Bøkene jeg leste i juli, del 2

8. CURES FOR LOVE av Stendhal ¤ ¤
En rekke korte tekster om kjærligheten – klisjé på klisjé på klisjé. Ikke skjønner jeg hvorfor boka heter Cures for Love heller, for hvor blir det av beskrivelsene av noen kur? Stendhal beskriver jo bare kjærligheten. Så vidt jeg vet levde han jo i kjærlighetssorg til sin død selv.

9. THE PIANO TEACHER av Janice Y. K. Lee ¤ ¤ ¤ ¤

Denne boken handler om Claire som kjeder seg i England, så hun gifter seg med en mann som er på vei til en jobb i Hong Kong, og der møter hun en annen mann jeg ikke husker hva heter. Og så handler det om de to, og en fortid som nøster seg opp og foregår i Hong Kong under andre verdenskrig, og derfra får vi høre om Trudy som jeg forelsker meg litt i. Trudy er halvt portugisisk og halvt kinesisk, hun er verken det ene eller det andre, sier hun, og dette leser jeg mens jeg er i Indonesia og skjønner at jeg er like mye utlending der som jeg ser ut som en utlending her (i Norge); i Norge er jeg altfor mørk til å se norsk ut, i Indonesia er jeg altfor lys og høy til å se indonesisk ut. I Norge hender det at folk spør hvor jeg er fra, i Indoensia hvisketisker de folk seg i mellom når de ser meg (har mamma sagt, for jeg kan ikke indonesisk selv). I Norge fnyser jeg av at folk ikke tåler sterk mat, mens jeg i Indonesia savner grovt brød og brunost. Sånne ting. Og Trudy filosoferer stadig vekk om å være halvt europeisk og halvt asiatisk og jeg leser og tenker jeg har også tenkt/opplevd dette. Og så skriver forfatteren om en kø som europeerne og amerikanerne må stille seg i i det andre verdenskrig kaster seg over også Kina, og Trudy, hva er hun, hun er jo verken det ene eller det andre, eller jo, hun er jo begge deler, må hun stå i køen eller ikke? Og så tenker jeg litt på nasjonalister som vil at såkalte «utlendinger» skal dra tilbake dit de kommer fra, og jeg tenker hvor faen skulle jeg dratt da, jeg måtte jo dratt til et slags limboland, et ikke-eksisterende land, og så tenker jeg at det er så jævla idiotiske tanker (dog like fult virkelige). Men ANYWAYS, tilbake til de litterære sidene av The Piano Teacher: The Piano Teachers første halvdel er en pageturner, mens den på slutten blir litt langdryg og liksom bare er til for å få et svar på alt, noe jeg synes jeg er unødvendig, for av og til klarer vi å leve videre i uvitenhet. Men så er det nå sånn Janice Y. K. Lee har skrevet boken, og når den først er sånn, så liker jeg veldig godt hva som skjer videre med Claire. Det er en akkurat passe slutt, kan jeg si uten å røpe for mye.

10. MAGNETISM av F. Scott Fitzgerald ¤ ¤ ¤ ¤
Dette er en liten flis av en samling med noveller av F. Scott Fitzgerald. Faktisk mitt første møte med denne forfatteren noensinne, bortsett fra et portrettert bilde av han og kona Zelda i Midnight in Paris som jeg så i juni og som gav meg et hint om hvor mye hun har å si for ham i forfatterskapet hans. I hvertfall tenkte jeg på det da jeg leste en av novellene hvor en fyr sier opp jobben sin for å kunne dra til sørstatene og treffe den store kjærligheten sin (Zelda Fitzgerald var jo en sørstatskvinne), etter at hun har sendt ham et telegram som jeg synes var så fint at jeg måtte skrive det ned for meg selv: "letter depressed me have you lost your nerve you are foolish and just upset to think of breaking off why not marry me immediatelly sure we can make it all right."

Og så har vi novellen Bernice Bobs Her Hair, som jeg elsker tittelen på, som er min favoritt av alle novellene i samlingen, som får meg til å humre litt, og som har en karakter som heter Marjorie som jeg liker veldig godt fordi jeg kan relatere meg til henne ("[...]Marjorie had no female intimates – she considered girls stupid." og "[...]Marjorie got much of her conversations out of things she read.") og er enig i alt hun sier.

Kort oppsummert blir det da at jeg liker F. Scott Fitzgerald og gleder meg veldig til å lese The Great Gatsby om forhåpentligvis ikke altfor lenge.

11. MARY av Vladmir Nabokov ¤ ¤ ¤

Mary er så typisk Nobokov, uten at det kjeder meg i det hele tatt (i motsetning til typisk Tjekhov, det kjeder meg noe jævlig). Jeg tenker litt på Lolita mens jeg leser denne, jeg tenker litt på de kapitlene hvor Humbert skriver om sin barndoms kjærlighet hjemme i Frankrike (da han selv også er et barn, og ikke en eldre, pedofil herremann), for Mary handler om en mann som tenker tilbake på da han var ung og hadde et forhold til ei jente ved navn Mary, og dette tenker han tilbake til med en romatisk nostalgi som minner meg om disse nevnte kapitlene i Lolita, bortsett fra at Humberts tidligere kjærlighet jo døde av turbekulose før hun ble voksen, mens Mary derimot, lever i beste velgående og er blitt gift med en av vennene til hovedpersonen (som jeg ikke kan huske navnet på og ikke kan gå og sjekke i bokhylla fordi jeg leste denne boka på beachen på Bali og derfor etterlot meg den der).