Om å slutte å drikke

Jeg har bestemt meg for å slutte å drikke.

Jeg våkner ikke opp en dag og er kanonfyllesyk, tenker 'Faen, i går!' for så å si det innholdsløse og tomme 'Jeg skal aldri drikke mer ass.' Jeg våkner opp en dag hvor jeg er helt ok i formen og tenker at dette har jeg tenkt på lenge, at jeg skal slutte med dette meningsløse tullet, nå er det nok, det er altfor dyrt og jeg vil heller bruke pengene på en dyr middag, eller smoothies; jeg tenker på hvor absurd det er at jeg aldri tviler på om jeg skal betale 68 kr for en halvliter øl, mens den samme summen for en akkurat-blendet smoothie er noe jeg aldri kjøper, enda jeg elsker smoothies like mye som øl, i grunnen liker jeg jo smoothies bedre, for det er jo sunt i tillegg. Faen det er så jævla dyrt med alkohol. Jeg vil heller bruke pengene mine på andre ting.

Grunn to. Enda jeg har tenkt på å slutte å drikke lenge, jeg tror kanskje jeg har tenkt på det i godt over et år, så har jeg likevel fortsatt å drikke. Riktignok har det blitt færre og færre ganger. Likevel er det for mange ganger. Det er for mange ganger hvor jeg drikker og hvor det ikke gir meg noe særlig. Seff, det er gøy de gangene alle bare er sykt med og man ender opp på et nachspiel på et nytt tak over byen og ser på soloppgangen klokken seks om morgenen, men hvor ofte skjer det. Det er så mange ganger man drikker og det ikke skjer. Og det skjer i hvertfall ikke på vinteren. Og nå er det snart høst og altså på tide å gi seg. Her en dag kom jeg på et kaffeslabberas på Vågen etter en kveld ute på byen og da jeg var yngre var kaffeslabberas dagen derpå alltid veldig gøy, for man snakket alltid om alt det syke og morsomme som skjedde dagen før, det ble nesten like gøy av å snakke om det som å oppleve det selv, men denne gangen på Vågen merket jeg at jeg ikke hadde noe å si. Jeg hadde ikke noe å fortelle. Det hadde ikke skjedd noe jeg ikke hadde opplevd før. Jeg danset i timevis i strekk, kjøpte noe fyllemat som jeg ikke husker smaken på, snakket med en matte- & fysikkstudent som prøvde å sjekke meg opp, og som den eneste grunnen var til at jeg hang med ham så lenge, var at han hadde Haugesundsdialekt, og jeg elsker Haugesundsdialekt og måtte bare høre litt på ham før jeg tok bybanen hjem. Som om han var en radio. Uansett, det skjedde ikke noe å snakke om. Og sånn er det blitt de fleste gangene. Jeg går ut og så skjer det ikke noe minneverdig. Det er bare waste of time. Jeg kunne heller blitt hjemme og lest i en bok. Eller skrevet noe. Eller sett f.eks. en Audrey Hepburn-film jeg ikke har sett ennå.

Grunn tre. Jeg er ikke seksten år lenger. Jeg er ikke ung og seksten år og i stand til å drikke en hel flaske med sprit for så å våkne på en madrass somewhere og sprette opp som et nyfødt føll (eventuelt gå rett fra nachspiel til en norsktime på skolen) . Jeg er tjueto (snart tjuetre), jeg er så gammel at fyllesyken drøyer seg i to dager. Og når jeg er fyllesyk får jeg ikke gjort noe fornuftig. Jeg bruker disse dagene på vas, og vas har jeg ikke tid til. Jeg vil lese og gå tur i skogen (eventuelt jogge) og spise råkostsalat til middag. I stedet får jeg ikke konsentrert meg og ender med å se altfor mange episoder av en dum serie, følgelig blir det ikke noen fysisk aktivitet, og å spise chips og dip og annen mat jeg ellers ikke rører. Jeg er rett og slett vannvittig trash når jeg er fyllesyk, og det får meg til å føle at snev av vemmelse og avsky for meg selv. En dag må alltid inneholde: sunn mat, fysisk aktivitet og hjerneføde. Kjæresten min sier at jeg har en syk form for selvdisiplin som ikke tillater meg å avvike fra denne dagsoppskriften en eneste dag, men jeg hater det og føler meg som et dårlig menneske når det skjer, så jeg kommer til å gjøre selvfølelsen min en tjeneste ved å la være å drikke. Jeg kommer aldri til å få dårlig samvittighet.

Heller ikke kommer jeg til å føle særlig mye fylleangst nå som jeg slutter å drikke. Jeg tror ikke jeg gjør så veldig mye dumt i fylla sånn egentlig, men noen ganger er det ting som bare er helt uutholdelig å tenke på at jeg har sagt/gjort; det skjer sjeldent, men når det først skjer så orker det ikke og jeg føler jeg har mistet verdigheten, så hvorfor ikke bare unngå det for godt. Det var grunn fire.

Som jeg allerede har nevnt er jeg jo nesten sykelig opptatt av å være en sunt menneske. Dette går ikke hånd i hånd med å konsumere tjue-tretti enheter på en kveld. Det er helt absurd at jeg som ellers spiser sunt ikke setter spørsmålstegn ved å konsumere all denne alkoholen. Jeg har bestemt meg for at jeg heller vil supe nedpå smoothier og friskpresset juice og vann. Det er bare synd at utestedene ikke selger sånt. Da kunne jeg bare latt som om jeg drakk en daquiri eller noe. For det må være jævla irriterende å stadig vekk bli spurt om hvorfor man ikke drikker. Jeg har selv spurt andre om hvorfor de ikke drikker, og det første jeg alltid antar er at vedkommende er religiøs, hvilket bringer meg over til meg selv, tenk om folk tror at jeg ikke drikker lenger fordi jeg har blitt religiøs. Jeg er jo overhodet ikke religiøs. Uansett, det er ikke så viktig. Folk får bare tro hva de vil. Det finnes bedre grunner til at jeg har tenkt på dette så lenge uten å ha sluttet ennå.

Jeg har vært redd for å bli helt sosialt utestengt. Alle jeg kjenner (bortsett fra familien min) drikker. Jeg har vært redd for at hvis jeg ikke drikker, så er jeg ikke interessant nok og så ender det bare med at folk slutter å invitere meg på vorspiel/fest osv. Jeg har også vært redd for at jeg skal hate å være med på sosiale settinger uten å drikke alkohol. Det fatter jeg ikke at jeg har tenkt, for jeg kan komme på flere hyggelige ting jeg har vært med på uten at jeg har drukket alkohol, tilogmed når de andre har drukket. Jeg har faktisk opplevd å være med på vorspiel uten selv å drikke, hvor det faktisk var hyggelig. Det er verre å være ute på byen uten alkohol innabords. Det har jeg opplevd når jeg har vært blakk og rastløs på likt, og det har stort sett vært forjævlig. Folk er idioter når de er drita. Det de sier er bare idioti. Strippede tanker, hjernedødt, naivt og så videre. Jeg kan ikke fordra å være ute på byen når jeg selv ikke er drita. Men then again, hva skal jeg ute på byen å gjøre når det faktisk er sånn det er. Ugivende. Jeg kan heller la være og forbeholde byturene til når det er gode konserter eller klubbkonsepter. For jeg kan faktisk danse edru. Det har skjedd. Og kan (forhåpentligvis) skje igjen.

Men skal jeg virkelig slutte? Jeg som elsker bar rom og musserende og god vin til maten og årets første utepils og russisk vodka? Ja. Jeg skal slutte å meske meg innpå alkohol og gå ut på byen og snakke piss og bli dårlig og uproduktiv dagen etter, jeg skal slutte å drikke fem utepils på brygga (sykt dyrt), jeg skal slutte å finne meg i at man må drikke i visse situasjoner og heller tenke utenfor boksen, det går faktisk ann å drikke noe annet. Eplemost f.eks., det er jo kjempegodt. Hvorfor drikker jeg ikke mere eplemost? Hvorfor sitter jeg sånn fast i dumme, sosiale normer? Hvorfor bruker jeg så mange penger på det? Jeg må slutte med sånt. Jeg gir ikke opp det ene glasset med cava en gang i måneden, det gjør jeg ikke. Det er derfor jeg sier nesten-avholds. Men akkurat nå tror jeg det er slutt på en lang stund. Helt til jul vil jeg prøve. Ja, jeg skal ikke drikke noe alkohol helt til juleferien. Det blir fint, tror jeg. Jeg tror jeg kommer til å bli et mer harmonisk menneske. I går feiret jeg avgjørelsen med å kjøpe et wienerbrød på et bakeri. For sånt har jeg råd til nå.