Ikke akkurat havfruer, men litt

badet to ganger i går






























































Det er så varmt ute at jeg må inn og ta en pause fra hammocken og Yann Martels Historien om Pi (egentlig Life of Pi siden jeg leser den på engelsk), en bok om skilpadder, skipsforlis og Stillehavet, og jeg snubler da tilfeldigvis og merkelig nok over de fine undervannsbildene til Elena Kalis.

PS: legg merke til hvor fascinerende skilpaddeskall er. Ryggraden er en del av skallet (eller skallet er en del av skjelettet, hvis du mener det er mer riktig å si), den går i en bue langs innsiden.

The world is my country, science is my religion.
- Christiaan Huygens, nederlandsk astronom som levde på 1700-tallet

Havfruer og cyborger som ikke er det

Jeg vet ikke om det er en vandrehistorie eller om det faktisk er sant det med jenta som satt stille i vannet i et døgn fordi hun ville bli en havfrue, før noen fant henne og plasserte henne på et mentalsykehus. Jeg kom til å tenke på henne da jeg satt som en sammenrullet ball i en sandgrop i vannet på Hove og egentlig tenkte at jeg ikke ikke ikke ville dyppe hodet fordi vannet var så møkkete (men antageligvis ikke like mye som meg selv, så hva skjedde med logikken?), før jeg kjente ett eller annet på låret og Leo sa at det var en sjøsnegle som sugde seg fast, og jeg trodde på det og fikk noia og spratt opp og løp inn på land igjen (hylende) fordi jeg forestilte meg sjøsnegler noe alá igler, det er så ekkelt, og om de så ikke er iglelignende, så ihvertfall sneglelignende, og snegler er det ekleste jeg vet om. Men det er annerledes på land, jeg har på meg sandaler og jeg kan se på bakken (jeg gjorde det hele tiden på Hove og fant dermed nesten-fulle røykpakker, uåpnede chipsposer og Cashlesskort med penger på som jeg brukte på smoothie og den beste falafelen jeg noensinne har smakt) og koordinere mine skritt vekk, når jeg er i vann kan jeg ikke se noe, jeg bader ikke med brillene på, og jeg er blind uten dem. Ikke bare blind, men naken også, for plutselig blir alle de andre sansene dårligere. Jeg vet at det blir sagt at når en sans blir borte, så forsterkes alle de andre, men sånn er det deffo ikke med meg. Når jeg ikke lenger ser (så godt), hører, lukter, smaker jeg heller ikke så godt. Jeg tok ikke med føle, for den tror jeg blir bedre av at synet blir dårligere. Men det er jo nettopp den sansen jeg helst ikke vil registrere med, jeg vil ikke føle sjøsnegler som suger seg til huden, jeg vil ikke måtte tråkke på en krabbe for å i det hele tatt registrere at den er der når jeg helst skulle ha sett den først. For da hadde det jo ikke skjedd at jeg hadde tråkket på den. Jeg skulle forresten også sett for lenge siden at ting kom til å gå galt. Min forhenværende videregående skole ringte meg i går mens jeg var på vei hjem fra Hove for å spørre om jeg hvor jeg hadde gjort av religion og etikk-karakteren, den har jeg ikke, og jeg funderer på hva jeg skal gjøre nå. Så vidt. Jeg skulle ønske jeg kunne kobles på, hva nå enn det vil si, jeg vet ikke. På en annen måte enn hun i filmen I'm A Cyborg, But That's OK riktignok, hun er også enda ei jente på mentalsykehus. Hun spiser ikke, for da kommer hun til å bli ødelagt, hun tror nemlig hun er en cyborg som får energi fra batterier. Men jeg, jeg er et romvesen for realz liksom, jeg skremmer folk når de finner meg sovende med åpne øyne (jeg vet ikke, jeg sover jo, men det sies så) og jeg har blå tær og de lengste fingrene jeg noensinne har sett, dessuten så kalde hender at det umulig kan være blod som flyter i mine årer, jeg kan heller ikke snakke, jeg må bruke armene og resten av kroppen til å kommunisere, jeg lagde hhdsfhwpoevxwyegjg-lyder i walkie talkien (eller jeg sier ordet 'politi' og får en skjennepreken fra vaktlederen fordi det er på linje med å si 'brann!', og jeg må unnskylde meg, selv om jeg bare hadde snakket om hiphop-politiet/National Rap Show/Tommy Tee på sambandet med de andre kidsa) og det er tusen andre ting også, men nå hører jeg folk som sier at det er 42 grader ute (nei, det er jo så klart ikke det, men det er varmt), og jeg er så tørst, jeg må gå og drikke litt rødsprit, nei, jeg mener vann, nei, øl, nei,

Det nærmer seg festivaltid

Det er to dager til jeg stikker til Hove, jeg drar så tidlig fordi jeg skal jobbe: jeg skal visst iføre meg en gul refleksvest og være vakt, hvilke betyr at jeg bare skal sitte der og drikke kaffe, og jeg får et ukespass for noe jeg hadde gjort uansett (jeg bruker mye tid på å sitte og drikke kaffe, noen vil vel si at det er å gjøre ikke no'), goody goody. Jeg begynte å pakke for et par timer siden, alt jeg har klart er å finne frem liggeunderlag og sovepose, jeg ble nemlig distrahert av gamle dagbøker og skoledagbøker da jeg klatret opp stigen til loftet for å finne en stor nok bag (som jeg ikke har klart å finne ennå, antagelig fordi mamma har dratt til Indonesia med dem. Eureka!). Det var veldig interessant da. Jeg skrev masse om yndlingshester, men ikke så veldig mye om avstandsforelsker, i hvertfall ikke da jeg akkurat hadde begynt å avstandsforelske meg, for jeg gikk visst rundt og trodde at folk ikke eide respekt for privatlivets fred, jeg trodde hvemsomhelst ville åpne en dagbok hvis de fikk sjansen, men senere skjønte jeg at de fleste gjør ikke det, så da skrev jeg om alle drømmekjærestene, ååå, det er så rart at det går ann, man har jo knapt noe å gjøre med den andre personen. Men det er nå så, jeg tegnte hjerter overalt, og jeg skrev skrivebøker fulle, fra perm til perm, med fullstendige tekster, den tidligste jeg fant var fra 1996, ikke om avstandsforelskelser dette, men historier jeg fant på: jeg skrev om hun med det blå håret (som senere i teksten viste seg å hete Amy, de andre hadde bare brukt så lang tid på å finne ut av det fordi hun plutselig var kommet og ingen hadde lagt ordentlig merke til henne til tross for at hun hadde blått hår) og om en rørlegger som ikke kunne komme på fest fordi han måtte jobbe (her beskrev jeg festen nøye, men ikke et ord om mat, jeg syntes ikke noe særlig om mat da jeg var liten kombinert med at det var mye jeg ikke tålte: det eneste jeg spiste var brød med sjokade). Blant annet. Og jeg lot meg distrahere av klesskapet til min søster også, i dag altså, ikke da jeg var liten, jeg måtte grave opp alt jeg fant der som var mitt (klisjé: men hun blir så forbanna hver gang jeg bare tar noe fra henne. Jeg derimot prøver å telle til ti og tenke "det gjør ikke noe at hun tar klær, målet mitt er jo å eie så lite som mulig." Nå. Det er ikke alltid det funker, jeg er jo ikke noen buddhistmunk heller). Apropos så har jeg også vasket klær, men ikke hengt dem opp. Det akter jeg å gjøre nå, og vips brukte jeg litt tid på dette også, men arrrrg, det er så kjedelig å pakke. Jeg digget det før, da jeg var litt yngre, for det betydde at jeg var på vei til et sted, til noe annet. Nå har jeg kanskje blitt mer vant til det, selv om jeg gleder meg like mye som før!


Festivalreprise:
Stressa like mye i fjor som i år
Jeg var ikke på Hovefestivalen i fjor (men i forfjor)
Sånn var Roskilde

My heart is like a teacup covered with hairline cracks. I feel like I have to walk real carefully so it won't get shaken and just all break and shatter.
Fra Francesca Lia Blocks "Missing Angel Juan"

Ting jeg kan om Belgia

Belgia er et av landene som har fått meg til å tenke "Jeg skal flytte dit!". En gang. Jeg er temmelig urealistisk av meg noen ganger, for da jeg tenkte det, tenkte jeg at jeg skulle jobbe der, og det hadde jo blitt litt vanskelig da jeg ikke kan et ord fransk, og ikke flamsk heller, eller er det kanskje litt nederlandsk de bruker der også?* I så fall kan jeg jo bittelittegranne, det er jo nesten som tysk, men nei, den er jo tynn den også. Kanskje som den tynne isen jeg er på nå fordi jeg tror at nederlandsk kanskje blit brukt litt i Belgia, men er det rart jeg tror det, der nede snakker de jo mye av hverandres språk, i Sveits har de en by hvor alle snakker fransk, ja, tilogmed skiltene er på fransk, man skulle nesten tro man var i Frankrike, men nei, man er fortsatt i Sveits. Og Nederland ligger jo rett ved Belgia. Kanskje mikser de seg litt opp. Jeg husker ved grensen et sted, der gikk den langs et hus, man var i Belgia inne i huset, men hvis man stakk hodet ut av vinduet, var hodet i Nederland.

Første gang jeg var i Belgia hadde vi noen dager tidligere kjøpt en Britney Spears-singel i Tyskland (jeg var vel 11 år eller noe, lillesøsteren min 8, bare for å få det sagt), det var enten i Essen eller Düsseldorf, jeg husker ikke helt (mulig de er to byer som går i ett med hverande**), uansett, pappa syntes ikke noe om den musikken, så da han og mamma skulle inn på et sted hvor de solge pommes fries (jeg merker at jeg er usikker på hvordan jeg skal skrive oppkutta potetstrimler på en måte som er korrekt og passer til at jeg skriver om Belgia, jeg forstod jo i det minste at jeg skulle la være å skrive french fries) benyttet vi sjansen til å høre på denne musikken, Lucky faktisk, og dette er noe av det jeg husker best fra Belgia. Det har seg nemlig sånn at jeg forteller det som en intro på at selv om jeg har vært i Belgia mer enn en gang, så aner jeg ikke hva Belgia er kjent for, hva er det de averterer med i turistinformasjonen om seg selv? Jeg vet at belgisk sjokolade er flotte saker, men jeg har aldri spist sjokolade i Belgia, ikke kjøpt heller, det samme med øl, men det er nå så at jeg var altfor ung sist jeg var der - og sammen med familien. Jeg har også fått med meg det at Belgia nesten er to land - ikke bare ett, men det har jeg lest under 'utenriks' i avisen her hjemme (og også det begynner å bli en stund siden, så hvis du mener at det har skjedd noe annet i Belgia siden da, så kan det hende det stemmer), og jeg vet at et av bandene tettest opp mot hjertet mitt som jeg hørte masse på da jeg gikk på videregående, men som jeg nå nesten aldri hører på lenger, ikke fordi det er stygt på noen måte, men fordi jeg heller vil høre på noe annet, nemlig K's Choice er fra Belgia, at filmen L'Enfant (på norsk Barnet) er fra Belgia og at vafflene deres, ja, de er jo faktisk berømte, er fantastiske (noe helt annet enn de veganske vafflene jeg prøvde å lage med vårt belgiske vaffeljern her hjemme, de kunne jo ikke spises i det hele tatt)! Pommes fries, som jeg så vidt nevnte i sted, er forresten også godt, men jeg er litt usikker, er de kjent for den?

Noe annet jeg husker godt fra Belgia må være veiene, det er de kjipeste veiene jeg noensinne har vært borti, og det var hovedveien liksom, jeg forstår ikke at Siv Jensen går on and on med at veiene i Norge er de dårligste i hele Europa, jeg har vært på veiene overalt i denne verdensdelen, og det eneste landet som har bedre veier enn Norge er Tyskland, og det er jo ikke akkurat så veldig lett å slå dét landet på noe som har med biler å gjøre. Vel, tilbake til de belgiske veiene, grunnen til at jeg husker dem så godt må, foruten veiene i seg selv, også være fordi jeg husker hun som red uten hjelm barbak på en svær, brun hest - på motorveien. Jeg merker at jeg nesten får gåsehud av å tenke på det og blir minnet på den gangen jeg red på min hest på en landevei i Søgne bare, med reflekser fra topp til tå, og likevel ble snitta av en bil i full fart. Jeg var så shaky-shaky og jeg har aldri vært mer i nærheten av en nær-døden-opplevelse enn det.

I Brüssel har jeg også vært, men da var jeg så syk (jeg spøy tilogmed) at jeg måtte ligge over tre seter bakerst i bilen og drikke eplejuice, og alt jeg så var hustopper! Tenk det, at jeg har vært Belgias hovedstad rundt, og at alt jeg så var byens øverste etasjer (på de bygningene som var høye nok, selvsagt) gjennom et vindusglass på en Volkswagen-minibuss! Det betyr vel bare at jeg må til Belgia igjen, men det gjør jo ikke noe.




*Jeg kunne selvfølgelig ikke la være å finne ut av dette etter at teksten var skrevet og det viser seg at jeg må gå i skammekroken for at jeg ikke visste at flamsk faktisk er nederlandsk.

**Dere ser at her skriver jeg rett ned fra hodet, jeg sjekker ikke opp informasjon for å late som om jeg har bedre hukommelse.

Mandagsaktiviteter

Akkurat nå gjør jeg ikke noe annet enn å høre på Veronica Maggio (svensk kan være fint likevel), titte på The Ones We Love og skrive favorittordene mine ned på et ark med rosa tusj. Det er mye bedre enn å pakke ut fra langhelga i Oslo, vaske klær, tenke på penger (som jeg ikke har) og lage meg noe mat i et kjøkken som per nå bare har pasta og ost å tilby.

Første dagen i den første sommermåneden

Jeg elsker at det har vært så varmt i dag at jeg bare har gått rundt i en liten åkerblå sommerkjole, eller gått og gått, jeg har vel for det meste sittet på gresset ved en strand med gode folk, hørt på gangsterrap (vi fant ut at folk bare gikk når vi skrudde over til radio eller spilte noe annet) og spist tonns med ostescones Sofia hadde bakt. Bortsett fra tidlig på morgenen, for da malte jeg garasjen (og andre utendørs overflater i det Hagenske hjem) i en svart t-skjorte og holdt på å bli stekt (unnskyld, det er ikke meningen å drive med moteblogging). Syklet har jeg også, og jeg skal sykle mer, for dagen er ikke over ennå, klokken er bare snart elleve, det er lyst og fint ute, jeg skal treffe EA, og vi skal sanke hylleblomster sånn at vi kan lage hylleblomstsaft (det er jo noe av det beste jeg vet!).