WHERE'D YOU GO, BERNADETTE av Maria Semple

People don't go to Antarctica. They're called to Antarctica står det på omslaget til en av bøkene Bee leser før hun drar nettopp dit. Jeg visste ikke at denne romanen skulle handle om Antarktis før jeg begynte på den. Jeg kan faktisk ikke huske hvorfor jeg hadde skrevet den ned som noe jeg ville lese, kanskje var det fordi Jonathan Franzen, som jeg liker så godt og faktisk leste like før jeg begynte på denne, har sagt dette om Where'd You Go, Bernadette: "I tore through this book with heedless pleasure."

Jeg nevner dette fordi: 1. Man hører på Franzen. Selv om han alltid er sur og hater Twitter. 2. Jeg elsker Antarktis og å bli stasjonert der som forsker hadde vært en drøm som gikk i oppfyllelse. I boka er de nemlig innom de amerikanske forskerstasjonene, og bare det er interessant. Hovedpersonen Bee er like fascinert av Antarktis som meg, og det er fint: Sometimes it was so great I couldn't believe how lucky I was that I got to be me. We'd pass icebergs floating in the middle of the ocean. They were gigantic, with strange formations carved into them. They were so haunting and majestic you could feel your heart break [...] [S]ometimes there was a lone emperor penguin, giant, with orange cheeks, standing on an iceberg, and you had no idea how he got there, or how he was going to get off, or if he even wanted to get off. On another iceberg, a smiling leopard seal, sunning herself, looked like she wouldn't hurt a fly, but she's one of the most vicious predators on earth, and she'd think nothing of leaping up and grabbing a human in her razor teeth and pulling him into the freezing water and shaking him until his skin slid off. [...]Hardly anyone in the world gets to see any of this, which put pressure on me to remember it especially well, and to try to find words for the magnificence. 

Vakkert og mektig, men også verdens hardeste sted: I got a huge knot in my stomach because if Antarctica could talk, it would be saying only one thing: you don't belong here. 

Men det som skjer er ikke bare sett fra Bees side. Boka er bygd opp av brev, E-poster, små snutter (tredjeperson og førsteperson). Av og til virker det kunstig, for noen av brevene forteller så mange detaljer at det virker unaturlig; møter ikke disse menneskene hverandre i det daglige, da trenger de vel ikke å skrive alle disse tingene i brev/E-post til hverandre? Men dette tenker jeg bare av og til, og stort sett synes jeg det funker, kanskje fordi det er balansert med "vanlig" fortellermåte innimellom.

Noen ganger mens jeg leser tenker jeg på Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer, minus det at familien det handler om i Where'd You Go, Bernadette ikke er noen jødisk middelklassefamilie i New York, men en familie uten noen spesielle røtter som av grunner som etterhvert kommer fram, har flyttet fra Los Angeles til regnfylte Seattle. (USAs Bergen.) Mye mer interessant enn New York. (Uten at New York er helt uinteressant, jeg skrev jo nettopp at jeg liker Franzen.) Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hva som skjer i boka, men siden den er veldig handlingsdrevet og det føles umulig å si noe om hva som skjer uten å ødelegge spenningen og overraskelsesmomentene, lar jeg være og nøyer meg heller med å si at dette er den perfekte sommer-i-hengekøya-lektyre. Relativt lettfordøyelig, men med mer enn nok alvor. Så kan vi tenke på at det er omtrent nå at det er vinter på Antarktis og keiserpingvinhannene står i vind (Antarktis er verdens mest forblåste kontinent) og kulde på -60 grader C og passer på eggene til våren kommer. For at de, når de klekkes ut, skal komme til en verden hvor det er sommer og lys.

Bokfrokost xxxii

vann.
Søstrene Suses sjelevarmer-te: svart te med appelsin, eple, kanel og mandel.
Go' Morgenyoghurt: gresk yoghurt naturell + nøtteblanding.
Don Quijote av Cervantes.

Pingvinlakris og kontantkort

Noe du har lyst på:
En bil. Ok, der sa jeg det. Ønsker meg ikke en bil fordi det skal være komfortabelt å handle på butikken og fordi jeg vil kjøre kids til skolen, eller fordi jeg noensinne kommer til å bo på landet (in my dreams), men fordi jeg vil kjøre ut i evigheten, vel, over landegrenser, mens jeg hører på musikk og stopper langs veikanten hvor jeg kjøper en kurv med oliven fra femten år gamle jenter i røde kjoler som ikke kan engelsk, og baguett fra den gamle kona bak disken et eller annet sted i ingensteds, før jeg igjen kjører videre, kanskje tar jeg ferja og havner i Istanbul eller Marokko.

Favorittsteder:

I senga sammen med kjæresten min, Kristiansand når det er sommer og på toget på vei et sted.

Hva du liker best med rommet mitt:

At det ikke bare er mitt, men vårt.

Siste film du så:

Gainsbourg (Vie héroïque).
we

Den ekte Serge Gainsbourg.

Eric Elmosnino som Serge og Laetitia Casta som Brigitte.

Plan for i morgen:

Spise fruktsalat til frokost og skrive ferdig en oppgave om Hamlet.

Hvilke land du har vært i:

USA, Mexico, Wales, England, Irland, Nord-Irland, Skottland, Orknøyene, Sverige, Danmark, Finland, Norge, Indonesia, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Portugal, Italia, Vatikantstaten, San Marino, Liechtenstein, Luxembourg, Sveits, Østerrike, Tyskland, Slovenia, Tjekkia, Polen og Russland.

Favorittplanet:

Saturn.

Favorittnavn som ikke er ditt eget?
Sparer dem fra offentligheten til jeg treffer barna mine.

Hvilken by er den fineste du vet?

Å, det er Kristiansand, det. Ingen steder er like vakre som Kristiansand klokken fire på natta midt i juli, til lyden av måkeskrik og musikk med en øl i hånda og utsikt over havet og sola som streifer opp fra horisonten fordi den aldri egentlig går ned. Og Oslo på andreplass, i en park om sommeren, til lyden av trikken, eller å vandre gatelangs en solfylt høstdag. Trodde dere jeg skulle si Paris? (Jeg liker Paris også da; griner hver gang jeg forlater den.)

Hva var det siste du spiste?
Pingvinlakris.

Hva liker du best med deg selv?
At jeg er rastløs, interessert i ting og at jeg aldri kjeder meg.

Det siste du kjøpte?
Et kontantkort til kjæresten min som var blakk og på vei til Trondheim. Han er femten år. Neida.

Mathilda, Marikken, Dan, Florence og Marius

Ti favoritter
farge: svart, rosa, denne turkisfargen:

mat: stekt makrell med rømme og persillesalat, reker & loff & øl, gado gado bl.a.
dyr: hester! Og hvaler, katter, sauer, pingviner, isbjørner, huskyhunder og andre polardyr!



møbel: senga.
bok: Drit i døden, her er Dan Turéll!
te: pepperpyntete og grønn te.
smak på is: peppermynte, kirsebær & sjokolade, limefudge, pistasje.



dag i uka: fredag ettermiddag.
årstid: vinter! Å, jeg gleder meg til verden svøpes i hvitt og stillhet og jeg skal høre skoene mine knirke der nede på bakken mens jeg går. Å, men jeg elsker de andre årstidene også, spesielt våren. Og høsten nå.

Ni akkurat nå
humør: fornøyd.
smak: Sørlandschips creme fraiché.
klær: Marius-genser og cordfløyelsbukser.
lyd: Florence and the Machine.
neglelakk: bruker ikke det.
tid: kveld.
omgivelser: stua vår.
irritasjonsobjekt: at jeg er sulten enda jeg spiste en haug av en pastarett for en time siden. Pasta er som luft for meg.

Seks har du noen gang
vært forelska i en nær venn: jeg er det nå.
brytt loven: ja, men ikke moralen.
blitt arrestert: nei.
bada naken: nei.
vært på tv: i glimt.
kysset noken du ikke kjenner: ja.

Tre valg
kaffe eller te: kaffe. Jeg trodde jeg ikke var avhengig av noesomhelst, men det er umulig å lese pensum uten kaffe. Hvis jeg ikke har med kaffe på termos og ikke har slanter til å kjøpe en kopp, er det bare å dra hjem fra lesesalen med en gang. Det er ingen vits.
vår eller høst: begge deler!
fjell eller sjø: begge deler, men mest sjø.

To personer
du liker: Marikken og Matilda.
du ikke liker: Thomas Espedal (hjelp, nå får jeg hele Bergen på nakken!) og Berlusconi (ok, det var skikkelig kjedelig og opplagt).

eitt ønske
å være frisk og klar i toppen helt til jeg dør.

Bilder av bøker #8

Kilder: weheartit og Mathilda.

Om den kjærligheten

Jeg kan ikke fordra kjærestepar. Jeg kan ikke fordra kjærestepar som jeg møter på min vei i skogen, på søndagstur i kledd regnjakker fra Bergans, matchende, i hvertfall noenlunde,opplagt ikke fyllesyke fordi kjærestepar ikke går ut på byen på lørdagskvelder, de holder seg hjemme og ser på tv-serier (en greie min kjæreste har prøvd å innføre hos oss, tv-serier, uten å klare det fordi jeg bare ikke faen og heller setter meg inn i et annet rom for å lese en bok), og kanskje er de tilogmed så etablerte at de går der med en hund. Jeg kan ikke fordra kjærestepar som leier hverandre, går hånd i hånd som lenket fast, slipper hverandre aldri enda det kommer en lyktestolpe (eller noe lignende) på deres vei. Jeg kan ikke fordra kjæresteferiealbum på Facebook (det var litt av grunnen til at jeg slettet meg derfra), som om det er så jævlig gøy å dra på kjæresteferie, når vi alle egentlig vet at sannheten er at det er ganske kjedelig (jeg fatter ikke hva Veronica Maggio snakker om i Vi kommer alltid ha Paris).

Jeg kan ikke fordra kjæresteparene i butikkene som snakker om hva de skal spise og hva de skal handle (enda jeg selv er skyldig i å gjøre det samme), det får meg alltid til å tenke litt på Geir Gulliksens Forenkling, spesielt nå som jeg er blitt student her i Bergen, hvor jeg bare overstrømmes av informasjon om goder til studenter og liksom ble meg bevisst på at det finns studentboliger for par, og at gravide par kan få hjelp til hva det enn måtte være.

Uansett, jeg tenker på Geir Gulliksens Forenkling, denne fryktelig intense, lille romanen om et studentkjærestepar som nærmest isolerer seg for seg selv i en sokkelleilighet i en by som jeg er ganske sikker på er Oslo. Det er som om de ikke har eksistert før de fant hverandre på slutten av videregående, ja, sågar navnet til den ene parten, Kim, blir til i det han treffer Kristin, hva han het før de traff hverandre har han glemt, har hun glemt, og det får heller ikke vi lesere vite. De har også kuttet kontakten med deres foreldre, det er som om tiden før aldri eksisterte, som om de ikke eksisterte før det øyeblikket de fant hverandre i skolegården. Det er bare de to.

Siden skjer det jo noe som rokker ved deres tosomhet, bl.a. får de en datter (som for meg synes mer som en alien). Poenget er at når jeg ser kjærestepar, så tenker jeg på denne tosomheten deres, før det skjer en inngripen i denne, og denne creepy-aktige følelsen har ofte dukket opp i meg i det siste når jeg vitner kjæresteri. Noe som ikke ble til en refleksjon før jeg kom over unntaket en dag på lesesalen. Jeg så en jente og gutt som satt ved siden av hverandre og leste, med et lite hint av at de lente seg mot hverandre, men det var ikke noe mer enn det. Jeg fortsatte å sitte der og kom til å se i øyekroken at en av dem strøk den andre på armen, bare en liten gest, en liten detalj, og det slo meg at her sitter et kjærestepar og leser sammen på lesesalen og jeg tenker ikke på Forenkling, men jeg tenker på to duer, som i at de er monogame hele livet; at hvis maken dør, så skaffer ikke den gjenlevende duen noen ny make, men lever alene resten av sitt liv, noe jeg tenker på som en fin greie, enda jeg egentlig ikke tror noe særlig på monogami hva angår mennesker; når det gjelder mennesker virker monogami som en helt absurd idé, og jeg lurer på hvor denne idéen kommer fra. Duenes liv, og de fleste andre fuglers også, for ikke å snakke om pingviner, står som selve symbolet på romantikk i min verden, langt, langt og lenge før alle menneskers kjærlighetshistorier (og bloggeres selvutlevering av egne kjæresteforhold + bilder til), alldeles ikke noe jeg pleier å tenke på når jeg snubler over kjæresterier i den daglige verden.

Jeg hører verdens undergang i en garderobe (om enn noe indirekte)

I garderoben etter å ha trent yoga på et av studenttreningssentrene, overhører jeg noen godt voksne studenter snakke om boksirkelen de var på dagen før, og jeg hører at en av dem er opprørt over noe, hun har tydligvis vært sint, men roet seg nå, det handler om noe som har noe med tidsklemma å gjøre, noe om at man ikke kan si at man ikke har hatt tid til å lese boken innen boksirkelmøtet; at det er en dårlig unnskyldning å si at man har tre barn og en jobb, sier den opprørte, godt voksne studenten, for det har jeg også, og jeg studerer i tillegg, men jeg har lest boken for det om! Og forresten, det er greit at hun ikke har lest den, men hun kan ikke komme og klage på at hun ikke har tid. Og jeg tenker inni meg der jeg fester spenner i håret foran speilet at jeg er enig, selv om jeg ikke har tre barn og en fast jobb, men tenk å ha tre barn og en jobb og ikke finne tid til å lese, da kan man angre seg at man skaffet seg tre barn. For sånn tenker jeg, jeg tenker det er ikke synd på de som har barn når de klager over noe; over tidsklemma, over den stramme økonomien, over at sexlivet går dukken, for dette valgte de helt selv, jeg orker ikke at folk klager over lite penger og at økonomien ikke strekker og at de må ta ekstrajobber, og ååå, så synd på dem, for nei, det er det ikke. Dette burde de ha tenkt på før de anskaffet seg barn. For det er ingen god gjerning å anskaffe seg barn. Ingen har gjort samfunnet en stor tjeneste ved å lage barn. Studentforeldre, sosialklienter osv. som klager på manglende penger fra staten: hold kjeft. Ikke klag. Det var dere selv som anskaffet dere denne klampen om foten. Dere kunne ha utsatt det til dere var ferdige med studielivet, fått dere en jobb eller utsatt det inn til evigheten og aldri fått barn, noe som faktisk er en mulighet, det også altså, bare synd at det er så få som velger det. Til tross for alle fordelene ved dette valget; tiden ens er mye friere, egentlig alt er så mye friere; å, jeg tror jeg vil bruke alle sparepengene mine på å bo i Paris et halvt år, ja, la oss gjøre det (trenger ikke tenke på at barna ens går på skole hjemme i Norge og mye kjipt å ta fra dem alle vennene og tvinge dem til å gå på en fransk skole); man er fri til å dra hele tiden; barn er som alle tingene man eier, jo færre man har av dem, jo lettere er det å bare dra sin vei; og alle de trivielle tingene man må tenke på når man har barn (som jeg forestiller meg pga. fordommenne jeg har mot småbarnsforeldrene i vårt samfunn), ikke nødvendigvis diskusjoner blant mødre om hvilket barnevognsmerke som er best (det er selvfølgelig mødre som snakker om sånt, alle vet jo at kvinner er så mye mer trivielle enn menn, for å ta et annet eksempel: jeg har aldri sett menn bruke fritiden sin på å STRIKKE?), men om hva slags mat man kan gi ungen etter som hvor gammel den er og sånt (tror jeg, jeg vet ikke, jeg har ikke barn, men av og til får jeg fnatt bare av å tenke på det trivielle spørsmålet Hva skal vi spise til middag i dag? Av og til gir dette spørsmålet meg angst, det er som om livet er for stort til å tenke på et slikt trivielt spørsmål - og ikke nok med at det stilles, men det krever et nytt svar hver dag!); og sist, men ikke minst, så slipper man som barnløs å være så uendelig redd for et annet menneske enn deg selv, tenk så vondt det må være å miste barnet sitt (om det skulle skje), jeg kan ikke forestille meg det, men kan det liksom litt likevel; eller denne smerten som man får når noen man er glad i ikke har det så bra, denne følelsen må være tusen ganger verre når denne personen man er glad i som ikke har det bra er ditt eget barn, tenk at folk velger å risikere å kanskje måtte føle dette, det er helt vilt. Eller kanskje tenker ikke folk over dette før de anskaffer seg barn, kanskje er de ikke klar over at dette kan skje, de oppdager det ikke før det skjer. Uh-oh, too late.

Tenk å velge å lage barn inn i en verden som dette, inn i denne fryktelige verden som innen en genrasjon til sikkert er drept av den globale oppvarming og overforbruk/grådighet (den verste dødssynden), privatbilisme/flytrafikk/latskap (den nest verste dødssynden), krig, elendighet, mennesker som bryter kardemommeregelen ('Man skal ikke plage andre, man må være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil') og folk som har samvittighet til å drive med narkohandel. Da hjelper det ikke at det finnes pingviner, sitronmuffins med glasur og tutti-frutti-frø, bøker av Banana Yoshimoto og dikt, vannbakkels og jordbær, klikkelyden av delfiner (en av de fineste lydene jeg vet om) og fjell man kan bestige, hva hjelper alt dette fine når alt dette stygge er en mulighet, tenk om mitt forestilte barn blir spillavhengig og trenger noen raske penger å tjene og ender opp med å selge kokain, og så skjer det som i en narkofilm (f.eks. Løp, Lola, løp), all kokainen forsvinner, og pengene, og fy faen, så får han hele narkobanden etter seg og blir drept, men først etter å ha blitt torturert, å herregud faen ass. Eller tenk om mitt forestilte barn er ei jente og hun blir voldtatt i et smug på vei hjem fra nachspiel, herregud, jeg hadde sikkert ventet våken hjemme helt til morgengry hver gang hun var ute på en rangel. Eller tenk om hun hadde fått spiseforstyrrelser, å, nei, aldri i livet i hele verden skal jeg velge denne redselen (som jeg forestiller meg og egentlig ikke har noe grunnlag for å vite noe om) eller smerten.

Eller tenk om jeg blir en sånn mor som pusher barna på ballettimer og ridetimer fordi jeg selv skulle ønske jeg var superflink i begge deler, denne andre slags selvrealiseringen det snakkes om, og tenk om jeg blir en sånn mor som blir mutt når barna kommer hjem med firere og ikke seksere, eller tenk om de begynner å gå med joggebukser, slippers & heavy eyelinersminke til hverdags(!!!), eller tenk om jeg får sånne ufordragelige fotballkjekkaser som tar med seg dumme bloggejenter hjem på middag, eller tenk om jeg får tjukke og LATE unger (ok, jeg har vanskelig for å forestille meg at det kunne komme til å skje, vi som nesten bare spiser grønnsaker og jeg som trener syv ganger i uka og går skogstur hver lørdag), eller tenk om jeg får sånne unger som ikke liker å lese, omg, da kommer vi aldri til å ha noe å snakke om når de blir voksne, eller tenk om jeg får sånne barn som liker å kjøpe ting og som selv får barn når de er er seksten-sytten år, da har jeg i hvertfall ikke gjort jorden noen tjeneste, da har jeg virkelig bare peisa på jordens undergang.

(Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor jeg skriver om dette, jeg er jo slettes ikke gravid, jeg overhørte bare en samtale i en garderobe, det er alt.)

In a city that was partly paradise...

Jeg besøkte to venninner her en dag, kom og avbrøt dem midt i filmen Hangover og jeg sa at den var overvurdert, men de syntes ikke de, det var tydeligvis ikke den første gangen de hadde sett den. Jeg spratt opp en liten øl og vi begynte å snakke om Las Vegas; jeg sa at jeg aldri hadde turt å dra dit med K, hun som alltid forsvinner i fylla og våkner opp på steder hun ikke husker hvordan hun havnet, akkurat som Bukowski og alle karakterene hans, og jeg lurer på om det kanskje bare er noe hun sier, det at hun ikke husker hvordan, mer enn at hun faktisk ikke vet det, for liksom å fremstå litt som en Bukowski-karakter, og i det jeg tenker det, tenker jeg, fy faen, jeg er ikke bedre enn Jarle Klepp i boka 'Charlotte Isabel Hansen', hvor han drar paralleller fra livet til litteraturen hele tiden, helt til mora hans Sara sier at nå er det nok med det, kan ikke livet bare være livet uten at det skal tolkes på noen måte, og klart det, jo, vi snakker om Las Vegas, og jeg sier at det å gifte seg i Las Vegas må være det mest romantiske bryllupet som tenkes kan, bare de to som elsker hverandre i et Elvis-kapell sent på natten, kanskje det allerede er blitt morgen, med en åpen cadillac ventende utenfor, sånn vil jeg gifte meg, men det kommer aldri til å skje, sier jeg, for kjæresten min er så tradisjonell, og A sier er du gal, det er så trash, og jeg sier at jeg elsker trash, trash kan være bra det, dessuten skal jeg gifte meg i en Chanel-kjole, og dét er ikke trash. Ikke en Chanel-brudekjole, men en vanlig Chanel-kjole i all sin alminnelighet, for dere skjønner, er det én ting jeg er nødt til å eie en gang her i livet, så er det en Chanel-kjole; jeg bruker heller tjue grand på en Chanel-kjole enn en stygg, hvit puffkjole som bare kan brukes en gang. Også, hvis man gifter seg i Las Vegas, så slipper man å invitere til en fest, man slipper å invitere en masse folk som man egentlig ikke liker, men som krever å få komme; man slipper å gjøre samvittigheten til lags, for hvis ingen får komme, så kan ingen klage på urettferdighet; og dessuten er det ikke riktig å kreve bryllupsgaver, hvorfor skal noen få gaver fordi noen er så heldige at de har hverandre? I så fall, hvis noen insisterer, ønsker jeg meg penger til Sea Shepherds konto. Og dette snakker vi om mens Hangover går på tv-en og jeg popper min andre øl, sier apropos Las Vegas, så skal jeg til California neste vår, og K sier at det er i California de produserer yndlingsvinen hennes, rødvin, hvithvin eller pingvin? I en av yndlingsbøkene mine er det ei som heter Ping og hun eier en butikk i Los Angeles, jeg tror faktisk den ligger i Hollywood Boulevard, der selger de vintage Chanel-kjoler, men jeg tror nok ikke den finnes på ordentlig. Apropos Chanel, sier jeg, jeg prater tydeligvis som en foss, så skal jeg til Paris neste uke og jeg vet ikke hvor jeg skal bo. Du må sofasurfe, sier K, og jeg sier ja, jeg har en konto på couchsurfing, men har ikke sjekket mye rundt ennå. Dessuten er det skummelt, for jeg er jo ikke særlig flink til å snakke med fremmede, tenk om det blir kleint, og så tenker jeg whatever, jeg må bare ta sjansen, dessuten har jeg ikke råd til å bo på verken Ritz eller noe annet hotell, så noen dager senere surfer jeg rundt på couchsurfing.com og nå har jeg funnet steder å bo, gratis, kanskje jeg skal ta med meg noe fra Norge til vertene, som takk, jeg kan ta med Vågsbygd Handys Undervannsmusikk, for den ligger det jo tusen stykk av her i leiligheten, eller kanskje jeg skal ta med en bok eller to fra bokkassa mi? Jeg elsker å gi bort bøker, det er skikkelig fint det. Og så tenker jeg at jeg gleder meg, gleder meg til å høre fransk rundt meg og til å kikke på mennesker på Metroen og til å gå rundt på Sorbonne, for det skal jeg, nerden, gå rundt på Sorbonne og tenke litt på Simone og Jean-Paul som var kjærester hele tiden, de som aldri giftet seg, men likevel ligger begravd sammen på den berømte kirkegården. Simone som forresten elsket New York, like mye som jeg elsker California enda jeg ikke har vært der ennå, og så tenker jeg på da jeg gikk på ungdomsskolen og L sa at hun måtte bo i USA når hun ble stor og jeg tenkte hæ, hvorfor det? Hva er greia med USA, det er kjempeteit, og nå er jeg selv helt besatt av California og Los Angeles og San Francisco og Santa Barbara og San Fernando Valley og San Diego, jeg kan sitte i en hel time og kikke på kartet til California, vet dere for eksempel at det et sted i California som heter Bagdad? Og et annet som heter Honeydew? Honeydew! Honningmelon! For det er sånne navn stedene i California heter. Det er nesten som et My Little Pony-drømmeland. Jeg er helt sikker på at hele California ser litt ut som Only Girl-musikkvideoen til Rihanna. Hot pink og full av ballonger og blomster og lykter i trærne og fine damer i fine klær og med rosa krøller, og fyrverkeri på hver eneste nattehimmel! Det fineste jeg vet! For som Francesca Lia Block begynner et av kapitlene i 'Necklace of Kisses', hvor hun skriver om LA: In a city that was partly paradise [...]

Riktignok hadde han nå penger, han hadde pingvinen Misja og tre sølvglinsende karper som svømte i badekaret. Men kunne det egentlig veie opp for romanen som han ikke hadde fått skrevet?
-Fra Andrej Kurkovs "Døden og pingvinen"

Bøkene jeg leste i februar, del 2

PÅ VEGNE AV VENNER av Kristopher Schau ¤ ¤ ¤ (¤)
Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.

NECKLACE OF KISSES av Francesca Lia Block ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne boka handler om Weetzie Bat mange, mange år etter at hun og Dirk cruisa rundt i LA i en cabriolét og hun lette etter My Secret Agent Lover Man som hun siden fant (i boka Weetzie Bat), og nå, i denne boka, er han ikke lenger My Secret Agent Lover Man, men Max, og hun har stukket av fra livet sitt og innlosjert seg på et rosa hotell hvor resepsjonisten er blå og en faun kommer med room-service; brett med skiver av honningmelon, cantaloupemelon, vannmelon, ananas og mango, og blåbær, jordbær, solbær og druer og nypresset appelsinjuice og gule roser og alt er så fint og jeg vil også bo på dette mystiske hotellet, og det er en havfrue ved navn Shelley i bassenget som Weetzie drikker drinker med og Shelley forteller at hun savner moren sin som er i havet, og en edderkoppkvinne som spinner den fineste silken som hun lager kjoler av i en butikk i nærheten, og det er en diva som kaller seg Heaven; hun arrangerer fester og synger så Weetzie gråter, og denne boka er bare så fin og ingenting er rart i det hele tatt og likevel så magisk, jeg skjønner ikke at det er mulig; å lese denne er det nærmeste man kommer å være på to steder samtidig; der hvor du enn måtte befinne deg fysisk, og i et eventyrland som ikke på noen måte er dårligere enn det du klarte å forestille deg som barn.

MØT MEG, MØT MEG, MØT MEG av Nils-Øivind Haagensen ¤ ¤ ¤ ¤ (¤)
En bok om å være på interrail og ha ei jente som ikke lenger er jenta di, en bok om å være alene på fremmede steder, stasjoner og hjertesmerte, en bok om å besøke antikvariater uten å kjøpe en eneste bok, en bok om kjærligheten og lange samtaler om den med jenta i skranken på hotellet i Paris, men også om det å høre på Eels Manchester Girl og Cowboy Junkies 200 More Miles, en sang som forøvrig er "[e]n låt som sier at det å være på veien er som å være satt i parantes", hvilket også beskriver denne boka. Ja, i tillegg til ordet fin altså.

THE TIGER: A TRUE STORY OF VENGEANCE AND SURVIVAL av John Vaillant ¤ ¤ ¤ ¤
En lærerik bok om Russland, landets historie og den sibirske tigeren, flettet rundt en sann historie om en menneskeetende tiger i taigaen i Sibir, delvis skrevet som krim.

DØDEN OG PINGVINEN av Andrej Kurkov ¤ ¤ ¤ (¤)
Denne måtte jeg selvfølgelig lese fordi ordet pingvin er i tittelen (og avbildet på omslaget). Boka handler om den mislykkede forfatteren Viktor og pingvinen hans Misja, og hvordan de roter seg inn i Ukrainas post-Sovjet underverden, og stemningen i boka er mystisk og litt skremmende, litt uggen liksom, jeg har følelsen av at jeg hele tiden må være på vakt, det kan skje noe nå og det er ikke sikkert det er bra, og jeg liker det.

WAR'S END av Joe Sacco ¤ ¤ ¤ (¤)
To tegneserie"noveller" om Bosnia tegnet og skrevet av den samme som tegnet og skrev Palestine. War's end er på langt nær like bra, men helt ok.

"La oss skåle for Misja!" Sergej hevet koppen med konjakk. "Det finnes nok av mennesker, men ikke av pingviner! De må tas vare på!"
-Fra Andrej Kurkovs "Døden og pingvinen"

Tre franskspråklige filmer til

Jeg forhastet meg i min personlige kåring av 5 på topp franskspråklige filmer i går. Jeg hadde glemt noen. En blogger nevnte en av dem i kommetarfeltet, en annen kom jeg på da jeg bladde i bibliotekets dvd-samling og lette etter nettopp franskspråklige filmer, og den siste kom jeg på da jeg gikk en tur ute i snøen, hadde jeg husket dem før hadde listen kanskje blitt seende annerledes ut, og som det ordensmennesket jeg er resulterer det i en egen bloggpost om disse filmene. Litt hør her, internett, bare så du vet det så digger jeg disse filmene også!

La Haine (1995)
Denne er bare kul. Selv om det som skjer ikke er så kult.








Être et avoir (2002)
Søt og veldig fin dokumentar om menneskene på en liten skole ute på landet et sted i Frankrike.








La Marche de l'Empereur (2005)
Keiserpingviner og fin musikk.







PS: Jeg lurer på en ting, skal ikke La Haine egentlig skrives L'Haine på korrekt fransk? Er ikke H alltid stum? Eller er dette en kunstnerisk frihet som er lov? Eller et unntak (ingen regel uten)?

Jeg spør deg

Jeg har mista altfor mange lesere på Bloglovin' i det siste (+ én på Blogger); å, nei, det er sikkert fordi jeg ikke har blogget så mye i det siste, eller kanskje de ikke likte den forrige posten, jeg må si at den kanskje var litt rotete, eller kanskje likte de ikke at jeg har innlegg som ikke er rene tekst-innlegg, kanskje de ikke vil jeg skal poste bilder av pingviner og isbjørner, kanskje de synes det er uinteressant, kanskje de synes jeg poster for lite bilder, eller kanskje jeg skriver for mye om det samme, kanskje likte de ikke boklistene mine, kanskje jeg har slakta yndlingsboka deres, eller kanskje de synes bøkene jeg elsker er kjempeteite eller barnslige og følgelig må jeg (og min blogg) også være det (jeg identifiserer meg med bøkene jeg liker, klart jeg gjør), kanskje skriver jeg for mange 5 på topp-lister, kanskje jeg ikke har postet noen sitater på en liten stund, eller kanskje gjør jeg det altfor ofte, jeg vet ikke, jeg, har aldri spurt dere før, dere som følger meg; hvorfor leser dere bloggen min, hva er det dere liker med den? Og hva er det det dere ikke liker med den? Hva kan det være mer av? Hva kan det være mindre av? Skal jeg skrive mer om bøker? Skal jeg skrive mer om sjøstjerner og anemoner og korallatoller? Skal jeg skrive mer om sjokoladescones og fiskesuppe? Skal jeg skrive om hva jeg tenker når jeg er på forelesning og ikke klarer å følge med? Skal jeg skrive om hvor fint det er å gå, hvor fint biblioteket er eller skal jeg skrive om stygge ting; skal jeg skrive om å verken ville det ene eller det andre, skal jeg skrive om å vente på noe, skal jeg skrive om februar og slaps og at jeg ikke kan gå på NAS-konserten i Oslo i mars fordi jeg skal ha eksamen og kortspill og alle menneskene jeg er litt forelska i og at jeg ønsker meg en siberian husky og at jeg ikke vet hva det heter på godt norsk og brev jeg skal skrive, men ikke finner tid til å skrive, og raggsokker og nye laken og promenader og livet og turkish delight-konfekt og fine ting likevel, fordi i dag ikke er som i går, heldigvis, og nå spør jeg deg, hva er det med denne bloggen; kom igjen, gjør meg en tjeneste - gi meg kritikk.

Mitt profilbilde på Facebook

Antarktis

Det er så fryktelig kaldt ute, jeg tenker at nå er det Antarktis utenfor, jeg stod ute for å ta en røyk og da jeg kom inn igjen kunne jeg ikke bevege fingrene, jeg måtte koke en kopp lakriste og holde hendene rundt koppen for å få dem normale igjen, jeg måtte ta på meg to ullgensere og ullsokker og gåsedunstøffler og dukke ned i senga og under to dyner for å få varme i kroppen igjen, stua går det ikke ann å være i, det er bare å glemme, og hvor er varmeflaska mi, jeg trenger den asap! På kjøkkenet hoper plastikksøppla og hermetikkboksene seg opp, men jeg orker ikke gå helt bort til butikken (hundre meter vekk) for å kaste dem, ja, selv pappsøpla orker jeg ikke gå ut med, selv om den grønne dunken bare er to meter vekk fra huset; jeg vil bare ligge under dynene og høre på Thievery Corporation, og så tenker jeg shit, hvis jeg ikke klarer denne kulden, hvordan kommer jeg da til å overleve i det ekte Antarktis når jeg en gang skal dit for å se keiserpingvinene? Det er jo verdens kaldeste sted.

5 på topp x 2

DE 5 LANDENE JEG ALDRI HAR VÆRT I FØR SOM JEG HAR MEST LYST TIL Å BESØKE

1. Iran.
(Skyldes at jeg må telle på to hender antall perler av noen skjønnlitterære bøker om Iran, eller som er skrevet av en iransk forfatter, jeg har lest.)

2. Bosnia.

3. Japan.

4. Antarktis.
(Dette er en hel verdensdel, vet det, og bestående av flere land, men jeg regner det som et land. Hvor forskjellig er det fra et sted til et annet der borte, liksom? Bare snø og is så langt øyet kan se. Og pingviner.)

5. Tyrkia (Istanbul).

Boblende rett under: Island (vulkaner og islandshester!), Arktis (samme som Antarktis - bare med isbjørner istedenfor pingviner), Marokko, USA (det verste er at jeg har mer lyst til å dra til Los Angeles enn New York, åååå, og Alaska - seff!).

DE 5 LANDENE JEG ALLEREDE HAR VÆRT I SOM JEG HAR MEST LYST TIL Å BESØKE IGJEN

1. Indonesia.
(Jeg har ikke vært der siden jeg gikk i 4.klasse! :-O)

2. Sveits.
(Det vakreste landet i verden - og de har ikke en gang noen kystlinje.)

3. Tyskland.
(Jeg vil alltid til Tyskland.)

4. Russland.
(Fordi det at min søster og jeg vasset ut i Grense Jakobselv der oppe i nord, ut til det dypeste, der hvor grensen mellom Norge og Russland er, ikke tells. Jeg vil til Moskva, til St. Petersburg, jeg vil se landet til Nabokov, Tsjekhov, Tolstoj, Sjisjkin og Dostojevskij, jeg vil sjekke om alle kvinnene i dette landet er supermodeller, jeg vil ta den transsibirske banen, jeg vil til Sibir og se en sibirsk tiger ute i ødemarka, jeg vil spise russik borsj og drikke vodka som er så god at man kan drikke den bar.)

5. Finland.
(Hallo, jeg har ikke vært i Mummidalen.)

Boblende rett under: Frankrike, Danmark (samme som Tyskland; alltid.), Tjekkia, Slovenia, Belgia.

Ett av de fineste dyrene i verden

Keiserpingvinen (Aptenodytes forsteri).

Innlegg om kaffebordbøker og trivialiteter

Etter å ha gått forbi Taschen-bokhandel i Strøget to kvelder på rad (og vært superturist og spist belgiske vaffler med banan og nutellapålegg) og tenkt at hit, hit MÅ jeg på dagtid en gang, kom jeg meg omsider dit på mandag formiddag, etter mye stress og om og men fordi jeg sykla meg vill og dessuten blir helt stressa av Strøget by day, - alle er så sykt gale når de shopper- og etter å ha gått forbi en fyr på gata som tok penger for å la folk veie seg på badevekta si*. Her så jeg en bok jeg alltid har ønska meg uten at jeg visste at den faktisk eksisterte, en bok med detaljerte tegninger og navn på alle menneskets kroppsdeler, for fem hundre danske spenn kunne den bli min, jeg kjøpte den ikke, litt fordi jeg ikke visste hvordan jeg skulle få den med meg hjem på sykkelen, og fordi jeg ikke tror at jeg kan bruke en halv tusenlapp på en coffeetable-bok, eller, for å være helt ærlig er nok det den største grunnen. Likevel, femhundre kroner er ingenting i forhold til hva Mario Testinos bok koster, eller kommer til å koste er vel riktigere å si da Taschen kunne informere meg om at en måtte sette seg på venteliste for å få denne coffeetable-boka, en coffeetable-bok med bilder av Kate Moss, sykt fine, jeg så noen av dem i et blad for noen uker siden, hvor de skrev om boka, og jeg syntes de var sykt fine, og de er sykt fine, og jeg bladde i boka inni Taschen-butikken, et signert eksemplar som ikke var til salgs, bare et Taschen-butikkeksemplar sånn at interesserte kunne se den og sette seg på venteliste, og det er nå jeg skal si dere hvor mye den kosta, for det er nemlig den dyreste boka jeg noensinne har bladd i, den kosta nemlig 3.5000 danske kroner. Hvilket er noe sånt som 4.000 norske kroner. Ja, tretusenfemhundre danske kroner kostet den. Sykt mye! Jeg døde nesten. Jeg visste ikke at bøker kunne koste så jævla mye. Det er faktisk helt insane. Selv om denne boka kommer til å bli gitt ut i begrensede eksemplarer. Uæh. Jeg er dypt fascinert. Over at det finnes ventelister på bøker og at de kan koste så mye. Selv om jeg vet at det er annerledes med fotografibøker og tekstbøker. Anyway, jeg kjøpte ikke den. Jeg kjøpte faktisk ingen av bøkene deres fordi jeg ble helt overvelda, litt fordi at etter at jeg så Mario Testino/Kate Moss-boka ble så paff at jeg tenkte uæh, hva gjør jeg her, jeg har ikke råd til noe som helst her, alt annet er sikkert like dyrt, jeg må ut herfra, dette er det samme som å forville seg inn i en Gucci-butikk. Hvilket faktisk er så og si naboen til Taschen. Sammen med Mulberry, Burberry og Louis Vuitton.

Dagen etter var jeg derimot ikke så paff lenger, og etter noen timer vandrende i Statens Museum for Kunst, gikk jeg inn i bokbutikken deres og kikket på ting, litt forstyrret av et amerikansk bestevennpar (jeg hørte "You're not my bestfriend anymore, you know, when you're moving away from me you'll only be my ex-bestfriend" riktignok) som breia seg sykt over det hele, ikke fordi de var feite, men fordi de egla seg inn overalt, dessuten satte de seg på gulvet og tømte to kurver med postkort og var helt ville og det var sykt irriterende, men jeg ble ikke sur, fordi jeg fant en bok full av pingviner som var sykt fin og kosta noe jeg hadde råd til, som jeg litt etter, utenfor, sittende på en benk og drikke appelsinjuice og spise eple, fant ut var en Taschen-bok, hvilket førte til at jeg bestemte meg for å sykle til Taschen-butikken og gi den en sjanse til. Noe jeg gjorde, men ikke før Ea, olivenpizza med hvitløkssaus i Pisserenna og kjøp av en rød/hvit husmorkjole i Wasteland (elsker denne butikken selv om de bare spiller Californication) som bloggefitta hadde dødd for. En annen grunn til at jeg dro på Taschen igjen var at jeg denne gangen hadde med meg Ea og jeg måtte bare vise han tretusenfemhundrekronersboka og fordi jeg så vidt så Terryworld-boka der dagen før, som jeg fant ut ikke var så dyr, faktisk så billig at jeg måtte kjøpe den, og fordi jeg liker en haug av bildene hans, men etter å ha bladd mer i boka hjemme ble jeg egentlig litt flau, delvis fordi jeg er sykt prippen, eller, ok, ikke bare delvis, absolutt bare fordi jeg er prippen. Ellers ikke fordi noe.

Jeg har faktisk sett så sykt mange nakne kropper i dag at dere aner ikke. Først på Statens Museum for Kunst, deretter i Terryworld-boka. Jeg har sett all verdens nakne kropper (føles det nesten som). Jeg har sett så sykt mange bilder og skulpturer og malerier at jeg er helt ør i hodet. Pluss lest gjennom femti bokbaksider på et bibliotek for å finne en bok å lese, noe som er mye vanskeligere her fordi de teiper et slags klistremerke med tittel og forfatter på alle bokryggene, og det er sikkert vel og bra på et vis, men det gir meg ingen sjanse til å se hva slags omslag boken egentlig har, hvilket har mye å si fordi det er lettere å skille bøkene fra hverandre når de ser forskjellige ut. I stedet må jeg ta ut en etter en for å se og det tar hundre år og jeg fant ikke en gang noen bøker jeg hadde kjempelyst til å lese før vi syntes vi måtte dra og handle inn til middag, så jeg endte opp med en bok som heter Snake som jeg ikke aner noe om, jeg bare vet at den heter Snake, og en bok til som jeg syntes virket ganske interessant, men som jeg har en mistanke om er en krimbok, og derfor ikke like interessant hvis det er tilfellet, dessuten har jeg også en mistanke om at den innebærer en masse beskrivelser av blod, for folka i boka er visst inni et sykehus, og på forsiden er det bilde av en pose med blod på en stang, og nå orker jeg ikke gå og finne den i veska for å fortelle dere hva den heter en gang fordi jeg ble litt dizzy bare av å tenke på det. Og apropos sykehus, så må jeg gjøre litt sykehusresearch til boka mi, hun ene hovedpersonen havner på sykehuset og våkner opp fra en bevisstløshet, og her kommer det at jeg lurer på noe, men jeg vil ikke si hva, for da røper jeg hva som fikk henne inn på sykehuset og det er ikke noe gøy. Forresten hadde jeg tenkt til å fortsette litt med den i morgen, men det er umulig hvis jeg ikke legger meg nå, så so long, it's all gone, Pete Tong!








*Trodde jeg da, men jeg gikk forbi der senere og så at det hele dreide seg om å vedde om hvor mye tilfeldige folk veier.

OK

I dag våknet jeg av at en bille krøp på meg, fy faen, men sånt skjer visst når man har vinduet åpent hele tiden, selv når det regner; man kan jo ikke lukke vinduene når det regner, det lukter jo så godt. I København kommer jeg visst til å lukte det ofte, for der skurer det visst daglig. Ikke så lenge, men daglig, hvilket ikke er meg i mot, jeg synes det er helt fantastisk. Og det hadde det vært uansett, tror jeg, for jeg elsker København og nå er det bare litt over en uke til vi drar dit. Woho! Jeg har skrevet ned min egen København-guide i en av notatbøkene i veska, Københavnkapittelet står der sammen med Karl Lagerfeldt- og Terry Richardsonsitater, notater til boka og andre ting jeg skriver, bilsertifikatteori, idéer, min egen Barcelonaguide, en liste over alle filmene jeg har lyst til å se, en hel novelle jeg skrev på flyet fra nettopp Barcelona til Oslo (den handler om en svært travel mann som ikke rekker toget), tegninger av hvaler, pingviner og haier, budsjetter, en liste over alle tingene jeg skulle gjøre da jeg sluttet i jobben (check, check, check, jeg har faktisk gjort de fleste, bortsett fra å ta teorien til lappen, det tenkte jeg at jeg skulle gjøre denne uka), handlelister (¤ peanøttsmør, ¤ knekkebrød, ¤ blodappelsiner, ¤ bananer), oppskrifter på pastaretter med spinat og sopp og quinoapannekaker og navnet på den til nå beste cavaen (Grans Moments Brut). Det var ikke den jeg drakk nå i helga, ikke at det gjorde noe, denne var heller ikke verst (også en av mine favorittcavaer, men denne kan jeg ikke huske navnet på, jeg husker bare hvordan etikketten ser ut), jeg drakk et glass på kjøkkenet (eller syv) - Sofia kom med det - da jeg var kjøkken-/ryddehjelp i en hundreårsdag (femti + femti) og stod og kuttet en masse nystekte brød til buffébordet (det bugnet av gresk mat). Hvilket var en setning som gjorde meg bevisst på at jeg akkurat nå er litt sulten, jeg får spise noe knekkebrød med Jarlsbergost og paprika, en stor sjeldenhet i dette hjem (det går mest i penøttsmør, avcado og brunost), apropos ost: jeg var på besøk hos ei gammel venninne jeg ikke har sett på minst to år (kanskje tre) her en dag: da satt vi på verandaen og spiste ost og kjeks, og en av ostene Sofia og jeg tok med oss var en brun ost som oppførte seg mer som en mousse enn en ost; den smakte nougat, jamaicansk rom og rosiner og var dekket av hasselnøttflak, den var rar, men god, ikke like god som ridderost riktignok, det trodde jeg svært lenge at jeg ikke kom til å like fordi den lukter helt forferdelig, men sånn er det visst med ost, jeg vet jo det, men det er likevel noe man kvier seg for å smake.Som f.eks. brunost. Det lukter jo ikke noe godt før man har smakt det og vet at den er god. Eller makrell i tomat, kanskje, jeg tror ikke det lukter så godt for en som aldri har spist det før og kanskje skal smake den, men det vet jeg ikke, for jeg kan simpelthen ikke huske den tiden av livet hvor jeg ennå ikke hadde smakt makrell i tomat (da jeg var liten var det alltid enten det eller fiskboller på brødskiver vi spiste når ingen orket å lage ordentlig middag). Faktisk skjønner jeg ikke at noen ikke kan like det, det er kjempegodt. Og mens vi snakker om sola, så har jeg fortsatt ikke spist stekt makrell, poteter med persille og tynne agurkskiver badet i eddik – enda det er langt ute i juni, det er så langt ute i juni at det er tjueførste (jeg ble 21 og ½ år i går*) og den lengste dagen i året, etter dette går alt nedover, det blir mørkere, sykt trist, men likevel ikke, for det er jo etter den lengste dagen at tropenettene begynner, og alle elsker jo tropenetter. Nachspielene går liksom on forever, de slutter aldri. Apropos det (apropos meg her og der) så var jeg på nachspiel i en ny bydel i helga, ikke ny som i en nylig bygd bydel, men ny som i at jeg aldri har vært på nachspiel i denne bydelen før, denne bydelen ligger så høyt oppe at man kan skue ut over hele Kvadraturen, det har jeg gjort der før, men ikke på den tiden av døgnet (tror jeg), det var morgengry og snart soloppgang (0g jeg sippet grappa og tygga basilikumsblader), nå skriver jeg om det igjen, de korte nettene, blir jeg aldri lei, nei, det er rart med det, jeg burde kanskje gjøre noe annet nå, skrive litt videre på mer seriøse ting, eller, å, det var det knekkebrødet da.

*Dette var sykt fett da jeg var tenåring og wannabe-gother: at jeg NESTEN hadde bursdag på årets mørkeste dag.

Jeg gir lyd fra det hemmelige stedet jeg befinner meg på

Jeg er på det hemmelige stedet igjen, etter en helg hjemme i Kristiansand med bursdagsfest, grilling, hvitvin, loppemarked (vi fant en sykt fin bok om fugler; det var en hubro på forsiden og masse blader om Arktis og isbjørner, Antarktis og pingviner og med en bildeserie av maneter; de er ekle, men kjempefine), sykling (det gjør jeg forsåvidt ganske mye av her på det superhemmelige stedet også), gåing, bløtkakeis, kaffe (dere ser at det gikk så som så med den detoxen etterhvert), sjokoladekake, nachspiel til tidlige morgentimer, hvilket var utrolig fint da vi gikk ut klokken seks på morgenen for å gå og få en privat omvisning i en kunsthall og solen skinte og det var kjempevarmt og det var sykt sommer. Her er det derimot ikke så veldig sommer, det er grått og sånt, jeg har på langbukser, det har jeg ikke hatt på på dritlenge, bare kjoler og avklipte jeans, men jeg er nesten nabo med noen hester og ett av dem er et føll og alle føll er kjempesøte! Smelt! Og jeg har lest sykt mye om dyr: vet dere at i visse huler spiser flaggermuser frosker, men når flaggermusungene øver seg på å fly og detter ned i hula, da kommer de samme froskene og spiser dem! Weird! Og sankthansormen spinner vakre feller i toppen av en viss annen hule, og alle flygeinsektene flyr mot dem fordi de blinker og lyser i mørket, så vips sitter de fast og blir spist av sankthansormen, men når sankthansormen blir voksen, altså når den blir til en mygg, da glemmer den hvordan den skaffet seg mat da den var larve og blir selv lurt av sine barns feller! De har ikke akkurat elefanthukommelse. Også har jeg lest at det faktisk finnes ubåter med glass sånn at man kan se ut, noe jeg har trodd i ett år nå ikke fantes, så nå er jeg kjempeglad og skal bli biolog. Marinebiolog sånn rettere sagt. Eller hva med zoolog? Hva er en zoolog som ikke en biolog er? Er zoolog en biolog som driter i planter og bare bryr seg om dyr? For hvis det er sånn vil jeg heller værer marinezoolog, men det finnes ikke, gjør det? Eller, det er jo ikke akkurat så veldig mange planter der nede at det gjør noe å være marinebiolog når jeg tenker meg om, det blir vel mest dyr uansett. Og hva med geologi, det er jo også ganske interessant. Hadde det ikke vært for den jævla matten, jeg får helt angst. Jeg vet ikke hva dette er en gang: 2x=4 . Hva står x for? Haha, kanskje det ikke er noe matematikkbokregnestykke en gang, bare en premieoppgave i Donald Duck, jeg vet ikke! Jeg holdt på å stryke 1MX, men ble redda på tentamen fordi jeg er Onkel Skrue og kan alt om prosentregning og skatt og renters rente osv. Pluss kvadratmeter og volum og omkrets og areal. Og alt som hadde med en passer å gjøre. Alt som kan måles med redskaper. Når jeg tenker meg om kunne jeg jo ganske mye, bortsett fra likninger. Fuckings likninger, de ødela alt. Jeg kan ingenting om likninger, hva er poenget med likninger? Hater likninger. De er skylda for at jeg aldri noensinne kommer meg i en ubåt med glassvinduer. Åååårh. Det er ikke noe gøy.

Apropos fag: over til norsk. Jeg fikk svar fra Norsk Språkråd:

Hei, Kathleen

Du kan skrive "band-T-skjorte". Ordet "T-skjorte" skrives med stor forbokstav. Den store t-en viser nemlig til formen på skjorta.


Vennlig hilsen

Eva Refsdal
rådgiver i Språkrådet

Jeg hadde litt rett, men ikke helt. Det med den store T-en visste jeg faktisk ikke. Jeg visste at T-skjorten er som en T, men jeg visste ikke at det hadde noe å si om den var liten eller stor. Der lærte jeg noe nytt. Og det er jo vel og bra. Jeg har nemlig bestemt meg nå at for å holde hjernecellene i gang, så må jeg lære noe nytt HVER DAG. Jeg har ikke lyst til at nevronene mine skal dø. Jeg vil helst ha mange av dem. Kanskje jeg en dag blir klar til å slå opp 2MX- og 3MX-boka, sånn at jeg kommer nærmere muligheten til å få sitte i en ubåt med glassvinduer nedi havets dyp.