På bøljan blå

At jeg elsker å ta tog og buss og hater å ta fly er noe jeg har fortalt ved flere anledninger (f.eks. her, her og her). Det jeg derimot har usagt er at jeg synes det er hakket kjipere og kjedeligere å ta båt enn å fly. Greit at havet er så fint og horisonten så vakker og romantikken om at vi er så små i denne store verden og frisk saltsprut i ansiktet og at det ligger fjerne land foran oss som bare venter på å bli oppdaget (riktignok ikke lenger som noe nytt for en hel verdensdel, men som noe nytt for deg som enkeltmenneske). I fjor vår var jeg med på seiltur over Nordsjøen, fra Bergen til Orknøyene (som hører til Skottland, that is). Det var vel ca. to døgn uten å se land før vi kom til Orknøyene. Jeg hadde rød vakt fra kl.12-16 og fra kl.00-04 gjennom hele turen, også kjent som bikkjevakta fordi den snur mest på døgnet (hm, må være A-menneskers døgn det, rød vakt snudde ikke noe på mitt døgn). Jeg fikk altså aldri sett noen av de velrenomerte soloppgangene, for på de tidspunktene lå jeg og sov i en hengekøye under dekk. Jeg tviler på at jeg hadde tenkt "Ååå, herregud, så vakker verden er". Det har seg nemlig sånn at jeg ikke fatter noen av ut-på-bøljan-blå-klisjéene. På båt (ikke kjeft på meg, jeg er landkrabbe, det er klart jeg sier 'båt' og ikke 'skip') med bare hav rundt meg føler jeg meg rett og slett bare innestengt. Jeg får en klaustrofobisk følelse. Hvor i helvete skal man gjøre av seg på en båt (hvis man ikke er så desp at man hopper over bord)?! Hele min folkehøyskole + enda en var på seilas. Jeg ble nesten helt gær'n av å sove inneklemt i en hengekøye, og det selv om jeg bare hadde én nabo. Jeg tenkte ingen filosofiske tanker da jeg så horisonten, jeg tenkte "Faen, så trangt" etterfulgt av: -Unnskyld, er det plass til albuen min her?, og det fineste jeg så var ikke soloppgang og horisonter og hav, men oljeplattformene som lyste i mørket, og mens alle fotografspirene lot seg fascinere av seilduker og tau, syntes jeg motoren var det mest interessante ved hele seil(!)båten.*

Så tett var det mellom hengekøyene.

Se så glad jeg var da jeg endelig fikk gå på land.

Likevel, det finnes noe som er verre, og det er lange ferjeturer. Som oftest i mitt tilfelle til Danmark. Det er ikke noe å gjøre der etter at man har handlet det man har lyst på i TaxFree-en. Det er så kjeeeedelig (untaket er når man har buffé, selvfølgelig). Så fryktelig kjedelig. At jeg synes at båt er kjipt har nemlig ingenting med sjøsyke å gjøre. Jeg blir nemlig ikke sjøsyk. Det kan være så mye storm havet vil, jeg blir ikke sjøsyk. Mens majoriteten ligger med hodet over dass kan jeg løpe rundt og le som en unge hver gang bølgene gjør det slik at man hopper lengre og høyere opp i luften. Som btw er en gøy ting med båt, men det blir litt ensomt i lengden.

Det er noe annet med de kortere ferje-turene. Jeg liker nemlig veldig godt ferjene man må ta når man tar kystbussen fra Stavanger til Bergen (eller motsatt vei). Man kan bare sitte der i ro og mak og spise nistepakken og drikke kaffe og se på fjorden og vite at man er på vei.

Småbåter er en helt egen kategori. Robåter, kanoer og motorbåter osv. er jo bare gøy. Kanskje fordi man ikke befinner seg oppi slike fartøy med en haug av folk man ikke liker. Kanskje fordi man ofte har kontrollen selv. Kanskje fordi man gjør noe. Det er ikke kjedelig, det er ikke klaustrofobisk og det er ikke teite klisjéer knyttet til det.

Apropos klisjéer, hva i helvete er så kult med pirater? Det har jeg aldri skjønt. Og for all del, jeg liker horisonten, så lenge jeg står på land og er fri. Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i innlandet**. Det hadde vært hakket mer klaustrofobisk enn på båt. Jeg antar at man trenger en viss balanse der, land og hav, hav og land.

Men selvfølgelig, hadde jeg vært en havfrue eller hatt en ubåt hadde alt vært annerledes. Under vann er noe helt annet enn over vann. Det hadde vært stas, det!

*Motoren var til bruk ved vindstille.

**Tulla! Jeg skal jo bo i Berlin! Og Sveits er jo verdens vakreste land! Aldri si aldri, når skal jeg slutte å være så skråsikker?