Halvleste bøker: En tur gjennom leiligheten (del 1)

1
Jeg leser så mye for tiden, det er fint. Det er knapt noe pensum å lese dette semesteret, det eneste jeg gjør er å planlegge masteroppgaven, lære meg programmering og statistiske metoder som jeg forhåpentligvis får bruk for. Det gjør man best ved å prøve seg fram, det er ikke noe man kan lese seg til. Kanskje er det litt derfor jeg får lest så mye. Når jeg kommer hjem fra universitetet har jeg ikke brukt hele dagen på å lese allerede.

Det ligger bøker overalt, jeg har kjøpt mange, fått mange. Nye bøker og gamle bøker. En venn av meg syntes jeg postet bilder av nye bøker på Instagram hele tiden, nesten hver dag, hvordan klarer du å lese så fort? Jeg leser nok fort, svarte jeg, men frekvensen på bilder skyldes også at jeg begynner på nye bøker hele tiden, jeg holder på med et titalls stykker på en gang.


2
I vinduskarmen på kontoret ligger det en stabel. The Elegant Universe av Brian Greene ligger i bunnen, som et slags fundament. Det er en populærvitenskapelig bok om fysikk. Jeg begynte på den i juleferien for tre-fire år siden, deretter sluttet jeg å lese i den. Kanskje fordi den ærlig talt ikke fenget meg så mye, jeg kan ikke huske hva den handlet om en gang. Det var mens jeg tok et fag som het natur og fysikk, det interesserte meg. Hvordan elektroner eksiterer fra et lag til et annet oppover i atomet, det er noe som skjer under fotosyntesen. Det interesserte meg også hvordan lys fungerer, hvorfor planter er grønne og ikke blå. Jeg var rett og slett interessert i fysikken i den grad den kunne fortelle meg noe om de levende. I The Elegant Universe ble det kanskje litt for abstrakt, for mye astrofysikk, for lite biologi.

På grunn av min interesse for kvantefysikk, hang det et bilde av Niels Bohr på veggen over pulten min, det var da jeg hadde skrivepulten et annet sted enn nå. Samtidig som jeg leste om kvantefysikk, leste jeg om den unge Niels Bohr. Jeg prøvde å skrive litt om Niels Bohr i København, men det ble ikke noe særlig bra. I det aller første utkastet av det som skulle bli debutromanen min, var det et avsnitt hvor hovedpersonene snakker om Niels Bohr, men det måtte siden ut. Det passet ikke å ha med. Niels Bohr forsvant ut av historien, skrivepulten ble flyttet. Istedenfor å vende mot veggen, vender den nå mot et vindu, slik at man ikke lenger er så avhengig av kunstig lys, men lenge klarer seg fint på lyset som kommer utenfra.


3
Inger Christensens samlede dikt ligger over The Elegant Universe. Også det er en tjukk bok, kanskje enda tjukkere enn The Elegant Universe (men nesten like tjukke, derav usikkerheten). Jeg anskaffet meg den etter å ha lest Alfabet. Alfabet er noe av det fineste jeg har lest. Mange ganger i livet hadde jeg lest det ene diktet fra Alfabet, det som handler om aprikostrær, uten at jeg hadde lest noe annet fra Alfabet,  men på grunn av det jeg hadde lest om aprikostrær, ante det meg at hele diktsamlingen ville være fin. Jeg kjøpte Alfabet på et loppemarked for lenge siden, den stod mange år i bokhylla uten at jeg fikk lest den. Da jeg endelig leste den på verandaen en sommerdag, lurte jeg på hvorfor jeg ikke hadde lest den før, hvordan var det mulig å ha noe så bra og ulest i bokhylla? Nå er det de samlede diktene til Inger Christensen som ligger halvlest.

Det er slik med dikt, det går sakte. Man kan ikke bare lese dikt på dikt etter hverandre, en dikters samlede dikt, det går for fort. Dikt skal leses sakte og i små doser.


4
Det er mange pocketbøker i stabelen. Kanskje fordi de er de billigste bøkene. Pocketbøker gjør meg ingenting. En av dem er Ravens in Winter av biologen Bernd Heinrich. Jeg har lest en bok om løping av Heinrich, som jeg likte veldig godt, hvorfor løper mennesket? Det var en bok som ville svare på det. Siden Heinrich er biolog, tenkte jeg at han også kunne ha noe interessant å si om ravner. Jeg er jo veldig glad i kråkefugler, jeg ville lese noe mer om dem. Men Heinrich sier egentlig ikke så mye interessant om kråkefuglene, det handler mest om hvordan han bor alene på en hytte om vinteren og om hvordan han observerer ravnene. Det kjedet meg og jeg glemte bort boka. Nå hører det også med til historien at jeg kjøpte flere bøker av Heinrich på en gang, så nå ligger det flere uleste bøker om fugler av Heinrich i bokhylla. Jeg har ikke noe videre lyst til å lese dem, i hvert fall ikke nå. Kanskje en annen gang.

Linnéa og Kim

Jeg hadde lenge en plan om å skrive etter at fysikkdeleksamen ble unnagjort i dag. Ble istedenfor liggende på sofaen og lese hele Kjære. Jeg kan unnskylde meg med at brillene er halvveis ubrukelige etter en røff hyttetur forrige helg, men det er jo bare dumt, for denne skrivingen er jo mest til nytte for meg selv. Jeg fatter ikke at jeg kan ha så mye selvdisiplin når det gjelder andre ting, når det gjelder omtrent alt annet enn å skrive. For jeg vil jo så gjerne skrive, men samtidig er det så vanskelig.

En annen bok jeg også har ventet lenge på å få lese er selvbiografien til Kim Gordon. Den kom i posten i dag og fikk meg til å tenke på sommeren jeg var i København og satte på plater med Sonic Youth, hvorpå han jeg var sammen med ba meg om å skru av fordi det var så bråkete. Det synes ikke jeg. Jeg kunne ha ligget på gulvet og hørt på Sonic Youth dagen lang.

Livet 2.0

Er glad for så mange ting for tiden at alt sammen fortjener en egen bloggpost. Dette er jeg glad for:

- At jeg fikk A på eksamen i cellebiologi i går.

- At jeg har fått meg en hest på delfôr; en skikkelig fin eks-elitekonkurransehest som jeg skal trene masse sprangridning og dressur med. Jeg kommer til å lære masse! Kanskje blir det stevner også, til våren! (Bare jeg finner mitt grønne kort/rytterlisens et sted på loftet hos foreldrene mine. Har jo ikke brukt det siden jeg var fjortis.)

- At emnet Fysikk og natur ikke kræsjer med de obligatoriske fagene jeg skal ha til våren. Hurra! 

- At jeg ble ferdig med 3/4 av eksamene i dag og at The Elegant Universe av Brian Greene ventet på meg i postkassa. Gleder meg til å lese den, har vært særs opptatt av astrofysikk på fritiden i høst. 

- At jeg fikk programmet for intensivemnet Vern og forvaltning av norsk natur som jeg skal ta i januar og allerede har kjøpt pensum, begynt å se på det og er helt superexcited over alle gjesteforeleserne som kommer. Fra WWF, UiO, Sabima, Naturvernforbundet m.fl. Det blir sykt interessant!

- At jeg skal ha fiskegrateng til middag nå, likesom en hyggelig prikk over i-en. 

WHAT A WONDERFUL WORLD av Marcus Chown

What a Wonderful World: One Man's Attempt to Explain the Big Stuff plukket jeg opp etter at Richard Dawkins anbefalte den på twitter. Det er en populærvitenskapelig bok som tar opp alle de naturvitenskapelige tingene som gjør meg helt svimmel - og helt varm i hjertet. Det siste året har jeg brukt på å skaffe meg realfagskompetanse, og følgelig lest om alle disse tingene på et litt mer avansert plan, og boka til Chown var en fin oppsummering av bl.a. kvantefysikk, kosmologi, evolusjonen, atomfysikk, termofysikk, cellebiologi og hvordan hjernen vår fungerer.

For ja, jeg blir helt svimmel av å tenke på ting i universet, og det som er her, hva vi er laget av, kjenner av og til et sug i brystet av å tenke på tidsperioder på millioner av år, på å tenke på hvor små atomer er (og at de igjen består av mindre deler) og på hvor stor masse svarte hull har, på det avanserte maskineriet i hver eneste celle, og ikke minst på verdens begynnelse, og rett og slett bare det at vi bor på en kule som sirkler rundt en stjerne i universet, det er jo helt sprøtt og hjertet mitt banker raskere av å tenke på at sånn er det, tenk er sånn er det, men ikke fordi jeg er redd, mest fordi jeg er litt forelsket, i en (ja, nettopp) vidunderlig verden. 

(Jeg er altså ikke like platonisk som Stephen Hawking (sitat hentet fra boka): We are just an advanced breed of monkeys on a minor plant of a very average star. Det er vi jo forsåvidt, men jeg synes ikke det er bare bare.)

Ispedd humor og referanser til poeter, forfattere og vitenskapsmenn, skriver Chown underholdende og smart om de allerede nevnte emnene + flere, som f.eks. hvordan datamaskiner og verdensøkonomien fungerer, noe som jeg kanskje synes var noe av det vanskeligste å forstå. Den er menneskeskapt, men oppfører seg liksom på egenhånd. Ihvertfall tilsynelatende. Men det som også skjer i verden, er at atomer kaster ut lysfotoner tilfeldig, altså virkelig tilfeldig, som noe vi ikke kan vite på forhånd, det kan ikke beregnes. Og det går jo i mot alt det jeg trodde om fysikk før, at alt kunne måles og beregnes på forhånd. 

Og apropos ny kunnskap, om å lære noe nytt skriver Chown: [...] new knowledge is permanently connected to something you already know and a memory is laid down. 'That is what learning is,' wrote novelist Doris Lessing. 'You suddenly understand something you've understodd all your life, but in a new way.'

Fint, for jeg er helt enig med Doris Lessing, å lære nye ting føles ofte sånn. Viktig er det også: Just as exercising with weights encourages physiological processes that grow more muscle cells, the processes of remembering things, learning things and so on, encourages the brain to grow more neuronal connections. And, just as not exercising causes muscles to atrophy, not exercising the brain causes it to weaken or lose altogether many of its existing neuronal connections. Even Charles Darwin, who knew nothing of neurons, realised the truth of 'use it or lose it'. 'If I had to live my life over again, I would have made a rule to read some poetry and listen to some music at least once every week,' he wrote in his autobiography. 'For perhaps the parts of my brain now atrophied would thus have been kept active through use.'

Og hvis det trengs tips til hvordan: Les gjerne denne boken! (Jeg har selv allerede begynt på en annen bok en av samme forfatter, boka med den fantastiske tittelen We Need to Talk about Kelvin!)

Bøkene jeg leste i april; biologi, hester og togreiser

I april har jeg visst bare lest én eneste skjønnlitterær bok. Og om den er helt skjønnlitterær kan jo diskuteres, det er Hamsuns reiseskildringer fra Kaukasus. En herlig bok! 

Jeg har egentlig lest mer, jeg har en haug med halvleste bøker på pulten. Ingen bøker som ikke er ferdig lest får havne på listene mine, skjønner dere. Og så har jeg lest en del til biologieksamen, som var i går; jeg fikk en sekser og er kjempeglad ennå! Eksamenslesningen har også preget det andre jeg har lest denne måneden. Bortsett fra I æventyrland kan alt på lista (sakprosa) relateres til biologi.

Jo, også var jeg på hytta i påska og leste gamle Pennyklubb-bøker om unge jockeyspirer og fullblodshester i Sørstatene. Litt gøy da!

Nå er fysikkeksamen neste. 

Ha en fin mai måned!

---

SAKPROSA
1. DET TAPTE PARADIS av Dag O. Hessen
2. EN YTTERST INTERESSANT BOK OM DYRENES VERDEN av John Lloyd og John Mitchinson
3. THE GREATEST SHOW ON EARTH: THE EVIDENCE FOR EVOLUTION av Richard Dawkins
4. VERDEN UTEN OSS av Alan Weisman

PROSA
5. I ÆVENTYRLAND av Knut Hamsun

---

DEN BESTE BOKA
I æventyrland og The Greatest Show on Earth. (Elsker tittelen.) Dyreboka var også morsom å lese. 

DEN KJIPESTE BOKA
Ingen av bøkene var kjipe. Det er sånn det skal være! 

Der vi ikke er - det som ligger utenfor

Vi møtes ved kaffemaskinen, matematikklæreren og jeg, hun spør hva jeg skal når jeg er ferdig med dette, "når du blir stor" sier hun på spøk, og jeg svarer jeg skal studere bioteknologi, og hun sier: På UiA da?, og jeg svarer nei, på NTNU, som om jeg allerede vet det, og jeg sier jeg gleder meg, for det gjør jeg jo, gleder meg til å lære nye ting, til å bli noe; gleder meg til å dra et nytt sted, et sted hvor det ikke regner hele tiden, mens kaffekoppen sakte fylles med espresso fordi jeg ikke klarte å finne knappen for vanlig kaffe, som kanskje tyder på at jeg er trøtt og at espresso er riktig valg likevel. Det er den dagen jeg forsover meg, blir sovende for lenge fordi jeg glemte å skru på alarmen på telefonen, men har likevel god nok tid til å komme meg til skolen tidsnok, det er bare det at jeg pleier å stå opp så mye tidligere, pleier å spise frokost sakte, lese, ordne matpakke, helle kaffe på termos selv om jeg noen ganger når jeg drikker av den tenker at jeg kanskje drikker for mye kaffe, kanskje jeg burde drikke mer vann, fordi jeg ser rundt meg i klasserommet, ser at det er flere som har vannflasker på pultene enn kaffekopper og termoskopper, det er noe annet enn på universitetet; kaffekopper overalt; og i pausene, som varte et kvarter, gikk folk i kantina og stilte seg i kø; kaffe skulle de ha, kanskje også noe å spise. Gå over plassen omgitt av den gule murbygningen, en firkant midt i, gå over den, over grusen, i regnet, fordi det regna alltid, det gjorde det; kjøpe kaffe, liten til ti kroner fordi jeg raskt lærte meg at en stor var for mye, gav meg skjelven, kaffekvalme, kaffekvalme som er den verste kvalmen, mye verre enn å være alkoholkvalm; når man har drukket for mye vin eller øl kan man drikke vann, ta en matbit, få litt frisk luft, gå litt, så går det over, men kaffekvalme kan man ikke gjøre noe med, hjelper ikke å drikke vann, hjelper ikke å spise, ingenting hjelper, man må bare vente til den går over.

Og så kjøpte man kaffe som man tok med seg over grusen igjen, tilbake, tilbake til notater og bøker og verdenslitteratur og filosofer og essays om alt dette, om mennesker som forelsket seg, om mennesker som var ulykkelige, om mennesker som så på stjernehimmelen, om mennesker som dro ut i krigen eller flyktet fra den, om mennesker som bygde byer og om mennesker som gikk under i byer; om mennesker som seilte oppover elver, om mennesker som reiste over havet, om mennesker som lengtet etter noe; om mennesker som tok hevn, om mennesker som ville vite alt, og av og til, noen få ganger, om mennesker som var lykkelige, men de var bare bipersoner og kanskje var de ikke så lykkelige likevel hadde vi bare kjent dem bedre, fått anledning til det; ville vi da kanskje akseptert at det å være lykkelig bare er en utopi, forestilling, at det ikke går an og at det å ha det mest mulig komfortabelt i livet ikke er det samme, å ha alt det som alle andre har, for du er ikke som alle andre, du er du.

Er det kanskje derfor jeg ofte ikke klarer å bestemme meg, eller så ofte ombestemmer meg, fordi aller først ønsker jeg at livet skal være slik og slik, jeg legger planer og tenker at sånn skal det være, kanskje fordi jeg har sammenlignet meg med noen andre, mer eller mindre bevisst; kanskje fordi jeg ønsker å vise til noen: se dette er meg, selv om det egentlig ikke er meg, kanskje for å hevde meg, og så, når jeg får tenkt meg om, når jeg lar det synke, har tenkt tanken lenge nok, er den ikke lenger så viktig og jeg tenker hva er poenget, burde jeg ikke heller gjøre det jeg vil, det jeg vil når jeg ikke tenker på meg ved siden av noen andre, når jeg ikke føler jeg må overbevise noen om noe; det er da jeg ombestemmer meg, kanskje for ente gang, og kanskje har jeg allerede sagt A og må gjøre B, men det blir sånn, det bare blir sånn fordi det ikke alltid er så lett å definere seg selv, ikke så lett som man tror.

En dag slår jeg følge hjemover med en kvinne som forteller meg at hun en gang gav opp det hun egentlig ville og ble sykepleier istedet, drakk whisky og ble ulykkelig, for selv om man ikke kan bli lykkelig, kan man jo få det ok, og hva er galt med det. En annen venn av meg sa en gang for lenge siden at hun hatet at folk sa at ting var helt greit, hva skulle man med helt greit, det skulle være bra, det beste. Men hva er det beste, hvor er grensen, når ønsker man over hodet på seg selv. Når ønsker man seg for mye til sitt eget beste, og man må passe på å ikke undervurdere seg selv heller, ende opp etterpåklok: Brukte jeg virkelig tiden på det. (Samtidig er det kanskje nettopp det som har fått deg dit du er i dag, det du vet om deg selv i dag og i morgen.)

Det som var viktig før, vil kanskje siden ikke være så viktig; En dag er det en mann som blir sint på meg fordi jeg har gitt bort skatollet til noen andre enn ham, hadde ikke jeg sagt at han skulle få det? Var det ikke jeg som hadde spurt ham om han ville ha det, som han svarte ja til, ville gjerne ha det, for lenge siden, så lenge siden at jeg trodde han hadde ombestemt seg, ikke ville ha det likevel og derfor gav jeg det bort til noen andre istedet, hvorpå han kontakter meg, spør om han kan hente det da og da, og jeg sier at jeg ikke eier det lenger, er ikke lenger mitt, har gitt det til noen andre, og han blir sint, irritert, sur, kjefter på meg over meldinger, men det får meg ikke til å føle noen ting, han er sint, ok, hva betyr det for meg, ingenting lenger, jeg gidder ikke å svare, trenger faktisk ikke å forholde meg til dette; ting jeg ville brydd meg veldig om før. Faktisk har jeg helt glemt det, det er en bihendelse, noe som forsvinner i alt det andre; i proteinsyntese, ekskursjonsplanlegging, astrofysikk, løping, skirenn, andre mennesker. Jeg kommer ikke på det igjen før jeg en morgen, en morgen jeg ikke har forsovet meg og allerede har pakket sekken med bøker og matpakke, sitter og leser et skuespill av Sara Stridsberg, Medealand, en gjendiktning av myten om Medea, om Medea som er syk av sorg, som faktisk er syk av sorg, kjærlighetssorg; som nå, mer enn alt, over absolutt alt, ønsker seg fri fra Jason, hun vil bare være helt fri, unnslippe den makten han har over henne, som han naturligvis har fordi et kjærlighetsforhold handler om nettopp makt, makt over den andre; jeg vil gå så langt som å si at maktkamp er en av kjærlighetens bestanddeler, som også Stridsberg sier, sier hele tiden, i alt hun skriver; kjærligheten er å være ufri, å ikke være i stand til å velge helt for seg selv.

Det leser jeg en morgen før jeg går ut, det er en dag hvor det blåser, typisk Sørlandet; det blåser, men det regner ikke, er det fra havet vinden kommer, Skagerrak eller Nordsjøen, som jeg også tenker på i en fysikktime hvor fysikklæreren snakker om Hubble-teleskopet, hvordan de fikk den til å gå i en helt spesielt retning, i en helt spesiell kurs, slik at den oppdaget stjerner der hvor vi før trodde det ikke var noe, ikke hadde sett noe, og av en eller annen grunn bringer det fram i meg nettopp et minne fra Nordsjøen, om en reise i seilskute, hvor jeg stod ved roret og skulle navigere, holde stø kurs, sammen med en annen mann, kanskje mer en gutt, vi var nitten, en jeg var forelska i og skikkelig opptatt av, et menneske som jeg ikke bryr meg noe om lenger, vet ikke hva han driver med og det kan være det samme, vet ikke en gang om jeg er venn med ham på Facebook lenger; også han bare dukket opp i hodet mitt, som en biperson i et annet minne, minnet om at jeg en gang stod på dekk på en seilskute over Nordsjøen midt på natta, ikledd termodress, på vei til Orknøyene, og alt rundt var bare hav og stjernehimmel, vi hadde ennå ikke passert oljeplattformene.

Eller husker jeg feil, hadde vi kanskje allerede passert dem, var vi ikke på vei til Orknøyene, men på vei hjemover, tilbake til Bergen, hvor det var vår og rhododendronen blomstret i den botaniske hagen på Milde, røde, rosa; minner som ikke falmer, men som ikke lar seg plassere i noen riktig rekkefølge, er bare små bruddstykker som dukker opp en gang i blant, midt i en fysikktime, ved siden av noe annet jeg kommer på, noe jeg leste nylig, at forskerne hadde oppdaget et ekko etter det store smellet, hvordan oppdaget de det, hva var egentlig ekkoet, kan vel ikke være lyd, og betyr ikke det at noe har kommet fra et sted og så kommet tilbake, det som jo er ekko, og at universet da har en grense, en ende, at også den tar slutt et sted og utenfor er noe vi ikke vet, noe helt ukjent, eller kanskje et annet univers som ligger inntil vårt, rett utenfor.

NOTHING av Jeremy Webb (red.)

Vi løser tidligere eksamensoppgaver i biologitimen, tegner avkrysningsskjemaer over dominant, autosomal blødersykdom vs. recessiv, kjønnsbundet blødersykdom; diskuterer fotosynteseforsøk, alger og oksygenproduksjon. Biologilæreren gir klassen et tips som jeg allerede lever etter: Ikke få panikk hvis du ser en oppgave som du ikke vet hvordan du skal besvare. Bare gjør noe annet i mellomtiden, så vil hjernen arbeide med den andre oppgaven i bakhodet, uten at du vet det. Verdens beste tips som jeg erfarer gang på gang. Det slår aldri feil. Hjernen fikser ting for meg mens jeg gjør noe annet. Derav uttrykket 'å sove på det'. Hvor mange ganger har jeg ikke skrevet en tekst og ikke visst hvordan avslutningen skulle være før morgenen etter, men til gjengjeld har det da alltid vært veldig klart hvordan det skulle være, det levner ingen tvil. Hvor mange ganger har jeg ikke sittet fast med en matematikkoppgave, som jeg en liten stund etterpå, når jeg har gjort noe annet, kanskje lest i en roman, bare ser svaret på i samme sekund som jeg kaster et blikk på oppgaven. Og jeg har ikke tenkt på oppgaven i det hele tatt mens jeg har lest i romanen. Ihvertfall ikke tilsynelatende. Ikke i de tankene jeg er bevisst, men i bakhodet har hjernen min gjort det for meg.

Dette fenomenet har jeg bare blitt mer og mer fascinert av etterhvert som jeg har begynt å stole mer og mer på det og følgelig har begynt å benytte meg av det mer systematisk. Og nettopp dette fenomenet er det et av essayene i essaysamlingen Nothing handler om. I "Secret life of the brain" tar Doulas Fox for seg forskning som handler om hva hjernen gjør når den ikke bruker energi på det som er "rett foran" oss. Hva gjør hjernen når vi tror den gjør ingenting?

Dette er bare et av de interessante tingene med ingenting. Nothing. From absolute zero to cosmic oblivion - amazing insights into nothingness er nemlig en samling av (populær)vitenskapelige artikler/essays om ting som har med ingenting å gjøre. Utgitt av magasinet New Scientist. Det handler om verdens begynnelse fra ingenting, og om hvordan den kanskje kommer til å ta slutt; om vakuum; svarte hull; hva som skjer med kroppen når vi gjør ingenting, hvorfor noen dyr sover nesten hele tiden (de kan faktisk, i motsetning til oss, være i livsfare hvis de blir tvunget til å bevege seg); om placeboeffekten; det absolutte nullpunkt og flere ting. Boka beveger seg inn på områder innenfor fysikk, medisin, biologi, kjemi.

I byen jeg bor i pågår det for tiden en debatt om hvorvidt Bibelen skal ligge fremme på pasientrommene eller ikke. Det startet med at en ateist klaget det inn til sykehuset. Han mente det stod så mange grusomme ting i den, samtidig som han skjønte at noen kunne få trøst av den, men likevel fantes det mange som ikke fikk trøst av den. Jeg har ikke så mange meninger om det, har sett den liggende der i skuffen, det er jo bare å la være å åpne den, er ingen som tvinger noen til å lese i den. Uansett, dette kom i nyhetsbilde omtrent samtidig som jeg hadde begynt å lese om astrofysikk i fysikkpensumet og i Nothing, og det slo meg hvor betryggende det er å lese om universet og uforståelige tidsperioder på svimlende milliarder av år. Det er en slags trøst i det. Hva er egentlig dette forgjengelige lille livet mitt i alt dette svære, hva betyr det; ikke noe, ingen verdens ting; jeg kan likegodt slutte å bekymre meg, en dag skal vi alle dø og forsvinne uansett, det betyr ingenting, men hei, vi er stjernestøv, er ikke det gøy å tenke på! Jeg har alltid tenkt at jeg har vært mer av en modernist enn post-modernist, men kanskje jeg må revurdere det nå.

En interessant og (synes jeg) lettfattelig bok om en haug av fascinerende ting. Jeg siterer, i likhet med bokas omslag, Shakespeare: It's time to make much ado about nothing.

Når ting ikke skjer sånn som man vil, det skjer nesten aldri

Plutselig en dag tar jeg halvparten av alle bøkene som ligger på kommoden på soverommet mitt i sekken; det er et slags sinne, faen, disse bøkene er sikkert DÅRLIGE og jeg gidder ikke. Den ene har jeg hatt der siden oktober. Jeg planla å lese den, leste først en anmeldelse, så en masse andre skriblerier som gjorde at den interesserte meg mer, jeg tenkte at jeg ville lese den. Så skaffet jeg meg den, den ble liggende, kanskje fordi den ble liggende under mange andre bøker som jeg leste først, og så noen ganger når jeg skal begynne på en ny bok har jeg ikke lyst til å lese noen av de som ligger i stabelen, den stabelen jeg planlegger å lese, fordi lesing ikke alltid følger den planen jeg legger, jeg går heller til biblioteket kanskje, låner en helt ny bok, eller bestiller en bok fra en av de norske nettbokhandlerne som leverer bøker slik at de kommer dagen etterpå og jeg ennå har det ferskt i hodet at jeg vil lese dem. Det skjer den ene dagen jeg er lei meg for at bøker er sånn, en av de dagene jeg tenker herregud, har jeg en universitetsgrad om litteratur, tenk at jeg har det, liksom forundret, alltid denne lille dårlige samvittigheten jeg har over at jeg leser så mange bøker, bryr meg sånn om litteratur og har lyst til å være et menneske som skriver, alltid denne litt nagende dårlige samvittigheten som knirker bak der, at jeg ikke er noe nyttig, den dagen skjer det at jeg stapper disse bøkene i sekken og tenker at jeg ikke skal lese dem likevel, og ikke egentlig orker å lese noen av de andre bøkene heller, de som jeg tenker kanskje er bra, men som jeg ikke orker å begynne på likevel. Disse romanene. Jeg prøver å tenke på hva jeg har lest i det siste og det fortoner seg som om alle menneskene jeg leser om gjør det samme, det er som om alt handler om det samme, hvorfor fortsetter jeg? Jeg husker en gang ei jente som skrev et leserbrev i et blad jeg leste da jeg var liten, hun skrev at hun ikke leste bøker, for har du lest én, har du lest alle, og jeg skjønte ikke at de en gang gadd å trykke det, for noe vås, jeg ble provosert, det går ikke an, men en dag tenker jeg det samme, alt handler om det samme. En av romanene på kommoden har jeg fått av en venn, hun har skrevet en hilsen på omslaget. Det er en bok hun har snakket mye om, jeg har lovet henne å lese den. Ikke bare har hun snakket om den, men også en jeg bodde sammen med en gang, hun sa hun ikke hadde lest så mye i det siste, men den hadde hun lest, den var veldig bra. Jeg tror hun sa det fordi hun fikk greie på at jeg leste, var en leser, leste kjempemasse og at grunnen til at vi nå bodde i samme hus var at jeg hadde drasset med meg en mann til denne byen, denne nye byen, nettopp for å lese. I ens ærend.

Etter at jeg har ryddet i stabelen får jeg lyst til å lese, men hva. Romaner er uaktuelt. Tilogmed den lille romanen som sikkert bare tar en kveld å lese og som sikkert ikke gjør hodet mitt noe verre enn en episode av en dårlig, norsk krim-serie gjør. Nei. Ikke den. Så kommer jeg på at jeg hentet en pakke med bøker på butikken tidligere den dagen, hentet en pakke fra hun som alltid står i postskranken i butikken når jeg kommer dit, ei jente i hijab som denne dagen ikke spurte meg hvor pakken kom fra, noe hun ellers pleier å gjøre; kommer alle pakkene mine fra samme sted eller var det bare tilfeldig at hun ikke spurte denne dagen; jeg stod der med vått hår, hadde akkurat dusjet etter å ha løpt pyramideintervall og gjentatt for meg selv mens jeg løp, som et mantra: Det skal være jævlig, det skal være jævlig, det skal være jævlig. Det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt, det skal gjøre vondt. Den pakken kommer jeg på og en av bøkene i den er utgitt av New Scientist, den vil jeg lese, den vil jeg virkelig lese kjenner jeg, og jeg setter meg ned i senga med ullteppe rundt beina som en gammel dame og leser om verdens tilblivelse fra intet og kjenner at alt er meningsløst på en trygg måte, ikke på en vaklende hvem er jeg? og individuell måte og alt jeg har lært på litteraturstudiet om modernismen, om reaksjonen mot moderniteten, bare faller, som om det var uviktig og alt jeg ville var å lese om hvordan verden ble til på 0,00000000000000000000000000000000000000000000001 sekund, som er like uvirkelig og vanskelig å tenke på som veldig mange andre ting, men likevel på en helt annen måte, det har liksom ikke noe med meg å gjøre (men likevel alt meg med meg å gjøre).

Noen dager tidligere sitter jeg i stua hos en venn og forteller om noe jeg har tenkt om livet. Jeg forteller henne om den gangen jeg ikke hadde det så bra og hadde invitert to venninner på middag fredag kveld, noe jeg hadde gjort først, men siden ombestemt meg om da dagen kom, jeg sende dem meldinger om at vi ikke kunne spise middag likevel fordi det var så rotete på kjøkkenet og jeg hadde ingen penger og hele kjøkkenet var fullt av frukt som jeg holdt på å tørke til chips, hvilket var løgn alt sammen; jeg hadde penger, jeg synes ikke rot er sjenerende og jeg hadde ihvertfall ikke brukt dagen på å skjære frukt i tynne skiver og lagt dem på brett over hele kjøkkenbenken og kjøkkenbordet for å lage fruktchips, jeg hadde bare lest og løpt. Hele dagen. Lest og løpt. Grudd meg for hele opplegget, fått prestasjonsangst. De kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk, de kan ikke komme på besøk. Det går ikke. De kommer sikkert til å ta med seg vin og så kommer vi til å drikke og jeg kan ikke drikke for da kommer jeg ikke til å orke å løpe i morra og jeg må løpe i morra og siden jeg skal lage middag må jeg spise den selv, men jeg vil jo ikke spise den, det er bedre at jeg avlyser, for da slipper jeg. Jeg hadde ikke sett noen av dem på kjempelenge. H bet ikke på, hun sa jeg ikke trengte å lage noe, kunne vi ikke bare kjøpe noe mat og henge sammen likevel. Hun maste så mye at jeg ikke orket å sette meg til motverge mer. Hun kom med vin og seg selv. K kom også. De så selvsagt at det ikke lå en masse frukt til tørk på kjøkkenet og at det heller ikke var rotete fordi jeg liker å ta oppvasken, lar den aldri stå.

Etter middag stod vi ute og røyka, det var vinter og kaldt, og H sa til meg at mine livsanskuelser gjorde henne trist, du er deprimert, sa hun, det du sier nå hadde du aldri sagt hvis du ikke var deprimert. Nei, sa jeg, dette er sannheten, det er sånn livet er. Nei, sa H, jeg kjenner deg jo, du har ikke vært sånn hele tiden. 

Og så en dag mye senere, hvor jeg garantert ikke lenger var deprimert og tenkte på mange vanlige ting, som f.eks. fysikkforsøk, ski, Petter Northug, en episode av House of Cards, lapske vallhunder, Ukraina eller Putin; alle de tingene som hodet mitt hadde åpnet seg for, hele verden som igjen fikk lov til å komme inn der hvor det tidligere bare hadde vært plass til meg; en av de dagene det hadde blitt slik igjen for lenge siden, begynte jeg å tenke på det samme som jeg sa til H den dagen jeg hadde tenkt til å kjøpe torsk på butikken og lage middag til vennene mine, og det slo meg at jeg i dag mener akkurat det samme, at hun tok feil, at mine livsanskuelser er de samme, bare med et annet fortegn, at det jeg sa var sannheten den gang fortsatt er det som er sannhet for meg i dag, at det jeg mente om livet den gang fortsatt er det jeg mener om livet nå, med den eneste forskjellen at jeg nå har blitt i stand til å holde det i sjakk, at jeg ikke tenker på det hele tiden, ikke lar det overskygge alt og la meg dra løgner på sms; og det sier jeg i denne stua, en helt annen stue, et år etterpå, nesten akkurat, for ute ligger det snø og det gjorde det den gangen også.

Bokfrokost cxiii

m

aviser.
kaffe.
vann.
mysli og hjemmelaga eplemos.
kiwi.
Du er meg for søvning av Caroline Kaspara Palonen.

Jeg har vinterferie fra skolen denne uka. Skulle ønske jeg kunne være på fjellet hele tiden, men befinner meg i byen hvor jeg tegner avkrysningsskjemaer over genetisk arv, regner fysikkoppgaver og går på jobb for å tjene penger til rulleski. Forestiller meg svett sommerferie på fire hjul oppover fjellet med påfølgende avkjøling i en kulp og en pocketbok i sekken som jeg river sider ut av etterhvert som jeg leser for å få mindre vekt å drasse på. Har faktisk avlyst en utenlandsferie for å gjøre dét istedet. YOLO liksom.

Kvantesprang (Sotsji 5)

Fysikklæreren synes folk bruker uttrykket kvantesprang feil, de sier det som om noe stort har skjedd, sier han, men kvantefysikk er jo så lite, det handler om elektroner i atomer, noe av det minste vi kjenner til og vi har egentlig aldri sett dem, men snakker om dem likevel. Etterpå tenker jeg på at jeg ikke synes folk bruker ordet kvantesprang feil, for et kvantesprang er jo et hopp, et hopp fra et energinivå til et annet energinivå, når et elektron spretter fra et skall til det neste, fremfor å liksom gå hele avstanden i mellom. Det går liksom i trappetrinn istedenfor bakke. Når folk bruker ordet kvantesprang handler det ikke om størrelse, men måten man beveger seg på. Når noen gjør et et kvantesprang har de liksom gjort revolusjon fremfor evolusjon, stupt ut i havet istedenfor å gå ned i vannet fra stranden. Det er sånt vi står og diskuterer om sommeren, skal vi bade eller ikke, skal vi bade eller ikke, og innerst i sjela vet vi jo at vi vil bade fordi vi elsker å bade, og vi vet vi kommer til å gjøre det, men blir likevel stående en stund på land og se på havet, er det varmt nok, er det ikke sykt kaldt, ser du noen brennmaneter, er det tang der?, uæh, tør jeg, tør jeg ikke, ok, en to tre og så hopper vi, lover du å hoppe samtidig? Ja, lover. Noen ganger bruker vi dritlang tid på å gå ned i vannet, først leggene, så låra, rompa; blir stående der med høye skuldre og armene over brystet, brr, å, nei, ikke noe mer nå, jo, går litt til, litt til, og så: overkroppen, endelig i vannet, dukker under, blir våte i håret også, får saltvann i øynene. Men å komme syklende, rive av seg klærne og bare løpe rett ut, det er kvantespranget.

Eller, som jeg hører etterpå, det er som om jeg hører ordet kvantesprang hele tiden etter fysikktimen. Plutselig bruker alle det. Bjørn Dæhlie sier i en episode av Sirkus Northug at Petter Northug brakte langrennsporten et kvantesprang frem. Før var folk gode på ski og så spiste de grøt. Men Petter, han er så mye mer enn det. 

Og snart skal han gå femmila og jeg sier nei til å jobbe på lørdag for jeg skal se tremila, men det er ikke helt sant, for jeg skal studere kvantefysikk også, regne hvor mye energi det er i fotonene som atomene sender ut når elektronene gjør kvantesprang; har en innleveringsoppgave som skal leveres før jeg setter meg på toget med skiene og tar vinterferie.

En dag sitter jeg på biblioteket, de har fått nye pulter og stoler der, en av de ansatte spør meg hva jeg synes om de nye bordene; smale, oransje bord langs vinduene, utsikt mot domkirka og nedre torv, synes jeg ikke de er litt små, jeg kan jo ikke strø bøkene utover sånn som på de store pultene, og jeg sier ja, nettopp, er akkurat det jeg synes også, men greit hvis man bare sitter der med pc da. Ja, nettopp, sier hun. Jeg har fysikkbøkene oppslått, titter av og til ut på snøen som daler, snøen har kommet tilbake for en dag og jeg er glad, de siste dagene med vårfølelse har ikke vært velkomne, jeg er kanskje den eneste i verden som synes vårfølelsen er trist, får en følelse av at nå har hele verden det fantastisk bortsett fra meg, sånn er det vårfølelsen føles; den får meg til å føle meg utenfor, som å være ungdom og vite at "alle" andre er på en fest som ikke jeg er på, selv om jeg vet at festen sikkert er dritkjedelig og jeg ikke en gang liker halvparten av folka som er der, men likevel liksom. Tenk om. Jeg går sikkert ikke glipp av noe, men tenk om jeg gjør det. Sånn er vårfølelsen og sånn har det alltid vært. Noen ganger klarer jeg å holde den i sjakk, andre ganger er det verre. 

To bord bortenfor sitter det to og prater lavmælt, jeg gjetter på at den ene er frivillig samtalevenn i Røde Kors eller noe lignende, mens den andre er ny i Norge og ikke kan norsk så godt ennå; de har på seg ytterjakker, har ikke giddet å ta dem av, snakker om trivielle ting, liksom mest bare for å si noe, og hun som er norsk, jeg gjetter at hun er student på universitetet, sier: Vi liker heller ikke at det er kaldt, det er fælt med vinter. Å, tenker jeg. Hvem er er vi. Mener hun nordmenn, tenker jeg. Eller kanskje hun og alle vennene hennes. Hun sier at alle klager over at de fryser, men selv om det er kaldt trenger man vel ikke å ha det kaldt, kan man ikke bare ta på seg klær, det er jo ikke femti minus vi snakker om, det er ikke så kaldt at vi ikke kan leve, ikke så kaldt at ikke ullundertøy kan fikse på det. Og hvor fin hadde egentlig sommeren vært uten vinter. (Det slår meg at det er kanskje er en vanskelig påstand, funker egentlig mest allegorisk, det er fryktelig mange mennesker i verden som lever uten vinter.) 

For ikke så lenge siden leste jeg en tekst om noen som delte verdens mennesker i to kategorier. De som gjør pliktene sine først og hviler etterpå vs. de som tar fornøyelsen først og tar det kjipe sist. De diskuterte hva som var mest fornuftig. Ville det ikke være best for selvfølelsen å ta pliktene først og belønningen etterpå? Men hva om man tok pliktene først, og så ville det ikke bli noen belønning etterpå, for den ville være borte, tatt vekk av en eller annen grunn, ikke lenger en mulighet, en mulighet som forsvant mens man brukte tid på pliktene. Jeg husker det vagt, kan ikke huske hvor jeg leste om det, var det i en novelle, kanskje. Når jeg tenker på det er det som om enda en brikke i puslespillet kommer på plass, det er som jeg vet hvorfor det gikk skeis med ekskjæresten, en av oss var den ene sorten menneske, den andre av oss den andre sorten, vi tilhørte hver vår kategori. Jeg så på det å skyve bort plikter til fordel for fornøyelser som latskap, dumhet, nærmest moralsk forkastelig; han så på min trang til å gjøre alt på listen før man endelig kunne gjøre noe gøy som streng, besteborgelig, nærmest fascistisk. Og jo mer han klagde, jo mer besatt ble jeg av å gjøre ting slik jeg mente var riktig, til det egentlig ikke var det jeg mente var riktig lenger, men en slags monstrøs versjon av det. Som en slags voksen trass. Ikke spesielt voksent, men følt av en voksen. 

Til slutt har jeg gjort alle fysikkoppgavene jeg på forhånd bestemte meg for å gjøre; leksene og ti ekstra oppgaver. Jeg har lagt en bok på bordet som jeg tok mens jeg stod ved kaffemaskinen, puttet på ti kroner og ventet på kaffe med melk, tok den med tilbake til pulten fordi jeg på et tidspunkt tidligere i livet tenkte at jeg ville lese den, men fikk aldri gjort det. Og så stod jeg der og så den, til låns, tenkte der er den jo, den må jeg lese, men etter å ha tenkt på andre ting noen timer og jeg igjen ser at boka ligger der og jeg pakker sekken og tar på skjerf, tenker jeg at jeg ikke har lyst til å lese den lenger; det der fra den gangen, det jeg tenkte den gangen, gjelder ikke lenger. 

Brødbaking (Sotsji 3)

Når ronsa først har begynt å svinge, sier fysikklæreren, og man fortsetter å dytte den i resonans, trenger man ikke bruke så mye energi på å få ronsa til å fortsette å svinge fram og tilbake, og på samme måte er det med klokker, legger han til og jeg tenker på en klokke jeg en gang hadde som jeg måtte trekke hele tiden, måtte trekke den hver kveld for at den skulle fortsette å gå, det var ganske slitsomt, så jeg gjorde det bare to ganger. Trakk den bare opp to ganger før jeg ikke gadd mer og den bare stod der, ble stående på hylla, var et dårlig kjøp, men den var jo så fin, var stor og rosa og lilla med store tall, som en gigantisk stor tegneserievekkerklokke, fant den på et loppemarked i en by i Sveits, jeg tror det var Basel, jeg fikk mamma til å kjøpe den til meg sammen med en LP-plate med John Lennon og Yoko Ono, som jeg heller aldri har brukt, aldri hørt på, tenkte bare det var kult med LP-plater og at jeg en dag kom til å ha en LP-spiller, tenkte det fordi jeg på den tiden likte gamle ting, det var før jeg ble praktisk anlagt.

Kanskje trodde jeg at LP-spilleren til foreldrene mine en dag ville bli brukt igjen, en dag ville fungere igjen, at jeg på et magisk vis ville klare å få den i stand igjen, som da jeg var liten, da fungerte den, jeg husker at det kom musikk fra den før vi fikk CD-spiller; men det var ikke det som skjedde, hadde for lite teknisk innsikt til å en gang prøve, LP-platen med Yoko Ono og John Lennon på ble stående i hylla til pynt sammen med en annen LP-plate, en ny en med The Gossip som jeg fikk fra en venninne som hadde vært i London for å se på universiteter før hun skulle velge en av dem, flytte dit, hun tok med plata tilbake til meg og en T-skjorte og så hadde jeg den på mens vi en dag grilla burgere og maiskolber og drakk øl, da hadde jeg bleika hår, akkurat som nå, bare mindre finere fordi jeg ikke hadde så god råd da, jeg fikk venner til å bleike det eller elever på frisørlinja, det var alt jeg hadde råd til, håret ble aldri som jeg ville ha det, til slutt gadd jeg ikke mer og farget det tilbake til brunt.

Så var det en mann som gav meg en LP-spiller, den fungerte heller ikke, men jeg tok den i mot, manglet bare en stift så kanskje ville den fungere igjen, skulle han ikke ha den selv da? Nei, han hadde en LP-spiller som fungerte allerede, ok, sa jeg, takk og var fornøyd, men egentlig mest fornøyd over at han hadde gitt meg noe fremfor LP-spilleren i seg selv, det var gesten som betydde noe og LP-spilleren ble liggende, jeg fikk selvsagt aldri tak i en stift, gjorde aldri noe for å få tak i en ny stift, nå ligger den i den samme hylla ennå, bak bøker i en bokhylle, jeg må få gjort noe med den, gi den bort, finne noen som vil ha den, hva skal den stå i hylla der å støve for.

Den samme mannen gav meg ved en annen anledning en stemmegaffel, han ryddet i huset sitt, det var så mange ting der og tilfeldigvis var jeg der da han fant stemmegaffelen, ikke bare én, men to hadde han og hva skulle han med to stemmegafler, det var heller ikke sånn at han spilte noe instrument lenger, det var lenge siden han hadde tatt i en trombone sist, det var lenge siden han hadde spilt i korps. Jeg skjønte ikke hva jeg skulle med en stemmegaffel heller, allerede på den tiden var det blitt år siden jeg spilte noe instrument selv, og instrumentene jeg spilte hadde vært trommer og piano, gav ikke akkurat behov for stemmegafler, hendte jo at jeg av og til sang, men det var ingen fare for at jeg skulle begynne med dét igjen. Hadde lagt musikken bak meg for lenge siden, men var fascinert over stemmegaffelen som en ting, hvordan den finner A, bare finner A, så jeg sa ja, takk og la stemmegaffelen i veska mi sammen med en masse andre rare ting som jeg pleide å se på av og til når jeg kjedet meg, kanskje på busstoppet når det ikke var mer batteri igjen på iPoden, ingen kiosk i nærheten, ingen mynter til å kjøpe sjokolade, noe for å få tiden til å gå, kikke på stemmegaffelen. Og også det snakker fysikklæreren om, forteller at den svinger med 440 Hz; hertz, definert som "en svingning per sekund", og der jeg sitter i klasserommet begynner tankene å vandre, eller assosiere, og jeg tenker på at jeg en gang var skikkelig god på å høre forskjell på tonene, kunne høre forskjell på C og A og H og cis og des og så videre, og intervallene også, tror ikke jeg kan det nå lenger, og ikke vet jeg hvor den stemmegaffelen er, akkurat som jeg heller ikke vet hvor den klokka er, bomkjøpet, kanskje på loftet?

I en eller annen veske jeg ikke bruker lenger, fordi jeg knapt bruker vesker lenger, bruker heller bare ryggsekken til vanlig, det er mye mer praktisk, jeg har blitt så praktisk og usentimental, sparer ikke på alt mulig lenger, senere spør jeg han som gav meg LP-spilleren om han kjenner noen som kunne tenke seg den, for jeg har ikke brukt den og kommer aldri til å bruke den heller, det er gått seks år siden jeg fikk den, han kan ikke huske den. Han spør om han er sikker på at det var han som gav den til meg, var det ikke en annen? Nei, det var du, sier jeg. Han sier han kjenner mange som kan tenke seg en LP-spiller, gidder jeg å sende ham et bilde av den, og jeg sier et øyeblikk, tar spilleren ut av bokhylla og tar et bilde, sender det avgårde, så stygg den er, spilleren, gjør ikke nytte for seg som pyntegjenstand heller, i den grad man kan snakke om nytte når man snakker om pyntegjenstander, ser ikke helt poenget med slikt og kommer på at selv globusen min, som mest er der fordi den er fin, kom til nytte da jeg skulle sjekke om det var sant at Kirkenes faktisk ligger lenger øst enn Istanbul.

Og klokken går, en annen klokke går, der på veggen i klasserommet, jeg ser på den oftere enn jeg pleier å gjøre denne tirsdagsformiddagen; det er ikke noe jeg pleier å gjøre, men akkurat denne formiddagen vet jeg at sprintdistansen i langrenn akkurat har begynt, jeg har lastet ned en egen OL i Sotsji-app hvor man kan abonnere på utøvere og grener, få varsel om når de utøverne man har valgt skal konkurrere og når de grenene man har valgt skal foregå, tør nesten ikke si det høyt. Og i en av pausene sier en klassekamerat at faren hans hadde spurt om han kunne hente ham på sykehuset etter at han hadde vært der, noe med øyet, kunne ikke kjøre bil selv etterpå, og gutten sier at han sa nei, nei, kan ikke mamma hente deg for jeg skal se på OL, og jeg tenker at i det minste hadde ikke jeg sagt det hadde det vært min pappa som spurte, er ihvertfall ikke så besatt av de olympiske lekene, men skynder meg etter at timen er over, skynder meg så mye at jeg tar bussen istedet for å gå som jeg pleier å gjøre, uten at det er hele sannheten heller, for akkurat denne dagen har jeg tatt fram noen boots jeg holder på å gå inn; det er lenge siden jeg hadde dem på sist og av alle dager, av alle morgener, bestemte jeg meg for å prøve å gå dem inn igjen denne dagen. Tok dem på med mot, sikker på at det ikke kom til å bli like vondt å ha dem på denne gangen som sist, skrudde musikken på iPhonen og begynte å gå, kom halvveis før de begynte å gjøre vondt, etterhvert vondere, helt til smerten ble like stor som sist jeg hadde dem på, og også derfor måtte jeg ta bussen hjem.

Stod på bussen og spiste en banan mens jeg leste nyhetene på iPhonen og så at Petter Northug hadde kvalifisert seg til kvartfinalen, kom hjem med et bananskall i hånda og rakk å se at han ikke kvalifiserte seg til semifinalen, men at han muligens kunne bli med som lucky loser. Spiste gresk yoghurt med ferskensmak og brødskiver med brød jeg hadde bakt selv i helga, ble ikke helt vellykka, men spiselig, har aldri vært god på å bake brød. Noen mennesker er skikkelig gode på det, får helt perfekte brød, i både smak og form; ikke jeg, men vil gjerne være et sånt menneske, et menneske som kan bake brød, som har det i hendene, som bare vet hva som skal være oppi i deigen og det trenger ikke være det samme hver gang, det er ikke en memorert oppskrift, men en erfaring, en erfaring som er så stor at man nå bare kan bake brød av hva som enn måtte være i skapet, man bare vet hva som kan bli et brød.

For da jeg skulle bake brødet leste jeg feil i oppskriften, trodde det stod én liter men det stod en halv, og det var ikke mer mel igjen, kunne ikke redde deigen ved å doble oppskriften, måtte sette meg i bilen og kjøre til nærmeste søndagsåpne butikk og kjøpe en pakke mel, kom tilbake og prøvde å redde deigen, tenkte på at hvis dette hadde skjedd sammen med han jeg var sammen med hadde jeg fått høre at dette var så typisk meg, typisk meg å være så skjødesløs, som om mel og salt og olje og gjær ikke betyr noe for meg, at det bare er ingredienser man kan sløse med som sand i sandkassa, røre rundt, som om det egentlig er der jeg hører til, i sandkassa rørende i en bøtte med sand og vann, at det er det eneste jeg egentlig duger til, følelsen av at det var det han mente. Men nå er det ingen som sier noe, jeg baker brød i fred, redder deigen, baker det, lager et brød, min egen lunsj fra bunnen av. Tar lengre tid enn det oppskriften sier, men det blir brød.

Sotsji

Står opp tidlig en lørdag morgen og gjør ferdig en innleveringsoppgave i fysikk, den skal leveres på tirsdag men jeg har ikke tid til å gjøre den på mandag for da skal jeg noe annet, gjør det i dag, er en person som helst vil bli ferdig med ting først som sist, ikke utsette det til siste liten; det som er vanskelig først, deretter det som er lett og bare en fornøyelse, som f.eks. å se på femtenkilometeren kvinner i OL; ser på Marit Bjørgen som vinner gull på skjermen, har egentlig ikke interessert meg så veldig for skisport før jeg i eldre alder begynte å stå på ski igjen selv, nå skjønner jeg hva de snakker om, hvordan bakglatte ski føles, hvordan dårlig smøring føles, eller hvordan det er å suse nedover i sporet og forskjellen på klassisk og skøyting, samtidig som jeg tenker litt på fysikken, på glidefriksjon og hvilefriksjon, på fart og vinkler, ser det i bakkene, og også fordi det ikke er før de siste par årene jeg selv har begynt å trene, ikke lenger så sporadisk, mindre og mindre av det og heller mer målrettet slik at jeg ser hva som skjer med kroppen, den forandrer seg og det er fascinerende og jeg tenker at det er fascinerende generelt hvordan man kan få kroppen til å gjøre og å bli så lenge man har vilje og tålmodighet, det er fascinerende hvordan man kan presse den, øve den opp og derfor er det også fascinerende å se på sport, for det som jeg før bare tenkte på som mennesker som beveger seg, hva var så interessant med det?, er jo slettes ikke bare det, men viljestyrke og hardt arbeid, og heller ikke bare det, men naturfag i praksis, for hva er det egentlig som skjer med kroppen når man gjør sånn og sånn, hva skjer med oksygenet og hvorfor blir det melkesyre, hva skjer med musklene og mitokondriene og akkurat hvordan er det egentlig  kroppen lager energi helt ned til cellenivå, det er fryktelig interessant, det fine maskineriet som kroppen er. Og dagen før sitter jeg og ser på åpningsseremonien i Sotsji og kjenner på mine egne muskler, spesielt overarmene og leggene, som føles vonde for jeg har trent styrke tre ganger på fire dager samt løpt og syklet flere mil og jeg kjenner på armmusklene og ser at de har blitt tydeligere enn de var da jeg begynte med styrketreningen, jeg kjenner at jeg er fornøyd, at jeg har klart noe, for før klarte jeg ikke å ta armhevinger og stå i planke, det kan jeg nå, det er en glede over at jeg har klart å få noe til å forandre seg til noe (litt) annet. Og selvsagt, det gjelder mange andre ting også, f.eks. når man blir flink i noe, tilegner seg kunnskap, også da forandrer man seg jo, man får hjernen fra å kunne noe til å kunne noe mer. Eller man skriver en setning, så et avsnitt, og hvis man har vilje og tålmodighet nok og ikke lar seg henlede til ting som er irrelevant eller mister troa, evner til å se det store høydepunktet et sted langt der framme, å aldri glemme det, så kanskje blir det en hel roman til slutt.

Bokfrokost cxii

rugknekkebrød med gulost & brunost.
grapefrukt.
kaffe.
aviser + Bokmagasinet.

Tidlig frokost. Stod opp tidlig og gjorde ferdig en fysikkinnleveringsoppgave for å rekke å se 15-kilometeren med god samvittighet. Kan jo ikke gå på ski selv lenger, snøen har jo regna bort. Jaja, det var en lykkelig tid så lenge det varte. Anyways, hurra for Marit!

Bøkene jeg leste i januar; svenske tegneserier, velferdsstatens kollaps og sigaretter

I januar fikk vi endelig snø i Kristiansand, så jeg har gått på masse ski. Jeg begynte også med et helt nytt fag på skolen, fysikk, bare for gøy. Noe jeg derimot ikke har gjort i januar, har vært å lese prosa. Jeg har ikke lest en eneste roman. Jeg har ikke engang begynt på en, det ligger ikke en eneste roman på skatollet mitt (som fungerer mer som nattbord enn arbeidsplass). 

Men så kommer jeg på at jeg faktisk har lest hver eneste novelle i vinternummeret til The Paris Review, og i dag, første februar, ankom andre nummer av norske Granta. Gleder meg til å lese det. 

Noe annet jeg også gleder meg til å lese er Hanne Ørstaviks Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux. Var på litterær lunsj på UiA med henne for et par dager siden og det var så bra. 


SAKPROSA
1. EN AV OSS av Åsne Seierstad
2. FRYD OG FARE av Vigdis Hjorth
3. FARVEL NORGE. VELFERDSTATENS FREMTIDIGE KOLLAPS av Jon Hustad

POESI
4. TEORI OM DET ENESTE av Nils Chr. Moe-Repstad

TEGNSERIER
5. ZELDA OG PATRIARKATET av Lina Neidestam
6. BERÄTTELSER FRÅN ENGELFORS av Sara Bergmark Elfgren, Mats Strandberg, Lina Neidestam, Kim W. Andersson, Kare Johnsson

ANNET
7. IT av Alexa Chung
8. RØYK. HISTORIER FRA EN STANDHAFTIG KULTUR av Mariat Ausland og Egil Børre Johnsen (red.)

--

DEN BESTE BOKA
Det må bli essaysamlingen til Vigdis Hjorth. Har tenkt (og tenker fortsatt) mye på den i ettertid. Og så ble jeg skikkelig begeistra over Zelda-tegneserien til Lina Neidestam. Jeg har egentlig lest mye mer av det enn det ser ut på lista over, har nemlig lest alle bladene også, haha. Livsbetraktninger tatt på kornet!


DEN KJIPESTE BOKA
Jon Hustads bok om velferdsstatens problemer var definitivt den tørreste. Røykboka var kjedelig, det beste bidraget var Agnes Ravatn sitt: "Kjære Jon! Takk for sist. Eg kan dessverre ikkje vere med i boka di, for foreldra mine veit ikkje at eg røyker. Beste helsing frå Agnes."

Takk til hvalene

I dag hadde jeg matematikkeksamen og det gikk dritbra. Hvis jeg ikke får en 6-er er det en skandale. Hvem kan jeg takke det for? (Bortsett fra en god lærer og en dr. ing. pappa som bærer over med alle mine spørsmål om funksjoner og derivasjon?) Jo, hvalene, og alle de andre dyra i havet. Jeg har nemlig tenkt til å bli biolog og en dag jobbe for SeaShepherd (eller WWF e.l.). Jeg tenker nemlig på dem hver gang jeg lurer på om jeg heller skal gjøre noe annet enn matematikkleksene. Jeg gjør dette for hvalene, tenker jeg, rokkene, fiskene, haiene, det biologiske mangfoldet i havet, og da er prioriteringen lett. Det er fint med et overordnet mål med livet som er viktigere enn alt annet.

(Og nei, jeg tuller ikke nå. Mener det.)

Nå er det juleferie (fra skolen) og jeg feirer med å lese videre i Ragnar Kvams biografi om Thor Heyerdahl, Mannen og mytene. Jeg vet alt som skal skje, men det er sykt spennende likevel. Anbefales!
I tillegg dumper snart On the Origin of Species i postkassa mi. På tide at jeg leser den!

Edit: Jeg syntes det gikk så bra at jeg meldte meg på enda et realfag (i tillegg til mer matematikk og biologi) til våren: Fysikk! Gleder meg!

Knølhval. Bilde lånt fra http://ndla.no. 

Siste vers?
Skal det stå på den siste tavlen
den som er knust og uten lesere:
Planeten går i stykker, drept
av dem som den ernærte?
Vårt felles liv ble bare:
Vi oppfant kapitalismen?
Deretter ble vi flinke i fysikk
og oppfant en felles død?
 - Fra Bertolt Brechts Schweyk i annen verdenskrig, 1943

Om å slutte å drikke

Jeg har bestemt meg for å slutte å drikke.

Jeg våkner ikke opp en dag og er kanonfyllesyk, tenker 'Faen, i går!' for så å si det innholdsløse og tomme 'Jeg skal aldri drikke mer ass.' Jeg våkner opp en dag hvor jeg er helt ok i formen og tenker at dette har jeg tenkt på lenge, at jeg skal slutte med dette meningsløse tullet, nå er det nok, det er altfor dyrt og jeg vil heller bruke pengene på en dyr middag, eller smoothies; jeg tenker på hvor absurd det er at jeg aldri tviler på om jeg skal betale 68 kr for en halvliter øl, mens den samme summen for en akkurat-blendet smoothie er noe jeg aldri kjøper, enda jeg elsker smoothies like mye som øl, i grunnen liker jeg jo smoothies bedre, for det er jo sunt i tillegg. Faen det er så jævla dyrt med alkohol. Jeg vil heller bruke pengene mine på andre ting.

Grunn to. Enda jeg har tenkt på å slutte å drikke lenge, jeg tror kanskje jeg har tenkt på det i godt over et år, så har jeg likevel fortsatt å drikke. Riktignok har det blitt færre og færre ganger. Likevel er det for mange ganger. Det er for mange ganger hvor jeg drikker og hvor det ikke gir meg noe særlig. Seff, det er gøy de gangene alle bare er sykt med og man ender opp på et nachspiel på et nytt tak over byen og ser på soloppgangen klokken seks om morgenen, men hvor ofte skjer det. Det er så mange ganger man drikker og det ikke skjer. Og det skjer i hvertfall ikke på vinteren. Og nå er det snart høst og altså på tide å gi seg. Her en dag kom jeg på et kaffeslabberas på Vågen etter en kveld ute på byen og da jeg var yngre var kaffeslabberas dagen derpå alltid veldig gøy, for man snakket alltid om alt det syke og morsomme som skjedde dagen før, det ble nesten like gøy av å snakke om det som å oppleve det selv, men denne gangen på Vågen merket jeg at jeg ikke hadde noe å si. Jeg hadde ikke noe å fortelle. Det hadde ikke skjedd noe jeg ikke hadde opplevd før. Jeg danset i timevis i strekk, kjøpte noe fyllemat som jeg ikke husker smaken på, snakket med en matte- & fysikkstudent som prøvde å sjekke meg opp, og som den eneste grunnen var til at jeg hang med ham så lenge, var at han hadde Haugesundsdialekt, og jeg elsker Haugesundsdialekt og måtte bare høre litt på ham før jeg tok bybanen hjem. Som om han var en radio. Uansett, det skjedde ikke noe å snakke om. Og sånn er det blitt de fleste gangene. Jeg går ut og så skjer det ikke noe minneverdig. Det er bare waste of time. Jeg kunne heller blitt hjemme og lest i en bok. Eller skrevet noe. Eller sett f.eks. en Audrey Hepburn-film jeg ikke har sett ennå.

Grunn tre. Jeg er ikke seksten år lenger. Jeg er ikke ung og seksten år og i stand til å drikke en hel flaske med sprit for så å våkne på en madrass somewhere og sprette opp som et nyfødt føll (eventuelt gå rett fra nachspiel til en norsktime på skolen) . Jeg er tjueto (snart tjuetre), jeg er så gammel at fyllesyken drøyer seg i to dager. Og når jeg er fyllesyk får jeg ikke gjort noe fornuftig. Jeg bruker disse dagene på vas, og vas har jeg ikke tid til. Jeg vil lese og gå tur i skogen (eventuelt jogge) og spise råkostsalat til middag. I stedet får jeg ikke konsentrert meg og ender med å se altfor mange episoder av en dum serie, følgelig blir det ikke noen fysisk aktivitet, og å spise chips og dip og annen mat jeg ellers ikke rører. Jeg er rett og slett vannvittig trash når jeg er fyllesyk, og det får meg til å føle at snev av vemmelse og avsky for meg selv. En dag må alltid inneholde: sunn mat, fysisk aktivitet og hjerneføde. Kjæresten min sier at jeg har en syk form for selvdisiplin som ikke tillater meg å avvike fra denne dagsoppskriften en eneste dag, men jeg hater det og føler meg som et dårlig menneske når det skjer, så jeg kommer til å gjøre selvfølelsen min en tjeneste ved å la være å drikke. Jeg kommer aldri til å få dårlig samvittighet.

Heller ikke kommer jeg til å føle særlig mye fylleangst nå som jeg slutter å drikke. Jeg tror ikke jeg gjør så veldig mye dumt i fylla sånn egentlig, men noen ganger er det ting som bare er helt uutholdelig å tenke på at jeg har sagt/gjort; det skjer sjeldent, men når det først skjer så orker det ikke og jeg føler jeg har mistet verdigheten, så hvorfor ikke bare unngå det for godt. Det var grunn fire.

Som jeg allerede har nevnt er jeg jo nesten sykelig opptatt av å være en sunt menneske. Dette går ikke hånd i hånd med å konsumere tjue-tretti enheter på en kveld. Det er helt absurd at jeg som ellers spiser sunt ikke setter spørsmålstegn ved å konsumere all denne alkoholen. Jeg har bestemt meg for at jeg heller vil supe nedpå smoothier og friskpresset juice og vann. Det er bare synd at utestedene ikke selger sånt. Da kunne jeg bare latt som om jeg drakk en daquiri eller noe. For det må være jævla irriterende å stadig vekk bli spurt om hvorfor man ikke drikker. Jeg har selv spurt andre om hvorfor de ikke drikker, og det første jeg alltid antar er at vedkommende er religiøs, hvilket bringer meg over til meg selv, tenk om folk tror at jeg ikke drikker lenger fordi jeg har blitt religiøs. Jeg er jo overhodet ikke religiøs. Uansett, det er ikke så viktig. Folk får bare tro hva de vil. Det finnes bedre grunner til at jeg har tenkt på dette så lenge uten å ha sluttet ennå.

Jeg har vært redd for å bli helt sosialt utestengt. Alle jeg kjenner (bortsett fra familien min) drikker. Jeg har vært redd for at hvis jeg ikke drikker, så er jeg ikke interessant nok og så ender det bare med at folk slutter å invitere meg på vorspiel/fest osv. Jeg har også vært redd for at jeg skal hate å være med på sosiale settinger uten å drikke alkohol. Det fatter jeg ikke at jeg har tenkt, for jeg kan komme på flere hyggelige ting jeg har vært med på uten at jeg har drukket alkohol, tilogmed når de andre har drukket. Jeg har faktisk opplevd å være med på vorspiel uten selv å drikke, hvor det faktisk var hyggelig. Det er verre å være ute på byen uten alkohol innabords. Det har jeg opplevd når jeg har vært blakk og rastløs på likt, og det har stort sett vært forjævlig. Folk er idioter når de er drita. Det de sier er bare idioti. Strippede tanker, hjernedødt, naivt og så videre. Jeg kan ikke fordra å være ute på byen når jeg selv ikke er drita. Men then again, hva skal jeg ute på byen å gjøre når det faktisk er sånn det er. Ugivende. Jeg kan heller la være og forbeholde byturene til når det er gode konserter eller klubbkonsepter. For jeg kan faktisk danse edru. Det har skjedd. Og kan (forhåpentligvis) skje igjen.

Men skal jeg virkelig slutte? Jeg som elsker bar rom og musserende og god vin til maten og årets første utepils og russisk vodka? Ja. Jeg skal slutte å meske meg innpå alkohol og gå ut på byen og snakke piss og bli dårlig og uproduktiv dagen etter, jeg skal slutte å drikke fem utepils på brygga (sykt dyrt), jeg skal slutte å finne meg i at man må drikke i visse situasjoner og heller tenke utenfor boksen, det går faktisk ann å drikke noe annet. Eplemost f.eks., det er jo kjempegodt. Hvorfor drikker jeg ikke mere eplemost? Hvorfor sitter jeg sånn fast i dumme, sosiale normer? Hvorfor bruker jeg så mange penger på det? Jeg må slutte med sånt. Jeg gir ikke opp det ene glasset med cava en gang i måneden, det gjør jeg ikke. Det er derfor jeg sier nesten-avholds. Men akkurat nå tror jeg det er slutt på en lang stund. Helt til jul vil jeg prøve. Ja, jeg skal ikke drikke noe alkohol helt til juleferien. Det blir fint, tror jeg. Jeg tror jeg kommer til å bli et mer harmonisk menneske. I går feiret jeg avgjørelsen med å kjøpe et wienerbrød på et bakeri. For sånt har jeg råd til nå.

35 litterære anbefalinger

Det er høst og alle snakker om at det er da alle de nye bøkene blir utgitt. Det må jo bety at høst, det er en tid hvor folk leser mye. Jeg tenkte derfor å komme med en anbefalingsliste på trettifem bøker og/eller noveller. Og jeg har prøvd å la være å ta med de bøkene jeg allerede har skrevet om tidligere i denne bloggen, sånn at de som er faste lesere slipper å lese for hundrede gang at jeg elsker den og den boken/novellen såå mye. Derfor er ikke dette en liste over de beste bøkene jeg noensinne har lest, men rett og slett en generell liste over bøker jeg synes er bra. Så, yes. Her er de.

AN ELEGY FOR EASTERLY av Petina Gappa

Novellesamling som jeg såvidt har nevnt før. Den handler om forskjellige mennesker i Zimbabwe. Noe er trist, noe er morsomt, noe er hyggelig, noe er fælt.

ANIMAL FARM av George Orwell

Jeg så filmen på Barnefilmfestivalen da jeg var liten og hadde en sykt ekkel følelse etterpå, noe jeg da jeg ble eldre tenkte skyldtes at jeg bare var elleve år og ikke taklet at gårdshesten ble sendt til slakteren for å bli lim, men der tok jeg feil. Jeg ble nemlig enda noen år eldre og leste boka, og da var ekkelhetsfølelsen der ennå (og det var ikke pga. hesten).

THE BEAR CAME OVER THE MOUNTAIN av Alice Munro (novelle)

Jeg grein offentlig på Gardermoen da jeg leste denne. Enten var den så bra eller så hadde jeg PMS.

BILDET AV DORIAN GRAY av Oscar Wilde

Jeg har vært forelska i Oscar Wilde siden engelsktimene på skolen begynte. Sånn omtrent. Jeg har lest dritmye av ham, så jeg siterer ikke bare Oscar Wilde for å sitere en kjent forfatter uten at jeg egentlig har noe forhold til vedkommendes verk. Anyways, det tok likevel en stund før jeg fikk lest Bildet av Dorian Gray, tror jeg leste den forrige vinter, men, men, bedre sent enn aldri.

BLÅMANN av Jens Bjørneboe

Etter å ha lest denne lurte jeg på hvorfor de som snakker om Bjørneboe aldri snakker om denne. Dette er nemlig min favoritt Bjørneboe-bok.

THE CATCHER IN THE RYE av J.D. Salinger

Sykt klisjé å like denne, men klisjéer er klisjéer av en grunn, så har du ikke lest den ennå, så bør du. 

DEN LYTTENDE av Tove Jansson

Novellesamling. Den handler ikke om Mummitrollet eller noen andre fra dalen. Den handler om mennesker. Hm. Handler ikke alle noveller om mennesker? Nei, det gjør faktisk ikke det, men denne gjør det.

ET HAV AV VALMUER av Amitav Ghosh

Denne handler om India under kolonitiden, om opiumshandelen, om forhenværende maharajer, deres koner og deres elskere, om engelskmenn, om indere, om tvangsekteskap, om folk som rømmer vekk i båt. Jeg har hørt at Ghosh skal skrive en fortsettelse, og i så fall gleder jeg meg til det.

ETTER SKJELVET av Haruki Murakami

Novellesamling. En av novellene handler om en mann som kommer hjem til leiligheten sin hvor det oppholder seg en stor frosk som snakker til ham og Murakami skriver om det som om det er helt normalt med store, snakkende frosker. Hvis jeg møter en på busstoppet neste gang jeg skal til bussen, så kommer jeg bare til å så vidt skue på vedkommende.

EVELYN SPØKELSE av Maria Hede

Jeg har lest kjempemange (skjønnlitterære) bøker om folk med spisefortyrrelser og mesteparten av det suger. Denne, derimot, var straight up og bra.

FIREWORKS av Richard Ford (novelle)

Jeg er virkelig dårlig til å summe opp noveller. Og jeg liker det heller ikke. Det er kanskje derfor jeg ikke studerer litteratur. Men det betyr verken at jeg ikke kan like dem eller at jeg ikke forstår dem. Og denne liker jeg altså. Så jeg anbefaler den.

FORBRYTELSE OG STRAFF av Fjodor Dostojevskij

Den er ikke så tung å lese som ryktet skal ha det til. Det er bare å begynne, en burde lese den før eller siden uansett. Av og til leser man bøker fordi man etterpå vil si at man har lest den, og jeg må være ærlig å si at det nok var grunnen til at jeg begynte på denne, men tro det eller ei, den er faktisk fantastisk. Dette er med rette en stor roman.

FRANKENSTEIN av Mary Shelley

Dere vet vel at det ikke er monsteret som heter Frankenstein, men han som lager monsteret? Det visste ikke jeg før jeg leste boka. Dette er en klassiker.

FUGLANE av Tarjei Vesaas

Denne boka handler om en mann og moren hans som bor på en liten øy ute i skogen, og mannen er ferjemann med robåten sin, fra øya og inn til fastlandet, det er bare han og mora som bor der til mora får en kjæreste. Det er lenge siden jeg har lest denne, men jeg tror kjæresten er jeger, og det er det og den er så trist.

GARPS BOK av John Irving

Kunne nesten ikke legge denne fra meg ass. Og ps, så så jeg filmen (som hadde fått navn Garps verden) i går, og den var det så vidt jeg ikke skrudde av. Hvordan kan en bok som er så bra/gøy bli så dritkjedelig på film?

GUD VELSIGNE DEM, MR. ROSEWATER, ELLER PERLER FOR SVIN av Kurt Vonnegut Jr.

Denne boken handler om en mann som øser ut penger, eller det vil si at mange synes han sløser dem bort (antagelig slekten hans, siden de skal arve ham), så jeg mener å huske at de derfor sier han er gal sånn at han skal inn på galehus, men det er bare tull, for han er jo bare snill og gavmild og gir vel faen i å eie altfor mange penger. Eller noe. Det er i hvertfall en gøy bok. Hm, dette minner meg på at jeg burde lese mer av Kurt Vonnegut; jeg drar på biblioteket straks!

HISTORIEN OM PI av Yann Martel

Denne boka handler bare om en gutt og en tiger og noen andre dyr som har vært utsatt for et skipsforlis og som nå driver rundt i en livbåt på havet, og hva er det egentlig å skrive om noen som driver rundt på måfå i havet? Ingenting. Likevel har Yann Martel skrevet en hel bok om det og den er superfin.

HUSET USHERS FALL av Edgar Allan Poe (novelle)

Ja, det er fra gother-perioden, men han er en like god forfatter for det om. Og ja, vet at jeg har skrevet at jeg ikke er noe særlig glad i verken dikt eller noveller, men ingen regler uten unntak: jeg liker svært godt både Poes dikt og noveller. Og mens vi er inne på denne forfatteren, les også novellen Hjertet som sladret.

HVITE TENNER av Zadie Smith

Det er ikke så lenge siden jeg kjøpte denne boka på loppis for fem kroner og derfor kom til å lese Zadie Smith for første gang i mitt liv. Herregud, hvorfor har jeg ikke lest henne før nå, sier jeg bare?!

KATTEØYET av Margaret Atwood

Det er kjempelenge siden jeg leste denne og kan ikke huske hva den handlet om, men jeg husker at jeg syntes den var kjempebra. Håper jeg ikke tar feil nå, men livet er kort, og det er altfor mange bøker, så jeg gidder ikke lese den på nytt igjen med det første for å finne ut av det.

KJÆRE TIMO av Elin Brodin

Den handler om Timo som er aids-syk og jenta som er forelska i ham selv om han er homofil, hele boka er det hun skriver til ham, men det er ikke en sånn teit forelskelse, hun blir venner med Timo -han har grønn hanekam- og kjæresten hans, og de spiser veggismat sammen og spiser øl-is og jeg tror de har en hund, men jeg husker ikke helt.

LOLITA av Vladimir Nabokov

Dette er en av mine yndlingsbøker noensinne av en av mine yndlingsforfattere noensinne.

LOVERS OF THEIR TIME av William Trevor (novelle)

Denne handler om en gift mann som har en affære med ei jente som drikker gin & peppermynte; de spiser sandwicher inne på et bad, de drikker vin, de snakker om steder de ikke har vært; Bahamas, Brasil, Peru, Seville, Hellas, Nilen, Persepolis, Rocky Mountains, mens de i stedet egentlig burde spare penger sånn at han kan skille seg og sånn at de kan dra til alle disse stedene, men det gjør de ikke, og det hele forblir en baderomskjærlighetshistorie.

LONDONSTANER av Gautam Malkani

Dritgøy! Jeg kom til å lese den på norsk fordi jeg i en ledig stund på Hove mange dager før festivalen begynte fant den liggende i teltet, men jeg tror nok den er bedre på engelsk fordi det er et stort poeng at den er skrevet på slang og engelsk er originalspråket. Og fy faen, slutten på den! Jeg ble helt sjokkert!

MEG EIER INGEN av Åsa Linderborg

Den er fin og litt trist og sann og jeg leste den før Knausgårds Min kamp 1.

THE MOON IN ITS FLIGHT av Gilbert Sorrentino (novelle)

Denne handler ikke om så veldig mye egentlig, jeg kan ikke komme med en kort oppsummering av en historie. Jeg har denne novellen i en novelleantologi i hylla og jeg har understreket veldig mange avsnitt og setninger.

NORDKRAFT av Jakob Ejersbo
Handler om forskjellige folk med forskjellige narkotikarelaterte problemer i Aalborg i Danmark. Til tider hysterisk. Det er laget en film basert på boka også, det er lenge siden jeg har sett den, jeg så den lenge før jeg leste boka (som jeg faktisk kom over i en bruktsjappe i Aalborg) og da ble jeg mest satt ut over hvor lik filmingen var som i Requiem for a Dream, men nå har jeg sett hundrevis av narkofilmer og alle bruker visst den måten å filme på.

PARFYMEN av Patrick Süskind

Så mye bedre enn filmen.

POPULÆRMUSIKK FRA VITTULA av Mikhael Niemi

Gøy bok! Og mens vi er inne på det, se filmen også, den er minst like gøy!

SAMAN ER EIN MINDRE ALEINE av Anna Gavalda

Jeg elsker denne. 

SOME OTHER, BETTER OTTO av Deborah Eisenberg (novelle)

Den handler om Otto og William, de er et gammelt ektepar (eller kanskje ikke ektepar, men så godt som), og Otto er sykt lei av William, men han elsker han likevel, og det er trist og fint og melankolsk og en av de mest realistiske kjærlighetshistoriene jeg har lest. Så veldig langt i fra Romeo & Julie.

SOMETHING THAT NEEDS NOTHING av Miranda July (novelle)

Den handler om Pip og en til som flytter sammen og har litt trøbbel med å tjene penger til leia, og nå når jeg "ser for meg" novellen i hodet, begynner jeg å tenke på filmen Ghost World og jeg liker rett og slett begge to veldig godt, denne novellen og filmen, men ikke misforstå, de har ikke noe med hverandre å gjøre annet enn i hodet mitt.

STALINS KYR av Sofi Oksanen

En sterk og lærerik roman. Den handler om tre generasjoner kvinner fra Estland/Finland. Oksanens andre bok, Utrenskning, ble utgitt for en liten stund siden, men jeg har ikke rukket å lese den ennå. Det gleder jeg meg imidlertid til.

UTVALGTE EMNER I KATASTROFEFYSIKK av Marisha Pessl
Denne handler om ei jente som må løse et mysterium med de nye vennene sine og nå ser jeg at det hørtes sykt 50-talls jentebok-aktig ut, men den er ikke det. Pluss det er sykt mange litteraturreferanser i den.

VICTORIA av Knut Hamsun

Dette var min første Hamsun-bok. Jeg gikk inn i en bokhandel og kjøpte en pocketvariant av den i en tid hvor jeg var sånn 14-15 år og nesten ikke hadde penger. Rart, jeg kunne jo bare lånt den på biblioteket og kjøpt en pose kanelgiflar og en SjokoMelk i stedet. Jaja, jeg er uansett ikke like rar som karakterene til Hamsun. De er sykt rare!

THE WHALE av Philip Hoare

En bok som bare handler om hvaler. Alt om hvaler! Hvalens historie og biologi, om hvalen i litteraturen (hovedsaklig Moby Dick) og forfatterens personlige forhold til hvaler, anekdoter og sagn om hvaler, om havet, om Nantucket og hvalfangst osv. Med bilder og tegninger. Wuhu, jeg elsker hvaler!