Vi går av trikken, jeg har med meg globusen. Den fikk jeg av ham en gang jeg hadde bursdag, jeg tror det var den dagen jeg fylte tjueto. Det begynte ikke så bra, vi kranglet og jeg gråt, så fikk jeg globusen. Jeg hadde fri fra jobb og satt hjemme hele dagen og leste i en bok om en gammel, ensom enke som blant annet gikk på lotteri på eldresenteret, og da jakka hennes, som hun hadde lagt på gavebordet ved en misforståelse ble loddet ut, turte hun ikke å si noe, for hun turte aldri å si noe. Hun gikk hjem uten jakka si. Så kom han hjem, jeg hadde lest boka ferdig og vi gikk på bursdagsmiddag hos familien min (pinnekjøtt, jeg har bursdag rundt juletider). Etterpå drakk vi Nøgne Ø Wit ute på byen, og så tok han bussen hjem for han skulle på jobb dagen etter, jeg ble igjen ute. Det var den dagen jeg fikk globusen, en lampeglobus med all verdens dyr på; når man tenner den på lyser dyrene i havet opp, ellers, når lyset er av, vises de ikke. Jeg har skikkelig lyst til å tenke og skrive noe metaforisk om det, noe om at det ikke er lett å se i havdypene, men vet jo at det der er en klisjé.
Det blir også ofte klisjé når man skal skrive om noe fint, det har jeg aldri helt fått til. Jeg klarer bare å skrive om ting som er trist og kjipt, om det å tenke så mye på døden, å være ensom og forknytt i brystet, om det å gå alene rundt i byen, om å snakke med folk, men likevel ikke nå ut; om umuligheten av å kjenne noen andre fullt og helt, og om det å være redd og engstelig. Tror jeg. Det er ikke sikkert jeg får til dét en gang, kanskje tror jeg bare det, siden det er det jeg skriver mest om.
Ikke at jeg tror på lykken, den finnes ikke. Ikke som en vedvarende tilstand over lengre tid, men jeg tror at det finnes noen øyeblikk som er bedre enn andre, hvor man er glad, veldig glad. Og jeg prøvde skikkelig mange ganger å skrive om det, men fikk det aldri til. Så gav jeg opp. Og kanskje var det samtidig at jeg ikke kjente så mye på de øyeblikkene heller. Tok de slutt, de kom ikke ofte ihvertfall.
Jeg leste at ikke en gang Solstad klarte å skrive om lykken, og det gledet meg, for kunne ikke han, så var det vel ikke rart jeg ikke kunne det heller. Jeg skrev ned sitatet i en av kladdebøkene mine, har mange av dem, begynte å skrive ned sitater fra bøker og av poeter og forfattere den sommeren vi var i København. Jeg skrev, og det var melankolsk uten at jeg ville det, og jeg begynte å lese igjen, lese masse, det var en stor leseglede; da vi kom hjem bestemte jeg meg for at jeg ville studere litteraturvitenskap. Det er tre år siden. Det er tre år og en bachelorgrad siden, det er høst igjen og lesegleden har minket, eller, gleden av å lese i en god roman er like stor som den alltid har vært, men det er så sjeldent jeg finner en. Det virker nesten som om det er blitt så mange færre av dem, som om det har blitt mindre av det gode.
Jeg leser Hamsun på toget på vei til Oslo en helg i slutten av september. Det er en glede. Både det å sitte på toget og det å lese Hamsun. Med meg har jeg en termokopp med kaffe og knekkebrød og brunostskiver. Det er lenge siden jeg har kjørt toget, og det er fint, jeg titter av og til opp fra boka og ser ut på høstlandskapet. Den siste timen hører jeg på musikk mens toget kommer nærmere endestoppet, jeg hører på den samme musikken som jeg gjorde for mange år siden, husker ikke hvem det var jeg skulle besøke, men var på vei til Oslo med toget, kanskje var det O som bodde der da. Nå bor hun her og er ikke lenger sammen med han hun var sammen med da, sånn som jeg. Kanskje var det forresten senere på høsten, kan huske at det var grått og byen ikke like fin, kaldere; jeg skrev meldinger midt på natten til han jeg var sammen med. Det gjør jeg forsåvidt fortsatt, og de handler om det samme.
Han skal komme til å lese dem høyt for meg sånn at jeg får lyst til å holde meg for ørene av angst og skam. Men før leste ham dem dagen etter, vi møttes jo der vi bodde, vi delte hjem. Kanskje gjemte jeg meg under en av dynene da. Denne gangen kommer han til å lese dem opp for meg ikke før to dager etterpå. Vi møtes ikke i mellom, i stedet våkner jeg i leiligheten hans for meg selv, han har ikke vært her, han er hos den nye, eller hva hun er, jeg vet ikke, liker ikke bruke det ordet han bruker, synes det sier for lite og kan han ikke bare si sannheten i stedet for å liksom halvveis skjule det, som om jeg liksom er skjør, var mye skjørere før; forresten: i vinduskarmen ligger frokostskålen med katter på som var min og som jeg var så glad i, og som han kastet i gulvet en dag vi ble sinte på hverandre. Han har forsøkt å lime den sammen igjen, men det går ikke an å spise frokost fra den nå. Hva skal han med den, hva ligger den i vinduet der for.
Han har av og til sagt at han skulle finne den samme skåla på nett og kjøpe en ny en til meg. Jeg har svart: men jeg vil ikke ha noen ny "lik" skål, jeg vil ha akkurat denne, det var denne skåla jeg kjøpte i Little Tokyo i Los Angeles like før nyttår, det var et tre der hvor folk hadde skrevet nyttårsønsker på fargerike lapper og hengt opp, skåla var en av de få tingene jeg kjøpte på turen; jeg kjøpte tre ting: den skåla og to bøker på et antikvariat i New Orleans. Det var alt. Jeg tar den med hjem og spiser tyrkisk yoghurt, bær og müsli fra den til frokost mens jeg leser Linn Ullmann, det husker jeg. Jeg spiser vaniljeiskrem med glaserte kirsebær til av den mens jeg fortsatt er en kvinne som går med strømpebukser og kjole (jeg husker det fordi jeg har et bilde av det, der jeg sitter med skåla). Nå går jeg bare med bukser, det er jo mye lettere.
En gang passerte jeg tyve og jeg sa til meg selv: jeg skal aldri gå i hettegensere mer, det er skikkelig barnslig. Og så gjorde jeg ikke det, før inntil nylig, tjuefire, det var plutselig lov igjen. Også det er mye lettere, dessuten begynte jeg å fryse mer og de var så store, kunne gjemme meg inni dem. Nå trenger jeg kanskje ikke å gjemme meg lenger, men det er blitt en vane å ha dem på. Jeg orker heller ikke å bry meg, det er som med buksene.
Å, det var en ting til jeg tok med fra California, en skrivebok med et spørsmål for hver dag over en periode på fem år. På hver dato svarer man på det samme spørsmålet som for ett år siden. Husker jeg begynte å skrive i den og lurte på om jeg om fem år også kom til å skrive om E, f.eks. under spørsmål som 'Hva irriterte deg i dag?, 'Hva gleder du deg til for tiden?' og 'Hvem fikk deg til å le i dag?' Kommer jeg også da til å skrive at E får meg til å le hver dag, eller at han irriterer meg når han ikke hører og bare sitter foran mac-en og driver med sitt, som om jeg var luft; eller at jeg gleder meg til å treffe ham igjen når han er borte eller jeg er borte, har svart på det spørsmålet mer enn en gang, det er en liten stund siden jeg kjøpte boka og vi møttes på Flesland og tok taxi hjem i snøstormen en dag i januar. Jeg var sint fordi han hadde tatt flyet, hadde han ikke tatt toget, miljøsvin kalte jeg ham, men hadde tatt flyet selv. Rettferdiggjorde meg selv med at jeg kom fra et annet kontinent, han bare fra en annen landsdel. Dette kan sikkert diskuteres hvem hadde rett, eller om jeg var fryktelig urimelig, jeg kan godt innrømme at jeg tok feil, hvis jeg tok feil.
Tok med katteskåla fra Bergen til Kristiansand i flyttelasset, der ble den knust. Nå ligger den i Oslo. Det gjorde globusen min også, men nå tar jeg den med meg hjem. Jeg har den i den ene hånda og i den andre triller jeg en liten trillekoffert; jeg har med mitt eget håndkle; litteratur- og kulturmagasiner jeg kjøpte brukt på Deichmanske på Grünerløkka for lenge siden og som bare har vært i hylla hjemme hos ham; en glasskrukke med tørka kantareller som vi en gang tørka på kjøkkenbordet vårt etter at jeg hadde vært på hyttetur; klær som lukter fest fordi jeg har vært ute på byen hver dag, datamaskinen min som jeg har skrevet på hver morgen når jeg har våknet alene og han ikke har vært der, hvorfor skulle han det; og matematikkbøkene mine, holdt nesten på å glemme kalkulatoren min, men han så den og sa: ikke glem denne; å krise hvis jeg gjør det! sa jeg. Jeg ber ham holde globusen mens jeg tenner på en røyk utenfor Oslo S, det rekker jeg før toget går. Jeg rekker det, sier jeg. Det rekker du. Han har slutta å røyke, jeg husker ikke når han slutta med det. Har ikke lagt merke til det. Det er mye jeg ikke har lagt merke til. Det er også mye jeg har lagt merke til. Går du på tur på Sognsvann lørdag kveld, sier jeg, det ville du aldri da vi var sammen, enda jeg foreslo det mange ganger. Du ville bare ut på byen og drikke øl. Ja, sier han, men kanskje alle de tingene jeg gjør nå som du skulle ønske jeg gjorde da vi var sammen var umulig å gjøre med deg. Dust, sier jeg og må se opp i sekken om jeg har tatt med alt. Banan, vann, termokopp med espresso som han har lagd. Vet du at jeg skal bli forfatter en dag, sier jeg. Det vet jeg, sier han. Vi går nedover mot plattformen. Skal du ha med deg et blad og lese om Cecilia Brækhus. Nei, sier jeg, jeg er ikke interessert i henne, jeg skal lese Hamsun. Vi går på plattformen. Kanskje jeg flytter til Oslo, sier jeg. Ja, sier han. Jeg har allerede fortalt alt om hva jeg holder på med og hva jeg skal i livet, det har jeg alltid gjort. Av og til blir det noe av, andre ganger ikke. Jeg tror det har plaget ham. Men vet du hva, noen ting tenker jeg på i mange år før jeg gjør noe med det. Så skjer det, hvem vet. Festina lente, som romerne sa, skynd deg langsomt.
Viser innlegg med etiketten New Orleans. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten New Orleans. Vis alle innlegg
tirsdag 1. oktober 2013
torsdag 20. desember 2012
24!
I dag blir jeg tjuefire år. Det er nesten tretti. Flere og flere jeg kjenner blir foreldre. Flere og flere har fast jobb. Flere og flere gifter seg. Flere og flere kjøper sitt eget hjem. Flere og flere jeg kjenner har sin egen bil. Jeg har ingenting av dette. Men jeg befinner meg i Athen! Og her har de ouzo og spanakopita!
Til jeg kommer tilbake, her er noen bilde fra min forrige bursdag. Den ble tilbragt i New Orleans! Der var vi ute i sumpen og jeg spiste Banana Foster Cake.
fredag 2. november 2012
Prosesser
Vi kjøpte et par boots da høsten var i gang, de var til meg. Jeg gikk rundt i dem i Berlin, de var en smule for varme, eller Berlin var for varm, jeg fikk et råd om å putte salt oppi så de ikke skulle stinke sånn og jeg kjøpte seltin da jeg kom hjem, eller hva det nå heter; jeg trodde det var salt, strødde oppi, og kjæresten min sa: Det der er ikke ordentlig salt! Hvordan kunne jeg vite det, jeg spiser ikke salt, jeg spiser krydder. En gang fortalte biologilæreren, som forøvrig var gourmét (han pleide å dra til Baltikum for å spise trøfler, og en annen gang tok han med oss i skogen bak skolen for liksom å se på sopp og andre skogsvekster, men egentlig så skulle han bare plukke kantareller til seg selv i arbeidstiden), om en del av Afrika som ble kolonisert av europeere på den ene siden og arabere på den andre. Etterhvert ble den ene delen av befolkningen syke, mens den andre ikke ble det. Og svaret på det viste seg at den vestlige delen, de som var kolonisert av europeerne, ble syke fordi de hadde salt i maten, mens den østlige delen ikke ble syke fordi de hadde krydder i maten. Det var kanskje ikke akkurat sånn han fortalte den, men historien har blitt med meg, jeg forteller den til alle som salter maten sin foran meg, eller når jeg lager mat sammen med noen og de spør har du puttet salt oppi og jeg sier nei, for jeg tenker aldri på salt.
Jeg måtte ihvertfall tømme skoene. Og jeg gadd ikke kjøpe ordentlig salt. Det var uansett kaldere i været hjemme i Norge.
Så dro jeg med dem til USA. Der var det også ganske varmt, men jeg merket ikke at de var klamme lenger. Kanskje seltinen hadde funket. Jeg trasket rundt med dem i New Orleans i mange dager. De var med på toget til Texas. De ble bare mer og mer slitt. Jeg red på hest med dem i Arizonas ørken. De ble med til California og da kunne jeg ikke ha dem lenger. Faen, tenkte jeg, jeg har bare eid dem i tre måneder, hvordan kan de bli ødelagte. Dårlig håndverk, nei, vent, feil uttrykk, neppe håndverk i det hele tatt. Jeg måtte lete etter et par nye sko i sunny San Diego, men siden shopping er noe av det verste jeg vet, skyndtet jeg meg, jeg ville heller spasere rundt i San Diego Bay. Jeg kjøpte noen semskede støvletter som lignet på et par jeg har hatt før. Det jeg ikke tenkte på var at semskede støvletter ikke er så ideelt i en by hvor det regner hele tiden. De blir stygge og får hvite flekker. Og av saltinga på norske veier. Fine i California, men ikke her.
Så ble det vår og jeg tenkte ikke mer på det. De forsvant i en stor IKEA-bag. Men det ble høst igjen, og jeg kjøpte meg et bar skinnboots for dobbelt så mange penger som de første i håp om at disse i hvertfall kommer til å vare i mange år, slik at jeg slipper å gå og kjøpe vintersko på en stund. Jeg prøvde ulike varianter i én og samme butikk i over én time. Det var bare tre par, men jeg måtte være helt sikker på at jeg valgte den med mest riktig form. Eller, noe mer ærlig: Hvilket par gjør bena mine lengst mulig? Det var vanskelig å se med jeansene på, så jeg dro hjem og spiste lunsj, så over forelesningsnotatene, før jeg byttet til strømpebukser og gikk til byen igjen. Jeg prøvde alle parene på nytt. Jeg fant en klar vinner. Omsider. Sånn er det alltid når jeg skal kjøpe noe, det tar tid, jeg overveier nøye. Litt som tomatene jeg kikker på i dagligvaren, det tar også lang tid. Og grapefruktene, det samme med dem. Jeg må jo finne de beste. For ikke å snakke om i smågodtavdelingen, det tar også tid. Eller i hyllene med syltetøy. Jeg kikker på innholdsfortegnelsen, er de sukret med sukker, fruktjuice eller fake-sukker, og i så fall hvilket fake-sukker? Jeg sammenligner priser frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ingenting som bare kan kjøpes. Det er ingenting som bare kan raskes med. Det er ingenting som ikke er veloverveid. Av og til går jeg tilogmed frem og tilbake mellom ulike butikker. Noen ganger klarer jeg ikke å bestemme meg og da går jeg hjem uten noesomhelst.
Uansett, så kjøpte jeg disse bootsene, og selv om det var nøye overveid og jeg nesten aldri kjøper klær og sko og alt som hører til i samme kategori, fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Hva mener jeg med det. Jeg leste et sted her en dag at amerikanere i snitt kjøper 36 klesplagg i året (eller noe sånt). Det er omtrent hele garderoben min! Som jeg har brukt år på å samle!
Jeg har en svart bomullskjole som er hullete nå. Jeg husker et år av mitt liv: Jeg gikk med denne kjolen hver gang jeg var ute på byen, på en konsert eller på en fest, av og til til hverdags også. Alltid den. Noen ganger med et rødt belte, noen ganger som den var, noen ganger med et blått silkebånd, noen ganger med en T-skjorte over. På alle bildene fra den tiden, har jeg på meg den. Og på flere minner som flimrer over netthinnen. Nå er den så stygg at den bare funker i hagen hjemme en varm sommerdag. Jeg har reist fra den nå, men kanskje tar jeg den fram igjen neste år.
Jeg måtte ihvertfall tømme skoene. Og jeg gadd ikke kjøpe ordentlig salt. Det var uansett kaldere i været hjemme i Norge.
Så dro jeg med dem til USA. Der var det også ganske varmt, men jeg merket ikke at de var klamme lenger. Kanskje seltinen hadde funket. Jeg trasket rundt med dem i New Orleans i mange dager. De var med på toget til Texas. De ble bare mer og mer slitt. Jeg red på hest med dem i Arizonas ørken. De ble med til California og da kunne jeg ikke ha dem lenger. Faen, tenkte jeg, jeg har bare eid dem i tre måneder, hvordan kan de bli ødelagte. Dårlig håndverk, nei, vent, feil uttrykk, neppe håndverk i det hele tatt. Jeg måtte lete etter et par nye sko i sunny San Diego, men siden shopping er noe av det verste jeg vet, skyndtet jeg meg, jeg ville heller spasere rundt i San Diego Bay. Jeg kjøpte noen semskede støvletter som lignet på et par jeg har hatt før. Det jeg ikke tenkte på var at semskede støvletter ikke er så ideelt i en by hvor det regner hele tiden. De blir stygge og får hvite flekker. Og av saltinga på norske veier. Fine i California, men ikke her.
Så ble det vår og jeg tenkte ikke mer på det. De forsvant i en stor IKEA-bag. Men det ble høst igjen, og jeg kjøpte meg et bar skinnboots for dobbelt så mange penger som de første i håp om at disse i hvertfall kommer til å vare i mange år, slik at jeg slipper å gå og kjøpe vintersko på en stund. Jeg prøvde ulike varianter i én og samme butikk i over én time. Det var bare tre par, men jeg måtte være helt sikker på at jeg valgte den med mest riktig form. Eller, noe mer ærlig: Hvilket par gjør bena mine lengst mulig? Det var vanskelig å se med jeansene på, så jeg dro hjem og spiste lunsj, så over forelesningsnotatene, før jeg byttet til strømpebukser og gikk til byen igjen. Jeg prøvde alle parene på nytt. Jeg fant en klar vinner. Omsider. Sånn er det alltid når jeg skal kjøpe noe, det tar tid, jeg overveier nøye. Litt som tomatene jeg kikker på i dagligvaren, det tar også lang tid. Og grapefruktene, det samme med dem. Jeg må jo finne de beste. For ikke å snakke om i smågodtavdelingen, det tar også tid. Eller i hyllene med syltetøy. Jeg kikker på innholdsfortegnelsen, er de sukret med sukker, fruktjuice eller fake-sukker, og i så fall hvilket fake-sukker? Jeg sammenligner priser frem og tilbake, frem og tilbake. Det er ingenting som bare kan kjøpes. Det er ingenting som bare kan raskes med. Det er ingenting som ikke er veloverveid. Av og til går jeg tilogmed frem og tilbake mellom ulike butikker. Noen ganger klarer jeg ikke å bestemme meg og da går jeg hjem uten noesomhelst.
Uansett, så kjøpte jeg disse bootsene, og selv om det var nøye overveid og jeg nesten aldri kjøper klær og sko og alt som hører til i samme kategori, fikk jeg dårlig samvittighet likevel. Hva mener jeg med det. Jeg leste et sted her en dag at amerikanere i snitt kjøper 36 klesplagg i året (eller noe sånt). Det er omtrent hele garderoben min! Som jeg har brukt år på å samle!
Jeg har en svart bomullskjole som er hullete nå. Jeg husker et år av mitt liv: Jeg gikk med denne kjolen hver gang jeg var ute på byen, på en konsert eller på en fest, av og til til hverdags også. Alltid den. Noen ganger med et rødt belte, noen ganger som den var, noen ganger med et blått silkebånd, noen ganger med en T-skjorte over. På alle bildene fra den tiden, har jeg på meg den. Og på flere minner som flimrer over netthinnen. Nå er den så stygg at den bare funker i hagen hjemme en varm sommerdag. Jeg har reist fra den nå, men kanskje tar jeg den fram igjen neste år.
torsdag 7. juni 2012
A GATE AT THE STAIRS av Lorrie Moore
Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det kan ikke bare være dét som er grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.
Hør bare her:
"Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)
"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)
"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)
"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy)
Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."
Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.
tirsdag 22. mai 2012
Om å sende bøker ut i verden
Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.
Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.
Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.
Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.
Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.
Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.
Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.
Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.
Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.
Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.
Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.
Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.
Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.
Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.
Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.
Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.
Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.
Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.
Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.
tirsdag 24. april 2012
En vanlig uke i Bergen, del 1/3
Jeg har laget fotoreportasjer fra bokbyen Tvedestrand, Kristiansand, hytteturer, El Paso, Los Angeles, New Orleans, stallen, Berlin, Arizona, om å reise på Interstate og San Diego, men ikke av Bergen! Det nærmeste jeg var å ha lagd en bloggebildereportasje av Bergen var av Hjellestad og den botaniske hagen der. Men hvordan er en hverdagslig uke der hvor jeg for tiden bor? Hva legger jeg merke til i mine daglige omgivelser når jeg plutselig ser den gjennom en kameralinse? For å finne ut av dette, og fordi jeg snart skal flytte fra denne byen, bestemte jeg meg i forrige uke for nettopp å utstyre meg meg med et kamera og fotografere en helt vanlig uke i Bergen.
Mandag. Sitter på lesesalen, drikker termosespresso og prøver å skyndte meg ferdig gjennom Cervantes' Don Quixote før forelesning på torsdag. Jeg har godt over halvparten igjen, kommer jeg til å bli ferdig?
bikubesong
Prøvde å ta bilde av veggen til Landmark. Landmark er nemlig malt i yndlingsfargen min. Imidlertid lyste solen så sterkt at det ikke gikk. Anyways så får dette bilde meg til å tenke på kunstneren Edward Hopper, og Edward Hopper igjen får meg til å tenke på Frode Gryttens novellesamling Rom ved havet, rom i byen.
israel
boikott
Forfattere anbefaler poesi på Bergen bibliotek. Jeg anbefaler Utredning om trengsel av Mathias R. Samuelsen.
wee
Jeg tror kanskje jeg har lest alle Flamme-singlene som finnes på biblioteket. (Shortcuts av Raymond Carver har jeg også lest.)
hockey
...bortsett fra disse to. Vinglefitte av Frank Lande og Vi kommer i fred av Miriam Myrstad. Jeg satte meg ned for å lese dem.
aloha
I Frank Landes Vinglefitte skriver han om en mann som klager på at kona hans leser Flamme-singler. Spesielt irriterer han seg over at kona har lest Flamme-singelen Ja. Nei. Ja. av Stig Sæterbakken.
leit
En kanin i skogen.
Forrige uke var den første sommeruka. Det betydde at vimplene hadde kommet opp.
Bringebærriskrem på spasertur i nabolaget.
rislunsj
Det begynte selvfølgelig å regne og jeg måtte slenge jakka over kameraet.
været
En dag jeg kommer hjem.
macaroni
Tartexpålegg på brødet.
sverige
Leser om John Donne og barokkdiktning.
metafysisk
Tok meg en tur opp på Fløien. Her under en pause. Fjellet på andre siden er Løvstakken. Det har jeg også besteget et par ganger.
På toppen av Fløien kan man se horisonten. Ryktene sier at man tilogmed kan se en oljeplattform fra Fløien på klare dager. Enten var ikke denne dagen klar nok eller så burde jeg hatt en veldig god kikkert. (Men jeg har faktisk sett oljeplattformer på nært hold, på seiltur mellom Bergen og Orknøyene.)
På Fløien spiste jeg restemat til middag: vegansk kokoscurryris med rosiner. Det er noe av det beste jeg vet!
brasil
Meg og et annet bygg med en nesten like fin farge som Landmark.
torgallmenningen
Onsdag. Jeg har forsatt over halvparten igjen av Don Quixote.
lime
I uke seksten er jeg hekta på limonade.
lime
Vegansk kikert- og brokkoligrateng til middag.
Del to og del tre kommer etterhvert! Det inneholder vårdager (sic!) i Bergen, krim, kaker og museum blant annet, så det er bare å stay tuned. Ha en fin tirsdag!
søndag 25. mars 2012
Bøkene jeg leste i mars, del 1: Om en reise til Italia og en ikke-reise til Seychellene
I mars leste jeg litt av hvert. Blant annet leste jeg dikt, en krim (!), en tegneserieroman og en saga.
1. BURNING IN WATER DROWNING IN FLAME av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤
Her samles flere av diktsamlingene til Bukowski, samlinger fra 1955 til 1973. Mockingbird Wish Me Luck fra 1972 er ikke en av disse, den ble gjenutgitt som egen bok på samme tid som Burning in Water Drowning in Flame som jeg nå har lest. Forståelig, for Mockingbird Wish Me Luck er så mye bedre enn alle disse andre diktene i Burning in Water Drowning in Flame, den trenger å stå alene, men jeg leste likevel noen perler, noen dikt som var bedre enn de andre, som f.eks. 'a literary romance', 'the talkers', 'yes yes' og 'tougher than corned beef hash -.'
Her:
tougher than corned beef hash -
the motion of the human heart;
strangled over Missouri;
sheathed in hot wax in Boston;
burned like a potato in Norfolk;
lost in the Allegheny Mountains;
found again in a 4-poster mahogany bed
in New Orleans;
drowned and stirred with pinto beans
in El Paso;
hung on a cross like a drunken dog
in Denver;
cut in half and toasted in
Kalamazoo;
found cancerous on a fishing boat
off the coast of Mexico;
tricked and caged at Daytona Beach;
kicked by a nursery maid
in a green and white ghingham dress,
waiting table at a North Carolina
bus stop;
rubbed in olive oil and goat
piss
by a chess-playing hooker in the East Village;
painted red, white, and blue
by an act of Congress;
torpedoed by a dyed blonde
with the biggest ass in Kansas;
gutted and gored by a woman
with the soul of a bull
in East Lansing;
petrified by a girl with tiny fingers,
she had one tooth missing,
upper front, and pumped gas
in Mesa;
the motion of the human heart goes on
and on
and on and on
for a while.
2. CASH av Jens Lapidus ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Ja, jeg har lest en krim, en narkogangsterkrim, og den var sykt spennende. Bolere, rømte fanger, halliker og horer i Stockholms underverden. Anbefales nå som det snart er påske! Selv skal jeg se Snabba cash og lese oppfølgeren Aldri fucke opp.
3. IKKE FORLAT MEG av Stig Sæterbakken ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.
4. LUCILLE av Ludovic Debeurme ¤ ¤ ¤ ¤
Lucille er en tegneserieroman om ei jente med spiseforstyrrelser og en gutt som er like lost; de bor på den franske landsbygda, ved kysten, blant fiskere, blant fattigdom og arbeidsløshet. Sammen rømmer de sin vei med toget, til Italia, og tror at alt skal bli så mye bedre av det. I Italia innlosjerer de seg hos en familie og får seg jobber på en gård. Her er et utdrag:
Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat!
Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals!
Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories!
Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate.
Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?
Å, Lucille, hvorfor dro du til Italia av alle steder?
Hva angår resten av romanen er den en tragedie fra ende til annen. Fæl og trist, nesten på grensen til at det blir for mye. (Men forsatt bare nesten, altså, det funker, og slutten?, slutten, den er jævla bra.)
5. SAGAEN OM LAKSDØLENE ¤ ¤ ¤ ¤
Da jeg så at denne var på pensum dette halvåret tenkte jeg med gru på Gunnlaug Ormstunges saga som vi måtte lese i norsktimene på videregående. Jeg grudde meg derfor til å lese denne sagaen, tenkte det kom til å være like kjedelig som på videregående. Sagaer, ugh. Men så var det faktisk ikke så ille likevel, når jeg kom inn i det etter et par siden, da jeg skilte mellom alle de ulike personene. Det var ikke så verst. Jeg bare leste og det gikk i en flyt. Om blodtørstige menn og hevngjerrige kvinner. Om reiser med skip over havet og hester og gårder. Det var så ok at jeg kunne tenke meg å lese flere sagaer siden.
1. BURNING IN WATER DROWNING IN FLAME av Charles Bukowski ¤ ¤ ¤ ¤
Her samles flere av diktsamlingene til Bukowski, samlinger fra 1955 til 1973. Mockingbird Wish Me Luck fra 1972 er ikke en av disse, den ble gjenutgitt som egen bok på samme tid som Burning in Water Drowning in Flame som jeg nå har lest. Forståelig, for Mockingbird Wish Me Luck er så mye bedre enn alle disse andre diktene i Burning in Water Drowning in Flame, den trenger å stå alene, men jeg leste likevel noen perler, noen dikt som var bedre enn de andre, som f.eks. 'a literary romance', 'the talkers', 'yes yes' og 'tougher than corned beef hash -.'
Her:
tougher than corned beef hash -
the motion of the human heart;
strangled over Missouri;
sheathed in hot wax in Boston;
burned like a potato in Norfolk;
lost in the Allegheny Mountains;
found again in a 4-poster mahogany bed
in New Orleans;
drowned and stirred with pinto beans
in El Paso;
hung on a cross like a drunken dog
in Denver;
cut in half and toasted in
Kalamazoo;
found cancerous on a fishing boat
off the coast of Mexico;
tricked and caged at Daytona Beach;
kicked by a nursery maid
in a green and white ghingham dress,
waiting table at a North Carolina
bus stop;
rubbed in olive oil and goat
piss
by a chess-playing hooker in the East Village;
painted red, white, and blue
by an act of Congress;
torpedoed by a dyed blonde
with the biggest ass in Kansas;
gutted and gored by a woman
with the soul of a bull
in East Lansing;
petrified by a girl with tiny fingers,
she had one tooth missing,
upper front, and pumped gas
in Mesa;
the motion of the human heart goes on
and on
and on and on
for a while.
2. CASH av Jens Lapidus ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Ja, jeg har lest en krim, en narkogangsterkrim, og den var sykt spennende. Bolere, rømte fanger, halliker og horer i Stockholms underverden. Anbefales nå som det snart er påske! Selv skal jeg se Snabba cash og lese oppfølgeren Aldri fucke opp.
3. IKKE FORLAT MEG av Stig Sæterbakken ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Sår roman om å være ung og ha sitt første kjæresteforhold. Av og til da jeg leste boka tenkte jeg på det intense kjæresteparet i Geir Gulliksens Forenkling, når Amalie sier til Aksel at de burde treffe flere mennesker og han ikke forstår hvordan hun kan ønske det. Han vil jo bare dra til Seychellene og være de to, selvforsynte, hvorfor skal de trenge noen andre? Det var jo tilogmed hun som foreslo det først. Siste kapittel får meg til å tenke på en annen bok, Carl Frode Tillers Innsirkling (eller Innsirkling 2). Ikke forlat meg er vond å lese og jeg skifter hele tiden mellom å føle med Aksel og å tenke skjerp deg, ikke være så hjelpeløs. Eller det går over, du er ikke tenåring for alltid.
4. LUCILLE av Ludovic Debeurme ¤ ¤ ¤ ¤
Lucille er en tegneserieroman om ei jente med spiseforstyrrelser og en gutt som er like lost; de bor på den franske landsbygda, ved kysten, blant fiskere, blant fattigdom og arbeidsløshet. Sammen rømmer de sin vei med toget, til Italia, og tror at alt skal bli så mye bedre av det. I Italia innlosjerer de seg hos en familie og får seg jobber på en gård. Her er et utdrag:
Lucille: Vladimir, it's the owner! She wants us to come eat!
Vladimir: Well, sure. Of course. We paid for meals!
Lucille: But don't you see! I can't! Did you see how fat she was? Her food has to be loaded with calories!
Vladimir: Just eat however much you want. No one's forcing you to clean your plate.
Lucille: But she'll be offended! Cooking must be her whole life! She's a mom... and Italian mom, get it?
Å, Lucille, hvorfor dro du til Italia av alle steder?
Hva angår resten av romanen er den en tragedie fra ende til annen. Fæl og trist, nesten på grensen til at det blir for mye. (Men forsatt bare nesten, altså, det funker, og slutten?, slutten, den er jævla bra.)
5. SAGAEN OM LAKSDØLENE ¤ ¤ ¤ ¤
Da jeg så at denne var på pensum dette halvåret tenkte jeg med gru på Gunnlaug Ormstunges saga som vi måtte lese i norsktimene på videregående. Jeg grudde meg derfor til å lese denne sagaen, tenkte det kom til å være like kjedelig som på videregående. Sagaer, ugh. Men så var det faktisk ikke så ille likevel, når jeg kom inn i det etter et par siden, da jeg skilte mellom alle de ulike personene. Det var ikke så verst. Jeg bare leste og det gikk i en flyt. Om blodtørstige menn og hevngjerrige kvinner. Om reiser med skip over havet og hester og gårder. Det var så ok at jeg kunne tenke meg å lese flere sagaer siden.
fredag 23. mars 2012
Bokmerkene
1. Kjøpt med matchende tusjer, en remse med bokmerker som har vart kjempelenge pga. dårlig miljøsamvittighet (jeg bruker dem om og om igjen, hvis jeg ikke har skrevet på dem eller hvis ikke klisteret synger på siste vers); har brukt opp gul og oransj sikkert fordi jeg skulle bli kvitt de styggeste fargene først, de ligger i mellom pensumet mitt og sier her står alt om den norrøne sagaen, her står alt om det klassiske dramaet, her står alt om Dante, her står alt om fabelen, her er essayet til Virginia Woolf, her er novella til James Joyce, her er essayet til Montaigne, her er folkevisa om Ola og Kari (hvor mange ganger har ikke jeg lest den), her er den sonetta til Shakespeare, her er diktet til Allen Ginsberg (som er yndlingsdiktet ditt) og her er diktet til Tove Ditlevsen.
2. Fulgte med en Moleskine-bok jeg kjøpte på Den Sorte Diamant i København (det er et av bibliotekene deres, ligger langs kanalen som en svart diamant, midt i mellom Langebro og Knippelsbro) en helg i fjor juni, sikkert på vei til å spise spinatpaneer og drikke mango lassi på andre siden av broene.
3. Sånt som ligger i bøkene når man har reservert dem og skal hente dem på biblioteket, sånt som jeg bruker til bokmerke når jeg ikke finner de andre og som jeg pleier å skrive notater på (men ikke på denne, for denne er helt ny). Denne har hjulpet meg å finne fram til Julian Barnes' Love, etc.
4. Et svensk bokmerke som lå i Sara Stridsbergs Darling River som jeg kjøpte brukt i en bruktbokhandel på Bali i heten; det er lilla på den andre siden, men siden det snart er påske er den gul på bildet. En bra bok tuggar jäg i mig på nolltid.
5. Et bokmerke av rispapir som min mamma kjøpte til meg på flyplassen på Bali på vei tilbake til Jakarta mens jeg satt på en benk og passet på en pose full av bøker og var overlykkelig over at jeg hadde funnet en engelskspråklig bokhandel og leste i en klein, men gøy, bok av Debra Ollivier; klein fordi den var stappa av klisjéer, gøy fordi jeg elsker klisjéer. Nå passer dette bokmerke på hvor jeg er i Milan Kunderas Latterlige kjærlighetshistorier, jeg er på et sykehus i Tjekkia sammen med en overlege.
6. En reklamegreie som fulgte med en bok jeg vant fra Cappelen Damm, de to første bøkene (i ett!) i Stockholm Noir-serien til Jens Lapidus.
7. Fulgte ned i posen sammen med de tre bøkene jeg kjøpte på Louisiana Bookstore, et bokantikvariat i New Orleans, hvor det forøvrig bodde en katt som jeg hilste på (bor det alltid katter i bokantikvariater?). Ligger nå inni Monique Truongs The Book of Salt, hvor det har vært mellom de samme sidetallene i flere måneder nå, uten å flytte på seg, fordi jeg synes boka er dritkjedelig og jeg orker ikke å plukke den opp igjen, enda det er en delvis fiktiv fortelling om kokken til Gertrude Stein og Alice B. Tokla i Paris.
Jeg hadde et skikkelig fint et med hester på også, som jeg fikk i en julekalender av kjæresten min en gang, den var så fin at jeg ikke en gang kladdet på den. Men den er borte nå, den glemte jeg å ta ut av Henry Fieldings Joseph Andrews da jeg skulle levere boka tilbake til biblioteket, sammen med noen stickers. De skulle jo bare ligge oppi der mens jeg transporterte meg fra A til B, sånn at de ikke skulle bli krøllete og ødelagte. Jaja.
tirsdag 20. mars 2012
onsdag 11. januar 2012
El Paso
Jeg fortsetter å dele min reise over USA. Etter New Orleans tok vi toget i over 30 timer til El Paso, Texas. Alt jeg visste om El Paso fra før av hadde jeg fra tv-serien Breaking Bad. Det vil si at alt jeg visste om El Paso er at det er en krigssone i narkotikakrigen mellom ulike narkobander og regjeringen.
Jeg og Amtrak-toget på stasjonen i New Orleans.
h
Utsikt over ørkenen fra bakerst i toget. Jeg tenkte litt på alle westerfilmene jeg har sett.
Utsikt over El Paso og Ciudad Juáres, som er den meksikanske byen som ligger rett over grensa. Vi skulle se om vi kunne ta en svipptur over til Mexico.
h
Ved grensen. Den kaldeste dagen jeg har opplevd denne vinteren var ikke i Norge, men i El Paso. Det blåste noe jævlig.
h
El Paso er kjent som solbyen. De har sol 360 dager i året eller noe. Vel, ikke denne dagen.
h
På hotellrommet viste jeg fram kunnskap jeg hadde lært fra en Dan Brown-bok. (Ja, dere kan bare le dere, men jeg synes faktisk det er veldig spennende med Dan Brown. Det er en av mine guilty pleasures.)
h
Ikke alt i Texas er stort.
h
Selv om det snødde i El Paso, var det palmer der.
Huttetu!
h
Etter mye nøling og undring på om vi ville klare å komme tilbake til USA etter en eventuell svipptur til Mexico - og etter å ha spurt en grensevakt om han visste sånt (noe han ikke visste; han visste heller ikke at det fantes et land som het Norway, selv ikke da jeg sa at det ligger rett ved siden av Sweden.), bestemte vi oss for å prøve å gå over grensen likevel.
h
Grensebro USA/Mexico.
h
Men så lå Silva's rett ved siden av, så vi gikk dit i stedet.
h
Jeg måtte posere med melkekanner, for det er så gangstah yo.
hh
I Amerikas frie marked var det ikke smørkrise.
(Nei, unnskyld. Jeg er ikke for fri marked. Jeg boikotter Synnøve Finden. Tine er et co-operativ. Alle bøndene får lov til å være med. Det er bra. Heia bøndene!)
jj
Tommel opp for barbequesmak.
w
Jeg må posere litt med lønnesirupen. Elsker lønnesirup!
med pannekaker
Elsker peanøttsmør også.
ristet brød
Vanskelig å telle fremmed valuta.
dollar
Elsker vending machines. Vi fikk dessverre ikke prøvd pizza vending-machinen.
tr
Bail Bond-firma. Det er ulovlig i de fleste andre land enn USA. Du kan lese mer om det her hvis du er interessert. Sykt Breaking Bad!
break
h
Jeg later som jeg er helt gul, ikke bare halvt.
as
I El Paso har de gratis buss. Hvordan de får til det i en by som ikke har inntektsskatt er ikke lett å forstå.
hska
Vi dro ikke over til Mexico, så jeg poserte foran noen meksikanske skilt i El Paso slik at jeg i hvertfall kunne late som at jeg hadde vært der.
taco
Deretter dro vi videre til Phoenix med Greyhound-buss. (Nei. For det viste seg at snøstormen hadde tatt så av dagen før, at dagens busser var nødt til å prioritere de som ikke fikk tatt bussen da det var snøstorm, som var lille julaften, så vi måtte leie bil i stedet.)
Abonner på:
Innlegg (Atom)