I garderoben etter å ha trent yoga på et av studenttreningssentrene, overhører jeg noen godt voksne studenter snakke om boksirkelen de var på dagen før, og jeg hører at en av dem er opprørt over noe, hun har tydligvis vært sint, men roet seg nå, det handler om noe som har noe med tidsklemma å gjøre, noe om at man ikke kan si at man ikke har hatt tid til å lese boken innen boksirkelmøtet; at det er en dårlig unnskyldning å si at man har tre barn og en jobb, sier den opprørte, godt voksne studenten,
for det har jeg også, og jeg studerer i tillegg, men jeg har lest boken for det om! Og forresten, det er greit at hun ikke har lest den, men hun kan ikke komme og klage
på at hun ikke har tid. Og jeg tenker inni meg der jeg fester spenner i håret foran speilet at jeg er enig, selv om jeg ikke har tre barn og en fast jobb, men tenk å ha tre barn og en jobb og ikke finne tid til å lese, da kan man angre seg at man skaffet seg tre barn. For sånn tenker jeg, jeg tenker det er ikke synd på de som har barn når de klager over noe; over tidsklemma, over den stramme økonomien, over at sexlivet går dukken, for dette valgte de helt selv, jeg orker ikke at folk klager over lite penger og at økonomien ikke strekker og at de må ta ekstrajobber, og ååå, så synd på dem, for nei, det er det ikke. Dette burde de ha tenkt på før de anskaffet seg barn. For det er ingen
god gjerning å anskaffe seg barn. Ingen har gjort samfunnet en stor
tjeneste ved å lage barn. Studentforeldre, sosialklienter osv. som klager på manglende penger fra staten: hold kjeft. Ikke klag. Det var dere selv som anskaffet dere denne klampen om foten. Dere kunne ha utsatt det til dere var ferdige med studielivet, fått dere en jobb eller utsatt det inn til evigheten og
aldri fått barn, noe som faktisk er en mulighet, det også altså, bare synd at det er så få som velger det. Til tross for alle fordelene ved dette valget; tiden ens er mye friere, egentlig alt er så mye friere; å, jeg tror jeg vil bruke alle sparepengene mine på å bo i Paris et halvt år, ja, la oss gjøre det (trenger ikke tenke på at barna ens går på skole hjemme i Norge og mye kjipt å ta fra dem alle vennene og tvinge dem til å gå på en
fransk skole); man er fri til å dra hele tiden; barn er som alle tingene man eier, jo færre man har av dem, jo lettere er det å bare dra sin vei; og alle de trivielle tingene man må tenke på når man har barn (som jeg forestiller meg pga. fordommenne jeg har mot småbarnsforeldrene i vårt samfunn), ikke nødvendigvis diskusjoner blant mødre om hvilket barnevognsmerke som er best (det er selvfølgelig
mødre som snakker om sånt, alle vet jo at kvinner er så
mye mer trivielle enn menn, for å ta et annet eksempel: jeg har aldri sett menn bruke fritiden sin på å STRIKKE?), men om hva slags mat man kan gi ungen etter som hvor gammel den er og sånt (tror jeg, jeg vet ikke, jeg har ikke barn, men av og til får jeg fnatt bare av å tenke på det trivielle spørsmålet
Hva skal vi spise til middag i dag? Av og til gir dette spørsmålet meg angst, det er som om livet er for stort til å tenke på et slikt trivielt spørsmål - og ikke nok med at det stilles, men det krever et nytt svar
hver dag!); og sist, men ikke minst, så slipper man som barnløs å være så uendelig redd for et annet menneske enn deg selv, tenk så vondt det må være å miste barnet sitt (om det skulle skje), jeg kan ikke forestille meg det, men kan det liksom litt likevel; eller denne smerten som man får når noen man er glad i ikke har det så bra, denne følelsen må være tusen ganger verre når denne personen man er glad i som ikke har det bra er ditt
eget barn, tenk at folk velger å risikere å kanskje måtte føle dette, det er helt vilt. Eller kanskje tenker ikke folk over dette før de anskaffer seg barn, kanskje er de ikke klar over at dette kan skje, de oppdager det ikke før det skjer. Uh-oh, too late.
Tenk å velge å lage barn inn i en verden som dette, inn i denne fryktelige verden som innen en genrasjon til sikkert er drept av den globale oppvarming og overforbruk/grådighet (den verste dødssynden), privatbilisme/flytrafikk/latskap (den nest verste dødssynden), krig, elendighet, mennesker som bryter kardemommeregelen ('Man skal ikke plage andre, man må være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil') og folk som har samvittighet til å drive med narkohandel. Da hjelper det ikke at det finnes pingviner, sitronmuffins med glasur og tutti-frutti-frø, bøker av Banana Yoshimoto og dikt, vannbakkels og jordbær, klikkelyden av delfiner (en av de fineste lydene jeg vet om) og fjell man kan bestige, hva hjelper alt dette fine når alt dette stygge er en
mulighet, tenk om mitt forestilte barn blir spillavhengig og trenger noen raske penger å tjene og ender opp med å selge kokain, og så skjer det som i en narkofilm (f.eks.
Løp, Lola, løp), all kokainen forsvinner, og pengene, og fy faen, så får han hele narkobanden etter seg og blir drept, men først etter å ha blitt torturert, å herregud faen ass. Eller tenk om mitt forestilte barn er ei jente og hun blir voldtatt i et smug på vei hjem fra nachspiel, herregud, jeg hadde sikkert ventet våken hjemme helt til morgengry hver gang hun var ute på en rangel. Eller tenk om hun hadde fått spiseforstyrrelser, å, nei, aldri i livet i hele verden skal jeg velge denne redselen (som jeg forestiller meg og egentlig ikke har noe grunnlag for å vite noe om) eller smerten.
Eller tenk om jeg blir en sånn mor som pusher barna på ballettimer og ridetimer fordi jeg selv skulle ønske jeg var superflink i begge deler, denne andre slags selvrealiseringen det snakkes om, og tenk om jeg blir en sånn mor som blir mutt når barna kommer hjem med firere og ikke seksere, eller tenk om de begynner å gå med joggebukser, slippers & heavy eyelinersminke til hverdags(!!!), eller tenk om jeg får sånne ufordragelige fotballkjekkaser som tar med seg dumme bloggejenter hjem på middag, eller tenk om jeg får tjukke og LATE unger (ok, jeg har vanskelig for å forestille meg at det kunne komme til å skje, vi som nesten bare spiser grønnsaker og jeg som trener syv ganger i uka og går skogstur hver lørdag), eller tenk om jeg får sånne unger som ikke liker å lese, omg, da kommer vi aldri til å ha noe å snakke om når de blir voksne, eller tenk om jeg får sånne barn som liker å
kjøpe ting og som selv får barn når de er er seksten-sytten år, da har jeg i hvertfall ikke gjort jorden noen tjeneste, da har jeg virkelig bare peisa på jordens undergang.
(Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor jeg skriver om dette, jeg er jo slettes ikke gravid, jeg overhørte bare en samtale i en garderobe, det er alt.)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
.JPG)
