Bøker om Arktis 3/12: Alkekongeriket

I vinter, for et par måneder siden, kom jeg over det litterære tidsskriftet Polarlit. Polarlit oppstod i 2023 og er intet annet enn Svalbards eget litteraturmagasin. Med stor interesse scrollet jeg nedover hjemmesidene deres og fant et par dikt av Kjersti Ericsson. Det viste seg at diktene, om havhest og ismåke, var hentet fra diktsamlingen Alkekongeriket som ble utgitt i 1997. Til min store glede fant jeg samlingen i nettbiblioteket til Nasjonalbiblioteket. Jeg liker hvordan Ericsson beskriver Svalbard først og fremst via de levende, hvordan omgivelsene kommer til syne i relasjon til dem fremfor å stå alene. Jeg liker også hvor tydelig det er at diktets jeg er fremmed i det høy-arktiske landskapet, fordi hun eller han stadig drar de arktiske skapningene inn mot noe kjent, et skjærereir for eksempel, som i det følgende diktet, og at i det skjærereiret kommer inn i diktet, er det ikke lenger de små plantene under vinterdekket som fremstår som det eksepsjonelle, men nettopp skjærereiret; i det siste linje leses er det skjærereiret som føles malplassert. Det som først fremsto som kjent, er nå det fremmede. 

I neste dikt sees enda en sammenligning av arter på Svalbard og på fastlandet, riktignok synes jeg diktet er mer banalt enn det foregående. Jeg liker det ikke like godt, men synes likevel tror godt om alle var en treffende beskrivelse av svalbardreinen. 

Følgende dikt vil jeg beskrive som barnlig og lekent, likevel ser jeg for meg mye mer enn bare en dukkende sel. Jeg tenker på det enorme landskapet, hvor smått alt som lever er i de enorme massene av hav og fjell; ved første øyekast ser Svalbard ut som et ødeland, men ser man nøyere etter finnes det liv!  Kanskje ikke så veldig mye, men ikke ikke-eksisterende, det finnes!

Videre et dikt om den arktiske dagen, som er et av mine favoritter fra samlingen. Jeg liker sammenblandingen av sola og barnet, at hun er både sola og det vanskjøttede barnet. 

Her kommer et eksempel på hvordan Svalbard, eller skal vi si samfunnet i Longyearbyen mer spesifikt, beskrives via objekter, både sko og planker. Jeg liker spesielt den andre delen, hvor plankene som en gang var levende trær, kommer til orde. 

Forøvrig var diktsamlingen delt i tre deler, hvor bare den andre delen handlet om Svalbard, men likevel syntes en rød tråd å binde delene sammen, manifestert i fugler og planer. I dette diktet fra samlingens siste del, gror valmuene frodig, i kontrast til valmuene fra det første diktet, samtidig som jeg-et tematiserer diktningen. Fant hun det samme stoffet, med samme skimmer, i nord? 

Litteratur i februar: Det beste og verste av Norge

Mye skigåing i februar, hurra! 

FAU har ordnet posebibliotek i
barnehagen. Fantastisk! 

Jeg leste nesten ingen bøker i februar, men det var tross alt både OL og deilig skiføre. En ekte, nydelig vinter ble det! Jeg kan leve lenge på det. 

Det er gått to måneder inn i året og jeg har ikke engang begynt på nyttårsplanene mine. De stjernekyndige ligger oppslått på nattbordet for ente måned på rad, det går trått, selv om det er en lettleselig bok. Alle karakterene er usympatiske, men det kan jo ikke være grunnen (jeg vil si de fleste i Havet og giften er usympatiske, men den boka er jo fantastisk). Jeg tror det kanskje er fordi romanen ikke får meg til å tro på drivkraften til noen av karakterene. Det fremstår for meg som helt urealistisk at de utholder en reise til nordområdene, hvor det er rått og kaldt og mørkt, med det som fremstår som bare vage motivasjoner.

Apropos nord, neste uke går min egen roman om Arktis til trykken. Etter påske er den å finne hos bokhandlerne. Ellers har jeg skrevet en anmeldelse av Jeff Sebos The Moral Circle på hjemmesidene til Forfatternes klimaaksjon. 

SAKPROSA 
1. LØGNEN av Kenneth Fossheim og Magnus Braaten 
2. DET BLÅØYDE RIKET. NORSKE TILLITSPATOLOGIER av Eva Joly og Nina Witoszek

Bøkene som ble liggende, 10/10

Av alle bøkene jeg har lest i serien Bøkene som ble liggende, er Spor en av de jeg har hatt liggende kortest (sammen med Hannah Arendts Makt og vold, Thomas Bernhards Utslettelse og Kalles kopier av Bjarne Benjaminsen). En ting jeg liker å gjøre er å gå inn på nettsiden til bruktbokhandlere og plukke med meg "random" bøker. Litt som å gå langs hyllene på biblioteket og se om noe fanger interessen min, uten noen annen mål og mening. Hvem vet, kanskje leser jeg noe som viser seg å være kjempebra og som jeg ellers aldri ville ha funnet frem til. Spor la jeg i handlekurven en gang jeg klikket meg gjennom bruktbøkene til Bingen Bok, den gang de ennå het Gullberg & Bostadløkken. Jeg tror det var under covid at jeg tenkte: En over tretti år gammel roman om urinnvånere i et reservat i USA, interessant!

Imidlertid kjedet boka meg så mye at jeg den gang la den fra meg omtrent halvveis. Jeg klarte verken å henge med eller engasjere meg i noen av karakterene. (Kanskje skyldtes det ene det andre.) Av en eller annen grunn klarte jeg å engasjere meg litt mer da jeg nylig plukket opp boka på nytt, særlig i hun som bor sammen med nonnene og er så overdrevent from at hun syr seg underbukser av vadmel som rasper mot huden slik at hun hele tiden skal minnes Kristus' lidelser. Jeg synes det var ganske fornøyelig å lese de mange samtalene hun har, med både overnonnen og den gamle mannen Nanapush som forteller henne en grov historie om vannet for å understreke hvor latterlig kyskheten hennes er. Jeg synes også det var vemodig å lese kapittelet der Nanapush selv kommer til ordet, hans beskrivelser av familien og hvordan datteren valgte å gi fra seg sin datter igjen, som jeg tror er hun som ender opp med å bli en nonne, men det er vanskelig å si siden første halvparten av boka ligger et annet sted for meg, i tåken? 

En kan jo spørre hva som er vitsen med å lese sånn som dette, å ta opp igjen en bok jeg har lagt fra meg og glemt så mye av, av ulike grunner. I dette tilfellet, hvorfor ta opp igjen Spor når den kjedet meg så mye forrige gang? For å finne ut noe har forandret seg, om grunnen til at den ikke lot seg leses da hadde mer med min sinnsstemning å gjøre enn selve boka? En lignende opplevelse fikk jeg da jeg tok opp igjen Beckomberga, den var mer leselig for meg nå enn sist. Hva er grunnene til slike forandringer? Hva er grunnen til at Spor var mer leselig nå, var hjernen min kanskje litt for bløt den gangen jeg tok fatt på den, var jeg kanskje litt for trøtt, ukonsentrert? Godt mulig, for etter et litt kjapt søk finner jeg fram til at jeg var gravid da jeg først startet Spor og jeg husker at det var en tid hvor jeg var veldig sliten og trøtt. Rett og slett ikke i form til å utsette meg selv for noe jeg ikke kunne henge på en knagg. 

Er det ikke også litt gøy å lese bøker over tid, å lese litt her og litt der, uten å få med seg en sammenheng, omfavne kaoset, mangelen på en klar sammenheng? Er det nødvendig å få med seg absolutt alt? Hvor mye i livet går egentlig opp? Veldig lite. Så moro synes jeg det var at nå som dette lille prosjektet i er i mål, har jeg bestemt meg for å gjøre det samme til neste år, med ti (?) nye bøker. Fortsatt er det mange halvferdige bøker å ta av. Hva vil de fortelle meg om hva jeg har tenkt før og hva jeg tenker nå? 

Litteratur i juli: Rock pools, hevngudinner og Kensington Gardens

PROSA

1. DYRKING AV SYDLIGE VEKSTER ETTER MITSJURINS METODE av Weronika Murek
2. FURIES av Sandi Toksvig (red.) 
3. AUDITION av Katie Kitamura  

SAKPROSA 
4. WHY LOOK AT ANIMALS? av John Berger 

Siste dag i juli og jeg teller fire bøker lest. Med andre ord fikk jeg ikke lest særlig mye i løpet av de tre ukene i England. Flere bøker ble med på reisen, men var fortsatt ikke lest da vi kom hjem i forgårs og jeg kjente at jeg godt kunne hatt en ferie etter ferien, men heldigvis er det snart helg. Jeg akter å ikke gjøre noe annet enn å henge i nabolaget. Kanskje løpe en parkrun. Helst også lese noe som som er kjempebra, for jeg følte ikke at noen av bøkene jeg leste i juli var en stor begivenhet. 

Jeg gledet meg til Audition, men etter noen kapitler forstod jeg at jeg antagelig ikke kommer til å åpne en roman av Kitamura igjen. Hun bruker den samme stilen og teknikken i hver eneste roman, det er utrolig fascinerende i begynnelsen; de lange setningene, den kjølige distansen til det jeg-et observerer, som om hun er en slags edderkoppkvinne (eller et annet leddyr med ekstremt detaljert syn) som klarer å se og bemerke alt som skjer til tross for at hendelsene bare tar noen sekunder, men til slutt blir jeg alltid lei, omtrent halvveis, og i Audition til og med før, det tok ikke lang tid før jeg bare syntes stilen var irriterende og pretensiøs. Så mange omstendelige setninger for å si så lite. Jeg hat-leste resten og lot romanen bli igjen i bokhylla i cottage-en ved Robin Hood's Bay, mens jeg lot en roman av Barbara Pym bli med hjem, kanskje det er den jeg skal lese i helga? 

En annen bok jeg leste og som ikke direkte gav meg misnøye, men som jeg ikke lot meg begeistre noe særlig av, var novelleantologien Furies. Spennende tema, hvor hver novelle handlet om dyriske og mytologiske skikkelser i vår moderne verden, med bl.a. forfattere som Ali Smith, Helen Oyeyemi og Margaret Atwood. Likevel, mens jeg leste antologien klarte jeg ikke å fri meg fra tanken om at dette er sikkert veldig bra, samtidig som ingen av novellene, utenom én, fenget meg noe særlig. Kanskje er det sjangeren som gjør det, at det å lese en antologi med seksten noveller på rappen føles som å stå ved et samlebånd, hvor hver novelle forsvinner like fort som den kom, eller så var antologien kanskje litt strømlinjeformet? Den eneste novellen som satte seg var "Churail" av Kamila Shamsie. Noen uker etter at jeg leste den kom jeg stadig til å tenke på den der vi vandret rundt i Kensington. (Novellen handler om en vanvittig rik innvandrerfamilie som bor i nabolaget til dronningen, de har den nest største hagen i London, påstår fortelleren, hvor det gror et tre som huser en churail, jeg-personens døde mor.) Overraskende, siden jeg har lest Kamila Shamsie før og husker at det var en nokså grunn affære. Eller kanskje ikke, for jeg påstår ikke at "Churail" var fantastisk, men den gav meg i hvert fall noe å tenkte på. 

Apropos mytiske skikkelser, jeg fikk med meg mye folklore fra steder vi besøkte i Yorkshire, og i Whitby kom jeg tilfeldigvis over en bok om planter og folklore som jeg leste i, men langt i fra ble ferdig med. Den begeistret meg, så det stemmer likevel ikke helt at hele juli var døll på lesefronten. Hurra for det, og jeg tror sannelig den er en av bøkene jeg skal lese i de kommende dagene. 

En av tingene jeg gjorde i sommer i stedet
for å lese bøker: Lete etter krabber og eremittkreps
 i rock pools. 

En sjørøverbåt i Diana Memorial Playground
i Kensington Gardens, en lekepark basert på J. M.
Barries Peter Pan in Kensington Gardens, som, i motsetning
 til det mange tror, er en kjempetrist bok. Et veldig ungt
familiemedlem måtte reddes ned fra masten flere ganger. 

En bok jeg leste i en lekeplass i Yorkshire. Legg merke
 til det tørre gresset, det var hetebølge og
vanningsforbud de første elleve dagene vi var der.

Da det endelig begynte å regne søkte vi
tilflukt på et koselig, lokalt bibliotek. 

Brimham Rocks, et kjempegøy sted!

Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Bøkene som ble liggende, del 2/10

Jeg leste mesteparten av Dialoger 2 (1996) under koronatiden. Hadde fått for meg, da som nå, at jeg skulle lese flere av de uleste bøkene som stod i hyllene. Vi hadde nylig flyttet, så jeg hadde god oversikt over bøkene mine. Alf van der Hagens fantastiske samtalebøker fikk jeg i hendene mye tidligere, ja, jeg kan bare ha vært noen-og-tjue da jeg fikk dem i gave. Bøkene er en samling dyptgående intervjuer med norske forfattere. Hvorfor jeg lot disse bøkene stå ulest gjennom et helt litteraturstudium kan jeg jo bare lure på. Jeg er i hvert fall glad for å ha lest dem nå. Intervjuet med Jan Kjærstad har jeg tenkt på siden jeg leste det han sa om årsak-virkning, det var mens bibliotekene stort sett var stengte. 

Nå er bibliotekene ikke lenger det, jeg leste det siste intervjuet, med Tor Ulven, som allerede var død da boka ble utgitt, på nettopp biblioteket. Jeg har skrevet en tekst om Emma Kanckos De jordbundna, men jeg trenger å la den hvile litt før jeg kan sende den avgårde. Så jeg har lagt den vekk og i mellomtiden, mens jeg venter på distansens kjølige blikk, fått lest det eneste intervjuet Tor Ulven noensinne gjorde. Han sier i intervjuet at avanserte ting kan sies med et enkelt og klart språk, jeg har ingen grunn til å ikke la noen få lese noe bare fordi det er enkelt. Dere, på den annen side, skal få noen utdrag fra intervjuboka som dere kan lese. Jeg må bare si det: Dialoger-bøkene til Alf van der Hagen er en bokskatt. 

Fra intervjuet med Tove Nilsen. 

Fra intervjuet med Tor Ulven. 

Fra intervjuet med Jan Kjærstad. 

Bøker lest i september: Arktiske drømmer og norske menn

SAKPROSA
1. VERDA MI SMELTAR av Line Nagell Ylvisåker
2. STORE KONGENSGADE 23 av Søren Ulrik Thomsen

PROSA 
3. VINGEBELASTNING av Helga Flatland

POESI
4. I TIDENS LØP av Hanna Resvoll-Holmsen

Er september min yndligsmåned? Den må i hvert fall være en av topp 3. 

Blant hendelser av det litterære slaget kan nevnes at jeg deltok i en panelsamtale på Deichman Tøyen i regi av Legenes klimaaksjon. Jeg leste litt fra De jordbundne, hvis hovedperson kan tenkes å ha en fødselsdepresjon – eller har hun egentlig det? Er det ikke snarere den økologiske krisen som tærer på den mentale helsen? Who knows! Den som leser, får avgjøre selv. Fint å være med på, var det i hvert fall.

En annen ting jeg var med på (riktignok som publikum, ikke deltager) var lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns nye diktsamling Norsk kjærleik på Vega. Etterpå så vi oppsetningen av Kvit, norsk mann, som jeg er glad jeg fikk med meg, selv om jeg synes stykket var litt vel gjentagende.

Ellers har jeg skrevet en del, og byttet fra et skriveprosjekt til et annet. Jeg har forferdelig mange bøker i stabler som bare venter på å bli lest ferdig, men det har vært så mange epler og pærer å plukke, husvegger å male, turer å gå. Nå leser jeg imidlertid Barry Lopez' Arctic Dreams, og jeg elsker den. Apropos Arktis, Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker anbefales! En god blanding av forfatterens egne opplevelser av hvordan det er å bo i Longyearbyen, og andres. Interessant og lærerik om Svalbard, selv om jeg savner et dypere dykk etter hvorfor folk må bo i Longyearbyen. Det står jo ganske mye annet på spill i Longyearbyen enn i en hvilken som helst bygd på fastlandet som er truet av fraflytning. Men kanskje det står mer om det i Annleislandet Svalbard: små liv i storpolitikken som jeg faktisk har liggende på skrivepulten. Undertittelen lover i hvert fall bra for det.

Senere i oktober reiser jeg til Kristiansand for å delta på Bokdager på Sørlandet. Da skal jeg få sett Kunstsilo, og! Det gleder jeg meg til.

En ting jeg gjorde når jeg ikke leste var å dra
på stranda med barn og hund. 10/10

Brukte store deler av av september
på å male huset. 

Boka mi på Nesodden bibliotek. 

Bøker lest i august: På tømmerveien

SAKPROSA 

1. PABBI av Mímir Kristjánsson

PROSA

2. CHINA RICH GIRLFRIEND av Kevin Kwan

Fikk bare lest to bøker i august, men legger du merke til noe spesielt? Lista har en mannsandel på hele 100 %! Ikke verst, hva! (Selv om jeg fortsatt er langt fra målet om å lese minst 44 menn.) Leser for tiden både Kjærstad og Fløgstad, men også Evenings and Weekends av Oisín McKenna. 

Nå er det indian summer og jeg skriver nesten hver eneste dag. Skogen ved stallen er hogd ned og pærene faller ned på bakken. Jeg har plukka piggsopp og granmatriske, kantarell og kremle. I helga har vi malt huset og høstet gulrøtter og rødbeter. I morgen får vi besøk av en hund! 

I september skal jeg snakke litt om forfatterskapet mitt under et miniseminar om natur og helse i regi av Legenes klimaaksjon, på Deichman Torshov. Også skal jeg se Kvit, norsk mann på Vega Scene. Det gleder jeg meg til. 

En kjempeinteressant bok jeg leste på
Norsk vegmuseum* mens barna lekte med biler. 

Fint dikt av Hans Børli, lest i
ovennevnte bok.

Familiens andre andrebok kom ut i august. 

*Altså, 10/10 til Norsk vegmuseum! Vi dro til Lillehammer i ens ærend å besøke museet. Enhver unnskyldning til å dra dit er for meg velkommen. Jeg tenkte å, da kan vi kanskje dra på Bjerkebæk den andre dagen, men nei, vegmuseet var så gøy at vi måtte dra dit to dager på rad. Hvem hadde det gøyest, barna eller de voksne? Jeg vet ikke, det er ikke godt å si! Endelig fikk jeg se en ekte tunnelboremaskin! 

Mer mann i monitor V

Jeg leste Den polske bokseren av Eduardo Halfon tidligere i år, og likte den svært godt, til tross for dens mannlige cockiness. Tok derfor med meg Halfons Signor Hofman hjem da jeg tilfeldigvis så den på biblioteket en regntung dag i forrige uke. Romanen, eller skal vi kalle også denne boka for en episodisk roman, befinner seg i samme landskap som Den polske bokseren. Den er altså mer av det samme, bare i et mindre format, kan man si: Mindre cocky (selv om den definitivt er mannete), ikke like far-fetched, ikke like mange underlige menneskemøter (selv om de for all del finnes) og ingen perfekt legekjæreste som tegner orgasmene sine i en notatbok(!). Interessant var det likevel, og jeg elsker hvordan Halfon forteller om ting som ikke synes å være noe mer en enn liten anekdote, for så senere, å la dem gi mening til helheten; plutselig ser man forbindelsen, og da skjønner man at det han skrev et sted for lenge siden jo måtte være der for at det man leser nå skal bli så sterkt. Det er noe essayistisk ved måten han gjør det på, men romanen selv er ikke essayistisk: Her skjer hovedpersonens tenkning og observasjoner i en klart håndfast verden; en safirgrønn Saab tar Halfon fra sted til sted. Vi følger Halfon sjeldent langt inn i tankerekker, sjeldent vekk fra der han befinner seg, hva han gjør og, ikke minst, hvem han snakker med. En av delene jeg liker best er der hvor Halfon gjenforteller hva menneskene under et besøk til en kaffeplantasje forteller ham. 

Jeg kan le litt av de mannete tingene i teksten, for så straks, i neste øyeblikk, igjen dras inn i observasjonene til hovedpersonen, som han forøvrig forteller med en helt riktig distanse. Her skal dere likevel få se, siden dette tross alt er et Mer mann i monitor-innlegg: 

Allerede på første side sammenlignes havet
 med "en naken og blendende nabodame". 

"Men da jeg så hvordan hun stakk en hånd 

under..." er begynnelsen av denne mannete setningen. 

Jada, jada, du stod der halvnaken
 da du åpnet døra for ei dame. 

Hva kan det være mon tro, det samme
 hun kanskje tenkte som deg. 

Dette sitatet bet jeg meg merke i ikke fordi
det var spesielt mannete, men fordi det
beskriver en baby i bæretøy, og det er jo litt fint. 

LANGT avsnitt om porno.

Etterfulgt av planer om litt røft runking.

Ville en kvinne skrevet "På en hylle sto det fullt av
parfymer og kremer og lotioner som kvinner bruker"?
 Nei? Eller tar jeg feil?

Utdragene til tross: Jeg har ikke blitt avskrekket fra å lese mer av Eduardo Halfon. Jeg lånte nemlig enda en bok av ham i forrige ike, Sorg, og kommer nok til å lese den også. Hvorfor ikke, når jeg fortsatt er under halvveis til å nå målet mitt om å lese 44 bøker av menn i år. (I skrivende stund tror jeg tallet ligger på tolv eller tretten; forrige uke leste jeg Nattskolen av Knausgård, og det hjalp jo litt.)

Bøker lest i februar: En havmann, en polsk bokser og den russiske bygda

PROSA
1. EN ANNEN BARNDOM av Hilde Hagerup
2. CLEOPATRA AND FRANKENSTEIN av Coco Mellors
3. EN UNG LEGES OPPTEGNELSER av Mikhail Bulgakov
4. DEN POLSKE BOKSEREN av Eduardo Halfon
5. THE PISCES av Melissa Broder

SAKPROSA 
6. Å GI KJÆRLIGHETEN ET SPRÅK: SYV STUDIER I SIGRID UNDSETS FORFATTERSKAP av Anne-Lisa Amadou 

I februar kom De jordbundne til salgs i butikkene, men lanseringsfesten er ikke før neste uke: I bokhandeleren Cappelens Forslag*, onsdag 13. mars kl. 18.30. Velkommen dit! 

I Samtidens Derfor roman-spalte kan dere lese litt om romanen, bl.a. at en av ideene til romanen kom via et mammaforum, hehe. Apropos så skal jeg lese fra romanen på Deichman Tøyen førstkommende onsdag kl. 13, så hvis du, som hovedpersonen Kara, er i barselpermisjon, er det et tips til noe å gjøre. Eller hvis man av andre grunner har ledig tid midt på dagen, selvsagt. 

Ellers hadde jeg et essay hos Forfatternes klimaaksjon, og for endelig å si noe annet om meg selv, hørte jeg Helle Helle i samtale med Marie Aubert på Litteraturhuset i forrige uke. Det var fint og interessant, men jeg må innrømme at jeg liker de tidlige verkene til Helle bedre enn de senere årenes mer eksperimentelle romaner. Jeg får se hva jeg synes om Hafni forteller, men det blir nok en stujnd til for jeg har helt mistet roen til å lese de siste ukene, noe som antagelig skyldes lanseringen. Krysser fingrene for at leselysten kommer tilbake etter lanseringsfesten. 

De aller beste bøkene jeg leste i februar var nok bøkene jeg skrev om i innlegget Mer mann i monitor III, altså hele to bøker skrevet av menn. Utrolig, verden står ikke til påske. Neida, det håper jeg jo den gjør, for da er forhåpentligvis både leselysten og våren tilbake. 

*Ikke til å forveksle med Cappelen Damms egen bokkafé, Halvbroren. 

Bøker lest i januar: Kakaduer og menneskenes evolusjon

Tiden flyr, januar er over allerede. Den beste romanen jeg leste var en roman jeg har lest før, Trollvinter av Tove Jansson. Ellers var det interessant å lese Anka Ryalls bok om Hanna Resvoll-Holmsen, og Anna Blix' bok om hvordan fødsler og svangerskap foregår hos andre dyr enn oss. Og hos oss, for så vidt. Vi mennesker har utviklet oss til å føde med hjelp fra andre, jeg lærte bl.a. at kroppene våre, slik de er i dag, ikke er laget for å kunne føde alene. Elsker å lese om hvordan biologien vår er så tett knyttet til samfunnet vi har laget oss. Kanskje fordi jeg stadig kommer bort i folk som argumenterer for "den sterkestes rett", og som unnskylder dårlig oppførsel, med (det de tror er) evolusjon som grunnlag, men jeg sier som Ygritte: You know nothing. Boka anbefales! 

Februar er like rundt hjørnet, og det betyr: BOKLANSERING. Min andre roman, De jordbundne, slippes mandag 19. februar. Jeg grugleder meg. Slippfest blir riktignok ikke før i mars. Imidlertid skal jeg lese fra boka på Deichman Tøyen den 14. februar kl. 19. Sees? 

Ellers går det ganske bra med nyttårsforsettet mitt om å lese flere menn. Jeg har faktisk klart å lese akkurat 50/50 kvinner/menn denne måneden. Tommel opp til meg selv! Og øverst i bunka ligger Jon Fosse,  Mikhail Bulgakov og Thomas Bernhard. Vi skal nemlig til Østerrike senere i år, så jeg tenkte at nå er det på tide å lese ham, Utslettelse og Gamle mestere har vært på leselista i årevis. Gleder meg til å lese dem alle sammen. 

Fortsatt god vinter! Kjør og gå forsiktig på glatta!

Slik blir omslaget!

En fiffig beskrivelse, fra romanen Cleopatra
and Frankenstein av Coco Mellors.  

En morsom anekdote om Selma Lagerlöf. 

PROSA
1. TOLLAK TIL INGEBORG av Tore Renberg
2. TROLLVINTER av Tove Jansson
3. STORKENES FLUKT av Walid Nabhan
4. ILD, TENNER, VANN, TUNGE av Nhu Diep 
5. STAMBOUL TRAIN av Graham Greene 
6. LUCKY JIM av Kingsley Amis

POESI 
7. FINANS av Martin Svedman 
8. NORSKE SKOGER av Nora Aschim 

SAKPROSA
9. HANNA RESVOLL-HOLMSEN av Anka Ryall 
10. 40 UKER av Anna Blix

Hanna Resvoll-Holmsen

For et par dager siden overvar jeg en samtale om Hanna Resvoll-Holmsen på Nasjonalbiblioteket. Det er en del år siden jeg oppdaget henne og ble så begeistret at jeg tegnet en tegneseriestripe om "Norges første grønnstrømpe". Den gang hadde jeg så lyst til å lese mer av og om henne, men jeg fikk ikke tak i noe, heller ikke biografien til Bredo Berntsen. Jeg nevnte også Resvoll-Holmsen såvidt i debutromanen min, men så glemte jeg henne litt bort – på den tiden hadde jeg ennå ikke oppdaget hvor mye moro man kan finne i Nasjonalbibliotekets samlinger. (Til nå har jeg for det meste lest tekster relatert til Sigrid Undset). 

Men så – takket være Facebooks algoritmer – oppdaget jeg dette arrangementet i tide, hurra for det, for der, på scenen i Målstova, satt fire andre minst like begeistra personer. Det var både interessant og gjenkjennelig å høre panelet prate om Resvoll-Holmsens reiser til Svalbard. F.eks. det at geologene lurer på om de skal ha med en botaniker til Svalbard. Nei, det hadde de egentlig ikke tenkt, men ok da. Jeg har selv opplevd en og annen geologstudent lure på hva det er å studere av planter på Svalbard. Hvor er plantene, liksom? Helt nede på bakken finnes de, for den som gidder å se etter. Og det hadde panelet et fint sitat for, av Virginia Woolf: La oss ikke ta for gitt at livet er fyldigere til stede i det som vanligvis anses som stort enn i det som vanligvis anses som lite.

Foranledningen til arrangementet var at det i år er 150 år siden Hanna Resvoll-Holmsen ble født, og i i forbindelse med det har Nasjonalbiblioteket trykket en fotobok med noen av Resvoll-Holmsens bilder. Hun var jo en pioner i den henseende. På et tidspunkt ble det stilt et spørsmål om bilder er av betydning for forskning nå til dags, og inni meg tenkte jeg på min samling av et firesifret antall bilder av rødsildre på Spitsbergen. Svaret på spørsmålet er altså JA. 

Og som om ikke en fotobok var nok, så har litteraturprofessor Anka Ryall, som var med i panelet, skrevet en bok om Hanna Resvoll-Holmsen. Den gleder jeg meg til å lese! Å, for en fryd alt dette er!

Tøyen og Verden sa ja! (Litteratur i april)

Ditto! (Fra Kasse 19.)

Høytlesning fra en bok om verdens land og
 flagg. I forgrunnen sees den angivelig "rasistiske"
  Sitronlimonaden. (Jeg fikk tilfeldigvis øye
på boka på biblioteket og måtte sjekke selv.)

Så Grunnleggende plantediversitet utstilt på
Deichman Tøyen. Sammen med et frøbibliotek!

Leste utdrag fra en kommende roman
på Splittet Kjerne på Deichman Tøyen. 

Satt litt ute og leste når det ikke snødde. 

PROSA 
1. CRAZY RICH ASIANS av Kevin Kwan
2. ER MOR DØD av Vigdis Hjorth 
3. DE VAKRE DAGENE av Rannveig Fern Leite Molven
4. MY DARK VANESSA av Kate E. Russel
5. KASSE 19 av Claire-Louise Bennet

POESI 
6. Å VÆRE FLERE av Steinar Opstad 

SAKPROSA
7. POWER av Shahida Arabi

 

Den aller beste boka jeg leste i april er ikke på lista, fordi det er en barnebok: Verden sa ja av Kaia Dahle Nyhus. Ble tipset om den av min eldste sønn, som har lest og sett et teaterstykke basert på boka sammen med barnehagen. Heldige han. Elsker boka så mye at jeg gjerne leser den igjen og igjen. Ikke rart den vant Kritikerprisen for beste barnebok da den kom ut. 

Ellers koste jeg meg med Crazy Rich Asians. Veldig guilty pleasure, samtidig som jeg liker at den kaster om seg med malaysiske strofer (som er veldig likt indonesisk). Apropos asiatere,  etter å ha hatt den på leselista siden et utdrag av den var på pensum i kurset amerikansk kultur og litteratur, har jeg endelig begynt på klassikeren The Joy Luck Club. Imidlertid er det ikke første gang jeg leser en bok av Amy Tan, for da jeg var liten leste jeg Den kinesiske siameserkatten, og jeg oppdaget ikke før jeg var voksen at den var skrevet av Amy Tan. Den har vi også lest i april, dog ikke like mange ganger som Verden sa ja. 

Satte også pris på Kasse 19, selv om jeg ikke likte den like godt som Pond. Kjente meg igjen i avsnittet hvor jeg-personen skriver om hvordan hun sakte, men sikkert, slutter å lese bøker av mannlige forfattere (se første bilde). Jeg har imidlertid lest to bøker av mannlige forfattere nå i april, men jeg antar at det er som Bennett skriver, [...] fra tid til annen, helt sporadisk, kunne det være noe av en mann [...], og ikke noe dypere enn som så.