Fordi hvorfor skal jeg prøve å forklare det, når Knausgård allerede har forklart det?

Mens Sørlandet for det meste bestod av lave knatter og knauser, uryddige småskoger med de mest forskjelligartede trær stående side om side i et landskap som på en og samme tid både var vidåpent og knuslete [...], var dette landskapet, som man alltid ankom så plutselig, preget av enorme fjell, så dominerende i sin renhet og enkelhet at alle detaljer i landskapet ble tvunget til å innordne seg dem, de forsvant, rett og slett: hvem brydde seg om en bjørk, om enn aldri så stor, når den stod under en av disse uendelig vakre og for all framtid urikkelige fjellene? Men den mest iøyenfallende forskjellen var likevel ikke dimensjonene, det var fargene, som her virket dypere - ikke noe sted er grønnfargen like dyp som på Vestlandet - og klarere, selv himmelen, selv dens blå var dypere og klarere enn himmelens blå der jeg kom fra. Dalsidene var grønne og oppdyrkede, om våren og forsommeren japansk hvite av blomstene på frukttrærne, fjelltoppene var disigblå, her og der snødekkede, og, å, mellom disse fjellene, som steg opp i en lang rekke på begge sider, lå fjorden selv, noen steder grønnlig, andre steder blålig, overalt blinkende i solen, like dyp som fjellene var høye.
   Å komme kjørende inn i dette landskapet var alltid overveldende, fordi ingenting i det som tidligere hadde passert, forberedte en på det som lå her og ventet.
-Fra Knausgårds Min kamp 3