mandag 28. september 2009

I slutten av september

Mary-Kate hang på USF Verftet i Bergen forrige uke og jeg er så sykt besatt av henne at jeg bare må hyle ut at jeg også har hengt der, at jeg tilogmed har klint der og kanskje vi tilogmed har brukt samme do (eller hun sniffa kokain), og jeg har blitt tatt opp på et skrivekurs på Deichmanns bibliotek på Grünerløkka, men jeg kan ikke for jeg skal til London den samme helga, og det er luksuskjipt, for jeg elsker jo bibliotek og jeg elsker å skrive og jeg elsker Grünerløkka og jeg elsker Oslo (og jeg får tilogmed reisestipend for å dra dit!), men jeg elsker også sushirestauranter og alle andre restauranter du kan tenke deg samlet på et sted og jeg elsker Brick Lane og jeg elsker bruktsjapper og jeg elsker oppdagelsesferder og jeg elsker folka jeg skal henge med mest av alt, og jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å elske akvariumet under Salvador Dali-museét også, og olivenoljesmaking (fuck vinsmaking) på markeder også, og Fabric og Wholefoods og råkostrestauranten og den svarte trenchcoaten jeg ikke vet hvordan ser ut ennå, men som jeg skal kjøpe (jeg har ønsket meg en slik i mange år), spesielt sammen med vinterstøvlettene jeg heller ikke vet hvordan skal se ut, ja, ser dere; dette er ikke pest og kolera, men safirer og rubiner! Røde, som valmuene jeg leser om i en bok av Amitav Ghosh som du også bør lese (og der bruker de navnet mitt som det det faktisk opprinnelig betyr: 'rani' er tittelen på hun som er gift med rajaen, det er sånt de hadde i India i gamle dager), og jeg har tusen papirkutt oppover armene som ikke skyldes sidene i boken når jeg blar, men det tynne og fryktelig myke -ja, myke- papiret (forestill deg en soft versjon av matpakkepapir) vi pakker inn burgerne i på jobb, sammen med brennsår (jeg glemte å ta på meg sånne votter da jeg skulle ta de nystekte baguettene ut av ovnen), blåmerker (I dunno how), klemmemerker (jeg klarte å mose fingeren mellom en klype jeg selv holdt fordi jeg datt oppå fryseren) og andre typer kutt, jeg er og blir det mest klønete mennesket jeg vet om, jeg forstår ikke at det er mulig, håper jeg ikke skyter meg selv i foten i morgen (jeg skal på skytetrening for første gang på tre-fire måneder), tvitvi, mjaumaju, og inn i dusjen og ut i høstkvelden.

fredag 25. september 2009

Skriveøvelser (slakt ønskes) #8

Burn out/fade away

Hun satt på bussen da hun fant ut at hun ville anonymisere seg. Sånn utseendemessig stakk hun ikke ut i mengden, selv om hun godt kunne ha vært litt lavere, håret kunne vært litt gråere, ja, mye gråere, håret hennes var jo ganske oppsiktsmessig blondt, litt løvemanke, veldig flott hadde noen sagt til henne, men det var ikke det som var det viktigste. Hun ville bare trekke seg tilbake fra det såkalte åndsliv. Hennes. For ofte i det siste hadde hun sagt ting til folk, ikke randoms, vel, joda, tilfeldige folk også, men først og fremst til gode venner, for så, i det hun ble alene, angret seg. Som om hun hadde gitt noe av seg selv hun ikke ville gi bort. En kan sammenligne det med en som har debutert seksuelt i fylla, ja, ikke alle angrer, selvfølgelig, men du kjenner historien: en altfor ung jente debuterer i fylla med helt feil person og angrer, skulle ikke gjort det, eller rett og slett en one-night-stand. Ja, det siste der beskriver det bedre, for det kan skje om og om igjen, i motsetning til en debut, som naturligvis bare skjer én gang. Hun hadde nemlig ikke tall på hvor mange ganger hun følte hun hadde sagt ting hun ikke burde si.

Ingenting var flaut og fikk henne til å rødme, eller, om så skjedde rullet hun det bare bort som man med en klisterrull tar vekk dotter fra klær, hun var faktisk ganske flink til det. Å vippe henne fra pinnen var rett og slett en vrien sak. Ikke var hun frekk heller, ikke i den grad at andre ble fornærmet for en lengre periode av gangen i hvertfall, nei, stort sett var hun bare sjarmerende. Rene sjarmtrollet. Nei, hennes ønske om å anonymisere seg var et rent egoistisk ønske, det dreide seg kun om henne selv, ikke om verken andre eller hva andre måtte tenke om henne.

Å farge håret var en tanke som dukket opp der hun satt nesten bakerst på bussen, men hun slo det fort fra seg. Det ville vært som å gå rundt med et skilt som fortalte "Ser du noe annerledes med meg?". Hun ville ikke være annerledes, hun ville for all del ikke være annerledes, nei, nei, nei. Hun skulle bare være anonym.

Egentlig hadde hun vært anonym det meste av livet uten å vite det selv. Det var bare de siste par årene hun ikke hadde vært det. Kanskje ikke så lenge en gang, kanskje det bare hadde vært noen måneder, hun husket ikke helt når det begynte. Hun forstod seg ikke på disse menneskene som klarte å sette tidspunkt for når ting i livene deres begynte, og for ikke å snakke om dem som kunne nevne begivenheter som forandret alt! Men... nei, det var noen andre mennesker, hun hadde ikke noe med dem å gjøre, de ble jo forstått, ble de ikke? Klart ikke med en gang, men etterhvert. Hun hadde ikke forstått at hun ventet på etterhvert før nå, på bussen som hun snart skulle komme til å stige av, deretter gå hjem og pusse tennene foran speilbildet sitt; en tilsynelatende kjedelig vane som de fleste gjør uten å tenke over, men som for noen er så vanskelig at det blir et mål å klare det, først en gang om dagen, så to, men dette visste hun selvsagt ikke noe om ennå, så når hun kom til å legge seg i senga etter kveldsstellet den kvelden, ville hun fortsatt klare å sovne.

søndag 20. september 2009

Ignorant men raise questions that wise men answered a thousand years ago.
-Johann Wolfgang von Goethe

torsdag 17. september 2009

Beat me up and smash my new tv

Det kryper en edderkopp rundt på pulten og hun sitter i kontorstolen med en blyant i hånden og drikker solbærte fra en grønn kopp med gule katter på. En kvinnestemme synger på fransk og på korktavla på veggen henger en tusjtegning av en knallrosa, flygende gris, en svær hval og en elefant med klær på, brukte konsert- og kinobilletter og et svart/hvitt postkort av Eiffeltårnet. Et Nylon-magasin med en California Sweetheart på forsiden ligger slengt bak laptopen, foruten røde blyanter, en kopp med lilla blomster på og en inntørket tepose klistret oppi, en dvd; Duften av grønn papaya om morgenen, enda flere gamle kinobilletter, en grønn og gullfarget kontorlampe av den klassiske kontortypen, en slitt diktsamling av Anne Sexton, en mp3-spiller og hodetelefoner med kabler rotet sammen i knuter, brev i en konvolutt; adressen skrevet med snirklende håndskrift som ville sett mye finere ut hadde avsenderen skrevet med fyllepenn og ikke en alminnelig, blå kulepenn, en syvende sans i lysebrunt skinn, en rød rose hun fikk fra en fremmed herremann med altfor tynne ben (den er vissen og tørr nå), en teiprull, noen mynter med den engelske dronningen på (antagelig fra en reise til England), kiwiskall og en teskje, flyer til en hipsterfest, pistasjenøttskall, en åpnet tyggispakke i sølvfarget papir og rett fremfor henne: en uferdig tegning.

onsdag 16. september 2009

Om skatoller og ytringsfrihet

Vi tok bussen til byen så sent og bruktsjappa hadde stengt for noen minutter siden, men jeg banket på døren og spurte om jeg fikk se på et skatoll likevel (min kjæreste hadde funnet det noen dager før), og det sa de ja til, og jeg bestemte meg innen to minutt, tror jeg, ja, jeg vil gjerne kjøpe dette skatollet, trehundreogfemti kroner betalte jeg og vi bærte det til bussen, hvor jeg måtte bli med det alene videre, for han hadde noen andre ærender han måtte gjøre, og jeg tok det med, skatollet, det første møbelet jeg noensinne har kjøpt. Det er nesten så det er selvfølgelig at det ble et skatoll, jeg hadde et på rommet mitt hjemme som tenåring også, men det var ødelagt, likevel brukte jeg mange timer der, jeg gjorde lekser og leste til prøver (og belønte meg selv med biter fra en sjokoladeplate ved siden av) og jeg skrev brev, meter på meter med brevskriving, og kåserier og noveller jeg er flau over nå (selv om jeg var rimelig fornøyd med dem da), det skrev jeg. Jeg skrev om suicidiale gutter og jenter (av en eller annen grunn var det en fryktelig lett måte å få en femmer på på skolen), om hester, om folk, om Gud eller andre overnaturlige ting fantes eller ei (nå skriver jeg aldri om det lenger, det levner ingen tvil: jeg er blitt en kynisk ateist siden da) og om alle de uetiske sider ved å kjøre bil. Jeg hadde null fortåelse for at tenåringer på landet (jeg hadde nemlig en brevvenninne med Sp-mor og fjøs i hagen) trengte bil mer enn oss i byen, ta bussen, sa jeg (og ikke i helvete om ulven skal skytes), og nå har jeg altså blitt så svak at jeg hadde min første trafikalt grunnkurs-time i går, enda jeg er byjente med bussforbindelser til sentrum fire-fem ganger i timen (og om det blir krise og det er sent på nattestid, er det ingen krise å måtte gå). Men vent litt! Jeg skal likevel forsvare meg, jeg har jo forfatterdrømmer (som de fleste som kjenner meg litt vet) og derfor noen vage planer om å leie meg hus eller hytte i ingenmannsland nå og da i fremtiden, så ingenmannsland at kjedsomheten blir så stor at jeg skrive, og hvordan kan noe sted med bussforbindelse være øde nok til det? Derfor må jeg ta lappen. Og jeg liker å kjøre, jeg minnes utallige bilturer i Europa som liten, jeg kunne godt tenke meg å gjøre det igjen senere, jeg tviler sterkt på at jeg hadde sett så mange kriker og kroker på kontinentet om det ikke hadde vært for bilen, og jeg lover, lover at jeg aldri skal ta bilen til butikken, også litt fordi jeg også har tenkt til å aldri bli feit og få diabetes (jeg husker ikke om det er diabetes en eller to som skyldes feit livsstil).

Av og til er det merkelig hvordan man står så fast på noe som ung (rettelse: yngre. Jeg er da ung ennå), og kaster sine idealer på sjøen noen år senere, men det har nå ikke blitt så ille likevel riktignok, forrige uke forhåndsstemte jeg, jeg stod der i båsen og puttet en taktisk stemmeseddel inn i konvolutten, men ombestemte meg i siste liten, nei, jeg måtte stemme på det partiet jeg er mest enig med. Og det var mer radikalt enn de jeg var mest enig med som sekstenåring. Men nok om det, valget er over (og min taktiske stemme hadde ikke betydd noe, ser jeg), og de siste dagene har jeg vært mer provosert over bloggere som håner ytringsfriheten enn egoistiske partier. Det har seg nemlig sånn at en viss blogger med femhundre lesere på Bloglovin, fast besøkelsestid på topplister og nylig nevnt i en tosiders i en (muligens flere) av landets største aviser (javel, Bergens Tidende), ikke tåler konstruktiv kritikk, ja, faktisk sletter denne bloggeren mine kommentarer og har bedt meg om ikke lenger å kommentere på hennes blogg. Hun mener jeg skriver hånende og jeg forstår ikke det. Jeg har fulgt med på bloggen hennes i snart ett år nå, og jeg likte den godt i begynnelsen og jeg skrev sågar hyggelige kommentarer. De en-to siste månedene har jeg skrevet noen kommentarer hvor jeg har kommet med konstruktiv kritikk. En ting hadde det vært om jeg hadde vært anonym og skrevet trusselkommentarer og bare vært stygg (det har visst vært et par slike, i følge henne selv), men jeg skriver saklig med fullt navn. Om en blogg med hele TRETUSEN lesere på Bloggurat ikke takler det og må slette kommentarene mine, kan man jo nesten spørre seg hva som er vitsen med å ha blogg. For jeg skriver for å ta opp en diskusjon, og noen ganger har jeg bare skrevet at jeg er uenig i det og det, på samme måte som man skriver leserinnlegg i avisen. Det hadde jo vært helt på trynet om man ikke hadde hatt mulighet til å komme med sine synspunkter på en sak i avisen. Det er jo en selvfølge at man kan det.

Men å, ja, nå glemte jeg å ta i betraktning at denne bloggeren jo er perfekt. Så dum jeg er! Det går jo ikke ann å komme med kritikk til noen som er perfekte, verken saklig eller ikke-saklig. Jeg får vel bøte på det med litt cider og putte sløyfer i håret, det er jo fint, og i morgen skal jeg slå opp med kjæresten min, for i følge denne bloggeren burde man nemlig det hvis han ikke står opp midt på natten og baker brød til deg.

(Og ps: grunnen til at kommentarer på min side må bli akseptert av meg først er at jeg misliker at folk svarer på ting jeg har skrevet på deres blogg på min blogg. Sånne typer kommentarer har jo ingenting med innlegget mitt å gjøre. Jeg synes heller de burde svare på sin egen blogg, for hallo, jeg kommer jo tilbake for å se om jeg har fått svar. Så ja, jeg sletter sånne "SV/Svar:"-kommentarer, men resten aksepterer jeg).

lørdag 5. september 2009

I begynnelsen av september


Heisann, jeg har sett flaggermus i Norge for første gang i mitt liv og det har blitt høst sånn offisiellt (for egentlig-høst har det jo i grunnen vært siden slutten av juli), men det går fortsatt ann å ha nachspiel ute; i natt var under et partytelt utenfor kulturbua på Odderøya, vi spiste rød grønnsakssuppe med masse ost og tomat oppi og brød og smør og drakk øl og rødvin og en engelskmann sa han hadde sett meg gå rundt i byen så mye, et tegn på kreativitet, mente han, jasså, sa jeg, riktignok ikke på norsk, men på engelsk, og apropos engelsk så har jeg og min kjæreste og en til flybilletter til London senere i høst, vi skal besøke Sofia i Brick Lane og jeg gleder meg masse masse! Sist jeg var i Brick Lane var i totusenogseks (jeg var i London en gang etter det og, i totusenogsyv, men da oppholdt jeg meg for det meste bare i Putney og Hammersmith); det var i romjula (jeg hadde akkurat fylt atten), men det var ikke så veldig kaldt for det, jeg gikk rundt med en rosa parykk alá den Natalie Portman brukte i Closer, vi spiste på en indisk restaurant (hvor jeg i løpet av et kyllingmåltid med tilbehørende Cobra-øl bestemte meg for å bli vegetarianer den aller første gangen) og hadde handleposer fra bruktbutikker hvilende mot bordbena (jeg husker ikke hva jeg handla, men kan si at dette var i den perioden hvor jeg bare gikk i Conversesko og store bestefarscardigan fordi Kurt Cobain og MK gikk i det og så superhippe ut og jeg ville også være det), det var før shopping ble noe jeg virkelig hater, vel, bortsett fra shopping av matvarer, jeg elsker det og jeg gleder meg til første lønningsdag etter at jeg begynte i min nye jobb, den er faktisk allerede til uka, jeg skal handle all verdens grønnsaker og tofu og lage mat fra scratch igjen, det er enda en høstting, for om sommeren gidder man liksom ikke å stå i et varmt kjøkken, men nå er det fint; i dag lagde vi fettucine med squashsaus og revet ost og friterte basilikumblader (bladene blir gjennomsiktige, nesten litt glassaktige), og smoothies! Jeg skal kjøpe frisk frukt og drikke det til frokost hver dag, nam nam, men nå får dere unnskylde meg, smoothies til frokost klarer (tross alt) ikke alltid å kurere fyllesyke, så nå skal jeg skulke Punktfestivalen for i dag (det var nok i går) og heller satse på å gå inn i en litt tidlig søndagsmodus.

Navnet mitt skrevet i satelittbilder



Jeg har skrevet navnet mitt med Google Maps satelittbilder over UK.