Sotsji

Står opp tidlig en lørdag morgen og gjør ferdig en innleveringsoppgave i fysikk, den skal leveres på tirsdag men jeg har ikke tid til å gjøre den på mandag for da skal jeg noe annet, gjør det i dag, er en person som helst vil bli ferdig med ting først som sist, ikke utsette det til siste liten; det som er vanskelig først, deretter det som er lett og bare en fornøyelse, som f.eks. å se på femtenkilometeren kvinner i OL; ser på Marit Bjørgen som vinner gull på skjermen, har egentlig ikke interessert meg så veldig for skisport før jeg i eldre alder begynte å stå på ski igjen selv, nå skjønner jeg hva de snakker om, hvordan bakglatte ski føles, hvordan dårlig smøring føles, eller hvordan det er å suse nedover i sporet og forskjellen på klassisk og skøyting, samtidig som jeg tenker litt på fysikken, på glidefriksjon og hvilefriksjon, på fart og vinkler, ser det i bakkene, og også fordi det ikke er før de siste par årene jeg selv har begynt å trene, ikke lenger så sporadisk, mindre og mindre av det og heller mer målrettet slik at jeg ser hva som skjer med kroppen, den forandrer seg og det er fascinerende og jeg tenker at det er fascinerende generelt hvordan man kan få kroppen til å gjøre og å bli så lenge man har vilje og tålmodighet, det er fascinerende hvordan man kan presse den, øve den opp og derfor er det også fascinerende å se på sport, for det som jeg før bare tenkte på som mennesker som beveger seg, hva var så interessant med det?, er jo slettes ikke bare det, men viljestyrke og hardt arbeid, og heller ikke bare det, men naturfag i praksis, for hva er det egentlig som skjer med kroppen når man gjør sånn og sånn, hva skjer med oksygenet og hvorfor blir det melkesyre, hva skjer med musklene og mitokondriene og akkurat hvordan er det egentlig  kroppen lager energi helt ned til cellenivå, det er fryktelig interessant, det fine maskineriet som kroppen er. Og dagen før sitter jeg og ser på åpningsseremonien i Sotsji og kjenner på mine egne muskler, spesielt overarmene og leggene, som føles vonde for jeg har trent styrke tre ganger på fire dager samt løpt og syklet flere mil og jeg kjenner på armmusklene og ser at de har blitt tydeligere enn de var da jeg begynte med styrketreningen, jeg kjenner at jeg er fornøyd, at jeg har klart noe, for før klarte jeg ikke å ta armhevinger og stå i planke, det kan jeg nå, det er en glede over at jeg har klart å få noe til å forandre seg til noe (litt) annet. Og selvsagt, det gjelder mange andre ting også, f.eks. når man blir flink i noe, tilegner seg kunnskap, også da forandrer man seg jo, man får hjernen fra å kunne noe til å kunne noe mer. Eller man skriver en setning, så et avsnitt, og hvis man har vilje og tålmodighet nok og ikke lar seg henlede til ting som er irrelevant eller mister troa, evner til å se det store høydepunktet et sted langt der framme, å aldri glemme det, så kanskje blir det en hel roman til slutt.

SNØEN

Avisen har snakka med meteorologisk institutt som kan fortelle at det skal snø på Sørlandet helt til neste lørdag, det skal bare snø og snø, snøfallet ingen ende har, og jeg er så glad for jeg har venta så lenge med splitternye ski klare i kjelleren. Mista nøklene til huset i en snøhaug med joggeklærne på, sier en venn som hater snøen verre enn noe, måtte løpe rundt huset for å holde varmen før noen hun bodde med endelig kom med en nøkkel og hun kunne komme seg inn. All denne måkinga, sier andre, kulden, det er kaldt, ikke vær så glad 'a, vet du hvor ille det er å trille barnevogn med en halv meter snø på fortauet? Nei, og ikke trenger jeg tenke på det heller. Er ikke jeg som har barn. Bæresele, sier jeg. Eller pulk. Noen vil reise til Syden, hvor det ikke snør. Ikke jeg, jeg venta så lenge at jeg funderte på om jeg måtte reise på skiferie til kaldere strøk for endelig få snø. Men så kom den. Så kom den og det bare snødde og snødde og snødde og hjertet mitt banket, nærmest svulmet, som det gjør når jeg ser noe vakkert, og jeg husker en tekst av Knausgård hvor han skrev at ingenting kunne røre ham så mye som billedkunst, ikke litteraturen og ikke en gang naturen og det er mye jeg er enig med han i, men når det gjelder det der er jeg ikke enig, naturen er det høyeste av alt. 

Og nå snør det, og jeg har venta så lenge, venta så lenge at jeg begynte å bli sinna, gretten. Så på skiene på verkstedet i kjelleren hver dag, gikk forbi og gløtta inn, ubrukte stod de der, tilogmed skiskoene i en pappboks. Når når når NÅR? 

Forbannet global oppvarming hver dag for at jeg kunne gå ut om morgenen i januar uten votter, uten hansker, uten lue, så varmt var det, og den bare asfalten, ventet på frostrøyk foran ansiktet og følelse i kinnene. Først var det jul og jeg husket året før, man kunne ikke se huset når man kom gående, for det lå bak en snøhaug av måka snø og det var ikke en gang alt som hadde snødd, bare litt, kommunen hadde rydda opp mye, men ikke alt, fortsatt nok til å skjule et helt hus; det var så jævla mye snø, det var en som sa i avisen at han på dette tidspunkt i fjor allerede hadde gått trehundre kilometer på ski, i år hadde han bare gått fem. 

Husker en nyttårsaften det var minus nitten grader og jeg gikk med en kjole med bar rygg. 

I år var det bare stygt og grått. 

Begynnelsen av januar: Kommunen er kjempeglad, brukte millioner av kroner over budsjett på snømåking i fjor, har ikke råd til vinter i år.

Kjøpte en togbillett til Lillehammer for å besøke en venn og stå på ski i vinterferien, trodde det var min eneste sjanse i år, før vi vet ordet av det er det mars og det er over. 

Planlegger å studere på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, det har jeg planlagt i ett år, er ikke noe mer jeg vil, men begynte å leke med tanken om å studere på Svalbard i stedet. Shit, jeg holder ikke ut en vinter uten minusgrader og snø, ikke enda en, tenk om. 

MEN SÅ snør det. Det snør og jeg går omveier i skogen på vei til og fra byen fordi jeg har venta så lenge, må bare være ute, venter litt til på nok snø til å stå på ski, sjekker liveoppdateringer på føremeldinga til Midt-Agder Friluftsråd en gang i timen; en dag tar jeg på skiene og stikker opp i heia, Baneheia, det er ikke kjørt spor ennå, jeg driter i det; det snør, jeg har skia på, har ikke hatt ski på føttene siden jeg var ti - minst, det er femten år siden, vet likevel, har visst lenge, at jeg ville like å stå på ski igjen, hvordan kan man lengte sånn etter noe man egentlig ikke vet, men det er et dumt spørsmål når jeg tenker meg om, det gjør jeg hele tiden med mange ting, ikke bare jeg, men så veldig mange andre også; vi lever og vi vokser opp, lengter etter et liv vi tror vi kommer til å like, på menneskene vi tror vi kommer til å elske, lengter etter dem selv om vi ikke kjenner dem (ennå), planlegger å utdanne oss til et yrke vi ennå ikke har fordi vi tror vi kommer til å like det; drar til steder i verden vi ikke har vært før men som vi forestiller oss at vi kommer til å like, vi bare vet det, føler det i hjertet; som da jeg var syv år og lengtet etter å begynne med ridning, visste bare at det var min ting og jeg hadde rett, for det driver jeg med ennå. Som da jeg var femten og kjøpte en plate med et band jeg aldri hadde hørt før, men visste jeg kom til å like, og det er rart, hvordan fikk jeg den grillen, hvordan kunne jeg vite det, og jeg hørte på plata i repeat hele dagen fordi jeg oppriktig likte dem, gledet meg til å komme hjem fra skolen sånn at jeg kunne høre skiva en gang til, en gang til, enda en gang. Sånn som nå, jeg sitter på skolebenken på formiddagen, lærer om proteinsyntese, DNA, økologi, karbon, vektorer og Newtons lover mens jeg tenker: Etterpå skal jeg stå på ski. 

Og så står jeg på ski innover skogen og trærne er dekket med snø og iPhonen på innerlomma slukner av kulde, den holder ikke ut, jeg tenker hvis jeg detter i en bakke nå og brekker et ben kan jeg ikke ringe til 113, men det bekymrer meg ikke, for jeg bekymrer meg ikke for sånt, bekymrer meg mer for at jeg skal sette meg ned på rumpa i en bratt bakke med brå sving og at det akkurat da vil være noen som kommer susende på ski bak meg, forbi meg, foran meg, og på at det vil være den totale ydmykelse. 

Men når det går rett fram tenker jeg kanskje på Newtons lover. Jeg tenker på forskjellen mellom å dra noe vannrett fremover eller skrått fremover, tenker på hester som drar en vogn rett fremover vs. foreldre som drar barna sine på akebrett. Tenker på vinkler og piler med størrelser og retning, og Watt og Joule. Tenker på det når jeg møter skiløpere med hund i bånd. Tenker deretter på hunden jeg skal ha, lurer på om jeg kommer til å ha kontroll over den når vi skal gå på skitur sammen. Kan han være med på utveksling til Svalbard? Bekymrer meg for å ha hunden hjemme når jeg skal på forelesninger, kanskje jeg ikke kan ha hund ennå likevel, hvor mye trenger jeg å være på universitetet? 

Tenker litt på Thor Heyerdahl som nittenåring, han hadde en husky, de dro på skitur hele tida. Så ble han lei av vinter på eldre dager, flytta heller til Italia. 

Kulde er ikke bra for rygg og ledd, sier en forhenværende idrettsmann i avisen, men jaja, tenker jeg. Matematikklæreren har bodd på Svalbard i tjuetre år, nå bor hun her. Medelever sperrer øyne opp, har hun virkelig det, det er jo helt vilt! Jeg er bare misunnelig og tenker på det hele tiden, før det begynte å snø og etter at det begynte å snø. Glemmer hvor mye jeg liker å bade om sommeren, at det er noe av det beste jeg vet. Dét og å være i snøen. Kommer kanskje til å føle den samme lengselen i juli når det er for kaldt å bare stikke tærne ned i vannet og vi går med hettegensere og skjerf. Lengter for en gangs skyld ikke etter noe annet, vil bare ha denne snøen, håper den varer til april. 

Bøkene jeg leste i desember; bl.a. hele TO biografier?!

...og så kan man jo le litt av hvilke biografier det var, men jaja, det har vært jul, da fråtser man i ting man egentlig ikke fråtser i, eller man later som om man liker noe man egentlig ikke liker. 

PROSA
1. FUGLETRIBUNALET av Agnes Ravatn
2. PARISSYNDROMET av Heidi Furre
3. KOM HJEM NÅR SORGENE HAR LØPT FORBI av Ylva Ambrosia Wærenskjold
4. LOVE IN THE TIME OF GLOBAL WARMING av Francesca Lia Block
5. LANDSTRYKERE av Knut Hamsun
6. HVER MORGEN KRYPER JEG OPP FRA HAVET av Frøydis Sollid Simonsen
7. & ME SKAL BLI OMSKAPTE av Mariell Øyre og Jostein Fretland

SAKPROSA
8. JEG ELSKER DEG OG JEG FINNER DEG UANSETT av Jon Gangdal
9. MOT MIN VILJE av Per Sandberg
10. INGRID av Ingar Sletten Kolloen

--

DEN BESTE BOKA
Hver morgen kryper jeg opp fra havet, og du kan lese hvorfor hvis du trykker på linken over.

DEN KJIPESTE BOKA
Love in the time of Global Warming, og du kan lese hvorfor hvis du trykker på linken over. 

Noen bokvaner

Jeg fant noen bokspørsmål hos Glamourbibliotekaren. Jeg gidder ikke å oversette fra svensk. Det er bedre at vi utfordrer hjernen med noe som er litt annerledes enn vi er vant til. Da blir risikoen for å en gang få alzheimers  mindre. Dessuten er jeg veldig for at skandinavere skal forstå hverandre på de andres premisser. F.eks. ikke snakk til meg om svorsk, for en tåpelig ting. Æsj. Jeg blir nesten sint når jeg tenker på det. Uansett, her:

Senast köpta inbundna bok: 
Heavenly Bodies: Cult Treasures and Spectacular Saints from the Catacombs av Paul Koudoumaris. Forfatteren er fotograf og har reist Europa rundt og tatt bilder av overdådig pyntede skjeletter. Katolsk estetikk og skjeletter. Definitivt noe for meg. Tipset fikk jeg fra Maja Casablancas. m

Senast köpta pocketbok: 
Tja, tells magasiner? I så fall nyeste nummer av The Chicago Review. Det handler ihvertfall om litteratur! Forøvrig venter jeg ennå på at det skal komme i postkassa, gleder meg veldig!

Favoritgenre:  
Uæh, kan man svare på det?!
tro
Favoritbokhandel: 
Jeg er ikke så veldig glad i bokhandler, men setter veldig pris på godt utvalg av tidsskrifter og magasiner. På den måten kan man si at jeg er mest glad i Narvesen. (Og noen Narvesen-kiosker er helt klart bedre enn andre, f.eks. den på Bryggen i Bergen.)
x
Favoritbibliotek: 
Jeg er ikke så veldig glad i biblioteker heller, selv om jeg liker konseptet, selvsagt. Altså ikke bibliotek i fysisk forstand. Så lenge de har inne de bøkene jeg vil lese er jeg fornøyd. 

Favoritplats att läsa (i hemmet): 
Så lenge det er bra leselys er det greit. we


Favoritplats att läsa (utanför hemmet): 
Toget. Jeg elsker å lese på toget. Generelt er jeg glad i å lese mens jeg reiser. Jeg er derimot ikke en person som tar med meg bøker for å lese dem på kafé. Det finner jeg ingen glede i. 

Fem författare du alltid köper i inbundet format: 
Det er sjeldent det er bøker jeg må kjøpe. Jeg eier nemlig alt jeg leser og har lest inni hodet mitt. 

Bästa lässnackset: 
Frosne druer, yoghurtnøtter, smågodt, sjokoladekjeks. som 


Bästa läsdrycken: 
Te eller vin. 


Bästa bakgrundsljudet vid läsning: 
Lyder jeg forholder meg likegyldig til. Hva det er kommer an på dagsformen. Noen dager har jeg mer tålmodighet enn andre. sv



När på dygnet läser du helst? 
Jeg vil helst gjøre alt i livet om morgenen, men dessverre er det ikke tid til det, så det blir oftest til at jeg leser om ettermiddagen, kvelden. n


Bästa bakfylleläsningen: 
Opplevde nylig at jeg leste Hamsun bakfull. Det var ålreit. Jeg har ærlig talt ikke tenkt noe særlig på dette. Mulig det har en effekt på lesningen. Å være bakfull har definitivt noe å si for skrivingen. bl


Bästa kollektivtrafikläsningen: 
Jeg har helst korte bøker i veska/sekken. Orker ikke å drasse på tunge romaner. Men leser heller ikke dikt i kollektivtrafikken, det trenger liksom mer oppmerksomhet enn det er mulig å ha på bussen. Imidlertid har jeg i det siste lest mest aviser på bussen. Det er nok fordi jeg jobber nesten hver helg og ikke rekker å lese alle helgeavisene lørdag morgen, så jeg tar dem med meg. 

Österbotten

Tidligere i sommer var jeg (som såvidt nevnt) en tur til Vasa i Österbotten, Finland. Det tenkte jeg at jeg skulle blogge litt om. 

Vi tok toget fra Helsingfors på formiddagen. Det var en varm dag, man ser det kanskje ikke på bildet, men det var tjuefem grader C eller. (Bildet er forøvrig ikke av Helsingfors stasjon, men en stasjon vi passerte på veien. Jeg kan ikke huske hvilken, er ikke sikker på om jeg tok noen notis av det da vi var der heller.)

Da vi kom fram dro vi på en finsk pizzakjede. Noen av oss spiste Pizza Berlusconi. Den har fått sitt navn etter at Berlusconi m.fl. (bl.a. en fransk statsmann) sa at det finske kjøkkenet var verdens dårligste kjøkken. Pizzaen var av grov speltbunn med reinsdyrkjøtt og kantareller, slettes ikke så verst. Det hører forresten med til historien at vi spiste denne pizzaen på dagen etter at det ble kjent at Berlusconi fikk seks (syv?) år i fengsel. Det måtte man jo feire litt.

Biblioteket i Vasa.



En ettermiddag var det så varmt at jeg gikk inn på biblioteket og leste litt i The Serialist av David Gordon.

Noe det var flere av i Vasas bybilde. 

finnish
I Vasa måtte jeg i sauna. Den lå i tiende etasje på hotellet.

Ja, for vi bodde på hotell, og det beste med hotell er...

HOTELLFROKOST! <3 <3 <3

(Surprise, surprise.)

En dag dro vi på ekskursjon til friluftsmuseet Stundars.

Der bodde Nisse og Nasse.

Rabarbra.

Knekkebrød i taket.

En bolle.

Jeg begynte å tenke litt på Emil i Lønneberget.
astrid

Der hadde vi piknik.

Vasa togstasjon.
train

En dag bestilte jeg en rød fisk (kan ikke huske hvilken, kanskje var det ørret), og fikk en hvit fisk. Det går ikke. Sånn kan ikke en restaurant bare gjøre.

En annen dag spiste jeg 'Sommar Worschmack smörgås' til middag. Det er en smörgås med kjøttdeig, lam og ansjos. Visstnok favorittretten til Mannerheim - med schnapps til.
spes

Men før smörgåsen spiste vi snegler som forrett. Det var litt sånn spikersuppe: Smakte mest oljen og hvitløken den var rullet rundt i.
snails

En av dagene dro vi til Kvarken, et spesielt landskap hvor det som tidligere var hav gror slik at det i stedet blir en masse innsjøer. Landskapet er så unikt at Kvarken er på Unescos verdensarvliste. Først dro vi med båt dit.

Her har jeg prøvd å ta bilder av landskapet fra en utkikkspost (noe jeg egentlig ikke liker å gjøre, for naturlandskap kommer aldri til sin rett på bilde):





Her ser man hvordan det har vokst seg et skille mellom en ny innsjø til venstre og det som før var havet til høyre. Nå er det vokst enda mer og vannet som er på begge sidene av skillet er innsjøer.



I Kvarken vokser det bl.a. havtornbusker.



Det bor også mygg der som ikke kjenner sin like. Vi ble advart før vi dro at vi burde spraye oss med myggspray etc. Jeg tenkte: Pfft, man tåler vel litt mygg, jeg har vært borti mygg før, telta og vært på hyttetur, jeg er ingen pyse osv. Det tenkte de fleste før turen. Det viste seg at myggen var noe helt beyond all tidligere mygg vi noen gang hadde støtt på. Den stakk seg gjennom tre lag med klær (inkludert dongeribukser), og det var syyyykt mange av dem.

Men det var gøy for det.

Og de var ikke det eneste dyret som bodde i Kvarken. Der bodde også importert skotsk høylandsfe.

De var skikkelig fine og bodde der for å holde litt styr på gresset. Svømme kunne de også. Jeg håpte at det skulle skje mens jeg var der og kunne se det, og ja, det skjedde! Jeg har aldri sett kyr svømme før. 

Markjordbær var det også i Kvarken.

Til tross for regn og mygg, var det en gøy tur! Etter noen timer uti skogen og det våte landskapet, satte vi oss på bussen tilbake til Vasa. Der hoppet jeg rett i saunaen. Det var sykt digg. 

TEQUILADAGBØKENE av Morten A. Strøksnes

Mexico. Ørkenlandskap. Urbefolkninger. Reservater. Regndanser. Tequila. Narkokarteller. Burritos. Esler. Ultramaraton. Narkokrig. Landsbyfeider. Morten A. Strøksnes har i Tequiladagbøkene foretatt en reise tatt i fotsporene til den norske etnografen Carl Lumholtz. Carl Lumholtz dro i 1890 til Nord-Amerika hvor han startet sin reise til ukjente områder i og langs fjellkjeden Sierra Madre, en fjellkjede som trekker seg fra Arizona i nord til... uvisst hvor langt sørover nedover i Mexico fordi jeg ikke skjønner hvor den slutter, eller om den bare går over i en ny fjellkjede osv. helt ned til Guatemala. Anyways, Lumholtz begynte sin reise i Arizona, og det gjør Strøksnes også. Han reiser nedover og får følge med mange forskjellige mennesker på sin vei. En av de første han henger med er en blåøyd meksikanermormoner fra en by ved grensen hvor det bare bor mormonere, bl.a. slektninger av Mitt Romney. Her i denne ørkenbyen har de bodd i flere generasjoner siden de dro fra USA, hvor de ikke fikk lov til å bedrive flerkoneri. I Mexico fikk de lov, men når Strøsknes besøker byen, har de fleste sluttet med det.

Men før han kommer så langt, er han en tur i El Paso, Texas, hvor også jeg har vært, og slik beskriver han byen: 

Det er allerede mange år siden amerikanske aviser brakte nyheten at det på nasjonal basis selges mer salsa enn ketchup. El Paso drar definitivt opp andelen salsa, og downtown  må man lete etter ketchupstedene. Latinodominansen betyr ikke at byen er kaotisk og voldelig, om noen skulle tro det. For El Paso er en av de tryggeste byene i USA, og kanskje også en av de kjedeligste. På den andre siden av gjerdet er imidlertid det meste gått av hengslene. 

Ciudad Juárez sett fra et hotellvindu i El Paso. 

Da vi var der blåste en sykt kald fjellvind over byen, slik at vi mesteparten av dagen satt inne på kaféer og drakk kaffe og spiste sandwicher (hva, ikke tortilla?!) mens vi lærte bort norske strofer til guttene bak disken og dvelte lenge over om vi skulle ta oss en tur over grensen til Ciudad Juárez eller ikke. Å, som vi dvelte leeeeeenge over det. Vi veide for og i mot. Vi stod tilogmed ute i den sure vinden og snakket med en av grensevaktene, som lurte på hvor vi kom fra og som ikke hadde hørt om verken Norge eller Sverige, men han hadde hørt om Germany, og det var det nærmeste vi kom. Han fortalte oss om noen som hadde blitt skutt og drept rett ved grensen, trehundre meter unna eller noe, for et par uker siden. Vi stod ved grensen og observerte folk som gikk over grensen, forbi skiltet om at det ikke er lov til å bringe med seg våpen til Mexico og at om man blir tatt, kan man risikere dødsstraff. Som om man risikerer noe mindre ved å trå inn i Ciudad Juárez, tenker jeg nå, etter å ha lest Strøksnes bok, som er full av hårreisende fortellinger om Ciudad Juárez og narkokartellene og volden, all volden, all forsvinningen, kidnappingene, alle som bare "forsvinner", ikke bare i nattesmørket, men også på høylys dag. 

Vederkveging på grensen mellom USA og Mexico. 

Det ble ikke noe varmere mens vi ventet på å ta et valg, mens vi vederkveget oss; vi gikk inn i en av de mange, mange butikkene downtown som bare er et hull i veggen hvor de selger all slags skrap for en eller to dollar og hvor alle de som jobber der ikke er latinos, men kinesere. Der kjøpte vi votter til alle sammen fordi om vi nå bestemte oss for å dra til Ciudad Juárez og ikke fikk komme tilbake til USA igjen etterpå, så ville vi ihvertfall ikke stå der i Mexico og fryse. Og forresten så måtte vi ikke gjøre det enda verre ved å ikke ha med oss passene våre, så de måtte vi hente på hotellrommet først. Der vederkveget vi oss enda mer mens vi så på amerikansk TV og tegnte konspirasjonsteorier på dollarsedler og spiste chocolate chip cookies og ristet mais. Siden gikk vi ut igjen, denne gangen med passene, men vi var fortsatt ikke sikre på om vi ville tørre å gå over til Ciudad Juárez. All denne dvelingen endte med at vi gikk inn på et all-american kjøpesenter i stedet og lot oss fascinere over femti typer peanøttsmør og mega-size chipsposer. 

Peanøttsmør i veldig mange varianter. 

Dette gjorde vi altså i denne dølle byen, mens vi tenkte lenge og mye på den skumle byen rett over grensen, rett over Rio Grande, som ikke er grande, men et stusselig, uttørket elveleie, nå bare en liten bekk, som Strøksnes også skriver om, og som også Cormac McCarthy skriver om i den historisk korrekte (og blodige og ekstremt voldelige) romanen Blodmeridianen, som utspiller seg i disse områdene av Nord-Amerika, i en tid hvor Rio Grande fortsatt var grande og det ble utlovet dusør for skalper av medlemmer av en viss indianerstamme, noe som førte til drapet av mang en meksikaner fordi hvordan skulle myndighetene kunne se forskjell på skalpene? 

Vi endte med å ikke dra over til Ciudad Juárez (og dro heller i stedet over til Mexico da vi dager senere befant oss i en annen -- mye mer solfylt og billedskjønn -- grenseby, nemlig San Diego i California). Heldigvis, tenker jeg nå som jeg har lest Strøksnes bok.

Men Strøksnes bok handler ikke bare om narkokarteller, vold, korrupsjon og Mexicos egentlige økonomi. Tequiladagbøkene handler også om alle de ulike urinnvånerkulturene. Strøksnes går nemlig langt for å besøke stammer som bor langt inne i Sierra Madre, på avsidesliggende steder, for bokstavelig talt: han går. Han går i fjell og ørken i dagesvis, ofte i en varme som jeg ikke kan forestille meg. (Forøvrig beskriver han et sted i boken hva som skjer med kroppen når man er i ferd med å dø av dehydrering, og der måtte jeg bare skumme meg igjennom, deretter hoppe over noen avsnitt, før jeg leste videre.) Et stykke  av veien, på vei til rarámuristammen, får han turfølge av den nå avdøde ultramaratonløperen Micah True/Caballo Blanco (kanskje mest kjent fra bestselgeren Born to Run av Christopher McDougall). 

Da jeg fikk kontakt med ham, drev han og sprang rundt i Gila-fjellene i New Mexico, siden han holder seg unna barracasene  på sommeren, når det er for varmt til å gjøre noe, spesielt å løpe ultramaraton. Han gikk med på å komme tilbake til sierraen om jeg betalte reise og honorar. Jeg har imponert en legende til å guide meg inn i de villeste delene av Tarahumare-fjellene.
(Eller han rir på hest. Og jeg bare: Jeg vil også!!!!)

Santa Muerte. 

Hos rarámuriene spiser Strøksnes pinole, en grøt lagd på mais og vann som de spiser hele tiden. Litt sånn som min havregrøt. Usaklig, jeg vet det, men jeg elsker grøt - og trivia er gøy. Dessuten, mens jeg skriver dette, prøver jeg å komme på om Strøksnes deltar i noen religiøse riter hos rarámuriene, slik at jeg kan sirkle teksten videre til nettopp riter. Det ser ikke ut til at jeg kommer til å huske det, men uansett: Hos en eller annen stamme deltar han i en rituell regndans hvor alle sammen drikker en helt spesiell drikk lagd på en eller annen urt som gjør at folk er helt ville i dagevis. Strøksnes skriver mye om urinnvånernes religioner og myter, men også litt om katolisismen, og det er da han beskriver helgenen Santa Muerte, Dødens helgen. Hun avbildes som et kvinnelig skjellet, ligner i grunnen på mannen med ljåen og er svært populær blant de meksikanske narkogangsterne (men er ikke godkjent som helgen av paven). Til henne ofres sigaretter og shotteglass på shotteglass med den beste tequilaen på altere inne i kirken. Visste dere forresten at det er med tequila som med champagne? Ekte tequila kommer fra området Tequila i delstaten Jalisco. 

Trivia igjen! Derfor, før jeg tar av på ville veier med denne en slags bokanmeldelse (jeg liker bedre ordet 'omtale'), vil jeg bare avslutte med å si at om det hadde eksistert tidsmaskiner og de var i allemannsbruk og jeg skulle på bursdagsfest til syttenårige meg, kunne jeg godt gitt henne denne boka . Ikke fordi bare unge syttenåringer kan finne den interessant, absolutt ikke, men fordi syttenårige jeg hadde Mexico-hang-up. Og forresten, ikke at man trenger å være så veldig opptatt av Mexico heller for å få noe ut av denne boken. Interessant, underholdende og lærerik er den uansett, og tre fluer i en smekk, dere, det er ikke verst!

--

PS: Jeg har tidligere skrevet om en annen reiseskildring av Morten Strøksnes, Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur.

En helg i Amsterdam, del 2

Hotellfrokost! Noe av det beste jeg vet.
grape

På lørdagen syklet vi.
rød

Spinoza og jeg. 
filosof

Vi syklet til Rijksmuseum og så på Rembrandt-bilder.
night watch

Vi så også noen fancy blomstervaser med flere etasjer.
porselen

Svart tulipan. Jeg tenkte med en gang på den Mummitroll-episoden hvor de lager et blomsterbed som ser ut som Mummimamma når man ser det fra en høyde, og på at de har litt problemet med veska hennes, for den er svart, og finns det svarte blomster? Ja, det finner de til slutt, men jeg tror det var roser og ikke tulipaner.



Savnet katt.
oransj

Den savnede katten hadde ikke søkt seg til de kinesiske kattene i China Town.
vinke

En veldig stor riskoker.
gul

Det var skikkelig vanskelig å gå rundt i Amsterdam. Jeg hadde konstant frykt for å bli påkjørt av en syklist.
statis

Kaffe på en takterrasse.
ly

Venter på at andre skal bli like klare som meg til å gå ut og spise festmiddag.



Sykt fint navn på et konsertsted. Melkeveien. Der så vi El-P. Prøvde forgjeves å få min eldste bror med, men han hører visst ikke på rap, bare Justin Bieber.
melkweg

Hotellfrokost 2.
brie

Gikk forbi et sted som lignet Tangen i Kristiansand. 
ok

På søndagen dro vi på Nemo Science Center. Anbefales! Et av de bedre vitenskapsmuseene jeg har vært på. 
kult

Der så vi et slangehjerte.



En hestehjerne. (Som forresten var overraskende lite.)



Foster på glass av siamesiske tvillingaper. Det var en haug andre fostere på glass også, men har skjønt at det nesten bare er jeg som synes sånt er spennende. Hører forresten med til historien at mens jeg studerte en haiehjerne på glass et lite stykke ved, kom det ei liten jente inn i rommet og begynte å hyle da hun så dette.



Kroppsvarmespeil. Noe av det gøyeste jeg vet.
ip

Vanlig speil.
på brygga

Noen ballonger i et tre. 
ikke røde

En ku på taket av en husbåt. 
mø

Marco Polo og jeg venter på gnocchi.