PROSA
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad
2. DARK MATTER av Michelle Paver
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning
4. DYR I BYEN av Marte Wulff
SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno
6. EGNE STEDER av Kristin Valla
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.)
Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne.
Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.)
Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?!
Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine. Sammenligner virkelig Valla seg med Undset?
Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.)
Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne.
ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.
Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall!
Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye.
Godt nytt år!
 |
De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). |
.jpg) |
| Veldig hyggelig å få en dedikasjon! |
.jpg)
