Årssummering 2013: Mai

I mai slo jeg opp med han som jeg var sammen med i nesten fem år. Jeg leste ekstremt mange bøker, leverte inn bacheloroppgaven og hadde eksamen. 

Månedens beste bok: Nesten hele forfatterskapet til Helle Helle. (Jeg leste alle bøkene hennes på rappen.)

Månedens kjipeste bok: Gidder jeg ikke nevne en gang. 

En annen forfatter jeg oppdaget i mai og som jeg likte veldig godt var Ingvild H. Rishøi. 

Var på Kulturhistorisk museum i Oslo og så en utstilling om menneskets bruk av hesten opp igjennom historien. Lærte ingenting nytt. Etterpå fikk jeg gratis økologisk is fra Charlottes iskrem. 

Før jeg slo opp med kjæresten klarte han å lokke meg inn på Blitz for å kjøpe kaffe. Det var kanskje det som gjorde utslaget. (Neida.)

Vil gjerne fremstille meg som en fin dame, men det er egentlig dette som er sannheten. Skrubbsår på knærne, en dott hår på hodet som jeg aldri grer, for lat til å ta på mine egne sko og med en sigg i hånden.
os

I Bergen var det vår og jeg tok bilde av det. 

Var mye på fjelltur i Bergensfjellene.
opp

Så hele andre sesong av Girls og gjenkjente meg minst like mye som under sesong en. Gleder meg veldig til sesong tre neste måned! 

For å prøve noe nytt, tok jeg, istedet for å ta buss/tog/fly, båt hjem til Kristiansand fra Bergen. I hvertfall delvis. Den gikk bare til Stavanger. Underveis stoppet vi i Haugesund. Det var ikke så veldig spennende, men helt ok. 

Spiste stekt makrell fisket opp av Skagerrak. At dette (og reker) er livretten min er kanskje det mest klisjéaktige sørlandske ved meg. Ellers er jeg ateist, snakker blandingsdialekt med mye østlandsk i og synes båtliv er dødskjedelig. 

Det var vår i Kristiansand også, og det tok jeg også bilde av. 

Holmer og skjær. <3 

Gikk syvfjellsturen for andre gang. Jeg ble mye mindre sliten i år enn to år tidligere, og jeg brukte mye mindre tid. Det føles godt at ting går fremover. En dag går jeg sikkert opp Kilimanjaro. (Med min egen ryggsekk, ikke med lokale ryggsekkbærere.)

Litteraturen i pinsen

Sekstende mai satte jeg meg på ferga til Stavanger med det nyeste nummeret av The Paris Review, på vei til en helg på Sørlandet.

På 17.mai gjorde jeg noe nytt noe. Jeg gikk for å høre på en tale. Etter tradisjonstro bløtkake, laksesmørbrød og kaffe på Hotell Ernst, gikk vi til Wergelandsparken og hørte på 17.mai-talen til Wergelandselskapet. Det viste seg at talen ikke skulle handle om Henrik, men om Camilla Collett siden det er tohundre år siden hun ble født i år. Etterpå tenkte jeg litt på om jeg noensinne har lest noe av henne. Jeg kom fram til at det må jeg ha gjort, men kom ikke på noe spesifikt. Mens Henrik Wergeland er en sterk person i mitt litterære register, er Camilla Collett bare vag.



På søndag dro pappa og jeg på tur til Monsøya i Ny-Hellesund med lokalboende guide. Her bodde sørlandspoeten Vilhelm Krag. Han vet jeg heller ikke så mye om, bortsett fra at han har diktet om hvor vakker Vesterveien er, og at ja, den er det; hvor mange ganger har ikke jeg syklet på Vesterveien en sommernatt og tenkt nettopp dét, eller da vi brukte to timer på å gå den en nyttårsaften føret var helt forjævlig, men det gjorde ikke noe, for vi hadde lommelerke og en flaske sjampis og så på fyrverkeriet over havet; at det er en statue av ham der, på Vesterveien, og at det er et sted vi ofte har tatt sigarettpauser på vei  til Vågsbygd etter at nattmaten er inntatt; og at konserthuset Kilden er oppkalt etter et av verkene hans.

Men altså, at Vilhelm Krag hadde hus i Ny-Hellesund, det er noe enhver sørlending vet. Noe jeg derimot ikke visste, var at Nordahl Grieg også har tilbragt tid i Ny-Hellesund mens han har skrevet dikt.

Forøvrig, mens vi trasket på stiene, tenkte jeg litt på to bøker om nettopp øy-liv som jeg nylig har lest, nemlig Sommerboken av Tove Jansson og Øyer i hjertet av Tove Nilsen. Begge to kan anbefales. (Og apropos finske forfattere, tusen takk for alle de nyttige anbefalingene jeg fikk!)

Vi var også en tur oppe i loshytta. Etter sigende kan man der se helt over til Danmark. Min litterære unnskyldning for å fortelle dette, er at jeg for tiden er superhekta på (danske) Helle Helle og synes alle burde lese henne. Spesielt Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann.

Senere ble det tid til årets første grillings. Mens lammekotelettene på grillen grillet seg ferdige, leste jeg et dikt av Harald Sverdrup i Dagbladet og ble fan.

Så dro jeg tilbake til Bergen med fly andre pinsedagsmorgen, og da jeg kom fram var det som om jeg hadde kommet til Syden. Jeg gikk hjem, fant verdens første nummer av svensk Granta i postkassa, skiftet til shorts og sandaler, kjøpte meg iskaffe og satte meg i en park.

Men på onsdag, på onsdag!, er det retorikkeksamen, Albert Camus, Derrida og Shakespeare som gjelder.

Engangskamera: Kristiansand, Tvedestrand og Stavanger

Hadde ikke bare engangskamera med rundt i Lillehammer og Bergen, men også i Kristiansand, Tvedestrand og Stavanger.

Softis med strøssel.
karl

Sommerkveldssol i Vestre Strandgate i Kristiansand.
fint

Fest på Mølla på Grim i Kristiansand.
helene

På bruktbutikken. 

hemmelig

På Kanonmuséet/Møvig fort i Kristiansand.
flekkr

Dette bilde er ikke fra en sommernatt, men fra jula 2010. Man kan formelig nesten se sprengkulda i dette bildet. 
dynamight

Fra samme fest som bilde ovenfor, men her sitter vi tydeligvis under en varmelampe. 

bjørne

Tidlig vår/sen vinter 2011, på Tangen i Kristiansand. 
tangen

Kaffe og eplekake med krem på Museumskaféen på Sørlandets Kunstmuseum den samme vinteren/våren som over. Nå finnes ikke Museumskaféen lenger. I stedet finnes Mean Bean der, og de serverer sykt god americano.
krem

Platesalg i Stavanger våren 2011. 
salg

Stavanger våren 2011.
sykkel

I Stavanger har de hus i pastellfarger.
lilla

I Stavanger har de båter med helikopterplattformer. 

j

I Tvedestrand har de en vei ved navn Måneveien. 
før

Bokantikvariat i bokbyen Tvedestrand.
brukt

Glemme/huske

Jeg sitter på bussen på vei til og fra jobb og leser i Ulverton av Adam Thorpe, irriterer meg litt over kapitlene som er skrevet på engelsk dialekt, men skjønner at det jo er dét som gjør boka så god, i hvertfall en av grunnene, hvordan den skifter fra dialekt til dialekt ettersom årene går i dette stedet av England, hvordan den viser utviklingen i Ulverton, fra første kapittel, hvor den ene personen vender hjem fra krigen (jeg tror det er en krig han kommer fra) for å finne at kona hans har giftet seg på nytt med en annen, ja, sågar fått barn med denne nye mannen; de trodde, som hele landsbyen, at han som plutselig kommer tilbake fra krigen var død, borte for lenge siden, men det er han ikke, og hvorfor kommer han tilbake nå, det er gått så mange år, har han vært slave for araberne (tenker jeg, med historien om Cervantes friskt i minne)?

Og så slår det meg hvor mange bøker om England jeg har lest i det siste, jeg mener altså engelske bøker, bøker hvor handlingene foregår i engelske omgivelser, eller i hvertfall, ja, skotske omgivelser også (The Wasp Factory), jeg skulle til å si britiske, men det er feil, det er helt feil, Skottland er noe for seg selv, det jeg mente å si var: bøker i omgivelser fra den klasen med øyer som ligger i Europa, men som ikke er på kontinentet Europa, ja, dere skjønner vel hva jeg mener, bare tenk på english breakfast vs. continental breakfast, som man kan velge mellom på hotell rundtomkring i verden, også på de øyene jeg snakker om, øyene som liksom er utenfor kontinentet Europa, men likevel Europa. Jeg kunne sagt Storbritannia, men ikke storbritanniske omgivelser, det går jo ikke. England er jorder og porter, uendelig med jorder, skikkelig landsbruksland, det er i hvertfall det jeg sitter med av inntrykk etter den gangen vi kjørte England rundt, fra New Castle til York til London til Stratford-upon-Avon til Oxford til Stonehenge og omkring og omkring. På den samme turen kjørte vi også til Glasgow, Edinburgh og Oban, en liten by i Skottland, så vi kjørte altså rundt i Skottland, og Skottland, husker jeg, er helt annerledes; Skottland er heier og høyland, tåkete og vått, oser av mystikk (da vi var der hadde jeg nettopp lest Avalon av Marion Zimmer Bradley, hør, jeg var bare fjorten år og fantasyfreak); jeg husker vi kjørte etter en blå, liten bil og havnet på en blindvei, og da det ikke gikk ann å kjøre mer, hadde den lille, blå bilen forsvunnet i tåka, hvor hadde det blitt av den, vi kjørte jo bak den og nå gikk ikke veien lenger? Og i Oban bodde vi på et hotellrom hvor gulvet var skeivt, man kunne trille en ball over gulvet; og ute i gatene gikk vi til lyden av sekkepipe, men vi fant aldri ut hvor lyden av sekkepipe kom fra. Mystisk!

Jeg tror jeg spiste mye toast, men bare toast, ristede loffskiver; jeg likte ikke syltetøy, likte ikke smør, likte ikke bønner, likte ikke english breakfast tea, likte ikke pølser, likte ikke cheddar; begynte å like cheddar før jeg dro til Irland og Nord-Irland mange år senere, men likte det ikke lenger etter det igjen (satt på flyet hjem til Bergen og bestemte meg for å bli veganer), som om jeg hadde fått meg en overdose, ja, en overdose av cheddar, har ikke spist det siden, og jeg skal fortsatt ikke spise det.

Den beste frokosten er grov brødmat & pålegg. Grove brødskiver eller rundstykker, og avokado eller ost (som ikke er cheddar). Frukt & yoghurt. Grønn te eller kaffe. Vann. Det første jeg gjør når jeg går på kjøkkenet om morgenen er å drikke et glass vann. Og jeg går alltid på kjøkkenet om morgenen. Jeg spiser alltid frokost. Jeg overhørte en dame her forleden som sa hun hadde glemt å spise frokost den dagen. Hvordan kan man glemme det? Jeg glemmer hvor jeg la mobilen min hele tiden, jeg må hvem jeg nå enn er sammen med om å ringe den. Av og til er jeg alene og da er det ingen som kan ringe den, jeg må bare sitte og vente til noen faktisk ringer meg slik at jeg kan høre den og finne den. Jeg glemmer hvor brillene mine ligger, selv om jeg er avhengig av dem (jeg er faktisk handikappet uten), kanskje glemmer jeg dem faktisk ikke, jeg kan bare ikke se dem; hele verden er som en blurry masse uten dybde og avstander uten brillene mine, jeg blir av og til redd for at jeg skal tråkke på dem og være nødt til å leve uten dem i et par dager (som har skjedd før). Det hadde vært krise!

Andre ting jeg glemmer: jeg glemmer ting jeg sa i fylla, jeg gelmmer låttitler, jeg glemmer middelmådige bøker, jeg glemmer middelmådige filmer, jeg glemmer middelmådige band, jeg glemmer i grunnen alt som er middelmådig, jeg glemmer av og til tråden i en tekst når jeg er nødt til å avbryte den for å gjøre noe annet, når jeg skal fortsette på den senere, kanskje etter å ha drukket mocca på kafé, møtt mennsker på busstoppet og spist pizza (uten cheddar) til middag.

Ting jeg ikke glemmer: ting jeg har sagt (så lenge det ikke har blitt sagt på fylla, alle mine setninger er gjennomtenkte, og hvis de ikke er det, så er det så flaut at jeg i hvertfall ikke glemmer dem), ting kjæresten min har sagt (men han glemmer det), hva jeg hadde på meg første gang jeg klina med kjæresten min (men da var han ikke kjæresten min ennå), å spise frokost hver dag (livets mening—hvem trenger guruer og meditasjon etc. når man bare kan stå opp tidlig å spise frokost i fred?), hvilke avtegn som var hvor på hesten min (som døde da jeg var fjorten); han hadde en strømpe med en spiss oppover på høyre bakbein, en høy sokk på venstre bakbein, en lav sokk på venstre frambein og en enda lavere sokk på høyre frambein; hvite hår på manken, og en hvit stripe på neseryggen over til rosa på undersiden av mulen.

Foruten The Wasp Factory og Ulverton, har jeg lest Pikeskolen av Annabelle Despard, om en engelsk overklassebarndom; og nå har jeg vært på biblioteket og lånt to Smith-er. Ali og Zadie. Jeg tenkte ikke på det, det bare ble sånn, jeg så det da jeg kom hjem og tok bøkene (På stedet mil og Om skjønnhet) ut av bagen. Aldous Huxley har jeg også lånt, Vidunderlige nye verden, men så leste jeg forordet mens jeg stod under et busstopp i pøsregnet, om alle de uoversettelige Shakespeare-referansene og de engelske ordene som ikke funker helt på norsk –bare en advarsel! hilsen oversetteren – og da ombestemte jeg meg, jeg vil heller lese Brave New World. Jeg skal lese Brave New World til neste gang jeg treffer V, det var hun som sa jeg måtte lese den først, når enn det er vi treffes igjen, hun bor alltid andre steder, en stund i Paris, en stund i Stavanger, en stund i Amsterdam, en stund i Oslo; nå bor hun i en liten by i Nord-England, hvor hun pendler til Edinburgh hver dag, spurte meg sist vi traff hverandre: Har du lest Brave New World NÅ da? Nei, måtte jeg si, men jeg skal. Jeg skal, og nå skal jeg. Så fortalte hun om heiene ved byen sin som hun gikk turer i, og om de ville hestene som går rundt der, og jeg tenkte på dartmoor- og exmoor-ponnier, små, fine ponnier. Min hest var en welsh cob, de stammer opprinnelig fra Wales. På stamtavla hans hadde hestene navn som Derwen Arthur, Tyngwndwn, Cardi Llwyd og Aurwen. Walisisk. Eller kanskje det ikke heter walisisk, kanskje språket heter noe annet. Vi tog toget til Cardiff en gang, jeg handlet en masse Nirvana-bøker i en stor bokbutikk, for det var jeg opptatt av den sommeren, Nirvana, jeg hadde akkurat oppdaget dem, hørt alle platene om og om igjen, gledet meg til å våkne sånn at jeg kunne høre på Nevermind igjen, helst var det det første jeg gjorde, stod opp tidlig så jeg kunne høre Nevermind før jeg gikk på skolen, de siste månedene av ungdomsskolen, jeg husker det lyst og fint og fremtiden, den var usikker, men annerledes, akkurat som nå; jeg vet ikke hva jeg skal gjøre til høsten, jeg står ikke standfastig ved mine valg, jeg er en tviler, en dveler, ombestemmer meg hele tiden, riktignok ikke i like stor grad som med min venninne V, men litt. Jeg blir av og til stresset når jeg tenker på det, men da er det bare å ikke tenke på det. Ennå. 

Om middelmådig litteratur

Jeg kommer for sent til forelesningen, altfor sent; finner ut at jeg heller kan sette meg i kantina og gå inn i forelesningssalen når det blir pause, sier til meg selv at det er fordi jeg ikke vil være en sånn person som kommer for sent og forstyrrer, men det er ikke helt sant, jeg har jo gjort det før, kommet for sent inn og fortsyrret; bare i dag vil jeg ikke være en sånn person, diktere fra middelalderen (og før og etter) er ikke helt min greie, jeg vil heller sitte i kantina og lese litt, unnskylder meg videre at det jeg skal lese jo er på pensum, Miguel Cervantes' Don Quixote. Leser og drikker kaffe fra termosen, men kommer ikke langt før jeg blir forstyrret av nabobordet - ikke en plagsom forstyrrelse, men en fornøyelig forstyrrelse; de er utlendinger, tyske, tror jeg, for det er tysk de snakker (det kan selvsagt hende de er sveitsere eller østerrikere, eller kanskje bare en av dem er tysker mens den andre er fra f.eks. Nederland, men kan tysk og så har de blitt enige om å snakke tysk for det liker de så mye bedre enn å snakke engelsk med hverandre), før en tredjemann kommer og de begynner å snakke på god, men gebrokken norsk, det er visst som om tredjemannen insisterer Vi må snakke på norsk, for vi skal jo lære det (jeg er ikke en sånn person, jeg blir redd uten språket mitt). Eller kanskje han ikke kan tysk, kanskje han er spansk (eller noe helt annet). Jeg mistenker at de tar et eller annet litteraturfag, for de spør hverandre om de har lest den boken. Ja, sier han ene. Nei, sier den eneste kvinnen. Så snakker de om at det ikke skjer noesomhelst i boka, ikke noe. Det bare surrer rundt og rundt og rundt, kanskje litt sånn som Don Quixote, tenker jeg, eller, joda, det skjer jo mye rart i den, men det er jo det samme. Knute på knute på knute som løses opp (det skal sies at jeg ikke har kommet så veldig langt i den). Deretter sier (den eneste) kvinnen at hun ikke har funnet en eneste norsk forfatter som hun liker. Jeg tenker: Hamsun! Og hva begynner den ene mannen å snakke om da? Jo, Hamsun. Han har lest Hamsun, men han vet ikke helt om han liker Hamsun, han trodde han skulle komme til å lese noe, men så var det helt annerledes enn han tenkte seg. Slik er det hver gang jeg leser Hamsun. Jeg tenker alltid jeg skal komme til å lese noe, men dette noe, det viser seg alltid å bli noe annet.

Jeg lurer på: Hva er det kvinnen har lest av norsk litteratur fra før av? (Hun har ikke lest Hamsun viser det seg.) Jeg er nysgjerrig og lutter øre, har glemt vekk Don Quiote og Sancho Pancha for lenge siden, men så: går de! De går, de skal kanskje på forelesning, de er ferdig med yoghurtene sine - de går!- og jeg etterlates i kantinen til å følge med videre på ferden i 1500-talls Spania og egne teorier. Jeg tar meg selv i å tenke: Hun har sikkert lest Hanne Ørstavik. Det suger. Eller enda verre: Hun er på utveksling i Bergen og har fått for seg at Tomas Espedal er noe å lese. Da er det jo ikke noe rart. Kanskje har hun lest Frode Grytten, og det er fint det, men kanskje ikke helt Det Store. Hun har definitivt ikke lest Tarjei Vesaas. Eller kanskje hun har det, men smaken er annerledes, den er som baken. Jeg digger Tarjei Vesass, synes det er helt fantastisk. Fuglane. Fuglane! For en bok. Tenk om hun har lest Lars Saabye Christensen. Ugh. Eller Jostein Gaarder, som forøvrig er greit nok, men for min del heller ikke helt Det Store, selv om jeg har lest ca. alle bøkene hans; tenk at jeg har det forresten, det må jeg ha gjort da jeg var tretten år og ikke visste så mye om litteratur og hva man kunne lese, på den tiden leste jeg masse av hver forfatter, i motsetning til nå, nå leser jeg én bok av en forfatter og går videre. Move on, har ikke tid til å dvele ved et forfatterskap, noe jeg tenker ofte er synd; skulle gjerne meske meg i Lorrie Moore for eksempel, det var jo planen min etter at jeg hadde lest Birds of America, noe av det beste jeg har lest det siste året, nei, mer enn det, noe av det beste i den store sammenhengen! Lorrie Moore, jeg kjøpte jo A Gate at the Stairs på Barnes & Noble i Phoenix rett etter at jeg hadde lest Birds of America (fantastisk, dritfin, knakende god, bøyer meg i støvet, det er slik noveller skal være), det er en stund siden, mer enn et par måneder siden, men jeg har fortsatt ikke begynt på A Gate at the Stairs. Det nærmeste jeg kommer å fordype meg i en forfatter den siste tiden er Banana Yoshimoto. Jeg har lest seks kortromaner av henne. Men merk nettopp det: kortromaner. Det er ikke tid til mere, det er ikke tid til å fordype seg i en forfatter som skriver romaner som det tar lengre tid enn tre timer å lese. Hvorfor det? Det er synd, jeg skulle ønske jeg gjorde det, men det blir aldri slik; jeg hopper fra den ene forfatteren til den andre, tar opp de jeg liker kanskje år siden.

Leste nettopp Jonathan Franzens The Corrections, da var det et år siden jeg leste Frihet på toget til Stavanger, i Stavanger (på den høyden, der oppe ved det tårnet, mens det blåste og jeg røykte sigg og ventet på at kjæresten min skulle ankomme byen) og på vei hjem fra Stavanger. Ett år. Ett år mellom en bok til en annen i et forfatterskap, da må jeg vente til jeg blir førti til jeg kan si at jeg har fordypet meg i et forfatterskap (hvis det skal fortsette på den måten), ja , riktig fordypet meg inn i et forfatterskap, og ikke tro det er Franzen jeg velger heller, hvis jeg skulle valgt (men jeg gjør det ikke, for jeg fordyper meg jo ikke); hvem hadde jeg valgt? Skulle gjerne lest mer av Hamsun. Jeg liker jo Hamsun svært godt. Skulle gjerne lest mer av Jennifer Egan. Og Gabriel Garcia Marquez, Vladimir Nabokov, Linn Ullmann, Virginia Woolf, Jan Kjærstad, Siri Hustvedt, Gustave Flaubert, Goethe, og en haug med flere. Men det er jo så mange jeg fortsatt ikke har lest! Thomas Bernhard, Sarah Kane, Hemingway (herregud, jeg har ikke lest en eneste roman av Hemingway!), Jean Cocteau, Truman Capote, Édouard Levé, Selma Lagerlöf, Jorge Luis Borges og så videre i det uendelige. Hva skal man velge. Hva skal man velge. Og så, midt oppi alt dette, av uvisse grunner, begynner jeg på perifere novellesamlinger som jeg såvidt har hørt noe om, av nysgjerrighet kanskje, som viser seg å være middelmådige, bare helt ok, men middelmådige. Et par timer opptar dem meg, og jeg lar dem oppta meg disse timene; så etterlater de meg uten å ha gitt meg noe, jeg glemmer dem, glemmer dem nesten i samme åndedrag som jeg lukker igjen siste side. Timer borte, kunne lest noe annet, kunne lest noe som garantert kommer til å være bra; du vet, på den samme måten som da jeg leste Kjærlighet i koleraens tid; man vet man skal til med en bra bok, og etterpå viser det seg at ikke bare var det en bra bok, men det var en helt eksepsjonelt bra bok som jeg kommer til å lese om igjen; å, for en bra bok, fordømt god! Istedenfor så villedes jeg av en upålitelig nysgjerrighet, som sjeldent gir noe utslag hvor jeg ikke blir skuffet (jeg kan ikke komme på noe unntak i skrivende stund). Middelmådige bøker, jeg skulle til å si at ikke noe er verre enn middelmådige bøker, for det er det jo, det finnes mye ille i verden, men fra en lesers ståsted, så finnes det ikke noe verre enn middelmådige bøker, de er helt ubrukelige, tidsfordriv i simpleste forstand, best egnet for å holde for korte bordben på plass (for de er alltid korte disse middelmådige novellesamlingene, som om forfatterne av dem helst ville gjøre minst mulig for å kunne kalle seg forfattere).

Livet og litteraturen totusenogelleve 2/4

APRIL
April er måneden jeg sletter meg fra Facebook fordi jeg ikke orker å tenke at alle andre lever bedre liv enn meg (selv om jeg vet at det er en dum tanke), drar til Oslo og griller for første gang i år. Laks og potetsalat. Jeg tar trikken fra Grünerløkka til Majorstuen for å spise indisk(!) og havner på en fest med en masse attenåringer hvor jeg røyker sigg på kjøkkenet og snakker om Kaisers Orchestra. Jeg kjøper gamle Vinduet-magasiner på Lucky Eddies og ser Vågsbygd Handy på Parkteateret. Jeg forelsker meg i Munch og tar toget videre til hytta, hvor jeg skriver min første akademiske oppgave og leser ferdig Haruki Murakamis Trekkoppfuglen. Vi drikker påskemust og spiser kanelbullar i Sverige. Jeg ser Vågsbygd Handy én gang til i Stavanger i slutten av måneden, hvor sommeren allerede er ankommet. Jeg får gnagsår i de nye conversene der jeg vandrer langs trehusbebyggelsen, henger på Bøker & Børst og jeg drikker hundre rom & cola. Den fremmede av Albert Camus, Vilhelms værelse av Tove Ditlevsen, Innsirkling av Carl Frode Tiller og Haruki & jeg av Nils-Øivind Haagensen må alle konkurrere om å bli månedens beste bok. Månedens verste bok er derimot mye lettere å kåre: det er Johan Harstads Buzz Aldrin, hvor ble deg i alt mylderet?













































































cooljdhdhd
kjkjkjkjj


MAI
I mai drar vi på roadtrip til Tvedestrand og alle bokantikvariatene, jeg slutter å sminke meg fordi jeg får for meg at det er altfor trivielt å bruke tid på sånt, jeg drømmer om jacarandatrær og California og vi drar på tur til Bergen for å gå de syv fjell. På hjemveien til Kristiansand kjører vi over Hardanger (verdens vakreste sted) og på en ferje hører vi på fine dialekter mens vi spiser sveler og leser avisen og Heidi Lindes Nu, jävlar! Den beste boka jeg leser i mai er Hamsuns Mysterier. Den dårligste boka jeg leser i mai er Sov eller snakk om kjærlighet av Bjørn Esben Almaas.

JUNI
I begynnelsen av juni drar jeg til Oslo igjen og der er det så varmt at jeg bare har på meg en bomullskjole. Jeg ser Vågsbygd Handy atter en gang på Musikkfest og går på eksamensutstillingen til prosjektskolen. Helgen etter drar jeg til Paris alene og skriver og røyker i hver eneste park. Jeg skriver og skriver og skriver og leser i Kazuo Ishiguros Never let me go. Jeg besøker Versailles og later som jeg er med i Sofia Coppolas Marie Antoinette. Jeg spiser is, drikker rødvin fra 1990 og sitter på trappen utenfor Sacre Coeur. Jeg skriver og ser på bilder av Monet. Jeg prøver å snakke fransk, men blir sittende å høre i stedet. Når jeg drar hjem bestemmer jeg meg for å alltid reise alene. Men det er ikke sant, for senere i juni tar kjæresten min og jeg toget til København. Jeg leser Necklace of Kisses for andre gang i år og leser Francesca Lia Blocks dikt forty-five thoughts for my daughter and my virtual daughters fem ganger hver dag etter at jeg leser det for første gang i diktsamlingen How to (Un)Cage a Girl. Den beste romanen jeg leser er Døden & Co av Lukas Moodysson (det er da jeg virkelig forelsker meg i ham) og Wives & Lovers av Richard Bausch som jeg kjøper på Shakespeare & Co i Paris er den dårligste boken jeg leser. I slutten av juni drar jeg til Indonesia. Hjemme i Norge er jeg å finne i Hove-boka til Flamme Forlag: Var du der for musikken.

Flyttemelding

På bussen til Stavanger skriver jeg svulstige dikt med rød penn på baksiden av alle google maps-kartene jeg har printet ut over Bergen, jeg har printet ut kart over mitt nye hjemsted, bydelen jeg skal bo i, adressen til det nye huset, og også over biblioteket, for selv om jeg har bodd i Bergen før vet jeg ikke hvor biblioteket er, jeg fant det liksom aldri. Nå vet jeg det, det ligger i Strømgaten, rett ved Lille lungegårdsvannet, dit skal jeg gå dagen etter, men foreløpig sitter jeg på bussen til Stavanger og lurer på om jeg kommer til å klare å bære over all bagasjen til en neste buss som skal ta meg med til Bergen, håper den bussen ikke går fra et stopp altfor langt vekk, jeg husker en av de andre gangene jeg dro fra/til Bergen, hvor de holdt på å bygge om på busstasjonen i Stavanger, da måtte jeg gå dritlangt med mye bagasje, tror ikke det var så veldig varmt ute da heller, når det er kaldt i været gjør det liksom alt så mye verre, men nei, det går greit denne gangen. Varmt er det også, tilogmed i Bergen når jeg ankommer skinner det, det var en fin velkomst, og så slår det meg at det er så grønt her på vestlandet, alt er så GRØNT, og så tenker jeg at det er så sykt fint på Vestlandet, jeg må liksom si det til meg selv hver gang jeg kommer hit, det er så vannvittig fint her, det må være verdens fineste sted. Så hører jeg litt på Missy Elliott og trykker stopp-knappen på Nestun, for jeg er ikke en av studentene som insisterer på å bo i byen, i sentrum, nei, jeg skal bo liksom litt på landet, et stenkast unna sauer, en ku, hester og geiter, i et blått hus med en hage med søtten plommetrær eller noe sånt, der skal jeg og kjæresten min bo, fryktelig eksotisk, jeg har aldri bodd på landet før (med unntak av folkehøyskolen kom jeg på nå), der skal vi innrede og kjøpe møbler og gå med to gensere om vinteren for huseieren sa det var jævla kaldt, men ikke nå da, nå er det august og jeg har stått opp i mitt nye hjem, jeg skal ut og finne biblioteket og spise lunsj på Café Capello.

I Geoparken

Et glass vann, takk

På Bøker & Børst snakket jeg med en mann i dokø, han spurte hva jeg holdt på med og da jeg sa at jeg stod i dokø sa han at det var jo opplagt, men hva holder jeg på med, og jeg dro ikke en løgn, for jeg drar ikke løgner, jeg drar overdrivelser; så jeg sa at jeg var forfatter, og han spute hva jeg skrev om, og jeg sa at jeg skrev om hverdagslige ting, og han sa er ikke det kjedelig da, å skrive om folk som står opp og drikker et glass vann?, og jeg sa at det hverdagslige er så mye mer enn å stå opp og drikke et glass vann. Siden fikk jeg ikke sagt mer i det han gikk inn på den ene doen med ei dame som plutselig dukket opp, liksom fra intet, og senere kom jeg til å tenke på at jeg dro en løgn likevel, for jeg skriver ikke spesielt hverdagslig, jeg heller nok mer mot ord som pompøs, dekadent og romantisk (uten at det nødvendigvis er så veldig positivt), jeg skriver ikke om folk som står opp og drikker et glass vann, jeg skriver om folk som står opp og kaster glass med vann på hverandre. Skjønner dere, det er en forskjell der, og så tenker jeg  apropos litt på Knausgård som jeg vil påstå skriver hverdagslig og alle elsker jo han, jeg gikk tilogmed forbi to jenter i Stavanger som snakket om Knausgård ("Nå har jeg lest Knausgård og han er så morsom!"), og jeg sa til kjæresten min, hørte du det, eller?, liksom for å vise ham at jeg ikke er den eneste som snakker om bøker, for ellers var det ikke så mye å fortelle, alle snakker jo om Knausgård, og så ble det ikke sagt så mye mer og vi gikk og spiste pizza, fyllesyke som vi var.

Simone og jeg

Jeg elskede at køre i tog.
-Fra Simone de Bauvoirs En velopdragen ung piges erindringer


Kilde: weheartit

PS: I dag tar jeg toget til Stavanger. Der har jeg ikke vært siden jeg bodde i Bergen og måtte bytte buss på vei til Kristiansand. Altså har jeg knapt vært der i det hele tatt og det er eksotisk.

100 ting som er BEDRE enn røyk

(Dette er en revidert utgave av den listen jeg skrev med penn på papir en morgen på kjøkkenet forrige uke, på dag fire eller fem frivillig uten røyk).

1. tørkede bananer.
2. myk hud.
3. å ri på hest.

















4. kokosmelkcurrys.
5. lakrisbåter.
6. lukten av høst.
7. trekkoppfly.
8. extra-virgin olivenolje.
9. å sykle.
10. vegansk white russian.
11. å skrelle mandariner.
12. tusjer i alle farger.
13. viewmaster.
14. sitronkake.
15. Tove Jansson-tegninger.
16. snø.
17. kyss.
18. lukten av kald, klar vinternatt.
19. lukten av vått gress og jord.
20. lukten av våt asfalt.
21. "a concise chinese-english dictionary for lovers".
22. å cruise med bil og høy musikk.
23. tindersticks "vertrauen II".
24. engangskamerabilder.


















25. lønnesirup.
26. glitrende iskrystaller i asfalten.
27. fylledansing.
28. Kjell Askildsen-noveller.
29. å sende brev.
30. hummus.
31. lunsjpauser.
32. kakao kokt på premiumsjokolade.
33. sand på våte føtter som nesten har tørka sånn at det nesten blir peeling.
34. vann.
35. strawberry daquiri.
36. ullgensere.
37. Tyskland.
38. junior boys.
39. skrivebøker.
40. vaniljefudge.
41. strømpebukser som ikke glir ned.
42. pikniker.
43. filmer med hester i hovedrollen.
44. "noe i nærheten av lykke".
45. brokkoli.
46. engelske sladreblader.
47. lukten av stall.
48. boller med kardemomme i.
49. tetris.
50. undervannsbilder.
51. London.
52. å lage toast i vaffeljernet istedetfor i toastmaskinen.
53. nyvaska sengetøy.
54. lønning.
55. kokebøker.
56. alt som er skrevet av francesca lia block.
57. mozarts requiem.
58. "den fabelaktige amelie fra montmartre".
59. Paris.
60. Victor Hugos "Ringeren i Notre-Dame".
61. ost og kjeks.
62. "duften av grønn papaya om morgenen".
63. My Little Pony.
64. bløtkake til frokost.
65. Alpene.
66. bussturen m/ferje mellom Stavanger og Bergen.
67. sex & the city-episoder.
68. fernetshots.
69. nyklippa hår.
70. den berømte hvitløksdressingen.
























71. bjellelyd.
72. vitenskaps-"se&hør"-magasiner.
73. fine kjoler.
74. tivoli.
75. kaninhoppespillautomater.
76. Adrian Lynes filmatisering av "Lolita".
77. å reise med tog.
78. København.
79. pannekaker.
80. "min nabo totoro".
81. kald øl.
82. avocado.
83. nye håndklær.
84. lettrømme.
85. å ligge under dynen når det er kaldt.
86. "tapt paradis"-diktet av andré bjerke.
87. makrell i tomat.
88. kirkeklokker som spiller melodier.
89. å kose med katten.
90. "Goodbye, Lenin!".
91. Yann Tiersen.
92. lyden av speilreflekskameraer.
93. Ronja Røverdatter.
94. å dusje så lenge og i så varmt vann at huden blir litt rød og jeg blir svimmel etterpå.
95. fyrverkeri.
96. frisk basilikum i vinduskarmen.
97. julebrus fra Sørlandet.
98. kaktus-te.
99. å finne bøker på bruktmarked som jeg har hatt lyst til å lese lenge.
100. "Bikubesong".


(101. at jeg befinner meg i Oslo neste helg sammen med gode venner jeg ikke har møtt på eeeeevig lenge!)