EGENMÄKTIGT FÖRFARANDE av Lena Andersson

Å lese Egenmäktigt förfarande er nesten som å lese et klassisk gresk drama, du vet hva som kommer til å skje og alt skjer rett fram, uten staffasje. Helt enkelt: Boka handler om filosofen Ester Nilsson som blir kär i kunstneren Hugo Rask. Det er en ulykkelig forelskelse, og svært irrasjonell, som forelskelser jo som oftest er. I tillegg blir Ester Nilsson backet opp av et "väninnekör". I greske tragedier står koret på kanten av scenen og blander seg ikke inn i fortellingen, men kommenterer det som skjer. Det gjør også venninnekoret i Egenmäktigt förfarande, som Ester lytter til. Venninnene hennes er ikke individer, kun et kor av stemmer som synger/sier det samme. Håpet hennes stiger, og håpet hennes falmer, etter hva de sier: Väninnekören var flitigt i arbete. Den tolkade, tröstade, lindrade, förmanade och pekade ut nya färdriktningar. Hon måste bli fri, sa den och hon sa efter: Jag måste bli fri från den här idioten. 

Det er en strippet og, vil jeg si, simpel bok. Den handler rett og slett om en forelskelse, mer om dèt enn om kjærlighet, som undertittelen "-en roman om kärlek" vil ha den til å være om. Simpel fordi så mye av det som beskrives er selvfølgeligheter. Jeg kjenner meg igjen i mye, men mye er så selvsagt at det å beskrive det får det til å fremstå som banalt, som unødvendig å skrive om. Det er som om de tingene man opplever som forelsket og som betyr så mye når man er midt oppi det, mister sin viktighet i de ordene Lena Andersson bruker til å beskrive dem. Det er beskrivende, men feil. Det er som alle de gangene jeg opplever noe som er veldig stort for meg, noe som gir voldsomme følelser, og så, akkurat i det jeg starter å fortelle om det, mister det sin glans. Det jeg sier er korrekt, men hvordan jeg opplevde det var så sterkt, mye større enn det jeg klarer å utsi med dagligdagse ord. For å ta et enkelt eksempel: Jeg kan fortelle om hvordan det var å hoppe i strikk, men jeg forteller jo ikke virkelig hvordan det er å hoppe i strikk. 

Rettere sagt: Boka er som et tørt referat av en forelskelse. Det blir ofte slik når en bok spesifikt skal handle om det, eller spesifikt om kjærligheten. Jeg kan komme på flere eksempler, f.eks. Alain de Bottons Essays in Love. Også den beskriver et forholds begynnelse til dets slutt, og det som hender etterpå, når det overfladisk sett er over. Også den er tørr og utelukker resten av livet, som er og rommer så mye mer enn bare èn relasjon. Jeg synes det er kunstig å beskrive èn relasjon, uten å ta med andre relasjoner, andre ting som er viktig for et menneske. Ja, vi leser og hører stadigvekk at kjærligheten er det største av alt, men én person er sjeldent noens alt. Vi hører strofer som 'kan ikke leve uten deg' og 'takk for alt', men come on, det er bare tull. Folk flest lever ikke med bare én relasjon. Folk flest er ikke Romeo og Julie; hvis den andre dør, fortsetter vi å leve. Fordi vi har flere relasjoner. Folk flest, uansett hvor forelska de blir, bygger ikke livet sitt rundt én annen. Derfor synes jeg ofte at romaner som handler utelukkende om et par, hvor nesten alle andre mennesker og relasjoner stenges ute, virker kunstige, hermetiske. 

I tillegg gjør det ikke saken noe bedre at hovedpersonen Ester er filosof og skribent, med en evne til å tenke klart til tross, til å stille forholdet i et filosofisk lys og analysere det utifra det. Hun har apparatet til å beskrive relasjoner og livet bedre enn mange andre. Også det blir for mye, for hvor er det allmenngyldige i dette? Det som er så kjent glipper i det det forsøkes beskrevet. Lena Andersson har mislyktes i å svare på oppgaven som hun selv har gitt sin protagonist: [...] uppdraget hon gett sig själv att dechiffrera verkligheten og hitta språkets mest sannfärdiga åskådliggörande av den. En dag skulle hon förstå hur allt hängde ihop. Tills vidare kom den i bitar og fragmenter. 

Årssummering 2013: Juni

Nesten hele juni tilbragte jeg i Finland på Nordisk Råds regning. Tok et kurs på Helsingfors universitet, om det finlandssvenske språket og finlandssvensk modernismelitteratur. Men før jeg dro hadde jeg mins siste eksamen på Universitetet i Bergen og fullførte dermed en bachelorgrad.

Månedens beste bok: Det hun visste av Lydia Davis. 

Månedens kjipeste bok: Fifty shades of Grey. Jeg kan ikke fatte og begripe at dette er en bestselger. Folk flest har jammen meg begredelig smak. Greit at vi leser ting for underholdningens skyld og ikke bare for kunstens skyld av og til, også jeg gjør det. Men Fifty shades er jo ikke en gang underholdende. Den er dårlig og dritkjedelig. 

Før jeg dro til Finland, kom Sofi Oksanen fra Finland til Bergen Litteraturhus. Her i samtale med Finn Skårderud.
sof

Sendte et postkort med huskier på til Norge. 

Leste Lydia Davis. 

Fikk endelig oppleve (finsk)svensk midtsommerfeiring! Det har jeg drømt om i mange år! 

Reiste til Österbotten. Her et bilde av en piknik i Österbotten. Meg i kjent positur.  

Drakk mye ädelbrannevin. 

En helg i Helsingfors dro jeg med båten over til Tallinn, Estland. Dette var noe jeg så, en mintgrønn bil pynta til bryllup. Tenkte mye på Sofi Oksanen mens jeg trasket rundt i byen. 

Om realfag og litteratur

Men er det å bli biolog en B-plan, sier K, og jeg sier nei, nei, er så lei av det spørsmålet. Eller: Skulle ikke du skrive? Jo, og det gjør jeg jo. Jeg gjør det hele tiden, har gjort det siden jeg var seks. Det ene utelukker ikke det andre, sier jeg. For omtrent på den samme tiden tenkte jeg også: Jeg skal bli marinebiolog! I dag er jeg tjuefire og vet at marinebiologer flest ikke svømmer rundt med delfiner sånn som i Flipper-tv-serien, men jeg har fortsatt lyst til å bli biolog. Jeg har alltid tenkt på det, men tenkt: shit, da må jeg ta realfagskompetanse og jeg skjønner jo ikke matematikk! Jeg elsket matematikk på barneskolen, og på ungdomsskolen også, helt til tiende klasse, da falt jeg av. Da skjønte jeg ikke noe lenger. Ligninger, algebra, og alle de tingene jeg ikke en gang kan navnet på, så lite skjønte jeg. Plutselig var klarsynet over, ikke vet jeg hva som skjedde. Det eneste jeg skjønte var prosentregning og geometri, så jeg klarte meg jo. Men alt det andre. Så jeg droppa det. Det ble ingen realfagskompetanse og jeg tenke ja, ok, jeg kommer aldri til å bli biolog nå, men jeg skal jo bli forfatter. Én av to må vel være greit.

Så studerte jeg litteraturvitenskap og tenkte jeg vil ikke ta noen master, det ble for mye livet og døden. Men det hører med at veilederen min sa: Du skal vel skrive master? Nja, sa jeg og dro på det, fordi jeg nesten hadde bestemt meg for å ikke gjøre det, men likte å høre at jeg burde det, for det måtte jo bety at jeg gjorde noe riktig. Jeg synes du skal, sa han. Men jeg hadde en student her en gang som skrev bacheloroppgave om samme bok som deg, og hun ville heller ikke gå videre. Hun ble biolog og begynte å studere trær i stedet. Det måtte jeg smile av.

En av dagene skal poeten Gunnar Wærness, som jeg liker, snakke om poesi et sted i byen, men jeg kan ikke gå, for jeg skal på skolen sammen med alle søtten- og attenåringene og lære matematikk, snart er det eksamen og jeg skjønner alt. Hele høsten har jeg lært meg matematikk på nytt igjen, det går bra, jeg forstår det og jeg har fått klarsyn igjen, jeg synes tilogmed, bokstavelig talt, at det er gøy. Å klare å løse en vanskelig oppgave, et regnestykke, gir meg like stor glede som å skrive noe jeg er fornøyd med. En dag sitter jeg og løser alle derivasjonsoppgavene i boka, jeg vet alt om derivasjon nå. Men poenget mitt er: jeg liker og jeg vil begge deler.

Jeg leste nylig at Jan Kjærstad etterlyste mindre Freud, mer Darwin i den norske litteraturen. Ja, sier jeg, enig. En kveld kommer jeg hjem fra jobb og finner den nye boka til Kjersti Annesdatter Skomsvold i postkassa, diktene i Litt trist matematikk, jeg lager en kopp grønn te og begynner å lese før den er klar. Jeg digger den, som de andre bøkene hennes, etterpå må jeg si det til alle, se her, les denne, jeg skal ha den med i veska forever. Jeg understreker med penn og forteller til S at ja, det er faktisk likninger i den og cosinus og sinus og 101-tallkoder, for Kjersti Annesdatter Skomsvold, hun skulle faktisk bli dataingeniør, hun, men så hoppet hun av studiene for å bli forfatter. Og Kristian Bergquist, som er en venn av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og som også skriver dikt, skikkelig fine dikt, er astrofysiker. Er det sant?, sier S. Ja, helt sant!, sier jeg, og tenker at dette må jeg huske på neste gang noen sier men hvorfor skal du drive med realfag, skal ikke du skrive da? og jeg blir småsur og sier ja, men Goethe, som kanskje er et veldig dårlig eksempel, selv om han var både vitenskapsmann og forfatter, fordi man kan jo ikke drive og henvise til Goethe, han kommer jo fra en tid uten internett! Strindberg også, som syslet med alkymi ved siden av all angsten og alle drømmene, selv om vi nå vet at det er en tullevitenskap, man kan ikke gjøre stein om til gull.

Jeg synes du skal begynne på forfatterstudier, sier en venn av meg. Det er kanskje fordi hun gjør noe lignende innenfor den kunstarten hun selv driver med og får mye ut av det. Jeg sier nei hver gang, aldri. Jeg vil ikke det. Jeg ser på dem som hermetiske lukkede rom hvor folk som skriver snakker med folk som skriver uten å snakke med noen som ikke skriver, og så skriver alle bøker om folk som skriver som folk som ikke skriver ikke vil lese. En annen venn jeg snakket med, en meget belest ung mann som nettopp hadde skrevet sin masteroppgave i litteraturvitenskap spurte meg hva jeg skulle bli. Jeg skal bli forfatter, sa jeg. Å, da så, sa han, da synes jeg ikke du skal ta master (som svar på at jeg hadde spurt ham om råd), da kommer du bare til å skrive bøker om folk som skriver og det er pisskjedelig. Ja, ikke sant, sa jeg fordi han bekreftet noe jeg lenge hadde tenkt. Han selv skulle ikke bli forfatter, han ville bare lese.

Faktisk er det lenge siden jeg har lest en roman hvor skriving ikke er en del av tematikken. Tror jeg. Det er alltid noen som skriver. De siste dagene har jeg lest Helene Uris nyeste bok, Rydde ut, og den handler om en Helene Uri som prøver å finne ut ting om forfedrene sine, hun har nettopp funnet ut at hun er en åttendedels same, samtidig som hun skriver en roman om Ellinor som drar til Finnmark for å forske på det samiske språket. En historie som får meg til å tenke på Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg leste tidligere i år, om en avdanket journalist som drar til en bygd på vestlandet for å samle inn språkprøver av en utrydningstruet dialekt. Også den handler om skriving, selv om det å skrive i aviser er en annen sjanger enn å skrive romaner og dikt, men likevel, altså. Selv Lilith i Litt trist matematikk skriver. Og et sted lurer hun på

Kanskje Lilith ikke skal skrive mer, skrivingen trekker sjelen ut av henne,
hun kan bli kone og mor, jobbe halv stilling på en skole,
lære walisiske barn om beautiful Norway, landet med et par troll og
fundamentalisme, akkurat nok til at avisene har noe å skrive om.
Resten av tiden kan hun være sammen med sine egne barn, 
elske dem så høyt at de også blir fulle av livgivende dødsangst.

Jeg husker forresten Perlebryggeriet av Jenny Hval som jeg leste for mange år siden, om ei jente som drar til en by i England for å studere biologi. Der flytter hun inn i en gammel fabrikk gjort om til bolig og det var lydt inn til toalettet, man kunne høre når folk tisset, noe som jeg kanskje ikke hadde husket så godt, hadde det ikke vært for at en venn også leste Perlebryggeriet og sa dette til meg: Det eneste jeg klarer å tenke på er at de tisset hele tiden. Og kanskje var det også sånn at jeg kom til å tenke på denne boka fordi jeg passerte en bok av Jenny Hval på biblioteket, en annen en, og jeg lurte på om jeg skulle lese den, men endte på nei, for Perlebryggeriet er en sånn bok man leser og tenker mye på fordi man ikke skjønner om man likte den eller ikke likte den, og jeg tror jeg ikke likte den, men så sitter jeg jo her og skriver og det er lenge, lenge siden jeg leste den, men jeg husker fortsatt godt hva som skjedde i boka, klarer tilogmed å mane fram de samme bildene som jeg gjorde da jeg leste den, fabrikken de bodde i ser helt lik ut nå som da, også landskapet, stemningen, utseende på de som var med i boka, og klærne de bar (som jeg så for meg), den gjorde utvilsomt et inntrykk. Kanskje jeg likevel må låne den nye boka hennes.

En dag drar jeg på universitetet med armen min. Jeg har sagt til en bekjent som er bioingeniørstudent at hun kan få ta en blodprøve av meg, til tross for at jeg har blodfobi og det er en kjent sak at jeg ofte besvimer når jeg ser blod. Jeg tenker at jeg skal tøffe meg for vitenskapens skyld og fordi jeg uten tvil kommer til å måtte overkomme dette hvis jeg skal bli biolog. Jeg husker en biologitime på videregående hvor jeg måtte på do da vi hadde om hjertesystemet. Eller den gangen på matematikktentamen hvor jeg måtte hoppe over en oppgave som handlet om mengder blod i en drypp, det var noe sånt vi skulle regne ut, og jeg klarte det ikke, dvs. jeg kunne klart å løse selve matematikkoppgaven hadde det ikke vært en tekstoppgave som handlet om blod. Jeg kjente at det svimlet for meg og jeg måtte drikke hele vannflaska mi.

Jeg klarer det selvsagt ikke denne gangen heller. Jeg må legge meg nedpå etter stikket og få et glass vann. Etterpå drikker vi kaffe i universitetskantina og snakker litt om vær og vind og livet for vi har ikke sett hverandre på ti år, og jeg sier jeg har studert litteratur og hun spør tolkning og sånt da?, og jeg sier ja, mye av det, og hun sier at hun hatet analyser da vi hadde det på ungdomsskolen, for alt hun ville var svar med to streker under. Jeg skulle også ønske at alle spørsmål hadde to streker under svaret, alle spørsmål, som f.eks. hvordan leve livet? kjærligheten, finnes den? hva er meningen med det hele?, men det går jo ikke, med mindre man er religiøs, kanskje, og det er jeg ikke. Jeg har ikke trodd på noe mer siden jeg var tolv. Jeg har altså levd over halve livet uten trøst. Noen ganger skjønner jeg ikke at det går an. Andre ganger blir jeg bare rørt av at denne verden finnes, og at det jo er et system i det. Men ikke alltid. F.eks. vet vi jo ikke hvordan humla kan fly og hvordan høye trær klarer å sende opp vannet fra røttene og helt opp og ut i grenene, vi lærte to forskjellige teorier om det i biologien på videregående. Men hvilken teori er sann, sa noen. Det er det ingen som vet, sa biologilæreren.

TUNGEN OG TÅREN av Gunnar Wærness

(Bakvendtpilgrim)

Noen drar til Mekka og Jerusalem. Noen drar til Auschwitz. Ankommer i buss og gyser over at lokalbefolkningen oppviser næringsvett ved å tilby pølser og burgere ved inngangen. Ankommer i taxi og gyser over at sjåføren skravler hele veien ned fra Krakow. Betaler oss inn i dødens store, ordnede, bebygde ansikt. Inn i vår forestilling om det onde - vårt onde. Vi har lært hverandre at ondskapen blir som ondest når den går i forbund med praktisk sans og byråkrati. [...]

skriver Gunnar Wærness i diktboka Tungen og tåren, som egentlig er ett dikt i følge forsiden, men det kan jo ikke stemme når man leser bakerst inni boka, hvor det står hvor enkelte av bokas deler tidligere har blitt publisert, ikke som deler, men selvstendige dikt (virker det som) eller også om hvem som kan takkes for hvilke deler av boka, altså for enkelte dikt. Men uansett, det er småpirk.

For så skriver Wærness: 

Kom, fremmede, så går vi på Brødmuseet, sier han. Jeg har vært på Brødmuseet, sørøst i Tsjuvasjia. Det kan godt være det, sier han, men det finnes mange brødmuseer i verden. Dette er vårt eget. Vi har forsøkt å stille ut fattigdommen vår her inne, slik at myndighetene ikke våger ha den der ute. 

Jeg har vært i Auschwitz. Jeg følte ikke det noen kanskje synes jeg burde føle. Det som derimot skjedde var at en gruppe ungdommer, kanskje omtrent like gamle som oss, viftet med et svært israelsk flagg og jeg ble helt satt ut. Det føltes feil. 

Ellers husker jeg det oppholdet i Polen som kaldt, at jeg frøs hele tiden. Og at jeg helst bare ville sove, ihvertfall ligge under dyna på hotellrommet. Utenfor bussen var det grått og det snødde små flak som ikke la seg. Det forble grått. Det føltes litt som

Når jeg er i teateret sitter jeg ofte og ser opp i snoreloftet, i håp om å se skyggen av en av scenearbeider. 

Wærness skriver om verden, og jeg liker det. Han skriver også om ord, spesielt liker jeg det han skriver om ordet 'afrika', det kommer fra det samme ordet som ordet 'aprikos'. Jeg får en aha-opplevelse. Og ordet 'Rehobot', som også er navnet på en by, på mange byer, i forskjellige steder av verden, opprinnelig først brukt om en brønn i Midtøsten, skriver han og refererer til Bibelen, det gjør han mye av. Jeg lærer noe nytt mens jeg leser, og jeg liker boka bedre jo mer jeg leser. Først famler jeg, men så blir det bedre, bra, og til sist tenker jeg at dette er den første diktboka jeg har lest på månedsvis, at jeg er glad for at det ble denne når jeg først skulle lese dikt igjen, og at jeg så gjerne vil si hvorfor den er bra, men blir litt slått ut av at jeg er ute av trening, jeg vet ikke hvordan. Men som Derrida sier, når man skal prøve å forklare poesi med andre ord, så er det ikke lenger poesi, man må derfor bare lese det selv. 

Noen bokvaner

Jeg fant noen bokspørsmål hos Glamourbibliotekaren. Jeg gidder ikke å oversette fra svensk. Det er bedre at vi utfordrer hjernen med noe som er litt annerledes enn vi er vant til. Da blir risikoen for å en gang få alzheimers  mindre. Dessuten er jeg veldig for at skandinavere skal forstå hverandre på de andres premisser. F.eks. ikke snakk til meg om svorsk, for en tåpelig ting. Æsj. Jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. Uansett, her:

Senast köpta inbundna bok: 
Heavenly Bodies: Cult Treasures and Spectacular Saints from the Catacombs av Paul Koudoumaris. Forfatteren er fotograf og har reist Europa rundt og tatt bilder av overdådig pyntede skjeletter. Katolsk estetikk og skjeletter. Definitivt noe for meg. Tipset fikk jeg fra Maja Casablancas. m

Senast köpta pocketbok: 
Tja, tells magasiner? I så fall nyeste nummer av The Chicago Review. Det handler ihvertfall om litteratur! Forøvrig venter jeg ennå på at det skal komme i postkassa, gleder meg veldig!

Favoritgenre:  
Uæh, kan man svare på det?!
tro
Favoritbokhandel: 
Jeg er ikke så veldig glad i bokhandler, men setter veldig pris på godt utvalg av tidsskrifter og magasiner. På den måten kan man si at jeg er mest glad i Narvesen. (Og noen Narvesen-kiosker er helt klart bedre enn andre, f.eks. den på Bryggen i Bergen.)
x
Favoritbibliotek: 
Jeg er ikke så veldig glad i biblioteker heller, selv om jeg liker konseptet, selvsagt. Altså ikke bibliotek i fysisk forstand. Så lenge de har inne de bøkene jeg vil lese er jeg fornøyd. 

Favoritplats att läsa (i hemmet): 
Så lenge det er bra leselys er det greit. we


Favoritplats att läsa (utanför hemmet): 
Toget. Jeg elsker å lese på toget. Generelt er jeg glad i å lese mens jeg reiser. Jeg er derimot ikke en person som tar med meg bøker for å lese dem på kafé. Det finner jeg ingen glede i. 

Fem författare du alltid köper i inbundet format: 
Det er sjeldent det er bøker jeg må kjøpe. Jeg eier nemlig alt jeg leser og har lest inni hodet mitt. 

Bästa lässnackset: 
Frosne druer, yoghurtnøtter, smågodt, sjokoladekjeks. som 


Bästa läsdrycken: 
Te eller vin. 


Bästa bakgrundsljudet vid läsning: 
Lyder jeg forholder meg likegyldig til. Hva det er kommer an på dagsformen. Noen dager har jeg mer tålmodighet enn andre. sv



När på dygnet läser du helst? 
Jeg vil helst gjøre alt i livet om morgenen, men dessverre er det ikke tid til det, så det blir oftest til at jeg leser om ettermiddagen, kvelden. n


Bästa bakfylleläsningen: 
Opplevde nylig at jeg leste Hamsun bakfull. Det var ålreit. Jeg har ærlig talt ikke tenkt noe særlig på dette. Mulig det har en effekt på lesningen. Å være bakfull har definitivt noe å si for skrivingen. bl


Bästa kollektivtrafikläsningen: 
Jeg har helst korte bøker i veska/sekken. Orker ikke å drasse på tunge romaner. Men leser heller ikke dikt i kollektivtrafikken, det trenger liksom mer oppmerksomhet enn det er mulig å ha på bussen. Imidlertid har jeg i det siste lest mest aviser på bussen. Det er nok fordi jeg jobber nesten hver helg og ikke rekker å lese alle helgeavisene lørdag morgen, så jeg tar dem med meg. 

Sitter på St. Hanshaugen og snakker

I en hybel oppe på St. Hanshaugen forteller jeg vennene mine at hun som er moren til han jeg var sammen med strikka raggsokker til meg. Å, det er vel ikke noe, sier K. Jeg fikk moren til J til å lære engelsk. Åja?, sier jeg. Ja, hun meldte seg på engelskkurs sånn at hun kunne snakke med meg, det var ganske gøy, for hver gang jeg kom på besøk hadde hun lært inn noen nye fraser som hun skulle si til meg; 'How is your father?', 'Do you have a nice trip?' etc. Å, så søtt!, sier jeg. Ja, men nå skal vi ikke være sammen lenger, sier K. Hun har nettopp gjort det slutt med en mann som bor i Finland. På bordet ligger en sjokoladeplate fra Fazer. Hun gir ikke uttrykk for at det er så veldig trist. Men nå kan hun ikke lenger dra til Finland hyppig og kjøpe sjokoladen som hun sier hun liker så godt. Det er ikke nok til at hun hele tiden kan dra dit. Hun prøvde å søke jobb der også, men fikk ikke noe. Nå skal hun heller skrive for en norsk avis. Hun er i Oslo på gjennomreise, hun var ute i går på en fest med tidligere medstudenter, det var ikke så veldig gøy, hun drev og sammenlignet seg med de andre; hva hadde de fått til, noen hadde jobb, noen studerte til master, de fleste bodde i Oslo ennå og det var heller ikke stas, for det gjorde ikke hun lenger og hun savnet det. Jeg sier at jeg kanskje også skal flytte hit nå, det er studiene, det kommer selvsagt an på hvor jeg kommer inn og hva jeg søker på, det står mellom tre ting. Nei, flytt til Bergen, sier H. Hæ, NEI, sier jeg, jeg har jo bodd der, jeg flyttet jo nettopp derfra. Å, men jeg skal bo i Bergen en gang og da må du også bo der! Pfft, sier jeg, skjer ikke. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt så fælt, hvorfor ble det sånn, kunne det ikke blitt hyggeligere, noe bra, hva var det jeg gjorde som var galt egentlig, og som når jeg tenker meg om er dumme spørsmål, for jeg vet jo svaret på dem og har bare meg selv å takke; jeg kan selvfølgelig skylde på utvendige faktorer, ikke alt, men delvis; noen ting kunne jeg forutsett, ikke vært så naiv og kanskje redd for alternative utfall, nei, til slutt er det jo alltid en selv som har ansvaret for en selv, ingen andre. Jeg åpner en øl til. Vi tar en sigarett på verandaen, det er egentlig ikke lov, men noen gjør det likevel, jeg gjør bare det de andre gjør, tenker jeg, noen andre røyker her, da kan jeg også det. Det strider mot mine prinsipper å tenke slik, men så tenker jeg at det jo ikke er slik, hadde jeg vært alene her hadde jeg nok røyka på verandaen da og. Det var jo faktisk nettopp det jeg gjorde der jeg bodde i Bergen. Jeg gikk av og til ut på branntrappa istedet for å gå ned, ned de seks etasjene, gjennom tacolukt, pizzalukt og andre middagslukter, ofte til den dunkle lyden av musikk bak lukkede dører, kanskje et vorspiel, eller også mange stemmer på likt og latter, da en fest; jeg gikk gjennom dette og ut på gata, stod der eller gikk en runde rundt i nabolaget, gjerne i støvlene, ofte i støvlene, som jeg nå har tatt med meg til Kristiansand og bare brukt én gang siden, det var en dag det regnet noe jævlig og jeg skulle på skolen, gå, som vanlig, for det faller meg aldri inn at det går an å ta bussen, det går faktisk an å ta bussen noen ganger, Kathleen, det er det ingen stemme i hodet mitt som sier, så jeg vet ikke at det går, før etterpå. Så der gikk jeg med støvlene og regnjakke, glemte regnbukse, det burde jeg ha hatt, en semi-trailer kjører forbi, fort forbi, vanndammen langs veikanten spruter, jeg blir klissvåt, går det an, herregud, jævla faens fittesjåfør, jeg pruster og håper sjåføren får motorstopp et øde sted på Evje senere i dag, at han må stå der og fikse det mens det fortsatt pøser ned sånn som dette, what comes around goes around, tenker jeg, karma og det der, men som bare er ren ønsketenkning, for jeg tror jo ikke noe på det i det hele tatt. Jeg kommer på en gang K spurte meg om jeg skulle bli med på alternativmesse, jeg hadde vel sagt: kødder du, ble kanskje nesten litt fornærma av det. Vi kjente ikke hverandre så godt da. Ikke så godt nå heller, sier K, man vet aldri med deg. Her har jeg ikke truffet deg på et halvt år og nå stemmer du blått, synes at matematikk er gøy og har begynt å vise fram hårete armhuler. Hun åpner ikke en ny øl, hun er trøtt og holder på å bli syk, hun blir ikke med oss ut, sier hun, snart står hun i døren med et fleeceteppe under armen og mac-en under den andre. Hun skal til F og se Broen. Hvor ble det av musikken, sier H. Jeg må jo ta med meg mac-en, sier K, og ikke bare den, men også posen med usaltede nøtter som jeg har forsynt meg av jevnt og trutt, mandler, valnøtter, pecannøtter, macademianøtter. Det gjør ikke noe!, sier jeg, jeg har iPhonen, og lader i sekken, det går bra! Ikke at det hadde gjort noe uansett, vi går snart vi andre også, tar på oss skoene og jakkene og går ut, bestemmer oss for at vi må ta en matbit, det er veldig lenge siden vi har spist nå; mens vi venter på bussen planlegger vi å kjøpe mat og smågodt i en kjedekiosk, og jeg begynner å tenke på Danmark, København, å gå rundt der slik som her nå, da kunne vi ha kjøpt oss en øl i kiosken også, sammen med matbiten, og drukket den på vei til utestedet, for det er lov der, sier jeg, å, det visste jeg ikke, sier H som nylig var der og gjemte ølflaska på offentlig sted. Jeg sier at åpningstider på polet og klokkeslett for ølsalg ikke er en av hjertesakene mine, det er ikke det jeg er mest opptatt av, men at jeg, når det påvirker mitt eget liv, sånn som noen dager før da jeg måtte skyndte meg fra noe for å rekke å kjøpe noe på polet da jeg spontant fant ut at jeg skulle ha en boks med vin, tenker på at det plager meg mye, ikke bare rent praktisk, men også prinsipielt; jeg liker ikke at det er noen som bestemmer at jeg ikke kan kjøpe vin etter klokken seks. Jeg kan passe på meg selv, vel. H er uenig. Hun liker forskjellen i lover og regler når hun er ute og reiser, luksusen av at det er annerledes, at man kan gå i kiosken og kjøpe en øl på vei til utestedet man skal til. Jaja, men tenker du ikke på det prinsipielle, sier jeg, og så kommer jeg på at hun jo er for datalagringsdirektivet, hun skjønner ikke hva som er så galt med den, og forresten er jeg full, som jeg har vært hele dagen omtrent, dagsfylla, fri på en lørdag, svært sjeldent; jeg gir meg, vi går inn på en kiosk og jeg har ikke lyst på noe av middagsmaten de har, har bare lyst på boller og spør guttene bak kassa hva de koster. Hva vil du betale?, sier den ene. Fem kroner, sier jeg. Du kan få de gratis, sier gutten og gir meg en pose med rosinboller, ååå, sier jeg, tusen takk, og jeg glemmer smågodtet, eller tenker at bollene er søte nok og at jeg egentlig bare vil drikke mer øl, vi må liksom skyndte oss, selv om stedet vi skal til er rett rundt hjørnet, men tålmodighet har aldri vært min dyd og kommer neppe til å bli det heller; jeg leste en gang en vitenskapelig artikkel om at den personligheten vi har når vi er tyve er den vi kommer til å ha resten av våre liv, altså det grunnleggende; vi kan lære oss masse nye ting, det er ikke det, men selve personligheten vil være den samme, ting som at jeg f.eks. er svært utålmodig, ikke er i stand til å dra en løgn, er et A-menneske og ler når jeg havner i ukomfortable, men seriøse, situasjoner. Og sånn kommer det kanskje alltid til å være, selv om jeg lærer meg nye ting, andre ting, leser hundre bøker til, lærer meg et nytt språk, blir kjent med flere mennesker, ser nye steder og tar en bachelorgrad til.

Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Det kommer an på sinnstilsanden. H sier at i begynnelsen av vennskapsforholdet mitt var det ting ved meg hun ble veldig fornærmet over, men så skjønte hun etterhvert at jeg bare er sånn og ikke mener noe vondt med det. Er ikke det rart, sier jeg, hvordan man holder ut med venners irriterende egenskaper, man kan la det gå veldig, veldig langt uten at man sier noe om det, kanskje lever man med dem uten å si noe om det i det hele tatt, mens man med folk man er kjæreste med blir forbanna, åpenlyst irritert og sint, da holder man ikke ut med disse feilene i det hele tatt, man virkelig hater disse egenskapene, sier det rett ut. Nei, egentlig ikke sier K, det er en god grunn til det, en kjæreste på en måte representerer deg, og du takler ikke at disse egenskapene som du ikke liker representerer deg. Ja, sier H, det er litt som om du er ansvarlig for dem. Hm, sier jeg, det høres svært logisk ut. Jeg har faktisk aldri tenkt på det. Dere sier noe der, sier jeg. Jeg tenker litt på brevet jeg skrev tidligere i uka, om det absurde i inngå i et kjæresteforhold, hvordan det kan tendere til å føles ut som om man eier noen eller blir eid, og at det er fånyttes fra dag en, fordi det hele er et umulig prosjekt, i og med at det faktisk ikke går an å eie noen. Jeg skrev litt om det før jeg begynte å skrive om andre ting som jeg ofte skriver om; natur, språk, døden og hva jeg spiste sist eller kanskje spiser mens jeg sitter og skriver; denne gangen satt jeg og spiste rugbrød med peanøttsmør på i min ekskjærestes kjøkken, det var tidlig om morgenen, våknet før seks av meg selv, kanskje var det fordi jeg hadde drukket rødvin kvelden før og sov en dårlig, alkoholisert søvn, eller rett og slett bare det at jeg ofte står opp på denne tiden og denne dagen ikke var noe unntak selv om det ble mye senere dagen før; jeg bestemte meg uansett for å skrive et brev (på e-post) til en venn langt borte, jeg skrev i timevis og det ble ganske langt før jeg sendte det avgårde og kom på at hun kanskje ikke kom til å lese det før over helga siden hun skulle på festival og dermed, kanskje, ikke ville bry seg noe særlig om e-post-innboksen sin før på søndag, uten at den tanken skulle ha betydd noe for om jeg ville sende det eller ikke, jeg hadde sendt det uansett. Etterpå tok jeg kanskje en sigarett ute på trappen utenfor bygningen og det var fortsatt tidlig, fortsatt morgen, snart skulle jeg på tur med T og hundene hennes, jeg gikk inn for å lage kaffe.

2 m.o.h.

Du må se Broen, sier jeg, enda jeg vet han har sett den. Kanskje er det derfor han spør: Mener du The Bridge? Nei, sier jeg, men skal du se den? Han vet ikke om det er noen vits siden det bare er en annen versjon av originalen, men at det sikkert er interessant for meg siden jeg er så glad i El Paso. Ikke El Paso, sier jeg, Southwest! Jeg er glad i Southwest. Æsj, Texas, var det en som sa på en tilstelning i sommer. Jeg sa: Hva snakker du om, hvor har du vært? Houston, sa han. Avfeier du hele Texas bare fordi du ikke liker Houston, en by, en by som det sikker finnes tretten av på dusinet? En by som sikkert ligner alle andre? Har du vært noen andre steder i sørveststatene enn bare Houston? Nei, det hadde han ikke. Han hadde ikke kjørt gjennom det golde landskapet som for folk flest kanskje er best kjent fra No Country for Old Men. Arrogant som jeg er ristet jeg på hodet av denne tåpelige forutinntattheten. I det hele tatt synes jeg folk flest er veldig fordomsfulle og forutinntatte når de snakker om Amerika. De fleste bryr seg bare om New York. Resten av USA er et høl.

Jeg synser litt om hvordan The Bridge kommer til å være. Hvis greia er at det skal skje en masse morbide mord i El Paso og Ciudad Juárez, så skjønner jeg ikke helt hvordan det skal fungere. Folk forsvinner sporløst og det skjer morbide mord i Ciudad Juárez hele tiden, de er vant til det. Hvordan skal det som er sjokkerende i Malmö og København klare å bli like sjokkerende i El Paso og Ciudad Juárez?, sier jeg. (Jeg vet ikke en gang om serien er kommet allerede, for alt jeg vet kan det hende.) Og forholdet Mexico og USA er helt annerledes forholdet Danmark og Sverige. Kanskje ikke i Southwest da, legger jeg til, for der er det flere som snakker spansk enn engelsk, og de som har engelsk som førstespråk snakker gjerne spansk også, dessuten spiser de mer salsa enn ketsjup. Det er nesten litt Mexico. En salig blanding.

Så kommer jeg på Breaking Bad og tenker at den serien også skildrer landskapet i sørveststatene godt. Ørken og enslige campingvogner.

Men bare så det er sagt, jeg har aldri sett en klarere stjernehimmel enn i southwest noen_sinne i mitt liv. Jeg følte jeg skulle ramle av jorda any second, så stor føltes himmelen rundt meg.

Jeg får av og til den samme følelsen når jeg ligger opp/ned med hodet og ser opp på himmelen mens blodet flyter til hodet. Jeg husker en sommer vi lå på brygga og så opp på den oransje kveldshimmelen og lot som vi gikk på skyene, vi hadde akkurat badet; vi skulle til å sykle og drikke øl, men måtte se på himmelen først.

Eller på planetarium når de viser film av stjernehimmelen før hovedfilmen begynner. Som oftest ser jeg filmer av dyr som bor i havet, det er min favoritt.

Til helgen skal jeg til fjells, 933 m.o.h.

Finlandbonanza 2

Rommet mitt i Helsingfors, på Majstranden ved Arabiastranden.

Utenfor så det sånn ut.

Gateskilt på både svensk og finsk. 

I fuglereservatet.
birds

På løpetur i fuglereservatet. 

Fugletårn. Her kan man gå opp og skue med kikkert på fuglene. En kjent forfatter som har fuglekikking som hobby: Jonathan Franzen. Han skriver forresten om fugler i Frihet. Les den, btw. Det har Obama gjort. 

Også Helsingfors har sitt Sandviken. Forøvrig trikken man tok til universitetet. Jeg tok den bare den første uka. Etterpå gikk jeg heller. Man ser mer på den måten. Dessuten liker jeg å gå.

F.eks. kunne jeg ta trikkestallen i nærmere betraktning.

Eller kjøpe banan-is i en kiosk på veien.

Man kan se ned på bakken.

Eller vurdere å gå inn i en sauna.

En av de første dagene dro vi på Helsingfors-sightseeing.

Besøkte en romersk-katolsk kirke full av pynt og helgener, men jeg var mest opptatt av utsikten utenfor.

havn

Utsikt fra bydelen Eira, Helsingfors' sossestrøk.


mellomrom

Besøkte en kirke som lå under bakken.

Etterpå tok vi ferja til Sveaborg. Der var det skikkelig fint. Anbefaler alle som skal på tur til Helsingfors å ta turen dit. Ferjeturen over koster det samme som en billett på trikken.
billett

Der hadde vi piknik på svaberget.

Sveaborg har sitt eget bryggeri. Vi måtte prøve lokal-ølet.
sigg

På den akademiske bokhandelen i Helsingfors fant vi pocketutgaver av Min kamp. De var trykt på bibel-papir og virkelig i pocket-størrelse!

Spasertur fra Kensington Gardens til Notting Hill

Vi sitter på en fortauskafé i Notting Hill og drikker spansk øl fra runde flasker da en mann i militærgrønn jakke og ryggsekk kommer bort og fisker opp en pakke sigaretter fra jakkelommen, vil vi kjøpe noen? No, thank you, sier P, vi har sigaretter, men han er like glad som da han kom. I det han går inn i kaféen ser jeg at han har en gjennomsiktig plastmappe hengende fra en snor på brystet, med bøker oppi, han går rundt og selger litt av hvert, sigaretter, hva han enn måtte ha i ryggsekken, også bøker. Jeg spotter Leo Tolstoj. Han skulle vært der da jeg lå på gresset i Kensington Gardens og leste i en biografi om min favorittdikter, den eneste grunnen til at jeg gikk derfra var jo at jeg ble ferdig med boka og trengte en ny en, jeg kunne ha sittet der en god stund til. Han skulle ha kommet forbi og tilbudt meg en fillete bok. Jeg kunne kjøpt den, lest den. I stedet bestemte jeg meg for å gå til Notting Hill i nærheten (relativt), jeg visste at vennene mine var der og kikket på markedet, lørdag, jeg har vært der før en gang, gikk rundt og fyrte opp sigaretter litt for ofte fordi jeg blir rastløs av alle de trege, spaserende menneskene som kikker på ting, juggel, tang, duppeditter, plastsmykker etc etc etc, markeder er en tålmodighetsprøve uten like, jeg prøver å unngå dem så best jeg kan. Men nå var det blitt ettermiddag og jeg hadde ingen ulest bok i sekken. Jeg tenkte: Jeg kommer til å passere mange bokhandlere. Men først passerte jeg ambassadestrøket, noe som fikk meg til å tenke på at jeg ikke vet hvordan flagget til Nord-Korea ser ut. (Ikke at jeg trodde jeg skulle få øye på det om jeg hadde visst det.) Jeg passerte også en demonstrasjon som handlet om Syria og noens blod på hendene, utenfor et hus, jeg lurte på hvem sitt hus dette var, men gikk ikke bort for å spørre, kunne kanskje gjort det, men her er jeg en turist og var skamfull nok fra før av. (Å reise med fly til en by, kjøpe et skjørt på American Apparel, drikke øl, kjøpe kaffe fra pappkrus på Pret A Manger og spise på restauranter gir meg utrolig mye skamfølelse.) Jeg gikk derfor videre.

Jeg passerte en bokhandel ved Notting Hill Gate-stasjonen. Den var full av tilbudsbøker, suvenirer og franskmenn. Den eneste boken som interesserte meg var en bok om Nord-Korea som jeg allerede hadde kjøpt noen dager før, da jeg valset rundt inne på Waterstones i Oxford Street (eller i nærheten av den), også da i flukt fra venninner med sterkere kjøpekraft og kjøpelyst. (Som om jeg er noe bedre, jeg kjøpte jo faktisk tre bøker selv.) Jeg gikk derfor ut igjen tomhendt. Hadde jeg blitt lenger hadde jeg sikkert funnet noe av interesse, men det var trangt der og fransken som ble snakket i surround-lyd rundt meg lød ikke behagelig. (Noen dager senere satt jeg i en annen park og leste da jeg plutselig hørte en familie prate tysk, og da tenkte jeg på hva i all verden har jeg prøvd å lære fransk for, tysk er jo også fint, flott, jeg burde gjenoppta den, absolutt.)

Deretter fant jeg en velassortert tidsskriftkiosk hvor jeg endelig fant The London Review of Books, men ingenting i det interesserte meg nok til å punge opp £3 (eller hva det nå enn kostet). Heller ikke The New York Review of Books interesserte meg noe særlig. Jeg tenkte: Her skulle det heller vært numre av britiske Granta, eller noe av en engelsk versjon av Bokmagasinet eller Bokvennen. Men nei. Etter å ha kikket lenge og vel gikk jeg ut igjen. Jeg gikk inn på en annen kiosk og kjøpte en jordbæris blant det stusselige iskremutvalget som finnes i byens kiosker, småis er visst ikke greia her, de går vel heller for is-kiosker. Velg og vrak, miks isen som man ønsker den, ti tusen ulike toppings, spice it up, raspberry sauce, kiwibiter, peanøttsmør, jam, mandler, sjokoladesaus diabetes i flytende form. Jaja, så gikk jeg videre. Ikke lenge etter gikk jeg inn i den berømte book shop-en fra Notting Hill. Halve butikken var reiselitteratur, den andre hadde litt av hvert, men jeg var helt uinspirert, kanskje var det varmen, visste ikke hva jeg ville lese, eller dvs. det visste jeg, men de bøkene lå i kofferten min et helt annet sted i byen, jeg kunne jo ikke gå dit igjen, for langt, nå var jeg her.

I butikken jobbet det unge menn med hipsterbriller, de løp fram og tilbake og snakket med kunder (amerikanske og asiatiske turister) og ryddet bøker i hyllene; det var også en dame som hadde en mini-konsert rett utenfor, det var også noe de holdt på med. Jeg kom bare på å sjekke under M for Moore, Lorrie. De hadde bøker av Lorrie Moore der, men ingen jeg ikke allerede hadde lest; så gikk jeg igjen fordi jeg ikke kunne komme på noen flere forfattere jeg kunne tenke meg å lese på stående fot, og nesten rett over gata lå en bokbutikk som bare solgte kokebøker, hvor eieren satt på en grønn campingstol utenfor. Det var en en fin butikk, innerst et kjøkken med flere bord og stoler som sikkert var i bruk av og til, under arrangementer, men ikke i dag, i dag var en rolig dag, eller kanskje hadde det vært noen og spist og drukket der tidligere på dagen, nå led det jo mot kveld, tidlig, men dog. Jeg fant en bok om bagels, men følte at jeg hadde spist nok bagels, og hvor interessant er det egentlig med historien om et bakverk? (Kanskje det faktisk er veldig interessant og jeg går glipp av noe.)

Jeg gikk ut igjen. Så fant jeg vennnene mine nesten rett rundt hjørnet, i Portobello Road (et veinavn som alltid får meg til å tenke på vegetarburgere).

Jeg kjøper en øl fra en rund flaske, og en til etter det igjen.

Så kommer mannen med Krig og fred på brystet.

Brick Lane

Yo, i dag stikker jeg til London. Vi har leid en leilighet i Brick Lane og akter å drikke skikkelig engelsk cider og steike i storbyen. Skal nok få avkjølt meg på vitenskapsmuseet en dag. Ellers er det noen litterære sightseeinger jeg kunne tenke meg, bl.a. kikke på steder hvor Bloomsbury-kretsen hang. En av de kuleste litterære gjengene noensinne!

(Men nei, jeg har ikke med Virginia Woolf i kofferten. Jeg har med en annen brite: Zadie Smith, NW.)

Det blir bra!

Her er et bilde av meg i Brick Lane jula 2006.

books

I den anledning, her er en lister over

5 BRA BØKER OM LONDON

1. MRS. DALLOWAY av Virginia Woolf
Første gang jeg prøvde meg på denne gav jeg opp etter to sider. Andre gang var jeg syv år eldre og klarte det, men ikke nok med det, jeg syntes og synes fortsatt det er en av de beste bøkene jeg noensinne har lest. Virginia Woolf havner i den kategorien av litteratur som for meg er grunnen til at jeg leser i det hele tatt. 

2. A CONCISE CHINESE-ENGLISH DICTIONARY FOR LOVERS av Xiaolu Guo
Tjuetre år gamle Z drar fra en bygd i Kina til London for å studere engelsk og treffer en mye eldre engelskmann, en som er så erke-engelsk at han drikker te og spiser scones. En av de første dagene de treffer hverandre og hun besøker ham i huset hans, sier han at hun bare skal føle seg som hjemme. Ukjent i det engelske språket som hun er, tolker hun det som at han faktisk mener at hun kan bo der og dagen etterpå forlater hun det lusne hostellrommet sitt og flytter inn hos ham. Denne boka er kanskje noe av det fineste jeg har lest om kjærligheten. 

3. WHITE TEETH av Zadie Smith
Innrømmer at jeg selv leste denne i norsk oversettelse, av den tilfeldige grunn at jeg kom over den på et loppis for fem kroner. Det var også mitt første møte med Zadie Smith, en tilfeldighet. Husker jeg tenkte etterpå at jeg ikke kunne fatte at jeg ikke hadde lest henne før, for jeg absolutt digget boka. Jeg liker hvordan Zadie Smith utbroderer historien til alle de ulike menneskene som er med i romanen, så langt som til hvordan foreldrene deres traff hverandre, hvordan de endte opp der hvor de er nå; drivet og humoren.
mellomrom

4. PÅ STEDET MIL av Ali Smith 
Også denne har jeg lest i norsk oversettelse. Antagelig litt dumt siden jeg har hørt at Ali Smith leker mye med ord og uttrykk, selv om oversettelsen visstnok var svært god (noe jeg forsåvidt også synes, men jeg har ikke lest originalen, så jeg har ikke noe å sammenligne med). Boka handler om Miles som stenger seg inne på toalettet under et middagsselskap og hans relasjon til de ulike gjestene i selskapet.
mellom

5. LONDONSTANER av Gautam Malkani
Denne boka handler om gangsterkids i et av forstedene til London, i nærheten av Heathrow. Underholdende med en overraskende slutt, men NB: Du må bære over med at den er skrevet på slang. (At noe er skrevet på noe annet enn korrekt skriftspråk er ikke noe jeg er særlig fan av, men jeg kom meg fort inn i Londonstaner.)

Sommerferie, del 2

Jeg proklamerte sommereferie for to uker siden, men det var ikke helt sant. Dagen etter at bachelorgraden var i boks, dro jeg jo til Finland for å delta på kurs i finlandssvensk på Universitetet i Helsingfors. NÅ er det derimot virkelig sommerferie. I dag hadde vi nemlig tenta, som de sier på svensk. Jeg fikk skrive om bl.a. Edith Södergran og Gunnar Björling. Til tross for en bachelorgrad i litteraturvitenskap, har jeg ikke tolket dikt i en (skriftlig) eksamensbesvarelse siden jeg hadde engelsk eksamen i første klasse på videregående, hvor jeg analyserte to sangtekster av Tupac.* Jeg har hatt sjansen, men liksom alltid valgt bort dikttolkningen til fordel for oppgaver om andre typer tekster. Jeg har skrevet om sjangre, om noveller, om romaner og jeg vet ikke hvor mange teaterstykker, men aldri tolket dikt på universitetsnivå. Kanskje fordi jeg har følt at jeg ville ha kommet til kort? At jeg ikke ville klare å si nok. I dag derimot gjorde jeg det og jeg synes det gikk kjempebra.

Etterpå tok jeg meg en tur i torvhallen et stenkast unna universitetet.

Det er tross alt bare mandag.

Jeg kjøpte en pose med syltet agurk i løsvekt og trasket hjem i sommerværet.

I morgen setter vi oss på toget til Vasa i Österbotten. Det gleder jeg meg til. Forøvrig leste jeg Den amerikanska flickan av Monika Fagerholm for et par uker siden og trodde i ettertid lenge at jeg hadde lest en bok om folk i Österbotten, men det viste seg at jeg tok feil. Må ha forvekslet Nyland med Österbotten, hvordan aner jeg ikke. Eller, jo, jeg leste den jo før jeg dro til Finland og da var Finland mye mer blurry for meg enn det er nå. Nyland, Österbotten, samma det. (Eller kanskje det skyldes artikkelen jeg leste akkurat da jeg kom hit, som het 'Dialekter fra Nyland til Österbotten' og så stokket det seg helt til i hodet mitt.)

Uansett, jeg skjønner ikke helt greia med Monika Fagerholm. Hvorfor er hun blitt så poppis? Kanskje jeg må lese Diva for å skjønne det?

På toget derimot, skal jeg ta med meg Samtale ventar av Marit Eikemo, som jeg plukket med meg fra det nordiske instituttet forrige uke. Til nå riktig underholdende!

Ha en fin mandag!




*Dette var forøvrig en viktig hendelse for det som senere skulle bli en (stor) interesse for både hip-hop og poesi. Jeg var henrykt over Tupac, som jeg aldri hadde hørt på før, men som jeg nå hadde lest; jeg var henrykt over meningen jeg klarte å finne fram i en så sparsommelig tekst (min poesilesning til da begrenset seg stort sett til André Bjerke og Edgar Allan Poe), og jeg var henrykt over denne edle meningen som kunne finnes i en sjanger jeg tidligere bare hadde trodd handlet om damer og cash. God karakter fikk jeg også. 

Dagbok fra Finland, del 4

En dag i Helsinki hender det samme som skjedde den første gangen jeg var i Finland. Jeg spør etter stamps inne på S-market, men gutten bak rullebåndet skjønner ikke hva jeg sier. Han skjønner ikke engelsk. Av en eller annen uforklarelig grunn tenker jeg der og da at han kanskje skjønner tysk, så jeg sier briefmarken. Han skjønner (selvsagt?) ikke det heller. Til tross for at han allerede har gitt uttrykk for at han ikke verken skjønner eller snakker engelsk, sier jeg wait a bit og fisker opp et av brevene mine fra sekken, peker på hjørnet. Han skjønner. International, sier jeg. Four, sier jeg og viser fire fingre opp i luften. Han skjønner nå, og vi nikker masse til hverandre, jeg skal få det jeg er ute etter, fire frimerker som kan sørge for at brevene mine kommer seg til Norge, Norway, Norja. Han gir meg en remse med tre frimerker på. Hm. Men jeg ville jo ha fire, tenker jeg og skjønner ingenting. Det viser seg at jeg enten må kjøpe tre stykker eller seks stykker, for de selger bare tre og tre om gangen, sier en annen butikkansatt som har lunsjpause (han har på seg S-market-jakke og har lagt mat på rullebåndet bak meg) og kommet oss til unnsetning. Oh, okay, then I want six, sier jeg, og jeg får six stamps.Thank you, kiitos! Jeg får bare sende noen flere brev eller noen flere postkort, det gjør ikke noe det, tenker jeg mens jeg går nedover gata og klistrer frimerkene på brevene, jeg legger merke til at de er veldig fine, med bilder av dyr fra den finske skogen; ender, kreps, elg; og at det er blindeskrift på dem og at det tror jeg ikke jeg har sett på frimerker før. Det var ikke blindeskrift på det ene frimerket jeg kjøpte i forrige uke, det var hvitt med en illustrasjon av bær på, muligens bjørnebær, men bær er ikke alltid de bærene de gir seg ut for å være, eller som man tror ved første øyekast, f.eks. skjønner jeg aldri dette med mulberries cloudberries mulbær multer gule bringebær, eller, vet jo at multer er noe beyond alle andre bær i hva pris angår, men resten? Har ikke peiling. Blir sjeldent klokere. Lurer på om jeg har smakt noen av dem likevel. Kanskje har jeg ikke en gang smakt multer, kanskje var det gule bringebær og jeg trodde det var multer, fordi jeg ikke kjøpte og tilberedte dem selv, men fikk dem servert. (Nei, det er tull, jeg ble servert multer, det stod det i menyen.)

Uansett hvilket bær som var avbildet, var det et fint frimerke og jeg klistret det på postkortet på gammeldags vis, jeg måtte slikke på det. Postkortet hadde jeg kjøpt på torvet ved ferja til Sveaborg mens vi ventet på neste avgang og jeg drakk kaffe fra en av bodene, vandrende rundt, kikket. Jeg husker nesten ikke lenger hva jeg skrev på det, hva skrev jeg, et eller annet om hva som hadde skjedd i livet, var det viktig, var det ikke viktig, her sitter jeg og drikker kaffe og skriver til deg? Jeg kan ikke ta det opp fra sekken og se på det, sjekke det, jeg har sendt det avgårde. Jeg lurer på om det er framme, selv om det ikke har noen betydning, hva har det å si, det var ikke noe viktig, man skriver ikke viktige ting i postkort, ingen gjør det. (Med mindre man skriver i kodeskrift, hemmelige beskjeder som skal tolkes, spionmeldinger.)

Jeg skrev et annet postkort senere, på en restaurant mens vi ventet på maten. Jeg skrev ikke det jeg helst ville skrive, jeg følte meg amputert ved at jeg satt der sammen med noen og skrev, tenk, jeg kan ikke en gang skrive på et postkort med andre til stede, å skrive med tilstedeværende er en umulighet. Det gjør meg redd, jeg er redd for ubevisste og bevisste stjålne blikk, og det slår meg at jeg gjør skriften min styggere og uforståelig når jeg under forelesninger sitter og noterer, og spesielt når jeg lar tankene mine fare og jeg har behov for å skrive ned noe i notatboka som ikke har med forelesningen å gjøre annet enn at jeg ble assosiert bort til den ved å være nettopp der. Skriften ligner kruseduller, dotter, jeg skriver forkortelser som bare jeg vet hva betyr, selv om jeg egentlig ikke har behov for å skrive forkortelser, fordi jeg skriver veldig fort fra før av, jeg bare vil ikke at folk skal forstå hva jeg skriver. Tenk om de ser!

For en slags noia, hva handler den om?

Men så blir det pause og jeg lar notatbøkene mine ligge oppslått på pulten, det er ikke noe problem. Den kan bare ligge der, jeg er ferdig med å skrive, jeg bryr meg ikke lenger nå.

Jeg forlater skriften og går og spiser lunsj, eller drikker kaffe, tar en sigg, står i gangen, leser, snakker, diskuterer med noen om noe, ler kanskje av noe, sovner på gresset med en bok ved siden av, oppslått, av og til blir jeg så trøtt, midt på dagen. Det hendte med en bok av Leena Krohn, Bipaviljongen, lå der ved siden av meg på gresset, hadde bare lest fem sider inn i den, jeg var allerede trøttnet. Våknet av at noen kjente kom forbi, jeg reiste meg fra gresset og ble med dem på spasertur, det var ingen sjanse til å lese. 

Jeg forteller om det med frimerkene til O en dag vi går forbi S-markedet det hendte på. Hun synes det er rart at en som var så ung ikke kunne engelsk. Jeg forteller at det hendte også i en landhandel et sted langt nord i Finland også, det var den første gangen jeg var i Finland, men det var langt oppi nord liksom, og det er godt over ti år siden, og de som jobbet der var jo omtrent kids; jeg var riktignok ti år selv, de var eldre enn meg, tenåringer kanskje, men sett med mine øyne i dag var de kids, ei jente og en gutt, kanskje var de kjærester og levde en sånn relativt uskyldig sommerforelskelse som jeg før i tiden alltid misunte og nå vet at jeg aldri kommer til å oppleve; en sånn sommerforelskelse som innebærer å ikke si så mye, veldig få ord, kanskje sykle, holde hender, bli litt ertet av de andre vennene (som egentlig bare er misunnelige), oppleve at det er litt flaut å ta han med seg hjem til foreldrene i hagen, kanskje blomstrer det et epletre og noen byr på rabarbrapai; og så tenker man litt på den andre når det er en lys sommernatt og man må være hjemme før halv tolv. 

Stamps, hvordan kunne de vite det, kom sikkert ikke annet enn finner farende forbi på de kantene (bortsett fra oss), stamkunder og en og annen bilist for å fylle på bensin, de var kanskje vant til å bare stå og pludre med hverandre over disken, kanskje hun jobbet i kassa, mens han bar varer og så stod de der og hadde pause, kanskje spiste han på en kanelbolle, eller ikke, kanskje det bare er noe som jeg finner på, kanskje er dette finske minnet mitt noe som har blåst seg opp i overdimensjonerte proporsjoner, jeg synes liksom jeg kan forestille meg at gutten går i snekkerbukse, men så ombestemmer jeg meg, for det passer ikke, for det ville tydet på at han var mekaniker eller noe, fikset på biler og sånt, og det stemmer ikke, han var altfor ung til det (tenker jeg), og dessuten fikset de ikke biler der (bestemmer jeg meg for), og bildet blir dermed blurry, for jeg klarer ikke helt å tenke på noen spesifikke guttebukser, hvordan ser egentlig guttebukser ut, hva slags bukser finnes det, egentlig, dressbukser, dongeribukser, kakishorts, posete joggebukser, that's it?

Det finnes selvsagt flere typer bukser. Men ikke i mitt repertoar når jeg tenker på det. (Når jeg tenker veldig, veldig på det.)