Litteratur i juni: Filosofer og bading

I juni tilbragte jeg en uke i Berlin, hvor jeg syklet og skrev, drakk vin og leste bøker. Jeg løp halvmaraton, så Arv og miljø på Det norske teatret og leste på sommerfesten til Bingen Bok (tidl. Gullberg & Bostadløkken) og de andre butikkene/galleriene i Salgshallen. Mange av bøkene jeg leste i juni har jeg allerede skrevet litt om, som dere ser, men jeg kan likevel nevne at det å lese Hannah Arendt har vært det aller gjeveste. The Human Condition blir med på ferie, muligens sammen med den nyeste til Katie Kitamura. Apropos, jeg leste et morsomt essay om filosofer i badedrakt i Bokmagasinet i helga, signert Even Teistung. Mye bading blir det likevel dessverre neppe, for i juli skal vi tilbringe tre uker i England og der bader ikke folk i tide og utide på samme måte som her, rett og slett fordi så mye av sjøen er forurenset, og utilgjengelig, regner jeg med. Uansett, jeg gleder meg til å ta med barna til The British Museum, men først skal jeg bade i fjorden hjemme. God sommer!

Inngangen til DnFs leilighet i Berlin. 

Deler av Kassandras skrivekrets venter på å få lese på sommerfest. 

POESI 
1. STJÅLNE VENN av Endre Ruset 

PROSA

2. EVERYTHING UNDER av Daisy Johnson
3. DØDEN I VENEDIG av Thomas Mann 

4. SEE NOW THEN av Jamaica Kincaid 

5. FJELLET, GEVÆRET, VANNET av Lars Ramslie 
6. UTSLETTELSEN av Thomas Bernhard 

SAKPROSA 
7. EICHMANN IN JERUSALEM av Hannah Arendt 
8. MAKT OG VOLD av Hannah Arendt 

9. EMBRACE FEARLESSLY THE BURNING WORLD av Barry Lopez 
10. JEG TENKER NOK DU SKJØNNER DET SJØL av Jon Gangdal 

Bøkene som ble liggende, del 7/10

Her kan dere se hvor jeg sluttet å lese for seks år siden. Den ene flappen har til nå beskyttet halvparten av boka fra vær og vind (eller hva det nå er som gjør sidene mørkere når den nesten bare har ligget i en kasse eller i en bokhylle?).

Våren 2019 var jeg på Cambridge Literary Festival. Foruten blant annet Ali Smith og Helen Oyeyemi, overvar jeg også en litterær samtale med forfatteren Daisy Johnson. Hun hadde nettopp gitt ut sin debutroman Everything Under, som jeg begynte å lese på omtrent samme tidspunkt. Jeg husker Johnson sa at boka var en slags omvendt Demeter og Persefone-fortelling, men det til tross syntes jeg den var så kjedelig at jeg sluttet å lese i den omtrent halvveis. Siden har den vært med på flere flyttelass, til den nå ble med i kofferten til Berlin. Litt fordi jeg tenkte "Hvilke bøker kan jeg ta med som det er greit at jeg leser ut og bare lar ligge igjen i tilfelle jeg skaffer meg nye bøker og det blir for tungt å ta med alt hjem?" Nå har jeg lest Everything Under ferdig og jeg tror jeg skjønner hvorfor jeg synes den er så kjedelig: Det er flinkis-litteratur på engelsk. Jeg kjenner flinkis-litteratur best fra norske forhold, men her er et eksempel på engelskspråklig flinkis-litteratur. Det er tydeligvis godt nok til å havne på kortlista til Man Booker-prisen, men ikke for at jeg skal like den. Jeg kan også konkludere med at det ikke var noen spesielt elegant "omvendt Demeter og Persefone"-fortelling. Hva var det omvendte, egentlig? Jeg sier som Ariana Grande: thank u, next. 

Bokfrokost cxxi

Start og mål for Hasenheide parkrun i Berlin. 

kaffe. 

granola med jordbæryoghurt og bjørnebær. 

Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt. 

I går var jeg på det jødiske museet og ble bokstavelig talt svimmel av arkitekturen og kunstverkene. Var først litt usikker på om jeg skulle ta turen, men nå er jeg glad for at jeg dro. Etterpå satt jeg i parken og leste Arendt. Fortsatte å lese Arendt i dag morges før jeg syklet av gårde til min aller første parkrun, i Volkspark Hasenheide. Det var gøy og varmt, jeg løp min nest raskeste 5 km noensinne (!), noe som var overraskende, for jeg følte ikke at jeg pushet meg selv så veldig, men jeg løper tydeligvis mye fortere i løp når jeg kan henge meg på andre. Skal definitvt løpe flere parkrun-løp! 

Mer Mann i monitor 2.7

Jeg har selvfølgelig fått med meg at det er Thomas Mann-år i år, så da jeg skulle pakke kofferten til  Berlin, grep jeg anledningen til å ta med meg Døden i Venedig. Det angrer jeg absolutt ikke på. Jeg leste i en anmeldelse at det er årets sommerbok*, og det kan jeg gå med på. En sommerbok full av uhygge!

*Riktignok en anmeldelse av en ny, nynorsk oversettelse av boka, men jeg mener det gjelder også denne gamle oversettelsen utgitt i 1992. 

Bokfrokost cxx

kaffe. 
grapefruktjuice. 
jordbæryoghurt med bringebær og müsli. 
Farewell to the Horse av Ulrich Raulff. 

Det er gått ni år siden forrige bokfrokost, jøss. Den gang foretrakk jeg kaffen svart, det gjør jeg ikke nå lenger. Min kjærlighet til å lese og spise vil forøvrig alltid bestå. En liten ting til, boka jeg leser heter på originalspråket Die alte Welt der Pferde, er ikke det fint? Nydelige titler på både engelsk og tysk. 

Bøkene som ble liggende, del 6/10

Det er en stund siden jeg begynte å lese i Hannah Arendts Makt og vold, og det vet jeg med sikkerhet fordi jeg siterte henne i De jordbunde, hvis utgivelse det allerede er gått halvannet år siden. Jeg tror jeg trengte tid for å klare å konsentrere meg om den, hvilket jeg tydeligvis ikke har hatt så mye av, men altså hadde i dag, her i forfatterforeningens leilighet i Berlin. Jeg leste hennes teori om at makt og vold er motsatte av hverandre med stor interesse og begeistring her jeg satt med vinduene åpne og hørte (og luktet) på bylivet, det var til og med en brannbil som stoppet med blinkende lys i krysset like ved  en stund. Jeg vet ikke hva som skjedde, men nå har den kjørt, og jeg har lest ferdig Arendt. Hør her: "Makt og vold er motsetninger; der den ene hersker absolutt, er den andre fraværende. [...] Dette innebærer at det ikke er riktig å tenke om det motsatte av vold som ikkevold; å snakke om ikkevoldelig makt er faktisk overflødig. Vold kan ødelegge makt; den er fullstendig ute av stand til å skape den." 

Og i morgen sykler jeg til Topographie des Terrors, hvor jeg til tross for flere Berlin-besøk, aldri før har vært. 

Mer mann i monitor 2.6

I går reiste jeg på dagstur til Lillehammer for å løpe Birken, og siden jeg ankom startområdet i god tid, fikk jeg lest ferdig Embrace Fearlessly the Burning World. Essaysamlingen er sortert i flere deler, hvor den ene delen, Sky, inneholder fire essays om California, den kaliforniske naturen og det kaliforniske landskapet, de tamme duene Barry snekrer et hønsehus til som barn, men også om overgrepene han i flere år ble utsatt for før moren giftet seg på ny og hele familien flyttet til New York. Jeg orker ikke å lese om dette, tenkte jeg først, men så tok jeg meg i det, disse tingene skjer jo mot barn nettopp fordi voksne mennesker vender seg bort, de orker ikke å ta inn over seg det grusomme, akkurat som i Arv og miljø, som jeg så tidligere denne uka, og som med Christoffer, som ble funnet død i sin egen seng, åtte år gammel, jeg leste Jeg tenker nok du skjønner det sjøl tidligere denne måneden. I alle historiene er det voksne mennesker som vender seg bort. Jeg syntes også det var interessant hvordan menneskene Lopez fortalte om saken til da han ble eldre, forsøkte å dysse ned alvorlighetsgraden, ved å fortelle ham at det hadde jo tross alt gått ganske bra med ham i livet, da gjorde det kanskje ikke noe om overgriperen ikke fikk sin straff? Eller hun som jobbet sammen med overgriperen på et rehabiliteringssenter for alkoholikere, som sa at overgriperen hadde gjort utrolig mye for samfunnet i sin stilling der, og at alkoholisme jo var et større problem enn seksuelle overgrep mot barn, og derfor kunne hun ikke fordømme ham helt, akkurat som naboene til familien til Neige Sinno i Trist tiger, som når de får vite at stefaren forgrep seg på henne i en årrekke, omtrent hele barndommen, sa at stefaren for dem bare var en hyggelig nabo, de ville derfor ikke ta avstand fra ham. Jeg synes det virker som om unnvikelse er normalen mer enn den ikke er det. Volden jeg selv opplevde som barn ble senere unnskyldt ved at gjerningspersonen ble fremstilt som et menneske uten ansvar, "det var bare sånn hun var", at volden ikke kunne være så ille, at det ligger i fortiden, hvorfor dvele ved det, eller til og med det at jeg selv (et barn) var like mye delaktig som den voksne i det som hendte med meg, så det er en trist gjenkjennelse. 

Anyways, sist jeg løp Birken var for elleve år siden, og denne gangen løp jeg fjorten minutter fortere. Til min store glede fant jeg også ut at sluttiden var så god at jeg burde ha løpt i en raskere pulje. Ganske fornøyd med meg selv kunne jeg sette meg på toget til Oslo S med en ny bok (ikke en mann) og en podcast-episode av Dannet uten piano (ikke menn). I morgen reiser jeg til Berlin, og jeg skal nok både få løpt og lest litt der også. 

Ouroboros

På vei til Berlin leser jeg Om høsten av Knausgård. I den skriver han om tingene, hvert avsnitt er om en ting i verden. Solen, skumringen, vepsen, løvet, sengen, jorden, hermetikkboksene, en plastpose i havet, smerten, stillheten, trommer, manetene, gummistøvler. Han skriver til et barn som er på vei til verden, og han skriver: Er det følelsen av å trykke ned håndtaket og skyve døren opp, kjenne hvordan den svinger innover eller utover på gjengene, alltid lett og villig, og komme inn i et nytt rom? Ja, døren slå opp som en vinge, og bare det gjør livet verdt å leve. Og så videre, til sin ufødte datter: Jeg vil vise deg verdenen vår, slik den er nå: døren, gulvet, kranen og utslagsvasken, hagestolen inntil muren under kjøkkenvinduet, solen, vannet, trærne. Du kommer til å se den på din egen måte, du kommer til å gjøre deg dine egne erfaringer og leve ditt eget liv, så det er selvsagt først og fremst for min egen skyld jeg gjør det: å vise deg verden, lille du, gjør livet mitt verdt å leve. 

På flyet leser jeg om en ting til en annen. Jeg er på vei til en venn. Jeg kan ikke huske forrige gang jeg traff henne, men det var kanskje i desember. Forrige gang jeg var i Berlin hadde jeg en kjæreste, vi bodde hos noen venner av oss med barn. Jeg hadde på forespørsel fra barnet høytopplesning. Da vi var kommet gjennom alle bøkene, ville han begynne på nytt igjen. Det var riktig hyggelig og jeg leste for ham med glede.

Den samme dagen som jeg drar til Berlin, får jeg øye på en mann jeg ikke har sett på lenge. Jeg ser ham femti meter unna, med ryggen til. Han har antagelig vært i det bygget jeg skal inn i. Jeg har hørt rykter om at han pleier å være der på dette tidspunktet, og jeg har derfor hatt en slags nervøsitet hver gang jeg drar til dette stedet på dette tidspunktet, som er uunngåelig. Jeg har ikke noe valg, jeg er nødt til å være på dette stedet kvart over ti akkurat denne dagen i uka. Jeg pleier alltid å skyndte meg å låse sykkelen og forsvinne inn i det klasserommet jeg skal være i. Akkurat denne dagen kommer jeg sent nok til at jeg bare ser ryggen hans mens han er på vei vekk. Om jeg hadde syklet hjemmefra litt tidligere hadde vi antagelig truffet hverandre på trappen. Hva skulle vi sagt da, hvem liker å møte hverandre tilfeldig slik, ihvertfall ikke jeg.

Mens jeg leser skriver jeg i margen. Jeg skriver også på en av de blanke sidene, noe jeg kommer på mens jeg leser. Når flyet lander er jeg nesten gjennom boka, men ikke helt. Det er litt igjen. Jeg har fryktelig dårlig samvittighet for å fly, men bestemte meg for å gjøre det likevel. Min venn har bodd så mange steder etter at vi sluttet på videregående, men jeg har aldri besøkt henne før nå. Ikke besøkte jeg henne i Paris, ikke besøkte jeg henne i Skottland (jeg kan ikke huske hvilken by det var), ikke besøkte jeg henne i Amsterdam, ikke besøkte jeg henne i Stavanger. Noen steder har vi begge bodd, men aldri på samme tidspunkt. Jeg har muligens ikke besøkt henne før fordi jeg har vært så blakk. Jeg har muligens prioritert å reise sammen med noen jeg ikke lenger reiser med. Jeg har kanskje hatt livet fullt akkurat der hvor jeg var. Kanskje hadde jeg ikke noe behov for å treffe noen, det har også hendt. Jeg sier til meg selv at det var en illusjon, man trenger alltid noen, men akkurat da føltes det ikke slik. Jeg ville bare gå rundt alene. Hele tiden.

Jeg leser ferdig Om høsten en morgen min venn ikke har stått opp ennå. Jeg låner rommet til en som har dratt til Reykjavik, sengen er bare en madrass på gulvet, lakenene hvite. Jeg forteller min venn at mannen jeg traff i våres unnskyldte seg for sin madrass på gulvet, som om jeg var et menneske som ikke var vant til slikt. Min tidligere kjæreste og jeg sov i flere år på madrasser som lå rett på gulvet, også da vi bodde sammen. Jeg fortalte det til ham, men jeg vet ikke om han trodde noe på det. Han trodde jeg var bourgeois. Det er nå ikke så rart, sier min venn i Berlin. Men jeg har altså sovet på madrasser rett på gulvet før, sier jeg. Vi sitter i sengen hennes og drikker kirsebærøl. Vi skal snart dra og spise middag på en vegansk restaurant, treffe en amerikaner som er på rundtur i Europa mens hun er på utveksling i Italia. Hun har blitt frastjålet mobiltelefonen sin, har latt den ligge fritt i lommen. Det er ganske overraskende, vet hun ikke bedre, hun er tross alt fra New York. Hun spør hvorfor vi ville på denne restauranten, ingen av oss er veganere. Jeg sier at det er for miljøets skyld, grønnsaker er dessuten godt. 

Etterpå kjøper vi noen øl i en kiosk og drar til noen venner av min vert. Alle i Berlin ser ut til å bo i høye og luftige leiligheter, det er høyt opp til taket og kan noen ganger føles overveldende. Kjøkkenet er ferskenfarget, der sitter gjestene og røyker. Jeg forteller om mannen med madrassene på gulvet til min verts søster. Bortsett fra at jeg ikke forteller om madrassene, jeg forteller om andre ting. Fordelen med å ikke ha truffet noen på en stund, er at det er mye som har skjedd siden sist som man kan snakke om. Man gjentar ikke seg selv for de andre, bare for en selv.

Når jeg noen dager senere drar hjem fylles jeg ikke med vemod. Jeg vet ikke hvorfor det å reise hjem ved tidligere anledninger så ofte har gitt meg denne følelsen, for det er helt klart at mesteparten av det beste som har hendt meg her i livet har skjedd hjemme. 

---

(Tilbake i min egen leilighet, når jeg pakker ut, ser jeg at Knausgård har skrevet et avsnitt om løvet i Om høsten. Jeg tenker på min venn i Berlin som plukket opp blader mens vi gikk. Hun festet dem rundt lyspærene på en lysslynge og hang den på sengegavlen mot veggen. Hun var glad fordi hun hadde glemt at høsten kunne være så fin, hun hadde likesom oppdaget den på nytt. Jeg fikk også lyst til å lage en slik slynge, men antagelig ville det ikke være så mange blader igjen når jeg kom hjem. I forrige uke var vi i skogen og samlet inn moseprøver, vi måtte lete under bladene som hadde falt. Etter noen timer ute kjente jeg at jeg frøs på tærne i joggeskoene. Da jeg kom hjem tok jeg på meg raggsokker og satt med pledd over bena mens jeg spiste middag. Etterpå la jeg meg i senga for å sove litt og bli varm. Det er ikke alltid godt å si hva som kom først, kulden eller trøttheten, i dette tilfellet forsterket de hverandre. Ikke før jeg hadde sovet en times tid var det igjen mulig å gjøre noe fornuftig.)

Bøkene jeg leste i oktober

1. Meg i bakgården til Bertolt Brecht og Helene Weigels hus i Berlin. Den grønne døra bak meg er til garasjen. Selv kommunister elsker å kjøre i sin egen bil. 2. Om høsten av Karl-Ove Knausgård. 


I oktober leste jeg bare bra bøker. Jeg leste min første bok fra Island som ikke var en saga. (Fin!) Jeg tenkte mye på slutten av Innsirkling-serien. (Antiklimaks!) Jeg var på Litteraturhuset og hørte Karl-Ove Knausgård i samtale med Ane Farsethås. Jeg var også på Kolon forlags 20 års-bursdag og så noen gode opplesninger og noen dårlige. Bakfull dro jeg til Berlin mens jeg leste Om høsten. (Reisen var kort.) I Berlin besøkte jeg Brecht-Haus, av en eller annen grunn gjorde jeg ikke det forrige jeg var der. Det var skikkelig fint! 


PROSA
1. KLOKKEN OG SENGEN av Eline Lund Fjæren

2. HERETTER ER JEG INGEN av Hanne-Vibeke Holst
3. INNSIRKLING 3 av Carl Frode Tiller
4. REGN I NOVEMBER av Auður Ava Ólafsdóttir

SAKPROSA
5. OM HØSTEN av Karl-Ove Knausgård
6. BLÅSTRØMPER av Karen Thue og Victoria Wæthing

Podcast

I.

En kveld på vei til en bursdagsmiddag går jeg istedenfor å sykle, den er punktert, punkterte på vei hjem fra stallen, i mørket, ble ikke redd som jeg ofte pleier å bli, men sinna, på hvem? – ingen, ingen å bli sinna på, var bare sykkelslangen som punkterte, burde alltid sykle rundt med lappesaker i sekken, jeg har jo uansett alltid sekken, hvorfor ikke lappesakene, tenker: Alltid fra nå av, neste gang. Jeg går, med paraply og et skjerf over hodet, for det regner, jeg har tegnet en tegning som bursdagsbarnet skal få, har pakket det inn i en mappe inni en plastpose fra en dyrebutikk, det er der hun som jeg bor med jobber, hun har kanskje kjøpt noe til kattene, eller hunden som var på besøk i helgen, en stor flatcoated retriever, glad; i dag er det mandag og jeg går langs jordet, gjennom sentrum, langs barneskolen, hører på podcast på veien, om bøker, de snakker om bokhyllene sine, hvordan de behandler bøkene sine, låner de dem ut eller ikke (ja), skriver de i bøkene sine eller ikke (ja); og hun ene sier at hun ikke har noen bokhylle akkurat nå, for hun bor på en liten hybel, hun har bare stabler med bøker og det minner meg om da jeg også bodde på et lite rom og hadde stabler med bøker på gulvet og på pulten, jeg hadde flyttet fra noen, eller så var det den andre som hadde flyttet fra meg, det var han som tok bokhyllene våre med, han tok dem med og satte dem opp hos seg selv, de ble hans, var ikke lenger mine selv om jeg hadde kjøpt dem, som om det bare var å gjøre det, jeg hadde uansett ikke plass, og bøkene mine, de lå i grønne fruktkasser som han hadde stjålet fra utsiden av butikker i nattemørket, på sykkel; han hadde tatt dem med seg bak på bagasjebrettet, kanskje to om gangen gjennom en hel sommer, og så var det mange av dem og vi flyttet, det var da vi flyttet sammen, siden: Vi flyttet samtidig, men ikke sammen, og bøkene mine fikk plass i grønne kasser, ble liggende i garasjen hjemme hos foreldrene mine mens jeg bodde i et rom med skråtak og hadde bøker i stabler på gulvet, på pulten, jeg gjorde ikke annet enn å være i det rommet og lese, meg og bøkene; stå opp, spise frokost, lese, dra på forelesning, høre, dra hjem igjen, innom butikken på veien, kanskje biblioteket, spise, lese, spise, lese, spise, lese. Det var alt. Jeg tenker på det når hun snakker om rommet sitt på podcasten og jeg går langs veien og det duskregner, jeg har paraply over meg, det går, det fungerer; jeg har med en gammel flaske rødvin som jeg har spart, kanskje jeg skal drikke den, kanskje ikke. Den samme personen snakker om en bok hun har lest, en bok som beskriver lyset i Finnmark, hus som er fuktige og trekker, alt er trasig, sier hun, trasig, og jeg tenker på et hus jeg bodde i en gang, med bokhyllene, et blått hus i en hage med plommetrær, mange, ved endestoppet av en bane; det var jeg og han som siden dro av sted med bokhyllene, hvorfor? han leser ikke en gang bøker; jeg tenker på det stedet fordi det var så kaldt der, kulden kom liksom fra bakken, jeg hadde alltid raggsokker på, og trekket, kulden fra bekken som rant ved siden av, den konstante lyden fra bekken, den store bekken, med vinduene åpne, da også; hvordan ytterplagg hang i gangen og aldri ble tørre, bare råtna; hvordan vi måtte gå langt til banen og på at det bare var oss, ingen andre, bortsett fra de som bodde i overetasjen, men som bare gikk rundt der som spøkelser, kanskje var jeg også et spøkelse for dem, der jeg gikk, selv om jeg ofte ikke var hjemme, var ikke alltid noe å dra hjem for? Det turkismalte gulvet og hullet i veggen, en slags dør mellom stua og soverommet, med forheng, et svart forheng; speilet vi hadde som han også tok med og som jeg nå har et makent til stående i gangen, har ikke hengt det opp på veggen ennå fordi jeg ikke har bestemt meg for hvor, det er bare jeg som bestemmer nå, jeg trenger ikke å bestemme meg nå, ingen andre har noen mening om det, er bare min som betyr noe. Klistremerket som jeg klistret på speilet i det blå huset, en isbjørn, det har ikke speilet i ganga mi, det er forskjellen. Jeg kunne aldri klistret en isbjørn på et speil nå lenger, hvorfor skulle jeg det? Kjøpte klistremerker med arktiske og antarktiske dyr i en altmulig-butikk i Berlin, kanskje var det da vi gikk fra Prenzlauer Berg gjennom hele byen, det var høst, som nå, november, vi stoppet på en bro over jernbaneskinnene og jeg husker lyset akkurat da, lyset, og det har jeg ikke tenkt på før, hvordan jeg kan huske lyset under ulike hendelser, på samme måte som jeg alltid husker hva jeg hadde på meg ved enhver anledning, selv om det er femten år siden, tre år siden, eller det ikke en gang skjedde noe viktig, var bare en dag som alle andre dager, ihvertfall tilsynelatende, kanskje var det egentlig noe viktig? Og en dag, en dag våkner jeg og ser lyset som kommer inn i stuen, prøver å ta et bilde av det mange ganger, men forgjeves, det blir ikke sånn som jeg ser det. Lilla, jeg ser på det mens jeg spiser frokost og kattene går rundt, mennesket har endelig våknet; ser lyset forsvinne mens frokostblandingen forsvinner; det lilla, sånn som dette lyser det bare når vinteren nærmer seg. Senere på dagen ser jeg på lyset i stuen når jeg kommer hjem, det er et annet lys, men også vinterlys, denne gangen klarer jeg å ta et bilde av det, hvordan det faller på sofaen. Det er den samme dagen vi kikker på kakerlakker på laboratoriet, ser på munndeler på insekter, sånn ser det faktisk ut, har jeg noensinne sett på det så nærme før, visst hva alle delene er: underkjeve, overkjeve, underleppe, overleppe; beina som er femleddete, kroppens tre deler: hode, thorax, abdomen. Jeg rekker å spise før jeg går ut igjen, snakker med pappa på telefonen, han har tid til å snakke med meg selv om det er midt på dagen; så venter jeg ved jordet på at noen skal hente meg, vi skal et sted, og jeg ser på lyset over jordet mens jeg venter. Senere, på vei hjem i bilen, etter at vi har gjort ærendene våre, tar jeg bilder av lyset igjen, det er så fint lys i dag, hele dagen så jeg på lyset, det sa meg: Nå kommer vinteren. Nå kommer den. Men hvordan kan noen skrive om lyset, hvordan? Om noen skriver om lyset kan vi jo bare se det for oss fordi vi har sett det før?, vi har tenkt på det før, hvordan lyset traff veggene, gulvet, gjenstandene, møblene, inne hos oss selv. Støvet som ble synlig, svevende i luften. 

II.

Hører på podcast om bøker mens jeg sitter i entreen og lapper sykkeldekk for ente gang i år og katten leker med sølvpapir og bruksanvisninger som jeg for lengst ikke lenger trenger, men hva kan man egentlig forvente når man sykler over hundre kilometer hver uke på en billig sykkel som sikkert egentlig, har jeg skjønt nå, er til hyggelig bybruk, maks fire kilometer hver dag; sykle en tur til kaféen på hjørnet og kanskje til en venn i en nabobydel, til stranden, bryggekanten, med øl i en pose bakpå; på asfalt, avstander som man likegodt kunne gått, hadde ikke gjort noe om man gikk i stedet, med musikk på øret blir det nesten like bra, gjør ikke noe at det tar ti minutter lenger, dét er det denne sykkelen er til for. Anskaffet meg sykkelen da livet var akkurat sånn, bodde i byen, skulle bo i byen; syklet til kinoen, syklet til kaféene, syklet til bokhandlene, syklet til butikkene, syklet til vennene, syklet til festene, syklet til strendene, bare en kort tur, straks der, gadd ikke en gang sykle med hjelm, skulle jo ikke langt, syklet aldri på bilveier, tenkte ikke så veldig på at jeg kunne dø heller. På podcasten sier en av kvinnene at hun ikke skjønte døden før hun selv fikk barn, at det ikke var før da det ble helt forferdelig å tenke på det, og jeg har ikke fått noen barn, men er blitt reddere for å dø likevel, alt det jeg skal gjøre, selv om jeg vet at det ikke spiller noen rolle fra eller til, at jeg er bare en organisme blant alle andre organismer, tildelt en ekstremt liten brøkdel av universets alder, fjorten milliarder år, her, og at det jeg-et jeg føler, bare er et resultat av en veldig stor hjerne, som bare er en samling nerver og hjerneceller, hva mer? – ikke noe, men også derfor er det jeg ikke blir skuffet når de samme kvinnene kort etterpå snakker om Brødrene Løvehjerte, om hvordan Astrid Lindgren en gang sa at det ikke var verdener utenfor denne hun snakket om når hun skrev om lyset og Nangilima, men rett og slett det at synet vil se ting lysere når blodtrykket minker, at det var dét lyset Kavring så da han var på vei til å dø, det var ikke noe mer enn blodtrykket som sank etter en febertokt (med sine fantasier, sitt Nangijala), det var ingen verden etter denne, det er ingen verden etter denne, ingen Nangilima, og så sa hun, til den mannen hun fortalte det til: Men dette må du aldri si til noen. 

SOMMERHUS, SENERE av Judith Hermann

Av de ni novellene i Sommerhus, senere er det to jeg klart liker best: "Sonja" og  tittelnovellen. Etterpå ser jeg at de ligner på hverandre, de to ligner mer på hverandre enn på noen av de andre novellene, selv om noen av de andre novellene også ligner på hverandre. Hvorfor ligner de? Begge to handler om mennesker som treffer noen og har krav til dem, altfor høye krav, fordi de er ubegrunnede, bygd opp rundt luft. Karakterene bygger luftslott. I "Sonja" har jeg-personen som bor i Berlin et avstandsforhold til Verona som bor i Hamburg. Det virker som jeg-personen er den mest forelskede, han skriver brev til henne, men får aldri svar. Av og til ringer hun for å fortelle ting, småting; noe hun har gjort i det siste kanskje, får jeg inntrykk av, ikke noe viktig noe, bare ting fra hverdagen, om venninnene og slikt. En gang han tar toget fra Hamburg hjem til Berlin etter å ha besøkt Verona treffer han Sonja på toget. Mens han venter på Verona, tenker på Verona, begynner å tenke på at han mener alvor, Verona er kvinnen han skal ha, treffer han Sonja. De gjør ting sammen, men ligger aldri med hverandre; hun er ikke vakker, nesten ikke en gang kvinne, virker for ham mer som et barn, han ser på fryden hennes over en orgelkonsert av Bach, fryden over tyrkisk kaffe etter maten og T-baneturer i sektiden om morgenen. Jeg forstår ikke hva han vil med henne, han vil jo klart ikke ha henne, det er Verona han vil ha, men likevel bruker han tid på Sonja, er mystisk tiltrukket av henne likevel. Sånn går det, Verona kommer på besøk, han glemmer Sonja, hun forsvinner ut av livet hans før hun kommer tilbake igjen når Verona drar, sånn går det fram og tilbake. Og ikke tro at jeg skjønner mer av hva Sonja vil, selv om det kommer hint om det underveis og jeg tror jeg vet hva som kommer til å skje. Nå, tenker jeg. Det kommer til å skje - før alt faller sammen, det skjer ikke likevel, men uten noen form for dramatikk. Bare... så skjedde det ikke likevel. Et slags antiklimaks.

Den andre novellen jeg, "Sommerhus, senere" er også bygd opp slik. En jeg-person treffer noen, tilfeldig, tenker jeg, men kommer så på: Treffer vi ikke veldig mange i livene våre tilfeldig? Er det ikke tilfeldig hvem vi blir venner med, gode venner med, hvem som kommer til å følge med oss videre i livet? Eller planlegger vi det? Tenker vi, hun der, hun der skal bli min venn. Noen av karakterene i Sommerhus, senere ser ut til å tenke det, men hva kan man forvente ut av slikt? Man har ikke kontrollen over andre mennesker. Hvorfor skuffelsen når det likevel ikke går som man vil, hadde man ikke det i bakhodet hele tiden, muligheten for at planene ikke kom til å gå? De reagerer på dette på ulike måter, karakterene i Sommerhus, senere; hvordan noen av dem reagerer får vi ikke en gang vite, de bare forsvinner ut av fortellingene. Vi kan bare lure på det, kanskje vil menneskene møtes igjen, men det er utenfor det vi leser.

Når jeg nå har nevnt to noveller, er det ikke for å sette de andre i skyggen. Det var flere noveller som satte seg. Etter å ha lest samlingen ferdig kan jeg kaste et blikk over innholdsfortegnelsen og skille mellom alle novellene, jeg husker hva hver og en av dem handlet om. Og det skal sies at jeg har lest mange novellesamlinger hvor jeg ikke klarer det. Å, hva var nå den om, jeg husker ikke. F.eks. er både "Røde koraller" og "Slutten på noe" verdt å lese. "Røde koraller" åpner hele samlingen, og når jeg leser den tror jeg at det er en roman jeg holder på å lese; når jeg har lest novellen ferdig forventer jeg at fortellingen skal fortsette i neste kapittel, men det gjør det ikke. Det er slutt. Jeg blir litt skuffet, men synes også den slutter bra der den slutter. Heldigvis kommer det flere noveller.

Generelt er stemningen i novellene nihilistisk, det er som om ikke så mye betyr noe. Jeg assosierer litt til Camus, denne likegyldigheten over tilværelsen, noe som gir meg en slags uggen følelse, men ikke som absolutt, og ikke hele tiden gjennom romanen, mer som om den ugne følelsen er i bakhodet hele tiden og blir mer framtredende på enkelte steder, fra novelle til novelle. Det er noe som ikke er helt som det skal være. Følelsen av maktesløshet kommer også, det er ikke lykkelige liv det fortelles om, men det aksepteres at livene ikke kan være det heller, de er som det er. Det er som om følelseslivet til karakterene befinner seg i en post-apokalyptisk tilstand, uten at vi vet hva som skjedde før. Det har skjedd noe og det er ikke noe å gjøre med det, nå må vi bare leve livene våre videre, melankolien i det.

Før, cappucino & scones

Neste vår er det ti år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, noe jeg aldri ville husket på selv, eller; tenkt, reflektert over, hadde det ikke vært for at jeg ble invitert til en gruppe på facebook, Reunion 2014. Der var det en liste over godt over halvparten av dem jeg gikk i klasse med, jeg har knapt truffet noen av dem siden den gang; C traff jeg en gang på videregående, en venninne av en venninne var på date med ham, vi traff dem tilfeldig på en kafé; N og E har jeg truffet en del ganger, vi har felles venner, en av mine beste venninner jobbet sammen med E en stund, de serverte øl og pizza, kanskje cæsarsalat, og vin, klart vin, gjerne hvit ser jeg for meg siden det for min venns del var en sommerjobb. Egentlig kjenner jeg mange flere som har jobbet på den kaféen, jeg trenger mer enn én hånd for å telle dem; V jobber der nå, jeg har av og til lurt på om jeg skal drikke kaffe der mens hun er på jobb før jeg kommer på at jeg har sluttet å drikke kaffe på kafé, ser ikke poenget i det når man heller kan drikke kaffe ved sitt eget kjøkkenbord (eller i hagen) eller helle kaffe over på en termos og gå ut i skogen. Man hører sjeldent noe interessant på kaféer, folk snakker om barn og folk de kjenner som gjør ditt og datt, hva har man gjort siden sist, jeg har fått ny jobb jeg sa det skulle være lettmelk, se hva jeg har handlet i disse posene forbruksmenneske som jeg er og det er så koselig atte føler skikkelig jeg lever storbylivet nå, det er sånn de har det der skjønner du. 

Kaffen er uansett best svart.

Jeg fortalte det til S på chatten, jeg ble invitert til en reunion-gruppe på face, vi skal ha reunionsfest neste år. Hun skrev det måtte være forferdelig kjedelig. Kanskje gøy den første halvtimen, deretter kjedelig. Til slutt har ingen noe mer å si. Jeg sa: Jeg sa ingenting på ungdomsskolen, så det kan uansett ikke bli noe verre. Jaja, sa hun. Jaja, sa jeg og stalket meg inn på alle sammen i gruppa. Halvparten var gift, en tredjedel hadde fått barn. Mange av de som ikke var gift, var forlovet eller hadde profilbilde av seg selv sammen med kjæresten. En hadde studert på Cambridge. En bodde i Los Angeles og hadde skating som levebrød. Han som alle syntes var sykt kjekk var ikke lenger kjekk og hadde fått måne. Han som alle trodde var smartest og flinkest hadde bare fått en gjennomsnittlig jobb. Mens jeg så på dem (Amos Oz sier i det nyeste nummeret av Bokmagasinet at nysgjerrighet er en dyd, jeg er enig og jeg liker Amos Oz) kom jeg på en til som jeg hadde truffet flere ganger siden første del av tenårene, riktignok en stund siden sist nå, men det hadde vært hyggelig da vi møttes. Sist var vi på en veranda og drakk grappa og det var soloppgang, sommer, jeg hadde ikke en gang fått med meg at solen hadde gått ned i det hele tatt. Etter det hadde jeg lenge en forestilling om at grappa var kjempegodt, helt til vi en gang var i Berlin og billig som det alltid er for en nordmann i utlandet tenkte jeg at jeg skulle kjøpe noe jeg vanligvis ikke kjøper ute på byen, så jeg kjøpte et glass med pernod og et glass med grappa. Det siste var det såvidt jeg klarte å drikke opp. Grappa i et røykfylt, mørkt lokale i oktober, til tross for at det var i Berlin, var ikke det samme som grappa en norsk julinatt.

S fortalte om da hun hadde vært i hjembygda si nylig. Hun hadde truffet en gammel klassevenninne. Hun var gift og hadde barn og hadde vært ute med båten, som hun ikke hadde kunnet stoppe, men det hadde vært likegreit, for da hadde de sluppet å snakke. Det ble ikke pinlig, strømmen i elva sørget for at det ikke ble det. Jaja, sa jeg. Men du kommer fra en bygd, der kjøper folk hus og får barn når de er atten og that's it. Men en gang var jeg på reunionsfest for barneskolen og det må jeg innrømme var kjedelig. Og så var det en som tok overdose. Eller overdose og overdose, han hadde ihvertfall tatt litt mer av noe enn han burde, og så hadde han blitt helt rar og måtte følges hjem av de som kjente ham best. Det var kleint. 

Mimring er de åndsvakes favorittema var det en på radioen som sa forleden. Jeg var delvis enig, kom til å tenke på to venner jeg har som jeg treffer skikkelig, skikkelig sjeldent, selv da vi bodde i samme by, rett og slett fordi vi egentlig ikke hadde noe å si hverandre, de skulle alltid snakke om før før før. Kanskje fordi det som er meg nå kjeder dem, og det som er dem nå kjeder meg. Jeg liker ikke bøkene, filmene og musikken de snakker om, jeg synes de er lavmåls, jeg bryr meg ikke om at bensinprisene er blitt høye og jeg synes slettes ikke det er alfor mange utlendinger her i landet, mens de synes jeg er en streber som "alltid" er på skolen (fordi jeg aldri har skulket en forelesning) og helt skrullete fordi jeg leste Orwells 1984 uten at den var på pensum i engelsk og hadde flere ting å si om Three of Life enn "kjeeeeeeedeeeeeeliiiiiiig" (som vi forøvrig så sammen fordi vi hadde vunnet noen gratisbilletter på quiz). Når jeg putter det på den måten, skjønner jeg ikke hvorfor vi gadd å opprettholde kontakten i det hele tatt. Vi hadde vært venner før og tenkte kanskje at vi skyldte våre gamle jeg-er å fortsatt holde kontakten, men for ikke å støte hverandre helt måtte vi bare snakke om fortiden, et rom som kan tømmes, vårt felles rom ble ikke fylt med noe nytt. 

Når man er forelsket vil man vite alt om den andre, tenker jeg, eller er det en påstand jeg kaster ut uten å tenke meg om, er det kanskje bare noe jeg tror akkurat nå fordi jeg nettopp leste en novelle som handlet om en kvinne som var nettopp slik? Hun var hjemme hele tiden og trente den nye hunden deres, en valp, de hadde en dyr leilighet i New York City som de hadde kjøpt for han var real estate agent og hadde råd til den og hun ringte av og til til ham bare for å snakke og det syntes han var helt greit, men måtte en gang legge på fordi det regna og han var ute men kunne han ikke ringe henne senere? og hun var hjemme og spekulerte i banale ting som: om de var nærmere hverandre nå eller hva hvis han en gang fikk nervesammenbrudd og ikke kunne jobbe lenger, da måtte hun kanskje ta jobb i den kaféen, og likte han den profesjonelle hundetreneren som kom innom tre ganger i uka, hun var blond og hadde norske aner?

Kanskje var hun ikke forelska, men bare redd?

Ikke så lenge etterpå leste jeg en annen korttekst. Novellen stod i The Paris Review Summer 2013 Issue, jeg la det fra meg på en benk i hagen mens jeg gikk inn og hentet meg noe etter-middag-kaffe, så gikk jeg ut igjen (det er sommer ennå) og leste videre i magasinet, et essay av Kristin Dombek, "Letter from Williamsburg." Etterpå ville jeg at alle skulle lese det. Hovedpersonen i den nevnte novellen burde i hvertfall ha lest det. 

De bor tilogmed i samme by. 

Selv i denne lille byen jeg bor i nå er det mange jeg aldri ser eller støter borti. Jeg kommer på en til jeg har truffet siden ungdomsskolen, L, jeg har av og til truffet henne på en kaffebar hvor hun jobber; jeg har kjøpt cappucino og scones, hun har sagt værsågod og så navnet mitt. 

Alltid er det en samtale, eller flere

Han trenger en morsom tv-serie å se på, sier han mens han legger spekemat pent på en tallerken og har asparges kokende på komfyren, jeg spør om han har sett Girls, hvis ikke må han se på det, for det er morsomt og for å si noe mer sier jeg også at jeg kjenner meg sånn igjen i den, og etterpå lurer jeg på om han kommer til å tenke på det når han ser den, hva er det hun kjenner seg igjen i her og kan det fortelle meg noe om henne? Jeg koker tevann og venter på at isen i isboksen jeg tar ut av frysen skal bli myk nok, peanøtt- og karamelliskrem, jeg klipper opp en ny pose med kaffe og heller den oppi en blikkboks mens jeg venter og sier at How I Met Your Mother var morsomt nok én sesong, før jeg begynte å tenke sånn over at de alltid var en gjeng på fem mennesker og at jeg hater tanken på en gjeng som alltid består av de samme menneskene, for sånn er det jo ikke i virkeligheten, man er aldri gjengen, ikke for alltid, bare en periode, og så må den forandre seg, bryte opp, påvirkes av noe utenfra; nye mennesker, at noen faller fra, flytter, at noen blir sammen med noen og så er dét viktigere enn vennene var, og det er det ikke noe galt i, for sånn er det, ting forandrer seg, ut med det gamle, inn med det nye, og bare sånn kan det fortsette.

Og dessuten er ikke sitcoms noe for meg, sier jeg, og tenker på min bror som lo av meg da jeg en gang sa: nå trekker jeg meg tilbake for å se på tv. Hva da? spurte han og jeg svarte Modern Family, hahaha, lo han, er ikke det sitcom, lillebroren min lo av meg, gjorde narr av meg, og jeg sa det er helt ok for jeg orker ikke noe annet nå, så stakk jeg ned i kjelleren og på gjesterommet hvor jeg noen ganger bor når jeg er hjemme hos familien, enten der eller på det soverommet som var mitt og min søsters da vi vokste opp, som nå er pusset opp og ser helt annerledes ut og av en eller annen grunn blitt min søster sitt, bare hennes, det er ingenting igjen av meg der, eller, som om den grunnen er tilfeldig, nei, det er jo fordi jeg var den første som flyttet ut, selv om det var en prossess som skjedde en smule umerkelig. Det var ikke sånn at jeg sa at nå flytter jeg og så pakket jeg sammen alle tingene mine i kasser og ble kjørt avgårde til en togstasjon og tok toget til en ny plass hvor jeg innredet meg og hang postkort og plakater på veggene for å gjøre det nye stedet til mitt, før jeg tok gratisbussen til IKEA og handlet kopper og skåler til kjøkkenet hvor jeg skulle spise frokoster og skjenke vin til meg selv før jeg dro ut på fest, nei; jeg forlot barndomshjemmet umerkelig da jeg ble sammen med E; først bodde han i et mintgrønt hus hvor det var høyt opp til taket og det var sommer og vinduene var åpne, og når vi våknet spiste vi brødskiver med avokado og snøfrisk og rødløk med stor appetitt mens vi hørte på soft elektronika fra en boomblaster på stuegulvet i det ellers spartansk møblerte hjemmet, før det ble høst og han flyttet til en leilighet og jeg var sjeldnere og sjeldnere hjemme, heller her. Han kjøpte en tannbørste til meg som fikk være der og leste et kapittel fra en bok, høyt, mens jeg lå på sofaen og spiste spinatstuing med pinjekjerner og drakk eplecider, et fornøyelig kapittel av en bok, før han sa at jeg kunne lese resten mens jeg var her, jeg kunne komme dit og lese resten av boka på egenhånd, i min sofa, selv om det ikke fungerte sånn, for da jeg gikk igjen tok jeg med boka og leste den ferdig hjemme. Men likevel, etterhvert, umerkelig var jeg oftere og oftere her enn der, jeg handlet matvarer og tok dem med, vi spiste frokoster; blåbærmysli, soyamelk og banan; jeg kjøpte et skatoll i en bruktbutikk og tok det med på  bussen og fylte det med stjernekart og penner og bøker, av og til satt jeg der og skrev, eller jeg leste til eksamen og begeistret meg for Sartre; snart vasket jeg gulv og lagde middager på egenhånd, jeg kom av og til hjem til ingen, for jeg hadde mine egne nøkler nå, jeg kunne komme småbrisen hjem sent og lage tomatsaus på kjøkkenet med et hemmelig triks: ha en teskje sukker i, og chili, la den koke lenge nok så den blir tykk, og mens jeg ventet kanskje røyke en sigarett eller drikke en øl fra kjøleskapet, som kanskje jeg hadde kjøpt inn, eller som kanskje han hadde kjøpt inn, det spilte ingen rolle for nå var det vi to som bodde der, jeg var ikke lenger en gjest, jeg hadde flyttet ut hjemmefra.

Betaler du husleie? spurte søsteren min en gang vi satt i bilen til et sted, ja, sa jeg. Men det er jo hans leilighet, sa hun, jeg sa: men nå bor jo jeg også der. Jaja, sa hun og jeg husker ikke mer, kanskje kjørte hun meg dit, kanskje var det derfor hun kom på å spørre. Senere flyttet vi sammen til nye steder, E og jeg, vi flyttet tilogmed sammen til en ny by, inn i et blått hus med hage og kaniner, men det var selvsagt mye senere, og det skjedde ikke umerkelig, det skjedde som noe vi planla, nå drar vi hit og bor.

Men nå, på kjøkkenet, rasper T parmesanost på raspen, til spekematen, og vi har snakket mange ganger om når vi skal flytte. Etter eksamen i midten av juni, sier han, han har okkupert hele stuen med tingene sine; arkitekttegninger og plater og pappruller og kommoder og et arbeidsbord han har tatt ut av rommet sitt, det er mye bedre lys i stuen, han trenger lyset, det er åpnere her. Også jeg trenger lyset i stuen, jeg vil ikke sitte inne på rommet mitt og spise maten min, det var helt okei da det var vinter, det kunne minne meg om en hule jeg bodde i, her bor jeg når det er kaldt ute, jeg bjørnen, men ikke nå, nå er det vår, sommer, første juni, jeg vil også være i stuen. Jeg våkner hver dag og dekker på det ene stuebordet; et glass vann, en skål mysli og kulturmelk, en kaffekopp, en presskanne med kaffe, en avis kanskje, en bok. Så spiser jeg frokost og hilser på S når han kommer forbi og skal koke kaffe han også, jeg vet når han dukker opp, sånn noenlunde, men vi snakker ikke så mye sammen. Jeg tror vi bare har diskutert internettregninger og om hvem som skulle ringe huseieren da døra gikk i stykker, eller om den mystiske forbrente pizzaen, eller når han blir utålmodig på meg når jeg skyller ting i vasken, kan jeg ikke bare få noe vann først, sier han, som om det tar så lang tid for meg å skylle resten av det jeg skal skylle. Straks, sier jeg og skyller ferdig; presskanna, frokostskålen, smoothiemaskinen, hva det enn måtte være.

Du må gjerne komme på eksamensutstillingen, sier han, på Haukeland, etter at han har fortalt om den. Når er den, spør jeg. Helga neste, sier han, nei, ikke den, etter det igjen. Å, da er jeg i Finland, sier jeg og ler litt av meg selv fordi jeg gleder meg sånn til å dra dit og hver gang jeg snakker om Finland er det med en slik entusiasme i stemmen, eller i hele kroppen, at jeg må le litt av meg selv og min opprømthet. Finland, det er bare muligens jeg selv som forstår at jeg gleder meg sånn. Det er vanskelig å beskrive til andre hvorfor jeg skulle glede meg sånn til å dra til Finland. Helsingfors er jo ikke akkurat New York. Åjaa, du skulle jo til Finland, du, sier han, for jeg har jo fortalt det før. Jeg skal til Finland, jeg skal til Finland. Jeg har allerede pakket kofferten, en stor koffert, har pakket den uten å sjekke hvordan været blir, jeg ser bare for meg at det ikke skal regne, at det er relativt varmt men kan bli kjølig om kveldene, har derfor tatt med sommerkjoler og gensere, ingen bukser, den jeansen jeg planlegger å ha på meg på selve reisen for holde. Jeg har også pakket med meg et svensk litteraturtidsskrift, men ellers ikke så mye annet lesestoff ennå, jeg har ikke bestemt meg for det ennå, er også redd for at det skal bli for tungt, og pensumet, som jeg har på pc-en, kanskje det er nok i seg selv? Kanskje kommer jeg til å bruke mest tid på å gå rundt i Finland og se på ting, skrive i skriveboka, jeg har alltid med en helt ny skrivebok hver gang jeg drar til et nytt sted. Av og til når jeg drar hjem igjen kan den være helt fylt opp, side ned og side opp; andre ganger ikke fullt like mye.

Vi dro til Athen og der skrev jeg nesten ikke i boka jeg tok med meg. Jeg kan nesten ikke en gang huske at jeg noensinne tok opp den rosa skriveboken, bortsett fra enkelte notater om steder som var verdt å huske, for eksempel den ene restauranten hvor vi spiste kypriotisk mat; lam, poteter, aubergine, mynte, geitost, bordvin. Det var mer som ble sagt enn skrevet. Vi sa det i heisen, vi sa det over måltider, over bloody mary på bar, vandrende rundt søyler, i parkene, opp trapper, på museer, i bokhandelen, sittende ved fontener, på trikken, i dagligvarebutikken, overalt sa vi det så det ikke trengte å bli skrevet.

Sånn som i Berlin, hvor jeg skrev. Jeg skrev i en svart notatbok med myke skinnpermer mens han spiste noe på den andre siden, drakk kanskje en øl, på flyet leste jeg Dostojevskij. I en av bøkene jeg dekker på med til frokost, den om et mysterium med en amerikansk flicka (jeg leser den på svensk, jeg skal jo snart til Finland), er det et kjærestepar som snakker sammen om Dostojevskij, de er svært unge. Sexton år. Ihvertfall er hun det. Doris. Han leser Idioten, hun leser Brott og straff. Han ser på henne som en slags frelsende Sonja, Sonja som blir med Raskolnikov til fangeleiren i Sibir og på den måten frelser ham, for hun har troa. Doris tenker kjæresten er en idiot. Ingen kan frelse noen. Jeg tenker på noe K sa til meg en gang; kanskje hun ble tiltrukket av menn med problemer fordi hun trodde hun kunne løse dem for dem. Jeg sa til henne at du kan ikke ta andres problemer, eller: jeg skjønner ikke at du gidder å redde noen, blir det ikke bare et problem for deg selv til slutt? Det kommer ikke til å gå bra. Du vil ikke være sammen med han psykisk ustabile.

Det er ikke idioten som trenger å reddes, kjæresten til Doris. Det er Doris selv, men fra hva vet jeg ikke ennå, for jeg har ikke lest boka ferdig. Den ligger på senga og venter mens jeg står på kjøkkenet og venter på kokevann og is, snakker om fremtiden med T, en konkret framtid, en framtid vi har kontroll over. Ingenting om tåpelige drømmer og hvordan vi helst vil leve, ingenting om det huset jeg ser for meg at jeg vil bo i, om hvilken hund jeg skal ha og hva datteren min skal hete; ingenting om det jeg skriver, ingenting om at jeg tenker på å ta meg en tur til Praha simpelthen fordi jeg har lyst, eller til Island, også det simpelthen fordi jeg har lyst, der skal jeg ri på islandshester over det golde landskapet. Bare om jobber, skoler, eksamener, utdanninger. Og jeg leter i skuffen etter en iskje, jeg ser for meg en jeg pleier å bruke, men kommer på at den ikke er min, har aldri vært her, i denne leiligheten, enda folk spiser is rett som det er, det har jeg sett i fryseren (eller på meg selv). Jeg tar en vanlig skje i stedet, en av billigste sort, fra IKEA, graver i isen, forsyner meg i en skål, fløteis med karamell og peanøtter med et tynt lag av sjokolade omkring seg, lukten av mynte fra tekoppen; aspargesen er ferdig, han slår ut vannet over et dørslag i vasken, han sier han skal laste ned Girls og gi det en sjanse, men håper han ikke blir hekta, det har han ikke tid til nå. Neste gang jeg ser ham sier han: nå har jeg sett seks episoder, takk for tipset.

Noen snakker om Kjersti

Igjen sitter jeg på en kafé og overhører en samtale mens jeg skummer meg igjennom den (for meg og mitt formål) uinteressante delen av introduksjonen til Shakespeares The Merchant of Venice (det som handler om teateroppsetninger); i dag er det noen som snakker om navnet Kjersti, de synes det er fint og et godt, norsk navn, men hvem er det som heter det egentlig, bare førti år gamle damer (sier han ene), og jeg tenker: JEG kjenner til mange Kjersti-er; en av dem er like gammel som meg, hun tegner de fineste tegningene, av eventyrskikkelser, prinsesser, frosker og bjørner; jeg vet ikke hvor mange flasker vin og hvor mange plater med mørk sjokolade med pistasjenøtter vi har delt, og heller ikke hvor mange kvelder og ettermiddager jeg har sittet hjemme hos henne og snakket om dustete forelskelser og gutter som ikke en gang er forelskelser, men bare gutter; og så er det en Kjersti som jeg hadde som lærer på folkehøyskolen som viste oss dokumentarer og kunstfilmer og som flyttet tilbake til Vestlandet fra Berlin for kjærlighetens skyld; og Kjersti Annesdatter Skomsvold, en av mine favorittforfattere i den norske samtidslitteraturen. Så sa han ene: En av barna mine skal hete Kjersti, og jeg tenkte, med mine fordommer om kjønn; jøss, en gutt som tenker på hva hans fremtidige barn skal hete, eller heller: jøss, en gutt som snakker om hva hans fremtidige barn skal hete med noen andre enn kjæresten. (Hvordan jeg vet at det ikke var kjæresten han snakket til: Han hadde noe tidligere snakket om hvor deilig det var å komme hjem til et varmt måltid hos mamma i forhold til å komme hjem til samboeren, for hun satt bare hjemme og spilte spill når han kom hjem.) Han skulle dessuten oppkalle et av barna etter moren, og en annen etter oldemoren. Så tenkte jeg på at jeg også har visst hva mine fremtidige barn skal hete i en årrekke, hvilket er absurd siden jeg ikke skal ha barn, men kanskje liker jeg tanken på at de finnes inne i hodet mitt, som idéer, at jeg gjør dem en tjeneste ved å aldri la dem bli til, og da er det ikke så absurd likevel.

Prosesser

Vi kjøpte et par boots da høsten var i gang, de var til meg. Jeg gikk rundt i dem i Berlin, de var en smule for varme, eller Berlin var for varm, jeg fikk et råd om å putte salt oppi så de ikke skulle stinke sånn og jeg kjøpte seltin da jeg kom hjem, eller hva det nå heter; jeg trodde det var salt, strødde oppi, og kjæresten min sa: Det der er ikke ordentlig salt! Hvordan kunne jeg vite det, jeg spiser ikke salt, jeg spiser krydder. En gang fortalte biologilæreren, som forøvrig var gourmét (han pleide å dra til Baltikum for å spise trøfler, og en annen gang tok han med oss i skogen bak skolen for liksom å se på sopp og andre skogsvekster, men egentlig så skulle han bare plukke kantareller til seg selv i arbeidstiden), om en del av Afrika som ble kolonisert av europeere på den ene siden og arabere på den andre. Etterhvert ble den ene delen av befolkningen syke, mens den andre ikke ble det. Og svaret på det viste seg at den vestlige delen, de som var kolonisert av europeerne, ble syke fordi de hadde salt i maten, mens den østlige delen ikke ble syke fordi de hadde krydder i maten. Det var kanskje ikke akkurat sånn han fortalte den, men historien har blitt med meg, jeg forteller den til alle som salter maten sin foran meg, eller når jeg lager mat sammen med noen og de spør har du puttet salt oppi og jeg sier nei, for jeg tenker aldri på salt.

Jeg måtte ihvertfall tømme skoene. Og jeg gadd ikke kjøpe ordentlig salt. Det var uansett kaldere i været hjemme i Norge.

Så dro jeg med dem til USA. Der var det også ganske varmt, men jeg merket ikke at de var klamme lenger. Kanskje seltinen hadde funket. Jeg trasket rundt med dem i New Orleans i mange dager. De var med på toget til Texas. De ble bare mer og mer slitt. Jeg red på hest med dem i Arizonas ørken. De ble med til California og da kunne jeg ikke ha dem lenger. Faen, tenkte jeg, jeg har bare eid dem i tre måneder, hvordan kan de bli ødelagte. Dårlig håndverk, nei, vent, feil uttrykk, neppe håndverk i det hele tatt. Jeg måtte lete etter et par nye sko i sunny San Diego, men siden shopping er noe av det verste jeg vet, skyndtet jeg meg, jeg ville heller spasere rundt i San Diego Bay. Jeg kjøpte noen semskede støvletter som lignet på et par jeg har hatt før. Det jeg ikke tenkte på var at semskede støvletter ikke er så ideelt i en by hvor det regner hele tiden. De blir stygge og får hvite flekker. Og av saltinga på norske veier. Fine i California, men ikke her.

Så ble det vår og jeg tenkte ikke mer på det. De forsvant i en stor IKEA-bag. Men det ble høst igjen, og jeg kjøpte meg et bar skinnboots for dobbelt så mange penger som de første i håp om at disse i hvertfall kommer til å vare i mange år, slik at jeg slipper å gå og kjøpe vintersko på en stund. Jeg prøvde ulike varianter i én og samme butikk i over én time. Det var bare tre par, men jeg måtte være helt sikker på at jeg valgte den med mest riktig form. Eller, noe mer ærlig: Hvilket par gjør bena mine lengst mulig? Det var vanskelig å se med jeansene på, så jeg dro hjem og spiste lunsj, så over forelesningsnotatene, før jeg byttet til strømpebukser og gikk til byen igjen. Jeg prøvde alle parene på nytt. Jeg fant en klar vinner. Omsider. Sånn er det alltid når jeg skal kjøpe noe, det tar tid, jeg overveier nøye. Litt som tomatene jeg kikker på i dagligvaren, det tar også lang tid. Og grapefruktene, det samme med dem. Jeg må jo finne de beste. For ikke å snakke om i smågodtavdelingen, det tar også tid. Eller i hyllene med syltetøy. Jeg kikker på innholdsfortegnelsen, er de sukret med sukker, fruktjuice eller fake-sukker, og i så fall hvilket fake-sukker? Jeg sammenligner priser frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ingenting som bare kan kjøpes. Det er ingenting som bare kan raskes med. Det er ingenting som ikke er veloverveid. Av og til går jeg tilogmed frem og tilbake mellom ulike butikker. Noen ganger klarer jeg ikke å bestemme meg og da går jeg hjem uten noesomhelst.

Uansett, så kjøpte jeg disse bootsene, og selv om det var nøye overveid og jeg nesten aldri kjøper klær og sko og alt som hører til i samme kategori, fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Hva mener jeg med det. Jeg leste et sted her en dag at amerikanere i snitt kjøper 36 klesplagg i året (eller noe sånt). Det er omtrent hele garderoben min! Som jeg har brukt år på å samle!

Jeg har en svart bomullskjole som er hullete nå. Jeg husker et år av mitt liv: Jeg gikk med denne kjolen hver gang jeg var ute på byen, på en konsert eller på en fest, av og til til hverdags også. Alltid den. Noen ganger med et rødt belte, noen ganger som den var, noen ganger med et blått silkebånd, noen ganger med en T-skjorte over. På alle bildene fra den tiden, har jeg på meg den. Og på flere minner som flimrer over netthinnen. Nå er den så stygg at den bare funker i hagen hjemme en varm sommerdag. Jeg har reist fra den nå, men kanskje tar jeg den fram igjen neste år.

Høst i Berlin

I fjor på denne tiden av året var kjæresten min og jeg i Berlin. Jeg postet noen innlegg om turen i ettertid, men i fare for at det skulle bli too much, lot jeg være å poste det siste bildeinnlegget jeg lagde. Nå er det lenge siden jeg har snakket om Berlin, så jeg tenkte jeg skulle poste det innlegget. Her er det:

Etter at vi hadde vært på DDR-museet satte vi oss i en elvebåt på Spree. Der drakk vi Glühwein mit Schuss. Det er varm rødvin med krydder og sprit. Serveringsmannen spurte meg på tysk hvilken Schuss jeg ville ha og gav meg flere alternativer, men det eneste alternativet jeg skjønte hva han sa var rom, så jeg sa bare Rom, bitte! (Ikke at det gjør noe, jeg elsker rom, det er jo favorittspriten min.) Jeg tror kanskje det er litt gløgg med vin-ish, men jeg vet ikke for jeg har aldri smakt gløgg med vin. I hvertfall, så drakk vi Glühwein mit Schuss og kikket på neue und alte Berlin mens vi hørte guiden snakke på tysk.

Vi tok noen bilder.

Her er Humboldt Box.

Vi tok bilde av noen heisekraner. Heisekraner er noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av høsten. Høsten er også noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av en togstasjon. Store, tyske togstasjoner er også noe av det fineste jeg vet.

Under en bro på Spree.

Vi tok bilde av piletrær.

Og en vegg hvor det så ut som plantene ikke vokste oppover dem, men var malt på.

Vi møtte en annen elvebåt. Den vi satt på hadde bare én etasje.

Vi så en ugle!

Og vi så en helt svart trailer med påmalt, rød arabisk skrift og lurte veldig på hva for en trailer det var.

Vi så en mann i en liten båt.

Vi så en isbjørn på en båt.

Gjett hvilken by! Aten? Nei, Berlin!

Gjett hvilken by! Paris? Nei, Berlin!
kako

En annen dag var vi på det tyrkiske markedet og spiste tyrkiske pannekaker og nylagde børek (vi så på når de lagde dem). Etterpå spiste jeg hjemmelaget Pfefferminze und Banane-eis. Peppermynte er det beste jeg vet!

Vi så en kuppel.

Og tok bilde av oss selv fordi jeg mente det var synd at vi nesten ikke hadde noen bilder av oss sammen.

Vi så på tog og trikk.

Her er jeg på Humboldt Universität på kvelden.

Vi så en politibil fra Los Angeles, som så litt malplassert ut i et høstdekket Kurfürstendamm sammen med en haug tyske biler. Det er jo sommer hele tiden i LA, og ingen kjører vel Mercedeser og BMW-er der.

Cheddar

Jeg skrev at jeg ikke hadde spist cheddar på mange år, i en tekst som handlet om Storbritannia og engelske forfattere (og en skotsk), men så kom jeg på at jeg har jo spist jalapeños poppers, sånne runde baller som er frityrstekte, chilli cheese heter de på Burger King, inni dem er det smeltet cheddar og jalapenõs; det var nettopp det vi satt der og spiste som en slags frokost på en fyllesyk tidlig ettermiddag, jalapeño poppers, cheese sticks og løkringer med rømmedipp og tomatdipp, litt småekkelt egentlig, men likevel godt, ekkelgodt, jeg liker det ordet. Det er i samme kategori som stygtfint. Men i motsetning til ting som er styggfine, som egentlig, i bunn og grunn, når det siste ord skal sies, er stygge, man vil ikke ha dem, i hvertfall er det sånn for meg, så er ting som er ekkelgodt, faktisk godt, man vil jo spise dem i hvertfall jeg. Andre ting som er ekkelgodt er de mintfargede løsvektsgodteriene som er sure og i pastellfarge. Jeg vet ikke hva de heter, men de er ekkelgode, hver gang jeg kjøper løsvektgodteri med noen (for det er en sånn ting som jeg sjeldetn gjør alene, å spise godteri er noe jeg gjør sammen med folk) og jeg sier ta disse (og peker på de mintfargede & sure), sier vedkommende alltid æsj, de ekle der, eller noe lignende. Og jeg er enig, de er litt æsj, men gode for det om. En annen ekkelgod ting er kamskjell, som jeg bare har spist noen få ganger i mitt liv, rett og slett fordi jeg ikke tenkte på at det gikk ann å spise dem før en person viste meg det: tomorrow we are going to eat scallots. Og så spiste vi kamskjell, stekt sammen med laks og tunfisk foran oss i restauranten, en japansk restaurant i Paris, laksen var norsk, sa kokken som stod foran oss, jo, også var det en fisk til, men den kan jeg ikke huske.

Sist jeg spiste kamskjell, var på Brygga i Bergen, vi stakk innom Sze Chuan House og kjøpte oss kamskjell med ingefærsaus en vårdag hvor det ikke regnte, en vårdag hvor det faktisk var fint vær og sol, så vi satte oss på bryggekanten med bena dinglende og spiste kamskjell med ingefær, men den var veldig salt, altfor salt. Jeg lurer på om det var den dagen vi gikk og kjøpte øl og satte oss i en bortgjemt park oppe på Nøstet, en park som mest minner om en felleshage til alle som bor der, i nabolaget, som om vi var i hagen hos de vi kjenner der, eller om det var en annen dag, ja, det var en annen dag, men er det rart man forveksler dem, det er så få av de dagene med oppholdsvær, man kan likesom telle dem og når man tenker på alt det hyggelige man gjør når det er oppholdsvær i Bergen, på alt det hyggelige vi gjorde da det var oppholdsvær i Bergen (i fortid, fordi vi ikke bor der lenger), så tenker man (jeg) at alt det der skjedde på en dag, jeg presser alt det fine i en dag i hukommelsen, alt det hyggelige blir konsentrert til en dag, men når jeg tenker meg om vet jeg jo at det ikke var den samme dagen, det var en annen dag, og jeg kan ikke huske andre ting vi gjorde den dagen vi spiste kamskjell med ingefærsaus, bortsett fra at vi drakk kaffe et sted, det må vi ha gjort, det er ting jeg tenkte mens vi gikk til resturanten som tyder på at vi må ha vært og drukket kaffe først, kanskje lest i avisen, vært på forelesning. Gått ned trappene foran Johanneskirken nedover til sentrum med ryggsekken på og en bok inni, men jeg husker ikke hvilken, jeg kan kanskje huske det hvis jeg ser i notatbøkene mine, men jeg har ikke slikt her nå, jeg befinner meg i et midlertidig opphold og lever asketisk, med mye færre ting enn vanlig. Jeg liker det, jeg har en stabel med bøker langs veggen, oppå gelenderet. Det er bøkene jeg har tenkt til å lese i sommer, noen av dem er mine, noen av dem er biblioteksbøker. En av dem er en faglitterær bok, tenk det, en faglitterær bok, og så om feminisme, tenk det; en annen av dem er på tysk, en barne-/ungdomsbok, jeg kjøpte den i en fin bokhandel i Orangienstrasse i Berlin i høst, som vi spaserte opp og ned og hvor vi spiste kake og drakk kaffe på en fortauskafé til frokost og det var fortsatt stille i gatene, bokhandelen var på den andre siden av veien, etterpå gikk vi dit.

I en annen bokhandel kjøpte jeg postkort som jeg sendte til folk jeg aldri har møtt, jeg husker ikke hva jeg skrev, annet enn at det var om Berlin, kanskje selvfølgelig. Tankene går til da jeg var barn og sendte postkort hjemmefra til folk i min egen by, hva det stod på dem kan jeg ikke huske. Kanskje ønsker om en god sommer og hva jeg skulle gjøre. Det ene sendte jeg tilogmed til ei som bodde rett nedenfor en bakke bak nærmeste busstopp, altså tre minutter unna, jeg likte bare tanken på post, på å putte frimerker på ting og la det bli stemplet, sendt avgårde av noen andre, lagt i postkassa av noen andre, det seriøse i det. Derfor kan jeg og huske at en gang kostet frimerket 3,40 kr. Nå sender jeg nesten aldri noe og vet ikke lenger hva et frimerke koster, men det er godt over dobbelt så mye. Sist jeg sendte noe i posten var en pakke til min bror, han hadde bursdag. Siden det var en pakke måtte jeg betale mer enn et enslig lite frimerke til et brev på kanskje tre ark. Nei, jeg sendte et brev forleden også, til J, det glemte jeg. Kanskje jeg gjorde det etter at jeg sendte pakken til min bror, da ville dét blitt det siste jeg sendte.

Selv venter jeg på en pakke med bøker – en roman og en diktbok – jeg skulle fått den for lengst. Det er mulig, kanskje det har skjedd, at den har ankommet der jeg bodde sist, og ikke til den adressen jeg sa den skulle bli sendt til, det er mulig han som sendte pakken ikke fikk med seg det. Det er synd, men jeg har ikke akkurat mangel på bøker heller. Jeg skal nok få lest de bøkene en annen gang.

Elleve spørsmål og svar om reiser, favorittkjolen, mat, dialekter, sommerplaner og hvem jeg helst vil møte

Disse elleve spørsmålene har jeg tatt fra Benjamin & jag. Svensk er fint, så jeg har ikke tatt meg bryet og oversette. Ha en fin fredag, og god helg!

1. Hur gammal är du? Känns den åldern bra eller inte bra, varför?

Jeg er 23 år og det er helt ok. Skulle enten ønske jeg var barn igjen og uten bekymringer, eller voksen, ferdig utdannet og med 9 til 5-jobb, hus og hage. Jeg er kanskje verdens mest utakknemlige 23-åring. Jeg vet at når jeg blir førti kommer jeg til å tenke: Å, så deilig det var å være i tyveårene. Og da jeg var tretten gledet jeg meg skikkelig til å bli voksen sånn at jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville! Men å gjøre hva man vil innebærer dårlig samvittighet hver gang man spiser for mye godteri. Nei, gresset er alltid grønnere på den andre siden, jeg kan likegodt være tjuetre.

2. Vilket är ditt allra bästa plagg?
Alle mine svarte jeans. Det er skikkelig kjedelig, men det er det jeg oftest har på meg. Jeg vil helst ha på dem. Også er jeg veldig glad i mariusgenseren, blå skjorter, generelt Trenchcoaten og den lille sorte, den avbildede kjolen og dette skjerfet som mamma tok med hjem fra Indonesia og som jeg aldri blir lei av og senest gikk med i dag.

3. Gillar du att bära läppstift? Jeg synes det er fint, men jeg liker meg egentlig best uten sminke.

4. Är du kristen och/eller medlem i Svenska Kyrkan? 
Dette spørsmålet vrir jeg om til: Er du kristen eller med i Statskirken? Og svaret er nei og nei. Jeg er ateist. Det er bare vi (og de andre artene) som er her, og vi er her kjempekort.

5. Om du skulle bjuda en dejt/kärlek på en trerätters middag, vad skulle du laga?
Det har jeg gjort. Det ble veganske potetsamosaer med kokosnøtt- og mintchutney, kokosnøttris med toastet kokosnøtt, og...ok, det var bare to retter. Men jeg måtte bare skryte av at jeg faktisk har lagd alt dette fra scratch. Samosaer liksom. Tanken på å gjøre det igjen gir meg frysninger. I går, da kjæresten min hadde hatt eksamen, skulle jeg liksom lage en skikkelig god middag. Jeg orket ikke, så jeg kuttet bare to gulrøtter og en brokkoli, hev det en i kasserolle og kalte det grønnsakssuppe.

(Neida, det var faktisk godt, jeg hadde purre, løk og selleri oppi også, og det er ikke noe galt med grønnsakssuppe, men det er i en helt annen liga enn samosaer.)

6. Berätta om den bästa/finaste/mest spännande resan du varit på. 
Elsker alle bilturene Europa rundt som vi, familien, tok da jeg og søsknene mine var kids. En av reisene kjørte vi helt til Roma (men jeg likte ikke Roma noe særlig), en annen gang til Paris. Tror jeg har vært i hver eneste tyske by. Og Sveits er fortsatt det vakreste landet jeg har vært i; jeg snakker fortsatt om den kua som hadde klatret opp på en fjellhylle hvor det var hundre meter rett ned (jeg tenker fortsatt på at jeg må ha sett syner, men det var ikke syner, jeg så det jo!); den gamle kona midt i ingensteds i Italia, blant olivenlunder og støvete landeveier, som vi kjøpte baguett og ost av (bare pappa og jeg egentlig, de andre likte bare norvegiaost); racerbilene og ananassplitten på en høyde i lilleputtstaten San Marino; at vi gikk rundt i Berlin en dritvarm sommermorgen for å kjøpe bursdagsgave til mamma (hun hadde alltid bursdag på en ferietur); den mystiske bilen som bare forsvant rett foran nesa på oss i et tåkete, engelsk landskap, og apropos bil, glemmer heller aldri bilen som kjørte tvers over Autobahn, og heller ikke jenta som red barbak uten hjelm på motorveien i den fattige delen av Belgia; søstera mi og jeg som satte på en singel med Britney Spears med en gang mamma og pappa gikk ut av bilen for å gjøre et ærend; og forresten, ikke bare var vi nedover Europa, vi var også oppover i Europa, en av somrene kjørte vi rundt der oppe, i Finland kjøpte jeg frimerker og vi spiste kanelboller midt i ødemarka og vi vasset over Grense Jakobselv til Russland. Ok, det var mer enn én reise, men jeg klarer ikke å velge, og noen av dem går over i hverandre i hukommelsen min, for det var ganske mange av dem.

Det var forresten også sykt gøy på den eneste Syden-turen jeg har vært på, som var sammen med bestevenninna mi til Portugal da vi var søtten. Nærmere bestemt til den bittelille byen Vale de Cambra utenfor Porto, hvor vi drakk sykt mye hvitvin og øl og lagde fårikål til en haug med portugisere og øst-europeere; og turen til USA (fra sørstatene gjennom midwest til vestkysten) som jeg var på nå i vinter sammen med familien min kommer også veldig høyt opp på lista; og da jeg dro alene til Paris.

7. Baddräkt eller bikini nu i sommar?
Jeg tar det jeg finner.

8. Vad tycker du om dialekter? 
Det kommer ann på dialekten. Jeg liker alle vestlandsdialektene hvor man sier 'då' i stedet for 'det.' Å, det er så fint, jeg elsker det. Jeg er også glad i nord-norske dialekter, inkludert alle banneordene og kraftutrykkene. Jeg synes det er skikkelig sjarmerende! På sørlandet banner ikke folk, og alle er enige om at 'dritt' og 'drit-' er banneord. Og trønderdialekt liker jeg også å høre på (selv om det ikke nødvendigvis er fordi det er så fint), og sist, men ikke minst: Haugesundsdialekt er min favorittdialekt av alle dialekter! Jeg elsker Haugesundsdialekt!

(Og hvis noen lurer på: Men hvilken dialekt snakker du da?, så snakker jeg en blanding av kristiansandsdialekt og østlandsdialekt; æ, mæ, dæ, men ingen bløte konsonanter.)

9. Vad är dina sommarplaner?
Jeg skal jobbe, sykle, spise frokoster ute (både i hage og i park), bade i sjøen, jogge, bare lese bøker som jeg har skikkelig lyst til å lese, dra på Hovefestivalen og se Lana del Rey, pusse opp et hus, male husvegger, spise makrell og reker, glede meg til å flytte til Oslo, og kanskje dra til Paris når sommeren snart er slutt.

10. Vem skulle spela dig i filmen om ditt liv och varför?
Dette er et vanskelig spørsmål å svare på uten å virke selvopphøyende. For den jeg velger kommer garantert til å være penere, blidere og tynnere enn meg selv.

11. Om du fick träffa valfri person (död eller levande) vem skulle det vara och vad skulle ni prata om? 
Jeg kommer på en haug med folk jeg beundrer, som f.eks. Lorrie Moore. Men hva skulle vi snakket om? Jeg hadde sikkert bare snublet i nesegrus beundring og mumlet "Youknowthatnovel,no,Imean,the short-story, about Oleanawho, you wrote, Oleane,noOleana, she doesn'twant,noshereadabout the deconstruction and Derrida and all thatofcourseyouknow, you write it, Imean, you WROTE it, and she didn't understand anything of it, not even thebooksaboutthebooks,and meneither, and then she quit,anyway,not like Madeleine in Jeffrey EU-GE-NI-DES book, The Marriage Plot, she understands, but I don't,andOleananeither, shequits, she give up and I read it onthetrainandI saw my ownlifeanddecidedtodothesame, ANYWAYS, wellthat'sembarrassing, anywayswhatdidImeantosay,IlovethetitleBirdsofAmerica,but once..."

Da jeg var yngre var jeg helt sikker på at Elizabeth Wurtzel var dama jeg ville møte. Men nå har det vist seg at hun er Israel-sympatisør, så jeg vet ikke helt.