og hverandre, ting som egentlig ikke er problemer. I-landsproblemer, middelklasseproblemer. Mens spørsmålet om eksistensen, hvorfor er vi her, hva er egentlig kjærlighet, sannhet og mening, er problemer gitt til oss av evolusjonen, det faktum at vi har fått hjerner som er i stand til å lure på disse tingene, det som skiller oss fra dyrene og som drapsetterforskeren Rust Cohle i serien True Detective så fint forklarer i en samtale med sin kollega mens de kjører gjennom det mystiske, vakre sørstatslandskapet:

- I think human consciousness is a tragic misstep in evolution. We became too self-aware. Nature created an aspect of nature separate from it self. We are creatures that should not exist by nature law. 
- Uh, that seems God fucking awful, Rust. 
- We're things that labour under the illusion of having a self; secretions of sensory experience and feeling, programmed with totally asssurance that we're each somebody, when in fact everybody is nobody.
- I wouldn't go around spouting that shit if I was you. People around here don't think that way. I don't think that way. 
- The honourable thing for our species to do is deny our programming, stop reproducing, walk hand in hand into extinction. One last midnight, brothers and sisters, opting out of the raw deal. 
- So, what's your point of getting out of the bed in the morning?
- I tell myself I bear witness, but the real answer is that it's obviously my programming. And that I lack the constitution for suicide. 
- My luck I picked today to get to know you. Three months I do not hear a word from you...
- You asked. 
- Yeah, and now I'm begging you to shut the fuck up. 
-...
-...
- I get a bad taste in my mouth out here. Aluminium. Ash. I can smell the psychosphere. 
- I got an idea. Lets make the car a place of silent reflection from now on. Okay? 
- ...
- ...
- What should I bring for dinner?
- A bottle of wine would be nice, yes. 
- I don't drink. 
- Oh, no, of course not, Rust. Listen, when you're at my house, I want you to chill the fuck out. Don't even mention any of that bullshit you just said to me. 
- Of course not, Marnie, I'm not som kind of maniac, alright. For fuck's sake. 

Og selv gjør jeg det samme en dag på jobb når en av kollegene forteller at hun er gravid. Jasså, sier jeg, er du det. Ja, det er gammelt nytt, sier hun. Det er jeg som ikke har vært der på en stund, jeg har lest til eksamen og hatt eksamen. En annen kollega sier på spøk: Hvem blir den neste. En av dem sier navnet mitt, spøkefullt, og så ler noen, for de er venner med meg på Facebook. Mitt verdenssyn skinner gjennom, å tenke på fremtidige arbeidsgivere har jeg gitt opp med for lenge siden. Jeg mener jo det jeg mener, uansett om folk vet det eller ikke. Det forandrer ingenting. Nei, hun er jo i mot barn, sier den gravide. Jaja, sier jeg og later som jeg er travelt opptatt med noe. Vi trenger ikke å snakke om det her. Hvorfor ikke ha barn, sier S. Jeg tar den korte forklaringen, sier bare at jeg ikke føler for det. Jeg dropper den lange forklaringen, den som handler om verdens meningsløshet, overbefolkning, miljøproblemer og at jeg forakter antroposentrisme. Det blir for vanskelig her, og jeg tenker som Rust Cohle at det jeg mener kan få meg til å virke som en lunatic, så jeg lar være. Av sosiale konvensjoner lar jeg være, også jeg lar meg styre av dem. Prisen for å snakke om sannheten på jobb er så høy at det ikke er verdt det. Jeg trenger ikke å kaste ut mine filosofiske og politiske meninger på en jobb hvor jeg tar oppvask og kutter tomater og sitroner. Det plager meg ikke. Derfor er det ikke noe problem.

Noen dager etter grillfesten i Lillehammer, treffer jeg ekskjæresten min i Oslo. Jeg skal ta toget hjem senere og har noen timer å slå i hjel. Det er en sommerdag, vi spaserer fra sentrum til Frognerparken. Han forteller at han skal i konfirmasjon til slektninger av den nye kjæresten, og jeg tenker at jeg er forferdelig glad for at jeg ikke trenger å være med på sånt og måtte konversere med fremmede. Samtidig har jeg inne en bestilling på en bunad, et antrekk som er som skapt for slike tilstelninger. Denne paradoksale verden. I retrospektiv er han det verste som har hendt meg, men samtidig spaserer jeg med ham gjennom Bogstadveien, hver av oss spisende på en kroneis med bringebærsorbé. Det er hyggelig, samtidig som jeg etterpå, på toget hjem, er lettet for at dette er noe som kan skje en gang i halvåret, maks.

Og en dag plukker jeg opp en novellesamling av Tove Ditlevsen. Jeg leser den en sommerkveld, mett på burger med chèvre, ristede valnøtter og honning, inntatt ute i en park i nabolaget med et glass eplemost til. Jeg leser en novelle, spiller et spill på mobiltelefonen, leser en novelle, spiller spillet, annenhver gang. Det slår meg at hun skriver om det som ligger i grenselandet mellom i-landsproblemer og om det som er eksistensproblemer. Det er noe irriterende ved novellene. Samtidig som jeg kjenner igjen det vonde som foregår mellom mennesker, ensomheten som omgir oss fordi vi alle egentlig er alene her i verden, ser jeg også at mye av det miserable i livene til disse menneskene skyldes at de lever i omstendigheter som ikke passer dem. De prøver å passe inn i noe, noe som fortoner seg som gudegitt, sånn er det bare, og det er det som irriterer meg. Fordi det ikke finnes noe som passer til sånn er det bare. Det eksisterer ikke. Det eksisterer bare i tankene våre. Når kvinnen i "Angst (2)" venter til mannen hennes sover med å gå ut i gangen og ta på seg skoene for å dra på besøk til sin søster, er det bare fordi hun tror det er den eneste måten å være stille på; når hun passer på å holde besøket hos sin søster på under en time og skynder seg tilbake til leiligheten når tiden har gått, er det ikke av noen annen grunn enn at hun tror hun må være hjemme hele tiden, at hun må være der når han kanskje våkner, mens det som egentlig er, er at han gir faen og gjerne kunne vært for seg selv, at han bare kunne fått sovet ut i fred etter nattevakten og egentlig ikke bryr seg om han må koke kaffe til seg selv når han våkner; alt det hun tror hun må befinner seg bare inne i tankene hennes. Hun aksepterer ikke at han ønsker å være alene, at han ikke trenger henne, at han gjør henne ulykkelig, men istedet for å gjøre noe med det, istedenfor å dra sin vei, ta en jobb og skaffe seg en katt, forblir hun i livet sammen med ham og lager sine egne grunner til at han er som han er, og skynder seg hjem, ikke fordi han ønsker at hun skynder seg hjem, men fordi det å skynde seg hjem skaper en illusjon for henne om at hun lever et liv med en ektemann som vil ha henne hjemme når han våkner, fordi det på mange måter er mer verdt, gjør henne mer verdt, ønsket. Som, hvis det var sant, ville gjort henne til et lykkeligere menneske, men som i sannhet ikke er sånn, og derfor gjør henne til et ulykkelig menneske i fornektelse, som når søsteren hennes konfronterer henne med dette, svarer: [...] hvis jeg bare hadde en katt--.

Eller i morgen. Jeg gjør det i morgen. Aldri i dag. Mennesker som utsetter alt til i morgen. I morgen vil alt være så mye lettere. I morgen er alltid en bedre dag. Selv legger jeg boka bort fordi jeg ikke orker mer av novellene til Tove Ditlevsen. Ikke i dag, kanskje i morgen. Og når jeg våkner dagen etter, leser jeg enda en av novellene hennes, men det er det samme. Det er det samme som går igjen, fra hvert liv til det neste, bortsett fra i den første novellen, som er full av angst, av barnets angst for sin mor som alltid er så trøtt og i dårlig humør etter de lange dagene på fabrikken, men som plutselig blir overrasket når moren en dag roper på henne, hun tror at moren skal kjefte på henne fordi den åpne pengeboken hennes ligger på bordet og tro at hun, datteren, har stjelt noe (selv om hun ikke har det), men så er det bare for å foreslå at hun skal lage noe eggedosis til seg, i all vennlighet sier hun: Du kan jo vispe deg litt eggedosis. Og barnet blir glad, hun blir lettet og glad, var det bare det mor ville! Eggedosis, hun skal sannelig vispe noe til sin mor også: Da skal jamen du også ha, mor, jeg skal vispe til oss begge, jeg. Et lite lysglimt i Ditlevsens rom.

"Eggedosis" heter denne novellen og handler ikke om middelklasseproblemer i det hele tatt, er det kanskje derfor den er bra, bedre enn de andre novellene? Den bringer tankene mine til en av kortfilmene i kortfilmsamlingen Paris, je'taime, den av Walter Salles og Daniela Thomas, om kvinnen som etterlater barnet sitt i en barnehage og reiser gjennom Paris på ulike T-baner for å komme seg på jobben som barnepasser for et annet barn. Nå er ikke jeg en tilhenger av realismen spesielt, det er på ingen måte det jeg etterlyser, jeg tror ikke den er i stand til å si noe om virkeligheten som er sannere enn noe annet, tvertimot mer løgnaktig i det at den proklamerer å være det sanneste. Før det ble slutt mellom ekskjæresten min og jeg var det en krangel vi stadig kom tilbake til. Han syntes det var bortkastet tid å lese skjønnlitteratur når det var så mange ekte historier som fantes. Ekte for hvem? Det jeg sier om de fem årene vi var sammen er ikke det samme som det han ville ha sagt om de fem årene vi var sammen. Vennene våre ville heller ikke si det samme, familiene våre ville heller ikke si det samme. Alle de ulike partene ville hatt hver sin versjon av hvordan de syntes vi var når vi var sammen. Da det nylig hadde blitt slutt sa nesten alle som spurte meg om det om hvordan det gikk; Går det bra med deg? Mange sa det var synd. En mente tilogmed at alt ville gå så mye verre med meg nå. Bare en sa: Gratulerer!, kjæresten til en gammel venninne, som så fikk tilsnakk av sistnevnte, før hun tok seg i det og sa: Eller, kanskje det er sant? Er det sånn det føles? Ja, sa jeg, og takk.

Selv slo de opp med hverandre og ble sammen igjen, hele tiden. Bodde sammen, flyttet fra hverandre, solgte leiligheten, ble sammen igjen, flyttet sammen igjen. Fram og tilbake. Kanskje er de bare ment for hverandre, for å bruke en utslitt frase.

Noen ganger vender vi stadig tilbake til noe. Tanken om noe har blitt med oss videre. Andre ting legger vi bak oss, fra oss. Noen ting har jeg glemt har skjedd. Med jevne (men lange) mellomrom forteller venner meg historier om meg selv som jeg ikke kan huske. Husker du ikke da du sa dette. Husker du ikke at han sa det til deg. Andre ting husker jeg, ting som er detaljer og ingen vits å huske på, som f.eks. hva jeg hadde på meg og hva vi spiste på en spesiell dag. Min bror snakker om noe som skjedde for nøyaktig et år siden, og jeg husker også den dagen for akkurat et år siden, av helt andre grunner, det var Sankt Hans, men jeg var i Helsinki, så det var heller Midtsommer, en helligdag i Finland, og alle butikkene var stengte bortsett fra noen kiosker. Dagen før hadde det vært midtsommerfeiring på en øy med bål, vin og dansk brennevin. Jeg spiste en banan-is, det var varmt og jeg gikk rundt i deler av byen som var helt nye for meg, gatene var brede og jeg lurte på hvor jeg var, hvor kommer jeg hvis jeg går den og den veien, hvorfor ikke bare gå og se.

Hvorfor ikke bare gå og se, slutten vil uansett bli den samme.

I Æventyrland

Leste en fornøyelig bok i påska, nemlig I Æventyrland av Hamsun, hans reiseskildringer fra Kaukasus og Persia. Han skriver bl.a. om hvor gode druene er, om hester og kameler, lurendreiere og svindlere; om hva som skjer på toget, om teppehandlere, fjell og russisk litteratur, i en absolutt herlig blanding! Her er noen utdrag:


Hamsun om hestekjørere:
De smaa finske Hester som likner vore Fjordinger iler som Vinden gjennom Gaterne og omkring Gatehjørnerne har jeg mere end en Gang svævet paa ett Hjul. Finnen forer godt, men kjører hardt; naar jeg undertiden bad for Hesten blev jeg smilende kaldt en Hästgråtare. Jeg har en Gang i mit Liv mældt en Mand til Politiet og denne Mand var en finsk Hyrekusk...

Hamsun om å reise:
En Gang jeg vaaknet sat min Reisefelle og læste i en Bok ved Lampen. Jeg var for søvnig og elendig av Feber til at skaffe mig Rede paa hva denne Ekstravagance skulde tjene til. Var det desuten i Smug medbragt Bøker mens jeg hele Tiden vansmægtet med et gammelt Numer av "Nya Prässen"? En skulde aldrig ha Følge paa Reise, ens Følge tænker bare paa sig selv og putter i sig de bedste Mundfulde!

Hamsun om russisk litteratur:
Den russiske Diktning i det hele tat er saa stor og saa vanskelig at naa. Litt bred, -- det kommer av det russiske Lands og det russiske Livs Vidde. Det er Grænseløsheter ut til Siderne. Jeg rangerer litt tilside Ivan Turgenjev. Han blev Europæer, Franskmand minst like saa meget som Russer. Hans Mennesker regjeres ikke av den Umiddelbarhet, det Anlæg til Avsporing, til "Urimeligheter" som Ruslands Folk er alene om. Kunde man i noget andet Land se en Drukkenbolt som skal arresteres slippe fri ved at slaa Armene om Politikonstablen midt på Gaten og kysse ham og be for sig? 

Hamsun om hester:
Jeg fortalte vor Kusk med klare Tegn at Hestene var vore Medskapninger, at de efter de nyeste Undersøkelser endog hadde Sjæl og altsaa næsten var Mennesker; men den djævelske Perser lo mig ut for mine vesterlandske Teorier og vedblev at jage avsted og bringe os til den Sorte Stad snart paa et Hjul, snart paa et andet. Saa stanset vi Manden, betalte ham og blev staaende at bie paa Dampsporvognen. 

Om mat

Denne matgreia har jeg tatt fra bloggen til Karina. Jeg elsker mat, nemlig. 

hva var det siste du spiste?

Honningristet firkorns-mysli med skummelt kulturmelk og banan. Og en kopp kaffe.

det siste måltidet, om du fikk velge?

Kongekrabbeklør, en god loff, majones, ekte meierismør og sitron. 

beste matbyen?

Kristiansand. Er jeg seriøs? Ja, jeg er seriøs. Fordi: Her får man tak i reker, makrell og annen fisk og sjømat rett fra havet. Det blir ikke mer ferskt enn det. Jeg vet dessuten hvor blåbærene vokser. Mamma bor her og hun lager den beste indonesiske maten. Alle butikker selger is fra Hennig Olsen, som jeg synes lager den aller beste isen. (I Bergen måtte jeg lete etter is derfra.) Også ligger jo Kristiansand i Norge, hvor man får norske jordbær og verdens beste vann rett fra springen. 

beste restaurantmåltidet?

Ofte mer preget av selve stemningen, hvor og hvem jeg har spist med, enn selve maten. Jeg kan f.eks. huske et lunsjmåltid i Dresden da jeg var elleve-tolv år veldig klart, men ikke fordi maten var så sykt god, faktisk var den skuffende. Gjennom hele Tysklands-turen den sommeren hadde jeg en grille på Eisschokolade, jeg bestilte det omtrent hver gang vi skulle spise, og den jeg fikk på dette stedet, hvor kelneren var svensk og hadde brune krøller, var absolutt ikke like god som noen av de andre jeg hadde fått. De andre spiste forøvrig crêpes med fyll i, det kunne ikke jeg ha siden jeg ikke tålte egg. 

beste snackset?

Nøtter & tørka frukt. Både salt og søtt - eller sånn som de er. 

mat du elsker å ha hjemme?

Brunost, peanøttsmør, brød, havre, kulturmelk, yoghurt, mango, avokado, gulrøtter, iskrem. 

hva blir det til middag?

Jeg vet ikke, kanskje råkostsalat. 

mat du hater?

EGG. All mat som er basert på egg. Omelett, eggerøre, speilegg osv. Jeg hater det. Seriøst, brekker meg.

hvis du bare fikk spise en dessert for resten av livet, hva skulle det vært?

ISKREM. Lett!

typisk skolelunsj?

Brødskiver (av grovbrød) med brunost/gulost eller avokado. 

hva er det rareste i kjøleskapet ditt?

Udo's choice. 

hva har du i grønnsaksskuffen?

Pleier alltid å ha en pose gulrøtter. Har man det kan man alltid lage råkostsalat. 

beste stedet å handle mat?

Meny, Mega, innvandrerbutikker. 

mat du ønsker du var allergisk mot?

Sukker. For jeg er sukker-junkie, dessverre, hadde kanskje ikke vært det hvis jeg var allergisk? Nei, det tror jeg egentlig ikke. Jeg hadde spist det selv om jeg var allergisk. 

hvem får spise fra din tallerken?

Ingen. 

Forøvrig liker jeg å ta bilder av mat på Instagram:

Vegansk hummusrull  og smoothie på Tilstede. 

Havregrøt. <3 <3 <3 <3 <3

Fyllesyk frokost på ferie i London.
Jeg pleier aldri ellers å drikke brus til frokost, må vite!

En gang jeg bakte brød. Dette måltidet var fantastisk.
Jeg har som et mål her i livet å bli god på å bake brød. 

Hotellfrokost i Athen.  Det greske kjøkken er forøvrig et av mine favorittkjøkken.
Ved siden av mat fra Indonesia og Midtøsten. 

Frokost er favorittmåltidet mitt. 

Baklava og gresk bordvin.
Gresk bordvin er så dårlig, skikkelig saftaktig, men elsker sjarmen! 

Enda mer baklava. Jeg ELSKER baklava. 

Geit og enda mer gresk bordvin. Her feiret vi at jeg fikk en toppkarakter på eksamen.
Kommer ikke på noe som er mer verdt å feire enn dét!

Indisk. 

Middelhavsmat. 

Røkt makrell og quinoasalat.

Jeg drikker sjokolademilkshake med rom oppi. Rom er forøvrig favorittspriten min. Og ikke snakk til meg om Captain Morgan og Bacardi, det skvipet rører jeg ikke. Det må minst være Havana Club, gjerne den som er lagret i femten år. Jeg er faktisk en ganske god romkjenner og drikker den gjerne bar!

Lakris-is i Finland. Digger lakris-is. 

Råkostsalat. 

Grapefrukt. 

Piknik. 

Is.

Liker ost, gjerne ost med MYE smak. 

Årssummering 2013: Juni

Nesten hele juni tilbragte jeg i Finland på Nordisk Råds regning. Tok et kurs på Helsingfors universitet, om det finlandssvenske språket og finlandssvensk modernismelitteratur. Men før jeg dro hadde jeg mins siste eksamen på Universitetet i Bergen og fullførte dermed en bachelorgrad.

Månedens beste bok: Det hun visste av Lydia Davis. 

Månedens kjipeste bok: Fifty shades of Grey. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er en bestselger. Folk flest har jammen meg begredelig smak. Greit at vi leser ting for underholdningens skyld og ikke bare for kunstens skyld av og til, også jeg gjør det. Men Fifty shades er jo ikke en gang underholdende. Den er dårlig og dritkjedelig. 

Før jeg dro til Finland, kom Sofi Oksanen fra Finland til Bergen Litteraturhus. Her i samtale med Finn Skårderud.
sof

Sendte et postkort med huskier på til Norge. 

Leste Lydia Davis. 

Fikk endelig oppleve (finsk)svensk midtsommerfeiring! Det har jeg drømt om i mange år! 

Reiste til Österbotten. Her et bilde av en piknik i Österbotten. Meg i kjent positur.  

Drakk mye ädelbrannevin. 

En helg i Helsingfors dro jeg med båten over til Tallinn, Estland. Dette var noe jeg så, en mintgrønn bil pynta til bryllup. Tenkte mye på Sofi Oksanen mens jeg trasket rundt i byen. 

Forandringer

Jeg håper artikkelen din blir bra, sier han når jeg sier hadet, nå går jeg og tar helgen, fredag kveld, har sagt nei til å ta vakta hans på lørdag fordi jeg skal skrive en artikkel , men hva er det han skal, spille fotball, dessuten får jeg aldri dårlig samvittighet for å si nei, jeg sier nei når jeg mener nei og ja når jeg mener ja, så enkelt er det. Og så skifter jeg til de vanlige klærne mine, jeans og hettegenser, ullskjerfet jeg har tatt fram dagen før, for nå er det virkelig blitt kaldt, og den marineblå duffelcoaten som jeg ikke har sett siden jeg bodde i Vågsbygd, det begynner å bli noen år siden, men så fant jeg den altså igjen i sommer, da vi ryddet, ekskjæresten min og jeg; det var flere ting jeg fant som jeg ikke hadde sett på kjempelenge, bl.a. et par rosa ballettsko, en rød kjole jeg kjøpte i en bruktbutikk i København som jeg aldri endte opp å gå i fordi den rett og slett var for jentete for meg (vil noen søte kanskje ha den, gis bort!), en papirpose med svensk te og en antologi fra Flamme Forlag som jeg er med i, hvor jeg har en tekst som handler om å være på festival og om å bade og være redd for igler, ting jeg ikke skriver om nå, nå skriver jeg bare om havarerte kjærlighetsforhold, ja, ikke det en gang, ikke i flertall, jeg skriver bare om ett, og det er mitt, og han spurte en gang: Tenker du mye på det? Nei, egentlig ikke, bare nå som jeg er her sammen med deg. Du vet du bare kan ringe og snakke, sier han, og det sa han den dagen jeg dro også, den dagen jeg gikk med trillekofferten til stasjonen med et bandasjert kne etter et fall under en løpetur i skogen, den dagen jeg sa at det er sant, det er slutt, og så satte jeg meg på toget og det hele var over. Men jeg vil jo ikke være sånn, tenker jeg, en som bare skriver om én ting, i det hele tatt en som er så opptatt av kjærligheten, og så tenker jeg på andre ting jeg er opptatt av og det er mye, og andre mennesker som jeg er opptatt av, og det er mange, og jeg er akkurat det menneske jeg er. En kvinne jeg snakker med spør om det var leit at det ble slutt, og jeg sier ja, selvsagt var det trist, men sånn er det jo; det var trist, men ikke fælt, ikke trist på den fæle, forknytte, vonde måten; de to er to helt forskjellige ting. Jeg prøver å huske rett etterpå, hva jeg gjorde da, f.eks. da jeg ankom Bergen igjen, hva gjorde jeg da, regnte det? Tente jeg en sigarett? Spiste jeg noe? I så fall, hva da? Gikk jeg på forelesning, eller var forelesningene over for semesteret, det var jo i mai? Skrev jeg på bacheloroppgaven min, leste jeg en roman, hvilken? De tingene husker jeg ikke. Det eneste jeg husker er hva jeg gikk med, et par svarte, altfor store chinos (på grunn av det bandasjerte kneet), en blå tømmerhoggerskjorte og en jakke med skinnkrage som jeg hadde smuglånt fra søsteren min. Skrev jeg noe? Skrev jeg noe umiddelbart etterpå? Hvilken musikk hørte jeg på, for jeg hørte vel på musikk på toget over fjellet? Nei, jeg husker ikke, alt det der er borte for meg. Hva gjorde jeg den påfølgende uken? Jeg må ha skrevet på bacheloroppgaven, for den skulle snart leveres. Det betyr også at jeg med stor sannsynlighet traff veilederen min på kontoret på universitetet, men det var ikke første gang, så jeg hadde sett bokhylla hans før og tenkte ikke like mye over det etterpå, at jeg likte den og hadde lyst til å lese sikkert nitti prosent av den. Eller var det kanskje på et senere tidspunkt, noen uker etterpå? Jeg husker ihvertfall hva han sa, det skal jeg ha. Og så skrev jeg ferdig oppgaven, tok noen eksamener og hadde en bachelorgrad. Jeg husker hele den dagen jeg tok min siste eksamen, hva jeg gjorde før, hva jeg snakket om under eksamen, hva jeg gjorde etterpå og hva jeg gjorde de påfølgende ukene, alt det husker jeg veldig godt. Jeg husker hvem jeg snakket med på telefonen den dagen. Jeg husker alt jeg spiste den dagen. Jeg husker alle stedene jeg bevegde meg på den dagen, hvilke butikker jeg gikk inn i og hvilke båser på hvilken do jeg gikk på og hvordan kattene jeg møtte på veien så ut. Jeg husker at jeg snakket om kobe-biff med den ene kollektivkameraten som nettopp hadde kommet hjem fra jobbreise i Japan mens jeg selv smurte rundstykker med makrell i tomat. Etterpå spiste jeg en avokadosorbé jeg hadde lagd selv og lagt i frysen for lenge siden, jeg tenkte at nå måtte jeg spise den, for dagen etter skulle jeg jo dra. Jeg skulle dra til Finland og være borte i ukevis. Jeg pakket kofferten og husker hva jeg hadde med meg, hvert eneste plagg og hver eneste roman, finske alle sammen.

Jeg husker dagen jeg dro, grytidlig. Jeg husker snacksen vi fikk på flyet og hvem andre som hadde tatt samme flyreise fra Gardermoen til Helsingfors som meg og hvilken bil hun som hentet oss kjørte og at jeg satt i midten i baksetet og derfor følte meg mer tvunget til å holde konversasjonen i gang enn om jeg hadde sittet ved en vindusplass, sånt tenker jeg på når jeg finner meg i situasjoner med helt nye folk og saumfarer hodet mitt for ting å snakke om med fremmede, som er en helt annen måte å snakke på enn om jeg hadde sittet i en bil med bare folk jeg er venner med fra før, en må liksom ikke begynne med å si kontroversielle ting. Noen sier at man likegodt bare kan være seg selv og si det man mener fra begynnelsen av, noe jeg er delvis enig i, klart man skal være seg selv, men hva man velger å vise av seg selv justerer man jo fra situasjon til situasjon, og man trenger ikke si absolutt alt man mener. Jeg begynte derfor å snakke om været, eller kanskje det var noen andre som begynte, men jeg ble med på det. Og jeg synes ikke været er så ille å snakke om, det er ærlig og noe de fleste er opptatt av. Det finnes verre ting å snakke om, ting som folk egentlig ikke er interessert i. Jeg tenker med skrekk på familiesammenkomster f.eks. Hva driver du med, jo, det driver jeg med. Eller sykdommer. Jeg kan ikke fordra når folk snakker om sykdommer. Jeg overhører det av og til på bussholdeplasser når jeg ikke selv har ørepluggene på og hører på musikk eller på radio, f.eks. når iphonen har lite strøm igjen og jeg må prioritere. Kanskje jeg kommer til å måtte ringe noen senere, best jeg sparer på strømmen. Kanskje noen kommer til å ringe til meg senere, best jeg sparer på strømmen. Det kan være noe viktig, eller noe jeg vil være med på.

Vi satt og spiste kirsebær den dagen, drakk øl på en veranda oppe i femte etasje og snakket om Strindberg og Helle Helle, mye mer interessant enn været, men for å komme dit måtte vi først snakke om været. Senere snakket vi om livet og kjærligheten, men for å komme dit, måtte vi først snakke om litteratur, eller egentlig er ikke det ene adskilt fra det andre, for de to er jo egentlig det samme. I løpet av de påfølgende ukene sendte jeg to postkort til min nye ekskjæreste, jeg skulle skrive noe hyggelig og trivielt noe, jeg hadde Jan Erik Vold i bakhodet, men det ble ikke det, jeg fremstod heller som litt sint og irritert gjennom de få ordene jeg skrev, men jeg sendte kortene avgårde likevel fordi jeg ikke tror på sensur av meg selv og altfor mye på at man bare skal være seg selv, dessuten hadde han opplevd verre av meg (kanskje ikke på postkort, men definitivt på sms). De ordene jeg skrev med penn var kanskje de eneste ordene i løpet av en måned som jeg sendte fra meg, jeg ringte ikke og var ikke en gang på Facebook. Jeg skrev flere brev, men de var ikke til ham. Senere har jeg tenkt på å skrive brev, men slått det fra meg fordi det ikke er hans stil, kanskje jeg hadde gjort det hvis han hadde vært en annen, men da ville jeg kanskje ikke ha gjort det slutt heller, sånn kan man tenke langt inn i evigheten, tenk om tenk om, det går ikke. 

Kan du ikke fortelle litt om Finland, sier kvinnen jeg snakker med og det gjør jeg, og så snakker vi litt om hva vi skal gjøre når det snart blir jul, vi teller ukene, ni. Jeg har allerede spist pepperkaker og i kjøleskapet ligger julebrus. Jeg har ikke noen store prinsipper når det gjelder jul, ikke noe stort forhold til det, verken på den kjølige eller varme måten. Det er noe som skjer og så er det over. Litt sånn som været. Jeg tenker mer på at jeg håper det blir mye snø sånn at jeg får gått på ski. Jeg har vært ute og løpt skiløypa i skogen, det er en fin løype, terreng, jeg elsker å løpe i terrenget; og når jeg gjør det har jeg altså tenkt på det med skiturene og snøen.

Jeg har også tenkt på artikkelen jeg skal skrive, mens jeg løper på det og hører på den nye plata til Lars Vaular lager den seg selv i hodet mitt. Senere skriver jeg den mens jeg drikker kaffe og spiser müsli med skummet kulturmelk og proklamerer at jeg er enig i ting som både den nye arbeidsministeren og den nye likestillingsministeren har sagt. Flotte saker, sier jeg, og er egentlig litt perpleks over at jeg er enig med dem, de kommer jo fra at parti jeg i utgangspunktet ikke liker, men på en annen side er jo ikke verden svart og hvit, det vet jeg vel. Det er derfor den kan være så vanskelig, hva tenker man egentlig om ting, eller hvordan fortoner ting seg, man skulle likt å kunne kategorisere ting enkelt, ikke sant. Det der er bra, det der er dårlig. Noen ting tar lang tid å finne ut av, kanskje var det det hjernen gjorde da jeg gikk rundt i ørska. Etterpå kan ting bli klarere. 

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

Finlandbonanza 3

Salmiakkiosk! Ååå!

Her står jeg i kø for å kjøpe lakris-is.

Lakris-is. 

Mint-sprit er også godt. Smaker som flytende after eight.

Her prøvde jeg å ta et bilde av syklistenes gode kår og oppførsel i Helsingfors, men rakk det ikke før syklistene hadde syklet sin vei. Tenkte i hvertfall at jeg satte veldig pris på det. I Bergen er syklistene idioter i trafikken. ALLE sykler på fortauet, herregud! (Men på en måte forståelig, for på veien er det brostein og det er helt jævlig å sykle på.)

En annen fin ting med Finland: Det er vanlig med oppvaskhyller over vasken. I stedet for å legge den nyvaskede oppvasken på stativ på vasken, setter man den bare til tørk rett i hylla over vasken.

Og rug-piroger.

På siste forelesning tok foreleseren med seg finsk ädelbrännvin (Jaloviina). 

Vi drikker Jaloviina.

Traff på overbeskyttende gåseforeldre på løpeturene mine.

Lille My-rosiner.

gimmick

Mummi-kort.

postkort

Fine finske frimerker.

(Må forøvrig spesifisere her at jeg ikke bare sender kort med fine motiv når jeg sender noe i posten, men faktisk er et menneske som fortsatt skriver håndskrevne brev. Gjerne tolv sider lange. Tro det eller ei, tilhenger av skjerm/internett/lesebrett som jeg er.)

En drøm gikk i oppfyllelse da jeg var i Finland: Jeg fikk endelig oppleve finsk/svensk Midsommar! Har alltid tenkt at jeg har villet det siden jeg var kid og leste svenske/finske barnebøker. Vi bestemte oss for å feire på en øy. På bildet ser dere den lange køen til ferja foran oss. Det gjorde ikke så mye, vi drakk bare litt vin i mens.
kø

Så kom vi videre i køen, men ferja ble stappa full rett før vår tur.
queue

Vi måtte stå igjen og vente på neste ferje. Typisk. (Men vi kunne jo drikke vin da.)
rose

Køen bak oss.
se

Weee! Vi er på ferja!

Bålbrenningen har begynt!

Men bålbrenning har jeg jo sett før på midtsommer. Det gjør man i Norge også. Det er ikke en gang en heks på dette bålet. Det har man på sankthansbål på Sørlandet.
middelalderen

Midsommarfest. 

Senere dro vi på finsk karaokebar, men det er en hendelse som fortoner seg like blurry for meg som dette bildet jeg tok av mine følgesvenner som velger seg sang i karaokeheftet. 

Siden dro vi til Österbotten.