Drittdager

Etter en dag fylt med helt nye fag; statistikk, moser, lav og mikrobiologi, steker jeg pannekaker til middag mens jeg leser et essay i Morgenbladet for andre gang. Jeg spiser pannekaker tredje dag på rad, slik går det når man er singel, lever for seg selv og åpner en familiepakke med pannekakemiks. N kommer hjem mens jeg sitter ved kjøkkenbordet mitt, det hvite, det som jeg har arvet fra mamma og pappa og som vi satt og spiste middagene våre ved da jeg var barn. De satte det vekk i garasjen for mange år siden, da de pusset opp og kjøpte nye møbler og jeg hadde en kjæreste som jeg bodde sammen med på en annen kant av landet. Jeg tenkte på dere, sa pappa, da vi sparte på møblene, den dagen jeg fikk det og fylte leiligheten min med ting og ikke lenger var sammen med han som var kjæresten min. Da det var slutt for lenge siden og jeg hadde blitt meg igjen. Bare meg. Det er ikke bare meg. Det høres så stusselig ut. Bare. Som om det er lite, at det mangler noe. Noen ganger føles det som om jeg mangler noe, men det er ikke en mann. Det er andre ting. Jeg forteller til N at jeg noen ganger er veldig lei meg, men alltid blir lettet når jeg får mensen to dager senere, for da vet jeg at det bare er derfor. Det var ikke noe annet. Kanskje jeg skal begynne å holde orden på det, slik at neste gang jeg blir lei meg over ingenting skal vite at det bare er hormonene som spiller meg et puss. At det uforklarlige ikke er uforklarlig likevel. Som om det hjelper? Gjør det det? Når N går på jobb, klarer jeg likevel ikke å si det til meg selv: Se på datoen, du får mensen snart, det er derfor du er så lei deg. Ute regner det og det er høst blitt. Jeg mikser en rum sour i termokoppen min fordi jeg ikke har noen shaker, den jeg bruker å drikke kaffe av på universitetet hver dag. Rom, sitron og sukker. På en tirsdag. Jeg tenker flere ting. Det første: Ikke drikke alkohol på en tirsdag. Det andre: Hvorfor kan man ikke ta en drink på en tirsdag? Det er bare normer. Dessuten er det lenge siden jeg drakk forrige gang, for hele helga brukte jeg til å lese til eksamen, og den er nå unnagjort. Jeg tror det gikk bra, selv om jeg glemte å skrive sot som en av de ni planetary boundaries som Rockström et al. skrev om i 2009. Jeg husket alle de andre. Globale klimaendringer, tap av biodiversitet, menneskenes arealbruk, ferskvannsbruk, nitrogensyklusen, ozonlaget, forsuring av havene og forurensning. Det jeg også glemte, var at jeg drakk øl i går, men det var bare en. Jeg tenker på noe Vigdis Hjorth sa i en podcast: Jeg kan ha edru dager, men jeg liker det ikke. (Fritt oversatt.) Så tenker jeg den ente tanken: Men du er ikke hun. Du er bare en som har fått sykt mange refusjonsbrev. Jeg lurer på om det er det som gjør meg litt lei meg, og at det er debutantfestival i Oslo i disse dager. Når? Neste uke? Det spiller ingen rolle, det skal ihvertfall ikke jeg dra på. Du er smålig og bitter, sier jeg til meg selv. Helvete. Men jeg setter meg ned og skriver igjen likevel.

Det er altså ikke sant at jeg er lei meg for ingenting. Jeg har også begynt på et nytt botanikkfag, på et litt høyere nivå enn det forrige. Det har fått meg til å tenke på sist jeg tok et botanikkurs, da jeg ble forelska og dumpa, i løpet av kurset. I mitt hodet har alt dette vokst seg sammen. Jeg klarer ikke å tenke på botanikk uten å tenke på alt det andre, som jeg egentlig ellers har sluttet å tenke på, men når jeg først tenker på det er det i grunnen ikke så veldig hyggelig. Det er kanskje ikke det som er hovedårsaken til min melankoli, men den legger brennbart materiale på bålet. Jeg er allerede ganske skjør. Det hjelper ikke at det regner ute og er blitt betydelig mye mørkere om kveldene. Det hjelper ikke at jeg tegner timeplanen min for de kommende månedene og henger den opp på veggen, lurer på når jeg skal presse inn ditt og datt, og at jeg tilogmed har tatt en pause i ridningen, fordi det er så mange andre ting å gjøre. Det er ikke det at jeg ikke liker det jeg gjør, men det skulle vært mer tid, tid til alt. Man har tid til alt man virkelig vil, sier jeg alltid, å ikke ha tid er bare en dårlig unnskyldning, men noen ganger føles det ikke slik. Det er bare altfor mye. Midt i min melankoli tenker jeg på bading og sol og sjø og alle verdens fine ting, og jeg vet at livet er skikkelig fint, men jeg er lei meg likevel. Noen dager bare er sånn. Man må bare vente til det går over. Det er det som er så bra med å bli eldre. Man vet nemlig det. Det går over.

Stedet

Med nytt hjem kommer nytt kontor, eller arbeidssted, en pult, en benk; med rullende stol. Noen sier kjøkken er det viktigste stedet i et hjem, spise må man jo, og helst skal man spise sunt, hjemmelaga; ting laga fra bunnen av, noe jeg er ganske god på faktisk; jeg har laga alle mulige supper fra bunnen av; tomatsuppe (med skålda tomater, det er kjempegøy å skålde tomater), neslesuppe, gulrotsuppe, borsj (med og uten vodka), grønnsakssuppe (har tilogmed laga buljong fra bunnen av), maissuppe, potet- og aspargessuppe, hvit bønnesuppe med bakt hvitløk, flere forskjellige typer fiskesupper (trenger minst to hender for å telle), reke - og mangosuppe etc. Og det var bare suppene. Andre ting jeg har laga fra bunnen av: jeg trenger hender og føtter til å telle alle typer vegetarburgere jeg har laga, noen med spinat, andre av havregryn, noen av bønner; jeg har laga veganske bananpannekaker, gulrotpannekaker, eplemos fra epler jeg har plukka selv, gnocchi (selv om jeg i utgangspunktet ikke liker gnocchi så godt, det bare virket så morsomt å gjøre det), pesto med basilikum som hovedingrediens, pesto med soltørka tomater som hovedingrediens, femti ulike hummuser, samosaer med ertefyll, vegansk sushi, etc. etc. etc. Sitter og spiser rødbeteburgere med stekt løk as we speak. Skjønner det med mat, liker å lage mat, liker å spise god mat, liker å se hvordan enkeltdeler blander seg sammen og blir til et stort hele, se alle ingrediensene gå sammen og bli til noe. Andre sier soverommet er det viktigste. Jeg trenger bare en stor seng, hvite laken og leselampe. Etter en barndom hvor jeg delte rom med min søster, et folkehøyskoleår hvor jeg delte rom med en annen og fire år som samboer med en kjæreste har jeg knapt hatt mitt eget soverom. Men det er aldri for sent. Likevel, det er et sted som er viktigere. Arbeidsstedet. I mitt tilfelle akkurat nå er det på soverommet, en benk, en benk som bare er min, har ikke vært sånn alltid, husker jeg bodde sammen med noen som jeg delte arbeidspult med, vi kranglet om det, jeg ville ha en helt for meg selv, han ville heller ha mer stueplass, jeg kunne ikke forstå hva som var viktig med det, er det et rom som er uviktig må det være stua, man kan leve uten stue, ikke uten egen pult hvor man kan ha alle sine papirer og bøker spredt rundt til enhver tid, la alt som ser ut som rot for andre være i et system som du kjenner til, vite hvor alt er hele tiden; et sted som man kan få fred og ro. Det stedet hvor man skriver skriver skriver, og regner regner regner, hvor blyanter spisses og rutebøker brukes opp i takt med en stadig voksende beherskelse over tall; der man leser, tar notater, skriver brev, av og til betaler man kanskje regningene mens man hører på musikk, og man vet alltid hvor kodebrikken er, for det er jo bare din pult. Det er ingen som flytter på noe, som roter, som tror de rydder, men bare lager kaos. Man kan klistre hvilke post-it-lapper man vil overalt, husk det og husk det, torsdag: flaggermus-tur (med radar!), timeplanen klistret på veggen foran, kan bare se på den og vite at tirsdag i morgen er det zoologi klokken tolv, vi skal se på insekter og edderkoppdyr, senere dissekere fugl og frosk. Pulten og stolen som er i akkurat riktig høyde, til meg, mine hundreåtti centimeter (som det står i passet, men er lenge siden jeg har målt selv og har hatt passet siden jeg var seksten, kanskje jeg snart må ha nytt?), ingen andres centimetere på sokkelesten. Sender en tanke til Virginia Woolf, hvem (i den vestlige verden) kan leve uten egen pult. Det er ikke det at den er så stor, er ikke i et eget rom, men rett ved senga (har hørt man ikke skal ta med arbeid inn i soverom, men man hører så mye rart og jeg får uansett alltid sove); bøkene mine er ikke der, de er i stua, i ganga, men pulten er min, bare min, det er bare mine ting på den, bortsett fra bøker jeg har lånt, men det er jeg som har lånt dem. Tegninger jeg har tegna, av soppsporer og gjær, kopper med te som jeg har laga til meg selv, blyantholder av hermetikkboks som det har vært bønner i (laga salat og pasta), skrivebøker. Her skal jeg lære ting, noe av alt jeg trenger å vite. Mangler en papirkurv, mangler en ekstra lampe, men det kommer.

Lesesperre, overgangsfelt

Blir du med og tar en kaffe, spør V. Det kan vi godt, sier jeg. Vi setter oss på et sted hvor det er sol. Hun forteller at hun skal ta den transsibirske banen, men ikke østover som de fleste gjør. Hun skal ta den vestover fra Beijing. Jeg sier at hver gang jeg har forestilt meg turen har den gått motsatt vei, fra Moskva, men at det ikke er noe hinder å ta den motsatt vei, hvorfor ikke, jeg har bare ikke tenkt på det. Det er best å ta den motsatt vei, sier V, for da kan jeg være i Moskva i april i stedet for februar. Først skal hun til Asia. Jeg sier jeg vil dra til Korea, jeg har tilogmed sett på flybilletter. Hun vet ikke helt hvor hun skal, kanskje til Australia også. Det er et land som ikke interesserer meg noe særlig, selv om de har en haug med dyrearter som ikke finnes noen andre steder i verden enn der. Man må også betale bot hvis man ikke stemmer under valget (men man kan godt stemme blankt). I syvende klasse hadde vi et prosjekt om et valgfritt land og jeg valgte Australia av alle land. På ungdomsskolen hadde vi et lignende prosjekt, da valgte jeg Cuba. Kanskje valgte jeg det fordi jeg var helt hekta på TV-serien Flipper da jeg var barn og de to yndlingsepisodene mine (som jeg hadde på video) handlet om smugling til/fra Florida og Cuba. Jeg så de om og om igjen. Kanskje valgte jeg Cuba fordi kommunisme interesserte meg, da som nå, men med et annet fortegn den gang. Nå leser jeg forresten mest om Sovjetunionen og Nord-Korea.

Før jeg gikk for å treffe henne gikk jeg innom biblioteket for å se om de hadde fått inn noen nye bøker i Nyheter-hylla. Det er en av tingene jeg savner fra Bergen. Nye bøker-hylla på biblioteket deres hadde et bedre utvalg. Bøkene i Nyheter-hylla på biblioteket i Kristiansand angår ikke meg. Som regel. Jeg lånte med meg en bok av en japansk forfatter jeg nylig hadde lest en god omtale av. Liten var den også, kom sikkert ikke til å være tung i ryggsekken på vei hjem. Noen ganger lar jeg være å låne tykke bøker fordi jeg ikke orker å gå hjem med dem, i dag var ryggsekken tung nok fra før.

Jeg hørte på M.I.A. på vei hjem mens jeg leste om SVs forslag til en ny overvåkingskommisjon på Aftenposten.no og var allerede lei av twitter-statuser om Olav Thons helsidersavisreklame for FrP. Vi hadde nettopp snakket om folk på kafé som bare nistirrer ned i iPhonen, hvorfor gidder de å treffes i det hele tatt? Folk ser altfor mye på telefonen, sa V. Jeg er på iPhonen hele tiden når jeg ikke drikker kaffe med deg, sa jeg. Det er ikke helt sant, men på vei hjem la jeg merke til at jeg så ned på den hele veien mens jeg gikk. Jeg satset på at en sjette sans ville fortelle meg det hvis en sykkel kom faretruende nær, men var egentlig ikke redd for det, syklistene i Kristiansand sykler bra. De går tilogmed av sykkelen når de skal over fotgjengerfeltet.

Hjemme spiste jeg ristede skiver med hjemmelaget oliventapenade på mens jeg leste en bok fra Sør-Korea og var glad for at at lesesperren jeg har hatt hele den siste måneden så ut til å være over. Jeg var så glad for det at jeg lot være å dra på spinningtime som jeg hadde planlagt. Den siste måneden har jeg begynt på en haug med bøker, lest et eller to kapitler før jeg har lagt dem vekk, glemt dem, ikke orket å lese videre, en av dem avbrøt jeg tilogmed uten å engang ha i tankene at jeg skulle lese videre, jeg tenkte: for noe dritt, denne leverer jeg tilbake. Jeg kan ikke huske sist det skjedde, at jeg avbrøt en bok, uansett hvor dårlig den var, men nå hendte det. Etterpå fikk jeg en følelse av at jeg hadde vist respekt for min egen tid. Jeg skal fortsette med det, tenkte jeg.

Boken fra Sør-Korea handler om en ung kvinne hvis mor nylig har dødd og nå har hun nettopp tatt opp igjen studiene sine ved universitetet. Der har hun blitt kjent med noen, endelig, før kjente hun ingen bortsett fra sin kusine. Nå kjenner hun tilogmed en tyrkisk angora som heter Emily Dickinson. Hun går timevis rundt i byen for å bli kjent med den, hun tar omveier til og fra universitetet. Hun ser ikke ned i noen iPhone mens hun går, dette er lenge før mobiltelefonens tid.

Hun leser en bok av Roland Barthes.

Hun sier man må lage suppe når det kommer folk på lunsjbesøk, for suppe er ikke noe å kimse av. Det er bra mat. Jeg er enig. Jeg har oppe et vindu på Google Chrome med en oppskrift på gazpacho. Det er fordi jeg har tenkt til å lage det til middag en dag, men har bare ikke gjort det ennå.

Jeg gikk forresten en omvei hjem fra skolen her en dag, gjennom skogen, med bærplukkeren, det er fortsatt bær der. Da jeg kom hjem laget jeg veganske blåbærpannekaker.

For tiden tenker jeg på at det vokser sopp i skogen, men at jeg ikke vet hvor jeg skal finne dem og den eneste soppen jeg vil kunne klare å kjenne igjen er kantarell, men sist jeg plukket den var i en høstferie for mange år siden og høstferier, er ikke de alltid i oktober og nå er det august, så det er vel ikke kantarell nå. Så fikk jeg en sms hvor noen spurte meg om jeg ville bli med på sopptur dagen etter, sammen med en huskyhund, og jeg ville bli med, men vi befant oss ikke i samme by, så jeg måtte si nei og følte at det var et tap.

Noen ganger føler jeg at jeg er på feil sted.

Men noen ganger er alle steder feil sted.

På Flamme Forlags blogg leser jeg om forfatteres favorittbokhandler og jeg lurer på hvilken bokhandel jeg kunne ha skrevet om som min favoritt. Nesten hver gang jeg er i Oslo stikker jeg innom Tronsmo, men det er et kjedelig valg, alle elsker Tronsmo. Hva kunne jeg ha svart? Jeg er jo ikke noe glad i å kjøpe bøker. Noen ganger må man kjøpe bøker, sa pappa, hva skal forfatterne ellers leve av? Stipend fra staten, sa jeg. Men det ser ille ut hvis det blir blå regjering, tenkte jeg, det har vi diskutert mange ganger. Jeg synes ikke det gjør noe, så mye skit som blir gitt ut. Kanskje blir det mindre av det.

Jeg tenker på en tid av livet hvor jeg frekventerte byens bruktbutikker og fant skjulte bokskatter mens min daværende kjæreste og jeg av og til kysset innimellom reolene, det var da han var helt ny. Nå er vi ikke sammen lenger og jeg kan ikke fordra bruktbutikker, jeg har helst lyst til å svare amazon.com.

På hyllen ligger bøker jeg har kjøpt på nett som jeg ennå ikke har lest. Å, så mange bøker jeg ennå ikke har lest.

Har du lest Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant nå?, spør pappa som skal levere den tilbake til bestemor til helgen. Nei, jeg har ikke lest noenting i det siste, sier jeg. Det er ikke helt sant, dagen før klarte jeg å lese flere noveller og et essay i The Paris Review Summer 2013 Issue. Det var ikke bare bare.

Et av novellene tenkte jeg mye på etterpå. Det handlet om en mann i NYC som var medlem i en coop-matvarekjede hvor alle medlemmene jobbet to timer i butikken hver måned. Det var et av kriteriene for å være medlem. Til gjengjeld fikk de handle til gunstige priser. Jeg tenkte det var et genialt konsept. Jeg tenkte at hvis jeg hadde hatt muligheten til å være med på noe sånt, så hadde jeg vært med. Jeg er glad i samvirkelag.

Ikke bare var det interessant at hovedpersonen jobbet på et slikt sted, men også samtalen han hadde med ei jente som også jobbet der mens han satte prislapper på mango. Det var en novelle som fenget meg fra første stund, selv om jeg er noe usikker på hvor godt jeg likte den, litt usikker på om jeg likte det den ville fortelle meg, kanskje jeg må tenke litt mer på den. Jeg har allerede tenkt på den i mange dager.

En annen av novellene har jeg allerede glemt, det eneste jeg husker er noen unge jenter som leser ved et basseng og tittelen. Ergo ikke like bra som den andre (som jeg ikke husker tittelen på).

Jeg har også skrevet en novelle, men etter at jeg skrev den har jeg ikke turt å lese den. Jeg er redd for at den skal være dårlig. Dokumentet ligger bare oppe på skjermen. Jeg måtte trykke den fort vekk da jeg tok opp pc-en på et offentlig sted. Jeg ble plutselig redd for at noen bak meg ville komme til å lese de første setningene på toppen og tenke at det der suger, hvorfor har hun skrevet det? Det er selvsagt helt irrasjonelt, noen ting er det. Dessuten veldig selvsentrerende, men noen ting er også dét.

Blåbær

For tiden tenker jeg på blåbær hele tiden. Blåbær er en av verdens fineste ting.

Blåbærsmoothie.

kanel

Blåbær i havregrøten.

brød

Blåbær oppå brødskiva, med hjemmelaga peanøttsmør.
blender

Smoothie-is av blåbær og fersken.
jo

Blåbær til frokost.

skogen

Blåbær så langt øyet kan se!
nike

Veganske blåbærmuffins.

banan

Jeg trengte heldigvis ikke å bruke brannslukkeren.

kjøkken

Smoothie av avokado, blåbær og mynte plukket fra hagen. 

urt

Blåbær <3. 

tur

Hele fryseren er full nå!

rød

Skogen spår høstens stortingsvalg.

sirup

Veganske blåbærbananpannekaker med ekstra banan og blåbær som topping, og lønnesirup mmm. 

DAILY RITUALS av Mason Currey

[R]outine is a condition of survival, har forfatteren Flannery O'Connor sagt, i følge Daily Rituals. Og det er noe i det altså. Hverdagsritualene holder oss liksom i gang her i verden, uten dem risikerer man en svevende og rotete tilværelse. Det er noe med at når man vet circa når middagen skal være hver dag, går det greit å jobbe de timene før da, for ja, kanskje er det tungt, slitsomt, hardt, men det går greit, for etterpå er det middag og det skal gjøre godt. Eller som jeg da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående og gjorde leksene for hele uka på mandag ettermiddag sånn at hele resten av ukas ettermiddager var fri, det klarte jeg fordi belønningen alltid var to visse tv-program på TV3 klokken tjueen til elleve. Hver mandag. Noe jeg kom til å tenke på her en dag da jeg opprettet konto på Netflix, etter å ha vurdert lenge om det var en god idé å gjøre det akkurat nå, nå som jeg skal i gang med å ta realfagskompetanse, altså matematikk; jeg tenkte: Kommer jeg til å bare se på en masse serier og filmer, eller kommer jeg til å jobbe veldig hardt når belønningen er å se en episode av en gøy ikke-krevende TV-serie etterpå? Det endte med at jeg gikk for det siste alternativet. Algebra og geometri i to timer først, deretter Orange is the New Black og House of Cards.

Et slikt belønningssystem, eller rutine, siden det er det vi egentlig snakker om, trengte jeg ikke da jeg "bare" studerte litteraturvitenskap på universitetet. Litteratur er ikke ordnet i noe system i mitt liv, den er der hele tiden. Jeg kan lese nårsomhelst og hvorsomhelst, det finnes ingen grenser, den må aldri over noen kneik (og om det er noe jeg ikke forstår, så er det bare å lese videre så kommer forståelsen av seg selv etterhvert), det er sjeldent et ork (hvis ikke boka er kjedelig, men da er det fordi boka er kjedelig, det er ikke min feil). (Men det er likevel knyttet vaner til det å lese. F.eks. trenger jeg ikke å slutte av lesningen når et kapittel er over og et nytt begynner, men det må i det minste være et avsnitt som er på øverste halvdel av venstre side. Alltid. Slik finner jeg lett igjen det stedet jeg sluttet å lese når jeg skal begynne å lese igjen.) Det kunne altså ved første syn se ut til at det å lese ikke er spesielt håndfast og til hjelp for overlevelsen gjennom å være knyttet til rutiner gjennom dagen, men det er den. Jeg leser jo faktisk hver dag. Dét er selve rutinen. Og selv om det å lese langt i fra ofte gjør meg glad, så er det ihvertfall det jeg gjør, og det er der selve overlevelsen ligger. Man står opp og gjør det man skal. 

En annen rutine som er svært viktig for meg er frokosten. Jeg kan ikke leve en dag uten den. Det blir en mening i å stå opp når jeg tenker på frokosten. Det er så mye mening i å gå på kjøkkenet om morgenen, drikke to glass med vann, ta to spiseskjeer udo's choice, lage kaffe, spise müsli med frukt, ta inn avisen og lese den mens jeg spiser og det er stille rundt meg, at jeg ofte gleder meg til det når jeg legger meg dagen før. Nihilist som jeg er ser jeg egentlig ikke mening i noe som helst her i verden, derfor må jeg bare prøve å lage mening selv ut av slike banale gjøremål. Og hvorfor? Jo, det er nettopp for overlevelsen. Jeg kan ikke leve et liv hvis jeg hele tiden skal være bevisst på at ingenting betyr noe for vi skal alle dø til slutt uansett, det går ikke, da kunne jeg jo likegodt legge meg ned og dø med en gang. Altså er botemiddelet å sette min lit til vanen. Ja, livet har ingen mening, men i morgen kan jeg spise frokost igjen, jeg kan ihvertfall klare meg til det, jeg kan ihvertfall spise frokost mens jeg venter på døden. Vanen holder oss i gang, fra den ene til den neste. Som Flannery O'Connor også sier: I go to bed at nine and am always glad to get there. 

Nå handler ikke Daily Rituals hovedsaklig om vaner og rutiner på et så eksistensielt plan, men mer på hvilke ritualer en rekke kjente kreative mennesker har tilknyttet sitt virke. I Daily Rituals har Mason Curry lest og samlet en haug med daglige rutinner tilhørende suksessfulle skribenter, malere, komponister, koreografer, vitenskapsmenn, regissører, skulptører, poeter, forfattere og fotografer. Det hele startet som prokrastinering fra Mason Curreys side, også det er et slags rituale, noe mange må gjennom før de endelig gir seg i kast med arbeidet. Han skulle skrive en tekst til et magasin, men kviet seg sånn for å begynne på den at han ble sittende på internett å lese om forfatteres daglige rutiner i stedet, noe som var så interessant at han startet en blogg dedikert til temaet, noe som siden igjen, i år, ble denne boken. Det var faktisk gjennom en av mine daglige rutiner at jeg fikk vite om denne boken: Jeg leste om den på bloggen til The Paris Review, et nettsted jeg besøker daglig. Så interessert i emnet som jeg er, bestilte jeg sporenstreks boka, hvor så den ankom midt under eksamenstiden og derfor ble liggende i en stabel med bøker inne på mitt rom i kollektivet jeg forlot straks jeg ble ferdig med siste eksamen. Dit kom jeg ikke tilbake til før godt over en måned etterpå, til denne vanens rom; hvor mange ganger har jeg ikke observert andres vaner der. Ingeniøren som okkuperte badet hver dag klokken ti på åtte, da pusset han tennene før han dro på jobb en fem minutters gange unna. Eller arkitektstudenten som alltid hørte på enten opera eller Disney-slagere i dusjen. Og NHH-studenten som brukte hver søndag på å lage en stor gryte middag som hun porsjonerte ut til lunsjmatpakker for hele den neste kommende uka. For ikke å snakke om mine egne!

Charles Darwin ble høytopplest for av
kona hver dag. 

Men altså, jeg kom tilbake med en hel familie på slep som skulle hjelpe meg å flytte fra byen. Først brukte vi en dag som turister; etter å ha besøkt Grieg-museet (som jeg aldri, til tross for intensjoner om det, har rukket å gjøre i løpet av mine to år i Bergen, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å løsrive seg fra vanene), viste jeg familien steder som var vanlige i mine daglige tilværelse. Her er universitetet, sa jeg. Her er biblioteket, sa jeg. Her pleier jeg å spise suppe, sa jeg. Osv. Deretter slang vi oss alle på sofaer og senger i kollektivet og jeg plukket opp Daily Rituals og slukte nesten hele boka i en jafs. Boka er delt opp i kapitler som hver tar for seg de daglige ritualene til en kreativ sjel. Her beskrives ritualene til bl.a. Sylvia Plath, Knut Hamsun, Simone de Beauvoir, Gustave Flaubert, Albert Einstein, Igor Stravinskij, Thomas Mann, Gertrude Stein, William Faulkner, Haruki Murakami, Toni Morrison, Jonathan Franzen, Franz Kafka, Marcel Proust (selvsagt!), Immanuel Kant (kanskje verdens mest berømte vanemenneske), Woody Allen, David Lynch, Friedrich Schiller, Charles Darwin, Andy Warhol, Ayn Rand og David Foster Wallace. Og de er vidt forskjellige. Noen skriver om natten, mens andre står opp på faste tidspunkt og kan bare skrive om formiddagen; noen må ha et wienerbrød hver dag; noen skriver daglig, mens andre venter på at inspirasjonen skal komme dalende; noen må drikke for å kunne skrive, mens andre igjen skriver best når de er bakfulle; noen løper tre mil hver dag, mens andre kjører bil gjennom ørkenen for å lade opp. Og det er interessant, hvordan rutinene spiller inn på det kreative arbeidet. Som W. H. Auden siteres i boka: Routine, in an intelligent man, is a sign of ambition. Og det ligger noe i det, gjør det ikke, for det må være ytterst sjeldent at et verk bare kommer til en. Det er noen av forfatterne i Daily Rituals som påstår at de ikke har noen ritualer, at de bare skriver når det faller dem inn, men de aller fleste er avhengige av vaner og rutiner, spesielle mønstre som gjør at de klarer å fortsette arbeidet, som jo er det som ligger bak, talent gir ingenting alene. Flaubert siteres også: Be regular and orderly in your life like a Bourgeois so that you may be violent and original in your work.

James Joyce brukte kveldene på å synge irske folke-
viser på pub, men hadde også tid til å bruke 20,000
timer på å skrive Ulysses, regnet ut i følge ham selv. 

Selv merker jeg at jeg får gjort mer når jeg har orden på hva jeg skal gjøre til hvilke tidspunkter. Det nytter ikke å ha en hel dag til rådighet når man ikke stykker den opp og har en plan for den. Da ender man bare opp med å ikke gjøre noe som helst. Nylig skrev jeg en tekst om å stå opp halv syv, og jeg får nå og da høre at jeg er streng mot meg selv som alltid står opp mellom halv syv og syv, uansett hvor sent jeg legger meg, eller jeg får høre hvor flink jeg er. Men saken er den at jeg ikke føler meg flink. Å stå opp mellom halv syv og syv er blitt en vane så inkorporert i kroppen min at jeg ikke en gang trenger vekkerklokke. Jeg våkner rett og slett av meg selv innenfor denne halvtimen, alltid. Det er kanskje et eksempel på vanens makt, men det er greit, for jeg foretrekker det slik. Senest i går hørte jeg på radio flere si at de ikke likte å være på ferie, for ferie innebar et altfor stort fravær av vaner. En av dem sa at hun godt kunne ha fri, men ikke dra på ferie, noe som alltid til syvende og sist bare er stressende, noe jeg i grunnen er enig i. Sist jeg dro på ferie var en uke i London, etter at halve uka var gått var jeg lei av å spise middag på restaurant. Usikkerheten på hva middagen skal være og hvor den skal inntas, om det er plass og spørsmål om hva den kommer til å koste. Jeg liker å spise ute, men blir det for mye av det begynner jeg å savne hverdagens vaner. Gjennom vanene har man den kontrollen over de grunnleggende tingene, som det å spise middag, som må til for at hjernen (og kroppen) kan bruke energi på de større prosjektene, som det å skrive, lære seg matematikk, pugge tyske verb og lære seg forskjellen på det engelske vs. det norske valgsystemet. Hvis ikke det grunnleggende er der, går ikke det andre. Hvis ikke det grunnleggende nærmest går av seg selv i form av å være ritualer, vaner, som et maskineri som driver oss fram, så er det vanskelig å gjøre det andre. 

Marcel Proust hadde det av og til så
travelt med å skrive at han i noen perioder
bare levde på café au lait og to croissanter
om dagen.

Eller et enda bedre eksempel: Når jeg er i utlandet savner jeg alltid norsk grovbrød. Croissanter, baklava, fetaost, baguetter, brie, stekt ris, bananbrød, falafel, hummus, pannekaker, bagels, både grovt og lyst, kan være så godt som de vil, men ingenting slår norsk grovbrød. Og jeg er ikke en gang en person som er skeptisk til nye ting. Jeg spiser den maten jeg får i andre land, men jeg savner norsk grovbrød likevel. Ikke høylydt, men innerst inne. Akkurat som hverdagen. Jeg befinner meg ikke i Paris og proklamerer at jeg vil hjem, men innerst inne setter jeg mest pris på hverdagen. Men så er det kanskje slik, mest sannsynlig, at man må bryte med de daglige ritualene noen ganger for å forstå hvor gode de er, hvor høyt man egentlig verdsetter dem. Det er som Pippi Langstrømpe når hun sier at hun vil begynne på skolen, for også hun vil ha ferie. Bare motsatt. (For etterhvert slutter hun jo på skolen, fordi hun er en person som faktisk foretrekker ferie fremfor hverdag.) En person hvis daglige ritualer dessverre ikke er tatt med i denne boka, er Coco Chanel, en skikkelig arbeidshest, kvinnen som en gang ytret at hun ikke skjønte poenget med søndager. Hun trengte ikke en gang ferie og fri for å vite at hverdagens dont, med alle de vaner det innebærer, var det foretrukne. Hun ville nok sagt seg enig med Freud: I cannot imagine life without work as really comfortable. På en annen side er det en del av de kreative sjelene i Daily Rituals som beskriver sitt kreative arbeid som ikke-arbeid. De skriver, det er ikke arbeid, de bare gjør det. Det er dessuten ikke alle forunt å kunne leve på det kreative. Joseph Cornell f.eks. hadde en ni til fem-jobb i en møbelbutikk i flere år for å kunne klare å fø familien mens han skrev ved siden av. Til slutt ble han lei av levebrødet og sa opp, men da fant han ut at han hatet å ikke jobbe enda mer og tigget seg tilbake til jobben igjen. Selv synes jeg den jobben jeg har som ikke har noe med litteratur å gjøre i det hele tatt er en deilig avkobling, fra både skrivingen og lesingen. Dessuten ser jeg verdien av alt jeg gjør uansett, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe - ingenting jeg gjør er urelevant, jeg kan alltids skrive om det etterpå. For som masterstudenten i litteraturvitenskap som jeg snakket med sa: Hvem gidder å lese bøker om folk som bare henger i litterære miljøer, det er gørrkjedelig. Deretter tente vi på to sigaretter til, ikke av vane, men fordi vi to hadde en samtale utenfor stuen hvor selve festen var, en samtale ingen av oss ville gjøre ende på ved å gå inn og blande oss med de flere riktig ennå. Det er forskjell også på dét. En ting man gjør kan se ut til å være det samme som man alltid gjør, tilsynelatende er det snakk om en vane, men intensjonen bak den er ikke den samme. En sigarett i en kaffepause er en vane. Bevisstheten om at man tar en sigarett til fordi man ikke vil gå inn riktig ennå, er ikke en vane, for hvor ofte skjer det? Ikke veldig ofte, ikke for meg i hvertfall, det er sjeldent jeg blir så betatt av noen. Eller noe, som f.eks. denne boka. Ikke bare var den interessant, men også inspirerende. Man får lyst til å skaffe seg noen fruktbare vaner selv, selv om vanene fra person til person som er beskrevet her er vidt forskjellige, det gjelder å finne det som passer en best. Å tilbringe tid i en likkiste eller bli avhengig av speed for å klare å skrive funker nok for de færreste, men underholdende å lese om, det er det absolutt!

Sånn kan det være å skrive på heldige dager

Står opp før klokken ringer fordi jeg var så utmattet dagen før og bare sovnet med boka oppslått, fikk såvidt i meg den siste brødskiva med hjemmelaga peanøttsmør og selvplukka blåbær på før jeg sovnet. Jeg spiser frokostblanding med havremelk og banan og blåbær, leser avisen, noe som går betydelig raskere på mandager enn fredager og lørdager når det kommer tredobbelt opp med aviser i postkassa + helgebilager og man blir sittende i timesvis og lese i avisen, drikker mer enn én kopp kaffe, men ikke på en mandag, da holder det med én. Skjenker igårsgammel traktekaffe i en kopp med mummitroll på og varmer den i mikroovnen, noe jeg med et utenforblikk tenker er ganske ekkelt, men det smaker ikke så verst, godt nok, skal jo bare ha noe kaffe til frokosten, lese avisen, så skal jeg gå og skrive, noe jeg gjør i timesvis, får en flow, uten å være helt sikker på om jeg liker det jeg skriver, men maser på meg videre, beskriver perioder av et liv og et rom som er helt hvitt, lett, det er jo helt hvitt; beskriver så et annet rom hvor veggene er blå og sengetøyet grønt, hvor det ligger stabler av kasser og en skrivepult som får mennesket i teksten til å føle seg klaustrofobisk, bare fordi det ligger i dette rommet, det er meningen hun skal arbeide der, men hun foretrekker kjøkkenet hvor hun kan se ut på menneskene på vei til busstoppet. Hun skal legge merke til en mann med en skulderveske hengende på skulderen, en mann som ofte går forbi, på de samme tidspunktene, men det har jeg ikke skrevet ennå, det er bare noe jeg tenker på mens jeg står og lager lunsj, bestående av hummus som jeg lager selv i blenderen; åpner en boks hermetiserte kikerter som jeg skyller i springen og legger oppi blenderen sammen med sesamfrø, vann, sitronsaft, noen skiver tomater (tomathummus), persille jeg henter fra en potte i hagen, salt og pepper, paprikapulver; to brødskiver, en grov vegansk blåbærmuffin jeg bakte for noen dager siden, etter en annen blåbærtur, hvor mange blåbærturer har jeg ikke vært på i det siste, begitt meg inn i skogen med flasker og bokser, fylt dem opp, glemt å se på klokken, vært i skogen hele dagen, fått slitne ben og blå hender, stupt til sengs, hver dag jeg ikke er på jobb. Det slo meg en morgen jeg leste ferdig en bok at dette var den første boka jeg hadde lest ferdig på veldig lenge, og at jeg i grunnen nesten ikke hadde lest noe i det siste, sommeren er ikke en god sesong for lesning, tok meg i å glede meg til høsten, regnvær og lesning under ulltepper, samtidig så jeg for meg kantareller i skogen og at lukten av våt grunn, lukten av en annen type hummus på bakken, våte røtter med sklifare og meg selv i regnjakke i skogen, så deilig det er å være ute, alltid.

Funderte også på hvem hun skulle møte nå som hun hadde dratt sin vei til en ny by, forestilte meg at hun skulle møte en mann som leste flere bøker enn henne selv, og at de skulle bli venner og snakke mye sammen på et soverom, men aldri bli sammen som kjærester, det var viktigst at hun skulle bli seg selv. Hun kunne forresten ikke møte ham riktig ennå, jeg ville at hun skulle møte noen andre først, kom jeg fram til mens jeg tygget brødskiver med tomathummus og lurte på om de to skivene skulle telle som én av de fem om dagen; først skal hun møte noen som ikke betyr for mye, hun kan godt møte en av dem på biblioteket, kanskje noen synes det høres ulogisk ut, man blir ikke kjent med noen på biblioteket, kan de komme til å tenke, de som skal lese denne teksten, men jo, det gjør man. Jeg har opplevd å bli kjent med noen på biblioteket. Og uansett om jeg har opplevd noe selv eller ikke, jeg burde være i stand til å skrive om ting som ikke har skjedd slik at folk likevel tror at det kunne ha skjedd, alt skal ikke være helt sant så lenge det virker sant. 

Først skal hun treffe noen på biblioteket og lese Helle Helle og ikke like det i det hele tatt fordi det ikke sier noe om henne. Så skal hun lese Helle Helle igjen og like det mye bedre den neste gangen fordi hun har innsett noe om livet som hun ikke gjorde sist. Sånn som meg selv. 

Deretter skal hun få en større verden. 

Jeg skal tenke på henne hele tiden, jeg skal ikke slippe henne, jeg skal tvinge meg selv til å skrive om henne hver dag, ikke alltid så mye kanskje, jeg har jo en jobb og neste uke setter jeg meg på skolebenken igjen, men litt. 

Etterpå skriver jeg et brev, ikke et håndskrevet, men en lang e-post hvor jeg skriver om noe jeg har lest og mine tanker om det. Jeg skriver også litt om sommeren og noe så trivielt som hva jeg gjorde i går og hva jeg hører på akkurat nå (Hole). Jeg skriver at jeg har vært på utendørs opera, at jeg muligens må gi opp det der med å like opera, jeg kommer aldri til å like opera. Jeg setter pris på teater & ballett, men opera, nei, det går ikke. Men jeg liker at jeg har vært på et utendørs amfi og sett en forestilling, for det får meg til å tenke på Dionysos, som jeg ofte tenker på, når jeg tenker meg om. En morgen var jeg i hagen og plukket solbær til frokosten, skulle ha det oppi frokostblandingen, da jeg begynte å tenke på Dionysos. Koblingen var slik: Da jeg var liten forestilte jeg meg at vin kom til å smake som solbær, jeg begynte derfor å tenke på dem som vinbær, og det gjør jeg fortsatt. Varmt var det også, tørt. Skogbrannfare, leste jeg i avisen. Kanskje fikk det meg også til å tenke på Hellas. 

Jeg tenker generelt mye på Hellas og det gamle Grekenland.

Deretter sender jeg brevet avgårde og snart blir det lest på en helt annen side av kloden, i Sør-Korea. 

Går og lager veganske blåbærbananpannekaker og lurer på om det er noe hun jeg skriver om også skal kunne, men er egentlig ikke up for at hun skal være veganer, for det betyr at hun tenker for mye på egenhånd og det tror jeg ikke at hun gjør, på en annen side har jeg allerede skrevet at hun lager peruansk quinoagryte til middag, og hvor mange gjør egentlig det, hun er jo oppvokst med en mor som bare varmer opp fiskegrateng i ovnen. Dette må jeg tenke mer på. 

Høst i Berlin

I fjor på denne tiden av året var kjæresten min og jeg i Berlin. Jeg postet noen innlegg om turen i ettertid, men i fare for at det skulle bli too much, lot jeg være å poste det siste bildeinnlegget jeg lagde. Nå er det lenge siden jeg har snakket om Berlin, så jeg tenkte jeg skulle poste det innlegget. Her er det:

Etter at vi hadde vært på DDR-museet satte vi oss i en elvebåt på Spree. Der drakk vi Glühwein mit Schuss. Det er varm rødvin med krydder og sprit. Serveringsmannen spurte meg på tysk hvilken Schuss jeg ville ha og gav meg flere alternativer, men det eneste alternativet jeg skjønte hva han sa var rom, så jeg sa bare Rom, bitte! (Ikke at det gjør noe, jeg elsker rom, det er jo favorittspriten min.) Jeg tror kanskje det er litt gløgg med vin-ish, men jeg vet ikke for jeg har aldri smakt gløgg med vin. I hvertfall, så drakk vi Glühwein mit Schuss og kikket på neue und alte Berlin mens vi hørte guiden snakke på tysk.

Vi tok noen bilder.

Her er Humboldt Box.

Vi tok bilde av noen heisekraner. Heisekraner er noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av høsten. Høsten er også noe av det fineste jeg vet.

Vi tok bilde av en togstasjon. Store, tyske togstasjoner er også noe av det fineste jeg vet.

Under en bro på Spree.

Vi tok bilde av piletrær.

Og en vegg hvor det så ut som plantene ikke vokste oppover dem, men var malt på.

Vi møtte en annen elvebåt. Den vi satt på hadde bare én etasje.

Vi så en ugle!

Og vi så en helt svart trailer med påmalt, rød arabisk skrift og lurte veldig på hva for en trailer det var.

Vi så en mann i en liten båt.

Vi så en isbjørn på en båt.

Gjett hvilken by! Aten? Nei, Berlin!

Gjett hvilken by! Paris? Nei, Berlin!
kako

En annen dag var vi på det tyrkiske markedet og spiste tyrkiske pannekaker og nylagde børek (vi så på når de lagde dem). Etterpå spiste jeg hjemmelaget Pfefferminze und Banane-eis. Peppermynte er det beste jeg vet!

Vi så en kuppel.

Og tok bilde av oss selv fordi jeg mente det var synd at vi nesten ikke hadde noen bilder av oss sammen.

Vi så på tog og trikk.

Her er jeg på Humboldt Universität på kvelden.

Vi så en politibil fra Los Angeles, som så litt malplassert ut i et høstdekket Kurfürstendamm sammen med en haug tyske biler. Det er jo sommer hele tiden i LA, og ingen kjører vel Mercedeser og BMW-er der.

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.

Selvportrett søndag i januar

 

Nevn noe som gjorde deg glad i går:
E-posten jeg fikk fra pappa!

Hva gjorde du klokken 8 i dag tidlig? 

Lå på sofaen og funderte.

Hva gjorde du for 15 minutter siden?
Satt ute på altanen i vintersolen og leste Knausgård før fingrene mine frøs. Jeg kunne ikke sitte med hansker, det var så mange eselører å brette.

Det siste du sa høyt? 

Ja, hadet.

Det siste noen sa til deg? 

Til fem, da rekker jeg å gå litt.

Hva har du drukket i dag?
Vann, grønn te og lakriste.

Hva var det siste du spiste? 

Sørlandschips med julesmak.

Hva var det siste du kjøpte?
Grov melblanding til rundstykker og en pose fiskekaker.

Hvilken farge er det på ytterdøren din?
Blå.

Hva slags vær er det hos deg nå? 

Minusgrader og sol (som nå holder på å forsvinne bak horisonten).

Beste issmaken? 

Mintsjokolade!

Tror du på kjærlighet ved første blikk? 

Det høres dumt ut, men ja, jeg tror at det kan skje. Kanskje ikke akkurat kjærlighet, men man treffer noen som man får en spesiel følelse for. Noe om at det er riktig, noe man ikke kan sette fingeren på. Noe som man får en følelse av før man har blitt ordentlig kjent med vedkommende. Knausgård og kona hans var jo kär i hverandre før de hadde snakket sammen. Og jeg hadde på en eller annen måte en slags fornemmelse av at jeg skulle bli sammen med kjæresten min før vi ble sammen. Men ok, det er jo ikke akkurat kjærlighet for det om, det er jo sant det. Den kom jo siden.

Sover du tungt?
Ja, men jeg våkner hvis det er meningen at jeg skal våkne.

Har du mareritt?
Ja, her en dag drømte jeg at det brøt inn noen ranere med våpen. Jeg våknet med hjertebank og forble redd da jeg hørte lyden av kaninen i andre etasje. Da tenkte jeg herregud, det er ranene her. De er oppe i andre etasje nå!

Favorittklær?
Store ullgensere.

Favorittsang akkurat nå?
'Born to Die' av Lana Del Rey.

Hva ser du om du ser til høyre?
En hylle med musikkutstyr, ubrukte a4-ark, kabler, notatbøker, skikkelig mange harddisker.

Hva gjør deg glad akkurat nå?
At vi skal ha pannekaker til middag. Det er vår nye søndagstradisjon. Med nytt fyll i hver gang! Jeg tror vi skal ha fetaost, aioli og salat i dag.

Hva skal du gjøre etter dette? 

Bake rundstykker og lese i Odysseen mens jeg venter på at deigen skal heves.

Humør akkurat nå?

Tilfreds, men litt bekymret for pensumet mitt.

Favorittsnop?
Usaltede nøtter og sjokolade.

Klær akkurat nå?
Svarte bukser, ullsokker, Marius-genser og noen lag under det igjen.

Sommerplaner?
Det vet jeg ikke så mye om ennå, men jeg håper det blir mye i Kristiansand, for det er fint, det!

Morgen- eller nattmenneske?
Morgenmenneske.

Ekleste insektet?
Snegler. Det er det masse av her i Bergen. Monstersnegler.

Rotete eller ryddig?
System i rotet.

Hva lengter du mest etter akkurat nå?
Å ta toget til Kristiansand og etter det å ta toget til Lillehammer.

Livet og litteraturen totusenogelleve 4/4

OKTOBER
I oktober besøker jeg folkehøyskolen jeg gikk ut av i totusenogåtte, jeg handler neste halvårs pensum på et loppemarked på Steinerskolen for under femtilappen og vi spiser vafler med rømme og drikker Bionade. Vi drikker rødvin og spiser ost når vi får penger og jeg blir lei av Tomas Espedal. Jeg går på Forfattersleppet og drikker rødvin på Norli mens jeg hører på et knippe av årets debutanter høytopplese og får angst fordi de er omtrent like gamle som meg (eller yngre) og har gitt ut bok allerede. Jeg prøver å snike til meg glass vin til, men nei. Vi går opp Fløien og spiser vafler igjen. En helg drar jeg til Kristiansand for å se på havet og lage borsj. Når jeg kommer hjem til Bergen igjen pakker jeg kofferten på nytt og drar til Berlin. Den beste boka jeg leser er Drit i døden, her er Dan Turéll, og jeg forelsker meg, forelsker meg, forelsker meg. I flere dager snakker jeg ikke om noe annet enn Dan Turéll. Oktobers dårligste leseopplevelse er et utvalg av brevkorrespondansen mellom Abbelard og Heloïse i Forbidden Fruit.

















NOVEMBER
November starter i Berlin, den chilleste storbyen jeg har vært i. I Berlin spiser vi tyrkiske pannekaker og spankulerer. Vi drikker øl i Kreutsberg og kikker på dada-kunst og høsten. Jeg skriver opp skriveboka mi i Prenzlauer Berg over en Kirschkuchen med krem og leser Forbrytelse og straff for andre gang. Tilbake i Bergen leser jeg pensum og får kvaler over at jeg driver med noe så unytttig som å gå på det humanistiske fakultet. Jeg leser Klassekampen og lurer på hvorfor jeg ikke kunne blitt sykepleier eller jobbet i industrien i stedet. Jeg begynner å sjekke opp praktiske yrker, men alle de praktiske yrkene jeg kunne tenke meg krever realfagskompetanse, og da kunne jeg likegodt blitt marinebiolog. Jeg slenger sarkastiske kommentarer om mitt eget fag, litteraturen, hele tiden. Her sitter jeg i Norge og får penger for å drive med noe så unyttig som litteratur. Det er nesten så jeg skammer meg. Likevel: den beste boka jeg leser i november er Siri Hustvedts Sommeren uten menn og Slottet av Kafka, og den dårligste leseopplevelsen er Den hesten er av snø av Juliane Rui.

DESEMBER
I desember lager vi lussekatter uten smør (det går fint altså) og ser den finsk julefilmen Rare Exports: A Christmas Tale. Jeg blir kjempeglad når snøen kommer og bestemmer meg for å flytte til Nord-Norge når jeg blir litt eldre. Jeg ser filmer om Antarktis på Cinemateket og skvetter når lynet slår ned og ødelegger modemet og vi drar på biblioteket for å sitte på internett. I am a Cat av Natsume Sõseki er den gørreste boka jeg leser i desember, og kanskje tilogmed også i år. I kofferten jeg tar med til USA har jeg pakket med On the Road av Jack Kerouac og Literacy and Longing in LA av Jennifer Kaufman og Karen Mack