Vinter

The old lindens and birches, white with hoarfrost, have a good-natured look, they are nearer one's heart than cypresses and palms, and near them one no longer wants to think of mountains and the sea.
-Fra Anton Chekhovs The Lady With The Little Dog.


Jeg har forelsket meg i enda en russer, denne gangen en forfatter (alle russerne jeg er forelsket i er enten forfattere eller superslendre modeller) ved navn Anton Chekhov. Jeg leste hans novelle The Lady With The Little Dog (ja, jeg leste den på engelsk) i baksetet i bilen på vei til Fredrikstad, solobrus og bacalo, fyllesyk etter gårsdagens Club Dynamight på Frk. Larsen, denne andre juledag. Den er en av novellene i antologien My Mistress's Sparrow Is Dead, en bok med en masse noveller min yndlingsforfatter Jeffrey Eugenides (nå, han er amerikaner, hvis du lurte) har samlet sammen. Jeg kom over den i en bokbutikk på bursdagen min forrige helg, sammen med 20 Fragments of a Ravenous Youth av en annen yndlingsforfatter, Xiaolu Guo (kineser btw), ble den en bursdagsgave til meg selv. En svær lilla pocketbok med blomstersnirkler og gullskrift fanget min oppmerksomhet, omslagene til de engelske bøkene er alltid mye finere, selv pocketbøker er fine på engelsk. Jeg kjøper aldri en bok etter omslag, det er ikke det, men det gjør jo ikke noe at boka er fin utenpå også. Ta for eksempel Frode Gryttens Bikubesong, den står og i hylla, men den er stygg. Den er bare stygg-gul med tittelen skrevet svart rett på. Når jeg får gitt ut bok skal omslaget være like fint som det som er inni. Eller kanskje boken ikke er så fin inni, kanskje den er mer desperat og depressiv, men den må likevel være fin utenpå. Da blir den litt sånn som, uhm, Marilyn Monroe (jeg har lest så mye Elisabeth Wurtzel, shame, jeg burde ha kommet opp med en mer original dame enn Monroe).

Eller som drops, de engelske bøkene er som dropsene vi lagde tidligere denne uken; azurblå drops med banansmak, svarte kirsebærdrops, monsterslimgrønne drops med kokosmak badet i lakrispulver, flaskegrønne drops som ikke smaker eple, men hylleblomst. Apropos hylleblomst, det skjedde det merkeligste, midt på mørkeste vinteren lager vi hylleblomstdrops, og litt senere ser jeg i postkassen og der er kommet hylleblomstte til meg i posten som en venninne sendte til meg, to hylleblomstting på én dag, jeg elsker når sånt skjer. Og det er ennå lenge til sommeren. Men det gjør ikke noe, for jeg har ullstrikka lue og snøen ligger der og er lun.

I <3 enhjørninger

Bildet lånt fra ffffound.

Skriveøvelser (slakt ønskes) #10

[...]


Tilbake i byen dro jeg med meg bagasjen inn på en 7-Eleven og kjøpte en varm kaffe. Jeg tenkte ikke noe over at jeg gjorde det, jeg hadde egentlig ikke lyst på kaffe. Så drasset jeg med meg bagasjen ut av stasjonen. Jeg trakk inn den friske, skarpe luften og satte meg ned på trillekofferten. En uteligger kom bort til meg og ba meg om å passe på, så ikke kofferten knakk. Jeg bare lo av det, og han lo også og spurte om jeg hadde en sigarett og om han kunne få de siste skvettene av kaffen. Jeg gav ham en sigarett og hele kaffen som jeg knapt hadde tatt noen slurker av og han takket. Jeg spurte om han hadde lyst på smørbrød også, jeg hadde noen som mamma hadde smurt til meg i all hast før jeg dro, og det ville han gjerne. Jeg tok dem opp av veska og gav dem til ham, han takket meg enda mer, og jeg sa at det ikke var noen årsak. Jeg ble sittende der en stund mens uteliggeren spiste smørbrødene og drakk opp kaffen mens han snakket om julen generelt. Da han skulle tenne opp sigaretten spurte han meg om jeg hadde fyr, så jeg tok opp lighteren og tente på sigaretten for ham. Han kalte meg en juleengel og ønsket meg godt nytt år, og jeg svarte takk, det samme, før han gikk av sted. Jeg ble sittende oppå trillekofferten min en stund til og så på trafikklysene som skiftet lys fra grønn til gul til rød og tilbake igjen, og det som gikk fra grønt til rødt og tilbake igjen. Gang på gang. Jeg tenkte at jeg var litt av en juleengel, jeg som hatet julen, og at det var godt den var over nå, og jeg tenkte at det kom til å være flere juler. Det kom til å bli flere år, det kom til å bli flere bursdager, mandager, tirsdager, onsdager, fester, familiemiddager, torsdager, helligdager, vorspiel og nachspiel, fredager, lørdager, dagen derpå- er, nyttårsaftener, ferier og søndager. Gang etter gang. Om og om igjen. Jeg følte at hele livet gikk i en sirkel, ikke på en fin Løvenes Konge-aktig måte; at vi er løver og at nå vi dør blir kroppene våre til gress som antilopene kan spise og at de igjen blir mat til nye løver, men som om livet var en hund som jaktet på halen sin, og jeg var kjeven som aldri fikk bitt halen. Bortsett fra at jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å nå halen, det var bare hunden som var dum og hadde fått det for seg og jeg kunne ikke gjøre noe som helst med det.

Jeg reiste meg og begynte å gå hjem med trillekofferten på slep.



[...]