Samtale utenfor Sakristiet

Vi snakker om film og kollektivkamerater som svir pizzaer på kjøkkenet midt på natten så brannalarmen går og ikke vedkjenner seg det dagen etter, i dagslys; ja, særlig at det ikke var deg, vi vet jo hvem som pleier å spise ferdigpizza; vi snakker om mastergrader og avslutningsseremonier og forelsere som er arkeologer og doktorgrader som høres dølle ut (f.eks. jordbruket under vikingtiden); vi snakker om The Hunger Games og Hobbiten, to av de få bøkene vi begge to har lest, og Peter Jackson og splatterfilmer og zombiefilmer; jeg sier at jeg har sett Resident Evil minst åtte ganger (men tror egentlig jeg har sett den flere ganger enn dét) fordi jeg digger den (ser for meg superpene Mila Jovovich i slitt, rød kjole i tankene), men A har ikke sett den. Vi sitter på en kafé midt oppi en verdensarv, i trebebyggelsen på Bryggen i Bergen sitter vi og drikker hver vår kaffe, tør ikke tenne opp en sigarett selv om det regner og bakken er våt, ikke her. Vi snakker om folk vi begge kjenner som vi har truffet på i det siste, hadde de noe spennende å si, hvordan går det med dem; M f.eks? Ja, hun jobber på Haukeland nå, men hun skal flytte til USA snart, til et sted i North-Carolina, for kjærligheten, ja, kjærligheten, ja, jeg har nettopp lest en bok om noen som flyttet til København for kjærligheten, det er ikke like langt, men jeg ville heller flyttet til USA enn København for kjærligheten, eller, jeg vet ikke, jeg elsker USA, men kunne jeg bodd der, nei, jeg vet ikke, i så fall hadde jeg bodd der og alltid hatt i tankene at jeg skulle flytte hjem igjen, en dag, for Norge er hjemme, og byen jeg kommer fra, tror jeg, vil alltid være hjemme, eller er nettopp den byen hjemme fordi mamma og pappa bor der, og hvis de hadde flyttet til et annet sted, hadde dét stedet vært hjemme da? Jeg vet ikke, men jeg vet at ingen av de stedene jeg har bodd etter at jeg flyttet vekk fra dem har vært ordentlige hjem, f.eks. hva er dette kollektivet jeg bor i nå, hvor folk svir av pizzaer midt på natten og det er nye mennesker hele tiden og det er hybelkaniner i gangen og maten som blir laget på kjøkkenet er fremmede lukter for sånne middager har jeg aldri spist i mitt liv og jeg kommer heller aldri til å gjøre det (pasta carbonara er et eksempel), og jeg er den eneste som koker kaffe (hva er et hjem uten kaffelukt?). Tilogmed ikke da jeg bodde sammen med kjæresten min var ordentlig hjemme; eller, ikke at vi bare har bodd et sted, vi har bodd mange steder, men det har liksom alltid vært en følelse av midlertidighet, men er det definisjonen på å være ikke-hjemme, nei, det går jo ikke, for da jeg bodde hos mamma og pappa lengtet jeg jo bare til å flytte hjemmefra, et sted i horisonten så jeg for meg voksenlivet og at jeg gledet meg til å flytte ut, helt siden jeg var tolv og puberteten begynte sin gang har jeg lengtet derfra; men nå er jeg tjuefire og kaller der hvor de bor hjemme. A og jeg snakker litt om dette, og hun sier hun går på veggene etter to dager når hun er hos sine foreldre i Lillestrøm, enda hun er en av de mest familiekjære jeg kjenner, men så er det jo egentlig ikke så rart, for jeg er også kjempeglad i min familie, men kan også bli jævla irritert hjemme hos dem, f.eks. når jeg ser at søppelkassa renner over og at en eller annen bror nettopp har lagt noe i den (som om han ikke ser at den er altfor full), sånne ting, liksom, eller det faktum at de ikke kildesorterer eller aldri lukker dørene i huset, men likevel klager over høye strømregninger. Hjemme er det likevel, noen ting er som de alltid har vært, pappas presise hjemkomst hver dag klokken halv seks, hans faste plass ved spisebordet, lyden fra tv-en som alltid er på om kvelden fordi mamma ikke hater stillhet, men alt hun tenker på hvis ikke hjernen blir distrahert; eller lukten av de indonesiske rettene mamma lager, klisjéaktig nok den beste maten jeg vet: gado-gado, rendang, nasi goreng, ris pakket inn i bananblad, peanøttsaus, spirer på fat, vårruller; eller, mens vi fortsatt befinner oss på kjøkkenet: ost og brød som det alltid er skjært skjevt av, og alltid siden, når jeg har vært ute i verden, er det en greie jeg aldri har klart å riste av meg, hvert eneste brød og hver eneste ost jeg skjærer av blir skjev, uansett hvor mye jeg prøver å skjære rette skiver av den; jeg tror det må ligge i genene, for aldri har et brød eller en ost vært skjært i riktig på denne adressen. Men uansett, så sier A at hun skal flytte i sommer, hun skal flytte helt for seg selv, nå skal hun ikke lenger bo i kollektiv, å, det skal bli så deilig, det sier hun selv om hun bor i kollektiv med venninner av seg, ikke sånn som jeg, som bor i kollektiv med folk jeg ikke kjente i utgangspunket (ikke at jeg kjenner de så godt nå heller, annet enn de uvanene deres som plager meg, den sure kjerringa). Hun gleder seg til å flytte til sentrum igjen, Danmarksplass er altfor langt unna byen; jeg tenker mest på hvor jævlig jeg synes Danmarksplass er, et av de styggeste stedene jeg vet om, eksos eksos eksos, jeg føler meg forgiftet hver gang jeg går over broa der, langs veien, ikke at jeg gjør det så ofte, sist må ha vært tidlig på høsten i fjor, da syklet jeg over, skulle på fest, hadde med rødvin i sekken og hadde ikke sminka meg fordi jeg har slutta med det, men husker likevel jeg følte meg kanskje litt for enkel da jeg kom og de andre kvinnene der hadde dollet seg sånn opp i fine topper og mørke sortsminkede øyne og kjoler og høye sko, og der kommer jeg i svarte skinny jeans som jeg alltid går med og en svart singlet og håret i rufsete hestehale (som alltid, det også) og ikke en gang kom spontant, men hadde planlagt å komme; husker vi drakk blåbærvin senere på kvelden og en fyr gav meg penger til bybanen hjem fordi jeg kunne da ikke sykle hjem alene, og jeg tok banen og det var penger til overs som jeg kjøpte noe godt for dagen etterpå, men kan ikke huske hva det var; og så spør jeg A om det er den veien hun pleier å gå og hun svarer det kommer an på hvor hun skal; skal hun på skolen går hun over Puddefjordsbroen, og det er jo en mye mer ok vei, men jeg har jo bare gått den om våren, må være ganske jævlig å gå over der en sen bergenshøstkveld med regn og vind, og jeg gleder meg til å flytte herfra, fra dette været og denne byen som jeg aldri har klart å bli glad i. På en annen side, jeg klarer jo ikke å slå meg til ro med noen steder, jeg blir jo alltid lei på et aller annet tidspunkt, for jeg har jo alltid med meg selv og den klassiske lærdommen er jo at man ikke kan flykte fra seg selv, jeg vet jo det, herregud, jeg vet det.

Året 2012: Juli-september

JULI
Det er en dårlig sommer dette året, men når det er fint kjøper jeg kirsebær og setter meg i parken. Antall bad i sjøen kan jeg telle på fingrene. Vi besøker kolonihager og går opp Preikestolen. Vi bytter på å drikke øl og spise iskrem på Fiskebrygga. Jeg spiser opp alle markjordbærene på Odderøya og hjemme i hagen til mamma og pappa plukker jeg moreller og lager pai med mine hittill uoppdagede paideigskills. Vi ser First Aid Kid på Kilden, jeg hører på 'Emmylou' på repeat og det finnes netter hvor jeg går hjem med nakne legger. Ta vare på mamma av Shin Kyung-Sook får meg til å grine, selv om jeg vet at den er sentimental og at det er meningen, men jeg innrømmer det likevel. Jeg leser enda en bok av Iain Banks, Walking on Glass, og den er ikke det spor dårligere enn The Wasp Factory. En tilfeldig diktbok jeg leser på biblioteket mens jeg venter på noe eller noen er den dårligste boka jeg leser i juli.





AUGUST
August er måneden vi spiser hamburger på Café Generalen i Ravnedalen flere ganger, jeg løper halvmaraton sammen med min bror og jeg sykler til Høllen på min nye, hvite sykkel. Ikke lenge etterpå tar jeg med meg sykkelen på toget til Bergen hvor jeg flytter inn i et kollektiv i Sandviken. For første gang i mitt liv bor jeg "alene" og har mitt eget rom. Jeg låner en haug med bøker, sykler til parker og leser før regnet begynner (og ikke slutter før det begynner å snø i desember), og begynner å spise knekkebrød istedenfor middag. Foruten sykkel er det flere ting jeg anskaffer meg denne måneden: Presskanne, sil, en rosa kontorstol, pult, iPhone, Instagram og mursteinene The Norton Antology of American Literature Volume 1 & 2. Novellesamlingen Ville veier av Annie Proulx får meg til å ønske meg til en ranch i Wyoming, mens Utro av Håkan Östlundh er irriterende dårlig.





SEPTEMBER

I september besøker jeg Oslo flere ganger, jeg er på både poesifest og bokbloggertreff, flere loppiser og bakgårdssalg på Tronsmo, sågar et besøk på Oslo legevakt rekker jeg. Jeg spiser en kjempegod pad thai mens jeg bekymrer meg for å gå tom for strøm på iPhonen. Jeg besøker en venninne jeg ikke har truffet på over et år, men som fortsatt hører på den samme musikken. En annen storby (men ikke hovedstad) jeg besøker er Amsterdam, hvor vi sykler, går på vitenskapsmuseum, ser på Rembrandt og spiser fårepølse på et bakeri som glemmer å gi meg smoothien jeg bestiller. Hjem tar jeg med meg en flaske gin og godteri med kunstig banansmak (jeg digger det). Til tross for at det er en svært litterær måned på mange måter, leser jeg bare middelmådige og dårlige bøker denne måneden, jeg klarer simpelthen ikke å si at en bok skiller seg positivt ut fra bermen. Lettere går det den andre veien: Den dårligste boka jeg leser er Mamma er en countrysang av Cathrine Evelid. Jeg kvier meg fra å kalle den litteratur, og den er i skrivende stund (begynnelsen av desember) årets dårligste bok.

Svar på spørsmålsrunden

Omsider har jeg svart på spørsmålsrunden jeg startet for noen uker siden. Det var ikke akkurat enkle spørsmål med enkle svar som ble stilt!



Så hvilken kinesisk roman er favoritten?

A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers av Xialou Guo! Selv om det er en stund siden jeg har lest den nå.

Jeg har egentlig lurt på hvorfor du ble veganer, og hvorfor du ikke er det lenger?

Hovedsaklig av ønsket om å være mest miljøvennlig, samt alle de andre positive sidene ved å være veganer. Jeg sluttet å være det da jeg en dag, etter ett år som veganer, fikk veldig lyst på ost. Jeg fant ut at jeg trenger ikke å være et ord: Selv om jeg ikke er veganer lenger, betyr ikke det at jeg mesker meg i kjøtt og meieriprodukter. Det betyr bare at jeg ikke nekter meg det. Jeg spiser mye mindre kjøtt, egg og meieriprodukter enn folk flest; kjøtt kanskje én gang i uka (og da inkluderer jeg fisk som kjøtt). Grunnen til at jeg ble veganer i utgangspunktet, altså av miljøårsaker, lar seg forene med slik det er nå: Jeg spiser kortreist mat, sesonggrønnsaker, svært lite kjøtt (aldri fjærkre), mye økologisk, jeg kjøper aldri egg og jeg kaster aldri mat. Det er verre for denne kloden å spise soyaprodukter og kaste mat bare fordi den har gått ut på dato, pfft.

sol

ko

Og fagene du studerer, hva er positivt og evt. negativt ved studiene?
Jeg studerer til en bachelorgrad i litteraturvitenskap. Da jeg først begynte syntes jeg det var jævlig hardt og jeg trodde at jeg ikke skjønte noenting. Etter det første semesteret trodde jeg at jeg var for dum for universitetet. Nå har jeg studert en liten stund og jeg digger det; mastergrad står på planen. Så det positive er jo at jeg liker studiene, mens det negative er: Hva faen skal jeg bruke dem til, sånn spesifikt? Jeg mener nemlig at humaniorastudier stort sett er ubrukelige og at det ikke gjør noe at de nedprioriteres. 

ko

Hva synes du om Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera?
Jeg har ikke lest den, men jeg eier en dansk oversettelse av den som jeg kjøpte i et antikvariat i Aalborg, så jeg har ment å lese den, men jeg har ikke fått gjort det ennå.
drikk

Har du lest På sporet av den tapte tid, og hva synes du i så fall? 
Har ikke lest dette verket heller, men også denne har jeg ment å lese. Var en gang på biblioteket og så etter Proust, men fant han ikke(!). Men alvorlig talt: Jeg må jo. 

Du har flere interessante betraktninger om menneskers ansvar for sitt eget liv, feminisme og muligens velferdsstat. Kan du skrive mer om dette? Det kan eventuelt funderes i litteratur. 
Prinsipielt er jeg i mot formynderstaten. Fordi jeg mener at folk må ta ansvar for sine egne liv. Hvorfor skal de passes sånn på? At andre driter seg ut er ikke mitt problem. Prinsipielt mener jeg det. Men jeg er jo klar over at hvis andre har problemer, kan det skape problemer for meg også. Andres fattigdom f.eks. Derfor er jeg for skatt, jeg er veldig veldig for skatt, til utdanning o.l. slik at alle har muligheter, men failer folk mulighetene, så kan de bare ha det så godt. Jeg er i mot at trygd bare deles ut i hytt og pine, og ble man gravid når man var i en livssituasjon det ikke passet seg å bli det (les: man har ikke råd), så er ikke det at man får lite penger noe å klage over. Eller, for å hakke på meg selv: Velger man å studere humaniorafag, kan man ikke klage på at man blir arbeidsledig etterpå. Man må ta følgene av valgene man tar. I dette landet kan man velge bort slike kjipe situasjoner, og tar man ikke den muligheten, kom ikke og klag etterpå. Den setningen sum summarummer kort hva jeg mener, tror jeg. Kants etikk om menneske som selvlovgivende menneske og gjengjeldelsestankene hans kan refereres til her. Videre kan jo anarkisme diskuteres, som det finnes en rekke retninger innenfor og som jeg helt klart burde lese mer om, for det er ganske interessant. Noe som i hvertfall er sikkert og visst er at jeg ikke er spesielt fan av sosialistisk anarkisme og at jeg ikke har noe til overs for Blitz (selv om jeg vet at de ikke en homogen gruppe, jada,jada,jada). (Hvis noen har hørt at jeg gikk sammen med Blitz i et 1.mai-tog for mange år siden, så er det bare et bevis på hva blind forelskelse kan gjøre. Nå har denne mannen og jeg vært kjærester en stund og han vet svært godt at jeg skammer meg over det hele. Blitz og 1.mai-tog, herregud. Forøvrig: Sist gang jeg besøkte ham i Oslo gnisset jeg tenner da jeg så at sigøyneravisa Folk er folk lå i bokhylla.)

Det med å passe på andre er også en av grunnene til at jeg misliker venstresidefeminisme. Jeg synes den gjør kvinnen stakkarslig, ved å snakke så mye om undertrykkelse av kvinner, gjør den undertrykkelsen virkelig. Den gjør kvinnen til noen som trenger hjelp. Ikke snakk til meg om kvinnekvoter eller å tvinge kvinnelige forfattere inn på pensum. Som om kvinner trenger hjelp til å være gode. Hamsun og Strindberg regnes som misogynister, men mitt syn på kvinner ligner deres. Hamsuns Artikler 1889-1928 kan jeg nevne. 

Hvilke seriøse forfattere (kiosklitteratur unntatt) synes du er overvurderte?
Lars Saabye Christensen. Alle bøkene hans handler om det samme: Oslos gater, unge gutter/menn som hører på musikk og nostalgi. Gud så kjedelig. Per Petterson er også overvurdert, av samme grunner. Johan Harstad, Tomas Espedal og nå også Pedro Carmona-Alvarez. Dette ble veldig mange norske menn. Ingen kvinner? Jeg må tenke meg litt om, jo, Beate Grimsrud og Nicole Krauss. Hun siste er jo tilogmed newyorker. 

iskaffe

jul

Hva tror du på?
Jeg vil gjerne tro på kjærlighet, god helse og lykken i små ting, men til syvende og sist tror jeg egentlig ikke på noe. Vi skal alle bare dø til slutt; hvordan vi levde livet har ikke noe å si, for etter døden er det bare ingenting uansett. Nihilist, det er det jeg er. 

Er det lov å spørre om hvilket politisk synspunkt du har?
Ja, seff. Jeg skammer meg ikke over noen av meningene mine! Men spørsmålet er jo stort. Alt hva jeg mener lar seg ikke innfinne i et typisk politisk parti. Jeg kan ikke en gang si om jeg er på venstresiden eller på høyresiden (det varierer fra hvilke saker vi snakker om). Jeg lar meg ikke kategoriseres. Jeg refererer til hva jeg har svart på spørsmålet om velferdsstaten over her.

Hvem er dine favoritter innen russisk litteratur?
Vladimir Nabokov, selv om han skrev mye på engelsk (bl.a. Lolita) så muligens han ikke tells. Og dette svaret er kjedelig, men: Fjodor Dostojevskij er faktisk jævlig bra. 

Hva er formålet med å studere litteratur for deg? Hvilke planer har du etterpå?
Jeg har ikke noe spesifikt formål med det annet enn at jeg er lidenskapelig opptatt, oppslukt av litteratur. Muligens hjelper det å lese mye meg med å bli bedre på å skrive selv. Jeg har ingen spesifikke planer for etterpå. Å ha planer som går lenger enn det neste halvåret er ikke helt min stil. 

ho

Hva syns du om Heiner Müller?
Pass.

vann

Hva er den beste boka du har funnet og lest i bokhyllen til foreldrene dine? 
Det må være en bok av Hamsun. Eller Vonnegut, Hemingway eller Marquez. Nei, egentlig vet jeg ikke, for de har mange bra bøker som jeg har lest derfra; jeg kan ikke huske alle sammen, og ikke hvilken som var best.

Hvis du MÅ si EN bok som er favoritten, hvilken er det? 

Siden jeg nettopp nevnte den: Lolita. Men det er ikke sant, det er jo så mye mer! I dag har jeg f.eks. tenkt veldig mye på Lorrie Moores Birds in America. Og hva med Marquez' Kjærlighet i koleraens tid? Eller Mysterier og Sult? Eller Stridsbergs Darling River? Og så videre.
o

Hvilken nettside (magasin, blogg, hjemmeside, matside) er din favoritt?

Jeg tråkker veldig mye i det samme sporet når jeg er på nett. Det er noen blogger og tumblere jeg følger, Twitter og ja, bloggen til Paris Review, den liker jeg veldig godt!

Hvor ofte spiser du godteri? 

Tror jeg kjøper smågodt en fredag i måneden. Til gjengjeld varer posen da helt til søndag.
odys

















bib

Leser foreldrene dine mye, eller hvis ikke, hva inspirerte deg som liten, ungdom til å plukke opp en bok og lese?
Ja og nei. Mamma leser ikke noe særlig (ikke så lenge jeg har kjent henne), pappa leser mye. Han har lest Ulysses og alt av Hamsun. Det har ikke jeg. Vi hadde (nei, har) et eget biblioteksrom i huset, et rom hvor det bare er bøker fra gulv til tak, lenestoler og leselamper. Da jeg var seks år og holdt på å lære meg å lese kjøpte pappa en kasse med Astrid Lindgren og Michael Ende, og en av dem (Mio, min Mio) ble den første boka jeg leste. Alle bøkene er slitte nå, noen nærmest ødelagte. Og før det igjen ble vi høytopplest for, det var veldig fint, husker jeg. Det er jo også litteratur. I ungdommen leste jeg stort sett Pennybøker og fantasy. Rett og slett fordi jeg var hestejente. Og apropos det, så tok jeg bussen 30-40 minutter til stallen hver vei omtrent hver dag, og det var da jeg leste hele The Lord of the Rings. 

grape

Hvilken bok vil du anbefale en dyslektiker? (en god, men lettlest)

En panter i kjelleren av Amos Oz. Den leste jeg nettopp og den var god og lettlest. 

Kan du være venner med folk som ikke liker å lese?
JA! Kjæresten min leser ikke skjønnlitteratur, og vi har vært sammen i over fire år! Jeg tror det ikke en gang selv.
blomsterhuset
bergen

Hvilken Knut Hamsun-bok vil du anbefale til noen som aldri har lest Hamsun?
Den første jeg leste var Victoria. Etter det har jeg vært fan. Eller så kan man gå rett på Sult.

Har du en favorittforfatter fra Storbritannia?
Virginia Woolf.  

donal

Hva er den beste klassikeren du har lest?
Nesten det samme som å spørre om favorittbok sånn generelt. Hva menes forresten med klassiker? En bok alle vet om? Type Moby-Dick og Frankenstein og Dracula og Hunden fra Baskerville og sånt? I så fall: Frankenstein av Mary Shelley. Elsker Frankenstein. Må lese den om igjen snart.
berlin
la

Har du en guilty pleasure når det kommer til litteratur?
Ja! Jeg leste nettopp Golddigger av Alexia Bohwim. Sånt digger jeg (men Frognerfitter var bedre, må jeg si). Candace Bushnell chic-lit, og Lauren Conrad! Chic/trash-lit om pene mennesker som er filthy rich og bor i penthouseleiligheter på Manhattan eller i villaer i Beverly Hills. Elsker sånt. 

Bokfrokost liv

Mennesket og maktene av Olav Duun.
grønn te.
grapefrukt.
baguetter med gulost.

En helg i Amsterdam, del 1

En av fløyene på hotellet vi bodde på het nesten Victoria Winge. Norges fineste dame.
rep

Vi drakk kaffe på et bakeri hvor det jobbet en finne som vi snakket svensk med.
ko


Og spiste valnøttbrød med fårepølse, pinjekjerner og blåmuggost.
nam

Vi gikk en tur i gatene og stoppet for å kjøpe én bit sjokolade til hver.
konfekt

Det gjorde vi flere ganger.

jo

En av bitene var et pinnsvin av hvit sjokolade fylt med nougat.

pi

Denne kåpen veier minst fem kilo.
sau

På streif langs kanalene.
gate

sand

Rosa klinebenk.
sitte

ro

Rosa innkjøring forbudt-skilt. 
farge

JFK.
klister

or

Hodeskalle.

sk

Anne Frank. Litterært alibi for dette innlegget: ja, jeg har lest dagboka hennes.

j

Har derimot ikke lest så mye i Bibelen. 
bare jobs

Gøy ord.

brile

I vinduet hos øko-slakteren. 

ku

Ost.

j

Å krysse gaten i Amsterdam er ekstremsport.
h


Nemo Science Center sett fra en kanalbåt. Fin.

Cheddar

Jeg skrev at jeg ikke hadde spist cheddar på mange år, i en tekst som handlet om Storbritannia og engelske forfattere (og en skotsk), men så kom jeg på at jeg har jo spist jalapeños poppers, sånne runde baller som er frityrstekte, chilli cheese heter de på Burger King, inni dem er det smeltet cheddar og jalapenõs; det var nettopp det vi satt der og spiste som en slags frokost på en fyllesyk tidlig ettermiddag, jalapeño poppers, cheese sticks og løkringer med rømmedipp og tomatdipp, litt småekkelt egentlig, men likevel godt, ekkelgodt, jeg liker det ordet. Det er i samme kategori som stygtfint. Men i motsetning til ting som er styggfine, som egentlig, i bunn og grunn, når det siste ord skal sies, er stygge, man vil ikke ha dem, i hvertfall er det sånn for meg, så er ting som er ekkelgodt, faktisk godt, man vil jo spise dem i hvertfall jeg. Andre ting som er ekkelgodt er de mintfargede løsvektsgodteriene som er sure og i pastellfarge. Jeg vet ikke hva de heter, men de er ekkelgode, hver gang jeg kjøper løsvektgodteri med noen (for det er en sånn ting som jeg sjeldetn gjør alene, å spise godteri er noe jeg gjør sammen med folk) og jeg sier ta disse (og peker på de mintfargede & sure), sier vedkommende alltid æsj, de ekle der, eller noe lignende. Og jeg er enig, de er litt æsj, men gode for det om. En annen ekkelgod ting er kamskjell, som jeg bare har spist noen få ganger i mitt liv, rett og slett fordi jeg ikke tenkte på at det gikk ann å spise dem før en person viste meg det: tomorrow we are going to eat scallots. Og så spiste vi kamskjell, stekt sammen med laks og tunfisk foran oss i restauranten, en japansk restaurant i Paris, laksen var norsk, sa kokken som stod foran oss, jo, også var det en fisk til, men den kan jeg ikke huske.

Sist jeg spiste kamskjell, var på Brygga i Bergen, vi stakk innom Sze Chuan House og kjøpte oss kamskjell med ingefærsaus en vårdag hvor det ikke regnte, en vårdag hvor det faktisk var fint vær og sol, så vi satte oss på bryggekanten med bena dinglende og spiste kamskjell med ingefær, men den var veldig salt, altfor salt. Jeg lurer på om det var den dagen vi gikk og kjøpte øl og satte oss i en bortgjemt park oppe på Nøstet, en park som mest minner om en felleshage til alle som bor der, i nabolaget, som om vi var i hagen hos de vi kjenner der, eller om det var en annen dag, ja, det var en annen dag, men er det rart man forveksler dem, det er så få av de dagene med oppholdsvær, man kan likesom telle dem og når man tenker på alt det hyggelige man gjør når det er oppholdsvær i Bergen, på alt det hyggelige vi gjorde da det var oppholdsvær i Bergen (i fortid, fordi vi ikke bor der lenger), så tenker man (jeg) at alt det der skjedde på en dag, jeg presser alt det fine i en dag i hukommelsen, alt det hyggelige blir konsentrert til en dag, men når jeg tenker meg om vet jeg jo at det ikke var den samme dagen, det var en annen dag, og jeg kan ikke huske andre ting vi gjorde den dagen vi spiste kamskjell med ingefærsaus, bortsett fra at vi drakk kaffe et sted, det må vi ha gjort, det er ting jeg tenkte mens vi gikk til resturanten som tyder på at vi må ha vært og drukket kaffe først, kanskje lest i avisen, vært på forelesning. Gått ned trappene foran Johanneskirken nedover til sentrum med ryggsekken på og en bok inni, men jeg husker ikke hvilken, jeg kan kanskje huske det hvis jeg ser i notatbøkene mine, men jeg har ikke slikt her nå, jeg befinner meg i et midlertidig opphold og lever asketisk, med mye færre ting enn vanlig. Jeg liker det, jeg har en stabel med bøker langs veggen, oppå gelenderet. Det er bøkene jeg har tenkt til å lese i sommer, noen av dem er mine, noen av dem er biblioteksbøker. En av dem er en faglitterær bok, tenk det, en faglitterær bok, og så om feminisme, tenk det; en annen av dem er på tysk, en barne-/ungdomsbok, jeg kjøpte den i en fin bokhandel i Orangienstrasse i Berlin i høst, som vi spaserte opp og ned og hvor vi spiste kake og drakk kaffe på en fortauskafé til frokost og det var fortsatt stille i gatene, bokhandelen var på den andre siden av veien, etterpå gikk vi dit.

I en annen bokhandel kjøpte jeg postkort som jeg sendte til folk jeg aldri har møtt, jeg husker ikke hva jeg skrev, annet enn at det var om Berlin, kanskje selvfølgelig. Tankene går til da jeg var barn og sendte postkort hjemmefra til folk i min egen by, hva det stod på dem kan jeg ikke huske. Kanskje ønsker om en god sommer og hva jeg skulle gjøre. Det ene sendte jeg tilogmed til ei som bodde rett nedenfor en bakke bak nærmeste busstopp, altså tre minutter unna, jeg likte bare tanken på post, på å putte frimerker på ting og la det bli stemplet, sendt avgårde av noen andre, lagt i postkassa av noen andre, det seriøse i det. Derfor kan jeg og huske at en gang kostet frimerket 3,40 kr. Nå sender jeg nesten aldri noe og vet ikke lenger hva et frimerke koster, men det er godt over dobbelt så mye. Sist jeg sendte noe i posten var en pakke til min bror, han hadde bursdag. Siden det var en pakke måtte jeg betale mer enn et enslig lite frimerke til et brev på kanskje tre ark. Nei, jeg sendte et brev forleden også, til J, det glemte jeg. Kanskje jeg gjorde det etter at jeg sendte pakken til min bror, da ville dét blitt det siste jeg sendte.

Selv venter jeg på en pakke med bøker – en roman og en diktbok – jeg skulle fått den for lengst. Det er mulig, kanskje det har skjedd, at den har ankommet der jeg bodde sist, og ikke til den adressen jeg sa den skulle bli sendt til, det er mulig han som sendte pakken ikke fikk med seg det. Det er synd, men jeg har ikke akkurat mangel på bøker heller. Jeg skal nok få lest de bøkene en annen gang.

Glemme/huske

Jeg sitter på bussen på vei til og fra jobb og leser i Ulverton av Adam Thorpe, irriterer meg litt over kapitlene som er skrevet på engelsk dialekt, men skjønner at det jo er dét som gjør boka så god, i hvertfall en av grunnene, hvordan den skifter fra dialekt til dialekt ettersom årene går i dette stedet av England, hvordan den viser utviklingen i Ulverton, fra første kapittel, hvor den ene personen vender hjem fra krigen (jeg tror det er en krig han kommer fra) for å finne at kona hans har giftet seg på nytt med en annen, ja, sågar fått barn med denne nye mannen; de trodde, som hele landsbyen, at han som plutselig kommer tilbake fra krigen var død, borte for lenge siden, men det er han ikke, og hvorfor kommer han tilbake nå, det er gått så mange år, har han vært slave for araberne (tenker jeg, med historien om Cervantes friskt i minne)?

Og så slår det meg hvor mange bøker om England jeg har lest i det siste, jeg mener altså engelske bøker, bøker hvor handlingene foregår i engelske omgivelser, eller i hvertfall, ja, skotske omgivelser også (The Wasp Factory), jeg skulle til å si britiske, men det er feil, det er helt feil, Skottland er noe for seg selv, det jeg mente å si var: bøker i omgivelser fra den klasen med øyer som ligger i Europa, men som ikke er på kontinentet Europa, ja, dere skjønner vel hva jeg mener, bare tenk på english breakfast vs. continental breakfast, som man kan velge mellom på hotell rundtomkring i verden, også på de øyene jeg snakker om, øyene som liksom er utenfor kontinentet Europa, men likevel Europa. Jeg kunne sagt Storbritannia, men ikke storbritanniske omgivelser, det går jo ikke. England er jorder og porter, uendelig med jorder, skikkelig landsbruksland, det er i hvertfall det jeg sitter med av inntrykk etter den gangen vi kjørte England rundt, fra New Castle til York til London til Stratford-upon-Avon til Oxford til Stonehenge og omkring og omkring. På den samme turen kjørte vi også til Glasgow, Edinburgh og Oban, en liten by i Skottland, så vi kjørte altså rundt i Skottland, og Skottland, husker jeg, er helt annerledes; Skottland er heier og høyland, tåkete og vått, oser av mystikk (da vi var der hadde jeg nettopp lest Avalon av Marion Zimmer Bradley, hør, jeg var bare fjorten år og fantasyfreak); jeg husker vi kjørte etter en blå, liten bil og havnet på en blindvei, og da det ikke gikk ann å kjøre mer, hadde den lille, blå bilen forsvunnet i tåka, hvor hadde det blitt av den, vi kjørte jo bak den og nå gikk ikke veien lenger? Og i Oban bodde vi på et hotellrom hvor gulvet var skeivt, man kunne trille en ball over gulvet; og ute i gatene gikk vi til lyden av sekkepipe, men vi fant aldri ut hvor lyden av sekkepipe kom fra. Mystisk!

Jeg tror jeg spiste mye toast, men bare toast, ristede loffskiver; jeg likte ikke syltetøy, likte ikke smør, likte ikke bønner, likte ikke english breakfast tea, likte ikke pølser, likte ikke cheddar; begynte å like cheddar før jeg dro til Irland og Nord-Irland mange år senere, men likte det ikke lenger etter det igjen (satt på flyet hjem til Bergen og bestemte meg for å bli veganer), som om jeg hadde fått meg en overdose, ja, en overdose av cheddar, har ikke spist det siden, og jeg skal fortsatt ikke spise det.

Den beste frokosten er grov brødmat & pålegg. Grove brødskiver eller rundstykker, og avokado eller ost (som ikke er cheddar). Frukt & yoghurt. Grønn te eller kaffe. Vann. Det første jeg gjør når jeg går på kjøkkenet om morgenen er å drikke et glass vann. Og jeg går alltid på kjøkkenet om morgenen. Jeg spiser alltid frokost. Jeg overhørte en dame her forleden som sa hun hadde glemt å spise frokost den dagen. Hvordan kan man glemme det? Jeg glemmer hvor jeg la mobilen min hele tiden, jeg må hvem jeg nå enn er sammen med om å ringe den. Av og til er jeg alene og da er det ingen som kan ringe den, jeg må bare sitte og vente til noen faktisk ringer meg slik at jeg kan høre den og finne den. Jeg glemmer hvor brillene mine ligger, selv om jeg er avhengig av dem (jeg er faktisk handikappet uten), kanskje glemmer jeg dem faktisk ikke, jeg kan bare ikke se dem; hele verden er som en blurry masse uten dybde og avstander uten brillene mine, jeg blir av og til redd for at jeg skal tråkke på dem og være nødt til å leve uten dem i et par dager (som har skjedd før). Det hadde vært krise!

Andre ting jeg glemmer: jeg glemmer ting jeg sa i fylla, jeg gelmmer låttitler, jeg glemmer middelmådige bøker, jeg glemmer middelmådige filmer, jeg glemmer middelmådige band, jeg glemmer i grunnen alt som er middelmådig, jeg glemmer av og til tråden i en tekst når jeg er nødt til å avbryte den for å gjøre noe annet, når jeg skal fortsette på den senere, kanskje etter å ha drukket mocca på kafé, møtt mennsker på busstoppet og spist pizza (uten cheddar) til middag.

Ting jeg ikke glemmer: ting jeg har sagt (så lenge det ikke har blitt sagt på fylla, alle mine setninger er gjennomtenkte, og hvis de ikke er det, så er det så flaut at jeg i hvertfall ikke glemmer dem), ting kjæresten min har sagt (men han glemmer det), hva jeg hadde på meg første gang jeg klina med kjæresten min (men da var han ikke kjæresten min ennå), å spise frokost hver dag (livets mening—hvem trenger guruer og meditasjon etc. når man bare kan stå opp tidlig å spise frokost i fred?), hvilke avtegn som var hvor på hesten min (som døde da jeg var fjorten); han hadde en strømpe med en spiss oppover på høyre bakbein, en høy sokk på venstre bakbein, en lav sokk på venstre frambein og en enda lavere sokk på høyre frambein; hvite hår på manken, og en hvit stripe på neseryggen over til rosa på undersiden av mulen.

Foruten The Wasp Factory og Ulverton, har jeg lest Pikeskolen av Annabelle Despard, om en engelsk overklassebarndom; og nå har jeg vært på biblioteket og lånt to Smith-er. Ali og Zadie. Jeg tenkte ikke på det, det bare ble sånn, jeg så det da jeg kom hjem og tok bøkene (På stedet mil og Om skjønnhet) ut av bagen. Aldous Huxley har jeg også lånt, Vidunderlige nye verden, men så leste jeg forordet mens jeg stod under et busstopp i pøsregnet, om alle de uoversettelige Shakespeare-referansene og de engelske ordene som ikke funker helt på norsk –bare en advarsel! hilsen oversetteren – og da ombestemte jeg meg, jeg vil heller lese Brave New World. Jeg skal lese Brave New World til neste gang jeg treffer V, det var hun som sa jeg måtte lese den først, når enn det er vi treffes igjen, hun bor alltid andre steder, en stund i Paris, en stund i Stavanger, en stund i Amsterdam, en stund i Oslo; nå bor hun i en liten by i Nord-England, hvor hun pendler til Edinburgh hver dag, spurte meg sist vi traff hverandre: Har du lest Brave New World NÅ da? Nei, måtte jeg si, men jeg skal. Jeg skal, og nå skal jeg. Så fortalte hun om heiene ved byen sin som hun gikk turer i, og om de ville hestene som går rundt der, og jeg tenkte på dartmoor- og exmoor-ponnier, små, fine ponnier. Min hest var en welsh cob, de stammer opprinnelig fra Wales. På stamtavla hans hadde hestene navn som Derwen Arthur, Tyngwndwn, Cardi Llwyd og Aurwen. Walisisk. Eller kanskje det ikke heter walisisk, kanskje språket heter noe annet. Vi tog toget til Cardiff en gang, jeg handlet en masse Nirvana-bøker i en stor bokbutikk, for det var jeg opptatt av den sommeren, Nirvana, jeg hadde akkurat oppdaget dem, hørt alle platene om og om igjen, gledet meg til å våkne sånn at jeg kunne høre på Nevermind igjen, helst var det det første jeg gjorde, stod opp tidlig så jeg kunne høre Nevermind før jeg gikk på skolen, de siste månedene av ungdomsskolen, jeg husker det lyst og fint og fremtiden, den var usikker, men annerledes, akkurat som nå; jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til høsten, jeg står ikke standfastig ved mine valg, jeg er en tviler, en dveler, ombestemmer meg hele tiden, riktignok ikke i like stor grad som med min venninne V, men litt. Jeg blir av og til stresset når jeg tenker på det, men da er det bare å ikke tenke på det. Ennå. 

Om å sende bøker ut i verden

Av og til når jeg leser bøker andre steder enn hjemme (hvilket er svært ofte og hvorsomhelst: i en park, på kafé, i toget, på flyet, i innsjekkingskøen til flyet, på biblioteket, i bilen, på lesesalen når jeg ikke har lyst til å lese pensum, inni teltet på festival, på et hotellrom osv.) og jeg leser ut boka, hender det at jeg ikke gidder å ta boka med meg hjem igjen. Det er det forskjellige grunner til. Først og fremst synes jeg ikke det gjør noe å forlate ting, jeg blir aldri noe særlig attached til dem. Det er bare ting og jeg vil helst ikke ha noen ting i det hele tatt. Idéen med å eie minst mulig i verden appelerer sterkt til meg. Dessverre er det praktisk umulig å ikke eie noesomhelst, jeg er jo ikke en buddhistisk munk tross alt. Derfor vil jeg eie minst mulig. En bok jeg har lest og som jeg er ganske sikker på at jeg aldri kommer til å lese igjen er dermed lett å forlate. Boka kan godt være bra uten at jeg føler at jeg må ha den i bokhylla. Hvorfor skal jeg eie en bok jeg aldri kommer til å lese om igjen? Så mange bøker som det finnes og som jeg ennå ikke har lest, skal det svært mye til før jeg leser en bok om igjen. Selv A Concise Chinese-English Dictionary for Lovers som jeg har lest og elsker og har påstått at jeg kommer til å lese om igjen, har jeg ennå ikke lest om igjen, selv om det er en svært lettlest bok (jeg har riktignok tatt den ut av hylla noen ganger og lest bare noen avsnitt). Det er altså mange bøker jeg trygt kan forlate. F.eks leste jeg nettopp Tove Nilsens Kvinner om natten, jeg leste den ut på strekninga Kristiansand - Hokksund, hvor vi måtte av for å bytte til toget til Bergen. Selv om boka var god etterlot jeg meg den under en skiltstolpe på stasjonen i Hokksund, etter å ha prøvd å gå inn på stasjonen og legge den fra meg der, noe som ikke gikk fordi stasjonen var stengt på lørdager. Noen åpen kiosk var det heller ikke der. Tenk en stengt stasjon uten kiosk, jeg er glad det var en varm maidag så vi slapp å stå der og fryse i en halvtime før toget kom. I stedet stod vi ute og spiste moreller og melkesjokolade og jeg kunne konstantere at frukt og sjokolade smaker best når frukten ikke er en ordentlig frukt, som f.eks. bringebær- og sjokoladeis. Når frukten faktisk er en frukt, er den best for seg selv.

Kanskje de barna finner den, sa jeg da det kom en far med to små barn gående opp på plattformen. Jeg hadde selvsagt lagt boka under skiltstolpen i smug, forsikret meg om at ingen så meg fordi jeg tenker at at hvis noen ser at jeg legger fra meg en bok, så kommer de bare til å rope på meg og si at jeg glemte noe, og når jeg sier nei, jeg glemte ikke noe, den skal være der, kommer de bare til å synes at jeg er kjemperar. Eventuelt anklage meg for å kaste søppel der hvor søppel ikke skal være, men det er ikke søppel, bøkene er ikke søppel, jeg liker bare tanken på at noen skal finne dem og lese dem, at bøkene skal ut på en reise, rotere fra eier til eier, jeg vil at folk skal bli nysgjerrige og tenke hva er dette for noe, en bok, hva for en en bok er dette, hvorfor ligger den her, ja, nesten som en flaskepost; bøkene jeg forlater er nesten som flaskeposter, jeg kaster dem uti havet og så seiler de sin egen sjø, hvem vet hvem som kommer til å finne dem, og det er jo ofte gøy å finne en flaskepost (forestiller jeg meg, jeg har aldri funnet noen flaskepost); en gang sendte J og jeg ut en flaskepost mens vi satt i kano. Jeg hadde en gang drukket en flaske med hvitvin som hadde en kork med en ørn på, den skylte vi og jeg skrev på et ark, jeg skrev et oversatt indianerdikt på arket og vi bandt det til en blå tråd og festa den andre enden på korken slik at den som kom til å finne flaskeposten skulle få det lett med å dra opp arket fra flasken, det gjorde vi før vi dro av sted ut i kanoen, ut på sjøen; det var ikke akkurat åpent hav (vi satt jo i en kano, riktignok med redningsvester, men bevares), men saltvann var det i hvertfall, og det var tåke - morgentåke - og vi slapp flaska ut, den duppa i vannet, J tok bilde av den før vi padlet vekk fra den og snakket om å dra på sykkeltur nedover Europa, om å sykle på støvete landeveier i Frankrike og stoppe i små landsbyer (hvor jeg forestiller meg at alle er katolikker) og handle grønnsaker på torv, nesten rett fra jorda; vi snakka ikke om oster, for på den tiden var jeg veganer, spiste ikke ost (tenk at jeg ikke spiste ost på et helt år!); vi skulle på sykletur nedover Europa, men den våren padla vi. En annen gang padla vi på langtur til en øy og spiste matpakke og A og jeg kunne konstantere at det er best å spise en og en brødskive om gangen enn doble brødskiver, for å spise doble brødskiver (som i en sandwich på en måte) føles som å spise like lite som å spise enkle brødskiver, selv om det ikke er det, så da kan man likegodt spise enkle brødskiver, da går det ikke så fort å spise matpakka, for eksempel fire enkle istedet for to doble, det føles ut som om man spiser mer, og å spise er jo noe av det beste i verden.

Men av og til etterlater jeg meg bøker jeg ikke en gang har lest. Bøker som har kommet meg i eie uten at jeg egentlig ville det. Av og til får man jo bøker, det er hyggelig det, men livet er kort og bøkene så mange, jeg kan ikke bruke tid på å lese ting bare fordi jeg har fått dem. For eksempel var jeg en gang på en tilstelning hvor vi spiste ost og kjeks og druer og drakk rødvin og jeg fikk en goodybag med krimbøker. Det var før jeg bestemte meg for å gi krim en ny sjanse, så jeg gav bare alle sammen bort. Jeg etterlot meg dem ikke, jeg forlot dem ikke bare, jeg gav dem bort til en spesifikk person som kanskje ville være interessert. Det var noe annet med vampyrboka som kom i mitt eie; jeg var full og venta på noen og stod ved en brosjyrehylle hvor jeg fant noe annet enn en brosjyre, jeg fant en liten rekke med bøker, antagelig som noen hadde forlatt, eller kanskje var det en sånn hylle hvor man bytter bøker, en sånn hylle hvor man kan legge fra seg en bok og ta en annen, og der, der snappet jeg med meg en bok uten først og egentlig se på dem, hva slags bøker var det som lå der, nei, jeg bare tok en uten å tenke meg om, la den i veska og så dagen etter at jeg hadde tatt med meg hjem en fillete og gammel pocketversjon av The Vampire Lestat av Anne Rice, og jeg visste at jeg aldri kom til å lese den, jeg prøvde meg jo på klassikeren Dracula av Bram Stoker før jeg måtte gi meg etter kapittel fem eller noe deromkring fordi jeg har blodfobi og alle vet jo hva vampyrer livnærer seg av. Likevel fulgte den meg i flyttelasset til Bergen noen måneder etterpå, den har stått i hylla siden da, har sett på den og ikke tenkt noe over det, før nå, snart på vei til å flytte igjen, i en situasjon hvor jeg helst bør eie minst mulig (av praktiske årsaker, ikke filosofiske og spirituelle), jeg har tenkt jeg må kvitte meg med noen av disse bøkene, i dag tar jeg med meg denne vampyrboka og legger den et sted, what goes around comes around, jeg etterlot meg den på en trapp i Bergen, ute, det er sommer her nå, noen kommer til å finne den igjen før det begynner å regne igjen, det er jeg sikker på, noen kommer til å ta den med seg, forhåpentligvis, noen som liker vampyrbøker. Deretter, timer etterpå, kom jeg til å tenke på at jeg jo kjenner noen som leser en haug med vampyrbøker, det er det eneste de leser omtrent, vampyrbøker og annen fantasy, jeg satt og spiste pannekaker med dem en gang og samtalen handlet om bøker, alltid når den handler om bøker har jeg alltid veldig mye å si, men denne gangen, over pannekaker med pesto og fetaost, satt jeg i en samtale om bøker uten noe å si! Jeg hadde ikke noe å si om bøkene de leste. Jeg har lest én vampybok i mitt liv, Pretty Dead av Francesca Lia Block (forøvrig en bok jeg elsker, å, den er inderlig og fin), men den kunne jeg ikke si noe om, for jeg visste at de ikke visste hvem Francesca Lia Block er.

Hvorfor gav jeg ikke bare vampyrboka til en av disse i stedet? Jeg kunne ringt, sagt halla, skal vi ta en is i parken, møtt dem og spurt vil noen av dere ha denne boka, og hvis ikke, da kunne jeg ha lagt den fra meg på den trappa, eller i den parken; det er like fint, kanskje bedre, ja, bedre, å gi bort bøkene til noen som jeg tror kommer til å være interessert. Av og til bommer jeg, andre ganger bommer jeg ikke; det er fint de gangene jeg ikke bommer, folk som sier at nå har de lest den boka jeg gav dem, og den var veldig bra (jeg håper de ikke lyver for å være greie), andre ganger sier de nei, den var irriterende, jeg gadd ikke å lese videre; det hender motsatt vei også, den sommeren jeg begynte å løpe fikk jeg plutselig Murakamis What I Talk About When I Talk About Running i posten fra J, det var en fulltreffer, akkurat det jeg ville lese, men ikke visste at jeg ville lese.

Da jeg var i USA i vinter hadde jeg med meg to bøker på reisen. Den ene, Literacy and Longing in L.A., ble jeg ferdig med på toget fra New Orleans til El Paso, jeg tenkte at den gadd jeg ikke å ha med hjem, jeg som reiste med bare en liten trillekoffert og allerede hadde kjøpt nye bøker i et antikvariat i New Orleans, så jeg skrev en notis på innsiden av omslaget om at den som fant boka gjerne måtte ta den, det er en lang reisestrekning denne ruten med AmTrak tar, fra New Orleans helt til Los Angeles, Sunset Limited, kanskje kom det til å sitte noen i setet mitt etter at vi hoppet av i El Paso som kom til å kjede seg og trenge en bok, kanskje fordi de hadde lest ferdig sin bok, feilplanlagt mengden lesestoff som jeg ofte gjør når jeg er ute på tur, og da ofte er henvist til å lese alle mulige artikler i aviser som jeg ellers hadde hoppet over (det skal sies at jeg på denne måten faktisk av og til ender opp med å lære nye, interessante ting). Den andre boka jeg tok med fra Norge, var beatklassikeren On the Road; også den leste jeg ferdig et sted i Amerika, men den forlot jeg ikke, enda jeg ikke noterte ned noe i den, enda jeg ikke brettet mange eselører i den, enda det var et superslitt eksemplar jeg hadde funnet i en støvete bunke i en bruktsjappe i Bergen hvor det ellers bare er religiøse bøker å finne, omslaget holdt på å dette av selve boka, hvorfor la jeg den ikke fra meg, kanskje på en bensinstasjon i Flagstaff, langs route 66, det hadde passet seg, det hadde vært noe å tenke på i ettertid, kanskje det var noen på roadtrip som ville ha funnet den! Men nei, jeg besluttet å ta den med meg hjem, jeg besluttet å ta den med meg hjem og legge det slitte eksemplaret i hylla, jeg ble rett og slett attached til den, jeg tenkte der står den i hylla og minner meg om den gangen jeg leste On the Road on the road, litt sånn som steinene jeg tar med meg fra forskjellige steder, små steiner fra strender, ikke nødvendigvis spesielle steiner, ja, svært sjeldent spesielle steiner, men alltid gode å ta på, de ligger i en blå dukkekoffert i hylla, sammen med servietter fra en Ladurée-butikk i Paris (jeg vet ikke om det bare er den ene eller om det er mange av dem), undergrunnsbanebilletter fra forskjellige undergrunnsbaner i verden, et kart over Barcelona, museumsbilletter og sånne ting, sånne ting, også jeg, anti-samleren, har en boks med sånne ting, sentimentale ting, og noen bøker blir også slike sentimentale ting, de forlater jeg ikke et sted i offentligheten, de tar jeg med meg hjem, det finns noen av dem.

Så er det bøkene jeg ikke liker som jeg legger fra meg, og siden angrer på at jeg la fra meg fordi jeg har ombestemt meg, jeg liker dem likevel, som novellesamlinga No One Belongs Here More Than You av Miranda July, som jeg ikke likte den første gang jeg leste den, våren totusenogåtte, det er fire år siden, bare litt lenger enn tiden kjæresten min og jeg har vært sammen; den la jeg fra meg i museumskiosken til Sørlandets kunstmuseum, coveret var helt gult, veldig art-ish, jeg synes den sklei naturlig inn i butikken, det har jeg angret på siden, da jeg leste en av Julys noveller i en novelleantologi, "Something That Needs Nothing", for andre gang; den andre gangen forstod jeg det, jeg digget det, digget det jeg leste, angret på at jeg hadde lagt novellesamlingen hennes fra meg på et museum med vilje, skulle ønske jeg hadde den igjen og kunne lese de andre novellene i den på nytt igjen. Det er ikke alltid det er en god idé å drive sitt eget bokkretsløp, heldigvis har det bare skjedd en gang at jeg har angret.

Andre ganger forlater jeg bøker ved å bytte dem bort; jeg støter borti hyller hvor man kan ta bøker og legge fra seg bøker, jeg var en gang på biblioteket i Trondheim hvor de hadde en slik hylle; da hadde jeg ingen bøker å gi fra meg, men jeg tok en bok likevel; jeg tok en bok av Stephen King enda jeg ikke hadde noen planer om å lese Stephen King, likte bare idéen med en sånn bokhylle, og kanskje jeg kunne lese Stephen King bar for å kunne ta med en bok fra en sånn bytte-hylle, men det ble ikke noe av den lesningen av Stephen King, kan ikke huske hvilken bok det var, spyr ikke han ut bøker flere ganger i året, jeg endte med en av dem i bagasjen med meg hjem igjen fra Trondheim (hvor jeg faktisk var for å besøke tidligere nevnte J; vi lagde falafel fra scratch og jeg frøs nesten fingrene av meg i Trondhiems gater, og vi så filmen Fatso, som gav meg lyst til å lese boka av Lars Ramslie, noe jeg endte med å gjøre da jeg kom hjem), registrerte den på www.bookcrossing.com (jeg er medlem der, men har gitt opp å bruke det, nå sender jeg bare bøkene ut, uten å registrere dem der, som flaskepost) og la den av alle steder på biblioteket i Kristiansand, blant en haug andre bøker, hvorfor gjorde jeg det, der kom den garantert til å forsvinne i en hylle blant alle andre bøker, ingen ville legge merke til den der som en bok man bare kan ta, folk ville gå forbi, se forbi, aldri tenkt at det var en bookcrossing-bok, bare en bok blant mange, antatt at det var en biblioteksbok.

Men en annen gang jeg kom borti en byttehylle, på et hostell i København, la jeg fra meg en bok, jeg la fra meg Wives and Lovers av Richard Bausch, kjøpt på Shakespeare & Co. i Paris drøye én uke før; tittelen appelerte til meg, og prisen på 3 euro, jeg visste ingenting annet om den, tok den med meg på tur til København uka etter, leste den på toget gjennom Danmarks kjedelige landskap (tror Damark er det kjedeligste landet å reise i) mens kjæresten min benyttet sjansen til å kjøpe øl på toget (man kan det i Norge også, men hvem gjør det? bare fylliker), lesten den i mellomrom mens vi var i København, hva for en idé er det, å dra til København uka etter at man drar til Paris, som å spise et eple etter man har spist nougatkake, eple smaker ikke noe søtt da; uansett, jeg leste den, leste den ferdig, det var en skuffende bok, jeg la den fra meg i byttehyllen, byttet den med en en bok av Nicholas Sparks, tenkte jeg skulle lese den på toget hjem igjen, men fikk av en eller annen grunn ikke gjort det, må ha lest noe annet på toget, kanskje det bladet som er i alle danske tog som jeg akkurat nå ikke kan huske hva heter, men som jeg kan si faktisk er et veldig bra blad, veldig interessant, muligens leste jeg et intervju med den danske forfatterinnen Helle Helle, nei, det må jeg ha gjort året før det igjen, da vi tilbragte hele sommeren i København, for da husker jeg at jeg leste Hus og hjem da jeg kom hjem igjen. Det må ha vært noe annet interessant jeg leste i bladet. Eller kanskje snakket vi. Boka av Nicholas Sparks står i hvertfall uåpnet av meg i hylla, i sitt shinygrønne pocketcover, slitt, veldig slitt, men ikke slitt av meg, jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å lese den, kanskje på en dag hvor jeg trenger noe skikkelig lett noe, for han er en lettlest forfatter, er han ikke, jeg har alltid forestilt meg det.

Her en dag tenkte jeg at jeg skulle ta med meg Juletre til Afrika av Svein Tarald Framnes med meg ut i sola, ut i en park, lese den og så forlate den, jeg tenkte hvor bra kan en norsk debutantbok være (det hender de er superbe, som f.eks. Kjersti Annesdatter Skomsvolds Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, men som oftest er de middelmådige og ikke til å lese på nytt igjen), jeg kommer sikkert ikke til å kvie meg fra å legge den igjen (jeg skal snart flytte, det er derfor jeg har denne grillen med å lese bøker og så legge dem fra meg), men så leste jeg den og det var så morsomt, morsomt om en enkel mann som jobber som skogsarbeider; jeg satt og ventet på at det skulle bli kleint og at forfatteren plutselig skulle ta avstand fra hovedrollen, som for liksom å si: Jeg er ikke så enkel altså, bare jeg-personen, for det hender at forfattere gjør det når de skriver om enkle personer, plutselig så skriver de inn en ironisk, nei, sarkastisk, distanse til hovedpersonen, jeg hater det, det er som om all hjertevarme går vekk, men Svein Tarald Framnes, han gjorde ikke det, han var hele tiden med Helge, og det likte jeg, det gjorde hele boka varm (på en måte), det var hyggelig å lese denne boka, jeg humret med den, jeg vil kanskje kalle den lun, av alle ord. Jeg besluttet, etter å ha lest den ut, at jeg ikke bare kunne forlate denne boka, noen jeg kjenner kommer til å like den, jeg har allerede noen i kikkerten, de kan få den, lese den i sommervarmen, det tror jeg den passer til.

Og så er det de bøkene jeg glemmer at jeg har sendt ut. Jeg var nemlig på danskebåten en gang, mellom Kristiansand og Hirtshals (eller motsatt vei), da jeg la fra meg en bok. Det husker jeg, men jeg husker ikke hvilken bok det var jeg etterlot meg, husker bare jeg tenkte at kanskje kom boka til å havne hos en danske, eller enda bedre: hos en tysker, bedre fordi den da ville komme enda lengre ut i verden, reise langt, havne langt fra min bokhylle, også den tanken og forhåpningen som med flaskepost, man vil jo at de skal havne langt vekk, helst i et annet land på et annet kontinent, enn at de skal slås tilbake av bølgene, tilbake til stranden der hvor du står og forestiller deg en slags "sommerfugleffekt," en sommerfuglseffekt som du er skyld i, hadde ikke jeg gjort akkurat dette, så hadde ikke dét skjedd, noe jeg tenker på hele tiden, ofte i sammenheng med hvordan jeg møtte kjæresten min, det er en skikkelig tilfeldighet, skyldes utelukkende at det ikke var flere billetter igjen til den filmen vi ville se på kino, bestevenninna mi og jeg, så vi måtte gå og ta en øl i stedet og så videre; jeg har tenkt så mye på det at det er rart jeg ikke kan huske hvilken film det var vi hadde tenkt til å se, men husker at alternativet muligens var en en actionheltfilm, og det ville vi ikke se, og vi kunne ikke akkurat gå hjem eller, det var en sånn fin fridag, atten år var vi en dag i juli; jeg har alltid likt å gå på kino på sommerkvelder, mørket og svalheten er liksom litt etterlengtet etter en dag i strålende sol, og når man vet at solen fortsatt vil være der når man går ut av kinomørket igjen.