Litteraturen i pinsen

Sekstende mai satte jeg meg på ferga til Stavanger med det nyeste nummeret av The Paris Review, på vei til en helg på Sørlandet.

På 17.mai gjorde jeg noe nytt noe. Jeg gikk for å høre på en tale. Etter tradisjonstro bløtkake, laksesmørbrød og kaffe på Hotell Ernst, gikk vi til Wergelandsparken og hørte på 17.mai-talen til Wergelandselskapet. Det viste seg at talen ikke skulle handle om Henrik, men om Camilla Collett siden det er tohundre år siden hun ble født i år. Etterpå tenkte jeg litt på om jeg noensinne har lest noe av henne. Jeg kom fram til at det må jeg ha gjort, men kom ikke på noe spesifikt. Mens Henrik Wergeland er en sterk person i mitt litterære register, er Camilla Collett bare vag.



På søndag dro pappa og jeg på tur til Monsøya i Ny-Hellesund med lokalboende guide. Her bodde sørlandspoeten Vilhelm Krag. Han vet jeg heller ikke så mye om, bortsett fra at han har diktet om hvor vakker Vesterveien er, og at ja, den er det; hvor mange ganger har ikke jeg syklet på Vesterveien en sommernatt og tenkt nettopp dét, eller da vi brukte to timer på å gå den en nyttårsaften føret var helt forjævlig, men det gjorde ikke noe, for vi hadde lommelerke og en flaske sjampis og så på fyrverkeriet over havet; at det er en statue av ham der, på Vesterveien, og at det er et sted vi ofte har tatt sigarettpauser på vei  til Vågsbygd etter at nattmaten er inntatt; og at konserthuset Kilden er oppkalt etter et av verkene hans.

Men altså, at Vilhelm Krag hadde hus i Ny-Hellesund, det er noe enhver sørlending vet. Noe jeg derimot ikke visste, var at Nordahl Grieg også har tilbragt tid i Ny-Hellesund mens han har skrevet dikt.

Forøvrig, mens vi trasket på stiene, tenkte jeg litt på to bøker om nettopp øy-liv som jeg nylig har lest, nemlig Sommerboken av Tove Jansson og Øyer i hjertet av Tove Nilsen. Begge to kan anbefales. (Og apropos finske forfattere, tusen takk for alle de nyttige anbefalingene jeg fikk!)

Vi var også en tur oppe i loshytta. Etter sigende kan man der se helt over til Danmark. Min litterære unnskyldning for å fortelle dette, er at jeg for tiden er superhekta på (danske) Helle Helle og synes alle burde lese henne. Spesielt Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann.

Senere ble det tid til årets første grillings. Mens lammekotelettene på grillen grillet seg ferdige, leste jeg et dikt av Harald Sverdrup i Dagbladet og ble fan.

Så dro jeg tilbake til Bergen med fly andre pinsedagsmorgen, og da jeg kom fram var det som om jeg hadde kommet til Syden. Jeg gikk hjem, fant verdens første nummer av svensk Granta i postkassa, skiftet til shorts og sandaler, kjøpte meg iskaffe og satte meg i en park.

Men på onsdag, på onsdag!, er det retorikkeksamen, Albert Camus, Derrida og Shakespeare som gjelder.

Gratulerer med dagen!

Bilder fra 17.mai i fjor.

Søttende mai! Jeg elsker denne dagen. Kakebuffé, jordbær, iskrem, champagne, reker, loff & majones (er jo ikke sørlending for ingenting), fine klær, fyrverkeri, what's not to like? Dessuten pleier jeg å tenke litt på Wergeland denne dagen, og det er fint, for han er jeg glad i.

Håper dere alle får en fin dag!

FURUSET av Linn Strømsborg

Jeg har aldri vært noen fan av Linn Strømsborg. Jeg leste Roskilde, likte den ikke noe særlig, jeg leste Øya, likte ikke den noe særlig heller, ei heller tekstene på bloggen hennes, men jeg prøvde liksom, jeg vet ikke hvorfor (kanskje skrev hun noe jeg likte, kanskje ble jeg påvirket av alle andre som var så begeistra). Nei, til slutt tenkte jeg nei, jeg gidder ikke å lese Furuset. Men av en eller annen grunn gjorde jeg det likevel. Jeg leste Furuset, jeg leste Furuset og hørte på Kent, jeg leste Furuset om noenogtyve Eva som er ferdig med en mastergrad og vet ikke hva hun skal med livet sitt; Eva som flytter hjem igjen til sin mor og far på Furuset hvor hun vokste opp, etter fem år i et kollektiv på Bislett som er oppløst fordi noen drar til Paris, noen blir par og flytter sammen, to og to; hun flytter hjem til stedet hvor hun gikk rundt som femtenåring og hørte på musikk på mp3-spilleren og drømte om livet: [...] de kunne spilt i Dawson's Creek eller Beverly Hills 90210 og jeg tenker ikke over at karakterene i de seriene skal forestille 15-åringer, for de spilles av voksne mennesker og livene som portretteres er uansett ikke livene vanlige 15-åringer lever, en vanlig 15-åring leser Ringenes herre og smugkikker på de 20 år gamle gutta over gjerdet, hun er tynn og har nesten ikke fått pupper ennå, hun har langt, pistrete hår som blir enda mer uregjerlig av all badinga, og et stort hjerte som banker inni den tynne brystkassa, som slår mot ribbeina i takt med musikken hun hører på og alt hun vil er å bli sett av noen, av de eldre gutta og jentene som ler så høyt, som hun tenker lever disse livene hun ser på film og leser om i bladene [...] 

Eva flytter hjem, får seg en jobb på en bensinstasjon og finner tilbake til gamle venner hun ikke har truffet siden hun dro, enda Bislett bare er en busstur unna, bl.a. Jo, bestevennen fra barndommen, som har blitt igjen på Furuset og jobber på lageret på IKEA. De spiser pizza og snakker mye om hvordan å dra fra steder og om å bli igjen på steder:

   "Alle steder er helt like," sier jeg. 
   "Hva mener du?"
   "Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de fra Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter en stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."
    "Det blir ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."
   "Men tror du det er sant? At alle steder er like?"
    Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar. 

Når man er ung lengter man alltid etter andre steder, så drar man og finner ut at savnet etter noe annet ikke blir borte. Man lengter stadig vekk etter noe. Denne romanen handler om det. Den handler [...] om å være fra et sted man har hatet så intenst og lengtet så mye etter å komme vekk fra, men når man så har rømt tilbake, skjønner man at det kanskje er likt over hele linja, at alle steder er de samme, det er søndag overalt, og Joakim Berg ville kanskje nikka, kanskje stukket hendene i lomma fordi han frøs, kanskje stoppa opp og kjent på nattelufta, kanskje gjort mange ting jeg ikke klarer å se for meg, men en ting vet jeg at han ville sagt. En ting er helt sikkert. 
   Jag vet precis vad du menar.

Og det vet jeg også.

Jeg kjenner meg igjen når jeg leser Furuset. Overnattinger hos bestevenninner, prating og leiefilmer til fire på morraen og poser med smågodt, med lengselen etter andre steder, etter å bli voksen. For så å bli voksen og skuffelsen over det.

   "Ja, eller..." Han legger hendene på fanget. "Ting er jo både bedre og dårligere. Det er vanskelig å være voksen, men det var vanskelig å være liten også, synes du ikke?" 
   Jeg svarer at jeg synes alt er vanskelig. Han nikker sakte.
   "Alt er vanskelig, å stå opp, å gå på jobb, å snakke med folk, å være glad i noen, å være sint på noen, å gi opp, å fortsette." Jeg sukker og ser på ham etter å ha sagt det.
   "Det skal kanskje ikke egentlig være så vanskelig," sier Jo. "Kanskje det er noe som gjør at du synes det er ekstra vanskelig?"
   Jeg trekker på skuldrene. 

Mange er samtalene mellom Eva og Jo. Men hun snakker ikke bare med ham, hun snakker også med sin far, og sin mor; spesielt liker jeg samtalen hun har med sin mamma om hvordan hun (moren) traff faren, om tilfeldigheter, og slik er det jo som oftest, det bare ble sånn. En lignende historie om kjærligheten forteller en gutt Eva treffer i København, som hun drar til for å gå på konsert med Kent. Og når hun drar igjen er det litt trist, litt melankolsk, eller, hele boka er det, men ikke uten et håp; det er aldri noe som er helt jævlig, men som oftest er det jo ikke det når livet er vanskelig. Og også dét handler boka om. Denne stemningen, som jeg kjenner igjen fra andre tekster av Linn Strømsborg, men som i Furuset føles mer modent. Det er som om Strømsborg har blitt mer voksen i Furuset enn i Roskilde. (Men hvem er jeg egentlig til å si det, jeg er like gammel som Eva, eller kanskje er det nettopp derfor, jeg kjenner meg så godt igjen og jeg vil jo gjerne være voksen.)

Selv sier Eva om kjærligheten:
   "Jeg har aldri hatt lyst på kjæreste," sier jeg. "Eller, ikke etter ungdomsskolen. På ungdomsskolen var alt jeg ønsket meg, en kjæreste."
   "Har du hatt noen da?"
   "Et par," svarer jeg. 
   "Men du har aldri hatt lyst på kjæreste når du har hatt dem?"
   "Jeg har aldri lyst til å ha kjæreste, men jeg har alltid lyst til å være sammen med dem jeg liker litt bedre enn alle andre. Så da er det blitt sånn likevel."
   "Hvorfor vil du ikke ha kjæreste?"
   "Fordi det blir krangling og man blir trist, og når man blir trist som kjæreste blir man mye tristere enn når man er trist alene, og ingenting varer jo evig og før eller seinere må man gå fra hverandre, eller reise fra hverandre, og da blir man enda tristere."

Word, sier jeg, og jeg vet jo at man ikke skal bedømme en roman etter hvor mye man kjenner seg igjen; det er useriøst, men akk, jeg føler Linn Strømsborg, nei, jeg føler ikke, jeg mener det faktisk: at hun har fanget noe ekte, og er dette ekte livet til noen født på (slutten av) åtti-tallet, så be it, det er mange av oss.

(Men egentlig tror jeg flere kan ha godt av denne boka, altså. Hvem har vel ikke en gang lengtet til noe annet.)

(Jeg kommer forresten til å høre på Kent hele helga nå.)

Desember er min yndlingsmåned fordi:

. . . DET SNØR!!! Snø er det vakreste, fineste og gøyeste i verden! Ååå! Håper den legger seg og blir helt til mars! Å, jeg elsker snø!
. . . man kan delta i NSBs julekalender og vinne gavekort på togreiser og interrailbilletter og bøker om togreiser. Jeg vil vinne! Håper jeg vinner. Jeg sitter og forestiller meg hva jeg skal gjøre hvis jeg vinner hovedpremien på togreisegavekort for femtusen kroner. Ååå, jeg vil vinne!
. . . nattehimmelen er så kald og klar og tar helt pusten fra meg.
. . . vi skyter opp fyrverkeri.
. . . vi drikker mengder av sjampis og spiser mengder av marsipan.
. . . jeg har bursdag.
. . . jeg kan gå i termodress.
. . . det er klementiner overalt.

(Foreløpig sitter jeg inne på biblioteket og leser om nymarxistisk litteraturteori til eksamen i morgen, men utsikten er den fineste i verden: tett snøfall! Jeg kan nesten ikke se hva som er på andre siden av gata. Kan nesten ikke vente til klokken femten i morgen!)

Innebygde kart og Baudelaire

Undersøker gjennomsnittstemperaturen i Phoenix AZ, New Orleans LA og San Diego CA for måneden desember og kommer fram til at der er norsk vårtemperatur alá tynn jakke og tøysko, sånn circa; leser Les Fleurs du Mal på fransk og norsk (De ondes blomster) på likt for liksom å forberede meg til eksamen i moderne litteratur og poetikk fra 1700 til i dag og lære meg litt fransk i samme slengen; leser oftest ordene: hjerte/coeur, engelen/l'ange, sjela/l'espirit, Gud/Dieu, himmelen/le ciel og min kjære/mon cher, syn/yeux, vin/le vin; min sjel, min sjel, sjela mi, diktene kommer til meg som en strøm rett fra gud, spesielt når jeg drikker vin eller har en kvinne i min syndefulle seng, sier Baudelaire og vanligvis ler jeg av slikt, jeg ler av denne dekadente dikter-/forfatterklisjéen, men jeg ler ikke av Baudelaire for han var først ute, jeg ler bare av alle etterpå, spesielt av Tomas Espedal (Bergen klarer ikke å holde kjeft om ham, så da klarer ikke jeg heller å holde kjeft om ham); jeg ser tusen episoder av Sex & the City og føler for å røyke sigg på altanen etterpå fordi Carrie røyker sigg på en måte som får det til å virke som om røyken virkelig er god, og fordi jeg har et par igjen etter helgen, som begynte med en øl til en elgepizza, men som fortsatte til noen glass gratis rødvin under åpningen av en kunstutstilling (jeg tok et nytt glass hver gang kvinnen bak baren snudde seg bort), en fredagsinsistering som fortsatte videre til rom & ingefærøl, som er det nye rom & cola, og regnet dalte ned som det ikke har gjort på tre uker, jeg som håpte på snø og knitrelyder under skoene, snart; vi snakket om husmateriale som fløt henover Kong Oscars gate, forbi Domkirken og Tilsammans og en kirke til og Vågen og alt til, og jeg tenker på hvordan det gir mening å beskrive Bergen som Bergen fordi det da er så mange som vet hva jeg snakker om, mens en tilsvarende beskrivelse av Kristiansand ville gi betydelig mindre mening, da det er færre som ville gjenkjent seg; hvem skjønner hva jeg skriver når jeg skriver: og snøen var så høy at etter at brøytebilene hadde skjøvet den mot sykkelstien langs Setesdalsveien ved bryggeriet, kirkegården og den daværende bomstasjonen, var det som om vi gikk i en lang tunnel av snø nedover fra Grim til sentrum, forbi parkeringsplassen med det tidligere trafikkskolebygget (som er revet for lenge siden nå), forbi Baneheiveien hvor S bor, nedover sykkelstien under gangbroen og deretter til et sykkelstikryss hvis venstre side fører til kjøpesenteret Slottet, Margensgate og Nottos pølsekiosk, og hvis høyre siden går oppover forbi en Shellstasjon og videre langs Vesterveien osv. Noe jeg kunne beskrevet enda lengre, uten å jukse med å søke på google maps fordi jeg kan nevnte by utenatt (by heart!), i motsetning til mine halvveise beskrivelser av Bergen, hvor jeg må jukse og se på kartet fordi byen ikke lever i min sjel, sammenfiltret, flettet sammen, sånn som Baudelaire og Paris; med meg er det jeg og Kristiansand, annerledes og ikke like relevant for folk flest; men å! Har vi ikke alle lest Knausgård, i bind en av Min kamp, hvor han beskriver Vesterveien forbi Hennig Olsen, en vei jeg har syklet og gått og skatet så mange ganger, fram og tilbake, om dagen, om natten, sommer som vinter, vår som høst, fordi jeg ville, fordi jeg ikke hadde råd til bussen og fordi jeg tvang meg selv for å få ekstra mosjon, eller hjem midt på natten fordi jeg ikke hadde råd til taxi hjem eller ville legge meg i parken i Myren gård under soloppgangen, eller for å se på fyrverkeriet og de røde nødsignalrakettene som de som bor på Flekkerøya sender opp på nyttårsaften, langt der borte over en liten del av Skagerak og også en horisont (det finnes ikke havshorisont å se her i Bergen, bare fjell så langt øyet kan se - eventuelt sperrer fjellene for så langt øyet kan se). Jeg lurer på hva andre ser når de har lest denne beskrivelsen, om den sier dem noe i det hele tatt.

Sist jeg var i Berlin var jeg elleve år og hekta på Eisschokolade

Om litt over en måned drar jeg til et av mine yndlingsland i hele verden, Tyskland! Nærmere bestemt til Berlin. Der skal jeg spise Apfelstrudel og lese tyske aviser på turkislysegrønne kaféer. (Hver gang Natt & Dag kommer over en kafé med turkislysegrønne vegger, sier de at denne kaféen oser av Berlin. Haha.) Anyways, ved å dra dit går jeg glipp av en haug med forelesninger om både Kafka og Dostosjevskij, så for å bøte på samvittigheten trenger jeg noen litterære tips om Berlin. Og også: hvilke vitenskapsmuséer må jeg ikke gå glipp av? Jeg har nemlig forstått at de har en haug. Og hvor får jeg de beste kålrullene? Kom gjerne med andre tips også (men husk: jeg hater å shoppe og jeg føler ingenting for billedlig kunst)!

Kilde: weheartit.

Søttende mai/I stallen

På søttende mai stod jeg opp og leste Hamsun i to timer før det var på tide å spise kakefrokost med familien på Ernst Hotell. Her er et mobilbilde mamma tok av pappa og jeg. Håper han ikke trenger å gå inn på slettmeg.no nå (en side jeg forøvrig anbefaler varmt til alle som vil slette seg fra Facebook, men som ikke vet hvordan).

Etter kakefrokost dro kjæresten min og jeg til stallen, for hesten jeg har på delfôr vet ikke hva søttene mai er. Han får ikke kake på søttende mai, bare havre og pellets.

Så møkker jeg boksen hans.

Deretter må jeg helle møkket i en container. Heldigvis mistet jeg ikke trillebåren oppi denne gangen. Det gjorde jeg nemlig sist.

Så henter jeg hesten ute i innhengningen. Btw så heter hesten Chicago Hope og han liker ikke å bli hentet. Se, sykt sint han blir:

Fortsatt sint:

Hjelper ikke for min del, jeg er bare glad, det er jo søttende mai og jeg har spist kake:

Så blir Chicago glad:

Og vips er alt utstyret på og jeg sitter på hesteryggen, for kjæresten min stod bare i mobiltelefonen mens jeg salte på.

Så rir vi. Legg merke til flagget i bakgrunnen, det er jo søttende mai.

Her sliter jeg litt med å få av hodelaget.

Så går vi ut til innhengningen igjen, for vi skal spise enda mer kake og is, vi menneskene.

Og så hopper det sykt mange timer fylt med pizza, øl, smågodt, reker, loff, majones, jordbær med sukker på, kroneis og brus - helt til fyrveritid og et kamera som gjør at det ser ut som skumring når det egentlig er helt mørkt i virkeligheten. Anyways, her er jeg glad fordi det snart er fyrkverkeritid og jeg elsker fyrverkeri (nesten) like mye som kake!

...

Noen skyter opp et batteri ute, et fyrverkeribatteri, hvorfor gjør de det, det er jo midt på dagen, det kan ikke være fordi de vil se det, det må være fordi de vil høre smellene og ekkoene som gjaller i bebyggelsen; trehusvegger som liksom skjelver, eller gleden av å tenne på en lunte, kanskje. Noe jeg slettes ikke liker, jeg vil helst se på fyrverkeriet, jeg vil ikke tenne det, jeg er ganske redd for ild, jeg kan ikke fordra ild, annet enn i en peis eller ild i et bål, gjerne ved strandkanten en sommerkveld, som vi lar gli over til natt uten at det gjør noe, sove kan vi gjøre siden, eller rett og slett nå, nå som det er vinter, eller ikke en gang vinter, men halvvinter, det er det det har blitt nå: halvvinter med slaps på bakken og våte sko og forsinkede busser, og forresten, nå har de byttet ut alle bussene i Kristiansand, alle de gamle, gule med nye blå busser. Og de minner meg om utlandet, om utkantshotell utenfor Europas hovedsteder, umulige å komme til sent på kvelden når bussene har sluttet å gå, fordi ingen taxier gidder å kjøre så langt, bare kanskje vil de det, kanskje, hvis du betaler dobbelt så mye, for slik å betale for deres passasjerløse (og derfor også nytteløse) kjøretur tilbake til byen etter å ha kjørt deg. Og bare hvis du klarer å kommunisere på deres språk, på et eller annet vis stotre deg gjennom fransk eller italiensk eller spansk, enda du ikke kan det, du fortstår ikke et ord av hva sjåføren sier, eller av hva du selv sier, peker på ord i ordboka du hadde i lomma, du trenger ikke lenger passe deg for å la være å røpe at du er turist (og på den måten minske risikoen for å bli ranet), det har du allerede gjort, tenk om du blir robbet nå, å, herregud, men så klarte dere å kommunisere likevel, og du er tilbake på hotellet, på utkantshotellet, og der er døren ovenfor ditt hotellrom åpen; det er flere menn der inne, du kan se konturer av at den ene av dem sitter og lener seg på albuene mot låret, og at en annen står oppreist, og de snakker, snakker på et språk som ikke er dette landets, de snakker høyt og kraftig, og du kjenner røyklukta sive ut før du åpner din egen hotellromsdør og smetter inn, forsikrer deg om at døra er låst og tenker at neste gang skal du se nøyere på kartet før du bestiller hotell, neste gang gidder du ikke bo i utkanten, eller du tenker at neste gang gidder du ikke å besøke byer igjen, er ikke alle byer like, de er like alle sammen, du kommer ikke til å finne livet på en fortauskafé.

Neste års desember

Jeg var en tur innom byen i går, jeg skulle bare på gjennomreise fra et hus til et annet, og det slo meg at jeg hadde ikke vært der på en uke og jeg ble helt satt ut hver gang jeg traff noen kjente: for jeg traff et knippe av dem i løpet av en halvtime, jeg som bare skulle innom biblioteket og levere noen bøker og kjøpe et frimerke til et brev mens jeg ventet på neste buss. Jeg ble satt ut hver eneste gang, de måtte veive med armene foran ansiktet mitt, jeg gikk tydeligvis rundt i min egen verden, hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Kanskje kjente jeg lukten av brente mandler og tenkte at det kunne jeg tenke meg, men ikke nå, kanskje jeg kan lage det selv forresten? Kanskje tenkte jeg på hva de damene der borte på hjørnet solgte for noe, eller gav de bort noe gratis? Var det gløgg? Klementiner? Kanskje tenkte jeg på om jeg ville rekke å kjøpe det frimerket før bussen gikk, jeg skulle jo kjøpe det i en post-i-butikk i en butikk hvor det alltid er så mange mennesker, det er alltid så lang kø der, alltid, og de har flere kasser, det er ikke det, men det jobber for få der, tydeligvis, for det er alltid bare den ene kassen som er åpen, og det irriterer meg ofte, jeg har det tydeligvis alltid travelt når jeg er der, og altså i går også; jeg skulle jo ta bussen ganske snart. Men jeg tenkte (kanskje) at jeg måtte ha det frimerket, jeg tenkte at i dag er den siste fristen for juleposten, sekstende, men klokka var lenge over fire, så kanskje var det for sent uansett. Ikke at det gjorde så mye, det var ikke julepost jeg skulle sende, men det hadde jo vært fint om den nådde fram om ikke så altfor lenge. Før neste år hadde vært fint. Og det tenkte jeg kanskje på der jeg gikk midt oppi julehandelen; forbi alle lysene, all pynten, alle menneskene med handleposer og lukten av brente mandler og klementiner og gløgg. Eller kanskje tenkte jeg på helt andre ting, ting langt i fra nuet, kanskje tenkte jeg på hva som skjer på nyttårsaften, det er det samme spørsmålet hvert år, og jeg er like lei av det og skulle ønske jeg bare kunne sove meg igjennom det hele, hvert år tenker jeg det; for noe stress, for noe mas, men hvert år blir festen likevel bedre og bedre. Bortsett fra i år. I år blir det sikkert dårlig. Det kan ikke bli bedre og bedre hvert år, det skjer ikke. En gang på det ta slutt. I år er det året jeg kommer til å legge meg skuffet halv ett, tenker jeg (og det er en reprisetanke fra desember i fjor, desember i forfjor og desember året før det igjen), og så tenker jeg at neste år, da skal jeg planlegge litt bedre, da skal jeg befinne meg i Wien; neste desember skal jeg gå over den broen som jeg alltid tenker på når jeg tenker på Wien; en bro jeg ikke en gang vet om finns i Wien; det har seg bare slik at hovedpersonene i filmen Før soloppgang står på den, og de er jo i Wien, men for alt jeg vet kan det jo hende de har filmet filmen et annet sted i verden. Uansett, jeg skal gå over den hvis den finns, jeg skal i hvertfall til Wien, jeg skal ta trikken byen rundt og gå på alle stedene som har med Mozart å gjøre - rett og slett fordi jeg har lyst til det og fordi jeg elsker Mozart. Jeg skal dessuten høre på Mozart hele tiden og sitte på hotellrommet og lese en bok og spise Mozartkuglen og kikke ut av vinduet; ut på byen og på kirkespirene (vet dere at hvis dere er i en by dere ikke kjenner og vil gå til sentrum, så er det bare å følge kirkespirene?). Og jeg kan forestille meg at det er kaldt der i desember, så jeg skal ta med meg masse klær, jeg skal ta med meg de varmeste klærne jeg har, jeg skal ikke fryse. Jeg skal ha på meg ullkjole og ullsokker og ullvotter og ullue og se på fyrverkeriet, jeg blir aldri lei av fyrverkeri, det er noe av det gøyeste og fineste som finns! Og så skal jeg høre på nyttårskonserten, det skal jeg jo, og tysken; jeg skal sitte på kafé og drikke varme drikker og høre på all tysken rundt meg, det er et slikt fint språk, synes jeg, og så skal jeg besøke den spanske rideskolen (ikke la dere lure av navnet, den ligger i Østerrike, i Wien), der hvor alle hestene er hvite, visste dere det?, alle som en. Og når det nye året er kommet skal jeg ta toget hjem igjen, for jeg har nemlig funnet ut at noe av det beste med å reise er å sitte på toget; sitte på toget og høre lyden av det og drikke billig vin i kupéen, eller sitte og se på lanskapet som fyker forbi og høre på musikk fra en mp3-spiller jeg ennå ikke har, men kanskje har når dette skjer, dette er jo nemlig ikke før til neste år, ennå er det bare desember totusenogti.

Totusenogni årskavalkade

Jeg orker ikke styre med bildeårskavalkade, jeg tror ikke en gang jeg har noen bildesamling, jeg er ganske gammeldags sånn sett, nei, ikke gammeldags, men som en indianer! Jeg husker ikke hvilken stamme, nei, kanskje det ikke en gang var en indianerstamme, uansett: det er et eller annet folkeslag som ikke vil bli tatt bilder av fordi de tror det frarøver sjelen (at de gjør det for penger for turister snakker vi ikke om), og det tror jeg litt på, eller, hvis man blir for opptatt med å ta bilder og fange det billedlige vakre, eller dokumentere ditt og datt, så går man jo glipp av det som skjer, og det blir jo på en måte "sjelløst". Skjønner? Så jeg har altså ikke tenkt til å diske opp med noen årskavalkade i bilder, jeg vil bare si at i januar totusenogni var vi feite og lagde titusen frityrretter; vi lagde våre egenlagde potetchips, pommes fries, løkringer, vårruller og falafler, og drakk strawberry daquiris for tjuefem kroner en tjuefemårsbursdag i Danmark, hvilket er noe vi snart akter å gjøre igjen (bortsett fra at bursdagsbarnet feier tjueseks år i år, naturligvis).

I februar hang jeg i snøen i Bergen og spiste baba ganosch (jeg elsker det ordet!) på Café Opera og blødde i de skyhøye støvlettene på vei hjem fra fest, og off-topic: jeg lurer på hvorfor det er akkurat disse tingene jeg husker på først når jeg skal prøve å se for meg totusenogni, mon tro hva mars bringer frem i hukommelsen min? Jo, i mars jobbet jeg i en bank, ja, du hørte riktig, men så: ok, jeg jobbet i kantina til en bank, jeg stekte bacon og lagde omelett, begge deler er æsj-æsj, herregud, jeg husker faen meg bare mat, mmm, apropos, i denne måneden var jeg sykt hekta på majones, jeg spiste det heeeele tiden + remulade, eneste gang i mitt liv at jeg har digget majones (nei, jeg var ikke gravid eller noe).

I april hadde jeg på meg Sommerkjolen og var sikkert mye drita fordi det var påskeferie, men akk, jeg kan ikke huske så mye annet enn vorspiel hos Sara og Club Dynamight på Twist & Shout. I børsparken spiste vi børek med spinat og fetaost, mitt ettårige liv som fullblodsveganer var over og ut, men dog; i mai spiste vi veganske og vegetarianske burgere på Revolver i Oslo, dessuten første mai-frokost på Blitz etter å ha våknet opp i et rosa rom med bobler, som å være inni en cavaflaske, hvilket bringer meg over til juni og Hovefestivalen og Lykke Li som var så søt og flink at jeg også ville ha håret i en sånn tutt som henne, hvilket var noe jeg ikke kunne ha i juli, for det var den måneden jeg klippet håret, eller det vil si Sofia gjorde det, jeg tror det var da, for samme dagen kjørte vi rundt i den røde bilen til Roger, så det må ha vært sommer, det er jeg sikker på, men det kan selvfølgelig hende det var august. Noe jeg er helt sikker på skjedde i august var at jeg spurte Rimi-Hagen på en tilstelning om han ville ha hvitvin, men det ville han ikke, han ville heller ha Farris, takk. Det var forresten min siste strøjobb som servitør evvah, for i august hendte nemlig det at jeg fikk heltidsjobb, så i september flyttet jeg inn til min kjæreste og tegnte romskip på kjøleskapsdøren.

I oktober spiste vi enda flere veggisburgere, denne gangen i Brick Lane i London, og jeg hang med femtenåringer på trafikalt grunnkurs og lærte å legge folk i stabilt sideleie, jeg lærte aldri det i gymtimene på ungdomsskolen fordi jeg hatet kroppskontakt med andre, jeg hatet det så mye at jeg skulket de timene. Æsj.

I november gikk jeg rundt i trenchcoaten og lekte detektiv på vei hjem i de sene nattestimer mens jeg knipset bilder av grafitti med engangskamera og kastet røykpakka mi inn i en hage fordi jeg tenkte at nå er det faen meg nok, jeg skal ikke røyke lenger, hvilket er et løfte jeg delvis har holdt, jeg må nemlig innrømme at jeg festrøyker en gang i blant, ja, så sent som i går, selv om det må ha vært kulderekord og jeg døde nesten av å være ute og jeg kunne spart meg bryet med å ta på meg den glitrekjolen, jeg danset jo med jakka på uansett, wooops, jeg er i desember nå, en nesten bloggefri måned. Jeg kjøpte mitt livs første potteplante som ikke var basilikum, mynte eller persille, og jeg lagde gnocchi som ligger i fryseren og venter på en dag hvor jeg ikke orker å lage mat, men må ha det likevel. Sånn som i dag, bortsett fra at i dag skal vi spise tacorester fra vår sykt trashy, men digge nyttårsaftenmiddag, nuh, så godt nytt år, håper alle som leser dette drakk tre flasker sprudlevann hver (minst!), klinte klokka tolv og så glitterdryss på himmelen for mindre enn et døgn siden!

To: Stranger somewhere

Et fremmed menneske i de forente stater, ja, California nærmere bestemt, har nå mottat et postkort fra Norge med bilde av den gule bussen til Vest-Agder Kollektivtrafikk kjørende i Kvadraturen, Kristiansand, sett fra et sted nesten inne i Posebyen med de hvite, små husene. Postkortet fant jeg tilfeldigvis i et brevholderstativ i entréen hjemme hos oss, det lå et hefte med postkort hvor alle bildene var av bussen på forskjellige steder i Vest-Agder og jeg tenkte at det var noen fine postkort, jeg elsker jo bussen, og at min første adresse på http://www.postcrossing.com/ skulle få et av disse kortene. Den neste adressen var i Kina, adressen var kjempelang og dette fremmede mennesket bor på rom nihundre-ett eller annet i Shanghai, jeg ser for meg hvor trangt hun bor og kanskje det at myndighetene leser postkortet mitt og kommer frem til at det jeg har skrevet er greit, de trenger ikke sensurere det (jeg har lest så mange artikler om sensur i Kina at det er det jeg forbinder med landet først, ikke vannkastanjer, vårruller, fyrverkeri og porselen), og jeg sendte henne et postkort med et kunstmotiv, faktisk et gratispostkort jeg rasket med meg fra København, men det var fint likevel, det var bl.a. malt en kaktus, og det fikk meg til å skrive om hun visste at tequila ikke er lagd av kaktus (det er jo mange som tror det), men av en lilje som ligner på en kaktus (eller var det en lilje som vokste sammen med kaktusen?)? Jeg lurer også på (for meg selv) om hun i det hele tatt vet om lille Norge, kanskje hun kommer til å se for seg at jeg er blond og blåøyd (eller kanskje amerikaneren tror det, for den saks skyld)?

Og i morgen skal jeg sende enda et kort av bussen, men på dette postkortet kjører bussen et sted på Tveit, ikke langt fra der hvor hesten min var på sommerbeite en gang tilbake i tiden og det var så fint at en skulle tro vi var med i en film eller i en Pennyklubben-bok der jeg satt barbak på hesten og red forbi hvite herregårdshus og epletrær. Nå, det er ikke avbildet på kortet, men det er derimot gress og trær; grønt, grønt, grønt, og det skal til ikke-så-veldig-grønne Australia. Dit har jeg sendt brev før, og mottat. Jeg kan ikke huske så mye av hva som stod i brevet, men jeg har det et sted. Jeg har bokser og skrin og skuffer FULLE av brev. På et tidspunkt i mitt liv hadde jeg femten brevvenner på en gang, sort of fremmede, men ikke helt. Det er annerledes med postkortene. Jeg liker at jeg bare har en liten firkant å skrive på, jeg må tenke meg litt mer om, selv om det jeg har skrevet er trivielt. Triviell. Jeg kommer ikke på noen som er mer trivielle enn meg. I dag gikk en dame forbi meg på bussen og hun luktet vaniljeiskrem og det luktet godt og jeg sitter her og skriver det. Og solen og våren er fin, -jeg bryr meg om været-, og for ikke å snakke om den nye sommerkjolen jeg kjøpte i dag, jeg skal gå i den hver dag i sommer, det gleder jeg meg til.

Førstenyttårsdagstanker

Jeg hadde kanskje den beste nyttårsaftenen ever, jeg lurer litt på om det er mulig for totusenogni å toppe totusenogåtte, jeg håper jeg får meg jobb (og ikke må si til mine barn i totusenogtrettiognoe "Ikke klag, jeg husker at da jeg var like gammel som dere, da var det finanskrise og greier og det var plent umulig å få jobb. Dere har det så lett, dere!"), jeg håper jeg kommer inn på det jeg endelig har funnet ut at jeg vil studere (juss, kriminologi eller statsvitenskap, jeg havnet visst langt vekk fra det jeg tenkte i september) i akkurat den byen jeg helst vil (Oslo eller København), og jeg har ikke forsvunnet fra denne bloggen altså, jeg har bare hatt skrivesperre og gjort ting av en helt annen sjanger. Og selvfølgelig ønsker jeg dere et godt nytt år, alle mine fine lesere!