Bøkene som ble liggende, 9/10

I 2018, året jeg debuterte, leste jeg mye av Kerstin Ekman. Jeg leste Hunden, Herrarna i skogen og Gubbas hage. Jeg tror også det var omtrent da jeg begynte på Se blomman, som Kerstin Ekman har skrevet sammen med professor i idéhistorie Gunnar Eriksson, før jeg la den vekk. Kanskje fordi vi på tampen av året reiste til England for å være der et halvt års tid, og jeg ikke ville ta med meg for mange tjukke bøker. Jeg plukket den imidlertid opp igjen nå nylig, mens jeg finpusset på et romanutkast om en forskningsgruppe som forsker på planter på Svalbard, jeg tenkte kanskje er det noe her om de samme plantene, de samme slektene, og det var det. I Se blomman skriver forfatterne f.eks. om Fru Draba, Elisabeth Ekman, som var den første til å beskrive en haug med planter i rublomslekta, og som solgte et perlesmykke for å få penger nok til å reise til Grønland. I samme kapittel, ved navn Fruntimren, stod det om hvordan populærvitenskap trolig ble til: 

Jeg må le, for jeg må innrømme at jeg i blant har tenkt at en populærvitenskapelig bok mest er blitt skrevet for at forfatteren skal vise seg fram. 

Boka var sjarmerende rotete, litt som en hage som har fått gro uten for mye stell, full av forfatternes egne skildringer om hvordan det var å finne den og den planten ute i skogen eller på fjellet (de er drevne hobbybotanikere begge to), særlig Erikssons og hans brors lange søken etter de sju artene i marinøkkelslekta (eller låsbräknar, som de heter på svensk), og vemodet som kommer etter at man har klart å finne alle; betraktninger om artskunnskap og diktene til Hölderlin; historier om Goethe og Linné; om hvordan de første floraene ble skrevet; og ikke minst referansene til planter i litteraturen, blant annet et morsomt utdrag fra August Strindbergs og Claes Lundins bok Gamla Stockholm, hvor forfatterene skildrer myndighetenes krig mot ugresset. Slike mundane ting er ikke akkurat det jeg forbinder med Strindberg. 

Noe annet gøy var et dikt om solsikken av den svenske dikteren Per Daniel Amadeus Atterbom: 

Tokig? Nei! Solsikken er kjempekoselig, og nå springer det ut en på verandaen. Forøvrig har den ingenting med rosefamilien å gjøre, til tross for dens svenske navn. 

Litteratur i august: Veddeløpshester og hager

September er her, snart er det valg og i forrige uke leverte jeg et romanutkast til redaktøren min. Det er bare å bestemme seg og begynne å skrive på noe annet, men først kan jeg fortelle at jeg i august leste to prosabøker om veddeløpshester: Kick the Latch var knakendes god, Hest litt mer meh. 

Jeg leste og deltok på litterær salong under Hagelarm i Etterstad kolonihager, det var fint og hyggelig. Marte Wulff og jeg gjorde et lite mini-bokbad på sparket. Forøvrig anbefaler jeg romanen hennes, Dyr i byen, som handler om et menneske med angst for hvordan det skal gå med jordkloden. Veldig gjenkjennelig på mange plan. Barna hadde apropos med seg hjem en fuglebok som hadde et kapittel om fugler i byen, og som her i huset har blitt veldig populær. Anbefaler den også. 

Ellers i august leste jeg, som i juli, bare én mann. Der må jeg altså skjerpe meg. 

Opplesning på Den snille slamscenen. 

PROSA 
1. HEST av Geraldine Brooks 
2. KANELBUTIKKANE OG ANDRE FORTELJINGAR av Bruno Schulz 
3. BECKOMBERGA av Sara Stridsberg 
4. THE DEATH OF THE HEART av Elizabeth Bowen 
5. KICK THE LATCH av Kathryn Scanlan 

Bøkene som ble liggende, del 8/10

I januar 2018 skrev jeg her på bloggen om hvorfor jeg forlot Sara Stridsbergs Beckomberga halvlest. Jeg husker godt hvor vanskelig det var å lese i den, hvor tungt og seigt den føltes, boka passet ikke med sinnsstemningen jeg var i på den tiden, jeg ser jo nå at det var rundt utgivelsen av debutromanen min, det er mulig det hadde noe med det å gjøre. Var jeg kanskje for oppspilt til å synke ned i Stridsbergs melankolske univers? 

Jeg skriver melankolsk og ikke deprimerende fordi jeg noen ganger spør meg om Stridsberg fremstiller de ulykkelige familiene i et litt vel vakkert lys; ikke det skinnende dagslyset, og slettes ikke under de grelle institusjonslysrørene som Jim så ofte befinner seg under, men ettermiddagslyset, når sola er på vei ned og gir rommene en glød av oransje? Eller, gjør hun det? Jeg er ikke sikker. Jeg never det likevel fordi jeg endelig har lest ferdig Beckomberga, som denne gangen, over sju år senere, verken var seig eller tung å komme inn i, men overraskende lett, kanskje fordi jeg leste Farväl til Panic Beach i våres og allerede var akklimatisert? For å tre inn i Beckomberga var jo som å lese Farväl til Panic Beach; stemningen er den samme, familiekonstellasjonene er de samme, byen er den samme, problemene er de samme, alkoholismen er den samme. Jeg tenkte er dette to versjoner av samme roman? Er Matti den samme som Jim, er Siri den samme som Lone, og er Nina den samme som Jackie? 

Om det så er, så irriterte det meg likevel ikke, jeg tenkte bare ok, jeg blir gjerne likevel her, i den melankolske stemningen. Å lese de to bøkene inngav litt av den samme følelsen som å se på havet: Havet forandrer seg jo ikke grunnleggende fra gang til gang man står og betrakter det, men man blir jo ikke lei det av den grunn. En kan alltid komme tilbake til havet, og sånn føltes det å lese den siste halvdelen av Beckomberga. Alt strev jeg kjente da jeg forsøkte å lese romanen den første gangen, var som forduftet. 

Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!

Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 

POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA

2. EVERYTHING UNDER av Daisy Johnson
3. DØDEN I VENEDIG av Thomas Mann 

4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

5. FJELLET, GEVÆRET, VANNET av Lars Ramslie 
6. UTSLETTELSEN av Thomas Bernhard 

SAKPROSA 
7. EICHMANN IN JERUSALEM av Hannah Arendt 
8. MAKT OG VOLD av Hannah Arendt 

9. EMBRACE FEARLESSLY THE BURNING WORLD av Barry Lopez 
10. JEG TENKER NOK DU SKJØNNER DET SJØL av Jon Gangdal 

Kassandras skrivekrets: Siste side

Neimen, hva er dette for noe? 

 

En konvolutt? 

Siste side?

En konvolutt med kort inni?

Flere kort med siste sider, resultatet fra en workshop med tidsskriftet Forloren skilpadde. 

Aha, en litterær utgivelse! Skrevet av Kassandras skrivekrets, utgitt av Bingen Bok (tidligere Gullberg & Bostadløkken) i samarbeid med tidsskriftet Forloren skilpadde. Til salgs hos nettopp Bingen Bok!

Bøkene som ble liggende, del 5/10

 

I fjor, for over et år siden, etter nylig å ha lest Thomas Bernhards uforglemmelige essaysamling Mine priser, og før vi skulle reise til Østerrike og Ungarn, begynte jeg på Bernhards Utslettelse. Jeg ble ikke ferdig med boka før vi skulle reise, så jeg pakket med meg mursteinen i sekken, den ble med på ferja til Kiel, på toget til Hamburg og Wien, i bilen til den ungarske landsbygda, så gjennom Kroatia, Slovenia og tilbake til Østerrike, Salzburg nærmere bestemt, og så hjem igjen, uten at jeg fikk lest noe mer i romanen enn et par sider til. Da jeg kom hjem ble boka liggende og støve på kontorpulten, sommer, høst, vinter, vår, helt til jeg en dag i forrige uke skulle på en workshop med tematikken "siste side". Vi ble bedt om å ta med en bok, en bok vi liker, en bok vi leser, og siden Utslettelse lå lagelig til (jeg måtte bare flytte på noen andre bøker), tok jeg med den. Jeg vurderte å ta med en bok av Barbara Comyns som lå oppå, men siden jeg selv skriver på norsk og det var en skriveworkshop (i regi av tidsskriftet Forloren skilpadde, btw*), lot jeg være. Det ble Utslettelse, høytopplesning av siste side, om gården Wolfsegg som blir gitt bort til det mosaiske trossamfunnet i Wien. Det ble en omskriving av siste side, hvor jeg forestilte meg at Wolfseggs skjebne lå i søstrene til Franz-Josefs hender. Hva ville skje da? I en annen versjon la jeg til at Wolfsegg brant ned til grunnen. 

Etter workshopen var det ikke annet å gjøre enn å lese romanen ferdig. Jeg leste den på toget ned til Kristiansand, og på toget hjem igjen to dager senere leste jeg omsider, for ente gang, siste side om hvordan Wolfsegg overrekkes til det mosaiske trossamfunnet i Wien, men ikke før jeg leste om den verdensomspennende fordummelsesprosessen: 

Franz-Josef kan være glad for at han slapp å oppleve TikTok og folk som spør ChatGPT om å løse barnehagens påskerebus for dem. Forøvrig ble romanen utgitt i 1986, og på siste side skriver Franz-Joseph selv at han dør i 1983, i Roma. 

*Forloren skilpadde skal forresten lage et lite hefte med tekster som tar utgangspunkt i denne workshopen. Mer om det senere, først må jeg summe meg til å skrive ferdig og levere inn bidraget mitt!

Litteratur i mars: Hummer og kanari

Fin og trist forside. 

I mars deltok jeg på mitt første årsmøte i Den norske forfatterforening. Jeg fikk stipend fra vederlagsfondet, så Gjentakelsen på teater og hørte på Fashion Neurosis med Knausgård mens jeg løp i skogen. Jeg deltok på vårmøte med Sigrid Undset-selskapet, det lyste en stjernehimmel over kantina hos Aschehoug, og jeg leste endelig ferdig Leaves of Grass. Jeg tok med barna til bibliotekbussen, skrev et nytt romanutkast og lot meg begeistre av Having and Being Had av Eula Biss. 

Nå leser jeg Farväl til Panic Beach, og på kjøkkenbordet står drammeglass fulle av hestehov og russerblåstjerne. Snart er det påske, vi får besøk av en hund, og jeg skal lese Hestenes klan. Én helg til med bål nå, før forbudet trer inn. 

POESI 

1. LEAVES OF GRASS av Walt Whitman

2. FORTAPT I VERDEN. SYNGENDE DIKT av Stein Mehren 

SAKPROSA 

3. THE SIRENS OF MARS av Sarah S. Johnson
4. A WOMAN IN THE POLAR NIGHT av Christiane Ritter 

5. MØRKE. STJERNER, REDSEL OG FEM NETTER PÅ FINSE av Sigri Sandberg 

6. HAVING AND BEING HAD av Eula Biss 

PROSA

7. FARS RYGG av Niels Fredrik Dahl 

8. AMY OG ISABELLE av Elizabeth Strout 

9. KALLES KOPIER av Bjarne Benjaminsen

10. MOSS av Ola Innset 

11. ARBEIDARHJERTE 1 av Carl Frode Tiller 

Mer mann i monitor 2.1

Jeg skriver en roman om Svalbard, og leser i den anledning Uten nåde av Birger Amundsen. Boka handler om forholdet mellom isbjørn og mennesker opp i gjennom tidene, primært jakt i nyere tid. Her beskrives metoder og hytter, steder i isødet, historier og menneskers liv utbroderes, forfatteren snakker med pensjonerte jegere (ja, for det er faktisk ikke så lenge siden all jakt av isbjørn ble forbudt, det var i 1970) og siterer fra gamle dagbøker. Jakt- og fangstmetodene er helt groteske, f.eks. visste jeg ikke noe om den utstrakte bruken av både selvskudd og gift. Jeg leser om kjente fangstmenn, og iveren etter å skyte flest mulig isbjørner i løpet av en sesong gjør meg kvalm. Rekorden til et jaktlag er 144 isbjørner på én sesong! Jeg spyr. 

Rekker ikke fingeren til boka, som jeg synes både er interessant og velskrevet, men til det jævla bildet som fyller meg med forakt hver gang jeg ser på det. Her poserer en jeger med en isbjørnunge, skal det liksom være koselig, men hva er koselig med at han antagelig var med på å skyte bjørnungens mor, derav blodet på hendene? Det er helt grotesk. 

Denne boka er full av menn, barske menn, men fæle menn. De konkurrerer om å skyte flest mulig dyr, ja, alt som beveger seg må skytes. De gjør narr av folk som aldri har vært i isødet, som sitter på et kontor og liksom skal bestemme over hva som skjer der ute. De mener at å skyte isbjørn er bedre enn å bedøve en isbjørn for å forske på den, å bli skutt og dø momentant er bedre enn å bli undersøkt. De mener at deres egen jakt er bedre en turistjakten som de "rike amerikanerne" driver med. De lurer godtroende turister, og har ingen dårlig samvittighet for det, for det de driver med selv er liksom høyerestående? De snakker hånende om folk som driver med mindre voldelige aktiviteter, å være botaniker er f.eks. ikke like kult som å være jeger. 

Innimellom er boka fylt av bilder av avkappede isbjørnhoder, flådde isbjørnkropper, revepelser og isbjørnpelser, isbjørnunger som holdes i bånd og mates med kondensert melk fra en tom ketsjupflaske, som tas med på tur i Tromsø før de selges til en eller annen dyrehage i Amerika eller Europa. Jeg kjenner jeg blir helt rasende, men også glad og takknemlig for at isbjørnjakten på Svalbard er et avsluttet kapittel. Et sted i boka fortelles det om en sysselmann som, hvis det hadde vært opptil ham (og jeg parafraserer), ville ha fjernet hver eneste påle på øyriket som har med fangst og jakt å gjøre. Og det tenker jeg også, vekk med det drittet, hyttene som står der som minnesmerker over en forgangen tid, som om de står der som minnesmerker for å hedre og ære det menneskene holdt på med den gang? Nei, de fortjener ingen ære. 

Her skal dere få noen utdrag: 

Herregud. "Svensk blomsterplukker?" Hvor nedlatende går det an å bli? Carl og Jacob Agardh, far og sønn, var botanikere som arbeidet med alger. 

Jakt med snøscooter som turist? Ikke greit. Jakt med snøscooter som lokalboende? Ok. Fatt det den som kan. 

Tegning av en selvskuddanretning. 

Barbari. 

Her er det tøffe-tøffe-tøff-fangstmann Per Johnsen som intervjues. (Ja, det er samme fyr som sa det med "blomsterplukkeren"). Sykt selvgod type. Det er bare løgn og fanteri at miljøvern ikke fantes i Norge på den tiden han var fangstmann. 

HATER når ville dyr behandles som underholdning for mennesker. 

The role of the artist is exactly the same as the role of the lover. If I love you, I have to make you conscious of the things you don't see. 
- James Baldwin

Litteratur i februar: Verdensrommet

POESI
1. ORIGO av Anne-Maren Hammerbeck 

PROSA
2. IKKE MENNESKER JEG KAN REGNE MED av Kyrre Andreassen 
3. ORBITAL av Samantha Harvey 
4. DU LURER IKKE MEG av Marie Kinge

SAKPROSA 
5. THE IMPOSSIBLE STATE. NORTH KOREA, PAST AND FUTURE av Victor Cha
6. DIALOGER 2 av Alf van der Hagen

Februar begynte i Lillehammer, med hele to besøk på Norsk vegmuseum. Dagen etter at vi kom hjem hørte jeg ulyder i bilen, er det det man kaller å ha hell i uhell? Bør jeg være glad for at ulydene ikke kom da vi stod i saktegående kø hjemover på E6, fremfor å okke meg over at jeg nok en gang må på verksted? Hvis svaret er ja har jeg veldig mye hell i uhell. Kanskje ble jeg også mindre lei meg siden det var den samme dagen jeg fikk skrive kontrakt for en ny roman, med arbeidstittelen Nord i havsbotn. Det føltes på tide, for den har jeg holdt på med i nesten sju år, helt siden jeg var på Svalbard. (Og det var bilproblemer der også, skal jeg si deg.) 

Leste i en kjempeinteressant bok under
et besøk på Norsk vegmuseum,
Hestekrefter av Svein Magne Olsen.

Ny roman i emning. 

Det er mye bil for tiden, også fordi jeg skriver en annen roman parallelt med Nord i havsbotn, hvor biler og veier (og hester) er sentrale. Jeg blir overrasket over meg selv, hvem hadde trodd jeg noen gang skulle skrive en roman om biler, men her er jeg altså. En annen ting som er overraskende, er mengden litteratur jeg har lest om verdensrommet i det siste. Jeg har lest om planetene til barna, jeg har lest The Sirens of Mars av Sarah S. Johnson, som jeg ble ferdig med tidligere i dag, etter å ha hørt en forelesning med forfatteren på et seminar om astrobiologi for et par uker siden, og jeg har lest den helt nydelige, lille romanen The Orbital, som, ved å handle om astronauter i en romsonde, egentlig handler om jorda. Jeg tror jeg er veldig svak for historier om rommet som egentlig handler om jorda. Ja, veldig svak. Eller, når jeg tenker meg om, finnes det egentlig en eneste fortelling om rommet som ikke egentlig handler om jorda? Jeg bare spør, for selv om jeg lærte masse om Mars av The Sirens of Mars, så handlet den jo egentlig om menneskets søken etter Mars, altså jordboernes søken etter liv andre steder. 

Før jeg leste boka var jeg redd for at den skulle være noe ala Hope Jahrens Lab Girl, full av kvalmende, akademisk selvskryt (og klassisistiske spark nedover), bare med astronomi istedenfor botanikk, men nei! Selv om The Sirens of Mars delvis er en memoar om en forskers liv, var jeg-et tilbaketrukket og beskjedent. Hun var der, men lot Mars skinne. Hun var der, men det var også veilederne hennes, kollegene hennes, forskerne før henne, vennene hennes, familien hennes. Det er nesten så jeg stusser over bruken av ordet memoar, siden boka var så forfriskende lite selvsentrert. Nydelig. I tillegg refererte Johnson til mye skjønnlitteratur, noe Hope Jahren nærmest gjorde narr av i sin bok (noe om at folk som studerer litteratur ikke bedriver ekte forskning). Jo mer jeg tenker på hva som gjorde The Sirens of Mars til en bra bok, jo mer liker jeg den. 

En bok om Mars fulgte meg altså inn i måneden mars. Jeg tror det neste jeg skal lese er Eula Biss' Having and Being Had, eller kanskje noe på norsk, siden jeg nå har lest så mye på engelsk. Amy og Isabelle, oversatt til norsk av Hilde Rød-Larsen, kanskje? Vi får se, stabelen av muligheter er høy. 

Bøkene som ble liggende, del 2/10

Jeg leste mesteparten av Dialoger 2 (1996) under koronatiden. Hadde fått for meg, da som nå, at jeg skulle lese flere av de uleste bøkene som stod i hyllene. Vi hadde nylig flyttet, så jeg hadde god oversikt over bøkene mine. Alf van der Hagens fantastiske samtalebøker fikk jeg i hendene mye tidligere, ja, jeg kan bare ha vært noen-og-tjue da jeg fikk dem i gave. Bøkene er en samling dyptgående intervjuer med norske forfattere. Hvorfor jeg lot disse bøkene stå ulest gjennom et helt litteraturstudium kan jeg jo bare lure på. Jeg er i hvert fall glad for å ha lest dem nå. Intervjuet med Jan Kjærstad har jeg tenkt på siden jeg leste det han sa om årsak-virkning, det var mens bibliotekene stort sett var stengte. 

Nå er bibliotekene ikke lenger det, jeg leste det siste intervjuet, med Tor Ulven, som allerede var død da boka ble utgitt, på nettopp biblioteket. Jeg har skrevet en tekst om Emma Kanckos De jordbundna, men jeg trenger å la den hvile litt før jeg kan sende den avgårde. Så jeg har lagt den vekk og i mellomtiden, mens jeg venter på distansens kjølige blikk, fått lest det eneste intervjuet Tor Ulven noensinne gjorde. Han sier i intervjuet at avanserte ting kan sies med et enkelt og klart språk, jeg har ingen grunn til å ikke la noen få lese noe bare fordi det er enkelt. Dere, på den annen side, skal få noen utdrag fra intervjuboka som dere kan lese. Jeg må bare si det: Dialoger-bøkene til Alf van der Hagen er en bokskatt. 

Fra intervjuet med Tove Nilsen. 

Fra intervjuet med Tor Ulven. 

Fra intervjuet med Jan Kjærstad. 

Litteratur i januar: Podcaster og kaskelotter

I januar tapetserte jeg huset mens jeg hørte på podcaster om bøker. Jeg hørte på flere podcaster i løpet av av én uke enn jeg gjorde i hele fjor, tror jeg. Jeg hørte Rachel Cusk i samtale med Jessica Gedin, noen uker etterpå plukket jeg opp Parade, den gjenstår å lese ferdig. Jeg hørte to psykologfyrer snakke om litteraturens verdi for psyken, ja, velkommen etter, tenkte jeg. Jeg hørte Bjørn Vatne snakke med Theis Ørntoft om Jordisk. Jeg hørte Vigdis Hjorth snakke med Lars Ramslie, fikk lyst til å lese Fjellet, geværet, vannet. Jeg hørte Dua Lipa snakke med Olga Tokarczuk, senere løp jeg så godt jeg kunne på hålken uten å skli mens jeg hørte på Dua Lipas Radical Optimism. (Er jeg veldig tøff eller bare veldig dum?)  Jeg har nemlig løpt ganske mye i januar, etter noen måneders pause, og krysser fingrene for at jeg blir klar for Birken i juni. 

Apropos Gudbrandsdalen, så var vi på hyttetur i Gausdal i helga, jeg leste litt i Kyrre Andreassens Ikke mennesker jeg kan regne med. Og forresten så er det nettopp Kyrre Andreassen som har oversatt Ørntofts Jordisk til norsk, hvor jeg la merke til at han lot noen av karakterene bruke ordet kaskelot om noen dyr de skulle se i Nord-Norge. Jeg ante ikke hva det var for noe, det viser seg at kaskelot er det danske ordet for spermhval, som Andreassen altså ikke hadde tatt seg bryet med å oversette, jeg vet ikke helt hva jeg synes om det, men det er i hvert fall gøy å vite at spermhvalen heter noe så morsomt på dansk. Kaskelot, bare smak på det ordet. Og apropos dansk, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har lest Den fantastiske bus av Jakob Martin Strid siden jul. Tjue, tjuefem ganger? Hele tiden mens jeg simultanoversatte fra dansk til norsk. Det var ikke populært da jeg, for å få litt variasjon, forsøkte å lese på dansk til barna, for det var helt uforståelig. (Nå har jeg imidlertid, like før vi dro til Gausdal, gjemt boka under senga, og det ser ut til at den er glemt. Der, i glemselen, kan den gjerne forbli litt til, selv om det er en vidunderlig bok, den er jo det.)

Andre gledelige, litterære hendelser å melde fra januar er at jeg har fått meg en skrivegruppe, og det er helt nydelig. For en fantastisk skrivemåned det har vært! Håper det fortsetter slik, bank i bordet!

PROSA

1. JORDISK av Theis Ørntoft
2. DA VI VAR YNGRE av Oliver Lovrenski
3. HALVA MALMÖ BESTÅR AV KILLAR SOM DUMPAT MIG av Amanda Romare

SAKPROSA

4. HOLD ME TIGHT av Dr. Sue Johnson

POESI
5. DE JORDBUNDNA av Emma Kanckos 
6. KASKADER AV OKSER OG ASKE av Eirik R. Røkkum 

Et av tapetene jeg fikk på plass mens jeg hørte
Dua Lipa og Olga Tokarczuk snakke om Før
plogen din over de dødes knokler. 

Bøker lest i desember, eller skal vi si et innlegg hvor jeg benytter anledningen til å rante i vei om en forferdelig bok

PROSA 
1. IDA I ITALIA av Ingrid Z. Aanestad 
2. DARK MATTER av Michelle Paver 
3. DET TOLVTE HUSET av Malin C. M. Rønning 
4. DYR I BYEN av Marte Wulff

SAKPROSA
5. TRIST TIGER av Neige Sinno 
6. EGNE STEDER av Kristin Valla 
7. WRITING THE UNCANNY av Dan Coxon og Richard V. Hirst (red.) 

Ser ut som jeg i desember bare gav opp å forsøke på å nå årets litterære mål, for etter at jeg fullførte Writing the Uncanny, leste jeg bare bøker av kvinner. Ikke at det bare var en glede, for den siste boka jeg leste i fjor, Egne steder av Kristin Valla, var helt forferdelig og jeg blir helt flau på feministers vegne. 

Egne steder er en sakprosabok om da forfatteren, etter å ikke ha utgitt en roman på godt over et tiår (seksten år?), bestemmer seg for å kjøpe seg et hus på bygda i Frankrike. I starten av boka, før hun bestemmer seg for å kjøpe huset, innrømmer Valla at hun aldri har lest Virginia Woolfs Et eget rom, at hun lenge har hatt boka i bokhylla uten noensinne å ha lest i den -- og nå leser hun den endelig. Hvor hun finner en kobling fra Woolfs ord, skrevet i en helt annen tid, hvor kvinner ikke en gang fikk studere på universitetet, til at hun selv skal kjøpe en sekundærbolig i Frankrike, forstår ikke jeg. At lånet på én million kroner, som hun tar opp for å kjøpe sekundærboligen, beskrives som beskjedent, leser jeg som en hån. Særlig tatt i betraktning at forfatteren allerede eier et hus i Oslo sammen med ektemannen. (Da jeg fortalte om dette til mannen min, lurte han på om boka kanskje var en parodi. Beklageligvis ikke.) 

Lånet må hun riktignok ta med mannen som medlånetaker, siden hun selv ikke har fast jobb, noe hun, etter å ha vært redaktør i Aftenposten i en årrekke, har valgt selv i håp om å få til å skrive romaner igjen. Likevel er hun altså veldig opptatt med å si at det er hennes hus, og bare hennes hus, illustrert i en pinlig episode hos den franske notaren, hvor hun sammen med eiendomsmegleren skal underskrive på papirene for det nye huset: I Frankrike skriver de nemlig mannens navn øverst i papirene. Valla sier til eiendomsmegleren at hun helst vil ha sitt navn øverst. Eiendomsmegleren sier at det ikke har noe å si juridisk hvilket navn som står øverst, men Valla insisterer likevel på å få nye papirer, hvor hennes navn er øverst. Hva vil hun leseren skal si? Wow, you go girl!?! 

Alt er ikke fryd og gammen når kontrakten er skrevet. Alt som kan gå galt, går galt med huset, det er et renoveringsprosjekt. Hvordan i all verden noen som skal skrive tenker at det å pusse opp et hus skal kunne hjelpe dem, er utenfor min fatteevne (selv om jeg selv faktisk skrev en roman mens jeg selv nylig hadde flyttet inn i et hus med mange problemer - men det føltes som noe jeg klarte til tross for alt styret rundt huset, jeg skulle gjerne vært det foruten). Vi følger Vallas strev med å få huset i stand, samtidig som hun skriver om andre forfattere og deres forhold til eiendom. F.eks. skriver hun om George Sands herskapshus, Edith Whartons store østkyst-eiendommer og Agatha Christies åtte (eller var det tolv) London-boliger. Altså, både George Sand og Edith Wharton var velstående arvinger, og Agatha Christie verdens mestselgende forfatter, selvfølgelig kunne de kose seg med å skrive i egne, gigantiske rom. Valla nevnte også huset til Sigrid Undset, som hun skrev Kristin Lavransdatter i, men ikke før hun mottok nobelprisen ble huset hennes. Før det leide hun det bare, og boligen bestod bare av ett tømmerhus, ikke to. I tillegg var Undset virkelig selvstendig, tok seg av tre barn (og enda flere stebarn) på egenhånd, både tidsmessig og økonomisk, mens ektemannen var nede på kontinentet og malte kunst. I en slik tilværelse skrev hun middelalderromanene sine.  Sammenligner virkelig Valla seg med Undset? 

Flere pinlige episoder som kan nevnes er når Valla har hyrt inn noen lokale håndverkere, og hun ser dem arbeide i huset sitt. Hun skriver noe om at hun ikke føler at de forstår at hun skal bo der. Så skriver hun noe om at det hadde vært bedre om håndverkerne var kvinner, for da hadde de forstått bedre at det de lager faktisk er noe hun skal leve med hver dag. What. The. Fuck. Skal det liksom være en smart, feministisk tanke? Hva slags verden lever hun i? Vet hun ikke at i denne verdenen vi lever i, hvor vakre hus og bygninger eksisterer, er de fleste håndverkere faktisk menn? Det hun skriver gir jo null mening. En annen ting er når hun oppdager en lekkasje på badet og nærmest får panikk, da ringer hun sporenstreks til ektemannen sin for hjelp, enda han befinner seg i Norge. Rolig spør han henne om hun ikke har forsikring, og hun bare jo, jo. Så mye for den selvstendigheten. (Misforstå meg ikke, det er ikke sånn at jeg ser ned på kvinner som spør mannen sin om hjelp, hvorfor skulle man ikke det, jeg bare forstår ikke hvorfor Valla er så opptatt av å fremstille seg som en selvstendig kvinne når det er så tydelig at hun ikke er det.) 

Lenger inn i boka låner hun forresten enda en halv million, så hun kan innrede/renovere huset skikkelig. Nå virker det kanskje som jeg er skikkelig opphengt i penger, og det er akkurat det jeg er, for det går ikke an å la Valla komme unna med å beskrive pengebruken sin som beskjeden. Den er ikke det. De fleste som skriver romaner har ikke en og en halv million ekstra til å kjøpe seg en sekundærbolig til seg selv og skrivingen sin. Det var ikke det Virginia Woolf hadde i tankene. Jeg blir bare så utrolig flau. Tror muligens Egne steder er noe av det pinligste og mest navlebeskuende jeg har lest fra den norske samtidslitteraturen. Håper at ingen som tviler på feminismens goder leser denne. 

ANYWAYS, rant stopp. Like mange ord har jeg ikke tenkt til å bruke om hvor feil Skandinavia blir fremstilt i Michelle Pavers Dark Matter (hun skriver Trømsø når hun skal skrive Tromsø), eller om hvorfor den beste boka jeg leste i desember, nemlig Trist tiger av Neige Sinno, også var den tyngste og grusomste. Jeg kvier meg til og med fra å anbefale den, men for den som likevel er nysgjerrig kan jeg anbefale Ane Farsethås intervju med Sinno i Morgenbladet.

Andre litteraturrelaterte ting som skjedde i desember var at jeg ved en inkurie fant ut at en finlandssvensk poet nylig gav ut en diktsamling med tittelen De jordbundna. Hva er oddsene for det? Veldig gøy er det i hvert fall! 

Nye litteraturmål for 2025 har jeg også laget, men det skal jeg skrive mer om i et eget innlegg. Årskavalkade kommer også, ganske snart, hvis ikke Theis Ørntofts Jordisk distraherer for mye. 

Godt nytt år!

De jordbundne (2024) sammen med
finlandssvenske Emma Kanckos De jordbundna (2024). 

Veldig hyggelig å få en dedikasjon!

Julegavetips

Skamløst anbefaler jeg å legge denne romanen under treet i år! Fås hos de fleste velassorterte bokhandlere, og skulle de mot formodning ikke ha den, går det an å spørre etter den. ;)

Mer mann i monitor X

 

Har nettopp fullført essaysamlingen Writing the Uncanny, redigert av to menn, så nå mangler jeg bare 17 bøker fra å nå målet mitt. Lykke til til meg selv. Men jeg forsøker å ikke tenke så svart/hvitt om ting, så selv om jeg mest sannsynlig ikke når målet mitt, tror jeg likevel det ligger en verdi i å ha forsøkt. For i forsøket fikk jeg jo lest både det ene og det andre som jeg ellers ikke ville ha plukket opp, noen bøker uventede gode leseopplevelser, andre som bekreftet fordommene mine. Og det går jo an å prøve igjen neste år, etter å ha lært av sine feil. Dog må jeg tenke litt på om målet skal være nøyaktig det samme, eller om jeg skal justere litt på det. Jeg valgte jo tallet 44 fordi jeg i gjennomsnitt de siste årene har lest ca. 88 bøker i året, men hittil i år har jeg bare lest i overkant av seksti. De få bøkene av menn jeg har lest i år vil dermed utgjøre en nokså høy prosent, så er det egentlig så ille likevel? Vi får se, det er fortsatt noen uker igjen av året, enda kassen med klementiner som kom i hus forrige uke nesten er tom allerede.

Bøker lest i november: Å lese Roald Dahls barnebøker som voksen

I november fikk jeg endelig pusset og malt
bokhyllene ferdig. 

To av de første bøkene jeg la i bokhylla da
malingen var ferdig tørket. 

November starta med mitt første medlemsmøte i Den norske Forfatterforening. Deretter leste jeg tre diktbøker av menn på rappet, i forsøket på å klare målet om å lese 44 bøker av menn i år, men akk, jeg er fortsatt atten bøker fra å nå målet, og det klarer jeg neppe i løpet av én måned. Likevel er det litt kjipt å kaste håndkleet når jeg har pint meg gjennom så mange allerede. (Neida, joda, neida, kanskje litt?) Jeg har også tre innlegg igjen (jeg skulle skrive tolv). Hva gjør jeg? Leser mer poesi? Selv om jeg egentlig ikke har så lyst til det? Leser ferdig alle de halvleste bøkene jeg har liggende? Jeg fant mange da jeg sorterte bøker inn i bokhylla, noen av dem har jeg jo kommet mer enn halvveis inn i. Men mest har jeg lyst til å lese ferdig essaysamlingen om det unheimliche som jeg holder på med nå. 

I samlingen er det et essay om Roald Dahl, hvor essayistenmener at Roald Dahls barnebøker og voksenlitteratur har den samme nifse stemningen, det er ingen forskjell, og det er sant. Hvilke barn som leste Charlie og sjokoladefabrikken trodde virkelig på at de barna som havnet i uføre inne på fabrikken faktisk ble seg selv igjen etterpå, nei, inni meg visste jeg jo at de faktisk var døde, drept av en psykopat av en sjokoladefabrikkeier. Og det tror jeg fortsatt, etter å nylig ha lest boka til min eldste sønn. Nå har turen kommet til Matilda, og jeg synes den er helt grusom, full av barnemishandling, og da tenker jeg ikke først og fremst på rektoren på skolen, men de ufyselige foreldrene til Matilda, og det grusomme er jo at det er sånn noen foreldre faktisk er?! Men det skjønte jeg ikke da jeg var liten, for jeg var helt hjernevasket til å tro at alle foreldre vil sine barn vel. 

Dystre saker. Anyways, etterpå skal jeg muligens lese Freuds utbrodering av unheimlich. Hva jeg skal lese i jula har jeg ikke tenkt på ennå, bortsett fra at jeg skal lese juleheftet til Dunce. I mellomtiden skal jeg forsøke å skrive ferdig et førsteutkast på en roman. Sees neste år? 

PROSA 
1. LAUSGJENGAR av Fumiko Hayashi
2. BARE OM ARNOLD BUSK, FORTALT AV HAM SELV av Arild Linneberg

POESI 

3. FULLMÅNEN av Thor Sørheim 
4. SKUGGAR AV GLAS av Sigurd Helseth

5. WHEN MY BROTHER WAS AN AZTEC av Natalie Diaz

6. UGRESS & OMSTENDIGHETER av Michael Konupek 

Bøker lest i september: Arktiske drømmer og norske menn

SAKPROSA
1. VERDA MI SMELTAR av Line Nagell Ylvisåker
2. STORE KONGENSGADE 23 av Søren Ulrik Thomsen

PROSA 
3. VINGEBELASTNING av Helga Flatland

POESI
4. I TIDENS LØP av Hanna Resvoll-Holmsen

Er september min yndligsmåned? Den må i hvert fall være en av topp 3. 

Blant hendelser av det litterære slaget kan nevnes at jeg deltok i en panelsamtale på Deichman Tøyen i regi av Legenes klimaaksjon. Jeg leste litt fra De jordbundne, hvis hovedperson kan tenkes å ha en fødselsdepresjon – eller har hun egentlig det? Er det ikke snarere den økologiske krisen som tærer på den mentale helsen? Who knows! Den som leser, får avgjøre selv. Fint å være med på, var det i hvert fall.

En annen ting jeg var med på (riktignok som publikum, ikke deltager) var lanseringen av Brynjulf Jung Tjønns nye diktsamling Norsk kjærleik på Vega. Etterpå så vi oppsetningen av Kvit, norsk mann, som jeg er glad jeg fikk med meg, selv om jeg synes stykket var litt vel gjentagende.

Ellers har jeg skrevet en del, og byttet fra et skriveprosjekt til et annet. Jeg har forferdelig mange bøker i stabler som bare venter på å bli lest ferdig, men det har vært så mange epler og pærer å plukke, husvegger å male, turer å gå. Nå leser jeg imidlertid Barry Lopez' Arctic Dreams, og jeg elsker den. Apropos Arktis, Verda mi smeltar av Line Nagell Ylvisåker anbefales! En god blanding av forfatterens egne opplevelser av hvordan det er å bo i Longyearbyen, og andres. Interessant og lærerik om Svalbard, selv om jeg savner et dypere dykk etter hvorfor folk må bo i Longyearbyen. Det står jo ganske mye annet på spill i Longyearbyen enn i en hvilken som helst bygd på fastlandet som er truet av fraflytning. Men kanskje det står mer om det i Annleislandet Svalbard: små liv i storpolitikken som jeg faktisk har liggende på skrivepulten. Undertittelen lover i hvert fall bra for det.

Senere i oktober reiser jeg til Kristiansand for å delta på Bokdager på Sørlandet. Da skal jeg få sett Kunstsilo, og! Det gleder jeg meg til.

En ting jeg gjorde når jeg ikke leste var å dra
på stranda med barn og hund. 10/10

Brukte store deler av av september
på å male huset. 

Boka mi på Nesodden bibliotek. 

Bøker lest i mai: Østerrike, Thomas Bernhard og en poesivegg i Slovenia

En fornøyelig bok. 

SAKPROSA

1. AN ABBREVIATED LIFE av Ariel Leve

2. MINE PRISER av Thomas Bernhard

PROSA
3. BLOMSTERDALEN av Niviaq Koreliussen 

4. IS THERE STILL SEX IN THE CITY? av Candace Bushnell

POESI 

5. HJERTET ER EI RABIAT BIKKJE av Mira Hussain 

Siste halvdel av mai ble tilbragt på Europa-tur: Vi reiste gjennom Tyskland og Østerrike til et bryllup i Ungarn ved hjelp av ferje, tog og leiebil. Vi dro innom både Slovenia og Kroatia. I Østerrike besøkte vi både Wien og Salzburg, og vi kjørte blant annet forbi sjøgrønne Wolfgang See, som broren til Franz-Josef i Thomas Bernhards Utslettelse seiler på. Jeg hadde romanen med meg på reisen, men fikk ikke lest hele. Ikke en gang da vi på vei hjemover landet noen dager i leiligheten til et vennepar i München, og det stort sett regnte. 

Jeg fullførte imidlertid en annen bok av Thomas Bernhard i løpet av måneden: Mine priser, som rett og slett er en bok hvor Bernhard skriver (eller skal vi si: klager) om priser han har vunnet. Hvert kapittel omhandler en ny pris, omstendighetene rundt prisen, hva han brukte prispengene til; jeg tror mitt favorittkapittel var kapittelet om Julius Campe-prisen, da han gikk inn i en bilbutikk og kjøpte seg en hvit Triump Herald for prispengene, for så, kort tid etterpå, å krasje med en jugoslav. Herregud, tenk å skrive en sånn bok. Jeg digger det! 

Ellers i mai svarte jeg på noen spørsmål om skriving i anledning opptaket i Forfatterforeningen. Apropos det at litteraturarrangementer er blitt så fokusert på forfattere fremfor boka, i følge Victor Malm. Vi kom hjem i juni, og jeg fikk se Elizabeth Strout i samtale med Kjersti Annesdatter Skomsvold på Litteraturhuset. Jeg må medgi at Malm har et poeng, de snakket mer å om skrive enn om bøkene i seg selv. Jeg vet forresten ikke hvor lenge jeg har hatt Olive Kitteridge liggende på kommoden uten å ha kommet meg noe videre etter første kapittel. Siden i fjor sensommer, kanskje? Jeg tror jeg ble litt mett på Lucy Barton, og så orket jeg ikke å lese Strout mer. Jeg kan ikke si at det har endret seg etter samtalen. 

Neste uke er det slippfest for det nyeste nummeret av tidsskriftet Mellom, som har som tema karibisk litteratur. Jeg har skrevet en anmeldelse av Jean Rhys God morgon, midnatt der, og gleder meg til å se hvordan resten av magasinet blir. 

En av tingene jeg gjorde i stedet for å lese: Hev
en mynt i en fontene i Schönbrunn, Wien. 

Svingte innom Ptuj, Slovenias eldste by.
Et fint og veldig hyggelig sted! 10/10

Ptuj hadde sin egen vin- og poesifestival.